«All time heavy»

Jeg husker godt sjokket over bildene fra Horten sommeren i 2007. Jeg fikk de på mail fra Rolige Robert (Robert Stenholen) ei uke etter festen de ble tatt på. Eneste jeg vet var at jeg levde hardt de neste månedene etterpå, meget hardt. Livet var ikke noen dans på roser for å si det mildt. Jeg vet jeg unngikk bilder av meg selv etter dette. Jeg unngikk også konsekvent butikker som hadde kamera ved inngangen ala Lefdal/Elkjøp. Ikke fordi jeg hadde tenkt å gjøre noe ulovlig, men snarere fordi jeg mente jeg var «ulovlig stor». Jeg orket ikke denne påminnelsen i hverdagen og levde bare livet slik jeg var blitt vant til.

glansdagene
Juli 2007. Det var tungt å se seg selv slik på bilde. Jeg unngikk bilder og kamera konsekvent etter dette. Til de som våget å spørre om vekta mi den gangen anslo jeg vekta til å være mellom 225 og 230 kilo. Folk våger å spørre når man er på fest. De neste månedene levde jeg hardt og la på meg mange kilo til. Jeg har fortrengt denne perioden i mitt liv helt til det dukket opp et bilde fra mitt absolutte «all time heavy» jeg ikke visste om…

Jeg satt sovende i senga på 6 dyner og 2 hodeputer vendt mot venstre. Det var mot venstre jeg stoppet å puste færrest ganger. Hvorfor visste jeg ikke, men jeg hadde lagt merke til at slik var det. Først i senere tid fikk jeg vite hvorfor. Det har noe med tyngdekrafta å gjøre. Når hjertet ligger ned mot senga jobber kroppen mindre for å holde kroppen i gang. Det var pustestans (søvapne) som ga meg en advarsel, kanskje siste alvorlige advarsel. Jeg gispet etter pusten akkurat som noen hadde holdt meg under vann i lengre tid. Hev meg foroverbøyd til venstre side og slo meg selv hardt i brystkassa for å få i gang respirasjonen. Det var ikke lett å bevege denne voldsomt svære kroppen. Jeg hadde møte med meg selv sittende på sengekanten denne natta. Kroppen og hodet var utslitt etter et vanvittig kjør. Ikke torde jeg å legge meg å sove igjen i frykt for å ikke våkne igjen…

Jeg snakket til meg selv i tredje person:

«Glørstad, no e det nok. Fortsætt sånn så døvve du opp i senga hær»

Dette var mot slutten av november 2007. I over 1 måned planla jeg snuoperasjonen. Ingen alkohol eller røyk resten av året var første tilnærming. 70-80 sigaretter på fest og 20 stk i hverdagen var «helt normalt». 20 halvlitere med pils og 1 liter konjakk var også pari på fest. I dag skjønner jeg det var unormalt. Jeg levde i min egen boble der jeg hadde flyttet grensene til det unormale. Det er ingenting normalt ved å bli så stor.

«Det ulovlige bildet»

Moskusen berga noenlunde fint til jul. Den største dressen var blitt for liten, eller jeg for stor alt hvordan man ser det. Jula feires hjem til mamsen så det gikk fint uansett sånn klesmessig. Reint treningstøy, nybarbert, godlukt, og stæsj i håret gjorde susen mente jeg. Det var intet annet valg. Man møter til moderen i jula hvis ikke blir det masse bekymringer. Bekymret mor er «dobbelt pain». Turen ned til gravplassen til far og bestemor 2 dager før hadde jeg finta meg unna ved å skylde på ryggen. Sannheten var at jeg var sjanseløs på å gå distansen og satt i bilen og ventet mens hun stelte ved gravene.

min_storste_dress_23092016
Min største dress ble også for liten.

Tradisjonen tro skal moderen ha bilder i jula. Samme plass hver jul. Ved spisebordet og et i sofaen. Jeg sa ingenting, men likte det ikke. Ingen er vel redd for bilder hadde jeg sagt til stesøstera mi i mange år. Hun var livredd bilder i hele oppveksten noe jeg minner jeg henne på når hun i voksen alder «plager» dattera si. Samme regler for moskusen, i hvert fall utad…

På grunn av prosjektet jeg har vært igjennom har jeg i ettertid angret på at jeg ikke hadde bilde fra når jeg var på mitt største. Uansett hvor trasig det måtte være så har jeg ønsket et slikt bilde. Jeg forstår likevel godt hvorfor jeg tenkte slik mens jeg var midt oppi det. Plutselig gikk det opp et lys for meg en kveld jeg hadde lagt meg.

«Jula, mulig det finnes et fra jula?»

KGB agent mor ble satt på saken og dæven døtte hun hadde bilde.

«all time heavy»

alltimeheavy_medmor_23092016
Mamsen og sukkerklumpen jula 2007. Gudene skal vite det var mye sukker i denne mannen. Min mor var nok også 15 kilo tyngre enn hun er i dag. Jeg tror faktisk jeg var rundt 250 kilo på dette bildet. Det er heller ikke vanskelig å skjønne at armene ikke strekker til over alt det er nødvendig for å ha et godt liv. NB! Dette er ikke en stol, men en sofa…

Jeg ble sjokkert når jeg våkna til bilde i forrige uke. Jeg forstår godt hennes bekymringer gjennom mange år. Jeg trodde jeg hadde skjult mine problemer for henne. Visst gjorde jeg det. Så godt som jeg kunne. Alltid med et smil når jeg kom på besøk, alt var bare bra. Velstelt var jeg også. Nyvasket treningsklær og nydusjet er velstelt nok hjem til mor, ja til og med i jula. Jeg gikk alltid på do mens hun var på kjøkkenet for å ordne kaffe eller dessert. Jeg ville ikke vise henne mine problemer med å reise meg fra sofaen. Hun skal vite minst mulig. «Dobbel pain» unngår vi mest mulig…

slikjegfremstar_23092016
Slik liker jeg å framstå i dag. Det er i dag og tiden framover som gjelder. Engasjert med klare mål for turen. Vi smiler så ofte vi kan. Godt humør er en tiltrekkende kraft og en nødvendighet for å nå de mål man har satt seg. Her instruerer jeg Fleksnes. Bildene er tatt av Haakon Gussiaas.

16. september fikk jeg bildet og samme dag gikk jeg 3 timers tur med Fleksnes i skogen. Til tross for fjerde dagen på rad med trening følte jeg meg som en million både i kroppen og hodet. Jeg flommet over av energi. Det var bildet som gav meg denne energien. Jeg er fra langt nær stolt over bildet. Jeg er derimot stolt og lykkelig over hvordan livet har blitt. Det har til tider vært beinhardt både fysisk og psykisk, men gevinsten er enorm. Det gjør meg glad at jeg kan gå foran Fleksnes i skogen å vise han gevinsten bare han holder ut.

» Om 2 år er du der jeg er nå, bare vent»

Fleksnes har lært seg å tenke langsiktig og det er jeg stolt over. Det hører jeg på praten. Samtidig jobber vi for å gjøre vektreduksjonen hans så enkelt å rasjonelt som mulig. Ingenting avansert mirakelkur, men hard jobbing over tid. Det er det som gjelder. Det motiverer meg å se hans framgang. Det handler om å unne hverandre suksess slik at vi alle blir vinnere til slutt.

«Det er mange som heier på deg Fleksnes. Vis dem at du kan. Gjør dem stolt og ikke minst deg selv stolt. Vi skal vinne»

En sjelden gang har jeg en annen fronting. Det kan være når det er ekstra tungt:

«Mellom 5 og 10 prosent ønsker du skal mislykkes. Skal du la de vinne?»

9 av 10 ganger så bruker jeg de som ønsker oss vel i prosjektet i motivasjonen. Den tiende går det en faen i meg. Så tusen takk til alle sammen. Det spiller ingen rolle hvor motivasjonen kommer fra…

bilde_fra_stubben_23092016
Søndag 18. august. Ved denne stubben er mye av mitt liv planlagt siden 2008. Jeg har kalt plassen «Rocky Balboa toppen». Mine tyngste treningsstunder har foregått i dette området. De fleste ganger helt alene. I flere år har jeg hatt helsa jeg har i dag i bakhodet. Denne søndagen hadde jeg pit-stop på flere av mine gamle stubber. Jeg ønsket å nyte øyeblikket.

«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»

Moskusen.

Hits: 9385

Tid for ettertanke!

På enkelte dager spør jeg meg selv:

«Er det verdt det?  Er det nødvendig å kjøre så hardt?

Det er de dagene hodet er slitent, eller smertene i kroppen tynger ekstra. Når denne bloggen deles har det gått akkurat 2 år siden jeg tok første spadetak i dette livsstilsprosjektet. Livstilsprosjekt del 2 for å være helt nøyaktig.

11. september 2014 var min første trening etter sommerferien. Jeg var 2 turer til Rhodos den sommeren. Jeg fortalte ingen om mine planer om å kontakte Hitman, men var nøye med å sjekke hans referanser. Jeg antar jeg var ca 190 kilo denne sommeren. Første veiing en 9. oktober 2014 var jeg 184.3 kg. Første måned fikk meg ganske sikkert ned 6-8 kilo…

Er det verdt det?

Helt ærlig har jeg hatt disse tankene mange ganger. Jeg kommer ALLTID fram til samme svar uansett hvor mye jeg leter etter andre svar. Fra 2011 til 2014 la jeg på meg ca 1 kilo i snitt pr måned. For en stormoskus er det faktisk et koselig tempo. Ingen dramatikk, det går sikkert bra osv. Vinteren og våren 2014 hadde jeg brukt til å trene vekk betennelser fra knærne. Lite fokus på vektreduksjon egentlig. Min mentor Torstein TrickWik Wik tok meg til siden i mai 2014 og sa til meg rett i magen som et knyttneveslag:

«Du er ubevisst inkompetent. Du driver å trener og trener, men du blir enten bare større eller i beste fall så står du stille. Det er mange i klubben og rundt deg som er glad i deg. Vi vil ikke miste deg, skaff deg PT.»

Jeg vet godt hva ubevisst inkompetent betyr. Jeg har sagt det mange ganger til de jeg trente. På trøndersk betyr det:

«Du stinke og du veit det itj sjøl en gang»

Det handler ikke om lukt, men hvilket fokus man har. Den egentlige grunnen til mine livsstilssykdommer var selvsagt ekstrem overvekt ingenting annet. Trening for å få vekk betennelser var bare midlertidig løsning. Jeg måtte ned i vekt for få et bedre liv. Slik jeg levde betydde det sikker og stø kurs mot «all time heavy» på ca 230 kg. Hvis kroppen tålte det for andre gang hvilket jeg tror svaret er neppe. Det var like før jeg satte tøflene i gangen november 2007 etter en lang pustestans (søvnapne).

fremhevetbilde09092016
Reflections bar på Rhodos Juli 2014. Ca 190 kg og «bare» 40 kg opp til «all time heavy». Etter rekordstor barregning var jeg sikker på at jeg møtte Pamela Anderson den kvelden. Dagen etter skjønte jeg at jeg tok feil. Pamela Anderson snakker ikke trøndersk. Hun heter June Elise Fagerbekk og kommer fra Trondheim.

Siste 3-4 uker har vært harde for kroppen. Jeg har slitt med store smerter i både knær, hofte og skuldrer. I skrivende stund er det fjerde dagen på rad (7. september) jeg har hatt nærmest smertefri hverdag etter denne perioden. Det var Hitman som varslet meg for 8-10 dager siden:

«Tren litt mindre, hvil mer. Du må også spise litt mindre hvis du senker aktiviteten»

De fleste av treningene våre var brukt til funksjonell trening etter sommerferien. Det betyr bøy, tøy og bevegelighetstrening. Litt av treningen med Hitman skal være funksjonell trening, men ikke alt. Det betyr at jeg har kjørt for hardt i egentreningen. Det var derfor jeg ikke skrev blogg for 3 uker siden. Jeg trengte å koble ut og samle hodet. Jeg deler slik informasjon kun med mine nærmeste mens det står på. Jeg deler det heller i ettertid når jeg føler kontroll på situasjonen. For meg betyr det å ha riktig fokus. Bruke minst mulig energi på at det er tungt for kroppen og hodet. Finne beste og mest rasjonelle veg til bedre dager. Grunnen til at jeg deler det i det hele tatt og i ettertid, er fordi det også er en del av pakken. Det er ikke solskinn hele vegen fra start til mål. Målet er å ha et best mulig liv så mange dager som mulig. Tilbakemeldingen fra Hitman var gulle god og nødvendig. Han kjenner kroppen min nesten like godt som meg selv. Skal man kjøre hardt er det fornuftig med kyndig hjelp på vegen.

«Ingen blir god alein»

Jeg har også bestemt meg for å hoppe over blogg en og annen uke i tiden framover. Det har vært enormt motiverende å skrive blogg. En forpliktelse og drivkraft for å nå våre mål. Det er dog tidkrevende og det krever mye tankearbeid. Det skal bli godt å koble helt ut enkelte uker. Bloggen skal uansett leve til kirurgen har tatt sitt siste snitt. Det betyr ut 2018 i det minste.

Så skal jeg endelig svare på om det er verdt det.

Jeg går ikke lenger på do 10-12 ganger om natten. Som regel 2-3 ganger. Jeg er usikker på om det er fordi jeg blitt 44 år, eller om det er psykisk. Vet dere hva? Jeg gidder ikke å bruke energi på hvorfor. Det er fantastisk å gå på do kun 2-3 ganger. Ofte dobesøk er relatert til diabetes 2. Jeg har ikke det sier mine blodprøver i dag.

Jeg kan nesten ikke huske sist jeg våknet av en pustestans. Tipper det er et halvt år siden og da kom det som regel da jeg var fryktelig sliten. Noen pustestans har jeg nok, men ikke nok til at jeg legger merke til det. Det er over 20 år siden jeg sover så godt om natten som nå. Jeg må innrømme jeg likevel ikke sov spesielt godt når det nærmet seg hovedmålene i vinter.

Jeg trenger astmamedisin ca 1 gang i måneden i forbindelse med trening nå kontra hver dag for 1 år siden. Jeg har også blitt flinkere til å bruke forebyggende astmamedisin, og det henger nok godt sammen. Tusen takk til Marthe Lian for å prente inn i hodet mitt hvor viktig denne medisinen er.

Jeg har svært sjeldent rastløse føtter som jeg før fikk av overdrevent sukkerinntak. Rastløse føtter (restless legs) kom alltid på kveldstid. Det var et kunststykke å få til å sove med restless legs.

Jeg har svært sjeldent vondt i ryggen noe jeg kan takke skogsturer og styrketrening for. Jeg hadde mye vondt i ryggen før 2008-9.

Jeg har ikke lenger gnagsår i skrittet og på albuene. På albuene fikk jeg fordi jeg brukte de til å komme meg ut av senga utallige ganger hver natt. I dag spretter jeg ut av senga som en vårkåt okse hver morgen.

Jeg er ikke lenger impotent. Det jeg husker som sjenerende hver morgen som tenåring er en fantastisk følelse som 44 åring. Det betyr at jeg er frisk.

Det nærmer seg 2 år siden jeg møtte min kjæreste. Det livet jeg hadde var ikke forenlig med å ha kjæreste. Vi synes begge det er greit at jeg får konstatert at jeg er frisk hver morgen…

Så til de enkle tingene som mange i det hele tatt ikke tenker over. Jeg kan sitte hvor som helst på alle restauranter. Trenger ikke planlegge, trenger heller ikke spørre kelner om stol uten armlener. Jeg kan gå på do over alt. Jeg kan gå i sportsbutikken å kjøpe treningsklær nærmest hvor som helst. I år var første turen jeg ikke hadde ekstra skifte i håndbagasjen når jeg reiste til Rhodos. Gud bedre hvor ille det ville vært om bagasjen min ble borte i glansdagene. Hvor skulle jeg skaffe nytt i påvente av min egen? Slik kan jeg fortsette i det uendelige, men dere skjønner poenget.

Så da får jeg leve med at hofte og knær er slitte. Gjøre det beste ut av situasjonen. Akseptere at det kommer tunge dager. Være smart i hva jeg bruker de til. I glansdagene hadde jeg like vondt i de hver eneste dag året rundt slik som jeg har hatt siste 3 uker. Dette tenker jeg på når dagene er tunge. Valget er enkelt:

«Ja til morrasbrød»


Å ha denne muligheten forteller meg også at det vært verdt det.

Moskusen.

Hits: 2471

Sett ting i perspektiv!

Sett ting i perspektiv!

Å gå ned i vekt tar lang tid, men heldigvis går tiden fort. Jeg har jobbet snart 4 måneder med Fleksnes nå, og vi har blitt meget gode venner. I ryggen har vi Hitman som sørger for at vi trener riktig når vi trener inne. Hva vi gjør ute når vi trener er jeg bombesikker på min kunnskap sett fra en overvektig sitt ståsted. Vi må trene smart slik at kroppen tåler løpet, vi må ha godt humør slik at hodet tåler løpet, vi må sette av tid til hvile og restitusjon slik at både hodet og kroppen tåler løpet…

Fleksnes har virkelig godt humør og jeg mener det er en like stor forutsetning for å holde løpet som både treningsiver og fokus på søvn og hvile. Det handler om han vil dette nok. Han tenker 2 år fram i tid samtidig som neste delmål ALLTID er det viktigste. Jeg har plukket av ham snakk om operasjoner av løshud. Det er feil fokus. Therese Johaug bekymrer seg heller ikke for smøreforholdene under OL i Beijing i 2022. Hun må kvalifisere seg dit først. Det hjelper ikke om hun er verdens beste skiløper akkurat i dag. Slik er det også for overvektige som er inne i en god periode. Alt går liksom lett og resultatene kommer på løpende bånd. Det er helt vanlig å komme på platå der kroppen stritter i mot. Det er da det er viktig å ha hodet på plass!

Det er mange måter å måle framgang på. Antall kilo er en ting, men for meg er ikke det viktigste. Jeg leter heller etter ting som bedrer livskvaliteten. Det er ingen tvil om at antall kilo er motiverende, men ovenfor Fleksnes fokuserer jeg mye heller på framgang på andre felt. Bedring av livskvaliteten er at han nå fester reimene på romaskina selv. Bedring av livskvaliteten er at han lettere får på seg sokker. Det er godt for hodet å vite at i forrige uke rodde han 17 minutter sammenhengende på romaskina når det var nærmest håpløst å få til mer enn 1 minutt for 3 måneder siden. Jeg nevner det titt og ofte til han. Hold ut så kommer framgangen på alle felt. Det er viktig å ha det i bakhodet når man går rundt stiv og støl nærmest hver eneste dag. For en så stor bamse vil det være slik i noen måneder til.

Så hvordan motiverer jeg han? Først og fremst ser han resultatet gående foran seg i skogen. Han ser en kar som var enda større enn ham springe intervall med et smil om munnen. Han ser en kar som tar 12 push ups med 40 kilo på ryggen. Når man er så stor starter push ups nærmest loddrett opp mot en vegg og man skyver seg ifra. Fleksnes så undrende på meg på vår første tur 5. mai hvor jeg målte distanse og telte antall pauser. I dag skjønner han baktanken. Det handler om å sette ting i perspektiv, måle framgang på en annen måte for å skaffe motivasjonen man trenger. Den gang gikk vi 1.5 km og Fleksnes måtte ha 12 pauser.

proving_av_dress_03092016
27. august holdt jeg foredrag og disse 3 fikk prøve gamledressen min som til slutt ble for liten. Til venstre Lene Hansen, bak Hilde Mattson, til høyre Anette Leistad.

Mandag 29. august hadde jeg en overaskelse på lur. Nok en gang handlet det om å sette ting i perspektiv. Jeg hadde invitert med Roger Nesshaug. Han er en av mine store inspirasjonskilder. Målet var å bringe Fleksnes fra Granåsen til Rønningen uten pause. Det er 3.2 km i ulendt terreng. En fantastisk progresjon hvis han gjennomførte. Bare jeg og Roger visste at det var målet.

«Dæven du ser ut som en sprek kar»

Det var første Fleksnes sa når de håndhilste.

«Jada, holder meg i grei form»

Jeg smilte for meg selv i bakgrunnen. 1 km fra Rønningen så jeg det var tungt for Fleksnes og da spurte jeg han:

«Klarer du helt opp hvis vi tryller bort tiden?»

«Ja, jeg tror det»

Det var klart for at Roger delte sin historie. Han fortalte om sitt liv der han er helt avhengig av trening for å kunne fungere noenlunde i hverdagen. Om sin progresive muskelsykdom. At kroppen tar opp kun 10% av maten som næring. Usunn mat er som gift.

«Spise æ usunt så blir æ blir skikkelig foillsjuk»

Øyelokkene holdes oppe av strikk. Øynene samarbeider ikke og derfor lapp over det ene øyet som han er nærmest blind på. Ikke sidesyn som gir store motorikkproblemer.

«Hvordan i all verden klarer du å sykle i skogen da?»

Roger hadde selvsagt fortalt om sin store sykkelinteresse.

«Jeg har bestemt meg for at det går bra. Man lærer seg å takle det på sin måte. Går jeg tur i skogen er jeg avhengig av staver. Ingenting er som å være i naturen. Sykkel eller føtter, jeg finner sjelefred».

Fleksnes ble dratt fram opp til Rønningen på samme måte som en sykkelist blir dratt fram av dragsuget bak en trailer, men i dag var det Roger som var traileren. Vi satte rekord den dagen. 3.2 km uten pause i ulendt terreng. Jeg er kjempeimponert! Turen tilbake var også uten pause. Kun den obligatoriske halvtimen med kaffe på Rønningen. I fjor vinter skrev jeg om Roger og historien finnes her.

Hjerteklappdilten

bilde_fra_dilten_03092016
Vi fikk oss en god latter når vi så dette skiltet ute i løypa under Hjerteklappdilten.

Høstens store mål var Hjerteklappdilten. Et turløp på 5.8 km på Røros. Treningen vår er lagt opp mot dette løpet. En positiv opplevelse der vil gi ny motivasjon. 2 hviledager ble innvilget før løpet 1. september. Den siste opplevelsen han hadde på trening var rekord opp til Rønningen. Rekord i turlengde uten pauser. Selv med verdens verste sjåfør bak rattet tur-retur Røros var dette en fantastisk opplevelse. Bare for å nevne det så var det ikke jeg som kjørte…

Vi hadde lagt opp til hel dag der vi spiste lunsj, middag og kveldsmat på Røros rehabiliteringssenter som arrangerer løpet. Jeg ble kjempeimponert over stedet som følger både hjerte og lungesyke, kreftpasienter og overvektige. Bred kompetanse på alle felt. Fleksnes har hatt opphold på stedet og ville bevise ovenfor seg selv at det ikke har vært bortkastet. Selv man har gått på en smell handler det om å reise seg igjen. Første økt ble svømming i bassenget før middag og deretter turløp.

En ny rekord ble satt den dagen, nemlig 5.8 km uten pause. Vi brukte 1 time 26 minutter. Ca 40 minutter kjapperer enn han brukte sist gang på ca samme vekt.

Vi satte oss i målområdet etter målgang og så innspurten til de superspreke som løp på tid. Det ble satt løperekord den dagen på ca 20 min. For meg er prestasjonen til både Fleksnes, de andre overvektige, lunge og hjertesyke, kreftpasienter en like stor prestasjon uavhengig av tid.

De hadde lagt ut en tjukkas som ungene kunne leke i i målområdet. Ikke en tjukkas som deltok i løpet, men slik en vi finner i gymsaler. Speakeren sa over anlegget at de måtte flytte tjukkasen før premieutdelinga. Jeg sa til Fleksnes i samme øyeblikk:

«Hei, du må flytte deg, hørte du ikke det»

I forfjamselsen begynte han å reise seg helt til han så mitt store smil. Ha lo godt samtidig som han satte seg ned igjen for å si det sånn.

Veiedag 23. august


Videointervju før veiedag.

23. august kjørte vi veiedag. Akkurat 1 1/2 måned siden sist. Første store utfordring var gjennomført, nemlig ferie. Målet var å minimum nulle etter ferien. 8 juli viste vekta 187.0 kilo.

Vi kjørte 2 timer 50 min økt selve veiedagen der Hitman hadde regien siste 2 timer. Vi presenterer følgende resultater for Fleksnes:

Bilde av vekta:
bilde_av_vekta_03092016a

Startvekt 5.mai: 203.3 kg
Vekt 23. august 180.9 kilo
Ned siste 6 uker 6.1 kilo
Ned siste 16 uker 22.4 kilo

Vi opprettholder målet om 0.8 kg i uka og det er nullstilling som gjelder. Jeg er kjempeimponert og det viser at Fleksnes har gjort jobben i ferien.

Selv veide jeg inn til 117.9 kilo og har en jobb å gjøre fram til operasjon 26. oktober. Jeg ønsker å bevare muskelmasse samtidig som jeg dropper 2-3 kilo.
Bilde av 117.9.
bilde_av_vekta_117_03092016

På turen hjem fra Røros hadde vi de gode samtalene. Fleksnes så stiv at han nesten ikke kom seg ut av bilen når vi tok pause. Moskusen helt råtten i knærne og hoftene etter en lang dag. Det er en del av pakken for meg. Med turen sammen med Nesshaug for noen dager siden, samt mange av de vi gikk Hjerteklappdilten sammen med var vi enige om en ting:

«Vi er heldige og det er ikke synd på oss»


Video fra foredrag: Tekst: Video fra foredrag 27. august.

«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»

Moskusen

Hits: 2662

Jakten på 1000 lappen!

Gi meg et tall så skal jeg finne motivasjon i det. Gi meg 2 eller flere tall så går jeg bananas…

Det er selvsagt sagt med glimt i øyet, men alt handler om hva du sier til deg selv. Tidlig skjønte jeg verdien av å ha treningsdagbok. Hitman ville jeg skulle ha treningsdagbok. Nei, han krevde det. Det ville lette jobben vår betraktelig. Ingen problem for meg det tenkte jeg. Han skal sikkert notere øvelser, antall reps og antall kilo var min tanke…

Joda, jeg hadde rett, men veldig snart skjønte jeg at jeg kunne dra fram motivasjon av dette verktøyet. Å gå ned mange kilo tar lang tid, men heldigvis så går tiden fort. Det nærmer seg nesten 2 år siden jeg tok kontakt med Hitman. Jeg husker godt irritasjonen jeg hadde da han skulle ta fra meg brødskiva og husmannskosten jeg mente var perfekt for vektreduksjon.

«Det e tømmerhoggera og bønder som ska ha slik kost når dæm jobbe i skogen. Du driv på med biljard og æ veit ka slags kost du e vant te. No ska vi gjør det på min måte, og det må du aksepter hvis du skal jobbe med mæ»

Hitman

Jeg var frustrert og irritert i noen timer. Tja, la meg si det slik som en slags avmakt. Jeg dro hjem for å hvile med et kompromiss i sekken. Jeg skulle få spise fiskekaker første par ukene til jeg gradvis lærte meg mer om mat.

«Vi har god tid, lær deg en rett i måneden så kan du over 20 retter om 2 år. Det er mer enn nok. Det får bætre mæ vær mye fisk i de kakene altså…»

Hitman.

Jeg ringte Hitman på kvelden etter at irritasjonen hadde lagt seg. Jeg hadde gått i meg selv og tenkt hvordan jeg selv var som coach. «My way or the highway» var godt kjent for meg. Dessuten hadde jeg fått fiskekakene i 2 uker og det var da levelig…

Jeg ringte Hitman på kvelden:

«Ok Ronny, fortell meg hvor mye og hva jeg skal spise så skal jeg gjøre det, fortell meg hvor mye jeg skal trene så skal jeg trene mer»

Siden den gang har vi gjort det slik. Fighten vi har hatt i kullissene er at jeg trenger avkobling og ferie som alle andre. Ingen er ei maskin eller en stein man vekker om morgen og legger ned om kvelden. Der tror jeg Hitman har hatt like mye utbytte av mine tilbakemeldinger i sitt eget liv, nemlig å koble ut når man kan.

«En god soldat sover når man kan»

kettlebelt
Fullt fokus på de oppgaver Hitman gir meg. Han er ekspert på å tenke langsiktig vedrørende kroppen min. Et stykke framme ser jeg tusenlappen…

Hittil i år (torsdag 25. august) har jeg trent 346 timer fordelt på 164 økter, men ved å sjekke fjorårets treningsdagbok er det et annet tall som er viktigere, nemlig 1000. Siden 30. desember 2014 har jeg trent 953 timer. 47 timer til så passerer jeg 1000 lappen. Helt siden jeg passerte 800 timer har jeg hatt dette i bakhodet. Ønsket var å klare det før jeg begynte med operasjoner. Med første operasjon satt til 26. oktober ser det ut som det går fint. Jeg ønsker å klare det en måned før. Jeg bruker dette tallet som «positiv egoisme». Jeg er stolt over meg selv for å ha klart dette langsiktige løpet. Jeg betrakter meg selv som en vinner i eget prosjekt. Denne positive egoismen er en fordel den dagen kirurgen setter kniven i meg. God fysisk form er en stor fordel uansett om man skal opereres eller møter andre utfordringer.

Siden starten av mai har jeg altså hatt dette tallet i bakhodet. Det er en annen måte å tenke langsiktig på. Det handler ikke om kilo, fettprosent eller muskelmasse, men et annet mål som gir akkurat samme positive konsekvens når det gjelder helsa. Jeg kaller det en «positiv bivirkning».

Livet kan likevel ikke være et konstant jag etter resultater. Da blir man helt utmattet og konsekvensen er faktigst dårlige eller ingen resultater. Man må leve imellom slagene. Når det er sagt er det heller ingen mulighet til å skeie ut hver helg. Det er ikke forenlig med resultater på noen felt. Jeg bruker andre som lykkes til inspirasjon i så måte.

Treningsdagbok

fremhevet24_8_2016_2

Bård Ivar Lauritzen bedre kjent som Boris!

Treningsdagboka har jeg hatt stort utbytte av. Jeg noterer tiden jeg bruker, intensiteten, økt nummer og akummulert tid hittil i år. Nesten alle jeg følger på facebook som oppnår gode resultater har sin måte å bruke tallmagi på. Bård Ivar Lauritzen har gått (pr 17. august) 108 turer opp Geitfjellet, og 52 turer opp til Storheia (høyeste punkt i Trondheim). Han vet akkurat hvor mange turer han har gått på de referansene han har bestemt seg for. Innimellom bruker han tiden på disse turene for å sette det i perspektiv og måle framgang.

Facebook er hans «blogg» der han legger ut videoer og bilder. Resultat 52 kilo ned på 1 år og 4 måneder. Han har gått fra å være en bamse på ca 145 kilo med dårlig helse til en fit utgave av Bruce Willis på på 93 kilo ved å tenke langsiktig og bruke de verktøyene som er naturlig og motiverende for han. Evnen til å kose seg på ferie er likevel der, men på ferietur legges det inn trening. Ikke samme intensitet som hjemme, men med mer senka skuldre. Jeg elsker denne frontingen av ny livsstil.

Bård Ivar presiserer hvor viktig familie og venner har vært for at han skulle lykkes. Det bekrefter postulatet:

«Ingen blir god alein»

Før jeg sendte melding til Bård Ivar så tok jeg en profilsjekk av han på facebook. Ingen negativ fokus, men det som gir han glede og motivasjon. Jeg har fulgt ham på Facebook helt siden starten av hans eget prosjekt. Det har også motivert meg. Jeg har forstått hans bruk av tallmagi og sosiale media for å nå sine mål.

storheia
Bård Ivar på en av sine 52 turer opp til Storheia. Han er ekspert på å bruke tallmagi på sin måte

Facebook er et fantastisk verktøy så lenge det brukes på riktig måte. Riktig måte er positiv vinkling. For å si det på en annen måte så ser jeg svært få (om ingen) som lykkes i sitt livsstilsprosjekt ved å være mest opptatt av sykdom, urett i samfunnet, motstand mot religion og terror. Selvfølgelig skal man få mene noe om dette, men det skal ikke være hovedfokus hvis vi da ikke har verv som tilsier at det er vårt fokus. Det hjelper i hvert fall ikke for å nå mål innen egen helse. Den tiden bruker jeg heller på trening og sunn livsstil. Bare sjekk facebooksiden til hvem som helst. Hvor mange likes og positive kommentarer får man når bruker tiden sin på dette kontra når man er på tur i skogen og legger ut bilde med svette i panna og et smil på lur? Hva tror dere gir mest energi for å lykkes, eller motivasjon for den saks skyld? Svært få av disse lykkes i sitt livsstilsprosjekt fordi de har feil fokus og da mener jeg feil fokus i forhold til sitt helseproblem. Med stor ydmykhet for de som har alvorlig sykdom så er dette ingen kritikk av disse.

Jeg legger meg selvsagt ikke borti hva folk bruker tida si på facebook, men gir råd for hva som øker dine sjanser for å få bedre helse ingenting annet. Selvsagt har jeg også en mening om alle disse tema, men jeg velger å ikke bruke tiden min på dette på sosiale media, og svært lite på privaten. Negativt tema gir negativt fokus uansett hvilken vinkling og mening man har. Mener man noe så er det alltid noen som mener noe annet, og man havner lett i store diskusjoner for å forsvare sitt standpunkt. Det gir svært lite eller ingen motivasjon til det som burde være det viktigste for seg selv, nemlig sin egen helse. Jeg får ikke gjort noe bak tastaturet på PCen uansett, og heller har jeg ikke tatt på meg noen verv for å bekjempe noen ting som helst. Mitt verv har vært min egen helse og det har vært en nødvendighet. Uten riktig fokus har jeg ALDRI nådd målene mine.

«Ingenting stort er bygd uten entusiasme og riktig fokus»

Moskusen.

Hits: 8348

Motivasjonstriks!

«Har dere dusjkabinett på rommene deres?»

«Ja, vi har nyoppussede rom og dusjkabinett»

«Da kan jeg ikke bo på de rommene. Jeg er svært overvektig og kommer ikke inn i dusjkabinettet. Kanskje jeg kan få et oppgradert rom for samme pris? Det hadde vært utrolig service. Vi er forresten 8-10 stk som kommer i reisefølge, og jeg bestemmer hvor vi skal bo…»

Nesten alltid fikk jeg oppgradert til samme pris som vanlig enkelt eller dobbeltrom. En av mine nærmeste kompiser fikk oppgaven i å booke rom en gang da jeg var forhindret. Vi har en meget åpen tone og han ga tilbakemelding etter bestilling:

» Æ brukt tjukkastrikset ditt i bestillinga»

«Hæ, ka du mene?»

«Æ sa kor stor du e og vi fikk businessrom tvert, te samme pris»

Sitat Ronny Oldervik.

Det handlet om å legge forholdene til rette ingenting annet. Jo forresten, alle liker en god handel…

Med forholdene til rette var jeg motivert for å reise på biljardturer med gutta jeg trente. I dag er motivasjonen en helt annen. Jeg ønsker IKKE å oppleve dette livet igjen og da mener jeg livet som ekstremt overvektig. Svært få har likevel hatt det så morsomt som meg når vi reiste på biljardturer. Vi reiste som team, bygde lagfølelse og unnet lagkompisen det beste hvis man ikke lyktes selv. Jeg gikk så langt som trener at vi skulle unne våre konkurrenter suksess så lenge de var bedre enn oss i de ulike mesterskapene. Attityden skulle likevel vise at vi kommer tilbake, ALLTID.

Det å unne andre suksess er også en del av vinnerformelen. Det er mange veier til Rom, men vi hadde trua på vår måte.

Samme oppskrift har jeg brukt i mitt eget livsstilsprosjekt, samme regler bruker vi ovenfor Fleksnes i hans prosjekt. Vi bygger team der vi unner hverandre det beste. Vi deler kunnskap for å vinne sammen. Jeg føler det er svært mange som er delaktig i teamet vårt på hver sin måte. På samme måte som fotballag får ekstra drivkraft fra supporterne får vi motivasjon fra de som følger oss, heier på oss, trykker liker, deler innlegg eller gir et klapp på skuldra når vi treffes.

«Ingen blir god alein»

Motivasjonstriks

Ingenting er så motiverende som resultater. For å få resultater må man være dedikert. For å få ekstra gode resultater må man være ekstra dedikert. Dedikasjon er en tiltrekkende kraft i seg selv, men mest fordi det gir ekstra gode resultater. For å holde motivasjonen oppe over tid må man være en stayer. Jeg har bestemt meg for å være en stayer, PUNKTUM!
Torsdag 4. august. Egentrening på Hit The Gym. Jeg ønsker å være dedikert også de gangene jeg trener alene.

For å få mest mulig ro i prosjektet lagde jeg regler helt i begynnelsen. Ingen ytring om politikk, ingenting om religion, heller ingenting om 2. verdenskrig. Jeg er fulltidsutøver innen grenen vektreduksjon ingenting annet. Fokus på ting jeg ikke kan gjøre noe med er avsporende fra målet. Min påstand er at mellom 5 og 10% av de som følger deg ønsker du skal mislykkes. Det er ingen vits i å gi disse en ekstra grunn til å kritisere veien man har valgt ved å finne en «bakvei». Må man bruke tid på å forsvare sine ytringer så blir man sliten psykisk og derav fysisk. Man vil oppnå svakere resultater og motivasjonen vil etter hvert senkes og mulig forsvinne.

Det finnes de som mener vi har valgt feil vei til målet. Vi påberoper oss ikke fasiten, men vi har vært fast bestemt på at det skal være resultatene som snakker vår sak. Ingen kan ta fra oss resultatene.

Hjem fra ferie

Først når jeg var 36 år skjønte jeg at helsa burde være på pallen i livet. Jeg var 42 år før jeg skjønte at i mitt tilfelle måtte det helt øverst på pallen. Det henger sammen med hvor dårlig helsa er. Jeg har laget meg en grunnregel der jeg kobler det inn mot fasene i overvekten. Fase 3 øverst på pallen, fase 2 nest øverst på pallen, fase 1 eller 0 på pallen, ALLTID. Jeg er i dag i fase 0, bare overflødig hud gjør at jeg visuelt ser ut som i fase 1.

roenningen
Onsdag 10. august. 3 timers tur alene, og 2 av de i øsende regnvær. Jeg bruker ikke været som unnskyldning selv om jeg ikke går i storm og orkan. Det handler om å være rasjonell.

Jeg er ingen maskin eller utenomjordisk vesen. Jeg har mine ups and downs som alle andre. Jeg har likevel noen fordeler fordi jeg har bestemt meg for at jeg har fordeler. Fleksnes sa til meg at han var lettrent noe jeg lot han få tro fordi det er en fordel å ha trua på seg selv.. Først etter en måned fortalte jeg han at alle er lettrente så lenge de tror på det selv.

La meg freidig si at har gått rundt har jeg og trodd jeg var ekstremt lettrent. Det handler om hva du sier til deg selv og ingenting annet. Det er ikke noe jeg har hatt behov for å si til de rundt meg, men heller det jeg sier til meg selv på lange, harde treningsøkter. Det er en stor fordel å tro godt om seg selv. Har man ikke trua selv er det umulig å nå målene sine. For meg har det vært beinhardt, men gevinsten har vært enorm.

Forpliktende avtale

Natt til onsdag (3. august) kom jeg hjem fra ferie. Jeg var fast bestemt på å trene onsdag ettermiddag. Når jeg våknet onsdag var kroppen helt tom. Kroppen trengte hvile fra trening, men ikke fra å lage en forpliktende avtale med meg selv. Regelen om å lytte til kroppen er viktigere enn å presse seg unødig. Jeg kan likevel ikke lytte så grundig at det blir en unnskyldning. Jeg hadde kjempegod samvittighet fordi jeg hadde gjort en god jobb mens jeg var på ferie. Så motivasjonstriks nummer 1 blir derfor ikke å la det skli helt ut i ferien. Det vil være mye lettere å komme i gang igjen. Jeg trener under halvparten av det jeg normalt gjør når jeg er på ferie, men det er mer enn nok. Jeg har nemlig en fordel, jeg har bestemt meg for å finne mulighet for treningsalternativer uansett hvor jeg befinner meg.

Avtalen jeg gjorde med meg selv var å trene 10 timer fra torsdag til mandag. Jeg skulle ta hviledag når kroppen sa i fra, men jackpot var hvis jeg ikke trengte hviledag før mandag. Det betyr at intensiteten på treningen måtte planlegges slik at jeg kunne nå målet. Med slitasje i hofte/knær er det en nødvendighet. Søndag Oppsummerer jeg følgende:

«Yes i did it»

isolertdelmaal
Søndag 7. august og isolert delmål oppnådd.

På 4 dager trente jeg 10 timer blank og medium intensitet totalt. Det er ikke fornuftig å trene hardt hver gang. Jeg trener like ofte hardt som jeg trener lett, dvs ganske sjeldent. Det meste ligger fra midt på treet og litt over det. Da varer man et langt løp samtidig som man får motiverende resultater.

Motivasjonstriks nummer 2 vil derfor være å gjøre en forpliktende avtale med deg selv. Man må vurdere avtalen slik at den er gjennomførbar. For 2 år siden ville det vært mer enn nok med 2 timer på 4 dager, for 8 år siden ville 15 min på 4 dager vært nok. Det er ens egen oppgave å vurdere slike ting.

Sett dato

Bestem deg for en dato der du har ditt første delmål. Det kan være 1-2 måneder fram i tid. Kanskje skal du i bursdag, på reise, eller du skal møte noen som er deg kjær. Jobb mot den datoen og bestem deg for å være den beste utgaven av deg selv fram til den datoen. Kanskje møter du noen du har dårlig kjemi med ei stund fram i tid. Enkelte ganger så krysses veier på grunn av felles interesser selv om kjemien ikke stemmer. Det er like god grunn til å være den beste utgaven av deg selv ved slike møter. En god utgave av deg selv gir selvtillit. Kanskje og mest sannsynlig har du bruk for denne selvtilliten i et slikt møte. Har jeg gjort dette? JA, mange ganger!

Motivasjonstriks nummer 3 er å sette en dato.

Tallmagi

Jeg har en stor fordel. Jeg er nemlig veldig god på tallmagi. Det er fordi jeg har bestemt meg for at jeg er god på det. Jeg plukker ut motivasjon av ethvert tall om det gjelder buksestørrelse, t-skjortestørrelse, kilo ned fra all time heavy, kilo ned sammen med Hitman, muskelmasse, fettprosent, vannprosent, tid på ei løype jeg skal gå, hvor mange push ups jeg klarer med eller uten vekt på ryggen, eller hva det måtte være. Dette vil for mange være ekstremsport, men plukk 2-3 av disse så holder det i massevis. Ikke bruk bare vekta som motivasjon. Den kan nemlig stå stille selv om det skjer store ting i kroppen. Men for all del husk en ting. Ei og annen økt skal foregå uten jag og mas, uten forventning om resultater. Da trener man for å få glede og entusiasme i kroppen.

Motivasjonstriks nummer 4 er derfor tallmagi.

I juni tok jeg 10 push-ups med 35 kilo på ryggen. Jeg og Fleksnes hadde fellestrening med Hitman og min oppgave var å lære bort attityde og holdninger under trening. Jeg sa til Fleksnes at til høsten skal jeg ta 10 stk med 40 kilo på ryggen. På videoen ser du hvordan det gikk. Jeg bruker tallmagi for alt det er verdt.

Positiv egoisme

Jeg snakker meg ikke ned ved å si at jeg er tungtrent, det er ekstra vanskelig for meg, eller at været er mot meg. Jeg betrakter meg selv helt i den andre enden av skalaen, nemlig «positiv egoist». Jeg bryr meg ikke om at noen synes det er klysete for intensjonen er ikke å være klysete. Intensjonen er å nå de målene jeg har satt meg, og da må jeg være løve og ikke pusekatt. Å tro godt om seg selv ved å ha trua på det du holder på med er også et motivasjonstriks. Motivasjonstriks i den forstand at jeg vet det ligger hardt arbeid bak, ALLTID. Trikset er hva du sier til deg selv for å nå dine mål. Mange sier til meg hva som taler i mot dem for at akkurat de IKKE skal lykkes. Vet dere hva? Det er ikke til meg de sier det, men til seg selv, gang etter gang. Da kan man heller ikke lykkes!

Godt humør

fremhevet_14082016abc
Tirsdag 9. august var vi i gang sammen igjen etter sommeren. Hele PT timen gikk med til funksjonell trening, dvs bøy og tøy (etter 1 time egen oppvarming). Det er det vondeste jeg gjør på trening, men også det viktigste. Vi ønsker at kroppen skal vare hele løpet. Hitman storkoser seg når han brekker og strekker i meg. Hmmm, er det pay-back for all kjefta jeg ga han som kaptein på fotballbanen for snart 30 år siden. I dag er det nemlig han som er kaptein på banen…

Siste motivasjonstriks for denne gang er godt humør. Det kan man nemlig bestemme seg for i de aller fleste tilfeller. Det er nemlig trenbart for alle. Jeg vil påstå det er like viktig som faktorer som trening, hvile/restitusjon og søvn. Ingen klarer et langt løp samtidig som er sure hele veien. Godt humør er en tiltrekkende kraft på samme måte som dedikasjon. Man trenger støttespillere rundt seg og de vil ikke være der hvis man er sure
. Er jeg smørblid hele tiden? NEI, slettes ikke, men jeg har fokus på det fordi det er en stor fordel. En fordel som jeg har bestemt meg for å benytte meg av.

Lykke til med målsetningene etter ferien og husk:

«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»

Moskusen

For de som har lyst til å komme på foredraget finnes link for påmelding her. Jeg er engasjert av selvstendige Herbalifedistributører for å snakke om motivasjon og livstilsendring. Jeg deler min story før, under og etter livstilsendring. Jeg lover dønn ærlig linje.

Hits: 2339

«Dæven hvor stor du er da»

«Dæven hvor stor du er da»

Det var åpningsmeldinga til den ene av to kompiser når han så meg. Det var ikke vondt ment. Han så jeg satt sammen med kammeraten hans mens vi lo og fortalte røverhistorier. Det skjedde på mc-treffet hos Horten MC sommeren 2007. De var gjester der akkurat som meg.

«Jeg må være stor på grunn av idretten min»

«Og hva er det?»

«Jeg er norgesmester i sumobryting!»

Han jeg hadde sittet sammen med ei god stund så på meg med store øyne.

«Det har du ikke fortalt meg. Er det sant?»

Han henvendte seg til venninna mi som jeg kaller Tante Bling.

«Ja, det er helt sant. Det er forøvrig jeg som tuller han inn i «bandasjen» han bruker når han konkurrerer. Den er j..vlig lang skal jeg love dere»

Sitat Tante Bling

megogtantebling
Moskusen og Tante Bling juli 2014.

Hun kjente meg godt og visste jeg var kjapp i replikken. Hun heiv seg på spøken umiddelbart.

Gutta var så imponert over å møte en sumobryter på dette treffet, og ikke bare det, en norgesmester…

De ville ha bilde sammen med meg og da var jeg på nytt offensiv. Kom å sett dere her begge to, sett dere på fanget mitt så får vi noen til å ta bilde. To barske mc karer satte seg så på hvert av mine lår mens vi alle smilte vårt flotteste smil til telefonene deres som noen andre tok bilde med. For alt jeg vet tror de fortsatt at de møtte en norgesmester i sumobryting den kvelden…

For meg var dette en måte å snu noe negativt til noe positivt. Negativt i den forstand at, ja jeg var stor, veldig stor. 181 cm høy og nærmere 180 cm rund er veldig stort. Jeg hadde derimot bestemt meg for å ha det moro til tross for mine utfordringer som ekstremt overvektig. Jeg kaller dette for «motsatt power». Nemlig å fronte ovenfor meg selv og andre at også jeg skulle ha det moro. Finne noe positivt med situasjonen nærmest uansett hvor langt nede man er.
hvitdress
Motsatt power

Det samme gjorde jeg som arrangør av NM i biljard i 2005. Jeg kledde meg i hvit dress selv om jeg visste at denne fargen ville fremheve min overvekt. I det daglige kledde jeg meg nærmest alltid i svart da det skjuler vekta mest. Ved å kle meg i hvit utsondret jeg selvtilliten og autoriteten som jeg trengte for å være sjef over det største arrangementet jeg hadde arrangert fram til da.

Uansett skal jeg innrømme jeg mest mulig unngikk restauranter og nattklubber som vi betrakter som «in plasser». Jeg elsket å være på «brune puber». Der er det mye mindre fokus på hvordan man ser ut, hva du gjør i hverdagen osv. De beste røverhistoriene finner man også på slike plasser. Jeg hadde stort fokus på ha det moro når jeg var ute. Snakk om helsa mi var IKKE tema når jeg var ute for å ha det moro. Til de som ville ta opp tema på fest så sa jeg:

«Kom til meg når du er edru, ta det opp på en ordentlig og saklig måte, så skal jeg lytte til det du sier. Jeg orker ikke snakk om problemer når jeg skal ha det moro».

Ved å ha dette fokuset hadde jeg det like artig som de rundt meg til tross for store utfordringer med helsa mi. Jeg var verdensmester i å planlegge mine utfordringer. La meg bruke treffet hos Horten MC som et eksempel. Jeg betrakter dette treffet som den ultimate «brune plass» sagt med stort positivt fortegn. Herlige mennesker med kun fokus for å ha det gøy. Null fokus på hvordan man ser ut eller hva du jobber med. Så lenge man oppfører seg ordentlig er alle hjertelig velkommen. Alle med samme agenda, nemlig å ha det gøy. Et prikkfritt arrangement der hele klubben og deres familier er involvert i dugnaden. Etter at 400 mennesker har hatt det gøy på Prestegårdstranda i 3 dager finnes det ikke en sigarettsneip igjen på bakken dagen etter.

megogrobert
Juli 2015. Robert Strøm en av veteranene i Horten MC.

Første gang jeg var på dette treffet kartla jeg alle fasiliteter med falkeblikket. Jeg var godt trenet i slike ting. Avstand til toaletter, benker hvor jeg kunne sitte på, avstand til tappekrana osv. Toalettbesøk var den største utfordringen. Jeg måtte være ferdig med «bommelom» før jeg kom dit. Toalettet var ikke optimalt for en så stor kar på treffplassen. Ca 100 meter fra partyteltet til toalettene var i lengste laget. Det ble 200 meter tur-retur og det gjorde jeg maks 1 gang på en dag. Derfor likte jeg å komme like før det ble mørkt slik at man kunne gjemme seg bak en busk. For meg betydde å tisse ned med buksa til anklene for å unngå bløt bukse. Det er ikke noe man ønsker å vise til andre.

Et uforglemmelig øyeblikk opplevde jeg likevel når jeg måtte bak busken. Fast drill med å se seg rundt, slippe bukse og underbukse ned på anklene. Akkurat i gang med ærendet så dukket en av medlemmene i klubben opp. Han hadde samme ærend. Selvfølgelig så han min utfordring. Han åpnet kilen sin, stilte seg ved siden av meg, la den ene frie handa rundt skuldra mi og sa:

«Er så glad for at du kommer helt fra Trondheim hit til oss og koser deg»

Ingen fokus på synet han så, bare blid og hjertevarm. Jeg gikk tilbake til partyteltet med et stort smil om munnen. Alle her er jo slik tenkte jeg. Det er kutymen. Det var ikke farlig i det hele tatt.

I 2012 stod lederen av mc klubben på scenen i partyteltet.

«Hvor er han jævla trønderen» sa han med autoritær basstemme, godt trenet inn fra mange, mange år i heimevernet.

Jeg tenkte at det måtte være en trønder som hadde oppført seg dårlig. Titta rundt meg og alle så på meg. Skal innrømme jeg ikke var særlig høy i hatten. Jeg måtte pent bare gå opp på scenen.

Jeg fikk en plakett som kalles Irisprisen:

Det er klubbens ærespris som gies til noen som har gitt noe spesielt tilbake ved vennskap, deltakelse, arbeid, artige opplevelser og lignende.

Plaketten har fast plass sammen med biljardklubbens viktigste pokaler hjemme hos meg.

irisprisen

Siste helga i juli blir min 12. tur til dette treffet. Det er årets høydepunkt fortsatt.

Jeg er stolt over å ha evnen til å leve som et normalt menneske, nemlig koble ut å leve livet. Alt kan ikke være et konstant jag etter resultater. Som alle vet:

«Ingenting stort er bygd uten glede og entusiasme»

Jeg ønsker fortsatt god sommer og tar nå 2-3 uker ferie fra bloggen. Jeg har nemlig lovt noen at jeg skal koble helt ut en periode nå. Håper hun blir fornøyd 😉

Noe jeg glemte? Tja, jeg skal trene minst 4 timer i uka selv om jeg er på ferie!

Moskusen

Hits: 4752

Fleksnes skal veies!

Jeg har for vane å gi de rundt meg nickname. Nicknamet må passe til vedkommende, og det skal ikke være støtende for personen selv. Et støtende nickname er det vi kaller et øknavn, men et nick som personen liker er et smeknavn. Nicket må godkjennes av personen selv for å kunne brukes.

Sjelden, eller kanskje aldri har jeg funnet et nick på en som passer så godt som på denne personen. Hvis vi tar ut alle de gode sidene ved Fleksnes så har dere min Fleksnes servert på et fat.
Vi har ingen intensjon om å profilere Fleksnes som noe annet enn «Fleksnes». Utøveren trenger ro i prosjektet sitt for å nå målene sine. Han har ryddet rundt seg, frigjort masse tid og fokus, for å legge forholdene til rette for å kunne lykkes. Det er intet annet valg når man veier inn til 203.3 kilo (5. mai).

Fleksnes_2_15072016
Jeg var dønn ærlig til Fleksnes fra første stund. Fortsetter du slik kan det være over før du vet ordet av det. Ingen vits i å pakke det inn. Fyren har selvtillit det er det ingen tvil om. I mars skrev jeg i bloggen at jeg ønsket å jobbe med noen få utvalgte overvektige, men først til høsten, og jeg stilte strenge krav til de jeg eventuelt involverte meg i. Fyren har guts som kontaktet meg nå var min første tanke.

Første møtet vi hadde var på skogstur og det var bevisst av meg (5. mai). Det var en test for å sjekke hvor mye han ville dette. Etter første tur sendte jeg han ut på egen restitusjonstur dagen etter og forlangte bilde.(fredag 6. mai). Lørdag eller søndag (6. eller 7. mai) var det valgfritt, men en av dagene måtte han ut på treningstur helt alene. Treningstur er høyere intensitet. Bilde skulle være fra samme plass som vi gikk første tur. Jeg hadde sjekket været på forhånd og det var meldt knallvær. Da vet jeg at det er masse folk i dette området som går tur. Han måtte trosse «farene» ved å vise sin vaggende gange med stavene sine blant masse folk helt alene. En kar på over 200 kilo vekker oppsikt i skogen det er det ingen tvil om.


I dette terrenget var vi allerede på vår første tur. Svært utfordrende for en kar på 203 kilo. Vi går mest mulig i ulendt terreng samt myr. Det er hardt og tungt, men samtidig veldig skånsomt for knær, hofte og ledd. Asfaltgåing for en utrenet person, eller overvektig ville betydd betennelser og slitasje etter kort tid.

Tur nr 2 gikk vi et annet terreng som var enda mer utfordrende motorikkmessig. Vi var ute i 2 1/2 time og agendaen var å bevise at han klarte mye mer enn han trodde bare vi brukte tid nok. På nytt ble han sendt ut på både restitusjonstur og treningstur og bilde skulle sendes. Bildene kom og etter vår 3. tur shaket vi hands om å trene sammen, og ikke minst lykkes. Min ambisjon er å få trening som livsstilscoach og egen motivasjon fram mot operasjonene som venter meg. Etter 3 uker startet han også styrketrening sammen med Hitman. Aldri verden om jeg kom med en utøver til Hitman som ville gi opp nesten før vi hadde begynt. Det måtte jeg forsikre meg om før Hitman ble med på prosjektet.

Rekruttskolen

Etter 2 uker var det altså klart for «rekruttskolen». Det er beinhardt, men slettes ikke farlig. Det er hardt arbeid som teller i en hel måned. Turer i ulendt terreng på 3 timer med pauser når det er naturlig er helt vanlig. Det er blytungt for en så stor kar skal jeg love dere. Den lengste turen var tur-retur Baklidammen-Geitfjellet og vi brukte 5 1/2 time på en tur som for meg i dag normalt tar litt over 1 time. Jeg er ganske sikker på at Fleksnes har løyperekord opp Geitfjellet når vi snakker kilo. Jeg er også sikker på at han har bakkerekord fra bunnen til toppen av Granåsen med sine 197.5 kilo den dagen (200 kilo med sekk). Disse turene har hatt 2 formål. Det ene er å få resultater ved å brenne fett, men den viktigste er å bygge vinnerskalle. Den vinnerskallen er han helt avhengig av for å nå sine langsiktige mål. I dag trener vi fortsatt meget bra, men vi trener ikke så lenge hver økt, og heller er det ikke like hardt. Våre økter ligger nå på mellom 1 1/2 time til 3 timer og ca medium til medium pluss intensitet. Han trener 4-5 ganger i uka, og en dag er satt av til nærmest total hvile. Både kropp og hode trenger denne hviledagen.


Etter 1 times tur sendte jeg Fleksnes 5 ganger opp og ned denne trappa før vi returnerte til Hoppbakken i Granåsen for å gå bakken helt fra bunnen til toppen. Fra bunnen til toppen betyr nok en times hardt arbeid siden vi deler bakken inn i intervall med pauser fra 10 sekund til 5 min. Før han vant å sa et ord så jeg han inn i øynene og sa:

«Du vil takke meg 8. juli»

Tro godt om deg selv

Tro godt om deg selv sier jeg ofte i bloggen. Man er avhengig av det for å nå hårete mål. Fleksnes er herlig utadvendt og tror godt om seg selv. For meg er dette en fantastisk egenskap. Det betyr ikke at man er klysete, men heller at man har egenskapen for å lykkes.

«Æ e vældig lettrænt æ Ronny»

Sitat: Fleksnes

Det er glimrende innstilling, og mye bedre å høre enn at det får jeg aldri til fordi jeg har det ikke i meg. Det er for vanskelig for meg fordi jeg har mislyktes så mange ganger før osv. Lite ofrer jeg energi på at jeg ofte blir kalt Ronny og ikke Rune når vi er på våre skogsturer, heller ikke når han sier Jørstad istedenfor Glørstad, og heller ikke når han kaller Turhytta Rønningen for Grønningen. For øvrig var det «Grønningen» den opprinnelige Fleksnes ble kalt når han var i militæret. Har man med seg selveste Fleksnes på tur kan man ikke henge seg opp i slike detaljer.

Det tok en måned før Fleksnes spurte meg etter å ha sagt det mange ganger selv:

«Synes du æ e lættrænt?»

«Ja, så absolutt, alle er det så lenge de virkelig tror på det selv»

Først da fortalte jeg han at jeg hadde latt han få si det så ofte han kunne til meg uten at jeg reagerte med et annet svar enn så flott, så bra osv.

Det var egentlig ikke til meg han sa det skjønner dere, men til seg selv uten at han han skjønte det. Oddsene øker dramatisk hvis har trua selv. Faktisk er man avhengig av det.

«Mine nærmeste sier jeg er en harding som har begynt på dette løpet, er jeg egentlig det?»

«Du skal ta deg f..en på at du er en harding. Det er bare hardinger som går treningsturer med meg gang på gang og gjør det jeg sier. Jeg forlanger at du betrakter deg selv som en harding»

Sitat moskusen.

Fleksnes veies 
Fleksnes_fremhevet15072016
Mange vil kjenne seg igjen i Fleksnes. Ta det som et kompliment!

Tidlig karta jeg at Fleksnes skulle møte sin familie 18. juli på ferie. En perfekt anledning for å motivere seg mot en happening. Normalt er familien nære støttespillere. Det er det også i dette tilfellet. Dedikasjon og innsats er en tiltrekkende kraft. Når dedikasjonen gjelder din egen helse vil det bety mye for dine nærmeste som bare vil ditt beste. Man trenger sine nærmeste som støttespillere. Dette er en av mine viktigste erfaringer i mitt eget prosjekt. Vi blinket ut datoen 18. juli som en egen kode.

Fleksnes hadde regnet alt for høyt om hvor mye kroppen ville slippe fram til 18. juli. Det fungerer ikke slik var mitt budskap. Det er ikke rasjonelt og ikke forsvarlig. Med et vanvittig godt utgangspunkt får man likevel mye «gratis» de første ukene. Kroppen vil slippe mye bare ved å legge om kosten og røre seg litt.

Vårt måI er at han i enden skal få en kropp som forbrenner mange ekstra kalorier siden vi jobber for å bevare mest mulig muskelmasse. Mitt estimat er mellom 15 og 20 kilo fett «gratis» i året (i enden) ved å tenke langsiktig, svært langsiktig. Det er et helt annet liv når målene er nådd. Fleksnes omfavnet mitt budskap om vårt første store delmål på 189.9 kilo fram til vår første store veiedag fredag 8. juli. Det er 13.4 kilo ned på 9 uker i tilfellet.

Vi bygde opp siste 5 dagene før veiing som mesterskapsuke slik jeg har gjort i mitt prosjekt. Flere ganger har han måtte gjort mye ekstra på våre turer. Ekstra intervall, ei ekstra sløyfe her og der. Det har vært tungt, men jeg har hele tiden sagt du vil takke meg 8. juli og alt slitet vil være glemt.

2 dager før veiing hadde vi siste trening i skogen, og mye av turen forsvant i motivasjonsprat. En god jobb ble gjort i denne turen selvsagt, men tiden man bruker føles mye kortere når praten går med felles målsetning. Samme kveld sendte jeg følgende melding:

«Herlig gnist» i øynene store deler av turen i dag. Intervjuet på Elgsethytta var knaill. Slike ting jeg leter etter.

Så har vi tunge delen da med litt vondt og slit, men det e glemt straks vi oppnår gode resultater.

DET E DET SOM SKAL TIL💪💪💪💪

Bare gled deg til de fantastiske mulighetene kroppen din gir deg. Fra fengsel til full frihet.

Livstilsprosjekt av et slikt kaliber tar 2 år, minst. Først utfordre alle feller året gir deg ved ferie, julebord, reiser, høytider, bursdager osv. Så gjenta neste år før kontroll💪

Fokuser på dine styrker. Ikke nikotin og alkohol gir deg en stor fordel som bekrefter det du har sagt sjøl:

«Æ e lættrænt»

Dine evner i yrket ditt, og selvsikkerhet gir deg også en fordel du skal ta vare på. Bak det inn i hodet ditt. Vær egoist💪💪💪

På fredag er jeg der for deg. Vi skal gi jernet så tar vi det vi får som menn. Det blir hardt, men fullt ut levelig. Vi skal trylle bort tiden for å komme i mål.

Fredag er du toppidrettsutøver og ingenting annet. Kun fokus på det vi skal gjøre. Det kravet må du stille til deg selv. Jeg krever det også. Alt for meg handler om deg på fredag. Spiller ikke kroppen på lag er det ingenting å gjøre noe med. Det tar vi på strak arm.

Vi har gjort alt riktig siste 14 dager sett fra mitt ståsted💪💪💪

Vel møtt på fredag og se fram til gulrota etterpå. Nemlig ei forholdsvis rolig rolig uke med maks medium hver økt💪»

Veiedagen ble på 2 1/2 time med hard minus intensitet og vi presenterer følgende resultat:

bilde_av_vekt_15072015
187.0 kilo

Vektreduksjon siste 9 uker: 16.3 kilo

Mitt spørsmål ved lunsjen etterpå:

«Hvor mye tenker du på all harde jobben nå?»

«IKKE EN KALORI»

Svaret kom med et stort smil om munnen…

Vi har satt hovedfokus på de tingene som har gjort Fleksnes så stor. Først og fremst sukker, så en stressende hverdag. Jeg er IKKE en coach som lærer bort at det er kosedag med nærmest fri tilgang på sukker 1 gang i uka, eller i ferier for den saks skyld. Akkurat slik som det ikke er å anbefale for en som sliter med rus. Vær flink hele uka så skal du få deg en dram på lørdag…

For normale mennesker går det helt fint, men ikke når man er avhengig. Sukker og rus har mye av de samme mekanismene. Vi har funnet lørdagsfølelsen for Fleksnes også, nemlig mat som han synes er god og gir feststemning for topplokket. Vi spiser kun mat som er god, men samtidig er forenlig med våre målsetninger.

Nå er det ferie og første store utfordring for Fleksnes (etter trening 15. juli). Vårt mål er nulling fram til 15. august og tiden etter det er vi enige om en målsetning på 0.8 kilo i uka i snitt neste år fra den datoen. Det er slutt på at kroppen slipper ekstra nå slik som den gjorde helt i starten. 0.8 kilo i uka gir 41.6 kilo på et år og det er ambisiøst, men fullt ut mulig.

Med til historien hører det også med at jeg har pratet med hans nærmeste støttespillere, nemlig hans familie. Mitt budskap er at dette prosjektet MÅ være på førsteplass i livet til målene er nådd. Utenom ved enkelte anledninger selvsagt.

Slik som jeg frekt og freidig fronter:

«Det er bedre å være nummer 2 og ha det mellom 90 og 100% bra, istedenfor nr 1 og 50% bra.»

Det er viktig å ha familien med på laget og det virker så absolutt slik. Som alle vet så:

«Blir ingen god alein»

Moskusen

Hits: 2164

Hvorfor uteblir resultater på lang sikt?

10. mars veide jeg inn til vekt 108.7 kilo. Kunstig lavt i forhold til det jeg veier i hverdagen, men det har vært strategien hele veien. Vi har veid inn etter samme modell som vektløftere, boksere eller annen idrett som stiller i vektklasser. Vi har veid inn etter trening og således dehydrert. Vi har gjort det likt hele veien og det har vært det som har motivert meg. Bloggen etter veiedagen 10. mars finnes her  og er en av våre mest leste.

Siste 3 dagene før veiing gikk jeg også av salt for å unngå at kroppen binder ekstra vann. Vi har fått tips fra boksemiljøet for å gjøre dette på en forsvarlig måte. Modellen har inspirert meg til å trene ekstra lenge og hardt selve veiedagen. Dette har gitt meg mange ekstra kilo ned i det lange løp.


Video fra veiing 10. mars. Advarsel om upassende språk og utleverende bilder.

1 1/2 år med blodslit og ekstremt fokus hadde bringt meg til målet 1/2 år før jeg trodde var mulig. Ved min side hadde jeg to «vingmans» (hjelpere) denne dagen som ofret seg for at jeg skulle nå målet. De var harer, motivatører og hjelpere i en pakke. Uten denne hjelpen hadde jeg ikke nådd målet denne dagen, og måtte beholdt fokuset med hard diett og knallhard trening 1 1/2 måned til (pga de avtaler jeg hadde booket i tiden etter). Det betydde ALT i nå målet mitt den dagen. Jeg er evig takknemlig til Karl Erik Overn og Tommy Opdal for støtten de ga meg. Det er ingen tvil om at jeg har kjørt toppidrettsvarianten innen vektreduksjon, og den anbefaler jeg ikke til hvem som helst.

I dag har jeg helt annet fokus. Jeg trener bra og ønsker å være stabil på rundt 115 kilo som er godkjent «kirurgivekt» i følge kirurgen som skal operere vekk løshud. 10. mars hadde jeg en muskelmasse på i overkant av 79 kilo. I dag er muskelmassen 83.5 kilo. Jeg bygger gjerne et par kilo til slik at jeg har en god buffer å gå på til operasjonene starter. Jeg kommer til å være i lite bevegelse 3-4 uker etter hver operasjon og da mister man muskelmasse. Muskelmassen er selve motoren i kroppen, og det er den som forbrenner energien. Første operasjon er satt til 26. oktober.

Jeg har i dag en hvilestofforbrenning på ca 2650 kcal i døgnet. Det gir meg mulighet til å spise mye mat og det letter hverdagen min. Jeg har fokus på å spise mest mulig riktig mat selv om jeg evner å kose meg i blant. I tillegg til hvilestofforbrenningen så har vi «hverdagsbevegelse» på ca 500 kcal. Hverdagsbevegelse er de daglige gjøremål som å gå på do, gå i butikken, vaske klær, kjøre bil etc. Opp på hverdagsbevegelsen legger man så på treningen man utfører. Ei medium intensitet økt gir meg ei ekstra forbrenning på ca 500 kcal pr time. Dette er tall som er utregnet ut ifra moskus kaliber. En liten harepus må regne en del lavere energiforbruk.

Muskelmasse og energiforbruk finner man ut ved å bruke en Tanita scanner (vekt) eller lignende redskap. Tanita vekta går kun opp til 154 kilo, men det er mulig å regne ut ca muskelmasse ved å sette høyde, vekt, midjemål og halsmål inn i en formel. Slik måtte vi gjøre det oktober 2014 da jeg veide inn til 184.3 kilo. Forbrenninga er viktig kunnskap for å gjøre vektreduskjonen på en forsvarlig måte. Jeg snakker ikke her om å gå ned 5-6 kilo for å forme sommerkroppen, men et lengre løp som skal holde hele veien ut.

Å bygge muskler samtidig som man går under hvilestofforbrenning er nærmest en umulig oppgave. Jeg tapte ca 10 kilo muskler under min vektreduskjon på ca 120 kilo. I en vektreduksjon handler det om å bevare mest mulig muskelmasse, dvs å tape minst mulig. Jeg er i dag like stolt over å tape «bare» 10 kilo muskler som selve vektreduksjonen på 120 kilo. I dag ønsker jeg å holde vekta stabil samtidig som jeg bygger muskler. Mitt inntak ligger nå på 3100-3200 kcal i snitt om dagen. Laveste inntak på 2700 kcal og hver 8-10 dag skvetter jeg helt oppe i 4000 kcal. Hvor mange kalorier man trenger er individuelt og man må ta hensyn til muskelmasse og aktivitet.

Jeg har blitt kritisert fra noen fra et miljø som mislykket prosjekt pga tap av muskelmasse. De gutta putter i seg noe annet en bare sunn mat og måltidserstattere, og det tar jeg sterk avstand fra. La meg si det slik at jeg liker å være sterk og klar i hodet samtidig som kroppen blir sunnere og sunnere…

Hvorfor når vi ikke de langsiktige mål?

For å gå ned i vekt over tid er det viktig med sunn mat, men også nok mat. Ikke en dag har jeg vært under kaloriestimatet som Hitman har anbefalt siste 22 måneder. Altså ingen snarveier til delmål som svir på pungen ved et senere stadie. Det er der de aller fleste gjør feil er vår vurdering. Med mindre muskelmasse får man også lavere forbrenning, og det er derfor normalt at framgangen bremser litt lenger ut i prosessen. Vi har hele tiden hatt fokus på nærmeste delmål, men vi kan ikke gå akkord og gå noen snarveier. Det vil straffe seg på et senere stadie.

Jeg har en lignelse jeg forteller til de jeg forkynner forsvarlig vektreduksjon til.

«Vil du være tankskip, eller speedbåt?»

De aller fleste synes det er kult å være speedbåt. Den går fort, den brummer fælt og vekker oppsikt på veg ut fra kaia. Problemet er at den går fort tom for bensin, og det er heller ikke plass til å lagre nok drivstoff.

Jeg skal lære deg å bli et tankskip sier jeg. Et tankskip fylt til randen med drivstoff og forsyninger, kun riktig drivstoff og smøring som skipet trenger. Vi skal fra Europa over Atlanteren. Tankskipet har jevn rolig fart, synker ikke ved litt uvær, og er stødig helt fram til målet. Det uværet som måtte komme takler den på en helt annen måte enn en speedbåt. Tankskipet har full kontroll og lar seg ikke affisere av litt bølger.

Det er litt bølger og uvær i et livstilsprosjekt. Det er ikke strålende sol hele veien. Noen ganger er det medvind og noen ganger er det motvind. Er man forberedt på dette vil man nå målet omsider og kanskje litt senere enn planlagt, dog hvis man kjører et tankskip. Speedbåten kommer ALDRI fram over slik en distanse uansett lovnad fra de som bygde båten og de som leverer bensinen. Quick-fix holder aldri i lengden. Den siste quick-fixen jeg har hørt om i vektreduksjon er kaffe som skal få deg over Atlanterhavet og Stillehavet i en smell…

Regnestykkene

Det første jeg spør om når jeg gir noen råd innen vektreduksjon er hvor mange kilo de ønsker å gå ned og på hvor lang tid? 95% av de jeg spør har urealistiske forhåpninger om egen vektnedgang. 10 kilo i måneden gjerne 4-5 måneder på rad. Mitt svar er at de har kommet til feil mann for å få råd hvis de tror det er gjennomførbart. En god og trygg vektreduksjon ligger på 2-3 kilo hver måned, kanskje litt mer hvis man har et godt utgangspunkt med stor overvekt. Det blir mange kilo på et år. 2.5 kilo pr måned i 10 måneder og 2 måneder med «nulling» (ferier og høytider) er rasjonelt hvis man har nok kilo å ta av.

Mange refererer da til min vektnedgang på 59 kilo på 38 uker fra oktober 2014 til juli 2015. Det er 1.55 kilo i uka i snitt i den råeste peroiden jeg var igjennom. For meg var denne vektreduksjonen på absolutte førsteplass i livet. Svært få har denne muligheten. Jeg levde på grensa på hva kroppen tålte akkurat slik som en toppidrettsutøver. Et slikt liv er fylt med egoisme med lite tid sammen med venner og familie. Heldigvis hadde kjæresten forståelse for mine valg. Hun ble sammen med meg midt under denne peroiden. Jeg var helt avhengig av å sette målene på førsteplass for å oppnå de resultatene vi fikk. Svært få har muligheten til å være «så egoistisk». Mitt råd er derfor å tenke rasjonelt, senke ambisjonene og være fornøyd med et langsiktig mål med alltid nærmeste delmål som hovedfokus.

Fleksnes 

Det er ingen problem å gå tur med noen som er i mye bedre form enn seg selv. På videoen viser jeg hvordan. Det er hyggelig å gå tur med noen, men den dagen man er helt avhengig av det så når man ikke sine mål.

Fleksnes som trener sammen med meg hadde også urealistiske mål når vi startet. Vi har derimot nå kommet til enighet om realistiske mål. Med ei startvekt på 203,3 kilo får man endel kilo «gratis» i begynnelsen bare ved å legge om kosten og røre seg litt. Vi følger samme mal ved kosthold som jeg startet på. Vi har estimert hans hvilestofforbrenning til ca 3000 kcal i døgnet. Med så stor overvekt er det trygt å gå like under hvilestofforbrenning på ca 2800 kcal. Lenger ut i prosessen legger vi oss likt med hvilestofforbrenning og kanskje litt over helt avhengig av aktivitet. Det er aldri aktuelt slurve med for lite mat. Det holder ikke i det lange løp. Vårt første delmål er 189.9 kilo og vårt mål var å klare det innen 15. juli (start 5. mai). Fredag trener vi sammen og Fleksnes kjører veiing etter trening.

Han kjører 4 treninger den ene uka, så 5 treninger den andre uka. En dag i uka er satt av til hvile med stor H. Hjernen og kroppen trenger å koble ut for å restituere seg. Når han trener så trener han mellom 1 1/2 til 3 timer. Variasjon mellom styrketrening og turer i skog og mark. Styrketrening for å bevare mest mulig muskelmasse på sikt, turer i skånsomt terreng (myr, ulendt terreng) for å forbrenne fett samt bygge motorikk. Det er fornuftig å sette av tid til å trene ei stund for å koble på fettforbrenning. Det er ikke fornuftig å trene hver dag for et normalt menneske selv om litt hverdagsbevegelse ikke er å forakte. Søvn og hvile er vel så viktig som selve treningen. For mye stress og lite søvn vil utsondre stresshormonet kortisol og forbrenningen senkes. Husk å gjøre det med godt humør. Fleksnes har bringt masse godt humør inn i livet mitt og således gir det meg mye tilbake. Vi liker å si kosthold betyr 80% for å nå målene innen vektreduksjon. Med mye trening sier jeg det betyr mellom 70 og 80%.

Det tar 2-3 år før man har lært seg en ny livsstil. Man må gå igjennom hele året og møte alle fristelsene som dukker opp med jevne mellomrom, så gjøre øvelsen minst en gang til før det sitter i ryggraden. Fristelsene jeg snakker om er sommerferie, høstferie, julebord, juleferie, påskeferie, bursdager osv. Ingen sier det ikke skal være lov å kose seg litt i blant, men å tro at man oppnår resultater ved å skeie ut hver helg så går ikke regnestykket opp. Hvis noen lurer på hvilket kosthold jeg anbefaler så skrev jeg om det i bloggen «kosthold og vektreduksjon» og finnes her


Kontrollert galskap… Jeg elsker mulighetene kroppen nå gir meg.

Før noen kapper hodet av meg så presiserer jeg at jeg hverken er lege eller ernæringsfysiolog. Jeg snakker kun av egen erfaring, men støtter meg til den kunnskapen jeg har rundt meg. Ofte er egen erfaring mer enn godt nok for å gi råd til andre. Vel å merke hvis rådene er rasjonelle og ikke lover for mye! Følg noe eller deler av det vi gjør så gjør dere noe riktig. Det er vi sikre på.

«Ingen blir god alein»

Moskusen

Hits: 4456

A F N

 

Hva er AFN?

Attitude-Fokus-NoSyt

Dette er velkjente ord for de jeg trente i biljard. I 2009 skrev jeg et hefte om mentale forberedelser for mine biljardutøvere. Så vidt jeg vet så var vi de eneste innen vår sport i Norge som trente på den mentale biten for få år siden. Jeg har ingen intensjon om å gjengi hele dette heftet ordrett her i bloggen fordi det har en dypere mening som må trenes på. Det holder ikke bare å lese linjene å tro det går av seg selv, men man må virkelig tro på det. Ikke bryr jeg meg om de som kritiserer slike ting som oppleste selvfølgeligheter. Dette er direkte overførbart til en livsstilsprosess. Jeg har levd etter disse reglene som jeg prentet inn i mine utøvere gang etter gang i min egen livsstilsprosess. Den eneste forskjellen i en livsstilsprosess er å bruke ordene i motsatt rekkefølge. En idrettsutøver syter nemlig ikke over å møtte utøve sin idrett. Han elsker det i utgangspunktet. Det er viktigere å fokusere på attityde og fokus først for, så å plukke på sytete holdninger når ikke alt går på skinner.

NoSyt

NoSyt er et trøndersk/engelsk ord som simpelthen betyr at det ikke er lov å syte. Syter man er vanskelig og nærmest umulig å nå de mål man har satt seg. Det vanligste folk syter er om været. De kan ikke ut å trene/trimme fordi det regner, snør eller det er litt vind. Så ille er dette været at man ser ikke grunn til å dra på treningssenteret en gang. Hjemmeøvelser (inne) er også håpløst å gjøre i dette forferdelige været. Enkelte ganger er det så ille at strøsanda oppe på snøen/isen fryser til når det kommer ny nedbør…

På Facebook flommer det over med influensa, forkjølelse og andre vondter her og der. For hver likes og kommentar på disse innleggene så blir man påminnet om at ting ikke er i orden, og veien tilbake blir bare tyngre. For de som tror de blir syke av litt ruskevær så har jeg en god, eller dårlig nyhet, alt etter hvor man er i sin livsstilsprosess. Veldig få vanlige mennesker på 44 år trener så mye ute som meg, og jeg har ikke vært syk på 2 1/2 år. Småforkjøla 2 ganger kan jeg oppsummere på denne tiden, og det er ikke verdt å bruke energi på en gang.

Gang på gang har jeg fått høre:

«Vet ikke om doktoren godkjenner trening/trim for meg nå. Skal høre med han når jeg har time om 5 uker…»

Med stor sannsynlighet vil doktoren ta baklengs salto fra sittende stilling i legestolen av glede hvis du forteller han/hun at du har startet med å trimme. Det er ved svært få unntak det ikke er anbefalt å røre seg litt.

Når det gjelder å gå tur har jeg følgende å si:

Det er hyggelig å gå tur med noen, men den dagen man er helt avhengig av det er man sjanseløse for å nå mål. Unnskyldningen ved at man ikke har turfølge hver gang kommer under kategorien SYT!


For de som tror jeg betrakter dette som blodslit må tro om igjen. Jeg har fantastisk energi i skogen 9 av 10 økter. Gnisten i øynene er ekte. Blodslitet var det å legge om livsstilen. Det er ingen vits i å pakke det inn. Gevinsten er enorm ved å fullføre løpet. Si til deg seg at du er en stayer, tro godt om deg selv!

«Skjønt æ det itj»

biljard0307
Vegar Kristiansen.

Den beste utøveren jeg har trent heter Vegar Kristiansen,
og har ca 60 NM gull. Jeg spurte han en gang følgende spørsmål:

«Hva står det på gravsteinen til hypokonderen?»

«Aner ikke»

Mitt svar:

«Skjønt æ det itj»

Vi utviklet etter hvert en egen kode på dette i når motstanderen mente Vegar hadde flaks. Motstanderen syntes synd på seg selv og viste frustrasjon. Dette utnyttet Vegar til det fulle. I hans hode var en eneste setning som tilsvar som han holdt for seg selv selv om jeg visste dette:

«Ingen har trænt så my som mæ, og ingen har trent så bra som mæ, derfor fortjene æ aill deinn turen æ kainn få»

Sitat Vegar Kristiansen.

Ofte er det slik at de som trener mest har mer flaks. Slik er det også når man går på vekta i en livsstilsprosess…

I en livsstilsprosess er nesten den eneste motstanderen du har deg selv. Jeg har gang på gang latt meg irritere over holdningene til tidligere leder for landsforeningen for overvektige Jørgen Foss. Jeg mener han fronter unntakene som hovedregel for nær sagt alle overvektige. Vi vant i lotto den dagen vi ble født i Norge. Gode forutsetninger for opplysning og skole, samt rimelig gode forutsetninger økonomisk generelt sett. Det finnes unntak overalt vi befinner oss, men å bruke de som hovedregel er feil fokus. Jeg oppfatter Jørgen Foss som meget oppegående og ressurssterk på mange områder. Han skulle brukt sine evner til å få orden på sin egen helse før han prøver å hjelpe andre. Det hadde både han og alle de han ønsker å hjelpe være tjent med. Jeg skulle gjerne hatt Jørgen Foss igjennom «rekruttskolen» slik som » Fleksnes» nettopp har vært. Hadde jeg fått mandatet ville jeg plukke av han alt syt og fokus på feil fokus. Etter 1-2 måneder kunne jeg love han en gnist i øynene, tro på egen helse og full av entusiasme. Denne gnisten og entusiasmen ville være mye mer smittende og hjelpsom enn det fokuset han har hatt så langt. Jeg kommer fra «hans verden» og vet hva som må til. Jeg ønsker Jørgen Foss alt godt og kunne tenkt meg og delt kunnskap med han. Hans latter hadde vært uslåelig i skogen…

Det handler om å tro godt om seg selv for å nå de mål man har satt seg. Samme verktøy er direkte overførbart i endring av livsstil. For å nå mål ligger det hardt arbeid bak og ingenting annet. Det finnes ingen quick-fix, heller ikke når man skal ned i vekt.

Den gnisten jeg snakker om er til å ta å føle på om dagen. Moskus 2, eller Fleksnes som jeg omtalte i forrige blogg har vært igjennom sitt verste blodslit nå. Han er med på mine treningsturer og framgangen er formidabel (knapt 2 måneder). I dag (tirsdag 28. juni) gikk vi fra Granåsen til Rønningen gård. 3.2 km ulendt terreng en vei. Vi brukte 1 time 25 minutter opp, og 1 time 10 min ned. Selv med stor forskjell i fysisk form fikk vi begge ei glimrende treningsøkt. Jeg hadde 12 intervalldrag på turen oppover som forgår på den måten at jeg løper fra ham i motbakker for så å returnere og gå sammen fra der han har kommet. Intervall på mellom 30 og 150 meter. Det er altså ingen hindring for andre å knytte til seg turkamerat i mye bedre form slik at begge får fullt treningsutbytte. Moskus 2 er i dag i 189 kilo (ned fra 203 kilo på 8 uker). Det er fantastisk å føle energien til en kar som gjennomfører en tur han for kort tid siden trodde var umulig. Jeg er helt sikker på at han har hatt det feteste gliset, og rakeste ryggen som har sittet på benken utenfor Rønningen Gård gjennom historien.

Moskus 2 fikk beskjed av moskus 1 at forutsetningene for at vi to skulle jobbe sammen var at helsa måtte på førsteplass. Det er nødvendig når man er over 200 kilo. En herlig utvikling har skjedd i løpet av knapt 2 måneder. Fra å snakke ustanselig om sin profesjon på vår første tur, nevner han det nesten ikke med et ord nå selv om vi er ute på 4 timers tur (inkludert pauser). Det forteller meg at fokuset er rettet over mot RIKTIG FOKUS.

Fokus

Å være fokusert er en av nøklene til suksess. Ole Einar Bjørndalen ofte i intervju hvor viktig det er med fokus for å lykkes. Det er ingen hemmelighet at Ole Einar Bjørndalen er mitt store idrettsforbilde. Å ha fokus på de tre bokstavene A-F-N underveis gjør forutsetningene for å lykkes mye større. I mitt prosjekt har jeg hatt stor fokus på hygiene for å unngå sykdom. Jeg slurver ikke med maten hverken før, under eller etter trening. Det er utrolig viktig med kostholdet hvis man har ambisjoner om gode resultater. Jeg er ingen petimeter og veier derfor ikke mat selv om jeg har ca anelse om kaloriinnhold. Jeg er stolt over evnen til å kose meg på ferie og enkelte utvalgte helger. Jeg kan ikke gå gjennom resten av livet i konstant jakt etter nye resultater. Det er inget godt liv. Det er også en del av pakken ved å være fokusert, nemlig fokus på å slappe av innimellom.

Godt fokus gir også større selvtillit ved at man mestrer ting som dukker opp underveis som f eks forkjølelse, influensa eller småskader. Det handler om å ha «vinnerskalle» også i slike situasjoner. Våre alpinister Ketil Jansrud og Aksel Lund Svindal er de beste når det gjelder å ha riktig fokus når de blir satt ut av skader. Jeg glemmer ikke Jansrud i intervjuet etter skade der han var satt ut i lang tid. Han takket journalistene for oppmøtet og deres interesse for sporten og uten denne interessen kunne de ikke utøve sin sport. Han ønsket lite fokus rundt sin skade, men presiserte at han ønsket å komme tilbake så snart som mulig. Samme attityde hadde Lund Svindal når han ble satt ut i vinter samtidig som han ledet verdenscupen med overlegen margin. Vi snakker ikke om småskader i disse tilfellene heller. For meg er dette vinnerskaller av ypperste rang. De har for lenge siden akseptert risikoen ved å utøve sin sport. Deres fokus er RIKTIG FOKUS og det er det som bringer dem framover.

Attityde

trippelbilde0307
For å nå mål har jeg tenkt at jeg var slik som på høyre bilde siden høsten 2014 (bildet tatt 1. juli 2016). I hvert fall inne i kroppen… Hva de som så meg trodde når jeg kom vaggende brydde jeg meg lite om! Det handler om visualisere målet.

For å sitere heftet mitt så åpner jeg slik:

«God attityde psyker ut motstanderen, god attityde gir selvtillit»

I et livsstilsprosjekt er motstanderen i hovedsak deg selv. Min påstand er at også 5-10% av de som følger deg ønsker du skal mislykkes. Det handler om å gi seg selv selvtillit og gode opplevelser for å holde løpet. Det er alltid verst i begynnelsen. Med flere og flere gode opplevelser så vokser også selvtilliten. Man må ha stayerevnen til å holde ut første fase så kommer gevinsten og selvtilliten på flere plan. Neste fase er å takle nye utfordringer og ikke gi seg selv muligheten til å slurve. Man trenger minst 1 år for å lære seg en ny livstil. Man lærer så mye underveis at det er lettere å takle nye utfordringer lengre ut i løpet. Det første jeg spurte Moskus 2 om på vår første gåtur (etter 20 min gange) når vi rettet samtalen over på livsstil var om han var en stayer.

«Ja, på alt annet enn helsa mi»

«Det er det slutt på nå. Nå gjelder det også helsa di, og det skal vises hver gang jeg møter deg»

Det handler om å tro godt om seg selv og vise selvtillit. Det er det egentlig attityde handler om. Det betyr ikke at man går rundt å er klysete og behandler de rundt seg med disrespekt.

Etter første trening På Hit The Gym med Hitman høsten 2014 hadde jeg møte med meg selv på kveldstid. Jeg hadde meget vondt i knær og hofte og var stiv/støl «overalt». Jeg bestemte meg for nye regler i prosjektet. Vi hadde råe ambisjoner sammen, men alt var avhengig av min egen drivkraft og motivasjon. Ved min side hadde jeg en coach som var verdens beste for akkurat meg. Det hadde jeg kartlagt i løpet av vårt første møte og våre skogsturer de første 2-3 ukene. Jeg bestemte meg for å ha rå attityde i forhold til prosjektet. Jeg ville ikke vise bilder eller film av når jeg hadde det vondt. Det er feil fokus og avsporende fra målet. Bustete hår og rørleggersprekk på bilder brydde jeg meg ikke om. Det er naturlig når man trener var heller min tanke.

Fra trening nr 2 kom jeg hinkende mot døra på Hit, men idet jeg åpnet døra bet jeg smertene i meg, rakte opp ryggen og smilte bredt til de jeg kjente der inne. Det eneste jeg ikke kunne skjule var vagingen som hører med til fase 3.

«Det er ei løve her inne og det er meg»

Slike tanker hadde jeg inne i hodet selv om de som så meg antageligvis vurderte situasjonen annerledes. Inne i kroppen min var en muskelmasse de fleste av de veltrente gutta kunne drømme om. Det brukte jeg til min fordel. Lite ofret jeg det en tanke at muskelmassen var der fordi jeg hadde båret rundt på ei vanvittig vekt i mange år. Jeg kunne ikke psyke meg ned ved å bruke energi på det. Jeg tenkte på nuet og tiden framover ingenting annet. Jeg bestemte meg for å «elske» alle øvelser Hitman utsatte meg for.

«Hvor mange vil du ha» er et standard svar fra meg når vi trener sammen. Ikke huff, det tror jeg ikke jeg klarer osv. Alt må foregå innen rimelighetens grenser er vår regel. Jeg kravler ikke på knærne i myra bare fordi Hitman synes det er moro. Slike ting sørger jeg for selv når jeg overvurderer meg selv…

myra
Vår første tur okt 2014 og kan leses her

Det er alltid noen som vil motbevise det jeg proklamerer i denne bloggen. De henviser til eksempler som har motbevist slike «teorier». Jeg hører om John Mcroe (tennis) og Anja Andersen (hånball) som ble enere selv med dårlig attityde, dårlig fokus på riktig fokus. Få har vel sytet så mye som dem på en idrettsbane. Mitt svar til de er følgende:

«Vi vet aldri hvor gode de ville ha blitt hvis de har hatt riktig fokus på nevnte ting»

Min påstand er at de ville vært enda bedre. Det får vi likevel aldri noe svar på…

«Det er ikke lov å syte»

Moskusen.

Hits: 4163

På tur med Fleksnes!

Vel hjemme fra Rhodos! Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke likte at shortsen og finskjortene strammet litt mer på slutten av ferien. Jeg hadde forberedt meg på dette før ferien da jeg hadde kalkulert inn 2-3 kilo vektøkning selv med bra fokus på trening. Uansett forberedelse likte jeg det ikke. Inn i kalkylen ligger det også at jeg skal kvitte meg med de ekstra kiloene i løpet av 3-4 uker etter reisen. Når vi skriver august så er planen å «nulle» totalt sett akkurat slik som i fjor.

Det var tungt for hodet å mobilisere for treningsøkt allerede på mandag (dagen etter hjemkomst). Planleggingen startet egentlig før ferien ved at jeg booket trening med Hitman onsdag og fredag uka etter at jeg kom hjem. Det er et godt tips for andre som ønsker å komme kjapt i gang igjen etter sommerferie eller juleferie. Lag en avtale enten med deg selv eller andre for å ta tak før det sklir ut. Med slik en avtale i bakhodet vet jeg at jeg også har trent før jeg stiller på trening med Hitman. Jeg liker å gjøre den første treninga alene etter ferie for å samle tankene, gi meg selv god energi, eller selvtillit om du vil. Ved oppmøte til Hitman på onsdag kunne jeg avvæpne han før han sa et ord ved å si at jeg trente 2 timer på Rhodos lørdag, samt at jeg hadde gått til sammen 7 timer tur mandag og tirsdag. Coachen har dermed ingenting å «ta meg på» og treninga foregår med god energi fra første sekund 😉

Trening på Rhodos og uka etter hjemkomst:

7-18 juni: 6 økter på totalt 9 timer. Intensitet mellom medium minus, og medium på alle økter.

Siste 7 dager:

  • Lørdag 18. juni: Styrke/cardio Rhodos, 2 timer medium minus intensitet.
  • Mandag 20. juni: Skogstur 3 timer alene (inkludert hoppbakken), medium intensitet.
  • Tirsdag 21. juni: skogstur totalt 4 timer (inkludert hoppbakken), først alene så sammen med følge. Medium minus intensitet.
  • Onsdag 22. juni: PT Hitman samt oppvarming, 2 timer 15 min, medium pluss intensitet.
  • Torsdag 23. juni: Hviledag.
  • Fredag 24. juni: PT Hitman samt oppvarming, 2 timer 30 min, medium pluss intensitet

Totalt 13 timer 45 min siste 7 dager. Ca 272 treningstimer siden årsskiftet fordelt på 125 økter.

På tur med Fleksnes

I april fikk jeg forespørsel fra en person om det var mulig om at jeg kunne bistå han i sitt livsstilsprosjekt. Det var like før jeg skulle gå Skarverennet, og jeg forklarte at jeg måtte ta opp kontakten igjen i mai. Samtidig presiserte jeg at det var høye krav for å møte meg i forhold til et livsstilsprosjekt, og at jeg egentlig ikke hadde tenkt å begynne med noe slikt før til høsten.

«Vi ønsker ikke å kaste bort verken min eller din tid så derfor strenge krav»

Moskusen.

Jeg beskriver han slik: Aldri likt å gå turer i skogen, lurte seg mest mulig unna i gymtimen, og ekspert på å få det slik han vil på mange områder. Superdyktig i sin profesjon og stort engasjement for det han driver med. Alle har den egenskapen at de er dyktige på noe som andre ikke er, så det er ingen unnskyldning for at de ikke skal kunne ta tak i sin egen helse. Det handler om å prioritere annerledes, sette helse lenger oppe på rangstigen og rydde plass for ny livsstil. Det vil være uaktuelt for meg å jobbe med noen i et livsstilsprosjekt der helsa i det miste er «på pallen» i livet.

Det første møtet i forhold til dette skjedde 5. mai og «møtet» skjedde på tur ved Granåsen skisenter. Det er en bevist strategi fra min side for å sjekke hvor mye personen egentlig vil dette. En tur er aldri bortkastet og jeg finner fort ut hvor personen står i forhold til sitt livsstilsprosjekt. Ved trim/trening utsondrer også kroppen endorfiner og man deler også mer informasjon enn hva man ellers ville ha gjort. Man senker skuldrene rett og slett.

Når man er 203 kilo (187 cm) så var min beskjed at helsa måtte helt øverst på pallen, nemlig på førsteplass i livet. Det måtte ryddes rundt seg og skapes plass for livsstilsprosjektet. Godt inne i fase 3 er det en nødvendighet. Det kommer til å være beinhardt og hardere enn man tror. Det må man være forberedt på og det er ingen vits å pakke det inn. Den første turen vi gikk var på maks 1.5 km og nå 1 1/2 måned etter oppleves fortsatt denne turen som den hardeste. På denne turen hadde vi 12 sittepauser. Slik er det når man er så stor. Framgangen i begynnelsen måles i antall pauser man trenger. Moskus 2  er nå i stand til å gjøre samme tur med kun en pause, nemlig halvveis.

Først etter 3. tur aksepterte jeg å følge personen nærmere. Jeg har tenkt å ta dette prosjektet som trening til min nye profesjon samtidig som det skaper meg motivasjon og en forpliktelse. Hvorfor først etter 3. tur?

I mellomtiden hadde jeg sendt han ut på både restitusjonstur og egentreningstur, og forlangte bilde av turene. Dette skjedde både mellom tur en og to, samt mellom tur to og tre. Hvis han gjorde dette beviste han at han ville dette nok til å gå gjennom «rekruttskolen».

Jeg skal love dere at rekruttskolen er beinhard. Etter 1 1/2 måned er rekruttskolen over. Utenom vanlige treningsturer har han har vært 3 turer helt øverst i hoppbakken i Granåsen (2 ganger med meg), samt 2 turer på Geitfjellet (1 med meg). Moskus 2 trodde ikke dette var mulig etter første tur, men det har jeg vist hele tiden var mulig. Turene må bare ta den tiden de trenger så er alt mulig. En tur opp Geitfjellet fra der vi gikk tar meg litt over en time tur-retur hvis jeg har det travelt alene. Vi brukte 5 1/2 time. I siste tiden har vi også lagt inn styrketrening sammen med Hitman. Vi har «shaket hands» på at vi skal lykkes. Min lovnad tilbake er et MYE bedre liv og at vi kommer til å ha det veldig mye moro på veien.

Mitt artigste tur i skogen!

Når det gjelder å ha det artig så har vi allerede hatt det mye artig. Jeg ler så tårene triller nå når jeg skal skrive om opplevelsen vi hadde på tirsdag. Før jeg dro til Rhodos ga jeg en treningsplan for turer med kunstnerisk frihet til når disse turene skulle være. Hitman kjørte showet 2 ganger i uka utenom dette. Til min store forskrekkelse så hadde Moskus 2 «skulket» 2 turer og da var det ingen vei utenom hoppbakken «i straff» etter skogsturen som var planlagt tirsdag.

Vi skulle gå akkurat samme vei som ved første tur, men første pause var ikke før halvveis i motsetning til 5 pauser dit ved første tur.

«Spar krefter nå så du holder helt opp til stubben din»

Moskusen.

Utøveren åpnet vel litt hardt, men han klarte seg helt opp uten pause. Hvordan går det med deg spurte jeg.

«Æ held på å skjit mæ ut. Du har kjørt mæ så hardt at æ må drit».

«Har ingenting med at jeg har kjørt deg for hardt, men at du er dårlig i magen i utgangspunktet»

Jeg fant fram en egnet plass bak et buskas, fjernet noen kvister fra et tre som hadde falt ned slik at stumpen kunne henge utenfor slik at han kunne gjøre jobben i fred.

«Du får ofre den blaute skjorta di da så får du bare dekke til etterpå, du har med deg ekstra skjorte?»

«Jada», var det korte svaret med en alvorlig mine.

Tørt skifte er noe av det første jeg lærer bort på slike turer slik at vi unngår forkjølelse.

drite
Må man så må man og det handler om å finne egnet plass…

Slapp han unna hoppbakken?

Mitt fokus som coach var hele tiden å nå hovedmålet for turen, nemlig toppen av hoppbakken etter ca 1 1/2 times tur i skogen. Jeg vet hva som går igjennom hodet på de aller fleste når noe slikt skjer. Seansen vi nettopp var igjennom var en perfekt anledning til å «lure seg unna» hoppbakken.

«Hvordan er magen din»

«Tror det er greit, men vi ser an underveis»

«Fikk du dekt til og gjemt skjorta spurte jeg så»

Selvfølgelig skal man ikke grise til naturen med ting som ikke hører hjemme der, men dette var et unntakstilfelle mente jeg i mitt hode. Dessuten var det på en plass der ingen ville gå og lå godt gjemt.

«Ja, skjorta rulla jeg sammen og la i sekken»

alfalfa
Jeg måtte snu meg bort for å skjule klinkekuleøynene mine og ikke bryte ut i latter. Den skjorta sammen med drikkeflaska i sekken, og jeg skal gå rett bak opp hele hoppbakken, OMG. Jeg latet som ingenting for at han ikke skulle miste fokus på målet, nemlig hoppbakken.

«Skal vi virkelig opp den bakken i dag?»

«Ja, så lenge magen din fungerer så skal vi det. Du kan godt få gå på do først, men opp skal vi. Eneste som stopper oss er hvis magen din streiker igjen»

Han aksepterte uten en mine, men betenkt det var han…

Opp hoppbakken betyr ca 1 time hardt arbeid fra bunn til topp inkludert mange pauser. 10 sek hvile mellom hvert 10-15 skritt, så 2-4 min hvile ved naturlige delmål. Der gikk jeg altså rett bak han og telte skritt ved hvert intervall, og ved hvert stopp stod hodet mitt 20 cm unna «skjitsekken» han hadde på ryggen (han et trinn høyere). Jeg latet som ingenting, men tankene mine streifet innom gang på gang. Heldigvis har jeg allergi og derav dårlig luktesans var min positive fronting som jeg holdt for meg selv…

Den gode nyheten var at vi kom oss opp og en ny stein på «vinnerskallen» ble bygd. Skal man nå råe mål må man utenfor boksen.

IMG_6190_frem
Opp kom vi og Fleksnes måtte ta bilde. Min agenda med bildet er å akseptere de kiloene som kom på på Rhodos for så å rette fokuset mot å ta de av igjen!

Senere på kvelden måtte jeg ringe for å høre hvordan det stod til etter turen. Jeg fikk meg en ny fantastisk latter.

«Jeg har nettopp fått kjeft nå.. Fortalte kjærringa om skitinga i skogen og hun trodde det hadde rabla for meg når jeg tok med skjorta med skjit hjem til vask.- Den skal rett i søpla var beskjeden jeg fikk».

Alle har vi litt Fleksnes i oss og det skal vi ta i mot som en annerkjennelse. Det betyr at vi har selvironi, godt humør samtidig som man vet hva og hvor man vil. Favorittkomikeren min er Marve Fleksnes, og tenk på heldige meg som har fått han med meg som turkammerat 🙂

Dagens postulat blir som følger:

«DÆJÅ»

Har jeg glemt noe??

Ja, Fleksnes er nå 191.8 kilo og har gått ned 11.5 kilo på 1 1/2 måned.

Moskusen

Hits: 3749