«Æ ska faen mæ vis dæm»

Jeg har drevet med toppidrett innen vektreduksjon, det er det ingen tvil om. Jeg ønsker å inspirere andre til sunnere livsstil, dog la folk finne sin egen vei fram til sitt mål. Tilbake har jeg fått bøttevis med motivasjon og inspirasjon. Å bruke deler av vår oppskrift kan være smart, det er jeg helt sikker på. Vår oppskrift er likevel spesialdesignet for meg og mitt liv, og derfor er det lurt å finne sin egen mal. Det er ens eget ansvar å finne den beste måte å nå målene sine på, men gjerne med innspill fra andre.

Helt siden starten har jeg hatt tvilere rundt meg. Jeg spiser feil, jeg trener for mye, jeg er for selvopptatt eller pr kåt. Før livsstilsendringen skrev jeg ingenting om meg selv på sosiale media og det fantes knapt nok et bilde av meg der ute. Da jeg gikk «all in» ønsket jeg derimot å bruke sosiale media som et motivasjonsverktøy. Min store force er planlegging og tilrettelegging, samt å legge strategi for å nå mål. Det er lærbart for nærmest alle å være strateg i sitt eget liv.

For mange gullfisker

Til de nære rundt meg er jeg beinhard. Jeg sier til de:

«Jeg har for mange gullfisker rundt meg»

Hva mener du?

Jo, dere svømmer rundt i bollen deres med trutmunn og tar ikke til dere kunnskap. Dere har kommet til meg og delt deres mål av egen fri vilje, jeg har fortalt dere hva som kreves, jeg har fortalt dere OM deres ambisjoner er for høye ut i fra de forutsetningene som ligger til grunn eller ikke, jeg har fortalt dere hvor viktig kosthold er i forhold til trening, jeg har fortalt dere hvor viktig hygiene, hvile/restitusjon, søvn og ikke minst godt humør er for å lykkes, men synker det inn? Det er ikke jeg som har laget målene deres, men dere selv.»

Det er ikke pusekatter jeg sier dette til. Det er folk som tåler å få et spark i ræva for å nå de målene de har satt seg. Jeg jobber kun tett på de som er målbevisste og har ambisjoner, noe annet er uinteressant for meg. Det er stor forskjell å jobbe tett på noen og å dele sin kunnskap via sosiale media.

Slipp en person som meg ut blant allmenheten så blir det enten et elsk eller hat forhold. Jeg har vært svært bevist på å ikke uttale meg om politikk, religion, for eller imot innvandring, heller ikke 2. verdenskrig da det fortsatt er folk blant oss som har relasjon til krigen. Jeg ønsker ikke å uttale meg om slike ting fordi man møter motstand uansett hva man måtte mene. En motstand som er forstyrrende for målet. Jeg har drevet med grenen vektreduksjon, ingenting annet.


Det er ikke min oppgave å løse helseproblemene der ute. Det er min oppgave å løse mine egne utfordringer. Jeg viser bare hvordan jeg gjør det.

Svært få er så frittalende som meg og jeg har ikke tenkt å endre meg. Det er resultatene som til syvende og sist er det viktigste. Det er mange veier til Rom både når det gjelder vektreduksjon og god helse. Det er alltid opp til hver enkelt å finne sin måte å nå målene sine på. Jeg snakker om det som har virket for meg og de rundt meg. Spør du derimot meg om råd kan det være du får et svar du misliker, eller ikke hadde håpet på. Jeg har ingen behov for å pakke det inn ved å si at det er lettere, eller vanskeligere enn det faktisk er.

Ressursperson

For å nå råe mål er det en enorm fordel å være en ressursperson. «Fleksnes» spurte meg om hva jeg mente var en ressursperson allerede på vår 3. tur.

«Det handler ikke om penger selv om det er en ekstra fordel. Det handler om å tåle en støyt, være hardfør, ha selvironi, være utadvendt, by på seg selv og være målbevisst. Det er en ressursperson i min verden. Det er en stor fordel å si til seg selv at man er en ressursperson»

«Hvem vil ikke lykkes da?» spurte Fleksnes

«Det er de som sitter hjemme og leter etter grunner for akkurat de ikke kan lykkes. Det er de som ikke kan gå tur alene, det er de som er redd vær og vind, det er de som er opptatt av forkjølelse og influensa på sosiale media. De er de som bruker alderen mot seg selv for å lykkes. Det er de som er mer opptatt av at andre skal mislykkes enn å lykkes med sin egen helse. Det finnes unntak over alt, men vi leter ikke etter det. Ressurspersoner leter ikke etter unntakene.»

«Vær også klar over at det kommer til å være negative ressurspersoner rundt deg!

«Hva mener du med det?»

«Du skal vite først som sist at det er ikke alle som vil ønske deg suksess i livsstilsprosjektet ditt. Det kan være noen nære rundt deg, men i hovedsak er det «negative ressurspersoner» jeg snakker om.
Negative ressurspersoner er «sjefen» i venninde eller kammerat gjengen og som kaller inn til KMM møter. De omgir seg med personer som lar seg styre inn til på tema hvor fælt alt er, hvor umulige det er å lykkes, de som lykkes er heldige, hvor fælt alt er til enhver tid. Skulle noen bryte ut av slik ei gruppe for å sette av tid til målene sine blir de fryst ut av sjefen i gruppa. Mange gir opp sine ambisjoner om bedre helse fordi de ikke takler og er forberedt på slik motgang. Negative ressurspersoner skyr slike som meg som pesten og ville aldri hatt meg med på slikt kaffeslaberas. Jeg oppsøker heller aldri slike settinger. Da sitter jeg heller alene med avisa.»

«KMM møter?»

«Det er en forkortelse for «kos med misnøye». Agendaen for slike møter er å snakke om alt som er galt og ingenting annet. Normalen er at ting ikke er på stell og det er uforenlig med å klare å nå mål. Det hjelper ikke at personen sier at han/hun avslutter samtalen med å si at de ser positivt på ting når de har pratet ustanselig om alt som er feil underveis.»

Slik foregår en coachingsamtale med meg og en utøver. Jeg tar det som en selvfølge at utøveren tror godt om seg selv. Det er «positiv egoisme» i praksis.

Hvem sin skyld? 
fremhevetbilde_03122016
Hvem sin skyld er det at jeg ble han til høyre når jeg så ut slik som 15 åring?

Jeg har aldri skyldt på noen andre enn meg selv for å komme i det uføret jeg etter hvert havnet oppe i. Jeg var en ener på skolen, kaptein på fotballaget, kaptein på basketballaget og toppscorer i basketserien i 9. klasse, etter hvert norgesmester i biljard. Den dagen jeg skaffet meg hund ble vi Norsk Vinner i vår klasse. Jeg hadde alle forutsetninger for å lykkes med nesten hva jeg ønsket. Likevel ble jeg en mann på rundt 250 kilo, midjemål på ca 180 cm og så elendig helse at jeg nesten ikke kom meg ut av senga. Jeg levde fra jeg var 32 til 37 år uten morrasbrød pga destruktiv livsstil.

Veien tilbake har vært spektakulær på samme måte som veien opp til full size moskus. Alt med meg har liksom vært ekstremt enten den ene eller andre veien. Jeg har vært 100% ufør i 12 år. Jeg har fått innvilget uføre for resten av livet. Kunne sett netflix hver dag sammen med ei skål med potetgull og hatt Stratos lett tilgjengelig. Jeg kunne levd anonymt og levd «glade dager» foran tvn min. Men det er ikke et godt liv, tvert imot. Jeg ønsker å leve et fullverdig liv med morrasbrød hver dag. Jeg ønsker et liv sprudlende av energi og være en «frontrunner» som jeg alltid har vært på min måte. Jeg er fullstendig klar over at enkelte får kaffen i vrangstrupen over at jeg er så «selvgod» å kaller meg en frontrunner. Det lever jeg fint med. Det er et verktøy for å nå de målene jeg har satt meg. Det er naturlig for meg å være en frontrunner i det jeg driver med. Det er det samme som å være kaptein på fotball eller basketball- laget. For å inspirere mine lagkamerater ligger det fandenivolsk egeninnsats. Det er frontrunnerens hovedoppgave. Med på kjøpet får frontrunneren muligheten til «å kjefte litt» på de rundt seg simpelthen fordi han har jobbet hardt. Det gjelder å ikke misbruke sin innflytelse, men å påvirke positivt slik at allle på laget blir vinnere på hver sin måte.

Inspirasjonskilder

Jeg har en Bård Ivar, en Espen, en Per Arne, Lars-Petter en Stigen som har alle vært tjukkaser og som har vært en inspirasjon for meg både personlig og via sosiale media. Uansett er det ikke disse som imponerer meg mest, selvsagt ikke meg selv heller. Det er de hjerte- og lungesyke som stoppet opp kastet opp rundt meg når de gikk Hjerteklappdilten på Røros. De kastet opp underveis i løpet pga dårlige lunger og dårlig helse, men fullførte med glans på sin måte. I målområdet satt det de som var enda sykere, med ledninger ut av nesa, og kunne ønske de var friske nok til å gå bare kvarte løpet. De er mine helter simpelthen fordi de deltar med positivitet og ønsker de andre rundt seg godt. Det er lett å se på en person om man ønsker en annen godt eller ikke.

En hverdagshelt for meg er Roger Nesshaug som lever med en progressiv muskelsykdom og kjemper en daglig kamp for å ha et noenlunde godt liv liv til tross for sin sykdom. Les historien hans her. Ikke et ord om hvorfor han har vært uheldig og fått denne sykdommen. Kun hvordan han skal få et best mulig liv ut i fra de forutsetningene som er gitt ham. Jeg elsker å ha han med på tur for å sette det i perspektiv. Det er utrolig hva jeg har lært av den mannen. Han behandler bankdirektøren og rusmisbrukeren med samme respekt i sykkelgruppa si. Han har samme regler for alle bare de bidrar positivt. Roger er en snillere enn meg når det gjelder hvem han involverer seg i, men begges intensjon er å inspirere så mange som mulig på hver vår måte. Jeg ønsker å inspirere flest mulig gjennom bloggen ved å være meg selv, ved å si at det går an for de fleste, ikke fokusere på unntakene, men på de brorparten som faktisk er så heldige bare de slutter å finne unnskyldninger.

rogernesshaug3desember
Roger og jeg på veg mot Rønningen gård 3. desember.

Resultater for Roger er å utsette sin progressive sykdom mest mulig samt å ha et best mulig liv ut i fra de forutsetningene han har. Historien om Roger finnes her (grønn link, let i bloggen) Det er en helt annen situasjon enn de som klager på tidsklemma, sier at nå er de blitt så vanskelig fordi de er blitt for gamle, noen av disse er bare i 40 eller 50 åra. Disse gjør alt de kan for å finne ut hvorfor akkurat de ikke kan lykkes. Denne tiden kunne de fint ha blitt brukt til å forbedre helsa si, men det er en ulempe, det kreves innsats. Den dagen de går i seg selv og sier til seg selv:

«Æ ska faen mæ vis dæm»

Først den dagen har disse sjanse til å lykkes. Det krever selvinnsikt og selverklæring for å kunne lykkes. Det var først den dagen jeg erklærte at jeg hadde et problem jeg virkelig kunne gjøre noe med helsa mi. Jeg erklærte at jeg var sukkeravhengig, jeg erklærte at jeg var alt for tjukk, jeg erklærte at jeg hadde masse livsstilsykdommer og kun egeninnsats kunne gjøre noe med det. Jeg gikk i meg selv og fant ut at alle mine helseproblemer hadde noe å gjøre med livsstilen jeg førte. Jeg stilte meg selv spørsmålet om hvem sin skyld det var. Var jeg en av unntakene? Jeg kom alltid fram til samme svaret, jeg var IKKE en av unntakene. Kun unntaket ved å bli enormt stor, ingenting annet.

Det er over 20 år siden jeg første gang fikk problemer med føttene mine pga overvekt. For 15 år siden spurte jeg min eminente fysioterapeut om disse smertene var farlige.

«Det er bare vondt, men ikke farlig vondt. Du kan godt bevege deg bare du går i riktig terreng. Det vil gjøre vondt, men mindre vondt etter ei tid, sannsynligvis lang tid. Det beste ville ha vært om det var mindre vekt som trykket på føttene dine i hverdagen».

Der ligger det også for mange som sitter hjemme og leter etter hvorfor de ikke kan bevege seg. Jeg snakker ikke om folk som er dødsyke, eller ligger hjemme på mørkt rom, med bind foran øynene kraftig angrepet av kreft, ME, ALS eller hva det måtte være. Vær så snill ikke let etter unntakene for å arrestere meg, jeg har stor respekt for unntakene. Heller ikke vær en av de som skyver unntakene foran deg bare for å sette meg på plass.Jeg snakker om dere som drikker vin hver fredag og gjerne lørdag. Som reiser til syden gjerne 2-3 ganger i året, som spiser kake på KMM-møter 2 ganger i uka, dere som slurper i dere kaffe med krem og karamellsaus samtidig som dere leter etter grunner for at akkurat dere ikke kan lykkes. Dere som hele tiden baker kake og irriterer dere over de som velger å ha tid til egen helse. Dere som irriterer dere over de som tar sunne valg, har blitt «kjedelige» og ikke vil spise bollene eller kaka du serverer. Til dere som slenger frekke kommentarer til de som VIL fordi dere er bunnløse av sjalusi.

For mange uten for mye selvtillit vil dette ødelegge veien tilbake til god helse. De gir simpethen opp fordi de føler de mangler støtte fra de rundt seg. Noe av det første jeg sier i en coaching-samtale er:

«Husk det vil være folk rundt deg som ikke ønsker du skal lykkes. Du vil føle du mangler støtte fra noen du trodde det var naturlig å få støtte fra. Mellom 5 og 10% vil ønske du vil mislykkes. Du må være forberedt på dette for å øke dine egne sjanser for å lykkes»

Mange er veldig overrasket over at jeg sier dette, men det tar ikke vekk sannheten i det. Jeg sier at de ikke skal bruke energi på hvorfor det er slik, men bruke energi på å være forberedt. Det er en enorm fordel å være forberedt. Å bruke energi på hvorfor er som å bruke energi på hvor stort verdensrommet er. Det er vanskelig å forstå så bare aksepter størrelsen og lev her så godt som mulig.

Akkurat samme forberedelse gjorde jeg for over 2 år siden da jeg kalkulerte hvordan det ville bli tatt imot når jeg skulle dele historien min og veien tilbake. Det ville være folk som mente jeg var klysete, pr kåt, eller hva det måtte være. Noen ville nærmest hate meg pga å være så frittalende. Noen ville snakke bak ryggen min av akkurat samme grunner. Sannsynligvis de samme personene som snakket bak ryggen min da jeg var full-size moskus og ikke klarte å ta vare på helsa mi. Disse kalkylene og forberedelsene har vært meget viktig for å oppnå det viktigste, nemlig resultater.

Jeg snakket med de nærmeste rundt meg og oppfordret til støtte i mitt nye prosjekt. Støtte på hver sin måte. Støtte i å la meg være egoist nok til å få fullføre prosjektet. På den måten var de invitert inn til å være støttespillere og forstå hva jeg skulle igjennom, mer enn det trengte jeg ikke. Det er støtten fra disse som har vært aller viktigst og skal være viktigst. Mellom 5 og 10% av tiden har jeg likevel tenkt:

«Æ ska faen mæ vis dæm»

Bare de som takler ærlige tilbakemeldinger har sjanse til å lykkes. Det er disse som kommer til å få det moro på vegen til bedre helse. Man er avhengig av å ha det moro for å lykkes. Man må by på seg selv og ha selvironi. Er man likevel fornøyd med sitasjonen sin, har noen, eller mange kilo for mye, har litt vonter her og der, men likevel synes livet er greit, ikke la deg provosere av det jeg sier. Dere har eller ikke kommet til meg for å få råd. Jeg snakker til de som sier de ønsker å oppnå noe, men som ikke vil gjøre innsatsen som trengs. Jeg påtvinger ingen noe som helst. Jeg forteller om motstanden dere vil møte på ferden mot god helse. Det er ikke bare blodsukkersvingninger, sult og dårlig vær dere må takle, men motstand dere ikke hadde ventet.


Jeg var så heldig at jeg ble invitert til Stortinget 11. oktober for å snakke om motivasjon og min ferd. I salen satt flere av toppolitikerne til Frp. Kun ærlige tilbakemeldinger gjelder sier jeg til de frammøtte. Bård Hoksrud var en av de som ble utfordret…

Så har jeg en oppfordring til deg som sitter og leser og lar deg provosere. Den dagen du kvitter deg med din iboende motstand og slutter å leve i fornektelse, sier til de rundt enten direkte, eller via resultater:

«Æ ska faen mæ vis dæ»

Først da har du oppnådd noe som virkelig teller.

«Who dares wins»

Moskusen

Hits: 10153

What doesn’t kill you makes you stronger!

Det er ikke alltid går slik som planlagt eller man håper. Det er spesielt da det er viktig å være sterk i hodet. Jeg har fått infeksjon i «såret» etter operasjon, og får dermed en noe mer trøblete rekonvalesens enn jeg hadde håpet på. Jeg kommer tilbake hva jeg tenker om dette lenger nede i bloggen og vil først fortelle litt om siste tiden både før, under, og etter operasjonen jeg har vært igjennom.

Jeg får sterke assosiasjoner til elefanten som er redd musa når det gjelder meg selv og blodprøver. Jeg er fullstendig klar over at det aldri har vært fare for livet når jeg må ta blodprøve. Jeg kan kutte meg på en kvist i skogen, silblø fra leggen eller låret, og det gjør meg ingenting. Jeg fortsetter skogsturen uten en mine. Straks det er ei hvitkledd frøken som skal tappe ei te-skje blod, og fylle på et bitte lite rør kan jeg få karusellfølelsen før jeg aner det. Jeg tar blodprøve liggende, ferdig snakka og klikklås i bakken…

Det har blitt noen blodprøver siste tida og jeg skriver det med et smil om munnen samtidig som jeg tenker på de tøffeste elefantene i Afrika.

Før operasjon var jeg i en situasjon der jeg ikke lenger hadde kontroll på det som skulle skje. En ganske uvant tilværelse for en som planlegger og tilrettelegger mer enn gjennomsnittsmannen. Evnen til å planlegge og tilrettelegge har vært en stor forutsetning for at vi har lykkes med å nå våre mål. Det er trenbart for nær sagt alle å planlegge så ikke bruk det som unnskyldning for at akkurat du ikke kan lykkes.

Jeg var spesielt opptatt av det med søvnapne, og opplevelsen med narkose som jeg aldri hadde prøvd. Søvnapne har jeg svært sjeldent nå pga mye lettere kropp og mye bedre form. Dvs søvnapne hvor jeg våkner selv av at jeg ikke har pustet på ei stund. Det er de tilfellene jeg opplever jeg som ubehagelig. Narkose fikk jeg ikke forrige gang jeg tok en operasjon fordi jeg var for stor (over 200 kilo). Kirurgen kunne berolige meg med at jeg var veldig godt passet på og ikke skulle bekymre meg. Jeg fikk meget trygg og god informasjon av kirurgen rett før operasjon.

Operasjonen gikk kjempefint og narkosen opplevdes bare som ei god natts søvn. Jeg hadde drensposer som skulle ta unna sårveska og de gikk jeg med i 6 dager. Drensposene minnet meg fælt på «utvidet blodprøve» så de gjemte jeg godt under dyna første natta som jeg tilbringte hos Klinikk Stokkan. Kjempeservice av sykepleierne som passet på meg og jeg fikk servert brød igjen for første gang på over 2 år. Det har ikke vært en del av kostholdet mitt på jakt etter målene.

broedskiver_13_11_2016
Sykepleieren spurte om jeg skulle ha 2 eller 3 skiver brød:

«Gi mæ 4 du, æ orke itj å ligg her sulten»

Resultat etter operasjon: 1.3 kg fettsuging og 6.2 kilo «løshud» fra magen, totalt 7.5 kilo fra ett og samme område. Det føles rart, men rart på en god måte.

Kort og selvlært sykepleierutdannelse

sykesenga_med_monica_13_11_2016
Reima på sykebesøk etter operasjon. Hennes oppgaver har blitt utvidet mer enn vi visste akkurat her.

Så har vi fantasiske reima mi da, eller kjæresten/forloveden om du vil. Hun har fått være med på litt av vært siste 15-16 dagene. Samme dag jeg opererte så hun Farmen på tv og de lagde blodkaker eller noe lignede i oppdrag. Hun er ikke særlig glad i blod og holdt fjernkontrollen foran øynene da hun så tv. Dagen etter henter hun Moskusen, og scenen hun opplevde har fått oss til å bryte ut i krampelatter mange ganger.

Vel hjemme og innlosjert i senga må moskusen på do og går naken, krokrygget, og med musesteg mot toalettet. Jeg har svært operasjonsplaster på magen med «ledninger» hengende ut fra plasteret. I hendene holder jeg posene med sårveske. Stopper opp ved stua der reima sitter, og bruker en stemme som minner mest om den jeg hadde da jeg var i stemmeskifte:

«Æ må tiss»

Så tusler jeg videre ut på badet. Hun satt igjen med de største klinkekuleøyne kunne hun fortelle meg dagen etter når hun endelig fortalte meg det hele hikstende av latter. Jeg skulle bare ha visst det her da jeg holdt for øynene da jeg så Farmen for et par dager siden…

For å si det slik så blir man fort voksen i forhold til operasjoner når man er midt oppe i det.

Kort oppsummert har det ikke vært veldig fælt å være gjennom operasjon og første tiden etter. Er man i god fysisk form før operasjon kommer man seg fort. Litt smerter/sviing er det fra såret, men ingenting man ikke takler på en grei måte. Man bruker smertestillende i dagene etter og da går det veldig fint. Det var upraktisk å gå med dren da de må være med deg over alt, og da mener jeg OVER ALT. Skal man hente noe i kjøleskapet så henter man derfra med drensposen i hånda samtidig…

drenposer
Drensposene er med over alt og tissing foregår sittende. Jeg putta drenposene i andre poser for å minske inntrykket. Typisk mann å bruke en polpose og en apotekpose. En mann bryr seg ikke om bagateller…

Det var uvant å ta den første dusjen etter at jeg fjernet dren. Det var kjempegodt, men litt rart med tanke på at man nylig er operert. Jeg dusjet med øynene lukket første gang da jeg ikke hadde lyst til å se. Ingen fare, jeg fant fram til alle plasser jeg ønsket å vaske. Det er faktisk mye letter å vaske seg i blinde nå enn det var med øynene åpne den gang jeg var ca 250 kilo. Dagen etter dusjet jeg med øynene åpne og det er litt slik det foregår. Man utvider horisonten for hver dag og har det ikke travelt.

Jeg fjernet dren hos favorittsykepleieren min på legesenteret jeg tilhører. Hun vet akkurat hvordan man skal håndtere en moskus som har levd ett vilt liv når han raste fra seg på viddene. Hun utfører alltid de oppgaver hun skal gjøre med glimt i øyet, kjapp i replikken og med stø hånd. Det handler om å få pasienten til å føle seg komfortabel i en situasjon som man normalt ikke er komfortabel i. Kjæresten var med på seansen for å lære hvordan vi videre behandler sårene etter operasjon. Jeg opplevde det ikke som vondt å fjerne dren, bare litt rart og ekkelt, men det gikk på null komma svisj.

«Heldige mæ som får med mæ 2 kvinnfolk på rommet å får beskjed om å klæ av meg før æ vinn å snu mæ»

Sitat mosksen.

fjerning_av_dren_13_11_2016
Dren fjernes av sykepleieren jeg har fått utrolig god tillit til gjennom mange år.

Underveis har jeg fått særdeles god oppfølging hos Stückrath  med tilpasning og bruk av kompresjonstøy. Det er godt å ha fagfolk rundt seg når man er inn i ukjent terreng. Vibeke sier man selv blir ekspert etter som man lærer seg bruken. Det var uvant å bruke første dagene, men etter hvert føler man at man ikke vil være det foruten, og at kompresjonen holder «ting på plass» slik det skal på en trygg måte. Hun har hatt rett i alt hun har sagt til meg så langt og har IKKE tenkt å tvile på hennes råd framover heller. Kompresjonstøyet sørger for god tilstrømning av blod og oksygen til arr og sårområder som er nødvendig for å få et godt resultat.

meg_og_vibeke_13_11_2016a
Vibeke Stückrath Hay med kyndig veiledning i hvordan jeg skal ha på og bruke kompresjonstøy i tiden framover. Det er en stor fordel å ha et skifte spesielt nå etter at jeg har fått infeksjon. Jeg bruker av merke Voe og er superfornøyd. Kompressjonstøyet skylles for hånd og tørkes skånsomt først rullet inn i håndkle, så eventuelt med hårføner hvis man har kun en stk.

Infeksjon

11 dager etter operasjon (sist søndag) oppdager jeg at plasteret rundt arrene er blitt blaut og jeg rådfører meg med kjæresten. Det kommer gult puss ut som lukter, og det har blitt vondere i området rundt buken. Vi har mulighet til å ringe kirurgen døgnet rundt i oppfølgingsprossessen, og vi bestemmer oss for å gjøre det. Vi sender bilder av såret og vi blir rådet til å oppsøke legevakten. Jeg blir satt på antibiotika og får gode råd og tips fra legevakta om hvordan drive sårbehandling og medisinering fram til kontrolltime hos kirurgen.

hos_legevakta_13_11_2016
Forrige søndag ble det en tur på legevakta.

I skrivende stund er det blitt fredag og jeg har akkurat vært på min 2. kontrolltime denne uka. CRP har gått ned fra 96 til 36 fra onsdag til fredag og det er positivt (skal normalt ligge under 5). Jeg har ny kontrolltime igjen på mandag.

For å oppsummere så er konklusjonen at det ikke er blitt gjort noen feil av verken oss eller noen andre. Det er alltid en viss risiko for infeksjon, og det er heller ikke uvanlig, selv om det er mer vanlig å slippe infeksjon etter hva jeg har skjønt. Inngrep i buken øker faren for infeksjon, og jo større inngrep man har så øker risikoen. Det er et stort inngrep som er gjort. For å sette det i perspektiv så har ei vanlig størrelse dame ca 6 kilo hud på hele kroppen.

Jeg bruker null energi på hvorfor, finne ut hvor mange prosent som er uheldige, eller hvorfor det skjedde meg. Jeg har kun ett fokus, nemlig å få fiksa opp i det jeg er oppe i på mest mulig fornuftig og rasjonell måte. Jeg har super støtte og behandling på Klinikk Stokkan, og er ikke i tvil om at jeg også skal ta mine neste operasjoner der når den tid kommer.

Jeg skal bare gjøre det jeg får beskjed om framover, og stien blir til mens man går på den. Det ville nå uansett være ca 4 uker til jeg kunne trene etter operasjon. Mulig trening blir utsatt litt til, men det vet jeg altså ikke noe om nå. Jeg vet at infeksjonen tar noen uker å behandle. Jeg har fantastisk støtte rundt meg fra mine nærmeste, og jeg har et helsevesen som gir meg muligheten til å ta slike operasjoner. Jeg har oppnådd frikort på helsetjenester for første gang i mitt liv. Det betyr at jeg har ikke rent ned legekontorene tidligere. Hmmm, jeg tror jeg benytter denne muligheten til å oppsøke favorittsykepleieren et par ekstra ganger slik at reima får velfortjent avlastning ved sårskifte.

bilde_ved_pc_13_11_2016
Moskusen har ordnet seg kontor i godstolen. Beste sittestilling akkurat nå er bakoverlendt med tanke på såret på magen. Her ferdigstilles denne bloggen lørdag 12. november. Glimtet i øyet ser jeg fortsatt, og fokuset er framover slik det skal være. Jeg skjønner nå endelig hva kvinnfolk mener med push-ups. Jeg trodde alltid det hadde noe med armhevninger å gjøre…

Jeg legger ikke ut bilder fra det infiserte såret fordi det er ikke så veldig innbydende å se på. Kort fortalt er det på størrelse med en 20 pakning sigaretter både i bredde og dybde. Såret er åpent etter at kirurgen fjernet død hud og rensket opp i det. Jeg ser minst mulig på det og har igjen innført dusjing med lukkede øyne, gjerne syngende for å ha annet fokus. Såret vaskes med såpe og vann minst 2 ganger i døgnet, og det skiftes bandasje og kompress. Jeg er aller mest imponert over reima som må stupe ut i det å behandle såret med Pyrisept, sårsalve og skifte bandasje

Nettopp lå jeg som en forvokst baby i senga når hun skulle behandle såret mitt. Babyer ser alltid rett i taket når de vaskes samtidig som de enten smiler eller skjærer grimaser. Moskusen så i taket fordi han ikke har lyst til å se såret sitt, og jada, han smiler og skjærer grimaser han også.

«Hvis jeg hadde fortalt deg dette for 2 år siden hadde du vært her nå da?»

«Aldri i livet» sa hun dønn ærlig.

Jeg liker ærlige svar!

Da får jeg si til henne som jeg sier til meg selv:

«What doesnt kill you makes you stronger»

Moskusen.

Hits: 6033

Livsstilsprosjekt del 3!

Det er like før jeg går inn i del 3 i mitt livsstilsprosjekt. Del 1 fra 2008 til 2011 gjorde jeg for det meste alene noe jeg angrer på i ettertid, men bruker likevel ikke energi på hvorfor. Man tar lærdom av sine feil og går videre. Det var uansett ingen feil å endre livsstil til den versjonen jeg hadde i 3 år fra 2008 til 2011 (80-90 kilo ned)

Fra 2011 til 2014 snudde pila den andre veien og jeg la på meg ca 35 kilo igjen. Del 2 begynte derfor når jeg involverte Hitman september 2014. Etter den tid har vi reindyrket teorien og postulatet:

«Ingen blir god alein»

Med Hitman på laget har vi sugd til oss informasjon og kunnskap fra andre PTer, andre idrettsgrener enn min egen som er vektreduksjon, samt kunnskap om kosthold, hvile, restitusjon og søvn der det har vært naturlig å hente den. For oss begge har det vært viktig og naturlig å hente kunnskap og motivasjon utenifra.

Jeg er i ferd med å entre del 3 av livsstilsprosjektet, nemlig hudoperasjoner. Det venter meg 6-8 operasjoner neste 2-3 årene (inkludert rekonvalesens). Som jeg ser det nå så ønsker jeg å nøye meg med følgende seks operasjoner:

1. Øvre bukplastikk
2. Nedre bukplastikk
3. Bryst
4. rygg
5 og 6. Lår

loshud_1
Kyndig og grundig måling for å tilpasse riktig kompresjonstøy. Måling foretatt av Vibeke Stückrath Hay hos Stuckrath, og Vigdis Ekpete som er produktspesialist innen medisink utsyr til plastisk kirurgi for Medistim Norge.

Armene oppfatter jeg mer som en kosmetisk operasjon og pr dags dato tror jeg ikke jeg ønsker å operere dem. Resten er medisinske operasjoner. Jeg ønsker i hovedsak å fjerne det som er upraktisk. Huden på magen er upraktisk i forhold til å bruke bukse, svært upraktisk i forhold til sexliv og krever i tillegg nøysom hygiene. La meg kort forklare løshuden som en vest med hud som lever sitt eget liv og vil i motsatt retning av hvor jeg styrer kroppen.

Del 3

Fra den dagen jeg begynte å blogge om ferden visste jeg at livet ville bli annerledes. Jeg skulle fortelle intime detaljer om mitt liv. Om tilleggssykdommer som hører med til ekstrem overvekt og ekstrem livsførsel. Det var en del av pakken for å nå de mål vi hadde satt oss, ingenting annet. Jeg involverte kjente og ukjente inn i min verden for å observere med bakgrunn i å gi meg motivasjon til et langt løp. Til side måtte jeg legge bort frykten for at noen ville ønske jeg skulle mislykkes. Jeg var så ekstrem i tankegangen at jeg «bestemte meg» for at mellom 5 og 10 prosent ønsket jeg skulle mislykkes. Det betyr i tilfelle mellom 500 og 1000 stk av de som leste de 2 forrige bloggene. Mitt budskap er IKKE at det er nødvendig å blogge om sin livsstilsendring, men det er en stor fordel og et must å involvere de nære rundt seg. Gi de tilbudet om å støtte ditt nye liv, men samtidig vise at du selv ønsker dette livet uavhengig av om de vil eller ikke. Da er man proaktiv i forhold til de utfordringer som garantert kommer. Man er forberedt og vil takle utfordringene på en helt annen måte!

Stückrath

På nytt er jeg på søken etter ny kunnskap og hjelp for å være best mulig forberedt. Jeg setter store krav til meg selv, men det gjør jeg også fra de rundt meg som er involvert på den ene eller andre måten. På samme måte som da jeg engasjerte Hitman for over 2 år siden spurte jeg folk rundt meg hvor de trodde jeg ville få best hjelp i forhold til operasjoner jeg skulle gjennom. Totalpakken og anbefalinger sa Stükrath. De ligger i sentrum av byen, nært både til kirurgen og Hit The Gym hvor jeg trener. Stükrath har drevet på med helseartikler i flere generasjoner og kompresjonsklær etter operasjoner er et av deres spesialfelt.

«Hei Rune, æ hadd håpa du skull kom te oss» var det første Vibeke sa da jeg kom inn døra.

For ca 1 måned siden var mitt første besøk og jeg skrudde på sjarmen fra første stund. Et smilende vesen er et godt utgangspunkt for god hjelp har jeg lært meg for lenge siden. Jeg møtte Vibeke Stückrath Hay som jeg sist traff på fest for ca 25 år siden. Jeg forklarte kort om hva jeg skulle gjennom neste 2-3 årene, og kort om ferden jeg har vært igjennom.

«Rune, æ utdanna sykepleier og vant til slike ting. Æ må nok rote litt innafor intimsonan dine for å ta riktige mål. Blir du med inn på bakrommet?»

«Æ ælske bakrommet så bare forsyn deg med informasjonen du trenger»

Det tok altså mindre enn 15 min etter at jeg kom inn butikkdøra til jeg stod i underbuksa på det berømte bakrommet. I den ene hånda holdt jeg opp løshuden på den hengende magen mens hun målte omkretsen for å estimere hvilken størrelse jeg måtte bruke i kompresjonstøy etter operasjon. Jeg følte det var den naturligste ting i hele verden. Mål av lår, bryst, under «pingvinvingene» som jeg kaller løshuden på siden av «brystene». Kort og godt «everything» med det samme vi var i gang. Informasjonen noterte hun ned og la den trygt i «hvelvet». Ikke aner jeg om de har hvelv, men slik var følelsen i hvert fall. Jeg er i de beste hender var følelsen jeg gikk ut døra med…

loshud_2
Vibeke måler under «pingvinvingene».

Uka etter fikk jeg telefon fra Vibeke:

«Hei Rune. Jeg har fortalt leverandøren om deg og hun kommer til Trondheim i neste uke og vil gjerne treffe deg samtidig. Jeg fortalte at du hadde svært mye løshud og således var et vanskelig tilfelle og tilpasse akkurat riktig kompresjonstøy. Jeg ønsker en «second opinion». Har du mulighet?»

Selvfølgelig ville jeg det. Det er i mine øyne meget profesjonelt å være ærlig på slike ting. Får vi det riktig fra første stund vil min rekonvalens bli mye bedre. Arrene ville gro mer optimalt og opplevelsen og motivasjon til neste operasjon ville også bli bedre.

loshud_3
Vigdis Ekpete forklarer en moskus om produktenes funksjon.

Så stod jeg der da med 2 stk proffer for å hjelpe meg på best mulig måte. Med meg på lasset fikk jeg gode råd som jeg burde følge:

1. Ikke tren før kirurgen sier du kan. Med andre ord gjør som kirurgen sier
2. Ikke ta opp for å sjekke at det gror. Hver gang jeg løsner «tapen» river jeg løs friske hudceller og arrene blir ikke like fine , og rekonvalensen vil ta lengre tid.
3. Gled deg til resultatet. Fokuser mest mulig på det og ikke selve operasjonen. Forøvrig en tankegang jeg liker svært godt.
4. Ikke vær redd for å ta kontakt med oss hvis du lurer på noe. Vi vil at du skal komme innom slik at vi vet at det vi har anbefalt fungerer optimalt.

Jeg er dypt takknemlig for de ærlige råd som ble gitt av noen som vet hva de snakker om!

fremhevetbilde_22_10_2016
En fornøyd moskus etter hjelp fra Vigdis Ekpete, Vibeke Stückrath Hay og Anne Cathrine Stuckrath Hay.

Forberedelser til etter operasjon

Uten at jeg vet hva som venter meg har jeg forberedt meg på det jeg kan forberede meg på. Jeg vet jeg må være mye i ro rett etter operasjon. Øke den daglige aktiviteten gradvis, ikke trene før kirurgen sier det er klart osv osv. Likevel er det umulig å vite hva som vil foregå inne i hodet før man virkelig er oppe i det. Jeg ringte derfor Espen Tyrihjell for ei ukes tid siden. Han har gjort en særdeles imponerende jobb ved å gå ned over 80 kilo på ikke ulik måte som jeg selv har gjort. Vi har fulgt hverandres reise via Facebook.

Espen har tatt bukplastikk bare for 4 uker siden. Hvem andre enn han kan gi meg best mulig informasjon? Nettopp tatt operasjon, er midt oppe i det, og kommer fra en verden som svært overvektig. Er det noen som vet hvilke feller jeg står ovenfor om kun kort tid må det være han var min tanke…

Det første rådet han ga meg var:

«Ha fokus på maten Rune. Det er viktig om ikke viktigst. Du kommer til å være mye mindre aktiv, kanskje kjede deg litt og hva tenker slike som oss på da Rune???»

Vi snakket om mye i løpet av vår samtale, men jeg trekker fram dette som det viktigste rådet. Tusen takk til Espen for gode råd og verdifull informasjon.

espen_tyrihjell
Espen Tyrihjell før og etter endring av livsstil.

Jeg og Ronny Hitman har også hatt ganske lik samtale. Er det noen rundt meg som kjenner til mekanismene rundt det å ha en last og hvordan f eks «kjedsomhet» trigger denne lasten så er det han. Det var derfor Hitman var mitt førstevalg da jeg bestemte meg for å skaffe meg PT. Finne en PT som er svært dyktig på trening og restitusjon, men samtidig kunne ha en viss forståelse på hva som foregikk inne i mitt hodet.
De som kjenner meg godt vet hvor nøye jeg er med hvilke personer jeg søker kunnskap hos, vil lære av være seg trening, kosthold, mentale sparringspartnere, eller nå i dag hjelp rundt hudoperasjon.

«Rune, æ regne med du træng 1000 kalorier mindre i døgnet etter operasjon og du ikke får trent og bevegd deg så mye som før. Mitt råd er som følger: Du legger deg på 500 kalorier lavere enn i dag slik at ikke overgangen blir for stor og at du ikke sitter hjemme og blir frustrert. De eventuelt 1-2 kiloene du legger på deg skal vi piske av deg i etterkant, men vi må bare sørge for at det ikke blir 5-6 kilo»

Hitman.

Treningsleir i kosthold

Forrige helg hadde jeg og kjæresten treningsleir sammen. Ikke fysisk treningsleir selv om vi gikk skogstur på søndag. Vi trente på å lage mat som jeg skal spise etter operasjonen. Det betyr uhorvelig mye grønnsaker sammen med kjøtt med lavt kaloriinnhold. Det var fokus både fredag, lørdag og søndag. Jeg blir like overrasket hver gang hvor mye mengde mat man kan spise så lenge man spiser riktig. Alt handler om planlegging og tilrettelegging.

Jeg har ikke lagt noe press på meg selv ved å si ja til noen oppdrag eller henvendelser i tiden etter første operasjon. Ikke noe press ved å skrive blogg hvis jeg ikke har lyst. Hvem vet, kanskje blir jeg mer produktiv med pennen enn noen gang…


Knallhard trening for å ha riktig fokus fram til operasjon. Hitman med god innsats som vektskive…

Tusen takk til alle som har gitt meg gode råd siste tiden. Det har betydd veldig mye. For å tenke minst mulig på selve operasjonen har jeg trent veldig godt. Trening får meg til å tenke på positive ting og det gir god energi. Dagens postulat sier seg selv:

» Ingen blir god alein»

Wish me luck!

Moskusen.

Hits: 6004

Status Quo -130 kg

Status Quo -130 kilo

«Status quo er et latinsk uttrykk som betyr nåværende eller eksisterende tilstand. Å beholde status quo er å beholde tilstanden slik den er i øyeblikket.»

Kilde Wikipedia

Det er det som gjelder for meg nå, nemlig å beholde tilstanden slik den er i øyeblikket fram mot operasjon. Jeg er på veg inn i en ny fase i livstilsprosjektet mitt. Onsdag 26. oktober er dato for første hudoperasjon. Det mest stilte spørsmål jeg får nå er:

«Hva opererer du først?»

For et år siden var det mest stilte spørsmålet:

«Hva skal du gjøre når du har nådd målene i vektreduksjon?»

Til venner har jeg ofte valgt en humoristisk vinkling på begge disse spørsmålene for å starte samtalen med et smil. I fjor svarte jeg:

«Når målene er nådd skal skal jeg rett opp til 250 kilo og gjøre det en gang til, dette var dritartig»

På det mest aktuelle spørsmålet i dag svarer jeg:

«Den første operasjon er penisforminskning. Kirurgen har endelig løst gåten på hvorfor jeg går rundt så ofte svimmel…»

Det er det jeg har sagt til mine venner med glimt i øyet, og ja, smilet kommer. Når det er sagt så svarer jeg seriøst på spørsmålet etter smilet har lagt seg.

Jeg har ingen intensjon om å gå opp til «all time heavy» igjen og gjøre det en gang til. Så artig var det nemlig ikke. Det har vært beinhardt, men selvsagt utrolig helsebringende. Gevinsten har vært enorm PUNKTUM FINALE.

Første operasjon blir øvre bukplastikk hvor den mest upraktiske løshuden ligger. Upraktisk i forhold til å bruke bukser, upraktisk i forhold til hygiene og upraktisk i forhold til sexliv. Uten å beskrive dette nærmere så forklarer jeg det bare med at det er upraktisk, ingenting annet. På hvordan jeg har taklet å leve med den «voksende» løshuden gir jeg meg selv terningkast 6. Jeg har vært så godt forberedt som mulig på hvordan det ville bli å leve med denne løshuden. Jeg har brukt «positiv egoisme» for alt det har vært verdt i forberedelsene. Jeg har fokusert på hvordan mine underarmer og legger har sett ut og tenkt:

«Slik er resten av kroppen også, men den er bare dekt av en vest av hud»

laushud_081016
Løshuden er upraktisk, men mentalt har jeg sagt til meg selv at hele kroppen er slik som leggene mine er på dette bildet.

I bloggen Motivasjonstriks beskrev jeg positiv egoisme slik:

Positiv egoisme

Jeg snakker meg ikke ned ved å si at jeg er tungtrent, det er ekstra vanskelig for meg, eller at været er mot meg. Jeg betrakter meg selv helt i den andre enden av skalaen, nemlig «positiv egoist». Jeg bryr meg ikke om at noen synes det er klysete for intensjonen er ikke å være klysete. Intensjonen er å nå de målene jeg har satt meg, og da må jeg være løve og ikke pusekatt. Å tro godt om seg selv ved å ha trua på det du holder på med er også et motivasjonstriks. Motivasjonstriks i den forstand at jeg vet det ligger hardt arbeid bak, ALLTID. Trikset er hva du sier til deg selv for å nå dine mål. Mange sier til meg hva som taler i mot dem for at akkurat de IKKE skal lykkes. Vet dere hva? Det er ikke til meg de sier det, men til seg selv, gang etter gang. Da kan man heller ikke lykkes!

Jeg har brukt «positiv egoisme» i forhold til hvordan jeg skulle leve med løshud.

Livsstilsendring kort oppsummert

Livet består av både opp og nedturer, slik er det for alle. De som påstår at livet er bare medgang tror jeg ikke på. Mitt store hemsko i voksen alder har vært helsa forårsaket av ekstrem overvekt. Det er ikke overvekt eller fedme som isolert sett gjør deg arbeidsufør slik som mitt tilfelle var. Det er livsstilssykdommene som kommer som konsekvens av overvekten.

Selvsagt om man blir alt for stor og får store problemer med å røre seg så kan det være i enkelte yrker umulig å jobbe. Det hjelper lite om man er verdens dyktigste resepsjonist eller kassadame/mann hvis man man er for stor til å komme inn i båsen til kassa si eller bak disken. Det hjelper ikke å være superdyktig lastebilsjåfør hvis du ikke kommer deg inn i bilen eller ikke får plass bak rattet. Da har størrelsen tatt deg igjen før en eventuell livstilssykdom setter deg ut av spill. En ting er likevel sikkert. Med ekstremt usunn livsstil vil den ene varianten innhente deg før eller siden. Det beste er å ta grep før det skjer.

Kroppen er meget tilpasningsdyktig fram til vi er ca 30 år. Slik var det i mitt tilfelle. Jeg hadde svært lite livsstilsykdommer fram til da foruten vondt i knærne og ryggen. Kroppen innhentet seg kjapt etter både fest og usunne valg med sigaretter og alkohol.

Oddsene mot meg

rune_og_ronny_081016
Ronny
Hitman og moskusen anno 2014 og 2016.

Jeg er fullstendig klar over at oddsene var mot meg for å lykkes. Jeg hadde prøvd mange ganger før. Alt av miraklekurer og quick-fix. Ingen plan for det langsiktige løpet som en livsstilsendring innebærer. 250 kilo og midjemål på ca 180 cm når man er 181 cm høy er lovlig mye. Mange har spurt meg om det var hardt å begynne med Hitman (min PT) og selvsagt var det det.

Jeg hadde mitt første møte med Hitman etter 20 års pause for litt over 2 år siden. Da var jeg ca 190 kilo tung. Men det jeg holdt på med på egenhånd fra «all time heavy» fra januar 2008 (250 kg) var minst 10 ganger tyngre, eller 100 ganger tyngre mentalt. Jeg hadde min egen basecamp hjemme og første treningsøkt var med støvsugeren i 2 ganger 1 1/2 min med 5 min pause i mellom. Støvsugerstanga fungerte like mye som rullator og støtte som rengjøringsartikkel. Jeg klarte ikke å stå oppreist i mer enn maks et minutt av gangen uten støtte. Distanser på 30-40 meter var det jeg klarte å gå før jeg måtte sette meg. Jeg kunne klare 100 meter på flatmark hvis «livet stod på spill» eller jeg trodde at dette var siste gangen jeg fikk spise sjokolade…

Jeg bestemte meg for å tenke langsiktig og kvitte meg med alt det som ikke hadde fungert på tidligere forsøk. En av de få feilene jeg gjorde i årene 2008-11 var valget om å gjøre det meste alene. Å bygge lag, eller et team som observerer deg, heier på deg og oppmuntrer deg er er utrolig verdifullt og nærmest et must. Jeg snakker om mennesker med alvorlig fedme og ikke de som skal ned 5 kilo til badesesongen. Det trenger IKKE være mange i teamet ditt, men noen bør det være.

«Ingen blir god alein»

Ved utgangen av 2010 var jeg ca 155 kilo før nåla snudde igjen. I løpet av 3 år snek jeg meg opp til ca 190 kilo før jeg endelig tok kontakt med Ronny Hitman september 2014. Vår ferd er nøye beskrevet i bloggen i ca 150 blogginnlegg. Jeg har brukt bloggen som verktøy for å nå våre mål og som dokumentasjon. Kall det gjerne en ekstra observasjonspost utenfra. En positiv bieffekt av bloggen er alle som forteller det motiverer dem. Det gir også ekstra motivasjon tilbake til oss.

Den største endringen jeg gjorde etter møtet med Hitman var å sette helsa på absolutte førsteplass i livet. Med mitt utgangspunkt var det nødvendig. Jeg har over 150 PT timer siden høsten 2014. Jeg har ikke skulket en eneste gang, og jeg har møtt til oppvarming minst 1 time før hver eneste trening. Utenom PT timene har jeg ca 400 økter på egenhånd enten i skogen eller på gymmet. I et livsstilsprosjekt er det ingen som bærer deg fram uten egeninnsats. Det er trivelig å gå tur med noen, men den dagen man er helt avhengig av det er det umulig å nå langsiktige mål.

Jeg var en tøffing for 2 år siden da jeg gikk offentlig ut med storyen min og delte mine mål og ambisjoner. Jeg skal ordrett gjenfortelle hvilke mål jeg delte med Hitman for litt over 2 år siden:

1. Bedre helse
2. Jeg skal pule
3. Økonomi
4. Kjærlighet.

Jeg får alltid latter i salen når jeg deler mål nr 2, men for en som var impotent i 5 år pga sin livsstil betyr det faktisk mye selv om det ikke er livsnødvendig. I livet generelt så betyr punkt nummer 4 mye mer enn punkt nr 2. Det tok nesten 2 år med endret livsstil før jeg merket at jeg begynte å bli frisk på det området. Jeg glemmer aldri krigsdansen jeg hadde på badet høsten 2009 når jeg oppdaget at jeg igjen hadde «morrasbrød». Morrasbrød er en indikasjon på at man er frisk ingenting annet. La oss si det var et delmål på lik linje som å ta på seg sokker eller knyte skoene sine på en normal måte. Jeg måtte ned ca 70- 80 kilo før delmålet om å knyte sko selv var mulig.

Livet med Fleksnes

bilde_av_fleksnes_081016
På nytt skal jeg være en tøffing. Fleksnes som er under mitt og Hitmans treningsregime skal nå sine mål. Jeg jobber ut ifra at det er eneste sannsynlige resultat. Fleksnes var 203.3 kilo 5. mai da han møtte meg for første gang. Vi setter strenge krav til han. Jeg har møtt hans nærmeste familie og fortalt dem at helsa hans må være på førsteplass. Når man er så stor må man være så egoistisk. Det er bedre å være nr 2 og ha det 90% bra enn å være nr 1 og ha det 50% bra er min filosofi.

Jeg var dønn ærlig med Fleksnes allerede på vår første tur som også var vårt første møte. Hva skal du med firmaet ditt hvis du dør av hjertestans. Hvordan skal du klare å følge opp ditt engasjement hvis du legger på deg enda mer og ikke klarer å gå, eller ikke får plass bak rattet på bilen? 10-15 kilo til så hadde han måtte bytte bil og han kjører amerikansk SUV.

Jeg er temmelig sikker på at svært få om noen hadde snakket rett fra levra slik jeg gjorde fra første stund. Gjør det jeg sier så vil du få det fantastisk, men det vil være beinhardt. Jeg bærer deg ikke fram, men jeg skal inspirere deg. Jeg plukket fra ham hans teorier og regnestykker som ville betydd fra start til mål på ca 1 år. Vi jobber ut fra et skjema på 2 år fra 203.3 kilo til 115-20 kilo. Samtidig kan han ta vare på fimaet sitt og lære seg ny livsstil. Ny livsstil tar minimum 2 år for slik en moskus. Gå gjennom alle årets fristelser som bursdager, julebord, julefeiring og ferier så gjenta en gang til.

fullsizerender-3
Ærlighet varer lengst.

Det betyr fortsatt at helsa er på førsteplass, men elementer i livet taes vare på. Derfor ble jeg skikkelig irritert da han forrige lørdag kom 20 min for seint til trening. Det var heller ikke første gang han kom for seint.

«Hvem sin tid er viktigst for meg, din eller min?»

Slurv er ikke forenlig med våre målsetninger sammen. Det handler om å planlegge å tilrettelegge. En deadline fra når du går hjemmefra til trening og skal være fokusert på oppgaven som man har satt som det viktigste i sitt liv. Det skal ikke blandes masse andre ærend inn i siste forberedelser og som brukes som en dårlig unnskyldning.

Vi har et tidsskjema på 3.5 kilo i måneden noe som gir 42 kilo på et år. De 2 første månedene er «gratismåneder» der man gjerne går ned det dobbelte. Det tar vi som en bonus ingenting annet. Det betyr rundt 50 kilo det første året hvis vi holder oss til planen. Å komme for seint til trening er ikke en del av planen. For ordens skyld har han møtt før meg begge våre treninger etter dette, nemlig før tiden…

I august gikk Fleksnes ned 3.9 kilo og i september 4.1 kilo. Han kniper altså tideler på tidskjemaet vårt. Det kan være verdifulle tideler hvis «melkesyra» slår inn lenger ut i løpet. Vi tenker et år som titusenmeteren på skøyter. Runder som er gjort er gjort, og vi ser ALLTID framover. Vi må holde helt inn og da må rundetidene gjøres levelig. For ambisiøse rundetider fører til at man går i veggen med et smell!

Fredag 7. oktober hadde vi veiedag og presenterer 5 måneders veiing:
bilde_av_vekta_081016

Starvekt 5. mai: 203.3 kilo

Vekt ned siden 23.august: 7,9 kg
Vektnedgang siden «all time heavy» (5 måneder): 30,3 kg

Det er mange måter å måle framgang på. Onsdag 5. oktober gikk vi samme løype som for 5 måneder siden. Den gang brukte han 3 timer på turen, nå brukte vi 1 time 12 min. Ca 10 plasser vi hadde pit-stop (pause) første tur er tilbakelagt stadium. Vi gjorde turen uten pause og vi gikk i mål uanfektet. Det gleder meg stort å se denne fantastiske framgangen.

Vi er fast bestemt i teamet vårt. Vi skal lykkes. Jeg skal lose den første stormoskusen jeg kliper i fram til målet ved å bruke samme filosofi som jeg og Hitman har kjørt. Vi bryr oss ikke om oddsene folk forteller oss om. Nils Arne Eggen brydde seg heller aldri om oddsene den gangen han ledet RBK år etter år ut i Europa.

«Ingen blir god alein og ingenting stort er bygd uten entusiasme»
fremhevet_bilde_081016
Ferden kort oppsummert i bilder.

Moskusen.

Hits: 9800

«All time heavy»

Jeg husker godt sjokket over bildene fra Horten sommeren i 2007. Jeg fikk de på mail fra Rolige Robert (Robert Stenholen) ei uke etter festen de ble tatt på. Eneste jeg vet var at jeg levde hardt de neste månedene etterpå, meget hardt. Livet var ikke noen dans på roser for å si det mildt. Jeg vet jeg unngikk bilder av meg selv etter dette. Jeg unngikk også konsekvent butikker som hadde kamera ved inngangen ala Lefdal/Elkjøp. Ikke fordi jeg hadde tenkt å gjøre noe ulovlig, men snarere fordi jeg mente jeg var «ulovlig stor». Jeg orket ikke denne påminnelsen i hverdagen og levde bare livet slik jeg var blitt vant til.

glansdagene
Juli 2007. Det var tungt å se seg selv slik på bilde. Jeg unngikk bilder og kamera konsekvent etter dette. Til de som våget å spørre om vekta mi den gangen anslo jeg vekta til å være mellom 225 og 230 kilo. Folk våger å spørre når man er på fest. De neste månedene levde jeg hardt og la på meg mange kilo til. Jeg har fortrengt denne perioden i mitt liv helt til det dukket opp et bilde fra mitt absolutte «all time heavy» jeg ikke visste om…

Jeg satt sovende i senga på 6 dyner og 2 hodeputer vendt mot venstre. Det var mot venstre jeg stoppet å puste færrest ganger. Hvorfor visste jeg ikke, men jeg hadde lagt merke til at slik var det. Først i senere tid fikk jeg vite hvorfor. Det har noe med tyngdekrafta å gjøre. Når hjertet ligger ned mot senga jobber kroppen mindre for å holde kroppen i gang. Det var pustestans (søvapne) som ga meg en advarsel, kanskje siste alvorlige advarsel. Jeg gispet etter pusten akkurat som noen hadde holdt meg under vann i lengre tid. Hev meg foroverbøyd til venstre side og slo meg selv hardt i brystkassa for å få i gang respirasjonen. Det var ikke lett å bevege denne voldsomt svære kroppen. Jeg hadde møte med meg selv sittende på sengekanten denne natta. Kroppen og hodet var utslitt etter et vanvittig kjør. Ikke torde jeg å legge meg å sove igjen i frykt for å ikke våkne igjen…

Jeg snakket til meg selv i tredje person:

«Glørstad, no e det nok. Fortsætt sånn så døvve du opp i senga hær»

Dette var mot slutten av november 2007. I over 1 måned planla jeg snuoperasjonen. Ingen alkohol eller røyk resten av året var første tilnærming. 70-80 sigaretter på fest og 20 stk i hverdagen var «helt normalt». 20 halvlitere med pils og 1 liter konjakk var også pari på fest. I dag skjønner jeg det var unormalt. Jeg levde i min egen boble der jeg hadde flyttet grensene til det unormale. Det er ingenting normalt ved å bli så stor.

«Det ulovlige bildet»

Moskusen berga noenlunde fint til jul. Den største dressen var blitt for liten, eller jeg for stor alt hvordan man ser det. Jula feires hjem til mamsen så det gikk fint uansett sånn klesmessig. Reint treningstøy, nybarbert, godlukt, og stæsj i håret gjorde susen mente jeg. Det var intet annet valg. Man møter til moderen i jula hvis ikke blir det masse bekymringer. Bekymret mor er «dobbelt pain». Turen ned til gravplassen til far og bestemor 2 dager før hadde jeg finta meg unna ved å skylde på ryggen. Sannheten var at jeg var sjanseløs på å gå distansen og satt i bilen og ventet mens hun stelte ved gravene.

min_storste_dress_23092016
Min største dress ble også for liten.

Tradisjonen tro skal moderen ha bilder i jula. Samme plass hver jul. Ved spisebordet og et i sofaen. Jeg sa ingenting, men likte det ikke. Ingen er vel redd for bilder hadde jeg sagt til stesøstera mi i mange år. Hun var livredd bilder i hele oppveksten noe jeg minner jeg henne på når hun i voksen alder «plager» dattera si. Samme regler for moskusen, i hvert fall utad…

På grunn av prosjektet jeg har vært igjennom har jeg i ettertid angret på at jeg ikke hadde bilde fra når jeg var på mitt største. Uansett hvor trasig det måtte være så har jeg ønsket et slikt bilde. Jeg forstår likevel godt hvorfor jeg tenkte slik mens jeg var midt oppi det. Plutselig gikk det opp et lys for meg en kveld jeg hadde lagt meg.

«Jula, mulig det finnes et fra jula?»

KGB agent mor ble satt på saken og dæven døtte hun hadde bilde.

«all time heavy»

alltimeheavy_medmor_23092016
Mamsen og sukkerklumpen jula 2007. Gudene skal vite det var mye sukker i denne mannen. Min mor var nok også 15 kilo tyngre enn hun er i dag. Jeg tror faktisk jeg var rundt 250 kilo på dette bildet. Det er heller ikke vanskelig å skjønne at armene ikke strekker til over alt det er nødvendig for å ha et godt liv. NB! Dette er ikke en stol, men en sofa…

Jeg ble sjokkert når jeg våkna til bilde i forrige uke. Jeg forstår godt hennes bekymringer gjennom mange år. Jeg trodde jeg hadde skjult mine problemer for henne. Visst gjorde jeg det. Så godt som jeg kunne. Alltid med et smil når jeg kom på besøk, alt var bare bra. Velstelt var jeg også. Nyvasket treningsklær og nydusjet er velstelt nok hjem til mor, ja til og med i jula. Jeg gikk alltid på do mens hun var på kjøkkenet for å ordne kaffe eller dessert. Jeg ville ikke vise henne mine problemer med å reise meg fra sofaen. Hun skal vite minst mulig. «Dobbel pain» unngår vi mest mulig…

slikjegfremstar_23092016
Slik liker jeg å framstå i dag. Det er i dag og tiden framover som gjelder. Engasjert med klare mål for turen. Vi smiler så ofte vi kan. Godt humør er en tiltrekkende kraft og en nødvendighet for å nå de mål man har satt seg. Her instruerer jeg Fleksnes. Bildene er tatt av Haakon Gussiaas.

16. september fikk jeg bildet og samme dag gikk jeg 3 timers tur med Fleksnes i skogen. Til tross for fjerde dagen på rad med trening følte jeg meg som en million både i kroppen og hodet. Jeg flommet over av energi. Det var bildet som gav meg denne energien. Jeg er fra langt nær stolt over bildet. Jeg er derimot stolt og lykkelig over hvordan livet har blitt. Det har til tider vært beinhardt både fysisk og psykisk, men gevinsten er enorm. Det gjør meg glad at jeg kan gå foran Fleksnes i skogen å vise han gevinsten bare han holder ut.

» Om 2 år er du der jeg er nå, bare vent»

Fleksnes har lært seg å tenke langsiktig og det er jeg stolt over. Det hører jeg på praten. Samtidig jobber vi for å gjøre vektreduksjonen hans så enkelt å rasjonelt som mulig. Ingenting avansert mirakelkur, men hard jobbing over tid. Det er det som gjelder. Det motiverer meg å se hans framgang. Det handler om å unne hverandre suksess slik at vi alle blir vinnere til slutt.

«Det er mange som heier på deg Fleksnes. Vis dem at du kan. Gjør dem stolt og ikke minst deg selv stolt. Vi skal vinne»

En sjelden gang har jeg en annen fronting. Det kan være når det er ekstra tungt:

«Mellom 5 og 10 prosent ønsker du skal mislykkes. Skal du la de vinne?»

9 av 10 ganger så bruker jeg de som ønsker oss vel i prosjektet i motivasjonen. Den tiende går det en faen i meg. Så tusen takk til alle sammen. Det spiller ingen rolle hvor motivasjonen kommer fra…

bilde_fra_stubben_23092016
Søndag 18. august. Ved denne stubben er mye av mitt liv planlagt siden 2008. Jeg har kalt plassen «Rocky Balboa toppen». Mine tyngste treningsstunder har foregått i dette området. De fleste ganger helt alene. I flere år har jeg hatt helsa jeg har i dag i bakhodet. Denne søndagen hadde jeg pit-stop på flere av mine gamle stubber. Jeg ønsket å nyte øyeblikket.

«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»

Moskusen.

Hits: 10750

Tid for ettertanke!

På enkelte dager spør jeg meg selv:

«Er det verdt det?  Er det nødvendig å kjøre så hardt?

Det er de dagene hodet er slitent, eller smertene i kroppen tynger ekstra. Når denne bloggen deles har det gått akkurat 2 år siden jeg tok første spadetak i dette livsstilsprosjektet. Livstilsprosjekt del 2 for å være helt nøyaktig.

11. september 2014 var min første trening etter sommerferien. Jeg var 2 turer til Rhodos den sommeren. Jeg fortalte ingen om mine planer om å kontakte Hitman, men var nøye med å sjekke hans referanser. Jeg antar jeg var ca 190 kilo denne sommeren. Første veiing en 9. oktober 2014 var jeg 184.3 kg. Første måned fikk meg ganske sikkert ned 6-8 kilo…

Er det verdt det?

Helt ærlig har jeg hatt disse tankene mange ganger. Jeg kommer ALLTID fram til samme svar uansett hvor mye jeg leter etter andre svar. Fra 2011 til 2014 la jeg på meg ca 1 kilo i snitt pr måned. For en stormoskus er det faktisk et koselig tempo. Ingen dramatikk, det går sikkert bra osv. Vinteren og våren 2014 hadde jeg brukt til å trene vekk betennelser fra knærne. Lite fokus på vektreduksjon egentlig. Min mentor Torstein TrickWik Wik tok meg til siden i mai 2014 og sa til meg rett i magen som et knyttneveslag:

«Du er ubevisst inkompetent. Du driver å trener og trener, men du blir enten bare større eller i beste fall så står du stille. Det er mange i klubben og rundt deg som er glad i deg. Vi vil ikke miste deg, skaff deg PT.»

Jeg vet godt hva ubevisst inkompetent betyr. Jeg har sagt det mange ganger til de jeg trente. På trøndersk betyr det:

«Du stinke og du veit det itj sjøl en gang»

Det handler ikke om lukt, men hvilket fokus man har. Den egentlige grunnen til mine livsstilssykdommer var selvsagt ekstrem overvekt ingenting annet. Trening for å få vekk betennelser var bare midlertidig løsning. Jeg måtte ned i vekt for få et bedre liv. Slik jeg levde betydde det sikker og stø kurs mot «all time heavy» på ca 230 kg. Hvis kroppen tålte det for andre gang hvilket jeg tror svaret er neppe. Det var like før jeg satte tøflene i gangen november 2007 etter en lang pustestans (søvnapne).

fremhevetbilde09092016
Reflections bar på Rhodos Juli 2014. Ca 190 kg og «bare» 40 kg opp til «all time heavy». Etter rekordstor barregning var jeg sikker på at jeg møtte Pamela Anderson den kvelden. Dagen etter skjønte jeg at jeg tok feil. Pamela Anderson snakker ikke trøndersk. Hun heter June Elise Fagerbekk og kommer fra Trondheim.

Siste 3-4 uker har vært harde for kroppen. Jeg har slitt med store smerter i både knær, hofte og skuldrer. I skrivende stund er det fjerde dagen på rad (7. september) jeg har hatt nærmest smertefri hverdag etter denne perioden. Det var Hitman som varslet meg for 8-10 dager siden:

«Tren litt mindre, hvil mer. Du må også spise litt mindre hvis du senker aktiviteten»

De fleste av treningene våre var brukt til funksjonell trening etter sommerferien. Det betyr bøy, tøy og bevegelighetstrening. Litt av treningen med Hitman skal være funksjonell trening, men ikke alt. Det betyr at jeg har kjørt for hardt i egentreningen. Det var derfor jeg ikke skrev blogg for 3 uker siden. Jeg trengte å koble ut og samle hodet. Jeg deler slik informasjon kun med mine nærmeste mens det står på. Jeg deler det heller i ettertid når jeg føler kontroll på situasjonen. For meg betyr det å ha riktig fokus. Bruke minst mulig energi på at det er tungt for kroppen og hodet. Finne beste og mest rasjonelle veg til bedre dager. Grunnen til at jeg deler det i det hele tatt og i ettertid, er fordi det også er en del av pakken. Det er ikke solskinn hele vegen fra start til mål. Målet er å ha et best mulig liv så mange dager som mulig. Tilbakemeldingen fra Hitman var gulle god og nødvendig. Han kjenner kroppen min nesten like godt som meg selv. Skal man kjøre hardt er det fornuftig med kyndig hjelp på vegen.

«Ingen blir god alein»

Jeg har også bestemt meg for å hoppe over blogg en og annen uke i tiden framover. Det har vært enormt motiverende å skrive blogg. En forpliktelse og drivkraft for å nå våre mål. Det er dog tidkrevende og det krever mye tankearbeid. Det skal bli godt å koble helt ut enkelte uker. Bloggen skal uansett leve til kirurgen har tatt sitt siste snitt. Det betyr ut 2018 i det minste.

Så skal jeg endelig svare på om det er verdt det.

Jeg går ikke lenger på do 10-12 ganger om natten. Som regel 2-3 ganger. Jeg er usikker på om det er fordi jeg blitt 44 år, eller om det er psykisk. Vet dere hva? Jeg gidder ikke å bruke energi på hvorfor. Det er fantastisk å gå på do kun 2-3 ganger. Ofte dobesøk er relatert til diabetes 2. Jeg har ikke det sier mine blodprøver i dag.

Jeg kan nesten ikke huske sist jeg våknet av en pustestans. Tipper det er et halvt år siden og da kom det som regel da jeg var fryktelig sliten. Noen pustestans har jeg nok, men ikke nok til at jeg legger merke til det. Det er over 20 år siden jeg sover så godt om natten som nå. Jeg må innrømme jeg likevel ikke sov spesielt godt når det nærmet seg hovedmålene i vinter.

Jeg trenger astmamedisin ca 1 gang i måneden i forbindelse med trening nå kontra hver dag for 1 år siden. Jeg har også blitt flinkere til å bruke forebyggende astmamedisin, og det henger nok godt sammen. Tusen takk til Marthe Lian for å prente inn i hodet mitt hvor viktig denne medisinen er.

Jeg har svært sjeldent rastløse føtter som jeg før fikk av overdrevent sukkerinntak. Rastløse føtter (restless legs) kom alltid på kveldstid. Det var et kunststykke å få til å sove med restless legs.

Jeg har svært sjeldent vondt i ryggen noe jeg kan takke skogsturer og styrketrening for. Jeg hadde mye vondt i ryggen før 2008-9.

Jeg har ikke lenger gnagsår i skrittet og på albuene. På albuene fikk jeg fordi jeg brukte de til å komme meg ut av senga utallige ganger hver natt. I dag spretter jeg ut av senga som en vårkåt okse hver morgen.

Jeg er ikke lenger impotent. Det jeg husker som sjenerende hver morgen som tenåring er en fantastisk følelse som 44 åring. Det betyr at jeg er frisk.

Det nærmer seg 2 år siden jeg møtte min kjæreste. Det livet jeg hadde var ikke forenlig med å ha kjæreste. Vi synes begge det er greit at jeg får konstatert at jeg er frisk hver morgen…

Så til de enkle tingene som mange i det hele tatt ikke tenker over. Jeg kan sitte hvor som helst på alle restauranter. Trenger ikke planlegge, trenger heller ikke spørre kelner om stol uten armlener. Jeg kan gå på do over alt. Jeg kan gå i sportsbutikken å kjøpe treningsklær nærmest hvor som helst. I år var første turen jeg ikke hadde ekstra skifte i håndbagasjen når jeg reiste til Rhodos. Gud bedre hvor ille det ville vært om bagasjen min ble borte i glansdagene. Hvor skulle jeg skaffe nytt i påvente av min egen? Slik kan jeg fortsette i det uendelige, men dere skjønner poenget.

Så da får jeg leve med at hofte og knær er slitte. Gjøre det beste ut av situasjonen. Akseptere at det kommer tunge dager. Være smart i hva jeg bruker de til. I glansdagene hadde jeg like vondt i de hver eneste dag året rundt slik som jeg har hatt siste 3 uker. Dette tenker jeg på når dagene er tunge. Valget er enkelt:

«Ja til morrasbrød»


Å ha denne muligheten forteller meg også at det vært verdt det.

Moskusen.

Hits: 2872

Sett ting i perspektiv!

Sett ting i perspektiv!

Å gå ned i vekt tar lang tid, men heldigvis går tiden fort. Jeg har jobbet snart 4 måneder med Fleksnes nå, og vi har blitt meget gode venner. I ryggen har vi Hitman som sørger for at vi trener riktig når vi trener inne. Hva vi gjør ute når vi trener er jeg bombesikker på min kunnskap sett fra en overvektig sitt ståsted. Vi må trene smart slik at kroppen tåler løpet, vi må ha godt humør slik at hodet tåler løpet, vi må sette av tid til hvile og restitusjon slik at både hodet og kroppen tåler løpet…

Fleksnes har virkelig godt humør og jeg mener det er en like stor forutsetning for å holde løpet som både treningsiver og fokus på søvn og hvile. Det handler om han vil dette nok. Han tenker 2 år fram i tid samtidig som neste delmål ALLTID er det viktigste. Jeg har plukket av ham snakk om operasjoner av løshud. Det er feil fokus. Therese Johaug bekymrer seg heller ikke for smøreforholdene under OL i Beijing i 2022. Hun må kvalifisere seg dit først. Det hjelper ikke om hun er verdens beste skiløper akkurat i dag. Slik er det også for overvektige som er inne i en god periode. Alt går liksom lett og resultatene kommer på løpende bånd. Det er helt vanlig å komme på platå der kroppen stritter i mot. Det er da det er viktig å ha hodet på plass!

Det er mange måter å måle framgang på. Antall kilo er en ting, men for meg er ikke det viktigste. Jeg leter heller etter ting som bedrer livskvaliteten. Det er ingen tvil om at antall kilo er motiverende, men ovenfor Fleksnes fokuserer jeg mye heller på framgang på andre felt. Bedring av livskvaliteten er at han nå fester reimene på romaskina selv. Bedring av livskvaliteten er at han lettere får på seg sokker. Det er godt for hodet å vite at i forrige uke rodde han 17 minutter sammenhengende på romaskina når det var nærmest håpløst å få til mer enn 1 minutt for 3 måneder siden. Jeg nevner det titt og ofte til han. Hold ut så kommer framgangen på alle felt. Det er viktig å ha det i bakhodet når man går rundt stiv og støl nærmest hver eneste dag. For en så stor bamse vil det være slik i noen måneder til.

Så hvordan motiverer jeg han? Først og fremst ser han resultatet gående foran seg i skogen. Han ser en kar som var enda større enn ham springe intervall med et smil om munnen. Han ser en kar som tar 12 push ups med 40 kilo på ryggen. Når man er så stor starter push ups nærmest loddrett opp mot en vegg og man skyver seg ifra. Fleksnes så undrende på meg på vår første tur 5. mai hvor jeg målte distanse og telte antall pauser. I dag skjønner han baktanken. Det handler om å sette ting i perspektiv, måle framgang på en annen måte for å skaffe motivasjonen man trenger. Den gang gikk vi 1.5 km og Fleksnes måtte ha 12 pauser.

proving_av_dress_03092016
27. august holdt jeg foredrag og disse 3 fikk prøve gamledressen min som til slutt ble for liten. Til venstre Lene Hansen, bak Hilde Mattson, til høyre Anette Leistad.

Mandag 29. august hadde jeg en overaskelse på lur. Nok en gang handlet det om å sette ting i perspektiv. Jeg hadde invitert med Roger Nesshaug. Han er en av mine store inspirasjonskilder. Målet var å bringe Fleksnes fra Granåsen til Rønningen uten pause. Det er 3.2 km i ulendt terreng. En fantastisk progresjon hvis han gjennomførte. Bare jeg og Roger visste at det var målet.

«Dæven du ser ut som en sprek kar»

Det var første Fleksnes sa når de håndhilste.

«Jada, holder meg i grei form»

Jeg smilte for meg selv i bakgrunnen. 1 km fra Rønningen så jeg det var tungt for Fleksnes og da spurte jeg han:

«Klarer du helt opp hvis vi tryller bort tiden?»

«Ja, jeg tror det»

Det var klart for at Roger delte sin historie. Han fortalte om sitt liv der han er helt avhengig av trening for å kunne fungere noenlunde i hverdagen. Om sin progresive muskelsykdom. At kroppen tar opp kun 10% av maten som næring. Usunn mat er som gift.

«Spise æ usunt så blir æ blir skikkelig foillsjuk»

Øyelokkene holdes oppe av strikk. Øynene samarbeider ikke og derfor lapp over det ene øyet som han er nærmest blind på. Ikke sidesyn som gir store motorikkproblemer.

«Hvordan i all verden klarer du å sykle i skogen da?»

Roger hadde selvsagt fortalt om sin store sykkelinteresse.

«Jeg har bestemt meg for at det går bra. Man lærer seg å takle det på sin måte. Går jeg tur i skogen er jeg avhengig av staver. Ingenting er som å være i naturen. Sykkel eller føtter, jeg finner sjelefred».

Fleksnes ble dratt fram opp til Rønningen på samme måte som en sykkelist blir dratt fram av dragsuget bak en trailer, men i dag var det Roger som var traileren. Vi satte rekord den dagen. 3.2 km uten pause i ulendt terreng. Jeg er kjempeimponert! Turen tilbake var også uten pause. Kun den obligatoriske halvtimen med kaffe på Rønningen. I fjor vinter skrev jeg om Roger og historien finnes her.

Hjerteklappdilten

bilde_fra_dilten_03092016
Vi fikk oss en god latter når vi så dette skiltet ute i løypa under Hjerteklappdilten.

Høstens store mål var Hjerteklappdilten. Et turløp på 5.8 km på Røros. Treningen vår er lagt opp mot dette løpet. En positiv opplevelse der vil gi ny motivasjon. 2 hviledager ble innvilget før løpet 1. september. Den siste opplevelsen han hadde på trening var rekord opp til Rønningen. Rekord i turlengde uten pauser. Selv med verdens verste sjåfør bak rattet tur-retur Røros var dette en fantastisk opplevelse. Bare for å nevne det så var det ikke jeg som kjørte…

Vi hadde lagt opp til hel dag der vi spiste lunsj, middag og kveldsmat på Røros rehabiliteringssenter som arrangerer løpet. Jeg ble kjempeimponert over stedet som følger både hjerte og lungesyke, kreftpasienter og overvektige. Bred kompetanse på alle felt. Fleksnes har hatt opphold på stedet og ville bevise ovenfor seg selv at det ikke har vært bortkastet. Selv man har gått på en smell handler det om å reise seg igjen. Første økt ble svømming i bassenget før middag og deretter turløp.

En ny rekord ble satt den dagen, nemlig 5.8 km uten pause. Vi brukte 1 time 26 minutter. Ca 40 minutter kjapperer enn han brukte sist gang på ca samme vekt.

Vi satte oss i målområdet etter målgang og så innspurten til de superspreke som løp på tid. Det ble satt løperekord den dagen på ca 20 min. For meg er prestasjonen til både Fleksnes, de andre overvektige, lunge og hjertesyke, kreftpasienter en like stor prestasjon uavhengig av tid.

De hadde lagt ut en tjukkas som ungene kunne leke i i målområdet. Ikke en tjukkas som deltok i løpet, men slik en vi finner i gymsaler. Speakeren sa over anlegget at de måtte flytte tjukkasen før premieutdelinga. Jeg sa til Fleksnes i samme øyeblikk:

«Hei, du må flytte deg, hørte du ikke det»

I forfjamselsen begynte han å reise seg helt til han så mitt store smil. Ha lo godt samtidig som han satte seg ned igjen for å si det sånn.

Veiedag 23. august


Videointervju før veiedag.

23. august kjørte vi veiedag. Akkurat 1 1/2 måned siden sist. Første store utfordring var gjennomført, nemlig ferie. Målet var å minimum nulle etter ferien. 8 juli viste vekta 187.0 kilo.

Vi kjørte 2 timer 50 min økt selve veiedagen der Hitman hadde regien siste 2 timer. Vi presenterer følgende resultater for Fleksnes:

Bilde av vekta:
bilde_av_vekta_03092016a

Startvekt 5.mai: 203.3 kg
Vekt 23. august 180.9 kilo
Ned siste 6 uker 6.1 kilo
Ned siste 16 uker 22.4 kilo

Vi opprettholder målet om 0.8 kg i uka og det er nullstilling som gjelder. Jeg er kjempeimponert og det viser at Fleksnes har gjort jobben i ferien.

Selv veide jeg inn til 117.9 kilo og har en jobb å gjøre fram til operasjon 26. oktober. Jeg ønsker å bevare muskelmasse samtidig som jeg dropper 2-3 kilo.
Bilde av 117.9.
bilde_av_vekta_117_03092016

På turen hjem fra Røros hadde vi de gode samtalene. Fleksnes så stiv at han nesten ikke kom seg ut av bilen når vi tok pause. Moskusen helt råtten i knærne og hoftene etter en lang dag. Det er en del av pakken for meg. Med turen sammen med Nesshaug for noen dager siden, samt mange av de vi gikk Hjerteklappdilten sammen med var vi enige om en ting:

«Vi er heldige og det er ikke synd på oss»


Video fra foredrag: Tekst: Video fra foredrag 27. august.

«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»

Moskusen

Hits: 2973

Jakten på 1000 lappen!

Gi meg et tall så skal jeg finne motivasjon i det. Gi meg 2 eller flere tall så går jeg bananas…

Det er selvsagt sagt med glimt i øyet, men alt handler om hva du sier til deg selv. Tidlig skjønte jeg verdien av å ha treningsdagbok. Hitman ville jeg skulle ha treningsdagbok. Nei, han krevde det. Det ville lette jobben vår betraktelig. Ingen problem for meg det tenkte jeg. Han skal sikkert notere øvelser, antall reps og antall kilo var min tanke…

Joda, jeg hadde rett, men veldig snart skjønte jeg at jeg kunne dra fram motivasjon av dette verktøyet. Å gå ned mange kilo tar lang tid, men heldigvis så går tiden fort. Det nærmer seg nesten 2 år siden jeg tok kontakt med Hitman. Jeg husker godt irritasjonen jeg hadde da han skulle ta fra meg brødskiva og husmannskosten jeg mente var perfekt for vektreduksjon.

«Det e tømmerhoggera og bønder som ska ha slik kost når dæm jobbe i skogen. Du driv på med biljard og æ veit ka slags kost du e vant te. No ska vi gjør det på min måte, og det må du aksepter hvis du skal jobbe med mæ»

Hitman

Jeg var frustrert og irritert i noen timer. Tja, la meg si det slik som en slags avmakt. Jeg dro hjem for å hvile med et kompromiss i sekken. Jeg skulle få spise fiskekaker første par ukene til jeg gradvis lærte meg mer om mat.

«Vi har god tid, lær deg en rett i måneden så kan du over 20 retter om 2 år. Det er mer enn nok. Det får bætre mæ vær mye fisk i de kakene altså…»

Hitman.

Jeg ringte Hitman på kvelden etter at irritasjonen hadde lagt seg. Jeg hadde gått i meg selv og tenkt hvordan jeg selv var som coach. «My way or the highway» var godt kjent for meg. Dessuten hadde jeg fått fiskekakene i 2 uker og det var da levelig…

Jeg ringte Hitman på kvelden:

«Ok Ronny, fortell meg hvor mye og hva jeg skal spise så skal jeg gjøre det, fortell meg hvor mye jeg skal trene så skal jeg trene mer»

Siden den gang har vi gjort det slik. Fighten vi har hatt i kullissene er at jeg trenger avkobling og ferie som alle andre. Ingen er ei maskin eller en stein man vekker om morgen og legger ned om kvelden. Der tror jeg Hitman har hatt like mye utbytte av mine tilbakemeldinger i sitt eget liv, nemlig å koble ut når man kan.

«En god soldat sover når man kan»

kettlebelt
Fullt fokus på de oppgaver Hitman gir meg. Han er ekspert på å tenke langsiktig vedrørende kroppen min. Et stykke framme ser jeg tusenlappen…

Hittil i år (torsdag 25. august) har jeg trent 346 timer fordelt på 164 økter, men ved å sjekke fjorårets treningsdagbok er det et annet tall som er viktigere, nemlig 1000. Siden 30. desember 2014 har jeg trent 953 timer. 47 timer til så passerer jeg 1000 lappen. Helt siden jeg passerte 800 timer har jeg hatt dette i bakhodet. Ønsket var å klare det før jeg begynte med operasjoner. Med første operasjon satt til 26. oktober ser det ut som det går fint. Jeg ønsker å klare det en måned før. Jeg bruker dette tallet som «positiv egoisme». Jeg er stolt over meg selv for å ha klart dette langsiktige løpet. Jeg betrakter meg selv som en vinner i eget prosjekt. Denne positive egoismen er en fordel den dagen kirurgen setter kniven i meg. God fysisk form er en stor fordel uansett om man skal opereres eller møter andre utfordringer.

Siden starten av mai har jeg altså hatt dette tallet i bakhodet. Det er en annen måte å tenke langsiktig på. Det handler ikke om kilo, fettprosent eller muskelmasse, men et annet mål som gir akkurat samme positive konsekvens når det gjelder helsa. Jeg kaller det en «positiv bivirkning».

Livet kan likevel ikke være et konstant jag etter resultater. Da blir man helt utmattet og konsekvensen er faktigst dårlige eller ingen resultater. Man må leve imellom slagene. Når det er sagt er det heller ingen mulighet til å skeie ut hver helg. Det er ikke forenlig med resultater på noen felt. Jeg bruker andre som lykkes til inspirasjon i så måte.

Treningsdagbok

fremhevet24_8_2016_2

Bård Ivar Lauritzen bedre kjent som Boris!

Treningsdagboka har jeg hatt stort utbytte av. Jeg noterer tiden jeg bruker, intensiteten, økt nummer og akummulert tid hittil i år. Nesten alle jeg følger på facebook som oppnår gode resultater har sin måte å bruke tallmagi på. Bård Ivar Lauritzen har gått (pr 17. august) 108 turer opp Geitfjellet, og 52 turer opp til Storheia (høyeste punkt i Trondheim). Han vet akkurat hvor mange turer han har gått på de referansene han har bestemt seg for. Innimellom bruker han tiden på disse turene for å sette det i perspektiv og måle framgang.

Facebook er hans «blogg» der han legger ut videoer og bilder. Resultat 52 kilo ned på 1 år og 4 måneder. Han har gått fra å være en bamse på ca 145 kilo med dårlig helse til en fit utgave av Bruce Willis på på 93 kilo ved å tenke langsiktig og bruke de verktøyene som er naturlig og motiverende for han. Evnen til å kose seg på ferie er likevel der, men på ferietur legges det inn trening. Ikke samme intensitet som hjemme, men med mer senka skuldre. Jeg elsker denne frontingen av ny livsstil.

Bård Ivar presiserer hvor viktig familie og venner har vært for at han skulle lykkes. Det bekrefter postulatet:

«Ingen blir god alein»

Før jeg sendte melding til Bård Ivar så tok jeg en profilsjekk av han på facebook. Ingen negativ fokus, men det som gir han glede og motivasjon. Jeg har fulgt ham på Facebook helt siden starten av hans eget prosjekt. Det har også motivert meg. Jeg har forstått hans bruk av tallmagi og sosiale media for å nå sine mål.

storheia
Bård Ivar på en av sine 52 turer opp til Storheia. Han er ekspert på å bruke tallmagi på sin måte

Facebook er et fantastisk verktøy så lenge det brukes på riktig måte. Riktig måte er positiv vinkling. For å si det på en annen måte så ser jeg svært få (om ingen) som lykkes i sitt livsstilsprosjekt ved å være mest opptatt av sykdom, urett i samfunnet, motstand mot religion og terror. Selvfølgelig skal man få mene noe om dette, men det skal ikke være hovedfokus hvis vi da ikke har verv som tilsier at det er vårt fokus. Det hjelper i hvert fall ikke for å nå mål innen egen helse. Den tiden bruker jeg heller på trening og sunn livsstil. Bare sjekk facebooksiden til hvem som helst. Hvor mange likes og positive kommentarer får man når bruker tiden sin på dette kontra når man er på tur i skogen og legger ut bilde med svette i panna og et smil på lur? Hva tror dere gir mest energi for å lykkes, eller motivasjon for den saks skyld? Svært få av disse lykkes i sitt livsstilsprosjekt fordi de har feil fokus og da mener jeg feil fokus i forhold til sitt helseproblem. Med stor ydmykhet for de som har alvorlig sykdom så er dette ingen kritikk av disse.

Jeg legger meg selvsagt ikke borti hva folk bruker tida si på facebook, men gir råd for hva som øker dine sjanser for å få bedre helse ingenting annet. Selvsagt har jeg også en mening om alle disse tema, men jeg velger å ikke bruke tiden min på dette på sosiale media, og svært lite på privaten. Negativt tema gir negativt fokus uansett hvilken vinkling og mening man har. Mener man noe så er det alltid noen som mener noe annet, og man havner lett i store diskusjoner for å forsvare sitt standpunkt. Det gir svært lite eller ingen motivasjon til det som burde være det viktigste for seg selv, nemlig sin egen helse. Jeg får ikke gjort noe bak tastaturet på PCen uansett, og heller har jeg ikke tatt på meg noen verv for å bekjempe noen ting som helst. Mitt verv har vært min egen helse og det har vært en nødvendighet. Uten riktig fokus har jeg ALDRI nådd målene mine.

«Ingenting stort er bygd uten entusiasme og riktig fokus»

Moskusen.

Hits: 8653

Motivasjonstriks!

«Har dere dusjkabinett på rommene deres?»

«Ja, vi har nyoppussede rom og dusjkabinett»

«Da kan jeg ikke bo på de rommene. Jeg er svært overvektig og kommer ikke inn i dusjkabinettet. Kanskje jeg kan få et oppgradert rom for samme pris? Det hadde vært utrolig service. Vi er forresten 8-10 stk som kommer i reisefølge, og jeg bestemmer hvor vi skal bo…»

Nesten alltid fikk jeg oppgradert til samme pris som vanlig enkelt eller dobbeltrom. En av mine nærmeste kompiser fikk oppgaven i å booke rom en gang da jeg var forhindret. Vi har en meget åpen tone og han ga tilbakemelding etter bestilling:

» Æ brukt tjukkastrikset ditt i bestillinga»

«Hæ, ka du mene?»

«Æ sa kor stor du e og vi fikk businessrom tvert, te samme pris»

Sitat Ronny Oldervik.

Det handlet om å legge forholdene til rette ingenting annet. Jo forresten, alle liker en god handel…

Med forholdene til rette var jeg motivert for å reise på biljardturer med gutta jeg trente. I dag er motivasjonen en helt annen. Jeg ønsker IKKE å oppleve dette livet igjen og da mener jeg livet som ekstremt overvektig. Svært få har likevel hatt det så morsomt som meg når vi reiste på biljardturer. Vi reiste som team, bygde lagfølelse og unnet lagkompisen det beste hvis man ikke lyktes selv. Jeg gikk så langt som trener at vi skulle unne våre konkurrenter suksess så lenge de var bedre enn oss i de ulike mesterskapene. Attityden skulle likevel vise at vi kommer tilbake, ALLTID.

Det å unne andre suksess er også en del av vinnerformelen. Det er mange veier til Rom, men vi hadde trua på vår måte.

Samme oppskrift har jeg brukt i mitt eget livsstilsprosjekt, samme regler bruker vi ovenfor Fleksnes i hans prosjekt. Vi bygger team der vi unner hverandre det beste. Vi deler kunnskap for å vinne sammen. Jeg føler det er svært mange som er delaktig i teamet vårt på hver sin måte. På samme måte som fotballag får ekstra drivkraft fra supporterne får vi motivasjon fra de som følger oss, heier på oss, trykker liker, deler innlegg eller gir et klapp på skuldra når vi treffes.

«Ingen blir god alein»

Motivasjonstriks

Ingenting er så motiverende som resultater. For å få resultater må man være dedikert. For å få ekstra gode resultater må man være ekstra dedikert. Dedikasjon er en tiltrekkende kraft i seg selv, men mest fordi det gir ekstra gode resultater. For å holde motivasjonen oppe over tid må man være en stayer. Jeg har bestemt meg for å være en stayer, PUNKTUM!
Torsdag 4. august. Egentrening på Hit The Gym. Jeg ønsker å være dedikert også de gangene jeg trener alene.

For å få mest mulig ro i prosjektet lagde jeg regler helt i begynnelsen. Ingen ytring om politikk, ingenting om religion, heller ingenting om 2. verdenskrig. Jeg er fulltidsutøver innen grenen vektreduksjon ingenting annet. Fokus på ting jeg ikke kan gjøre noe med er avsporende fra målet. Min påstand er at mellom 5 og 10% av de som følger deg ønsker du skal mislykkes. Det er ingen vits i å gi disse en ekstra grunn til å kritisere veien man har valgt ved å finne en «bakvei». Må man bruke tid på å forsvare sine ytringer så blir man sliten psykisk og derav fysisk. Man vil oppnå svakere resultater og motivasjonen vil etter hvert senkes og mulig forsvinne.

Det finnes de som mener vi har valgt feil vei til målet. Vi påberoper oss ikke fasiten, men vi har vært fast bestemt på at det skal være resultatene som snakker vår sak. Ingen kan ta fra oss resultatene.

Hjem fra ferie

Først når jeg var 36 år skjønte jeg at helsa burde være på pallen i livet. Jeg var 42 år før jeg skjønte at i mitt tilfelle måtte det helt øverst på pallen. Det henger sammen med hvor dårlig helsa er. Jeg har laget meg en grunnregel der jeg kobler det inn mot fasene i overvekten. Fase 3 øverst på pallen, fase 2 nest øverst på pallen, fase 1 eller 0 på pallen, ALLTID. Jeg er i dag i fase 0, bare overflødig hud gjør at jeg visuelt ser ut som i fase 1.

roenningen
Onsdag 10. august. 3 timers tur alene, og 2 av de i øsende regnvær. Jeg bruker ikke været som unnskyldning selv om jeg ikke går i storm og orkan. Det handler om å være rasjonell.

Jeg er ingen maskin eller utenomjordisk vesen. Jeg har mine ups and downs som alle andre. Jeg har likevel noen fordeler fordi jeg har bestemt meg for at jeg har fordeler. Fleksnes sa til meg at han var lettrent noe jeg lot han få tro fordi det er en fordel å ha trua på seg selv.. Først etter en måned fortalte jeg han at alle er lettrente så lenge de tror på det selv.

La meg freidig si at har gått rundt har jeg og trodd jeg var ekstremt lettrent. Det handler om hva du sier til deg selv og ingenting annet. Det er ikke noe jeg har hatt behov for å si til de rundt meg, men heller det jeg sier til meg selv på lange, harde treningsøkter. Det er en stor fordel å tro godt om seg selv. Har man ikke trua selv er det umulig å nå målene sine. For meg har det vært beinhardt, men gevinsten har vært enorm.

Forpliktende avtale

Natt til onsdag (3. august) kom jeg hjem fra ferie. Jeg var fast bestemt på å trene onsdag ettermiddag. Når jeg våknet onsdag var kroppen helt tom. Kroppen trengte hvile fra trening, men ikke fra å lage en forpliktende avtale med meg selv. Regelen om å lytte til kroppen er viktigere enn å presse seg unødig. Jeg kan likevel ikke lytte så grundig at det blir en unnskyldning. Jeg hadde kjempegod samvittighet fordi jeg hadde gjort en god jobb mens jeg var på ferie. Så motivasjonstriks nummer 1 blir derfor ikke å la det skli helt ut i ferien. Det vil være mye lettere å komme i gang igjen. Jeg trener under halvparten av det jeg normalt gjør når jeg er på ferie, men det er mer enn nok. Jeg har nemlig en fordel, jeg har bestemt meg for å finne mulighet for treningsalternativer uansett hvor jeg befinner meg.

Avtalen jeg gjorde med meg selv var å trene 10 timer fra torsdag til mandag. Jeg skulle ta hviledag når kroppen sa i fra, men jackpot var hvis jeg ikke trengte hviledag før mandag. Det betyr at intensiteten på treningen måtte planlegges slik at jeg kunne nå målet. Med slitasje i hofte/knær er det en nødvendighet. Søndag Oppsummerer jeg følgende:

«Yes i did it»

isolertdelmaal
Søndag 7. august og isolert delmål oppnådd.

På 4 dager trente jeg 10 timer blank og medium intensitet totalt. Det er ikke fornuftig å trene hardt hver gang. Jeg trener like ofte hardt som jeg trener lett, dvs ganske sjeldent. Det meste ligger fra midt på treet og litt over det. Da varer man et langt løp samtidig som man får motiverende resultater.

Motivasjonstriks nummer 2 vil derfor være å gjøre en forpliktende avtale med deg selv. Man må vurdere avtalen slik at den er gjennomførbar. For 2 år siden ville det vært mer enn nok med 2 timer på 4 dager, for 8 år siden ville 15 min på 4 dager vært nok. Det er ens egen oppgave å vurdere slike ting.

Sett dato

Bestem deg for en dato der du har ditt første delmål. Det kan være 1-2 måneder fram i tid. Kanskje skal du i bursdag, på reise, eller du skal møte noen som er deg kjær. Jobb mot den datoen og bestem deg for å være den beste utgaven av deg selv fram til den datoen. Kanskje møter du noen du har dårlig kjemi med ei stund fram i tid. Enkelte ganger så krysses veier på grunn av felles interesser selv om kjemien ikke stemmer. Det er like god grunn til å være den beste utgaven av deg selv ved slike møter. En god utgave av deg selv gir selvtillit. Kanskje og mest sannsynlig har du bruk for denne selvtilliten i et slikt møte. Har jeg gjort dette? JA, mange ganger!

Motivasjonstriks nummer 3 er å sette en dato.

Tallmagi

Jeg har en stor fordel. Jeg er nemlig veldig god på tallmagi. Det er fordi jeg har bestemt meg for at jeg er god på det. Jeg plukker ut motivasjon av ethvert tall om det gjelder buksestørrelse, t-skjortestørrelse, kilo ned fra all time heavy, kilo ned sammen med Hitman, muskelmasse, fettprosent, vannprosent, tid på ei løype jeg skal gå, hvor mange push ups jeg klarer med eller uten vekt på ryggen, eller hva det måtte være. Dette vil for mange være ekstremsport, men plukk 2-3 av disse så holder det i massevis. Ikke bruk bare vekta som motivasjon. Den kan nemlig stå stille selv om det skjer store ting i kroppen. Men for all del husk en ting. Ei og annen økt skal foregå uten jag og mas, uten forventning om resultater. Da trener man for å få glede og entusiasme i kroppen.

Motivasjonstriks nummer 4 er derfor tallmagi.

I juni tok jeg 10 push-ups med 35 kilo på ryggen. Jeg og Fleksnes hadde fellestrening med Hitman og min oppgave var å lære bort attityde og holdninger under trening. Jeg sa til Fleksnes at til høsten skal jeg ta 10 stk med 40 kilo på ryggen. På videoen ser du hvordan det gikk. Jeg bruker tallmagi for alt det er verdt.

Positiv egoisme

Jeg snakker meg ikke ned ved å si at jeg er tungtrent, det er ekstra vanskelig for meg, eller at været er mot meg. Jeg betrakter meg selv helt i den andre enden av skalaen, nemlig «positiv egoist». Jeg bryr meg ikke om at noen synes det er klysete for intensjonen er ikke å være klysete. Intensjonen er å nå de målene jeg har satt meg, og da må jeg være løve og ikke pusekatt. Å tro godt om seg selv ved å ha trua på det du holder på med er også et motivasjonstriks. Motivasjonstriks i den forstand at jeg vet det ligger hardt arbeid bak, ALLTID. Trikset er hva du sier til deg selv for å nå dine mål. Mange sier til meg hva som taler i mot dem for at akkurat de IKKE skal lykkes. Vet dere hva? Det er ikke til meg de sier det, men til seg selv, gang etter gang. Da kan man heller ikke lykkes!

Godt humør

fremhevet_14082016abc
Tirsdag 9. august var vi i gang sammen igjen etter sommeren. Hele PT timen gikk med til funksjonell trening, dvs bøy og tøy (etter 1 time egen oppvarming). Det er det vondeste jeg gjør på trening, men også det viktigste. Vi ønsker at kroppen skal vare hele løpet. Hitman storkoser seg når han brekker og strekker i meg. Hmmm, er det pay-back for all kjefta jeg ga han som kaptein på fotballbanen for snart 30 år siden. I dag er det nemlig han som er kaptein på banen…

Siste motivasjonstriks for denne gang er godt humør. Det kan man nemlig bestemme seg for i de aller fleste tilfeller. Det er nemlig trenbart for alle. Jeg vil påstå det er like viktig som faktorer som trening, hvile/restitusjon og søvn. Ingen klarer et langt løp samtidig som er sure hele veien. Godt humør er en tiltrekkende kraft på samme måte som dedikasjon. Man trenger støttespillere rundt seg og de vil ikke være der hvis man er sure
. Er jeg smørblid hele tiden? NEI, slettes ikke, men jeg har fokus på det fordi det er en stor fordel. En fordel som jeg har bestemt meg for å benytte meg av.

Lykke til med målsetningene etter ferien og husk:

«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»

Moskusen

For de som har lyst til å komme på foredraget finnes link for påmelding her. Jeg er engasjert av selvstendige Herbalifedistributører for å snakke om motivasjon og livstilsendring. Jeg deler min story før, under og etter livstilsendring. Jeg lover dønn ærlig linje.

Hits: 2625

«Dæven hvor stor du er da»

«Dæven hvor stor du er da»

Det var åpningsmeldinga til den ene av to kompiser når han så meg. Det var ikke vondt ment. Han så jeg satt sammen med kammeraten hans mens vi lo og fortalte røverhistorier. Det skjedde på mc-treffet hos Horten MC sommeren 2007. De var gjester der akkurat som meg.

«Jeg må være stor på grunn av idretten min»

«Og hva er det?»

«Jeg er norgesmester i sumobryting!»

Han jeg hadde sittet sammen med ei god stund så på meg med store øyne.

«Det har du ikke fortalt meg. Er det sant?»

Han henvendte seg til venninna mi som jeg kaller Tante Bling.

«Ja, det er helt sant. Det er forøvrig jeg som tuller han inn i «bandasjen» han bruker når han konkurrerer. Den er j..vlig lang skal jeg love dere»

Sitat Tante Bling

megogtantebling
Moskusen og Tante Bling juli 2014.

Hun kjente meg godt og visste jeg var kjapp i replikken. Hun heiv seg på spøken umiddelbart.

Gutta var så imponert over å møte en sumobryter på dette treffet, og ikke bare det, en norgesmester…

De ville ha bilde sammen med meg og da var jeg på nytt offensiv. Kom å sett dere her begge to, sett dere på fanget mitt så får vi noen til å ta bilde. To barske mc karer satte seg så på hvert av mine lår mens vi alle smilte vårt flotteste smil til telefonene deres som noen andre tok bilde med. For alt jeg vet tror de fortsatt at de møtte en norgesmester i sumobryting den kvelden…

For meg var dette en måte å snu noe negativt til noe positivt. Negativt i den forstand at, ja jeg var stor, veldig stor. 181 cm høy og nærmere 180 cm rund er veldig stort. Jeg hadde derimot bestemt meg for å ha det moro til tross for mine utfordringer som ekstremt overvektig. Jeg kaller dette for «motsatt power». Nemlig å fronte ovenfor meg selv og andre at også jeg skulle ha det moro. Finne noe positivt med situasjonen nærmest uansett hvor langt nede man er.
hvitdress
Motsatt power

Det samme gjorde jeg som arrangør av NM i biljard i 2005. Jeg kledde meg i hvit dress selv om jeg visste at denne fargen ville fremheve min overvekt. I det daglige kledde jeg meg nærmest alltid i svart da det skjuler vekta mest. Ved å kle meg i hvit utsondret jeg selvtilliten og autoriteten som jeg trengte for å være sjef over det største arrangementet jeg hadde arrangert fram til da.

Uansett skal jeg innrømme jeg mest mulig unngikk restauranter og nattklubber som vi betrakter som «in plasser». Jeg elsket å være på «brune puber». Der er det mye mindre fokus på hvordan man ser ut, hva du gjør i hverdagen osv. De beste røverhistoriene finner man også på slike plasser. Jeg hadde stort fokus på ha det moro når jeg var ute. Snakk om helsa mi var IKKE tema når jeg var ute for å ha det moro. Til de som ville ta opp tema på fest så sa jeg:

«Kom til meg når du er edru, ta det opp på en ordentlig og saklig måte, så skal jeg lytte til det du sier. Jeg orker ikke snakk om problemer når jeg skal ha det moro».

Ved å ha dette fokuset hadde jeg det like artig som de rundt meg til tross for store utfordringer med helsa mi. Jeg var verdensmester i å planlegge mine utfordringer. La meg bruke treffet hos Horten MC som et eksempel. Jeg betrakter dette treffet som den ultimate «brune plass» sagt med stort positivt fortegn. Herlige mennesker med kun fokus for å ha det gøy. Null fokus på hvordan man ser ut eller hva du jobber med. Så lenge man oppfører seg ordentlig er alle hjertelig velkommen. Alle med samme agenda, nemlig å ha det gøy. Et prikkfritt arrangement der hele klubben og deres familier er involvert i dugnaden. Etter at 400 mennesker har hatt det gøy på Prestegårdstranda i 3 dager finnes det ikke en sigarettsneip igjen på bakken dagen etter.

megogrobert
Juli 2015. Robert Strøm en av veteranene i Horten MC.

Første gang jeg var på dette treffet kartla jeg alle fasiliteter med falkeblikket. Jeg var godt trenet i slike ting. Avstand til toaletter, benker hvor jeg kunne sitte på, avstand til tappekrana osv. Toalettbesøk var den største utfordringen. Jeg måtte være ferdig med «bommelom» før jeg kom dit. Toalettet var ikke optimalt for en så stor kar på treffplassen. Ca 100 meter fra partyteltet til toalettene var i lengste laget. Det ble 200 meter tur-retur og det gjorde jeg maks 1 gang på en dag. Derfor likte jeg å komme like før det ble mørkt slik at man kunne gjemme seg bak en busk. For meg betydde å tisse ned med buksa til anklene for å unngå bløt bukse. Det er ikke noe man ønsker å vise til andre.

Et uforglemmelig øyeblikk opplevde jeg likevel når jeg måtte bak busken. Fast drill med å se seg rundt, slippe bukse og underbukse ned på anklene. Akkurat i gang med ærendet så dukket en av medlemmene i klubben opp. Han hadde samme ærend. Selvfølgelig så han min utfordring. Han åpnet kilen sin, stilte seg ved siden av meg, la den ene frie handa rundt skuldra mi og sa:

«Er så glad for at du kommer helt fra Trondheim hit til oss og koser deg»

Ingen fokus på synet han så, bare blid og hjertevarm. Jeg gikk tilbake til partyteltet med et stort smil om munnen. Alle her er jo slik tenkte jeg. Det er kutymen. Det var ikke farlig i det hele tatt.

I 2012 stod lederen av mc klubben på scenen i partyteltet.

«Hvor er han jævla trønderen» sa han med autoritær basstemme, godt trenet inn fra mange, mange år i heimevernet.

Jeg tenkte at det måtte være en trønder som hadde oppført seg dårlig. Titta rundt meg og alle så på meg. Skal innrømme jeg ikke var særlig høy i hatten. Jeg måtte pent bare gå opp på scenen.

Jeg fikk en plakett som kalles Irisprisen:

Det er klubbens ærespris som gies til noen som har gitt noe spesielt tilbake ved vennskap, deltakelse, arbeid, artige opplevelser og lignende.

Plaketten har fast plass sammen med biljardklubbens viktigste pokaler hjemme hos meg.

irisprisen

Siste helga i juli blir min 12. tur til dette treffet. Det er årets høydepunkt fortsatt.

Jeg er stolt over å ha evnen til å leve som et normalt menneske, nemlig koble ut å leve livet. Alt kan ikke være et konstant jag etter resultater. Som alle vet:

«Ingenting stort er bygd uten glede og entusiasme»

Jeg ønsker fortsatt god sommer og tar nå 2-3 uker ferie fra bloggen. Jeg har nemlig lovt noen at jeg skal koble helt ut en periode nå. Håper hun blir fornøyd 😉

Noe jeg glemte? Tja, jeg skal trene minst 4 timer i uka selv om jeg er på ferie!

Moskusen

Hits: 4975