Klær som motivasjon!

Klær av god kvalitet er ikke billig, spesielt ikke klær til ekstra store folk. Det er også naturlig. De er forskjell på å sy et telt og en vest. Jeg måtte være rasjonell i forhold til hvordan jeg brukte penger på klær. Jeg skulle gjerne hatt perfekte tilpassede klær til hver eneste størrelse, og i hvert plagg som er normalt å ha for et menneske. Lommeboka satte en effektiv stopper for den løsningen. Jeg har gått ned 10 størrelser i t-skjorter, 8 størrelser i jakker/treningsbukser og 5 i underbukser Jeg hadde flere møter med meg selv for å finne ut av hva som var rasjonelt og fornuftig. Det tok meg et par-tre møter før jeg løste «kleskoden». Kleskoden gikk ut på at jeg til enhver tid måtte ha klær for ei uke. Jeg er et normalt menneske og skal da reise bort en gang i blant og jeg hadde bestemt meg for å leve aktivt. Mitt oppjusterte estimat ble derfor som følger:

Jeg måtte ha 10 t-skjorter/pique totalt, 10 underbukser, 4 shortser for trening, 2-3 for hverdagsbruk (litt finere), ei hverdagsbukse (f eks dongeri eller lignende), ei vinterjakke, og ei som dekket vår/sommer/høst. En genser til hverdag og en til trening, et sett med finklær. Ulltrøyer 4 stk. 10 par ullsokker, 10 par sokker til vår/vinter/høst, raggsokker, badeklær osv osv. På de mest aktive dagene brukte jeg både 3 underbukser og 3 t-skjorter. Reine og tørre klær var en del av pakken for å holde meg frisk og jeg ønsket ikke å vaske klær hver eneste dag. For meg var denne modellen riktig, for andre kan det være riktig å satse på litt færre plagg og mer vasking. Det er uansett viktig å bruke energi på logistikken rundt klær. Dette er ting normalvektige ikke har lett for å sette seg inn i.


Oktober 2014. Samme type t-skjorte, men 3 uker i mellom.
Bildet til venstre er første tur med Hitman. Jeg stod fast i denne myra i 15 minutter 185 kilo tung. Bildet til høyre har jeg akkurat kommet under 180 kilo.

Et fullt sett med klær koster minimum 25-30.000 kr uansett hvordan man vrir og vender på det. I tillegg kommer annet utsyr som ikke er avhengig av kroppsstørrelse men som også må skiftes en gang i blant. Ski, truger, hansker, luer, regnklær, skibukser til ferdsel i snø, sko (jogge, vinter, goretex, skisko finsko). Dette måtte jeg finne en løsning på. Gjenta variablene som klær 8-10 ganger så skjønner man at det koster penger. Skibukser i størrelsene XL-8XL (i merket laget for store folk) kostet alle nærmere 2000 kr så jeg valgte annenhver størrelse, der sparte jeg 7-8000 kr i skibukser siden starten. Jeg fikk sjokk i fjor vinter da jeg var mer normal i størrelsen og fikk samme kvalitet i skibukse til 500 lappen fordi jeg nå var «liten» og handlet i vanlig butikk. I ulltrøyer brukte jeg samme mal som med skibukse, nemlig annenhver størrelse. Der sparte jeg 4 ganger 400 kr hele fire ganger, altså 6400 kr totalt.

Møter med meg selv 


Horten Juli 2007. 8XL i shorts og t-skjorte.

Det har blitt mange møter med meg selv siden starten av prosjektet. Det har vært de viktigste møtene jeg har vært på i hele mitt liv. Det handlet ikke om sommerkroppen eller bli modell, det handlet ikke om å være kulest eller kjekkest, det handlet om å berge livet. Berge livet i første omgang, så kunne gjøre vanlig hygiene, kunne fly, slippe å bruke 2 flyseter, kunne gå på do hvor om helst, knyte sine egne sko osv osv. Det handlet om å kunne få morrasbrød igjen selv om det kom som en stor overraskelse den dagen det skjedde etter 5 år uten. Å ha morrasbrød betyr at man er frisk ingenting annet.

Hvor skjedde disse møtene? Det første møtet på sengekanten i november 2007 etter en pustestans som nesten tok livet av meg (søvnapne). De neste møtene hadde jeg i min egen stue. Jeg har hatt mange møter med meg selv i stua. De aller fleste møtene har jeg likevel hatt ute i skogen i alt slags vær, ja helt alene. Jeg har funnet ut at jeg tenker klarest når jeg trener/trimmer. Jeg har gått så langt å si at man blir smartere av å trene. Hvorfor? Jo, jeg finner løsninger under trim som jeg ellers kanskje ikke ville funnet, så ergo er jeg smartere når jeg trener.

Tørt, reint og vanntett 

Mitt fokus måtte først og fremst være at klærne mine var reine/nyvasket før trening, hadde reine, tørre klær rett etter trening, at jeg hadde regnklær og vanntette sko ute i skogen. På den måten ville jeg holde meg mer frisk var mitt utgangspunkt. Er man frisk er man også mer motivert. Alle blir syk, også jeg. Bank i bordet jeg har kun vært småforkjølet 2 ganger siste 3 årene. Mulig har jeg hatt flaks, men min vurdering er at det neppe er flaks, men stort sett dyktig. Å ha fokus på dette har vært svært viktig for meg. Med det jeg vet gjennom mitt prosjekt er det uforståelig at folk som endrer livsstil ikke har mer fokus på dette. Det finns ikke mer drepende for motivasjon enn sykdom, spesielt sykdom man får på grunn av slurv.

For å slå et slag for de som trener inne på treningssenter så vil jeg også komme med et tips her. Ta deg en kjapp dusj før du drar på trening. Det er behagelig å trene nydusjet, og er det behagelig er det mer motiverende. Dusjen trenger bare å vare i 2 minutter den. Skyll av svetten og ha på reine klær. Jobber man hele dagen og svetter mye er det et must at man dusjer før trening og har på reint tøy. Det handler like mye om motivasjonen til de rundt deg. Inne på treningssenter forsterkes alle lukter, og spesielt etter at man begynner å svette. Samme effekt har t-skjorter man har røyket i hele formiddagen. Er du røyker så bytt t-skjorte før du skal trene. Samme regler med parfyme. Ikke bruk sterk parfyme inne på treningssenter. Det finnes folk som er allergiske og virkelig plages av dette. Jeg bruker parfymefri deodorant når jeg trener. Dette er lærdom jeg nå deler for første gang her nå bloggen, men det er noe av det første jeg lærer bort til folk jeg har tettere kontakt med, og som akkurat har startet opp sine prosjekt. Til de som henger igjen treningsklærne sine i skapet på gymmen til tørk, og klar for neste trening må jeg si at det er FORBUDT, punktum!

Alle må ha klær

En ting som er sikkert er at alle må ha klær, ja liten, stor, tynn, «normalvektig», eller tjukk, alle må vi ha klær. Jeg bestemte meg for at klær skulle være en stor del av motivasjonspakken for meg når jeg startet min livsstilsprosess. Finklær hadde jeg hengende klar fra 230 til 160 kilo moskus. Det betyr 5 dresser i forskjellig størrelser. Når jeg var over 230 kilo unngikk jeg alle slags tilstelninger der man trengte finklær (fram til 250 kilo).


Juleaften 2007. Hjemme hos sin mor slipper man finklær selv på juleaften hvis det er en god grunn til det. Grunnen ble aldri diskutert, men la oss si det ble visst forståelse for mitt valg. Jeg ble veldig overrasket når dette bildet plutselig dukket opp og så hvor mye større jeg klarte å bli siste del av 2007. Nå hadde t-skjorter i 8XL også blitt thight.

Jeg klassifiserte t- skjorter som thight, fit og kjolete. Thight når de var stramme rundt kroppen, fit når de passet bra og kjolete når de ble for store. Det første man ser på t-skjorter når de blir for store er at de «blir lengre», ja akkurat slik som en kjole.

Jakker hadde 2 klassifiseringer, nemlig «åpen og lukket». Åpen jakke var fordi jeg var for stor til å ha igjen glidlåsen, og lukket var når jeg klarte å ha igjen glidlåsen. Jeg startet ferden min fra åpen åtter i jakke og thight åtter i t-skjorte (XXXXXXXXL). Det var stor motivasjon å gå fra åpen åtter til lukket åtter, fra åpen sjuer til lukket sjuer osv osv. Dette var klær som var laget for og av store folk. Det ligger en helt annen kunnskap bak slike klær. Livhøyden i shortser/bukser er høyere, jakker er lengre og t-skjorter likeså. Det er stor forskjell på kunnskapen til de som leverer klær. Det er større «vingespenn» på klær som lages for store folk. De 8 XL er nok mer hvis vi tenker på klær som normalvektige er vant med, og selvsagt er det forskjell mellom merker.

The hunt is on 


Besøk hos God Morgen Norge med Hitman 22. januar 2015.

Jeg bestemte meg for å ALLTID ha ei t-skjorte i størrelsen under liggende klar som motivasjon. Ei t-skjorte koster ikke all verden. Å kjøpe flere enn ei t-skjorte for motivasjon synes jeg var unødvendig. Når man trener så forandrer kroppen seg ganske mye også. Det er stor forskjell på en kropp som er 160 kilo på veg ned, og en på veg opp. Hvis man ikke starter på 160 kilo da vel og merke.

8XL størrelsen var med meg fra ca 250 til 215 kilo. 7 XL fra ca 215 til 190 kilo. Fra 190 kilo startet jakten med Hitman (sept 2014). Jeg var da på thight 6xl i T-skjorter og brukte jakker i størrelse 7XL og 8 XL som egentlig var for store.

1. januar 2015 var jeg 163 kilo. Det var egentlig på tide å bytte klær, men bestemte meg for en rå avgjørelse. Jo lenger ned man kommer ned i vekt, jo kortere intervall er det mellom klesskifte. Det er altså færre kilo mellom hver størrelse. Det er naturlig hvis man tenker seg om. Jeg hadde nå virkelig funnet ut at å gå ned flere størrelser ville bety stort innhugg i lommeboka. Vinteren/våren 2015 var på mange måter det råeste jeg har gjort. Det ligger på mange måter mentale utfordringer der som «normale» folk ikke har forutsetninger for å skjønne. Jeg bestemte meg for å hoppe over 5XL størrelsen, og gi faen i at klærne slengte rundt meg. Jeg bestilte t-skjorte i størrelsen 4XL som motivasjonsskjorte og startet ferden med øynene på målet. T-skjorta i størrelsen 4XL betyr derfor ekstra mye for meg. Jeg jobbet beinhardt i 2 1/2 måned for å hoppe over en størrelse og sparte samtidig mye penger.


13. mars 2015 og endelig 4 XL. Her med PT Kristine Storrø ved Fønix Brummundal.

T-skjorter som jeg brukte kostet ca 400 kr (dry-fit). Jeg beholdt noen av de i størrelsen over slik at jeg kun trengte å bestille 5 i hver størrelse. De som var for store var de jeg skiftet på meg etter skogsturer på veg hjem for å dusje, og de jeg brukte hjemme når jeg ikke skulle ute blant folk. På den måten sparte jeg 2000 kr for hver størrelse i de siste 5 størrelsene jeg gikk ned, altså 10.000 kr i bare t-skjorter. Jeg ønsket t-skjorter av god kvalitet og som ikke gikk i stykker når en vill moskus skulle oppnå resultater i de.

Samtidig hadde jeg begynt å bli kjent etter reportasjer i aviser, og besøk hos TV2 God morgen Norge. Flere øyne var altså rettet mot meg. Det var blitt populært å invitere meg til å holde foredrag om ferden min så langt også. Jeg hadde lagt merke til at de andre som holdt foredrag på samme seminar hadde kleskoder og forholde seg til. Nye regler ble satt i prosjektet mitt. Jeg hadde møte med meg selv på trugetur i djupsnø 160 kilo tung. Hva kom jeg fram til på møtet i djupsnøen?

Det skulle gnistre av øynene mine slik at ingen hadde fokus på klærne jeg gikk i, gnistre i jakt på målene. Reint og tørt får holde i massevis. Ønsker noen at jeg skal holde foredrag skal jeg ha fritak fra kleskoder hvis ikke holder jeg ikke foredrag, PUNKTUM. Jeg må ingenting som helst. Reint og tørt får holde på akkurat samme måte som på trening. God helse og fokus på målene er nr 1. Jeg har ikke møtt noen som har satt krav om kleskode til meg etter at jeg har forklart hvorfor eller simpelthen bare sagt at det må være slik. Jeg ønsker å vise Rune hvem han er i hverdagen også på scenen. Sannsynligvis sitter det folk i salen som har lignende utfordringer som det jeg har hatt og faktisk fortsatt har. Jeg er gjerne XL i midja, men XXL i lår pga løshud når det gjelder bukse. Jeg er også gjerne XL i t skjorte, mens brystene mine kunne tenkt seg en annen størrelse.


25. april 2015 var det klart for 3XL.

Gjennvinning 

På 6XL fant jeg ut at shortser til trening gjerne kunne være litt større en treningsbukser jeg brukte til hverdags. Det ble mindre eller færre «rørleggersprekker» mens jeg trente. Så genialt var min tanke. Treningsbuksene i størrelsen jeg forlater kan fint kappes til shortser. På 4XL i treningsbukser brukte jeg derfor shortser i 6XL siden jeg hoppet over størrelsen 5XL. På størrelsen 3XL i treningsbukser fikk jeg lagt opp treningsbuksene i 4XL til shortser. 4 ganger 600 kr spart i hver eneste størrelse. Etter at jeg fant ut «gjennvinningsmetoden» sparte jeg 5 ganger 2400 kr bare på shortser, på litt over et halvt år. Jeg minner igjen om at klær for store folk koster mer enn for normalvektige hvis man ønsker samme kvalitet.

Bankettklær 

På seminar er det ofte bankett etter de foredragene som blir holdt på dagtid. På under 160 kilo hadde jeg ikke lenger dresser å bruke. Jeg tok nok et møte med meg selv og et valg. Hele 2015 dedikerte jeg fullt ut til prosjektet mitt og takket konsekvent nei selskaper/banketter der jeg måtte kjøpe nye klær. Kroppen var i stor forandring for hver eneste måned. Jeg så ingen hensikt i å kjøpe ny dress som ville være for stor 1-2 måneder etter. Helt mot slutten av 2015 investerte jeg i nye klær og takket ja til banketter eller selskaper en gang i blant. Klær jeg kunne bruke i ett lengre perspektiv siden jeg var ganske nær målet.

Jeg møtte i konfirmasjon mai 2015 i klær som egentlig ikke passet. Jeg er helt sikker på at ingen la merke til det da jeg fokuserte på gnisten og humøret som avledningsmanøver. Godt humør og gnist bygger selvtillit mer enn noe annet. Jeg kom til konfirmasjon like før selskapet startet og dro først av alle. Det hadde ingenting med klær og gjøre. Jeg hadde vært på 3 timers skogstur før selskapet og jeg måtte hjem å hvile knær, hofte og hodet hvis ikke fikk jeg ikke gjort jobben jeg måtte gjøre for å nå målene mine. Jeg lå denne perioden på grensa av hva både kroppen og hodet mitt tålte.


Allerede 25. mai 2015 var det klart for 2XL. Det gikk kjapt mellom størrelsene på denne tiden.

Vektreduksjon handler ikke bare om sult og kunnskap om mat og trening. Det handler om mange flere perspektiv. Det handler om å takke nei til selskaper fordi man trenger hvile, det handler om å takke nei til selskaper fordi man ikke har klær, det handler om å dra fra selskaper FØR man egentlig ønsket fordi man trenger hvile, det handler om å avstå fra kaker og alkohol i selskaper for å spare kalorier, det handler om å takle mistenksomme blikk fra de som ikke skjønner hvorfor man ikke jobber når de ser man løper i skogen eller tar push ups på trening. Alle som ser bilder fra da jeg var 250 kilo skjønner jeg ikke var mye til arbeidskar da. Jeg fikk ikke til å tørke meg i rumpa engang, og litjkaren hang som en taustump døgnet rundt. Etter som man blir mindre og sprekere mener enkelte rundt deg at du skal forklare…


19. august 2015 var det XL som gjaldt. Etter dette måtte jeg bytte klesmerke da de jeg brukte fram til nå gikk mellom XL-8XL. XL i denne skjorta tilsvarer mellom 2 og 3 XL i merker for normalvektige. Shorts var 3XL…

Jeg har fått kjempeskryt fordi jeg har vært et treningsfantom i min livsstilsendring. Elefantpsyke har noen sågar kalt det. Det er slett ikke den biten jeg er mest stolt over. Det har faktisk vært noe av den letteste biten i mitt prosjekt. Hvis vektreduksjon kun handlet om hvor mye man var villig til å trene ville mange flere klart det jeg har gjort. Jeg er mye mer stolt over strategien og forberedelsene jeg har gjort rundt prosjektet. Hvordan jeg IKKE har latt meg friste til å forklare folk hvorfor jeg har tatt de valg jeg har gjort mens jeg har vært midt oppe i det.

Jeg er dritstolt over at jeg har vært så rå til å sette av tid hvile/restitusjon og søvn. Hviledag har jeg kalt det mellom fem og sju dager i måneden da jeg ligger tilnærmet 24 timer i strekk i senga. Heldiggris sier noen, et sant helvete har mange av disse dagene vært sier jeg. Uhorvelige smerter fra en kropp som bærer en ballast på 250 kilo fra sitt «forrige liv». Det er dagene jeg trener jeg har minst smerter, med noen få unntak. Alt har vært en del av pakken for å lykkes. Det er disse dagene i ensomhet og smerter jeg har vært sterkest psykisk, ikke de dagene jeg har trosset regn, snø, vind og raser rundt i skogen. Det er når man ligger og skal prøve å restituere at tankene løper rundt i hodet. Det er de dagene man tenker på selskapene man unnlater å møte i, på klærne man velger å ikke prioritere fordi det ikke er lønnsomt eller har råd. De er disse dagene man vasker klær, pakker treningsbaggen til neste dag og jobber med motivasjonen for nye økter. Kanskje er det på slik en hviledag når det er ekstra tungt man våger seg bort i skapet og prøver på seg t-skjorta som venter i størrelsen under og finner ut at den endelig passer? Det har vært bevisst at jeg prøver motivasjonsskjorta på hviledager. Ikke hver hviledag, men kanskje hver andre eller tredje. Altså det går minst 10 dager i mellom, eller maks 20 dager.


På Stortinget kjørte jeg min egen kleskode når jeg holdt foredrag, nemlig t-skjorte. Jeg strekte meg til å ha lang treningsbukse istedenfor shorts etter egen vurdering…

Jeg har ikke opplevd en eneste gang at den t-skjorta har gitt meg dårlig energi. Enten passer den litt bedre enn sist, eller så passer den rett og slett. Begge deler har gitt meg fantastisk energi og motivasjon. Så lenge jeg har gjort jobben i mellom så har det vært uunngåelig. Når vekta står stille kan det være resultater likevel, resultater i t-skjorta. T-skjorta tar ikke hensyn til væskebalanse og saltbalanse slik som vekta gjør. Jeg vil påstå at det nesten er uklokt å basere all sin motivasjon på vekta når man blir like glad eller motivert over ei t-skjorte som plutselig passer eller passer litt bedre.

Klær har vært en av mine store motivasjonstriggere i mitt prosjekt, ja samtidig som det har vært en av mine største utfordringer både psykisk, praktisk, og økonomisk. Jeg er superglad for at 3T velger å satse på min kunnskap. Det gir meg følelsen av å være på et team for som alle vet så:

«Blir ingen god alein»

Moskusen

Hits: 2137

Koldbrann stopper ikke en moskus!

 


30. november 2016. 5 uker etter jeg fjernet løsdhud på magen, og 3 1/2 uke etter at jeg fikk infeksjon. Etter råd fra kirurgen holdt jeg meg aktiv under rekonvalesensen. Ikke for mye bevegelse og ikke for lite var beskjeden jeg fikk. Videoen viser godt hvilket fokus jeg hadde. Ingen graverende bilder her så ingen problem å titte på videoen.

26. okober i fjor gjennomførte jeg bukplastik. 6.2 kilo hud ble fjernet foran min mage, samt 1.3 kilo fettsuging. Coach Ronny Hitman ble overrasket over hvor mye de fjernet, eller kanskje var det var nå først nå han skjønte hvor stor jeg egentlig hadde vært? Frysediskene hadde begynt å fylles med ribbe til jul og han klarte ikke å dy seg. På butikken tok han 2 ribber på godt over 3 kilo hver, la oppe på hverandre, og la de så foran magen sin.

«Dæven, gikk han rundt med dette ja, hver dag…»

Jeg regner med han så kjempelur ut foran frysedisken i det han legger to ribber foran seg inntil kroppen og måler mens han ser betenkt ut i lufta. Jeg tviler på at forbipasserende skjønte at det var på vegne av Moskusen han stod å så så lur ut…

Det var over 20 år siden vi hadde møtt hverandre når vi endelig møttes igjen september 2014. Jeg var «bare 190 kg» den gang. Jeg prøvde å forklare om 60 kilo til og i hovedsak kun på «feil» plasser. Man får ikke bestemme selv hvor disse kiloene skal legge seg.

Mange tror at når man er så stor så legger man ikke merke til noen ekstra kilo. Jeg har fått det spørsmålet uttallige ganger og spesielt etter at det ble kjent at jeg drev på å gå ned i vekt.

«Merker du 10 kilo ned Rune?»

«Merker du kilo ned?» spør jeg så tilbake

«Ja, selvfølgelig, åssen det?»

«De 10 kiloene oppleves som 10 kilo for deg, men for de som er så store oppleves de som 20 kilo. Spesielt når jeg var over 200 kilo. Det er motsatt av hva du tenker skjønner du, men jeg skjønner spørsmålet ditt. De 10 kiloene kan være forskjellen på å kunne tørke seg etter dobesøk, eller ikke kunne tørke seg og heller måtte dusje. De 10 kiloene kan være forskjellen på fly eller ikke fly, dobbelt eller enkelt flysete, setebelteforlenger (extention) eller ikke på fly. Om man får til å knyte skoene sine eller ikke. Alt handler om hvor du er, men jo høyere opp på skalaene man er, jo tyngre er hvert kilo man legger på seg.10 kilo ekstra til for meg på det største kunne være forskjellen på å komme seg ut av senga for egen maskin eller ikke.»

Så de 60 kiloene fra 190 til 250 føltes ut som 120 kilo ekstra pga de utfordringer det ga meg både fysisk og psykisk, men også praktisk. De første 30 kiloene man legger på seg fra «normalvektig» merkes ikke annet enn at man må bytte klær og at det er tyngre å gå i motbakker. Satt i perspektiv vil jeg faktisk si det slik. De 30 siste var derimot brutale. Det superpositive er at 10 kilo ned fra «all time heavy» også føltes som 18-20 kilo ned. Man må også dra fram «fordelene» ved å faktisk gå ned fra stor størrelse. Skal jeg skyte fra hofta vil jeg si det å gå ned fra 160 til 150 kilo føltes som 15 kilo og ikke 10 kilo. Legg sammen bedre fysisk form og mindre kropp får man faktisk den følelsen. Jo nærmere man kommer målet «normalvektig» jo mer vil en kilo oppleves som en kilo hvis dere skjønner hva jeg mener.

Koldbrann stopper ikke en moskus


7. oktober 19 dager før operasjon. Vibeke Stückrath Hay hos Stuckrath, og Vigdis Ekpete som er produktspesialist hos Medistim Norge fikk jeg all hjelp jeg trengte med tilpasning av kompresjonstøy samt gode råd før operasjon. Det er fantastisk å slippe å drasse rundt på det jeg holder i hendene på bildet.

Hvis du som leser er tander på blod, eller opersjonssår så skal du la være å lese videre. Jeg har helt siden millitæret tatt blodprøver liggende da jeg synes det er ukomfortabelt. Jeg vet det ikke er farlig, men jeg blir bare svimmel av at noen skal tappe noe av kroppen min. La oss si det sånn at en blodprøve ble bare peanøtter i forhold…

Jeg forberedte meg så godt som jeg kunne før jeg opererte. Super hjelp og forståelser for alt rundt operasjon fikk jeg hos Stuckrath i forkant. La oss si det var gull verdt å få slik informasjon av proffe folk.

«Skjønner du gruer deg til operasjon Rune, men gled deg heller til resultatet. Alle som har vært gjennom dette gir disse tilbakemeldingene til oss. Å bare vær klar over en ting Rune, du vil legge på deg noe etter operasjonen. Du vil få hevelser i kroppen rundt der du er operert, og du kommer til å være mer rolig og derav noe vektøkning, men det vil gå over. Forbered deg mentalt på det. Eller så går nok alt veldig fint»
– Vibeke Stückrath Hay –

I mitt prosjekt har jeg fulgt råd og tips fra de beste, denne gang fra Stuckrath. Men mange ganger uten å være i direkte kontakt med de. Øyvind Hammer som hovedinspirasjonskilde på hvordan jeg skal tenke for å ha meg ut å gjøre jobben, Nils Arne Eggen på hvordan man bygger lag, og sannelig har jeg ikke brukt Per Fugelli også (godt nok og ikke perfekt). Når jeg valgte personlig trener valgte jeg også den jeg mente var den beste, den beste for meg. For å si det sånn så har jeg også hentet masse kunnskap og inspirasjon fra folk rundt meg. Man kan lære noe av hvem som helst, men man må likevel slippe masse informasjon gjennom et filter, og kun bruke det som er nødvendig.

Jeg forholder meg til kosthold etter den malen jeg har lykkes med fram til nå. Svært få justeringer har jeg gjort. Never change a winning team. Motivasjonsmessig har jeg fulgt/laget en blanding av Hammer/Eggen/Fugelli. Det må tilpasses mitt liv. Det finnes «motivatører» ute på sosiale media som for meg framstår som bare vås. Jeg er svært nøye med å omgi meg med personer som gir meg positiv energi. Noen personer har jeg kuttet ut siden 2008. Det har vært nødvendig for å lykkes med helsa. Jeg ønsker ikke disse noe vondt, tvert imot. Vi ga hverandre bare dårlig energi og derav verre liv.

Infeksjon .


1. november. Den dagen jeg fjernet dren. Jeg var fokusert på kjapp og god rekonvalesens. Her visste jef ikke at jeg måtte gå en stor omvei for å nå mine mål.

Dagens tittel er skapt av «Fleksnes» når han så meg gå rundt i skogen med infeksjon på magen. Han mente jeg var «sjuk» som virkelig var ute å rørte meg når situasjonen var som den var.

Vet dere hva jeg gjorde? Nok en gang lyttet jeg til eksperten, og denne gang var det kirurgen. En av landets beste kirurger sa til meg at bevegelse var den beste medisin for å tilføre friskt blod til såret og derav bedre rekonvalesens.

Hvordan vet jeg at jeg overdriver eller ikke?

Kirurgen så bestemt på meg:

«Gjennom våre møter har jeg funnet ut hvordan du er. Den beste til å vurdere det er faktisk du selv. Jeg tror du har full kontroll på dette».

Så hvordan tenkte jeg når jeg fikk infeksjon 11 dager etter operasjon?

Det kom gul pussvæske fra rundt arrene etter operasjonen og det svei. Jeg spurte forloveden om hva hun mente. Vi ble enige om å ringe kirurgen. Vi sendte bilder og fikk beskjed om å dra til legevakta. Kun 3 timer etter vi ringte kirurgen hadde vi vært både til legevakta og hentet ut antibiotika hos apoteket.

Var jeg redd? Slettes ikke. Jeg følte meg frisk og hadde godt humør ut ifra omstendighetene. Jeg tenkte enkelt:

«Moskusen har matlyst, moskusen våknet med morrasbrød og jeg har ikke feber. Da er det nok ingen fare».

3 dager etter legevakta skulle jeg på kontrolltime til kirurgen. Jeg følte jeg var smart den dagen. Forloveden kjørte meg og jeg sa til henne:

«Jeg tar meg pinex forte før vi drar. Aner ikke hva han skal gjøre med meg der nede. Det er ikke så vondt at jeg egentlig trenger det, men hva om han skal skjære i meg?

Så lå jeg der da, midt i flomlyset. Forloveden var med inn. Hun ble faktisk bedt om det for hun måtte hjelpe meg å stelle såret etterpå fortalte de oss. Etter at vi dro derfra ja vel og merke.

Kirurgen:

«Det har satt seg koldbrann her»

«Hæ, ka e det d si for nåkka?, KOLDBRAINN??? No tænke æ på filmen «Ni liv» og han som skjært av sæ tærne sine…»

«Neida, det er ikke svart koldbrann, men det heter koldbrann dette også. Dette går fint, men vi må åpne opp og fjerne død hud, går det bra med deg bakpå der?

De snakket til forloveden. Jeg så ingenting da jeg lå og så i taket. Men det svei skikkelig i det de rensket opp.

Går det bra med deg bakpå der?

Jeg er sikker på de spurte henne 7-8 ganger.

«Ka i svarte e det dæm gjør nedpå der siden dæm spør hu hele tida tenkt æ i mitt stille sinn.»

Hun stod tett inntil bak meg og tørket både min og sin egen svette i flomlyset.

2 ganger i døgnet måtte såret stelles. Vaskes med såpe og vann. Fønes med føner, smøres med salve, 2 lag med bandasjer så kompresjonstøy over der.

Nå har jeg blitt dame «i tid» tenkte jeg. En halvtime ekstra om morran og en halvtime ekstra på kvelden. Hver eneste dag og gudene vet hvor lenge må jeg gjøre dette. Damer er jo heldige sa Flesknes idet han barberte seg. De har bare barnefødsler og det der andre en gang i måneden, vi har det hver dag vi. Ikke MIN Fleksnes men den orginale. Nåja, jeg vet ikke om jeg er helt enig med den orginale Fleksnes…

Jeg nektet å se såret mitt første dagene. Jeg stod i dusjen, så i taket og sang for å holde fokuset borte fra såret. Jeg følte meg fram med såpa og dusjstrålen. Så var det å klappe håndkleet forsiktig rundt før reima kom og fønet, smurte på salve, la på bandasjer osv osv. Følte meg nesten som en baby der jeg lå utover senga og kun tittet i taket.


14 dager etter operasjon etter at kirurgen rensket opp i infeksjon. Jeg unngikk å se såret selv de første dagene.

Etter ei uke var det på tide og lære seg dette selv. Kirurgen sa det var det beste hvis jeg klarte det. Det går på det mentale sa han.

«Ok, jeg er sterk mentalt. Gi meg 2 dager så er jeg klar. Du må lære meg opp sa jeg til kjæresten»

Hvordan tenkte jeg? 

Det er ikke lov å syte har vært ett av mine viktigste postulater siden starten av prosjektet. Det er mange som følger meg og jeg bør informere om at jeg har fått infeksjon. Ellers minst mulig fokus på dette. Først fikse så berette.

Hvem sin skyld var det at jeg fikk infeksjon? Aner ikke. Det kunne like mye være min skyld som noe annet. Er det urettferdig? Irrelevant og feil fokus. Det eneste jeg skulle ha fokus på var å gjøre det kirurgen sa jeg skulle gjøre, og det jeg selv følte var fornuftig. Hvilke enkle og gode regler å forholde seg til. Videre bestemte jeg meg for at folk flest IKKE skulle kunne merke på meg at jeg var under infeksjon. Jeg skulle gjøre helt normale ting, men selvsagt ta hensyn til infeksjonen. Jo mindre folk rundt meg er opptatt av infeksjonen, jo mindre vil jeg være opptatt av den selv. Jeg ønsket altså ikke å gi fokuset rundt infeksjon «næring», og det gjorde jeg ved å snakke minst mulig om den.

Så hva sa jeg til meg selv når jeg hadde havnet i denne situasjonen? Jeg sa faktisk akkurat det samme som i dagens overskrift, men bare på en annen måte:

«Jeg er sunn, frisk, har matlyst. Denne infeksjonen skal faen ikke stoppe meg»

Fleksnes døpte det til «koldbrann stopper ikke en moskus». Det er han som regel filmer videoene vi har i skogen, og han er nok overrasket over hva man får til om man tenker «riktig».

Faktisk var det under våre treningturer jeg la minst merke til infeksjonen. Jeg måtte bare tørre å gå ut å gjøre jobben. Det svei ordentlig når jeg skulle reise meg eller sette meg ned, men når jeg gikk i skogen merket jeg det neste ikke. Etter turene/trening var såret selvsagt fullt av blod/slim/sårvæske, men det var ikke farlig forsikret kirurgen meg. Kun heslig var det. Etter dusj/vask så såret friskere ut enn det var etter forrige tur. Litt bedre for hver dag, ja akkurat slik jeg har vært vant til i mitt livsstilsprosjekt.

Sårstell etter trening 15. desember. 2 ganger i døgnet gjorde jeg dette. Litt garderobeprat tåler vi i tjukkasbloggen. Kiloene som kom på fra hevelser og pga mindre bevegelse er i dag for lengst borte.

Det tok altså 3 1/2 måned med infeksjon før jeg stemplet ut som «frisk» selv om jeg aldri følte meg syk underveis. Det tok såpass med tid da såret var stort. Det har grodd kjempebra underveis. Såret måtte holdes åpent underveis for å skyve bakteriene «framfor oss» som kirugen så fint beskrev det. Å lukke såret var feilbeandling.Det måtte gro innover fra kantene, bli grunnere i dybde og til slutt legge seg ei hinne over infeksjonen.

Ville jeg gjort slik en operasjon igjen? JA, hundre av hundre ganger selv om jeg fikk infeksjon hver eneste gang. Så mye bedre har altså livet blitt i etterkant. Det er fantastisk å slippe å ha 6-7 kilo dinglende over taska slik som en trønder ville ha sagt det.

Jeg har brukt vinteren godt. Kiloene jeg la på meg etter operasjonen er borte, ja både de som kom fra hevelser og de jeg fikk pga mindre bevegelse. En vektreduksjon på 135 kilo innebærer også en kamp mot lavere forbrenning, kamp mot hormoner osv osv. Selv med disse tingene og infeksjon klarte jeg på nytt å kvalifisere meg til ny operasjon i løpet av vinteren og våren. Jeg er faktisk dritstolt over jobben jeg har gjort. 27. juni skal jeg fjerne bryster ved Aleris i Trondheim.

I vinter/vår har jeg holdt noen foredrag jeg har fått komponere selv. Jeg har signert avtale med 3T der jeg skal dele min kunnskap. For å si det sånn jeg har ikke rukket å kjede meg et sekund mens jaktet på ny kvalifisering. Jeg har likevel hatt liten energi til så mye annet.

Da synes jeg det er kult når jeg for ei stund siden møtte en kompis utenfor biljardklubben vår. Jeg hadde kjøpt kaffe til klubben:

«Sjå på hain som som ikke har annet å tenke på om det er nok kaffe i klubben eller ikke, du har det fint du»

Ja, jeg føler meg som verdens heldigste og det kommer fra hele mitt hjerte. Likevel bekrefter dette noe for meg. Det er vanskelig å sette seg inn i andres situasjon. Selv om jeg har bedre helse nå enn da jeg var 20 år betyr det ikke at livet ikke byr på utfordringer. Det er derfor jeg har blogget mindre siste månedene. Jeg har manglet overskudd. Jeg har måtte bruke tiden min på det som har vært viktigst, nemlig rekonvalesens, kvalifisere til ny operasjon og finne tid til å hvile mine knær/hofte. Det har jeg gjort ved å ivareta trening, foksere på kosthold og rydde plass til hvile/restitusjon. Det letteste har derfor vært å kutte ned på blogging for en periode, ja uansett hvor artig jeg synes det er å formidle mine budskap.

I 3 sekunder ble jeg irritert over meldinga fra kompisen, men så snudde jeg tankegangen. Jeg har kanskje hatt min mest utfordrende periode mentalt siden jeg la om livsstil, men utad ser ut som den eneste bekymring jeg har er om vi har kaffe på biljardklubben eller ikke. Faktisk var også det fokuset jeg hadde, nemlig skaffe kaffe til klubben. Infeksjonen får ikke bestemme over meg annet enn at jeg steller med den slik jeg skal gjøre. 1-0 til meg over infeksjonen.

Tidligere har jeg skrevet at jeg forlanger ikke at folk skal forstå hvorfor jeg har gjort ting på min måte. For meg holder det at jeg og mine nærmeste forstår det. Folk får plukke ut det de trenger og tilpasse sitt eget liv. Det er det jeg har gjort. Litt Hammer, litt Eggen, litt Fugelli om hvordan jeg ønsker å tenke. Når det gjelder trening gjør jeg det som er rasjonelt, det jeg liker og som gir meg god helse. Samme regler når det gjelder kosthold, alt med måte så er «det meste» lov.


Resultat etter rekonvalesens. Jeg er strålende fornøyd selv om det ble en omvei. 27. juni skal brystene fjernes/reduseres.

Trenger jeg utvidet hjelp spør jeg ekspertene, ALLTID. Det være seg kompresjonstøy, behandling av sår/infeksjon, trening, motivasjon, you name it. Når alt kommer til alt kommer man likevel langt med sunn fornuft.

«What doesnt kill you makes you stronger»

Moskusen.

Hits: 4574

Jakten på det perfekte!

 

For Ole Einar Bjørndalen og Therese Johaug kan 2 sekunder bety forskjellen på 4. plass og Olymisk gull. For Kjetil Jansrud og Aksel Lund Svindal kan 2 hundredeler bety det samme. De jobber altså som idrettsutøvere i verdenstoppen for å perfeksjonere det de holder på med. Jeg har brukt alle disse utøverne som forbilder i mitt prosjekt, men det er en vesentlig forskjell. Jeg jakter ikke etter det perfekte, jeg jakter etter:

«Godt nok»

Visst ønsker jeg resultater, men det må være rasjonelt og levelig. Jeg er 45 år og har kanskje levd et liv litt utenom det vanlige. Jeg har kalt prosjektet mitt for «toppidrett innen vektreduksjon» for å minne meg selv på at det virkelig skal bety noe.

Det er stor forskjell på hva jeg har gjort og våre idrettshelter. Sekunder og hundredeler betyr ingenting i mitt prosjekt. Jeg regner minutter ikke sekunder og hundredeler, jeg regner kilo og ikke gram. Jeg har hatt helt andre regnestykker på denne ferden. I begynnelsen var ikke antall kilo relevant i det hele tatt. Det som var relevant var å berge livet. Det var relevant å få til å tørke seg i rompa på en anstendig måte, eller vaske «litjkaren» for den saks skyld.

Jeg har vunnet mange olympiske gull på denne ferden. Rompa og litjkaren var første gullene jeg innkasserte, dog i all hemmelighet. Å kunne fly var nok et gull. Jeg måtte være «liten nok» til å komme inn dodøra på flyet. Å gå fra 2 flyseter til 1 var nok ett gull. Slippe belteforlenger i flysetet (extention) enda ett. Jeg måtte gå ned mellom 80 og 90 kilo før jeg kunne knyte skoene mine selv, der hadde vi ett til.

Da jeg og Hitman besøkte God morgen Norge innkasserte jeg enda ett. Jeg snakker ikke om å være på TV, men opplevelsen jeg hadde på Værnes flyplass. Jeg var 157 kilo og kom ut fra do med verdens største smil:

«Æ har tissa på urinal»

«Ja, fint for deg, men hvorfor forteller du meg dette?»

«Jeg har ikke gjort det på 18 år. Nå er jeg liten nok til å være sikker på at jeg ikke pisser på buksa mi når jeg står»

Det var stort å se gleden i ansiktet til Hitman når han skjønte at utøveren hadde innkassert enda et «hemmelig Olympisk gull». Jeg er helt sikker på at han oppførte seg som både smører, skytetreneren og hovedtreneren til Bjørndalen i en og samme person idet han krysser målsnøret først på jaktstarten i OL, ja slik glede viste han på mine vegne.

Det uperfekte er perfekt


12. mars 2005 og NM i biljard på hjemmebane. Det ligger mye dedikasjon i denne dressen, men etter min mening ingen overdedikasjon. Til en dress til mange tusen kroner brukte jeg ei t-skjorte til 199 kroner simpelthen fordi det var praktisk og behagelig. I et livsstilsprosjekt skal også helheten være levelig.

For normale mennesker er ikke kjøret og fokuset til våre idrettshelter relevant og rasjonelt. Det er i hvert fall ikke relevant for meg. Jeg lever mer normalt enn hva folk tror. Når det er sagt er heller ikke min mal for folk flest, såpass skal jeg innrømme. Jeg er perfeksjonist på områder som kommer som en overraskelse på de aller fleste. Det første jeg lærer bort er reint og tørt tøy, vanntette sko til skogsturer, ulltrøye og ullsokker (høst, vinter, vår) og vi sparer ikke kalorier før, under og rett etter trening. Det er svært utrivelig å starte ei økt med lavt blodsukker, og det er drepende for motivasjonen å bli forkjølet pga slurv med klesskifte.

Er du på spinning så dusjer du enten på treningssenteret, eller med en gang du kommer hjem. Reint og tørt tøy skal uansett på idet du går ut døra fra treningssenteret. Det spiller ingen rolle om det «bare er» 5 minutter å kjøre. Spiller du cageball og har den faste praten med laget etter trening skal du også skifte med en gang treninga blåses av. Der er nesten eneste plassen «normale» folk skal hente inspirasjon fra våre idrettshelter, nemlig tørt skifte og næring. NEI, det er ikke nødvendig å fylle på næring umiddelbart etter ei spinningøkt/cageball på 45 min. Da er det viktigere å komme til økta med litt næring i kroppen. Skal man derimot på skogstur eller fjelltur i timevis er det mer viktig.

Jeg går med staver fra 80 tallet og aner ikke om de er lange nok. Jeg skal ikke bli verdensmester i stavgåing. Grunnen til at jeg går med staver er for å avlaste mine knær og hofter i ulendt terreng, ingenting annet. Litt styrketrening og ekstra forbrenning er det nok, men det er kun en bonus. Den dagen jeg hadde måtte ha samme stavene som Bjørndalen for å komme meg ut døra og i skogen har jeg kommet på et platå som jeg har valgt å kalle «overdedikasjon».

Fra starten i mitt prosjektet har jeg sagt at dedikasjon er en tiltrekkende kraft likeså godt humør. Nei, jeg går ikke rundt å er smørblid eller er superdedikert hele tiden. Det er ikke normalt og heller ikke gjennomførbart. For ei stund tilbake lanserte jeg nok et postulat på en av våre skogsturer:

«Dedikasjon er en tiltrekkende kraft, mens overdedikasjon er en frastøtende kraft»

Overdedikasjon finnes på mange felt. Jeg vil bruke meg selv som eksempel:

Hva om jeg startet hver eneste blogg eller status på Facebook til å fortelle om mine vonde knær eller hofter, eller hvis det var migrene jeg sleit med? Interessen ville forsvunnet og en av mine motivasjonstriggere likeså. Sosiale media er en motivasjonstrigger i mitt prosjekt. Jeg hadde straks blitt «han med knærne» og således vært overdedikert til mine knær. Hadde jeg vært mest opptatt av hvilke staver jeg brukte hadde jeg blitt «han med stavene».

Jeg er svært interessert i biljard, men jeg passer meg for å dele dette på sosiale media. Det finnes lukkede grupper for slikt og selvsagt er jeg aktiv på flere slike grupper. Uansett hvor kult jeg synes biljard er er dette av liten interesse for Hvermansen. Skulle jeg bli norgesmester eller europamester ville jeg selvsagt dele det, eller en utøver jeg hadde trent for den saks skyld. Mannen i gata bryr seg ikke det pukk om hvordan biljardkø en biljardspiller bruker.


På 3T har jeg fått mange nye støttepillere. Her ved Monica Halvorsen Berg til venstre, Siv- Elin Skogen til høyre og Trude Størmer Vinje foran. De sitter på kunnskap jeg har lyst å ta del av, og jeg sitter på kunnskap de har lyst å vite mer om. Vi ønsker sammen å utvikle oss. Nye vinklinger på bilder er kult. Vi hadde mye moro før vi ble enige om bildet til høyre. Bildeserien viser tydelig engasjement og jeg klarte ikke å la være å vise flere. Jeg håper på tilgivelse selv om jeg ikke visste bare det som var «perfekt»…

«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»

Nesten alle er derimot opptatt av å ha god helse. Har man dårlig helse ønsker man at den skulle være bedre, og har man god helse ønsker man å bevare den. Det er et tema som favner «alle». Det gjelder uansett å ikke være for ensidig hvis man ønsker å bruke det som motivasjonstrigger eller dele det med andre. Svært få hadde vært interessert i mitt prosjekt hvis jeg bare hadde delt trening av biceps eller rumpe for den saks skyld. Eller om jeg konstant hadde delt bilde av hva jeg spiser eller hva jeg har lyst til å spise. Er man opptatt av oppmerksomhet er det feil veg å gå. Jeg har vært opptatt av å dele gleden av helheten, helheten som et sunt menneske. For meg er det sunt å blautlegge hodet en gang i blant bare det ikke blir for ofte. For den rusavhengige er det derimot ikke sunt. Det er sunt for folk flest å spise sjokolade eller kake en gang i blant bare det ikke blir for ofte. For meg er det IKKE sunt da det trigger min avhengighet.


29. april dro jeg på brunpub i Trondheim for å feire et oppnådd mål. Nesten 4 måneder siden sist gang jeg drakk alkohol synes jeg det var på tide med en summetone. Så lenge jeg ikke har noe alkoholproblem synes jeg det er sunt å gjøre slike ting, bare det ikke blir for ofte. Har man glimt i øyet og et smil får man også komme bak baren og inspisere kjøttgryta…

Det er sunt for ALLE å være fysisk aktive, men å trene 10-12 økter i uka trenger ikke å være sunt. Hvis det ikke er jobben din da vel å merke. Å trene så mye når man har et normalt liv er overdedikasjon og vil være frastøtende på de som egentlig ønsker å dele tid med deg. Jeg tipper mange forhold og vennskap har gått fløyten pga overdedikasjon av en eller annen art.

Overdedikasjon til kosthold

«NEI, du skal ikke spise egg og shake et helt år. Du skal spise normal sunn mat og variert, kose deg med noe ekstra en gang i blant, men hold deg for helvete unna sjokoladen og kaka. Det er det som er problemet ditt og din avhengighet.»

Det er ordrett hva jeg sa til en person som jeg har fulgt opp. Det er nok ikke bare en jeg har sagt dette til. Vi snakker om kraftig overvektige som har tenkt å endre livsstil. La oss si de tilhører min indre kjerne i hverdagen når det gjelder livsstil. Jeg ønsker å fronte dedikasjon, men samtidig normalitet i det vi driver med. Man setter ikke en tjukkas på kostholdsregimet til en fitnessutøver. Det vil ikke gå i lengden. Selvfølgelig vet jeg at en fitnessutøver spiser variert og ikke bare «egg og shake», men en tjukkas har en egen evne til å plukke det enkle for å ta en snarvei, det er derfor de har blitt tjukke. De skjønner ikke helheten slik en fitnessutøver/bodybuilder gjør. Jeg vil aldri prøve å sette meg inn i hverdagen til en bodybuilder eller fitnessutøver. For meg ville det ha vært «overdedikasjon» og frastøtende til de nære og kjære rundt meg. Jeg har likevel full respekt til de som ønsker dette livet uansett utgangspunkt, men det passer ikke meg.

Jeg har noen ganger vært hoderystet over kostholdseksperter eller trenere som fronter bortimot 50 kilo ned på 6 måneder. De mangler forståelsen og helheten som en kraftig overvektig utsettes for. Det er ikke matematikk, ingen er en stein man legger ned om kvelden og vekker om morgenen, det er mennesker av kjøtt og blod. Inn i kalkylen må barn, jobb, overtid, helgevakter, kjærester som ønsker å kjøpe pizza, mødre som alltid skal servere dessert og kake, kollegaer som «forlanger» at du må spise vaffel hver fredag på jobb. Det er utfordringer som kommer oppe på alt det andre du må mestre i en livsstilsendring.

Det er lett for en overvektig å bli overdedikert. Man snakker ustanselig om kosthold til familie og venner, man sitter igjen på gymmet og gjør det samme til «alle» man møter. Man er i en boble der man føler seg som en verdensmester i livsstil og vil dele det med alle. Jeg har enda til gode å møte noen som har lykkes som har kommet i denne bobla. Man legger seg sulten om kvelden og er livredd for å overskride kaloriene man har bestemt seg om på forhånd. Det fører til at man ikke får sove. Det fører til utbrenthet over tid. Mitt råd er å ikke legge seg sulten. Ha lett tilgjengelig og riktig mat i kjøleskapet, eventuelt et eple på kjøkkenbenken. Moskusen spiser 2 epler eller et par egg når som helst på døgnet når han er sulten.


Min middagstallerken i bursdag hos min mor lørdag 6. mai. Kveite, bacon, eggesmør og masse grønnsaker. Glemte jeg noe? Jo, jeg forsynte meg 2 ganger. Selvsagt koser jeg meg litt ekstra noen ganger, bare det ikke blir for ofte. Jeg spiste ikke kake eller sjokolade etter middagen slik som resten. Det trigger min sukkeravhengighet. Jeg fikk jordbær og var kjempefornøyd selv om de ikke kom fra Lensbygda…

På min ferd møtte jeg min forlovede. Jeg var 163 kilo når det skjedde. Jeg trodde ikke jeg hadde tid til kjæreste, men la oss si det ble for interessant. Det tok ikke lang tid før hun plukket av meg min overdedikasjon.

«legg fra deg telefonen nå skal vi spise, orker ikke å høre om blogg eller tall, nå skal vi se film og DU skal være tilstede i filmen her med meg»

Det sa hun samtidig som hun serverte sunn riktig mat hun hadde brukt lang tid på å forberede. Gjerne flere porsjoner jeg kunne varme opp etter trening i dagene etter. Jeg kom gjerne rett fra trening, hadde fått mulighet til hvile/restitusjon etter trening også. Det er støtten man kan få så lenge man viser dedikasjon. Dedikasjon for å få et bedre liv i mitt tilfelle. Hadde jeg vært overdedikert hadde hun hverken sagt JA eller fortsette ferden med meg, det vet vi godt begge to…


12. Mai 2017

«Ingen blir god alein»

Hits: 2521

Who dares wins

Who dares wins


«Den som våger vinner»

Dette er en artikkel Jeg og ergoterapeut Heidi Hagestande skrev for bladet Ergoterapeten i fjor sommer. Den kom på trykk nå nylig og vi ønsker å dele den her i tjukkasbloggen.

Oktober 2013 skulle jeg gjennom endelig vurdering om jeg var arbeidsfør eller ikke. Det skulle vare i 12 uker. Jeg ante ikke hva som møtte meg idet jeg skulle få en profesjonell vurdering av min arbeidshelse. i 20 år hadde helsa mi gått i rykk å napp. 1 steg fram og 3 tilbake, og det gjentok seg år etter år. Dette møtet skulle forandre mitt liv. Hun inspirerte meg til å ta tak, men først irriterte hun meg litt også. Ikke at hun gjorde noe galt, men det var situasjonen som irriterte meg. Hun var tilfeldigvis den som var med i situasjonen rundt avklaringen med meg. Jeg skal skrive ordrett hva jeg tenkte:

«Herregud Glørstad, du dro jo slike damer en gang i blant i glansdagene, nå sitter du her å forteller henne at «litjkaren» ligner mer på en taustump, du har problemer med dobesøk, jeg fikk til nesten alt jeg ville i livet, men nå nesten ingenting. F..en hvor langt ned klarer du å synke?»

Nesten 1 år etter la jeg til henne på Facebook og spurte henne:

«Hei, jeg har noe å bevise. Ikke for deg, men for meg selv. Jeg ønsker du skal bli med meg på trugetur i vinter. Jeg skal feste trugene på meg selv og da har jeg tidspress. Jeg rekker det ikke i vinter hvis jeg ikke går ned nok kilo. Sier du ja skal jeg kjempe hardt for å rekke det»

Hun sjekka med arbeidsgiver om det var ok å gjøre noe slikt og det var det. At dette er vanlig tror jeg neppe, men følgende postulat er viktig:

«Who dares Wins»


Heidi Evita ble med på trugetur ja. 14. februar 2015 på bursdagen min. Den beste gave jeg kunne få!

Her er artikkelen vi skrev:

Arbeidshelse, tjukkas og ergoterapeuten…

Rune Glørstad veide 225 kilo da ergoterapeut Heidi Hagestande fikk en hevning fra NAV om arbeidsevnevurdering. Etter dette første møtet har han gått ned 135 kilo (pr 5. april 2017) og dokumentert prosessen på Tjukkasbloggen.no. Heidi har fungert som inspirator og heialeder. Hun har også gjestet bloggen hans.

Heidi: Som ergoterapeut er jeg med årene blitt godt vant med å møte mennesker med ulike behov og utfordringer. Alle har sin unike bakgrunn og bagasje som gjør at dem til nettopp det mennesket de er. Rune var en av disse, men samtidig noe uvanlig. Før første møte leste jeg meg opp på bestillingen fra NAV, arbeidsevnevurdering og sykdomshistorikk. Jeg anser det som viktig å sette meg inn i hvem jeg skal møte på forhånd, men aller viktigst var det å møte Rune akkurat der han var. Det er lett å lage seg tanker som ikke nødvendigvis stemmer. Og jeg må innrømme at forventningene mine ikke var i tråd med hva jeg møtte. Allerede i første samtale ble rollen min å skape tillit og trygghet for å lage en god prosess for avklaringen vi hadde foran oss. Jeg var innstilt på å møte Rune med respekt, imøtekommenhet og humor om det lot seg gjøre. Men når du møter en person på 190 kg, kan du ikke unngå å ikke lure – eller? Hvordan i huleste klarte han dette? Hva har skjedd? Hvorfor gjør han ikke bare noe med det? Dette var spørsmål som surret i hodet mitt.

Rune: Så var dagen kommet. Jeg skulle møte en ergoterapeut. Jeg hadde gått ufør i snart ti år. Den hadde hatt mange titler denne uførheten, som tidsbegrensa ufør, avklaring og attføring. Jeg likte tidsbegrensa best, for det var mest forklarende for både meg selv og de rundt meg. Ufør, men ikke for alltid, på en måte. Hva i all verden er en ergoterapeut, var min første tanke. Sikkert ei dame med kort hår på den ene siden, trehvit skulderveske og lilla skjerf. Er det en mann, så er håret like langt på begge sider, men han har skjegg, det er jeg helt sikker på. Skulderveska og skjerfet er nok på plass hos mannen også! Jeg var forutinntatt, slik som vi mennesker er. Hva er det disse skal hjelpe meg med, egentlig? Jeg var lei av å møte ny saksbehandler hos NAV enten hvert år, eller maks annenhvert år. Fortelle om livsstilssykdommene mine og starte med blanke ark for hver gang. Jeg betraktet ergoterapi som bare en annen avdeling innen NAV. Lite ante jeg den gangen at det skulle være med på å forandre mitt liv. Det var i oktober 2013 jeg møtte «min» ergoterapeut.

Jeg heter Rune Glørstad, er 44 år i dag, og har vært cirka 250 kilo på det tyngste. Jeg var «bare» cirka 190 da jeg møtte ergoen. I mitt hode ganske liten, men helt sikkert ikke i hodet hennes. Jeg var nesten fire ganger større enn hun som skulle hjelpe meg. Jeg hadde med papirer fra fysioterapeuten, som kunne fortelle at begge knærne mine var betente. Jeg følte meg litt som Birger i Otto Jespersens skikkelse når han skal søke om uføretrygd: «Du skal ikke ut i arbeid med det første.»

Betennelsene var bare siste nytt oppå det andre jeg hadde slitt med. Artrose i knær og hofte, dårlig rygg, restless legs, søvnapné, generelle søvnproblemer, diabetes, gnagsår på plasser det var vanskelig å komme til, og den verste for meg: impotens.

Så begynte spillet. Spillet der jeg ville fortelle minst mulig om hva som plaget meg, siden jeg følte at det var nedverdigende. Spillet der hun ville vite mest mulig for å kartlegge livet mitt, og i enden hjelpe meg til et bedre liv. Jeg møtte kampklar og var forberedt på «alt».

Det tok to til tre møter før jeg senka guarden. Det var jo ikke farlig i det hele tatt. For det første hadde hun tid til meg. Samlebåndsfølelsen jeg hadde hos NAV, var fullstendig borte. Jeg var likevel i villrede om hvorvidt jeg var «pasient», «bruker» eller noe i den duren. Ettersom tilliten steg mellom oss, begynte den motiverende fasen. Det skjønte jeg godt. Jeg har drevet på med motivasjon i mange år. Det er likevel lettere å motivere andre enn seg selv. Jeg husker godt hva jeg sa til noen kompiser da jeg var gjennom denne perioden: «De folka er proffe.»

Denne profesjonaliteten er en enorm makt. Makt i den forstand at den er motiverende, og at man føler forståelse for de utfordringene man har. Makt i den forstand at den kan hjelpe mange inn på det rette sporet.

Heidi: Målet var å avklare arbeidsevne. Jobben min skulle være å lete etter krefter, evner og mønstre hos Rune som kunne benyttes, sett opp imot enhver type arbeid. Fokuset mitt skulle være arbeidsrettet. Jeg skulle lete etter gnister og motivasjon og være den som inspirerte. Erfaringen min har mange ganger vist meg at det er viktig å se hele 24-timers-mennesket for å forstå hvor stort og langt unna jobbfokuset er hos personen. Gjennom samtalen må du «pakke ut og pakke ut» det som kan avdekkes, som byggesteiner for både jobb, helse og fritid. Når elementene legges på bordet, kan man snakke om hvilke mål som er viktige å nå på kort eller lang sikt, og hva som skal til for å nå dem, og ikke minst hvor trenger en bistand fra andre til å kunne nå målene? Å komme dit krever tid, ærlig «jabbing» og gjensidig respekt i prosessen.


Foredrag 12.sept 2015. Hvem filmer dette? Jo, Heidi Evita!

Runes historie var unik. På tross av helseutfordringer og fortellinger om motgang så jeg tidlig en mann med glimt i øyet. Han hadde humor på tross av at vi snakket om vanskelige ting. Han var ærlig og la ikke skjul på noe. Jeg så en mann med drømmer og framtidsplaner som alle oss andre. Jeg fant fort ut at han var både bestemt og sta. Vi hadde våre diskusjoner, og verre ble det når jeg skulle ha ham til å jobbe.

Arbeidsevneutredningen besto av en gjennomgang av Runes historikk, veiledningssamtaler, hans egne vurderinger samt reelle tester og oppgaver som skal si noe om evner og muligheter for å takle en ordinær jobb eller andre hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak.

Jeg måtte tilrettelegge for aktivitet, kartlegge ressurser, muligheter og tilpasse ut ifra Runes behov. Gjennom denne metodikken fikk jeg mulighet til å observere fysiske forutsetninger for arbeid, utholdenhet, bevegelsesmønster, motorikk, konsentrasjon, oppmerksomhet, hukommelse samt personlige og psykiske faktorer for arbeid.

Rune: Det gikk én vei i min avklaring. Mindre enn ti prosent arbeidsfør, og Otto Jespersen dukket igjen opp i hodet mitt: «Du skal ikke ut i arbeid med det første». Det viktigste med denne følelsen var akkurat det siste i setningen: «med det første». Jeg ble senere erklært 100 prosent arbeidsufør. For resten av livet hvis jeg ville. Kunne sitte hjemme å se på Netflix, ytre meg politisk på pc-en, være oppgitt over samfunnet, motstander av NAV eller andre ting.

Det var mot slutten av prosessen «ergoen» brukte tid på virkelig å motivere meg. «Er det dette det livet du ønsker deg? Du er ung enda. Det er viktig å føle seg nyttig for å ha et godt liv. God helse er viktig for å ha det bra. Du skulle hatt deg personlig trener, du, Rune. Jeg kan godt hjelpe deg på vei.»


Heidi var med på treningen som bragte meg 50 kilo ned fra første gangen jeg møtte henne

Hun ga meg følelsen av at hun hadde trua på meg som menneske. Det var den mest fantastiske pakken hun ga meg på vei ut døra fra kontoret hennes. Samtidig hadde jeg følelsen av at jeg hadde fått noe verdifullt, nemlig tid og ro i hodet mitt.

Heidi: Rune med sin personlighet og utfordringer vekte noe i meg. Omsorg, det å hjelpe, få ham til å lykkes, inspirere til å ta grep om sin egen helse, og skape livsstilsendring. På tross av å være så bestemt fikk jeg inntrykk av at han hadde feilet så mange ganger og gitt opp. Men jeg kunne se langt der inne at han hadde potensialet til å klare det. Når du bygger helse, bygger du også arbeidshelse. Hvis han bare kunne bruke denne staheten til noe fornuftig.

Rune: Jeg startet året 2014 med å tenke langsiktig. For å få god helse måtte jeg ned i vekt. Jeg kontaktet en personlig trener sommeren 2014, og i september var vi i gang. Hele tiden hadde jeg det Heidi hadde sagt til meg, i bakhodet. Jeg la henne til på Facebook nesten et år etter. Fortalte at jeg var i gang med Prosjekt Livsstil. Mitt store mål var å gå på truger før vinteren var over. For å klare det måtte jeg gå ned til cirka 160 kilo. Trugene skulle jeg nemlig feste på føttene selv. Jeg skrev til henne at jeg ville bevise at det bodde noe i meg. Bevise at hun hadde rett. 14 februar 2015 gikk vi trugetur på 43-årsdagen min. Det var den flotteste gaven jeg kunne få.

Etter dette har hun stilt opp på treningen som brakte meg over 50 kilo ned etter jeg møtte henne. Hun stilte på min første skitur på over 24 år nå i vår. Jeg gikk Skarverennet i april i år (2016). Hun har vært tilstede og hørt meg på foredrag flere ganger. Det betyr utrolig mye at du har folk rundt deg som har trua på deg, og ikke minst gjør at man får trua på seg selv. Jeg er fullstendig klar over at det kanskje ikke er helt vanlig at forholdet ergoterapeut og «bruker» utvikler seg til et nært og godt vennskap, men det får vi ta som en bonus. Det viktigste er den innflytelsen dere kan ha. I dag vet jeg at hun godt kunne hatt kort år på den ene siden, trehvit skulderveske og lilla skjerf, bare man er dyktig nok. Jeg skal nå igjennom to–tre år med løshudoperasjoner og rekonvalesens, men jeg vet jeg ikke blir arbeidsufør for resten av livet.


Få deg en god latter. Se hva som skjedde da jeg inviterte Heidi Evita med på konkurranse. Først til treet het den. Regler? Det var ingen regler…

Moskusen og Heidi «Evita»

Hits: 2529

Veiedag på 3T Rosten


Nye kulisser på 3T Rosten. Hitman kaller meg autisten imellom. Jeg kaller det planlegging og tilrettelegging…

Vær nøye for å nå målene dine sa Gøran Sørloth til meg. Hvorfor ikke lytte til de som virkelig har oppnådd noe? Som spiss på fotballandslaget når de var virkelig gode, og ikke minst for Rosenborg, så skal man lytte til de råd som er gitt. Han har ikke lest seg til suksessformelen, han gjort det. Det er stor forskjell. Jeg hadde aldri fått brukt av tiden til Gøran hvis jeg ikke viste dedikasjon og vinnervilje. Det er en annen sak å ta en kaffe sammen rundt biljardbordene på biljardklubben. Da koser vi oss, men å få med seg Gøran på treningstur der vi snakker om motivasjon og målsetninger er luksus.


9. april 2015 sammen med Torstein TrickWik Wik og Gøran Sørloth. Selvsagt har vi tid til og slappe av, en kaffe og den gode praten. Begge har vært sterke støttespillere i mitt prosjekt.

Jeg setter store krav til meg selv, men også de rundt meg. Jeg snakker da om ting som er relatert til livsstilsprosjektet mitt og ingenting annet. Jeg legger meg ikke borti hva folk gjør ellers i livet. Kommer de derimot for å få råd får de kun ærlige tilbakemeldinger. Det er slett ikke sikkert de får de svarene de ønsker seg. Jeg har ingen tro på sulling, dulling og kmm. Kmm er forkortelsen for «kos med misnøye» der mesteparten av tiden brukes på hvor fælt alt er.

Visst skal man ha medlidenhet for at livet er tungt enkelte ganger, men det kan ikke være hovedtema hvis man skal forbedre situasjonen. Jeg går derfor ikke tur med noen som bruker sosiale media til å klage på været, er konstant opptatt av forkjølelse, influensa, vondt i stortåa eller hva det måtte være. Alle blir syke fra tid til annen, også jeg. Det finnes folk som har mye større utfordringer enn det jeg har hatt. Det finnes folk som sitter i rullestol, må ha hjelp til alt, kommuniserer via datamaskin, og faktisk har mer positivt syn på livet enn enkelte som har vondt i stortåa.


Lørdag 25. mars og søndag 26 mars gikk vi til sammen over 6 timer på truger. Tungt føre mot slutten av sesongen, men vi må smile når vi kan nyte kaffe midt i skogen. Dette var utenkelig opplevelse i mitt gamle liv.

Bank i bordet, jeg har ikke vært syk på 3 år. Kun fyllesyk og det er helt og holdent min egen feil. Kanskje har jeg en annen terskel til hva jeg mener syk er, hva vet jeg? Jeg har hatt kroniske kne/hofte smerter i 19 år. Man trenger ikke være rakettforsker eller hjernekirurg for å skjønne at det er relatert til alle kiloene jeg har drasset rundt på. Det er derfor jeg er ufør. Jeg har lært meg til å leve med situasjonen på best mulig måte. Smart og relevant trening gjør hverdagen min bedre. Ufør betyr slett ikke å kunne bidra i samfunnet. Jeg har alle muligheter til å finne en tilpasset jobb, men først når jeg er ferdig med fjerning av all upraktisk løshud. Visst kan jeg ha noen oppdrag underveis, men de må tilpasses min hverdag og mine mål. Jeg kan ikke bruke energi på hva andre mener om dette. For store engasjement vil føre til forlengelse av prosjektet. Det er jeg som må vurdere dette og ingen annen.

Råd til andre

Mange søker etter det perfekte og det er ikke rasjonelt. Det er heller ikke et godt liv i mine øyne. Det er selvsagt en helt annen sak om man heter Ole Einar Bjørndalen eller Therese Johaug. De måles etter sine resultater og leter stadig etter forbedringer. Det er ikke rasjonelt for oss «normale mennesker». For ei stund siden hadde jeg en prat med 2 stk og jeg ga mine ærlige tilbakemeldinger til.

«Dere er begge topp 3% i Norge hva det gjelder fysisk form og god helse ut i fra alder. Hvorfor lete etter å bli topp 2%, eller 1% for den saks skyld. Det er ikke rasjonelt. Det kreves så ekstra mye innsats at livet blir ikke bra. Det er god helse som er viktigst»

Jeg bruker min historie for å sette ting i perspektiv. Jeg forteller gleden av å knyte mine egne sko, at jeg måtte gå ned 80 kilo for å klare det. Jeg forklarer gleden av å kunne vaske seg på alle plasser som er nødvendig, og kunne tørke seg etter dobesøk. Gleden av å ha morrasbrød hver morgen etter å ha levd 5 år med impotens på grunn av usunn livsstil. Morrasbød er et tegn på at jeg er frisk. Smilet og latteren kommer fram når jeg forteller at jeg nå er så frisk at jeg kan ha morrasbrød til alle døgnets tider…

3T

Det er ingen hemmelighet at jeg ønsker å trene i motiverende kulisser. Jeg bryr meg slett ikke om været når jeg trener ute. Jeg går ikke i lyn/torden eller storm. Jeg kan ikke være idiot heller. Selv Lars Monsen søker ly hvis været er for ille.

Trener jeg inne er ikke apparatene jeg bruker det viktigste. Det er folka som er rundt apparatene for å hjelpe deg som er de viktigste, nest etter egeninnsats selvfølgelig. Om de er imøtekommende, om de møter deg med et ekte smil, hilser og er behjelpelig. Et treningssenter skal føles som en «trygg omgivelse». For en overvektig er dette et svært viktig tema for å komme over terskelen for å faktisk gå på et treningssenter. Jeg var ca 225 kilo når jeg begynte å gå på treningssenter i mai 2008. Jeg hadde aldri fortsatt om jeg følte en vedvarende skam ved å være der. Det var en stor barriere å bryte, men jeg har ikke angret et sekund. Det har vært et av de livreddende grep jeg satte i gang for å komme dit jeg er i dag.

Jeg ble fantastisk mottatt både på Frisk og Hit The Gym (2008-2017). Jeg delte mine tanker og erfaringer om det å være overvektig begge steder, ikke minst i forhold til å føle seg «trygg» på et treningssenter.

Med Hitman i ny jobb i 3T lå det egentlig i kortene at jeg ville slå følge. Jeg har «tjuvtrena» ca en gang i uka på 3T siden starten av januar. Jeg ville sjekke kulissene og mulighetene jeg hadde for å nå mine endelige mål. En ny verden av muligheter har åpnet seg. 16 treningssenter like rundt hjørnet der er jeg bor. Alt av spinningsaler, svømmebasseng, yoga, kampsport å alt det måtte være. Jeg har blitt tatt i mot på en strålende måte, og jeg er allerede blitt spurt om jeg kan dele min kunnskap.

På 3T Rosten har de også eget PT rom. Det har vi enda ikke brukt da både Hitman og jeg liker å være ute i kulissene med folk rundt oss. Det er likevel en fantastisk mulighet til de som er i oppstarten av sitt prosjekt. Skape trygghet og selvtillit sammen med en dyktig PT før man tar neste steg, og trener sammen med alle andre. Det ville nok jeg ha gjort hvis jeg startet mitt livsstilsprosjekt i dag. Jeg lover dere vil føle trygghet etter kort tid. Det er mange smil som løfter deg uansett hvilken løsning man velger.

«Who dares wins»

Veiedag på 3T Rosten

Jeg har ikke vært på vekta siden 20. februar på forrige veiedag. Jeg liker spenningen det gir meg og det trigger meg til god innsats hver veiedag uansett utgangspunkt. Jeg forholder meg kun til siste offisielle måling. Jeg vil anbefale folk i starten av sitt prosjekt å veie seg oftere enn det jeg gjør nå, men maks 1 gang i uka, og helst hver 14. dag som jeg gjorde første året jeg holdt på. Da har man bedre kontroll på om man gjør noe feil. Veier man seg hver dag hopper og spretter vekta i alle retninger selv om den over tid kanskje går nedover. Sjansen for «dårlige nyheter» øker dramatisk hvis man veier hver dag. Å stå stille på vekta kan være en dårlig nyhet når man egentlig ønsker å gå ned. Enda verre er det om man går opp. Det kan hende du har gjort alt riktig, men det er bare væskebalansen som spiller deg et puss. Spiser man mat med mye salt 1-2 dager før veiing vil det føre til ekstra vekt pga at saltet holder på væske i kroppen. Veier man 1 gang i uka, eller hver 14. dag får man nesten alltid gode nyheter hvis man gjør ting riktig. Det er motiverende.

Det er mange kalkyler som må på plass for å få et godt resultat. Hvile, søvn og restitusjon er veldig viktig. Aller mest riktig er sunn mat. Jeg har ikke drukket alkohol på snart 11 uker og minst 6 uker gjenstår før jeg har «lov». I samråd med Hitman er mitt target kalorimessig vært å være på ca 2700 kcal. Det er ikke alle dager jeg har klart det, men de fleste dagene går det fint. Noen ganger står valget mellom det å få sove eller å «spare» kalorier. Jeg lytter til kroppen og bruker ikke mye energi på om jeg spiser noen egg ekstra en gang i blant. Søvn er for viktig og det er viktig å finne balansen. Det gjelder bare å ikke lete for godt etter unnskyldning for å spise ekstra.

«Mesterkapsuka» denne gang varer i 6 dager (lørdag 25. mars til torsdag 30. mars). Hviledag mandag/onsdag slik at kroppen er fulladet til selve finalen. Av salt siste 2-3 dager for å miste væske. Ingen stor forskjell helsemessig, men det er tallene bak som motiverer meg/oss i lengden. Fleksnes får liten omtale denne gang, men resultatene presenteres selvsagt. Han har fått innført strengere regime og beskjed om å fokusere på hvile/restitusjon. Livsstilsprosjektet må på førsteplass. Jeg er spent på resultatene til oss begge. Uansett resultat skal vi være rake i ryggen og finne ut hva vi har gjort riktig eller feil! (Skrevet onsdag 29.mars)

Resultater (skrevet torsdag 30. mars)

Vekt 114.7 kilo.
Vektnedgang siden 20. februar: 0.7 kilo
Vektnedgang siden 19. januar (oppstart etter operasjon) 8.0 kilo.
Vektnedgang siden all time heavy: Ca 135 kilo.

Fleksnes sine resultater:


Vekt: 167.6 kilo.
Vektnedgang siden 20. februar: 2.8 kilo
Vektnedgang siden all time heavy (203.3 kilo, 5. mai i fjor): 35.7 kilo.


30. mars 2017 på 3T Rosten. Det ligger en historie bak mitt fete dollarglis. Hitman hadde skaffet treningsskjorte til meg, men den var for stor og det måtte skaffes ny. Moskusen står i XL og Hitman i XXL…

«Det e ainna «snitt» i pique» forklarte han meg.

«Bryr jeg meg ingenting om, skjort e skjort og gjort e gjort så hold tåta di»

I bakhodet mitt ligger nemlig hvordan både livet var og hvordan jeg så ut…

«Ingen blir god alein»

Moskusen.

Hits: 7082

Smil!

I dag ønsker jeg å formidle hvor mye et ekte smil kan bety. Hos fotballag snakker man ofte om at supporterne er 12. spilleren på laget. Folk med et ekte smil er derimot som skismøreren som gir deg perfekte ski hver eneste gang du går skiløp. Et ekte smil overgår spesialkompetanse på alle felt. På treningsfeltet ønsker vi å være dedikerte med god attityde. Hvis de rundt oss gir oss et ekte smil er det ufattelig hvor langt de klarer å løfte oss. 

Nora Fredagsvik  er en innertier i så måte (på fremhevet bilde). Hun er senterleder på 3T Ranheim hvor jeg framover kommer til å ha endel PT timer. Jeg har spennende tider foran meg med Ronny Hitman i samarbeid med 3T. Mange har støttet meg på hver sin fantastiske måte i mitt prosjekt.  I dag vil jeg framsnakke smilet til noen spesielle! KJØR BLOGG!

Et smil kan løfte deg til nye høyder, et smil kan gjøre deg motivert, et smil kan gi deg selvtillit og et smil kan gjøre en svært tung dag til en super dag. Det er bare en ting som må være på plass med smilet. Det må være ekte. Om du er mottaker av smilet, eller overbringer, så kan det gjøre den store forskjellen enten for deg eller den du gir det til, eller kanskje begge to.

Som ung lærte jeg meg at et smil ga meg fordeler. Det står svart på hvitt i attesten fra militæret at jeg hadde godt humør. Det fikk meg gjennom oppgaver som jeg den gang mente var meningsløse, dog som jeg i ettertid har skjønt jeg bare hadde godt av. Som svært overvektig gjorde det hverdagen min mye lettere selv om det i perioder var både fysisk og psykisk tungt.


Vibeke Eriksen fra Horten ble et symbol på hvor viktig et smil er. Jeg traff henne første gang på mc treff for ca 14-15 år siden. Dagen etter spurte jeg kompisen min Rolige Robert hva hun het hun med smilet. Det må være Vibeke du tenker på svarte han. Jeg ble tyngre å tyngre for hvert år jeg dro på mc treffet, men Vibeke ga meg samme smilet hvert eneste år. Det ga meg selvrespekt og jeg følte var like mye verdt som menneske, ja til og med i «toppåret mitt» da jeg gikk fra 225 kg til nærmere 250 kg.

Bare for å ha sagt det med en gang. Jeg går ikke rundt å smiler hele tiden. Det er heller ikke ekte. Den dagen jeg gjorde det ville mine nærmeste ha sendt meg til legen. Jeg går ikke rundt i skogen på mine turer å smiler hele tiden. Heller ikke under hele treningen med Hitman. Det er mange grimaser under trening når det er tungt. Jeg kommer med knyttneven og dollargliset når jeg når bakketoppen jeg har bestemt meg for å bekjempe, eller når jeg har gjennomført arbeidsoppgavene Hitman har planlagt for meg. Det er et bevis på at den jobben jeg gjør, og framgangen jeg har, virkelig betyr noe.

Ikke min oppgave

Det har aldri vært min oppgave å skape forståelse hvorfor jeg gjør mitt livsstilsprosjekt på min måte. Det har vært min oppgave å forklare det til mine nærmeste slik at de vil støtte meg. Jeg hadde ikke klart denne ferden uten støtte fra mine nærmeste. Det hadde vært umulig. Mitt mål har ikke vært å gå ned 5-10 kilo for å kunne komme inn i favorittbadebuksa til sommeren. For meg handlet det om å berge livet. Først på kort sikt, så bygge ei helse for framtiden. Jeg kunne ikke bruke energi på hva folk som ikke kjenner meg godt nok mente om meg. Hadde jeg hatt for stort fokus på det ville jeg aldri lykkes. Likevel har prøvd å etterleve de reglene som Gøran Sørloth beskrev så godt:

«God dag, takk for maten, og ha det bra»

Sitat Gøran Sørloth

Det betyr å være hyggelig, smile og være høflig i hverdagen. Gi folk rundt deg komplimenter hvis de gjør noe bra, være ydmyk over hjelp man måtte få, og gjøre det med et smil, et ekte smil.


Gøran Sørloth har gitt meg mange gode råd, og ikke minst et ekte smil.

Før jeg startet å blogge skrev jeg svært lite om privatlivet mitt på sosiale media. Slik ønsker jeg fortsatt det skal være. For meg er privatlivet privat. Nesten alt jeg skriver om er i forhold til livsstilsprosjektet jeg er inne i. Det skaper motivasjon, det skaper støttespillere som jeg ellers aldri ville fått. Tilbake deler jeg kunnskap som inspirerer andre. Det gir igjen ny motivasjon, en vinn-vinn situasjon.

Vær forberedt

Da jeg startet del 2 av livsstilsprosjektet for 2 1/2 år siden satt jeg mye hjemme i stua og planla tiden framover. Jeg trente 2 ganger i uka med Hitman og 3-4 økter alene. Med dårlig fysisk form og slitasje i kroppen måtte jeg sette av tid til restitusjon. Den tiden brukte jeg godt. Uten å beskrive alt jeg tenkte på så vil jeg likevel fortelle noe. Med dedikasjon og et smil ville jeg få mye mer hjelp enn om jeg ikke hadde fokus på det. Det var på en måte regel nummer en.


Linda På Kroken. Slikt smil gleder jeg meg til hver gang. I mine knallharde kalkyler er det slike mennesker som løfter meg til å ha fortsatt tro på det jeg driver med.

Jeg spurte meg selv om alle ville unne meg å nå mine mål? Jeg satte tall på det. Mellom 5 og 10% ville ønske jeg skulle mislykkes. For meg ville det bety mellom en og to av mine 20 nærmeste, mellom fem og ti av de 100 jeg kjente best ville gjøre det samme. Jo flere som kjente til mitt prosjekt jo flere ville ønske jeg skulle mislykkes. Jeg måtte ha minst mulig fokus på dette. Jeg måtte ha fokus på alle de som ønsket meg godt. Det var jo mange flere. Jeg ønsket å lete etter de som ga meg ett ekte smil. De som ga meg energi til å lykkes.

Jeg lagde flere grunnregler i mitt prosjekt. Jeg skulle være åpen og ærlig. Fortelle det som er relevant i forhold til mitt prosjekt i bloggen. Jeg skulle ikke ha nær tilknytning til folk som ga meg dårlig energi. Det betyr IKKE at jeg ønsker noen noe vondt, snarere tvert imot. Jeg måtte være forberedt på at jeg møtte folk som ikke liker meg. Samme regler der:

«God dag, takk for maten og ha det bra»

Jeg går ikke inn i diskusjoner med folk på hvorfor jeg gjør ting på min måte. Det er bortkastet energi for meg. Jeg er selvsagt åpen for konstruktive innspill. Det har jeg lært masse av. Mer konkret trenger jeg altså ikke å forklare hvorfor jeg har valgt å ikke spise søtsaker, kake eller potetgull i selskap. Jeg har spist mer av dette i mitt 45 årige liv enn en hel familie gjør i hele sine liv. Det betyr jeg har ett problem med slike ting, men som jeg har lært meg å leve med. Jeg har funnet alternativer. Jeg spør heller ingen om jeg kan ta meg en øl, konjakk eller jaegermeister når jeg er på ferie. Jeg er en voksen mann og bestemmer selv.

Flere ganger har jeg blitt prøvd å bli lurt ut på forskjellige diskusjoner om det ene eller det andre. På mange måter har jeg blitt en offentlig person, dog i liten skala. Jeg diskuterer ikke politikk, religion, for/mot innvandring, for/mot NAV, brød eller ikke brød, eller for/mot appen Æ. Selvsagt har jeg meninger om slike ting, men jeg har valgt å ikke bruke energi på det.

Møte med mor

Høsten 2014 inviterte jeg meg selv på middag hos min mor. Hun hadde vært min nærmeste og viktigste støttespiller fra den dagen jeg ble født. Hun trodde det var en uskyldig middag, men moskusen hadde en annen agenda. Det var en del av pakken for at jeg skulle nå mine mål. Min mor gråt den kvelden og det var tungt å se på. Jeg var iskald og virket følelsesløs, men det var jeg ikke innerst inne. Jeg hadde mislykkes så mange ganger med helsa mi, og hadde endelig funnet en vei virkelig hadde trua på. Det var bare en ting med denne veien. Den var spesialtilpasset den personen JEG er. Jeg fortalte at jeg kom til å skrive om ting hun ikke visste om livet mitt. Jeg inviterte henne inn i prosjektet på mine betingelser. Støtt meg på den måten jeg vil eller hold deg utenfor. Det betyr ikke at jeg er mindre glad i henne, eller skulle bryte kontakten. Jeg forklarte henne at jeg var svært glad i henne. Dette var likevel min måte, min kalkulerte måte.

Jeg forklarte videre at det ville være folk som mente jeg var superegoist, pr-kåt og for høy på meg selv. For meg handler det om liv eller død. Hva vil du jeg skal velge? En sunn frisk sønn, eller en godt likt, død sønn?

For meg var dette en måte å rydde opp rundt meg for å få ro og fred nok til å klare den jobben jeg hadde bestemt meg for. Jeg visste hun ville være bekymret, men hun fikk ikke lov å si det til meg. Jeg kunne ikke bruke energi på bekymringer fra andre. Fra den dagen fikk jeg full støtte fra min mor på mine betingelser.


Karl Erik Overn og Stine Elise Trøen har betydd mye for meg. Jeg har hatt mange samtaler med Karl Erik om det jeg deler i dag. Han har vært med på mange treninger sammen med meg og coach/vingman på flere veiedager.


Vanessa Vidal Thrane  har på mange måter vært diamanten min. Der får du klapp på skuldra, klem og et ekte smil i løpet av 3 sekunder. Slike folk løfter deg når det er tungt av ulike grunner.

Kjæreste

Bare måneder etter middagen med min mor kom den en annen person inn i mitt liv. Hun var frekk nok til å ta over plassen som den viktigste personen i livet mitt. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke hadde tid til kjæreste mens jeg jaktet på mine mål. Jeg var 163 kilo på dette tidspunktet, og følte det kanskje ville være for krevende. Fra 2008 til 2011 gikk jeg ned fra ca 250 til 155 kg, men da jeg endret fokus og bygde biljardklubb smalt det på 40 kg igjen. På 195 kg klarte jeg heldigvis å snu igjen. Kroppen min ville aldri tålt å bli 250 kg en gang til. Jeg satte kalkyler nok en gang. Tør jeg dette?  La oss si at det ble for interessant…

Jeg har utrolig mye å takke Monica for. Med en ekstra grunn til å kjempe for god helse klarte jeg målene før jeg trodde det var mulig. På mange måter levde jeg i ei boble der målene overskygget alt i livet. Når statusen handlet om liv eller død så syntes jeg det var naturlig. Jeg kunne ikke bruke energi på hva andre mente.

Det tok over 5 måneder før det ble offisielt at jeg for etter henne, hun etter meg, at vi var kjærester. Vi hadde derimot visst det i 5 måneder sammen med våre nærmeste. Som selvutnevnt verdensmester i planlegging å tilrettelegging hadde jeg likevel glemt å forberede henne på noe før vi ble et offisielt par.

En kveld var hun veldig mutt og jeg spurte hva som stod på. Jeg vet ikke om jeg vil fortelle deg dette, men det er for viktig.

«Noen lurer på hvilken person du er. Om du er pr-kåt, for høy på deg selv, hvorfor du ikke jobber/er ufør, du kan ikke være noen god kjæreste som er så opptatt av målene dine. Det er ikke slik jeg kjenner deg og det plager meg. Er det sjalusi eller misunnelse?»

Nok en gang måtte jeg være iskald og denne gangen var jeg virkelig det.

» Det eneste jeg i bunn og grunn bryr meg om er hva du mener, hva min mor mener, hva min nærmeste familie og venner mener. Hva andre mener kan jeg ikke bruke energi på. For meg handler det om liv eller død. Det ser kanskje ikke slik ut nå når jeg ser relativt god form ut, men for meg handler det om det. Det er kort veg tilbake til dårlig helse. Det er bare du som har fått se mine virkelig tunge dager. Jeg holdt på å dø i senga og var nærmest sengeliggende i flere måneder, jeg var impotent i 5 år, det var en stor utfordring å gå på do, jeg hadde ikke vært borti dame på nesten 20 år. Jeg forlanger ikke at folk skal sette seg inn i mitt liv å forstå verken det ene eller det andre. Jeg ønsker at dere som står meg nærmest skal forstå det, det betyr alt. Jeg må ikke forklare noen ting som helst til noen andre enn de som står meg nær.»

Vi hadde kanskje vår beste samtale den kvelden. Vi var begge enige om en ting. Så lenge vi fokuserte på:

«God dag, takk for maten, og ha det bra»

Så kan vi leve det livet vi ville med god samvittighet.


Glemte jeg noen? Selvsagt smiler også Hitman og jeg. Kutymen er attityde på trening, men etter trening er det en annen sak slik som etter trening tirsdag 21. mars.

Moskusen

Hits: 8785

Det er bare en av deg!

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har stått foran speilet i gangen, pekt på meg selv og sagt:

«Det er bare en av deg, du er best, ha deg ut og gjør jobben»

Samtidig vet jeg at det er mange som er sterkere, løper kjappere, noen har gått ned flere kilo enn meg, andre har gått ned kjappere, veldig mange er penere eller kjekkere. Jeg driver ikke noen konkurranse med noen andre enn meg selv.

Det jeg nemlig vet er at jeg er sterkere, kjappere og faktisk penere og kjekkere enn jeg var da jeg var stormoskus på ca 250 kilo. Det er bonusen etter lang hard kamp og strukturert arbeid over tid. Visst har jeg møtt motgang, ja mange ganger. Perioden 2011-14 var motgang med vektoppgang på ca 40 kilo (fra ca 150-190 kg) og bare jeg kunne gjøre noe med å endre fokus, til riktig fokus.

Disse tankene og setningene er et verktøy for at jeg skal nå mine mål, ja helt siden starten av del en 1. januar 2008. Jeg er inne i del 3 nå med løshudsoperasjoner. Jeg har forberedt meg mentalt på at del 4 etter operasjoner vil være den hardeste, nemlig holde vekta i sjakk som et normalt menneske. Et normalt menneske går litt opp og ned i vekt, men i lengden er det sunneste og å ha noenlunde jevn vekt. Ei komfortabel vekt for meg ferdig operert vil være 105-110 kilo. Det er en strategi rundt det også. Stor muskelmasse gir meg muligheten til å spise mye mat. Det er komfortabelt og lettere og leve med.

God dag, takk for maten og ha det bra


Mars. Fullt fokus på trening. God karakter? Da gir du litt ekstra…

Gøran Sørloth satte ord på ting som jeg har hatt fokus på, nemlig være høflig, hyggelig og ha godt humør. Er jeg derimot under strukturert trening og spesielt inne med Hitman er det en annen sak. Jeg ønsker liten eller ingen kontakt med folk som trener rundt oss. Et nick, eller hei er derimot en selvfølge. Jeg er på trening for å gjøre en god jobb og ingenting annet. Selvsagt har vi glimt i øyet og har det moro, men vi kan ikke kaste bort tida. Det er stor forskjell på moskusen på veg inn til trening/under trening og under kaffen etter trening. Det er urettferdige lag som vi sa på barne og ungdomskolen…


4 måneder etter operasjon er jeg minst like sterk som før operasjon om ikke sterkere. Torsdag 2. mars tangerte jeg persen på push-ups med 40 kilo på ryggen. Jeg brukte rekonvalesens perioden (inkludert infeksjon) til å bli frisk selv om jeg aldri følte meg syk mens det har stått på. Jeg bekymret meg ikke over at jeg ikke skulle bli i god form igjen. Først rekonvalesens, så bygge seg opp igjen. Jeg skal operere 5 ganger til og bekymrer meg ikke unødvendig. Samme tanker har jeg om del 4 av prosjektet.

Jeg forlanger ikke at folk skal forstå hvorfor jeg gjør ting på min måte. Jeg er derimot avhengig at jeg har forståelse fra mine nærmeste venner og familie. Det har vært nødvendig for at jeg kunne gjøre dette med god samvittighet. Den største feilen mange som følger meg gjør er å sammenligne seg selv med meg:

«Jeg har ikke sjanse til å gjøre hva han gjør så da lar jeg heller være»

Det jeg har gjort er svært egoistisk. «Heldigvis» er jeg ufør og kan vie all min tid til dette. Hos enkelte finner jeg likevel liten forståelse for at jeg er ufør når de ser meg løper rundt i skogen, eller tar push ups med vekter på ryggen. Det er ikke min oppgave å forklare dette til andre mennesker. Min oppgave har vært å få støtte fra mine nærmeste slik at jeg kan nå målene mine.

For meg er det enda mer imponerende å se 3-4 barns moren rydde opp rundt seg, skaffe sine støttespillere og virkelig forbedre helsa si enn det jeg har gjort. Jeg vet det går an, mange har gjort det før. Man må bare ha trua på det selv. Uten trua på seg selv er det umulig.

Jeg glemmer ikke alkoholikeren som sa:

«Hvordan kan jeg stole på andre når jeg ikke stoler på meg selv»

Jeg tillater svært få å komme innpå meg på mine tunge dager. Kun mine nærmeste får innpass da, og mine nærmeste treningsvenner. Jeg aner ikke hvor mange ganger har jeg knekt kroppen ut av senga, gått hinkende på do ristende på hodet og ikke ant hvordan jeg skal komme meg på den planlagte treningsturen. Jeg passere speilet på veg til do peker og sier:

«Det er bare en av deg, du er best, ha deg ut og gjør jobben»

Begge veier kan jeg gjøre det, til og fra dorunden. Enda er jeg kanskje ikke klar. Det kan ta timer før jeg er klar. En varm dusj der jeg spyler hofte og knær for å minske smertene. Pakke treningsekk, med mat, drikke og tørt skifte samtidig som Elvis runger over anlegget. Kroppen begynner å bli i orden. Jeg drar for gardina og ser ut. Det kan snø, det kan regne, det er vind. Jeg har bestemt meg for at det ikke er en begrensing, med unntak av storm og lyn. Jeg må ikke være idiot heller…

Jeg kan se ut av gardina sammen med Elvis i bakgrunnen og si:

«Det e bare æ som går dette skogsterrenget i dag, æ e en tøffing»

Jeg snakker meg opp ved å ha trua på meg selv, ingenting annet.

Frykt ikke framtiden

Jeg kan ikke frykte framtiden og si til meg selv at etter operasjoner blir det vanskelig og holde vekta. Det er feil fokus og bortkastet energi, PUNKTUM! Det vil skape usikkerhet i det jeg driver på med, og med usikkerhet øker sjansene for å mislykkes dramatisk. Jeg vet det blir vanskelig, men jeg kan ikke frykte det. Jeg må nyte gleden over all framgang og sette ting i perspektiv. Når jeg «bare» var 200 kilo nøt jeg framgangen over å kunne gå på do på en ok måte, og vaske meg over alt på kroppen. Når jeg var 170 kilo nøt jeg muligheten til å knyte mine egne sko, når jeg var 155 kilo nøt jeg muligheten av å stå på urinal på en flyplass og ikke gjemme meg bort på do, og droppe buksa og sette meg for å få det til. Jeg nøt det å kunne slippe å ha dobbelt flysete, eller være sikker på å komme inn dodøra på fly. Når jeg var 130 kilo nøt jeg framgangen ved å kunne ha ned spisebrettet på flyet. Løshuden gjorde midja mi mye større så det skjedde først på 130 kilo. Jeg nyter hvert eneste sekund jeg har morrasbrød. Det forteller meg at jeg er frisk. Det tok 1 1/2 år med endret livsstil før det skjedde etter 5 år uten.

Med alt dette i minnet går jeg forbi speilet for siste gang før treningsturen:

«Det er bare en av deg, du er best, ha deg ut å gjør jobben»

Moskusen

Hits: 3277

Veiedag 20. februar 2017.


Video før før veiedag, eller mesterskapsdag som jeg har valgt å kalle det. Jeg vet faktisk ingenting om hvilket resultat som venter meg. Eneste jeg vet er at jeg har gjort en god jobb, men man vet ikke om man har «smurt seg bort» ved å trene for mye, sove for lite, eller restituere godt nok. Balansen mellom kosthold, trening, søvn/hvile/restitusjon er viktigere enn man tror i vektreduksjon, akkurat på samme måte som for en idrettsutøver. 19. januar sa jeg 117.7 kg var medalje og 115.7 kg var gull. I videoen forklarer jeg hvorfor jeg gjør dette…

(Skrevet 17. februar)
Mesterskapsuke har jeg valgt å kalle siste uka før veiedagen. Selve veiedagen er selve mesterskapet. Jeg lader opp som en idrettsutøver før mesterskap, kall det gjerne et «høydeopphold». Jeg er ikke kjent med hvordan det er å være rundt våre idrettshelter før mesterskap, men jeg har laget min egen tjukkasversjon. Det er det som trigger meg for å nå mine mål samtidig som jeg vet dedikasjon øker mine sjanser for å lykkes. Jeg har svært liten tro på flaks, men jeg har oppdaget at de mest dedikerte har mer «flaks» enn de som ikke er dedikerte…

19. januar var det bare å stå rak i ryggen å se hva vekta sa. 122.7 kilo og ikke så langt unna hva jeg trodde på forhånd. Jeg lagde en plan for å komme til deg jeg kaller «kirurgvekt» på mitt foreløpige estimat 107-8 kilo til midten av mai.. Det gjenstår 5 operasjoner av løshud før jeg er i mål. Hadde jeg ønsket å ta grevinnehenget ville det vært 7 stk. Jeg ønsker kun å ta det upraktiske og da gjenstår bryst-lår-lår-rygg og nedre del over penisroten. På buken fjernet jeg 6.2 kilo løshud og tok 1.3 kilo fettsuging. Jeg er superfornøyd med resultatet og det har allerede gitt meg en ny hverdag. Enklere å bevege seg, lettere å bruke bukse, og sexlivet har fått en ny dimensjon.

Vinnerkultur

Så hvordan er det å være rundt moskusen tett innpå mesterskapet? Det er krevende og Hitman har uttalt at jeg er hans «verste kunde» siste økt før mesterskapsdagen, og under selve mesterskapet. Hitman skal selv delta på NM i vektløfting helga før veiedagen. Det har blitt en vane at han kommer til meg for råd, tips og inspirasjon før han skal prestere på sin egen arena, så når han sier sin verste vet jeg likevel at på mange områder er jeg hans beste. Tilliten går begge veier. For meg er Hitman den beste trener jeg kunne fått. Det handler om historikk, respekt for hverandre, og tåle en støyt for at vi skal nå våre felles mål.

Så har vi Fleksnes da. Han var 203.3 kilo da han tok kontakt med meg 5. mai fjor. Han hadde satt seg opp sine egne regnestykker på hvordan sin vektreduksjon ville foreløpe, kall det gjerne en «gangetabell». Dette kan du bare glemme var mitt svar til han. Det fungerer ikke slik. Du vil komme på platå, enkelte ganger vil du slite med motivasjon, og kroppen vil jobbe mot deg både mentalt og fysisk. Det kommer ferier og høytider og det er også utfordringer i en vektreduksjonsprosess. Vi satte opp et løp som er tilpasset hans hverdag som travel forretningsmann, men prosjektet bedre helse måtte på førsteplass. Jeg krevde det, og han måtte kreve det av seg selv. Man må sette det øverst på pallen når man har blitt en bamse på over 200 kilo.

Fleksnes veide inn til 165.6 kilo 18. desember. Livet har blitt litt for komfortabelt i jula og jula varte litt vel lenge var mitt innspill på nyåret. Han hadde også slurvet med medisiner som er foreskrevet av legen. Uten hormonbalansen i orden er man sjanseløse til å gå ned i vekt. Det kan til og med ha motsatt effekt.

«Fortsetter dette blir du den best trente tjukkasen jeg kjenner, og det er ikke «nok» artig. Du må videre ned i vekt for at det er «nok artig» på sikt.»

Det er hans eget ansvar å putte i seg sunn mat, og medisiner som er foreskrevet. Det er mitt og Hitmans ansvar å legge opp trening som er fornuftig og rasjonell.


Slik innsats krever jeg av meg selv når det er mesterskapsuka.

Mesterskapsuka dyrker vi vinnerkultur. For oss er vinnerkultur å gå ned i vekt på en forsvarlig måte. Det jobbes beinhardt, vi er rake i ryggen og det skal gnistre i øynene våre selv når det er tungt. Hitman setter karakterer på sine økter og jeg setter karakterer på våre skogsturer. Vi har ærlige tilbakemeldinger om kroppens tilstand før hver eneste trening og tar hensyn til dette. Å lure seg unna innsats, spørre om unødvendige pauser, og ha sytete holdninger medfører trekk i karakter. En halvkarakter for hver eneste en, ja så strengt regime har vi i mesterskapsuka.


Samme regler i skogen, rak i ryggen når det er hardt.

Det viktigste er å finne balansen mellom trening, hvile/søvn, nok mat (heller ikke for mye mat). Hvile/søvn/restitusjon er en svært undervurdert faktor, spesielt når man kjører hardt. For min del har det vært mest å hente på dette området. Jeg kan med hånden på hjertet si jeg har vært igjennom min «smarteste balanse» siste 2 1/2 årene. I hvert fall føles det slik nå mot slutten av perioden. Jeg blir ikke yngre, og mine slitte knær og hofter blir ikke bedre, men holdes på en måte i sjakk ved at jeg har riktig balanse. Mandag 20. februar får vi svaret om formkurven traff eller ikke. Det er alltid en fare for at man overdriver i en eller annen retning. Det må man i så fall ta lærdom av så snart det lar seg gjøre.

«Who dares wins»


I mesterskapsuka gjør jeg ofte litt mer enn Hitman krever…

Før noen kapper hue av meg. Dette er regime som er tilpasset noen som ønsker å oppnå noe ekstraordinært. Bruk deler, eller noe av det, tilpasset ditt liv, så er vi sikre på at dere gjør noe riktig. Vi påberoper oss aldri fasiten.

Trening i mesterskapsuka:


Fullt fokus mellom øvelser på gymmet.

  • Mandag 13. feb: Trening Hit The Gym med Hitman og Fleksnes, 2 timer 30 min, hard minus intensitet.
  • Tirsdag 14.. februar: Tur Geitfjellet alene med oppakning og vektvest (143 kilo totalt), 1 time 50 min, hard minus intensitet totalt (hard opp, medium pluss ned.)
  • Onsdag 15. februar: Trening Hit The Gym med Hitman og Fleksnes, 2 timer 30 min, hard minus intensitet.
  • Torsdag 16. feb: Skogstur Rønningen Gård med innlagte intervall, 2 timer 30 min, medium intensitet totalt.
  • Fredag 17. feb: Hviledag
  • Lørdag 18. Feb: topptur Aunemarka/Brannåsen med turfølge, 3 timer 15 min, medium intensitet.
  • Søndag 19. feb: Hviledag.
  • Mandag. Veiedag/finale Hit The Gym 3 timer blank, hard intensitet.

Totalt 15 timer 35 min siste 8 dager. 64 timer hittil i år. I fjor hadde jeg trent 89 timer 30 min på samme tidspunkt. Jeg har vært nøye med å finne bedre balanse (mindre trening og mer og bedre restitusjon) for å unngå mest mulig smerte.

Selve veiedagen 20. februar og resultater

Skrevet 22. februar:

«På min viktigste veiedag 10. mars fjor hadde jeg booket Karl Erik Overn som «Vingman». Hans hovedoppgave var å lose meg igjennom økta på en forsvarlig måte. Den dagen var Hitman på USA reise (denne gang opptatt med NM i vektløfting). Det jeg ikke visste var at Karl Erik også hadde en vingman denne dagen, nemlig Tommy Opdal. Tommy var i starten på sitt livstilsprosjekt. Han har omtalt vår veiedag som en «gamechanger» i sitt eget prosjekt. Kun dedikerte folk får være nær rundt meg i mesterskapsuka og spesielt selve veiedagen. Det hjelper stort at han er humoristisk og Fleksnes døpte han til «miniSvendsen» på flekken (Truls Svendsen). Sannelig ser han ut som lillebroren også…»


Tommy Opdal, 30 kilo ned, kun tapt 2 kilo muskelmasse og over 18% mindre fettprosent.

Det oser dedikasjon av miniSvendsen. Folk aner bare ikke hvor viktig slike Vingmans er hvis man ønsker å oppnå noe spesielt. På selve veiedagen er det han som sørger for at vi ikke gjør økta på «bakglatte ski».


Tommy pusher Moskusen på veidagens siste øvelse.

Resultater:

Vekt: 115.4 kilo
Vektreduksjon siste måned: 7.3 kilo
Vektreduksjon siden all time heavy: over 130 kilo.

Så har vi Fleksnes da. Han har stort sett gjort samme treningsregime som meg etter jul. Nesten likt antall timer og tilpasset hans forutsetninger. Ved hans side har jeg stått og pushet informasjon om nok hvile/søvn, livsstilsprosjektet må være på 1. plass når man har å store utfordringer. Med sine 165.6 kilo til jul har han egentlig et godt utgangspunkt for fortsatt vektreduksjon, ja selv om han nå er på platå mellom fase 2 og 3 som overvektig. Det er der han har stoppet før. Livet blir komfortabelt og man blir ikke like dedikert. Jeg har foret han med informasjon om hvordan takle nye utfordringer. Du må hvile, du må sove, orker ikke å høre om businessen din i mesterskapsuka. Du skal hvile på hviledager ikke samle opp alt du har å gjøre i jobben og jobbe dobbelt på hviledager. Ved hans side har jeg tenkt i mitt stille sinn:

«Æ ska faen mæ vis dæ for du lure itj en luring»

Jeg ønsker å inspirere han ved å være NØYE i mitt prosjekt. Akkurat det Gøran Sørloth fortalte oss om på tur 10 dager før veiedagen.

Resultat Fleksnes:

Opp siden 18. desember: 4.8 kilo
Ned siden all time heavy (5. mai i fjor): 32.9 kilo

Så vet jeg at Fleksnes er rak i ryggen og tåler konstruktive innspill. Vi går ikke om grøten når vi sender personlig evaluering og den er en helt annen enn den som skrives i bloggen. Der stod det blant annet at livsstilsprosjektet hadde vært på maks 3. plass etter jul. Det er bare 2-3 lommer i året ( f eks jul, sommerferie, påskeferie) det ikke være på førsteplass når man har så store helseutfordringer, og ønsker å oppnå store mål.

Han har reist på ferie for å feire sin egen bursdag med familien. Bilde fra treningssenter er sendt moskusen mindre enn 2 dager etter mesterskapsdagen. Jeg likte teksten som var vedlagt bildet:

«Æ ska faen mæ vis dæ»


Ei rolig uke nå så venter neste veiedag for min del om ca 5 uker. Skitt au, jeg sier målet med en gang. 111.9 kilo er medalje. Drømmemålet holder jeg foreløpig for meg selv. Glemte jeg noe?

Gratulerer Hitman med nok et gull i veteranklassen i NM i vektløfting. Enda mer imponerende er hans 3. plass i senior blant «unggutta». TØFFT!

«Ingen blir god alein»

Moskusen

Hits: 4080

Rydd opp på pulten din!

Jeg hadde et brutalt møte med meg selv i november 2007. Mitt gamle liv og livsførsel hadde innhentet meg, og slo meg midt i trynet som et sleggeslag. Kroppen var full av livsstilssykdommer, jeg hadde problemer med å få til helt elementære ting som hygiene, og «kølla» virket heller ikke. Likevel tok jeg ikke grep før det nesten var for seint. Det var en pustestans (søvnapne) som førte til at jeg hadde dette første møtet med meg selv sittende på sengekanten. Jeg turte ikke legge meg å sove igjen i frykt av å ikke våkne igjen. Denne pustestansen var et vendepunkt i livet mitt både på godt og vondt.


Jula 2007. Livreddende tiltak hadde blitt satt i gang. Den beinharde jobben ventet like om hjørnet. Jeg hadde blitt vesentlig større bare siden sommeren.

Det var fryktelig vondt å se seg i speilet og erkjenne at nå hadde det gått for langt. Vi mennesker har en fantastisk evne til å la det skure å gå helt til «slegga» kommer. Det kan være rus, økonomi, jobbsituasjon, kjærlighet, ja, alt i livet. For meg gjaldt det helsa mi og det er det viktigste man har. Psykisk helse henger sammen med fysisk helse. Jeg tenker på helsa som et A-4 ark. Den ene siden er psykisk helse og den andre fysisk helse. Prøv å krølle arket på den ene siden og se hva som skjer på den andre siden…

På mange måter likte jeg noen sider av livet jeg hadde. Jeg hadde det masse gøy, mange gode venner. Uten at det var noen særlig form for luksus levde jeg etter mottoet:

«Det er bedre å dampe enn å støve»

I over en måned mot slutten av 2007 kartla og planla jeg mitt «nye» liv. Først måtte tallene på bordet. Hvorfor stopper jeg å puste? Hvorfor har jeg diabetes? Hvorfor har jeg sår i skrittet og på albuene? Hvorfor er knærne og hofta mi vond? Hvorfor virker ikke kølla mi? Hvorfor har jeg astma? Hvorfor har jeg meldt meg ut av sosiale sammenhenger når jeg normalt er veldig utadvendt? Den fysiske helsa hadde etter hvert krølla til begge sider av A-4 arket. Ja, til og med for den beinharde moskusen. La meg si det slik at jeg hadde levd et overforbruk med helsa mi i lang, lang tid, egentlig på overtid.


Juli 2007. Det ble dampet ja. 70-80 sigaretter i døgnet på fest. 20 pils og 1 liter konjakk var «normalt» når festen først var i gang.

Så lenge det er luft i lungene er det ALLTID håp. Mekanismene er ganske like på mange områder. Jobber man for mye kan du bli utbrent. Drikker man for mye blir man en belastning for seg selv og de rundt seg. Har man ikke tid til kjæresten eller familien settes forholdene på prøve. Bruker man for mye penger så må det endringer til for løse flokene som oppstår. Man må tenke kortsiktig samtidig som man har et langsiktig perspektiv på de fleste utfordringer i livet.

Det var de «store tallene» som måtte på bordet først. Jeg måtte gjøre «livreddende» grep for å overleve. Kall det gjerne «kunstig åndedrett». Jeg måtte skjære drastisk ned på det som ville berge livet mitt på kort sikt. Ingen røyk eller alkohol ut året var første livreddende grep. Røyk, astma og søvnapne er en dårlig kombinasjon. Astma forverres av sigaretter det viste jeg uten å Google. Alkohol hemmer også respirasjon når jeg skulle sove. Jeg var ingen alkoholiker, men likevel var dette ett av strakstiltakene. Resten av året skulle jeg bruke til å se over de mindre tallene, sette de i system, bevare det som var nødvendig for så å overleve på lengre sikt. Jeg måtte tenke kortsiktig og langsiktig på samme tid. Uten å tenke langsiktig ville jeg heller ikke få et godt liv lengre framme. Jeg visste det ville bli beinhardt og det ville ta tid, lang tid. Jeg kunne ikke drive «brannslukking eller livreddende» grep flere ganger. Treffer slegga tinningen er det over. Heldigvis traff slegga bare kjaken ved første forsøk. Jeg måtte se den brutale sannheten i øynene.

Rydde pulten igjen 

Jeg har igjen ryddet pulten min. Det har vært nødvendig for å få et bedre liv på sikt. Jeg fikk infeksjon etter første hudoperasjon hvor jeg fjernet 6.2 kilo fra magen. 3 måneder etter infeksjon er jeg snart frisk selv om jeg aldri har betraktet meg som syk mens det har stått på. Det har gitt meg en omvei for å nå mine endelige mål. Strakstiltak etter infeksjon var å lære seg å stelle såret, så holde seg i bevegelse, dog uten å overdrive. Såret vil gro kjappere da fortalte kirurgen meg. Under «brannslokningsperioden» med infeksjon har det sneket seg på noen kilo for mye for å være kvalifisert for ny operasjon. Noen kilo kom på etter hovedmålet ble oppnådd i fjor vår, mens noen flere kom på etter operasjon og infeksjon. Noen kilo pga væskeansamling i kroppen (etter operasjon/infeksjon), men hovedsakelig ekstra fett. Jeg setter alt i perspektiv og vet helsa mi er bedre enn da jeg var 20 år. Til tross for slitasje i knær og hofte vil jeg påstå det. Uansett hvordan jeg tenker er jeg ikke kvalifisert for ny operasjon akkurat nå. Det var derfor på tide å rydde pulten sin for å oppnå nye mål.

Jeg bruker null energi på hvorfor ditt og datt, jeg ser kun framover for å nå nye mål. For å klare dette må jeg rydde opp i hodet, konfrontere meg selv med ting som forstyrrer fokuset mitt, og gjøre de riktige valgene. Jeg har hatt 5 ukers bloggepause og det har vært et bevist valg for å koble hodet på riktig plass. Jeg har brukt tiden godt for å være best mulig forberedt. For å være i stand til løse utfordringene må man være tøff nok til å se på tallene igjen for så legge en plan. Først strakstiltak, så setter jeg det i et langsiktig perspektiv.

Ingen pizza, burger, godteri, brus eller alkohol på 4 måneder. Pizza spiste jeg 2 ganger på Rhodos i juni i fjor, hamburger (med brød) og godteri er det 2 1/2 år siden jeg spiste så jeg føler ikke det er noe offer. Alkohol var siste gang 13. januar. Det er nødvendige grep for å kunne nå målene. Jeg har regnet på det og estimerer 3-4 kilo ekstra ned bare ved å holde meg unna alkohol i denne perioden. Da snakker jeg om alkohol ca hver 4. uke kontra ingen alkohol fram til mai. Jeg har tatt høyde for mindre treningslyst og noe mer mat «dagen derpå» inn i regnestykket. Alle tallene er estimert ut ifra hvordan mitt liv er.

19. januar var det opp på vekta og møte regnskapet rak i ryggen.

122.7 kilo betyr at jeg ønsker å gå ned 15 kilo. Det store målet er altså 107.7 kilo når jeg veier inn i midten av mai. Første veiiedag er 20. februar og da er målet 117.7 kilo. Det er aldri farlig å si sine mål så lenge det er rasjonelt.

Godfot-tur med Gøran Sørloth.


10. februar 2017.

Januar 2015 gikk jeg trugetur med Gøran Sørloth . For å nå nye mål er det ALLTID godt å møte inspirerende mennesker. Gøran er flasket opp med Nils Arne Eggens God-fot teori på 80-90 tallet. Ikke bare det, han har videreutviklet den. Jeg mener han er den beste på området.


Gøran har alltid budskap til de rundt seg. Vær målretta, men det er viktig at vi har det artig. Uten at det er artig så varer det i hvert fall ikke lenge sier Gøran.

Fredag 10. februar 2017 var det klar for ny tur og selvsagt var Fleksnes med. Vi skal ta med oss Gørans kunnskap, glede og entusiasme videre i vårt felles prosjekt samt i våre egne mål og ambisjoner. Jeg elsker å ha med folk som gir oss positiv energi. De som er opptatt av vær og vind, forkjølelse, influensa osv er automatisk diskvalifisert fra å være med på tur med oss. Det folk er opptatt av i hverdagen tar de også med seg på tur. Misforstå meg rett som Nils Arne Eggen sier, vi tar også opp tunge ting på våre turer, men det skal ikke være hovedfokus.

Det er der spesielt Gøran er den store ener. Vi er svært heldige som får ta del av hans energi og kunnskap. Ved siden av kampsportekspert Roy Rolstad er Gøran den jeg har lært mest av når det gjelder attityde under trening. På trugeturen for for over 2 år siden testet jeg dette på Gøran. Jeg utfordret han til å gå med vektvest på 30 kilo i djup snø, en tur på over 2 timer. Ikke et ord nevnte han vesten under turen. Han pratet om samhandling, gjøre hverandre gode, jobben skal gjøres rak i ryggen og med vinnervilje. Da kommer man lengst var Gørans budskap. Det gnistret så mye entusiasme av han at jeg helt glemte at han gikk med vesten. Det husket jeg først når han tok av seg jakka.

Jeg har tenkt på dette utallige ganger på mine egne turer. Vist f..en er det tungt, mange ganger har det vært vondt, men selvmedlidenhet bringer meg ikke oppe på bakketoppen jeg har planlagt å bestige. Jeg skal til toppen, og jeg skal smile der oppe, akkurat slik som Gøran. Slik som Gøran da han scoret mål på fotballbanen. Min «bane» er ute i skogen, eller inne på gymmen. Man må akseptere litt vær og vind, noen dårlige dager for å få framgang. Skal man score i cupfinalen eller mot Nederland ligger det mange tunge dager bak, mye hardt arbeid. Fokuserer man på humør og entusiasme øker dine sjanser til å lykkes. Hvert menneske kjemper sin egen «cupfinale».

Mange husker sikkert Gørans mål i cupfinalen for Rosenborg, eller mot Nederland som kvalifiserte Norge til VM. Det er resultatet av hardt arbeid over tid, og svært få vet hva som ligger bak. Vi husker bare knyttneven og gleden han viste når han scoret, ja, og selve målene da selvsagt.

Gøran snakker aldri om slike ting på turene. Han er opptatt av glede under selve turen (veien til målet), gleden over minnene vi skaper på slike turer, og helsa som skapes på slike turer. Han snakker om å gjøre hverandre gode. Han vet veldig godt at hans resultater på fotballbanen ikke kunne ha vært skapt uten de rundt seg. Det presiserer han gang på gang. Likevel må man selv sørge for sin egen framdrift, eller være «nøye» for å få framgang slik han presiserer i videoen.

Tenk å få ta del i denne fantastiske energien.

Jeg skal ta med meg denne entusiasmen videre på jakt mot mine nye mål. Samtidig skal man være ydmyk:

«God dag, takk for maten og ha det bra, er gode grunnpilarer i livet»

Sitat Gøran Sørloth.

Gøran er selve symbolet på de mest brukte postulatene i bloggen.

«Ingen blir god alein og det er ikke lov å syte»

Moskusen.

Hits: 2939

Gjør det enkelt!

Mange har lovnadene de ga seg selv og de rundt seg til nyttår friskt i minnet. Trene mer, spise sunnere, drikke mindre alkohol, eller kutte røyken. Først og fremst skal man gjøre dette for sin egen del, men det skader slett ikke å gi de nære og kjære det glade budskap. Noen ønsker å gå ned noen eller mange kilo, mens andre ønsker bare å ha bedre helse. Det er uansett viktig å sette seg noen mål. Uten mål svirrer man rundt uten å vite hvorfor man egentlig vil ha det «nye livet». Vet man ikke hvorfor går det heller ikke å oppnå noe.

For snart 2 1/2 år siden delte jeg mine mål med Hitman allerede på vårt første møte på 20 år:

1. Bedre helse.
2. Æ ska pul.
3. Økonomi.
4. Kjærlighet.

Noen har kommet inn i livet mitt og endret på rekkefølgen, punkt 3 er enda ikke oppfylt, men alle 4 er fortsatt mine mål. Jeg synes det er kule mål, og i tillegg er det dønn ærlig. Kjetil Andre Aamodt ble intervjuet på NRK som 12-13 åring om hans mål, og svaret kom fra hele hans hjerte:

«Jeg vil bli verdens beste»

Uten hjertet har man ikke viljen som skal til for å nå de mål man har satt seg, og uten hodet kommer man heller ikke langt. Det handler om å være strateg i sitt eget liv. Aamodt ofret alt for bli verdens beste, mens for andre holder det i massevis bare ha som mål å kunne stå på ski. Uansett hvilke mål man har må man ofre noe for å oppnå noe.

Søk kunnskap, men vær din egen strateg

Den største feilen mange gjør er å tenke for avansert. Man sier til seg selv at det er vanskelig å spise riktig, trening må være komplisert og man må ha tipp topp utsyr. Stavene jeg bruker når jeg går tur (stavgang/truger) er skistaver fra 80 tallet, lua jeg ofte bruker likeså. Jeg aner heller ikke om disse stavene har «korrekt høyde». Det er uvesentlig fordi jeg har ingen mål om å bli verdensmester i stavgåing. Det er god helse som er målet. Det skal nevnes at moderen har gitt meg ny lue etter at hun så sønnen til stadighet bli avbildet med lua fra da jeg var i tenårene. For meg er denne nye lua bare ei ekstra lue ingenting annet, gammelua blir selvsagt brukt når jeg virkelig skal kose meg…


Moskusen med lua si

Favorittdrikkeflaska mi fikk jeg i 40 årsgave av en treningskompis for snart 5 år siden. Den er et symbol og påminnelse på at jeg har en jobb å gjøre. Dessuten bringer den lykke og oppnådde mål, det har jeg bestemt meg for. Det eneste jeg legger litt ekstra i er gode sko. Med slitte knær og hofte er det et must, men det er også et tips jeg vil gi uavhengig av hvordan kne og ledd er. Gå heller i skogen enn på asfalt, spesielt om du har noen eller mange ekstra kilo å drasse på. Det kan være drepende for motivasjon å få betennelser etter kort tid. Jeg fikk bilde fra ei dame av all snøen ute i fjor vinter. Jeg må vente til det er bart skrev hun til meg. Det er akkurat der du skal gå var min kontring. Det er tungt, men samtidig veldig skånsomt.


Lavterskeltrening. Det koster faktisk ingenting. Her er mine beste resultater skapt, og her vil de også skapes framover. Skånsomt for knær og ledd, maksimal fettforbrenning, og spretten rumpe for de som er opptatt av det. Stavene? De er fra 80 tallet.

«Ikke bruk snø, regn eller litt ruskevær som unnskyldning til å ikke gå tur, men vær rasjonell. Er det blankis eller storm så finn et annet alternativ»

Treningskompis

Det kan være smart å ha noen trene sammen med, men man kan ikke være avhengig av det. Det er umulig å nå mål uten egeninnsats. Ikke vær den som bryter treningsavtalen. Betrakt treningsavtalen som et viktig møte. Et møte med deg selv om god helse. Skal du i et annet viktig møte så er tipset:

«Still nytrena til et viktig møte»

Fersk trening gir gnist i øynene og selvtillit. Det kan være godt å ha i et hvert møte.

Lavterskeltrening

Over halvparten av mine økter er lavterskeltrening. Å gå i skogen enten alene eller sammen med noen er lavterskeltrening. Jeg har kommet i såpass god form at jeg kjører noen intervaller under skogsturer. Intervaller enten med hurtig gange, eller løping. Alltid i motbakke fordi det er det som er fornuftig i forhold til mine knær. Alt fra 30 meter til 3-400 meter. Noen ganger 5-6 intervaller, andre ganger 15 på en 2-3 timers tur. Andre ganger går jeg rolig hele veien med innlagt kaffepause på en stubbe eller rett i lynget, og er ute i 1 time. Det er ikke rasjonelt å sprenge seg på hver eneste trening. Det vil ikke holde i lengden. Man går tom både fysisk og psykisk. Enkelte ganger er det helt riktig å bare gå en tur i rolig tempo. Å gå tur i skogen er mye bedre trening enn man tror. Å ja, skogstur er trening ferdig snakka. Det er kanskje for de topp 2-3% best trente av befolkningen at en skogstur ikke oppleves som en treningstur. Den mentale effekten av en skogstur er sterkt undervurdert. Mental helse er sterkt knyttet opp mot fysisk helse.

Min første «treningsøkt» i comebacket 1. Januar 2008 var 2 intervall på 1 1/2 minutt med støvsugeren hjemme i min egen stue. Jeg hadde 5 minutters pause mellom intervallene. Start med utgangspunktet du har og øk etter hvert. Klarer du kun å gå i 15 minutter i rolig tempo, øker så med 1 minutt hver dag så går du 45 minutter etter 1 måned. Faktisk øker formen såpass mye hvis man starter med et dårlig utgangspunkt. Det er verre å hente «tideler» når formen er god.

Den mest effektive treningen jeg har gjort i mitt prosjekt er turer i skogen enten på føttene eller på truger. Effektivt når det gjelder fettforbrenning. På gymmen har jeg trent for å ha funksjonell kropp i hverdagen samt å bevare mest mulig muskelmasse. Det er muskelmassen som forbrenner energien i kroppen. Ved å bevare mest mulig muskelmasse så har jeg ivaretatt noe som er viktig for meg nemlig å kunne spise «mye mat», dog mest mulig riktig mat.

For å finne ut hvordan jeg skulle ha et kosthold som jeg kunne leve med så har jeg gjort det enkelt. Mest mulig rein mat, masse grønnsaker. Jeg har styrt unna junkfood, brød, pasta, ris og potet, og selvsagt sukkker (les sjokolade og godterier) og brus. Det er slett ikke farlig å spise ei brødskive eller 2, men jeg har valgt å styre unna fordi det inneholder en del kalorier og trigger søtsuget mitt i etterkant. Melk drikker jeg til frokost på norske og svenske hotell, og hver gang jeg er i Horten. Det er bare en regel jeg har laget meg. Det handler om å spare kalorier i lengden. Melk er sunt, men inneholder også mye kalorier. Jeg bruker både melk/fløte og setersmør i matlaging.

Her finnes artikkelen skrev om hvordan jeg har gjort det med kostholdet.  Kosthold og vektreduksjon.

Hvorfor vi har vært opptatt av muskelmassen og forbrenning skrev jeg en artikkel her: Tvillingbroren

Jeg presiserer at jeg ikke er verken lege eller ernæringsfysiolog, men forklarer hva som har funket for meg.

Trening med PT 

Ronny Hitman og moskusen 20. mai 2015.

Det kan være fornuftig å trene med PT, men det er ikke et must. Som sagt er det viktigste egeninnsats, men kunnskapen man finner hos en dyktig PT kan være nettopp det man trenger for å trene «riktig» og få et push i ryggen. Hitman har vært glimrende i så måte i mitt prosjekt. Svært kunnskapsrik på både kosthold, trening, hvile/restitusjon og opptrening etter skader. For meg er Hitman verdens beste trener.

Det skaper en forpliktelse å ha noen som følger deg, og man holder kontroll på hva man driver med. Alle statistikker sier at det er lettere å opprettholde resultatene ved at noen følger deg. Dette har man kalt «observasjonseffekten». Det er lett å skli ut uten en forpliktelse. Mitt viktigste postulat som jeg har «tjuvlånt» fra Nils Arne Eggen er:

«Ingen blir god alein».

Det finnes flust av lavterskeltilbud der ute bare man er villige til å lete etter de. Turgrupper, innetrening eller hva det måtte være. Mange er også gratis, eller tilnærmet gratis. Skogen er helt gratis det vet jeg med sikkerhet.


Spinning med Heimdal sykkel 5. januar. Heimdal sykkel er ei lavterskelgruppe og drives av Roger Nesshaug . Lavterskelgruppe i den forstand at du kommer som du er, arbeidsledig, ufør eller toppleder i en bedrift. Selve treningen er derimot glimrende! Glimrende da treningen er tilpasset alle nivå, og du kommer i det utstyret du har. Heimdal sykkel har utetrening 1-2 ganger i uka. Enten stavgang, sykling eller spinning inne på høst, vinter og vår. Det gjelder å lete etter slike tilbud. Spinningsalen Heimdal sykkel bruker er 3 min kjøretur fra der jeg bor, koster 30 kr hver gang du møter til spinning, og man trenger ikke medlemskap på treningsenteret. All utetrening har ikke kostet noe de 4 årene de har drevet på. En fin avkobling fra det treningsregimet jeg har i hverdagen. Ellers trener jeg på trenigssenter med top notch utstyr i alle retninger, jeg liker begge deler. Er jeg på reise er det første jeg sjekker trimrommet på hotellet, eller treningssenter i nærheten. Man må lete etter mulighetene.

Til slutt vil jeg avslutte med historien fra i fjor vinter. Jeg hadde åpnet et kostholdseminar i Trondheim. Jeg hadde tid til 15 minutter i åpningen før jeg måtte ut i skogen å gjøre det viktigste, nemlig treningstur på truger. Med meg hadde jeg med meg en turkamerat som ganske nylig hadde startet sitt prosjekt. Han tenkte alt for komplisert, og vanskelig både når det gjaldt trening og kosthold. Han glemmer nok ikke hva jeg sa med det første:

«Folk tror alt med trening og kosthold må være så avansert. Gjør det enkelt akkurat på samme måte som sex. Blir det for avansert så roter man seg bort. Det er juleaften bare en gang i året. Husk bare hygienen. Ulltøy og dusjing så snart som mulig.»

Vi får bare håpe han skjønner det er trening jeg snakket om på siste setning…

Det finnes utallige oppskrifter for bedre helse der ute. Det er din egen oppgave å finne ut hva som passer best for deg. Ingen kommer med den til deg mens du sitter hjemme og tvinner tommeltotter. Og husk:

«Det er ikke lov å syte»

Moskusen

Hits: 3393