Smil!

I dag ønsker jeg å formidle hvor mye et ekte smil kan bety. Hos fotballag snakker man ofte om at supporterne er 12. spilleren på laget. Folk med et ekte smil er derimot som skismøreren som gir deg perfekte ski hver eneste gang du går skiløp. Et ekte smil overgår spesialkompetanse på alle felt. På treningsfeltet ønsker vi å være dedikerte med god attityde. Hvis de rundt oss gir oss et ekte smil er det ufattelig hvor langt de klarer å løfte oss. 

Nora Fredagsvik  er en innertier i så måte (på fremhevet bilde). Hun er senterleder på 3T Ranheim hvor jeg framover kommer til å ha endel PT timer. Jeg har spennende tider foran meg med Ronny Hitman i samarbeid med 3T. Mange har støttet meg på hver sin fantastiske måte i mitt prosjekt.  I dag vil jeg framsnakke smilet til noen spesielle! KJØR BLOGG!

Et smil kan løfte deg til nye høyder, et smil kan gjøre deg motivert, et smil kan gi deg selvtillit og et smil kan gjøre en svært tung dag til en super dag. Det er bare en ting som må være på plass med smilet. Det må være ekte. Om du er mottaker av smilet, eller overbringer, så kan det gjøre den store forskjellen enten for deg eller den du gir det til, eller kanskje begge to.

Som ung lærte jeg meg at et smil ga meg fordeler. Det står svart på hvitt i attesten fra militæret at jeg hadde godt humør. Det fikk meg gjennom oppgaver som jeg den gang mente var meningsløse, dog som jeg i ettertid har skjønt jeg bare hadde godt av. Som svært overvektig gjorde det hverdagen min mye lettere selv om det i perioder var både fysisk og psykisk tungt.


Vibeke Eriksen fra Horten ble et symbol på hvor viktig et smil er. Jeg traff henne første gang på mc treff for ca 14-15 år siden. Dagen etter spurte jeg kompisen min Rolige Robert hva hun het hun med smilet. Det må være Vibeke du tenker på svarte han. Jeg ble tyngre å tyngre for hvert år jeg dro på mc treffet, men Vibeke ga meg samme smilet hvert eneste år. Det ga meg selvrespekt og jeg følte var like mye verdt som menneske, ja til og med i «toppåret mitt» da jeg gikk fra 225 kg til nærmere 250 kg.

Bare for å ha sagt det med en gang. Jeg går ikke rundt å smiler hele tiden. Det er heller ikke ekte. Den dagen jeg gjorde det ville mine nærmeste ha sendt meg til legen. Jeg går ikke rundt i skogen på mine turer å smiler hele tiden. Heller ikke under hele treningen med Hitman. Det er mange grimaser under trening når det er tungt. Jeg kommer med knyttneven og dollargliset når jeg når bakketoppen jeg har bestemt meg for å bekjempe, eller når jeg har gjennomført arbeidsoppgavene Hitman har planlagt for meg. Det er et bevis på at den jobben jeg gjør, og framgangen jeg har, virkelig betyr noe.

Ikke min oppgave

Det har aldri vært min oppgave å skape forståelse hvorfor jeg gjør mitt livsstilsprosjekt på min måte. Det har vært min oppgave å forklare det til mine nærmeste slik at de vil støtte meg. Jeg hadde ikke klart denne ferden uten støtte fra mine nærmeste. Det hadde vært umulig. Mitt mål har ikke vært å gå ned 5-10 kilo for å kunne komme inn i favorittbadebuksa til sommeren. For meg handlet det om å berge livet. Først på kort sikt, så bygge ei helse for framtiden. Jeg kunne ikke bruke energi på hva folk som ikke kjenner meg godt nok mente om meg. Hadde jeg hatt for stort fokus på det ville jeg aldri lykkes. Likevel har prøvd å etterleve de reglene som Gøran Sørloth beskrev så godt:

«God dag, takk for maten, og ha det bra»

Sitat Gøran Sørloth

Det betyr å være hyggelig, smile og være høflig i hverdagen. Gi folk rundt deg komplimenter hvis de gjør noe bra, være ydmyk over hjelp man måtte få, og gjøre det med et smil, et ekte smil.


Gøran Sørloth har gitt meg mange gode råd, og ikke minst et ekte smil.

Før jeg startet å blogge skrev jeg svært lite om privatlivet mitt på sosiale media. Slik ønsker jeg fortsatt det skal være. For meg er privatlivet privat. Nesten alt jeg skriver om er i forhold til livsstilsprosjektet jeg er inne i. Det skaper motivasjon, det skaper støttespillere som jeg ellers aldri ville fått. Tilbake deler jeg kunnskap som inspirerer andre. Det gir igjen ny motivasjon, en vinn-vinn situasjon.

Vær forberedt

Da jeg startet del 2 av livsstilsprosjektet for 2 1/2 år siden satt jeg mye hjemme i stua og planla tiden framover. Jeg trente 2 ganger i uka med Hitman og 3-4 økter alene. Med dårlig fysisk form og slitasje i kroppen måtte jeg sette av tid til restitusjon. Den tiden brukte jeg godt. Uten å beskrive alt jeg tenkte på så vil jeg likevel fortelle noe. Med dedikasjon og et smil ville jeg få mye mer hjelp enn om jeg ikke hadde fokus på det. Det var på en måte regel nummer en.


Linda På Kroken. Slikt smil gleder jeg meg til hver gang. I mine knallharde kalkyler er det slike mennesker som løfter meg til å ha fortsatt tro på det jeg driver med.

Jeg spurte meg selv om alle ville unne meg å nå mine mål? Jeg satte tall på det. Mellom 5 og 10% ville ønske jeg skulle mislykkes. For meg ville det bety mellom en og to av mine 20 nærmeste, mellom fem og ti av de 100 jeg kjente best ville gjøre det samme. Jo flere som kjente til mitt prosjekt jo flere ville ønske jeg skulle mislykkes. Jeg måtte ha minst mulig fokus på dette. Jeg måtte ha fokus på alle de som ønsket meg godt. Det var jo mange flere. Jeg ønsket å lete etter de som ga meg ett ekte smil. De som ga meg energi til å lykkes.

Jeg lagde flere grunnregler i mitt prosjekt. Jeg skulle være åpen og ærlig. Fortelle det som er relevant i forhold til mitt prosjekt i bloggen. Jeg skulle ikke ha nær tilknytning til folk som ga meg dårlig energi. Det betyr IKKE at jeg ønsker noen noe vondt, snarere tvert imot. Jeg måtte være forberedt på at jeg møtte folk som ikke liker meg. Samme regler der:

«God dag, takk for maten og ha det bra»

Jeg går ikke inn i diskusjoner med folk på hvorfor jeg gjør ting på min måte. Det er bortkastet energi for meg. Jeg er selvsagt åpen for konstruktive innspill. Det har jeg lært masse av. Mer konkret trenger jeg altså ikke å forklare hvorfor jeg har valgt å ikke spise søtsaker, kake eller potetgull i selskap. Jeg har spist mer av dette i mitt 45 årige liv enn en hel familie gjør i hele sine liv. Det betyr jeg har ett problem med slike ting, men som jeg har lært meg å leve med. Jeg har funnet alternativer. Jeg spør heller ingen om jeg kan ta meg en øl, konjakk eller jaegermeister når jeg er på ferie. Jeg er en voksen mann og bestemmer selv.

Flere ganger har jeg blitt prøvd å bli lurt ut på forskjellige diskusjoner om det ene eller det andre. På mange måter har jeg blitt en offentlig person, dog i liten skala. Jeg diskuterer ikke politikk, religion, for/mot innvandring, for/mot NAV, brød eller ikke brød, eller for/mot appen Æ. Selvsagt har jeg meninger om slike ting, men jeg har valgt å ikke bruke energi på det.

Møte med mor

Høsten 2014 inviterte jeg meg selv på middag hos min mor. Hun hadde vært min nærmeste og viktigste støttespiller fra den dagen jeg ble født. Hun trodde det var en uskyldig middag, men moskusen hadde en annen agenda. Det var en del av pakken for at jeg skulle nå mine mål. Min mor gråt den kvelden og det var tungt å se på. Jeg var iskald og virket følelsesløs, men det var jeg ikke innerst inne. Jeg hadde mislykkes så mange ganger med helsa mi, og hadde endelig funnet en vei virkelig hadde trua på. Det var bare en ting med denne veien. Den var spesialtilpasset den personen JEG er. Jeg fortalte at jeg kom til å skrive om ting hun ikke visste om livet mitt. Jeg inviterte henne inn i prosjektet på mine betingelser. Støtt meg på den måten jeg vil eller hold deg utenfor. Det betyr ikke at jeg er mindre glad i henne, eller skulle bryte kontakten. Jeg forklarte henne at jeg var svært glad i henne. Dette var likevel min måte, min kalkulerte måte.

Jeg forklarte videre at det ville være folk som mente jeg var superegoist, pr-kåt og for høy på meg selv. For meg handler det om liv eller død. Hva vil du jeg skal velge? En sunn frisk sønn, eller en godt likt, død sønn?

For meg var dette en måte å rydde opp rundt meg for å få ro og fred nok til å klare den jobben jeg hadde bestemt meg for. Jeg visste hun ville være bekymret, men hun fikk ikke lov å si det til meg. Jeg kunne ikke bruke energi på bekymringer fra andre. Fra den dagen fikk jeg full støtte fra min mor på mine betingelser.


Karl Erik Overn og Stine Elise Trøen har betydd mye for meg. Jeg har hatt mange samtaler med Karl Erik om det jeg deler i dag. Han har vært med på mange treninger sammen med meg og coach/vingman på flere veiedager.


Vanessa Vidal Thrane  har på mange måter vært diamanten min. Der får du klapp på skuldra, klem og et ekte smil i løpet av 3 sekunder. Slike folk løfter deg når det er tungt av ulike grunner.

Kjæreste

Bare måneder etter middagen med min mor kom den en annen person inn i mitt liv. Hun var frekk nok til å ta over plassen som den viktigste personen i livet mitt. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke hadde tid til kjæreste mens jeg jaktet på mine mål. Jeg var 163 kilo på dette tidspunktet, og følte det kanskje ville være for krevende. Fra 2008 til 2011 gikk jeg ned fra ca 250 til 155 kg, men da jeg endret fokus og bygde biljardklubb smalt det på 40 kg igjen. På 195 kg klarte jeg heldigvis å snu igjen. Kroppen min ville aldri tålt å bli 250 kg en gang til. Jeg satte kalkyler nok en gang. Tør jeg dette?  La oss si at det ble for interessant…

Jeg har utrolig mye å takke Monica for. Med en ekstra grunn til å kjempe for god helse klarte jeg målene før jeg trodde det var mulig. På mange måter levde jeg i ei boble der målene overskygget alt i livet. Når statusen handlet om liv eller død så syntes jeg det var naturlig. Jeg kunne ikke bruke energi på hva andre mente.

Det tok over 5 måneder før det ble offisielt at jeg for etter henne, hun etter meg, at vi var kjærester. Vi hadde derimot visst det i 5 måneder sammen med våre nærmeste. Som selvutnevnt verdensmester i planlegging å tilrettelegging hadde jeg likevel glemt å forberede henne på noe før vi ble et offisielt par.

En kveld var hun veldig mutt og jeg spurte hva som stod på. Jeg vet ikke om jeg vil fortelle deg dette, men det er for viktig.

«Noen lurer på hvilken person du er. Om du er pr-kåt, for høy på deg selv, hvorfor du ikke jobber/er ufør, du kan ikke være noen god kjæreste som er så opptatt av målene dine. Det er ikke slik jeg kjenner deg og det plager meg. Er det sjalusi eller misunnelse?»

Nok en gang måtte jeg være iskald og denne gangen var jeg virkelig det.

» Det eneste jeg i bunn og grunn bryr meg om er hva du mener, hva min mor mener, hva min nærmeste familie og venner mener. Hva andre mener kan jeg ikke bruke energi på. For meg handler det om liv eller død. Det ser kanskje ikke slik ut nå når jeg ser relativt god form ut, men for meg handler det om det. Det er kort veg tilbake til dårlig helse. Det er bare du som har fått se mine virkelig tunge dager. Jeg holdt på å dø i senga og var nærmest sengeliggende i flere måneder, jeg var impotent i 5 år, det var en stor utfordring å gå på do, jeg hadde ikke vært borti dame på nesten 20 år. Jeg forlanger ikke at folk skal sette seg inn i mitt liv å forstå verken det ene eller det andre. Jeg ønsker at dere som står meg nærmest skal forstå det, det betyr alt. Jeg må ikke forklare noen ting som helst til noen andre enn de som står meg nær.»

Vi hadde kanskje vår beste samtale den kvelden. Vi var begge enige om en ting. Så lenge vi fokuserte på:

«God dag, takk for maten, og ha det bra»

Så kan vi leve det livet vi ville med god samvittighet.


Glemte jeg noen? Selvsagt smiler også Hitman og jeg. Kutymen er attityde på trening, men etter trening er det en annen sak slik som etter trening tirsdag 21. mars.

Moskusen

Hits: 7852

Det er bare en av deg!

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har stått foran speilet i gangen, pekt på meg selv og sagt:

«Det er bare en av deg, du er best, ha deg ut og gjør jobben»

Samtidig vet jeg at det er mange som er sterkere, løper kjappere, noen har gått ned flere kilo enn meg, andre har gått ned kjappere, veldig mange er penere eller kjekkere. Jeg driver ikke noen konkurranse med noen andre enn meg selv.

Det jeg nemlig vet er at jeg er sterkere, kjappere og faktisk penere og kjekkere enn jeg var da jeg var stormoskus på ca 250 kilo. Det er bonusen etter lang hard kamp og strukturert arbeid over tid. Visst har jeg møtt motgang, ja mange ganger. Perioden 2011-14 var motgang med vektoppgang på ca 40 kilo (fra ca 150-190 kg) og bare jeg kunne gjøre noe med å endre fokus, til riktig fokus.

Disse tankene og setningene er et verktøy for at jeg skal nå mine mål, ja helt siden starten av del en 1. januar 2008. Jeg er inne i del 3 nå med løshudsoperasjoner. Jeg har forberedt meg mentalt på at del 4 etter operasjoner vil være den hardeste, nemlig holde vekta i sjakk som et normalt menneske. Et normalt menneske går litt opp og ned i vekt, men i lengden er det sunneste og å ha noenlunde jevn vekt. Ei komfortabel vekt for meg ferdig operert vil være 105-110 kilo. Det er en strategi rundt det også. Stor muskelmasse gir meg muligheten til å spise mye mat. Det er komfortabelt og lettere og leve med.

God dag, takk for maten og ha det bra


Mars. Fullt fokus på trening. God karakter? Da gir du litt ekstra…

Gøran Sørloth satte ord på ting som jeg har hatt fokus på, nemlig være høflig, hyggelig og ha godt humør. Er jeg derimot under strukturert trening og spesielt inne med Hitman er det en annen sak. Jeg ønsker liten eller ingen kontakt med folk som trener rundt oss. Et nick, eller hei er derimot en selvfølge. Jeg er på trening for å gjøre en god jobb og ingenting annet. Selvsagt har vi glimt i øyet og har det moro, men vi kan ikke kaste bort tida. Det er stor forskjell på moskusen på veg inn til trening/under trening og under kaffen etter trening. Det er urettferdige lag som vi sa på barne og ungdomskolen…


4 måneder etter operasjon er jeg minst like sterk som før operasjon om ikke sterkere. Torsdag 2. mars tangerte jeg persen på push-ups med 40 kilo på ryggen. Jeg brukte rekonvalesens perioden (inkludert infeksjon) til å bli frisk selv om jeg aldri følte meg syk mens det har stått på. Jeg bekymret meg ikke over at jeg ikke skulle bli i god form igjen. Først rekonvalesens, så bygge seg opp igjen. Jeg skal operere 5 ganger til og bekymrer meg ikke unødvendig. Samme tanker har jeg om del 4 av prosjektet.

Jeg forlanger ikke at folk skal forstå hvorfor jeg gjør ting på min måte. Jeg er derimot avhengig at jeg har forståelse fra mine nærmeste venner og familie. Det har vært nødvendig for at jeg kunne gjøre dette med god samvittighet. Den største feilen mange som følger meg gjør er å sammenligne seg selv med meg:

«Jeg har ikke sjanse til å gjøre hva han gjør så da lar jeg heller være»

Det jeg har gjort er svært egoistisk. «Heldigvis» er jeg ufør og kan vie all min tid til dette. Hos enkelte finner jeg likevel liten forståelse for at jeg er ufør når de ser meg løper rundt i skogen, eller tar push ups med vekter på ryggen. Det er ikke min oppgave å forklare dette til andre mennesker. Min oppgave har vært å få støtte fra mine nærmeste slik at jeg kan nå målene mine.

For meg er det enda mer imponerende å se 3-4 barns moren rydde opp rundt seg, skaffe sine støttespillere og virkelig forbedre helsa si enn det jeg har gjort. Jeg vet det går an, mange har gjort det før. Man må bare ha trua på det selv. Uten trua på seg selv er det umulig.

Jeg glemmer ikke alkoholikeren som sa:

«Hvordan kan jeg stole på andre når jeg ikke stoler på meg selv»

Jeg tillater svært få å komme innpå meg på mine tunge dager. Kun mine nærmeste får innpass da, og mine nærmeste treningsvenner. Jeg aner ikke hvor mange ganger har jeg knekt kroppen ut av senga, gått hinkende på do ristende på hodet og ikke ant hvordan jeg skal komme meg på den planlagte treningsturen. Jeg passere speilet på veg til do peker og sier:

«Det er bare en av deg, du er best, ha deg ut og gjør jobben»

Begge veier kan jeg gjøre det, til og fra dorunden. Enda er jeg kanskje ikke klar. Det kan ta timer før jeg er klar. En varm dusj der jeg spyler hofte og knær for å minske smertene. Pakke treningsekk, med mat, drikke og tørt skifte samtidig som Elvis runger over anlegget. Kroppen begynner å bli i orden. Jeg drar for gardina og ser ut. Det kan snø, det kan regne, det er vind. Jeg har bestemt meg for at det ikke er en begrensing, med unntak av storm og lyn. Jeg må ikke være idiot heller…

Jeg kan se ut av gardina sammen med Elvis i bakgrunnen og si:

«Det e bare æ som går dette skogsterrenget i dag, æ e en tøffing»

Jeg snakker meg opp ved å ha trua på meg selv, ingenting annet.

Frykt ikke framtiden

Jeg kan ikke frykte framtiden og si til meg selv at etter operasjoner blir det vanskelig og holde vekta. Det er feil fokus og bortkastet energi, PUNKTUM! Det vil skape usikkerhet i det jeg driver på med, og med usikkerhet øker sjansene for å mislykkes dramatisk. Jeg vet det blir vanskelig, men jeg kan ikke frykte det. Jeg må nyte gleden over all framgang og sette ting i perspektiv. Når jeg «bare» var 200 kilo nøt jeg framgangen over å kunne gå på do på en ok måte, og vaske meg over alt på kroppen. Når jeg var 170 kilo nøt jeg muligheten til å knyte mine egne sko, når jeg var 155 kilo nøt jeg muligheten av å stå på urinal på en flyplass og ikke gjemme meg bort på do, og droppe buksa og sette meg for å få det til. Jeg nøt det å kunne slippe å ha dobbelt flysete, eller være sikker på å komme inn dodøra på fly. Når jeg var 130 kilo nøt jeg framgangen ved å kunne ha ned spisebrettet på flyet. Løshuden gjorde midja mi mye større så det skjedde først på 130 kilo. Jeg nyter hvert eneste sekund jeg har morrasbrød. Det forteller meg at jeg er frisk. Det tok 1 1/2 år med endret livsstil før det skjedde etter 5 år uten.

Med alt dette i minnet går jeg forbi speilet for siste gang før treningsturen:

«Det er bare en av deg, du er best, ha deg ut å gjør jobben»

Moskusen

Hits: 2976

Veiedag 20. februar 2017.


Video før før veiedag, eller mesterskapsdag som jeg har valgt å kalle det. Jeg vet faktisk ingenting om hvilket resultat som venter meg. Eneste jeg vet er at jeg har gjort en god jobb, men man vet ikke om man har «smurt seg bort» ved å trene for mye, sove for lite, eller restituere godt nok. Balansen mellom kosthold, trening, søvn/hvile/restitusjon er viktigere enn man tror i vektreduksjon, akkurat på samme måte som for en idrettsutøver. 19. januar sa jeg 117.7 kg var medalje og 115.7 kg var gull. I videoen forklarer jeg hvorfor jeg gjør dette…

(Skrevet 17. februar)
Mesterskapsuke har jeg valgt å kalle siste uka før veiedagen. Selve veiedagen er selve mesterskapet. Jeg lader opp som en idrettsutøver før mesterskap, kall det gjerne et «høydeopphold». Jeg er ikke kjent med hvordan det er å være rundt våre idrettshelter før mesterskap, men jeg har laget min egen tjukkasversjon. Det er det som trigger meg for å nå mine mål samtidig som jeg vet dedikasjon øker mine sjanser for å lykkes. Jeg har svært liten tro på flaks, men jeg har oppdaget at de mest dedikerte har mer «flaks» enn de som ikke er dedikerte…

19. januar var det bare å stå rak i ryggen å se hva vekta sa. 122.7 kilo og ikke så langt unna hva jeg trodde på forhånd. Jeg lagde en plan for å komme til deg jeg kaller «kirurgvekt» på mitt foreløpige estimat 107-8 kilo til midten av mai.. Det gjenstår 5 operasjoner av løshud før jeg er i mål. Hadde jeg ønsket å ta grevinnehenget ville det vært 7 stk. Jeg ønsker kun å ta det upraktiske og da gjenstår bryst-lår-lår-rygg og nedre del over penisroten. På buken fjernet jeg 6.2 kilo løshud og tok 1.3 kilo fettsuging. Jeg er superfornøyd med resultatet og det har allerede gitt meg en ny hverdag. Enklere å bevege seg, lettere å bruke bukse, og sexlivet har fått en ny dimensjon.

Vinnerkultur

Så hvordan er det å være rundt moskusen tett innpå mesterskapet? Det er krevende og Hitman har uttalt at jeg er hans «verste kunde» siste økt før mesterskapsdagen, og under selve mesterskapet. Hitman skal selv delta på NM i vektløfting helga før veiedagen. Det har blitt en vane at han kommer til meg for råd, tips og inspirasjon før han skal prestere på sin egen arena, så når han sier sin verste vet jeg likevel at på mange områder er jeg hans beste. Tilliten går begge veier. For meg er Hitman den beste trener jeg kunne fått. Det handler om historikk, respekt for hverandre, og tåle en støyt for at vi skal nå våre felles mål.

Så har vi Fleksnes da. Han var 203.3 kilo da han tok kontakt med meg 5. mai fjor. Han hadde satt seg opp sine egne regnestykker på hvordan sin vektreduksjon ville foreløpe, kall det gjerne en «gangetabell». Dette kan du bare glemme var mitt svar til han. Det fungerer ikke slik. Du vil komme på platå, enkelte ganger vil du slite med motivasjon, og kroppen vil jobbe mot deg både mentalt og fysisk. Det kommer ferier og høytider og det er også utfordringer i en vektreduksjonsprosess. Vi satte opp et løp som er tilpasset hans hverdag som travel forretningsmann, men prosjektet bedre helse måtte på førsteplass. Jeg krevde det, og han måtte kreve det av seg selv. Man må sette det øverst på pallen når man har blitt en bamse på over 200 kilo.

Fleksnes veide inn til 165.6 kilo 18. desember. Livet har blitt litt for komfortabelt i jula og jula varte litt vel lenge var mitt innspill på nyåret. Han hadde også slurvet med medisiner som er foreskrevet av legen. Uten hormonbalansen i orden er man sjanseløse til å gå ned i vekt. Det kan til og med ha motsatt effekt.

«Fortsetter dette blir du den best trente tjukkasen jeg kjenner, og det er ikke «nok» artig. Du må videre ned i vekt for at det er «nok artig» på sikt.»

Det er hans eget ansvar å putte i seg sunn mat, og medisiner som er foreskrevet. Det er mitt og Hitmans ansvar å legge opp trening som er fornuftig og rasjonell.


Slik innsats krever jeg av meg selv når det er mesterskapsuka.

Mesterskapsuka dyrker vi vinnerkultur. For oss er vinnerkultur å gå ned i vekt på en forsvarlig måte. Det jobbes beinhardt, vi er rake i ryggen og det skal gnistre i øynene våre selv når det er tungt. Hitman setter karakterer på sine økter og jeg setter karakterer på våre skogsturer. Vi har ærlige tilbakemeldinger om kroppens tilstand før hver eneste trening og tar hensyn til dette. Å lure seg unna innsats, spørre om unødvendige pauser, og ha sytete holdninger medfører trekk i karakter. En halvkarakter for hver eneste en, ja så strengt regime har vi i mesterskapsuka.


Samme regler i skogen, rak i ryggen når det er hardt.

Det viktigste er å finne balansen mellom trening, hvile/søvn, nok mat (heller ikke for mye mat). Hvile/søvn/restitusjon er en svært undervurdert faktor, spesielt når man kjører hardt. For min del har det vært mest å hente på dette området. Jeg kan med hånden på hjertet si jeg har vært igjennom min «smarteste balanse» siste 2 1/2 årene. I hvert fall føles det slik nå mot slutten av perioden. Jeg blir ikke yngre, og mine slitte knær og hofter blir ikke bedre, men holdes på en måte i sjakk ved at jeg har riktig balanse. Mandag 20. februar får vi svaret om formkurven traff eller ikke. Det er alltid en fare for at man overdriver i en eller annen retning. Det må man i så fall ta lærdom av så snart det lar seg gjøre.

«Who dares wins»


I mesterskapsuka gjør jeg ofte litt mer enn Hitman krever…

Før noen kapper hue av meg. Dette er regime som er tilpasset noen som ønsker å oppnå noe ekstraordinært. Bruk deler, eller noe av det, tilpasset ditt liv, så er vi sikre på at dere gjør noe riktig. Vi påberoper oss aldri fasiten.

Trening i mesterskapsuka:


Fullt fokus mellom øvelser på gymmet.

  • Mandag 13. feb: Trening Hit The Gym med Hitman og Fleksnes, 2 timer 30 min, hard minus intensitet.
  • Tirsdag 14.. februar: Tur Geitfjellet alene med oppakning og vektvest (143 kilo totalt), 1 time 50 min, hard minus intensitet totalt (hard opp, medium pluss ned.)
  • Onsdag 15. februar: Trening Hit The Gym med Hitman og Fleksnes, 2 timer 30 min, hard minus intensitet.
  • Torsdag 16. feb: Skogstur Rønningen Gård med innlagte intervall, 2 timer 30 min, medium intensitet totalt.
  • Fredag 17. feb: Hviledag
  • Lørdag 18. Feb: topptur Aunemarka/Brannåsen med turfølge, 3 timer 15 min, medium intensitet.
  • Søndag 19. feb: Hviledag.
  • Mandag. Veiedag/finale Hit The Gym 3 timer blank, hard intensitet.

Totalt 15 timer 35 min siste 8 dager. 64 timer hittil i år. I fjor hadde jeg trent 89 timer 30 min på samme tidspunkt. Jeg har vært nøye med å finne bedre balanse (mindre trening og mer og bedre restitusjon) for å unngå mest mulig smerte.

Selve veiedagen 20. februar og resultater

Skrevet 22. februar:

«På min viktigste veiedag 10. mars fjor hadde jeg booket Karl Erik Overn som «Vingman». Hans hovedoppgave var å lose meg igjennom økta på en forsvarlig måte. Den dagen var Hitman på USA reise (denne gang opptatt med NM i vektløfting). Det jeg ikke visste var at Karl Erik også hadde en vingman denne dagen, nemlig Tommy Opdal. Tommy var i starten på sitt livstilsprosjekt. Han har omtalt vår veiedag som en «gamechanger» i sitt eget prosjekt. Kun dedikerte folk får være nær rundt meg i mesterskapsuka og spesielt selve veiedagen. Det hjelper stort at han er humoristisk og Fleksnes døpte han til «miniSvendsen» på flekken (Truls Svendsen). Sannelig ser han ut som lillebroren også…»


Tommy Opdal, 30 kilo ned, kun tapt 2 kilo muskelmasse og over 18% mindre fettprosent.

Det oser dedikasjon av miniSvendsen. Folk aner bare ikke hvor viktig slike Vingmans er hvis man ønsker å oppnå noe spesielt. På selve veiedagen er det han som sørger for at vi ikke gjør økta på «bakglatte ski».


Tommy pusher Moskusen på veidagens siste øvelse.

Resultater:

Vekt: 115.4 kilo
Vektreduksjon siste måned: 7.3 kilo
Vektreduksjon siden all time heavy: over 130 kilo.

Så har vi Fleksnes da. Han har stort sett gjort samme treningsregime som meg etter jul. Nesten likt antall timer og tilpasset hans forutsetninger. Ved hans side har jeg stått og pushet informasjon om nok hvile/søvn, livsstilsprosjektet må være på 1. plass når man har å store utfordringer. Med sine 165.6 kilo til jul har han egentlig et godt utgangspunkt for fortsatt vektreduksjon, ja selv om han nå er på platå mellom fase 2 og 3 som overvektig. Det er der han har stoppet før. Livet blir komfortabelt og man blir ikke like dedikert. Jeg har foret han med informasjon om hvordan takle nye utfordringer. Du må hvile, du må sove, orker ikke å høre om businessen din i mesterskapsuka. Du skal hvile på hviledager ikke samle opp alt du har å gjøre i jobben og jobbe dobbelt på hviledager. Ved hans side har jeg tenkt i mitt stille sinn:

«Æ ska faen mæ vis dæ for du lure itj en luring»

Jeg ønsker å inspirere han ved å være NØYE i mitt prosjekt. Akkurat det Gøran Sørloth fortalte oss om på tur 10 dager før veiedagen.

Resultat Fleksnes:

Opp siden 18. desember: 4.8 kilo
Ned siden all time heavy (5. mai i fjor): 32.9 kilo

Så vet jeg at Fleksnes er rak i ryggen og tåler konstruktive innspill. Vi går ikke om grøten når vi sender personlig evaluering og den er en helt annen enn den som skrives i bloggen. Der stod det blant annet at livsstilsprosjektet hadde vært på maks 3. plass etter jul. Det er bare 2-3 lommer i året ( f eks jul, sommerferie, påskeferie) det ikke være på førsteplass når man har så store helseutfordringer, og ønsker å oppnå store mål.

Han har reist på ferie for å feire sin egen bursdag med familien. Bilde fra treningssenter er sendt moskusen mindre enn 2 dager etter mesterskapsdagen. Jeg likte teksten som var vedlagt bildet:

«Æ ska faen mæ vis dæ»


Ei rolig uke nå så venter neste veiedag for min del om ca 5 uker. Skitt au, jeg sier målet med en gang. 111.9 kilo er medalje. Drømmemålet holder jeg foreløpig for meg selv. Glemte jeg noe?

Gratulerer Hitman med nok et gull i veteranklassen i NM i vektløfting. Enda mer imponerende er hans 3. plass i senior blant «unggutta». TØFFT!

«Ingen blir god alein»

Moskusen

Hits: 3637

Rydd opp på pulten din!

Jeg hadde et brutalt møte med meg selv i november 2007. Mitt gamle liv og livsførsel hadde innhentet meg, og slo meg midt i trynet som et sleggeslag. Kroppen var full av livsstilssykdommer, jeg hadde problemer med å få til helt elementære ting som hygiene, og «kølla» virket heller ikke. Likevel tok jeg ikke grep før det nesten var for seint. Det var en pustestans (søvnapne) som førte til at jeg hadde dette første møtet med meg selv sittende på sengekanten. Jeg turte ikke legge meg å sove igjen i frykt av å ikke våkne igjen. Denne pustestansen var et vendepunkt i livet mitt både på godt og vondt.


Jula 2007. Livreddende tiltak hadde blitt satt i gang. Den beinharde jobben ventet like om hjørnet. Jeg hadde blitt vesentlig større bare siden sommeren.

Det var fryktelig vondt å se seg i speilet og erkjenne at nå hadde det gått for langt. Vi mennesker har en fantastisk evne til å la det skure å gå helt til «slegga» kommer. Det kan være rus, økonomi, jobbsituasjon, kjærlighet, ja, alt i livet. For meg gjaldt det helsa mi og det er det viktigste man har. Psykisk helse henger sammen med fysisk helse. Jeg tenker på helsa som et A-4 ark. Den ene siden er psykisk helse og den andre fysisk helse. Prøv å krølle arket på den ene siden og se hva som skjer på den andre siden…

På mange måter likte jeg noen sider av livet jeg hadde. Jeg hadde det masse gøy, mange gode venner. Uten at det var noen særlig form for luksus levde jeg etter mottoet:

«Det er bedre å dampe enn å støve»

I over en måned mot slutten av 2007 kartla og planla jeg mitt «nye» liv. Først måtte tallene på bordet. Hvorfor stopper jeg å puste? Hvorfor har jeg diabetes? Hvorfor har jeg sår i skrittet og på albuene? Hvorfor er knærne og hofta mi vond? Hvorfor virker ikke kølla mi? Hvorfor har jeg astma? Hvorfor har jeg meldt meg ut av sosiale sammenhenger når jeg normalt er veldig utadvendt? Den fysiske helsa hadde etter hvert krølla til begge sider av A-4 arket. Ja, til og med for den beinharde moskusen. La meg si det slik at jeg hadde levd et overforbruk med helsa mi i lang, lang tid, egentlig på overtid.


Juli 2007. Det ble dampet ja. 70-80 sigaretter i døgnet på fest. 20 pils og 1 liter konjakk var «normalt» når festen først var i gang.

Så lenge det er luft i lungene er det ALLTID håp. Mekanismene er ganske like på mange områder. Jobber man for mye kan du bli utbrent. Drikker man for mye blir man en belastning for seg selv og de rundt seg. Har man ikke tid til kjæresten eller familien settes forholdene på prøve. Bruker man for mye penger så må det endringer til for løse flokene som oppstår. Man må tenke kortsiktig samtidig som man har et langsiktig perspektiv på de fleste utfordringer i livet.

Det var de «store tallene» som måtte på bordet først. Jeg måtte gjøre «livreddende» grep for å overleve. Kall det gjerne «kunstig åndedrett». Jeg måtte skjære drastisk ned på det som ville berge livet mitt på kort sikt. Ingen røyk eller alkohol ut året var første livreddende grep. Røyk, astma og søvnapne er en dårlig kombinasjon. Astma forverres av sigaretter det viste jeg uten å Google. Alkohol hemmer også respirasjon når jeg skulle sove. Jeg var ingen alkoholiker, men likevel var dette ett av strakstiltakene. Resten av året skulle jeg bruke til å se over de mindre tallene, sette de i system, bevare det som var nødvendig for så å overleve på lengre sikt. Jeg måtte tenke kortsiktig og langsiktig på samme tid. Uten å tenke langsiktig ville jeg heller ikke få et godt liv lengre framme. Jeg visste det ville bli beinhardt og det ville ta tid, lang tid. Jeg kunne ikke drive «brannslukking eller livreddende» grep flere ganger. Treffer slegga tinningen er det over. Heldigvis traff slegga bare kjaken ved første forsøk. Jeg måtte se den brutale sannheten i øynene.

Rydde pulten igjen 

Jeg har igjen ryddet pulten min. Det har vært nødvendig for å få et bedre liv på sikt. Jeg fikk infeksjon etter første hudoperasjon hvor jeg fjernet 6.2 kilo fra magen. 3 måneder etter infeksjon er jeg snart frisk selv om jeg aldri har betraktet meg som syk mens det har stått på. Det har gitt meg en omvei for å nå mine endelige mål. Strakstiltak etter infeksjon var å lære seg å stelle såret, så holde seg i bevegelse, dog uten å overdrive. Såret vil gro kjappere da fortalte kirurgen meg. Under «brannslokningsperioden» med infeksjon har det sneket seg på noen kilo for mye for å være kvalifisert for ny operasjon. Noen kilo kom på etter hovedmålet ble oppnådd i fjor vår, mens noen flere kom på etter operasjon og infeksjon. Noen kilo pga væskeansamling i kroppen (etter operasjon/infeksjon), men hovedsakelig ekstra fett. Jeg setter alt i perspektiv og vet helsa mi er bedre enn da jeg var 20 år. Til tross for slitasje i knær og hofte vil jeg påstå det. Uansett hvordan jeg tenker er jeg ikke kvalifisert for ny operasjon akkurat nå. Det var derfor på tide å rydde pulten sin for å oppnå nye mål.

Jeg bruker null energi på hvorfor ditt og datt, jeg ser kun framover for å nå nye mål. For å klare dette må jeg rydde opp i hodet, konfrontere meg selv med ting som forstyrrer fokuset mitt, og gjøre de riktige valgene. Jeg har hatt 5 ukers bloggepause og det har vært et bevist valg for å koble hodet på riktig plass. Jeg har brukt tiden godt for å være best mulig forberedt. For å være i stand til løse utfordringene må man være tøff nok til å se på tallene igjen for så legge en plan. Først strakstiltak, så setter jeg det i et langsiktig perspektiv.

Ingen pizza, burger, godteri, brus eller alkohol på 4 måneder. Pizza spiste jeg 2 ganger på Rhodos i juni i fjor, hamburger (med brød) og godteri er det 2 1/2 år siden jeg spiste så jeg føler ikke det er noe offer. Alkohol var siste gang 13. januar. Det er nødvendige grep for å kunne nå målene. Jeg har regnet på det og estimerer 3-4 kilo ekstra ned bare ved å holde meg unna alkohol i denne perioden. Da snakker jeg om alkohol ca hver 4. uke kontra ingen alkohol fram til mai. Jeg har tatt høyde for mindre treningslyst og noe mer mat «dagen derpå» inn i regnestykket. Alle tallene er estimert ut ifra hvordan mitt liv er.

19. januar var det opp på vekta og møte regnskapet rak i ryggen.

122.7 kilo betyr at jeg ønsker å gå ned 15 kilo. Det store målet er altså 107.7 kilo når jeg veier inn i midten av mai. Første veiiedag er 20. februar og da er målet 117.7 kilo. Det er aldri farlig å si sine mål så lenge det er rasjonelt.

Godfot-tur med Gøran Sørloth.


10. februar 2017.

Januar 2015 gikk jeg trugetur med Gøran Sørloth . For å nå nye mål er det ALLTID godt å møte inspirerende mennesker. Gøran er flasket opp med Nils Arne Eggens God-fot teori på 80-90 tallet. Ikke bare det, han har videreutviklet den. Jeg mener han er den beste på området.


Gøran har alltid budskap til de rundt seg. Vær målretta, men det er viktig at vi har det artig. Uten at det er artig så varer det i hvert fall ikke lenge sier Gøran.

Fredag 10. februar 2017 var det klar for ny tur og selvsagt var Fleksnes med. Vi skal ta med oss Gørans kunnskap, glede og entusiasme videre i vårt felles prosjekt samt i våre egne mål og ambisjoner. Jeg elsker å ha med folk som gir oss positiv energi. De som er opptatt av vær og vind, forkjølelse, influensa osv er automatisk diskvalifisert fra å være med på tur med oss. Det folk er opptatt av i hverdagen tar de også med seg på tur. Misforstå meg rett som Nils Arne Eggen sier, vi tar også opp tunge ting på våre turer, men det skal ikke være hovedfokus.

Det er der spesielt Gøran er den store ener. Vi er svært heldige som får ta del av hans energi og kunnskap. Ved siden av kampsportekspert Roy Rolstad er Gøran den jeg har lært mest av når det gjelder attityde under trening. På trugeturen for for over 2 år siden testet jeg dette på Gøran. Jeg utfordret han til å gå med vektvest på 30 kilo i djup snø, en tur på over 2 timer. Ikke et ord nevnte han vesten under turen. Han pratet om samhandling, gjøre hverandre gode, jobben skal gjøres rak i ryggen og med vinnervilje. Da kommer man lengst var Gørans budskap. Det gnistret så mye entusiasme av han at jeg helt glemte at han gikk med vesten. Det husket jeg først når han tok av seg jakka.

Jeg har tenkt på dette utallige ganger på mine egne turer. Vist f..en er det tungt, mange ganger har det vært vondt, men selvmedlidenhet bringer meg ikke oppe på bakketoppen jeg har planlagt å bestige. Jeg skal til toppen, og jeg skal smile der oppe, akkurat slik som Gøran. Slik som Gøran da han scoret mål på fotballbanen. Min «bane» er ute i skogen, eller inne på gymmen. Man må akseptere litt vær og vind, noen dårlige dager for å få framgang. Skal man score i cupfinalen eller mot Nederland ligger det mange tunge dager bak, mye hardt arbeid. Fokuserer man på humør og entusiasme øker dine sjanser til å lykkes. Hvert menneske kjemper sin egen «cupfinale».

Mange husker sikkert Gørans mål i cupfinalen for Rosenborg, eller mot Nederland som kvalifiserte Norge til VM. Det er resultatet av hardt arbeid over tid, og svært få vet hva som ligger bak. Vi husker bare knyttneven og gleden han viste når han scoret, ja, og selve målene da selvsagt.

Gøran snakker aldri om slike ting på turene. Han er opptatt av glede under selve turen (veien til målet), gleden over minnene vi skaper på slike turer, og helsa som skapes på slike turer. Han snakker om å gjøre hverandre gode. Han vet veldig godt at hans resultater på fotballbanen ikke kunne ha vært skapt uten de rundt seg. Det presiserer han gang på gang. Likevel må man selv sørge for sin egen framdrift, eller være «nøye» for å få framgang slik han presiserer i videoen.

Tenk å få ta del i denne fantastiske energien.

Jeg skal ta med meg denne entusiasmen videre på jakt mot mine nye mål. Samtidig skal man være ydmyk:

«God dag, takk for maten og ha det bra, er gode grunnpilarer i livet»

Sitat Gøran Sørloth.

Gøran er selve symbolet på de mest brukte postulatene i bloggen.

«Ingen blir god alein og det er ikke lov å syte»

Moskusen.

Hits: 2749

Gjør det enkelt!

Mange har lovnadene de ga seg selv og de rundt seg til nyttår friskt i minnet. Trene mer, spise sunnere, drikke mindre alkohol, eller kutte røyken. Først og fremst skal man gjøre dette for sin egen del, men det skader slett ikke å gi de nære og kjære det glade budskap. Noen ønsker å gå ned noen eller mange kilo, mens andre ønsker bare å ha bedre helse. Det er uansett viktig å sette seg noen mål. Uten mål svirrer man rundt uten å vite hvorfor man egentlig vil ha det «nye livet». Vet man ikke hvorfor går det heller ikke å oppnå noe.

For snart 2 1/2 år siden delte jeg mine mål med Hitman allerede på vårt første møte på 20 år:

1. Bedre helse.
2. Æ ska pul.
3. Økonomi.
4. Kjærlighet.

Noen har kommet inn i livet mitt og endret på rekkefølgen, punkt 3 er enda ikke oppfylt, men alle 4 er fortsatt mine mål. Jeg synes det er kule mål, og i tillegg er det dønn ærlig. Kjetil Andre Aamodt ble intervjuet på NRK som 12-13 åring om hans mål, og svaret kom fra hele hans hjerte:

«Jeg vil bli verdens beste»

Uten hjertet har man ikke viljen som skal til for å nå de mål man har satt seg, og uten hodet kommer man heller ikke langt. Det handler om å være strateg i sitt eget liv. Aamodt ofret alt for bli verdens beste, mens for andre holder det i massevis bare ha som mål å kunne stå på ski. Uansett hvilke mål man har må man ofre noe for å oppnå noe.

Søk kunnskap, men vær din egen strateg

Den største feilen mange gjør er å tenke for avansert. Man sier til seg selv at det er vanskelig å spise riktig, trening må være komplisert og man må ha tipp topp utsyr. Stavene jeg bruker når jeg går tur (stavgang/truger) er skistaver fra 80 tallet, lua jeg ofte bruker likeså. Jeg aner heller ikke om disse stavene har «korrekt høyde». Det er uvesentlig fordi jeg har ingen mål om å bli verdensmester i stavgåing. Det er god helse som er målet. Det skal nevnes at moderen har gitt meg ny lue etter at hun så sønnen til stadighet bli avbildet med lua fra da jeg var i tenårene. For meg er denne nye lua bare ei ekstra lue ingenting annet, gammelua blir selvsagt brukt når jeg virkelig skal kose meg…


Moskusen med lua si

Favorittdrikkeflaska mi fikk jeg i 40 årsgave av en treningskompis for snart 5 år siden. Den er et symbol og påminnelse på at jeg har en jobb å gjøre. Dessuten bringer den lykke og oppnådde mål, det har jeg bestemt meg for. Det eneste jeg legger litt ekstra i er gode sko. Med slitte knær og hofte er det et must, men det er også et tips jeg vil gi uavhengig av hvordan kne og ledd er. Gå heller i skogen enn på asfalt, spesielt om du har noen eller mange ekstra kilo å drasse på. Det kan være drepende for motivasjon å få betennelser etter kort tid. Jeg fikk bilde fra ei dame av all snøen ute i fjor vinter. Jeg må vente til det er bart skrev hun til meg. Det er akkurat der du skal gå var min kontring. Det er tungt, men samtidig veldig skånsomt.


Lavterskeltrening. Det koster faktisk ingenting. Her er mine beste resultater skapt, og her vil de også skapes framover. Skånsomt for knær og ledd, maksimal fettforbrenning, og spretten rumpe for de som er opptatt av det. Stavene? De er fra 80 tallet.

«Ikke bruk snø, regn eller litt ruskevær som unnskyldning til å ikke gå tur, men vær rasjonell. Er det blankis eller storm så finn et annet alternativ»

Treningskompis

Det kan være smart å ha noen trene sammen med, men man kan ikke være avhengig av det. Det er umulig å nå mål uten egeninnsats. Ikke vær den som bryter treningsavtalen. Betrakt treningsavtalen som et viktig møte. Et møte med deg selv om god helse. Skal du i et annet viktig møte så er tipset:

«Still nytrena til et viktig møte»

Fersk trening gir gnist i øynene og selvtillit. Det kan være godt å ha i et hvert møte.

Lavterskeltrening

Over halvparten av mine økter er lavterskeltrening. Å gå i skogen enten alene eller sammen med noen er lavterskeltrening. Jeg har kommet i såpass god form at jeg kjører noen intervaller under skogsturer. Intervaller enten med hurtig gange, eller løping. Alltid i motbakke fordi det er det som er fornuftig i forhold til mine knær. Alt fra 30 meter til 3-400 meter. Noen ganger 5-6 intervaller, andre ganger 15 på en 2-3 timers tur. Andre ganger går jeg rolig hele veien med innlagt kaffepause på en stubbe eller rett i lynget, og er ute i 1 time. Det er ikke rasjonelt å sprenge seg på hver eneste trening. Det vil ikke holde i lengden. Man går tom både fysisk og psykisk. Enkelte ganger er det helt riktig å bare gå en tur i rolig tempo. Å gå tur i skogen er mye bedre trening enn man tror. Å ja, skogstur er trening ferdig snakka. Det er kanskje for de topp 2-3% best trente av befolkningen at en skogstur ikke oppleves som en treningstur. Den mentale effekten av en skogstur er sterkt undervurdert. Mental helse er sterkt knyttet opp mot fysisk helse.

Min første «treningsøkt» i comebacket 1. Januar 2008 var 2 intervall på 1 1/2 minutt med støvsugeren hjemme i min egen stue. Jeg hadde 5 minutters pause mellom intervallene. Start med utgangspunktet du har og øk etter hvert. Klarer du kun å gå i 15 minutter i rolig tempo, øker så med 1 minutt hver dag så går du 45 minutter etter 1 måned. Faktisk øker formen såpass mye hvis man starter med et dårlig utgangspunkt. Det er verre å hente «tideler» når formen er god.

Den mest effektive treningen jeg har gjort i mitt prosjekt er turer i skogen enten på føttene eller på truger. Effektivt når det gjelder fettforbrenning. På gymmen har jeg trent for å ha funksjonell kropp i hverdagen samt å bevare mest mulig muskelmasse. Det er muskelmassen som forbrenner energien i kroppen. Ved å bevare mest mulig muskelmasse så har jeg ivaretatt noe som er viktig for meg nemlig å kunne spise «mye mat», dog mest mulig riktig mat.

For å finne ut hvordan jeg skulle ha et kosthold som jeg kunne leve med så har jeg gjort det enkelt. Mest mulig rein mat, masse grønnsaker. Jeg har styrt unna junkfood, brød, pasta, ris og potet, og selvsagt sukkker (les sjokolade og godterier) og brus. Det er slett ikke farlig å spise ei brødskive eller 2, men jeg har valgt å styre unna fordi det inneholder en del kalorier og trigger søtsuget mitt i etterkant. Melk drikker jeg til frokost på norske og svenske hotell, og hver gang jeg er i Horten. Det er bare en regel jeg har laget meg. Det handler om å spare kalorier i lengden. Melk er sunt, men inneholder også mye kalorier. Jeg bruker både melk/fløte og setersmør i matlaging.

Her finnes artikkelen skrev om hvordan jeg har gjort det med kostholdet.  Kosthold og vektreduksjon.

Hvorfor vi har vært opptatt av muskelmassen og forbrenning skrev jeg en artikkel her: Tvillingbroren

Jeg presiserer at jeg ikke er verken lege eller ernæringsfysiolog, men forklarer hva som har funket for meg.

Trening med PT 

Ronny Hitman og moskusen 20. mai 2015.

Det kan være fornuftig å trene med PT, men det er ikke et must. Som sagt er det viktigste egeninnsats, men kunnskapen man finner hos en dyktig PT kan være nettopp det man trenger for å trene «riktig» og få et push i ryggen. Hitman har vært glimrende i så måte i mitt prosjekt. Svært kunnskapsrik på både kosthold, trening, hvile/restitusjon og opptrening etter skader. For meg er Hitman verdens beste trener.

Det skaper en forpliktelse å ha noen som følger deg, og man holder kontroll på hva man driver med. Alle statistikker sier at det er lettere å opprettholde resultatene ved at noen følger deg. Dette har man kalt «observasjonseffekten». Det er lett å skli ut uten en forpliktelse. Mitt viktigste postulat som jeg har «tjuvlånt» fra Nils Arne Eggen er:

«Ingen blir god alein».

Det finnes flust av lavterskeltilbud der ute bare man er villige til å lete etter de. Turgrupper, innetrening eller hva det måtte være. Mange er også gratis, eller tilnærmet gratis. Skogen er helt gratis det vet jeg med sikkerhet.


Spinning med Heimdal sykkel 5. januar. Heimdal sykkel er ei lavterskelgruppe og drives av Roger Nesshaug . Lavterskelgruppe i den forstand at du kommer som du er, arbeidsledig, ufør eller toppleder i en bedrift. Selve treningen er derimot glimrende! Glimrende da treningen er tilpasset alle nivå, og du kommer i det utstyret du har. Heimdal sykkel har utetrening 1-2 ganger i uka. Enten stavgang, sykling eller spinning inne på høst, vinter og vår. Det gjelder å lete etter slike tilbud. Spinningsalen Heimdal sykkel bruker er 3 min kjøretur fra der jeg bor, koster 30 kr hver gang du møter til spinning, og man trenger ikke medlemskap på treningsenteret. All utetrening har ikke kostet noe de 4 årene de har drevet på. En fin avkobling fra det treningsregimet jeg har i hverdagen. Ellers trener jeg på trenigssenter med top notch utstyr i alle retninger, jeg liker begge deler. Er jeg på reise er det første jeg sjekker trimrommet på hotellet, eller treningssenter i nærheten. Man må lete etter mulighetene.

Til slutt vil jeg avslutte med historien fra i fjor vinter. Jeg hadde åpnet et kostholdseminar i Trondheim. Jeg hadde tid til 15 minutter i åpningen før jeg måtte ut i skogen å gjøre det viktigste, nemlig treningstur på truger. Med meg hadde jeg med meg en turkamerat som ganske nylig hadde startet sitt prosjekt. Han tenkte alt for komplisert, og vanskelig både når det gjaldt trening og kosthold. Han glemmer nok ikke hva jeg sa med det første:

«Folk tror alt med trening og kosthold må være så avansert. Gjør det enkelt akkurat på samme måte som sex. Blir det for avansert så roter man seg bort. Det er juleaften bare en gang i året. Husk bare hygienen. Ulltøy og dusjing så snart som mulig.»

Vi får bare håpe han skjønner det er trening jeg snakket om på siste setning…

Det finnes utallige oppskrifter for bedre helse der ute. Det er din egen oppgave å finne ut hva som passer best for deg. Ingen kommer med den til deg mens du sitter hjemme og tvinner tommeltotter. Og husk:

«Det er ikke lov å syte»

Moskusen

Hits: 3214

«Du lure itj en luring»

 Jeg vokste opp i Romolslia i en bydel like utenfor Trondheim. Vi hadde en fin oppvekst selv om livet bydde på sine utfordringer. Jeg var en ener på skolen, og ener i de idrettene jeg valgte å satse på. Jeg trodde godt om meg selv, dog på en annen måte enn jeg liker å framstå i dag. Den gang mente jeg tjukke folk var dumme eller late, og samme tankene hadde jeg om de som sleit på skolen. Heldigvis har livet lært meg ei lekse…

På Flatåsen ungdomsskole satt jeg alle engelsktimene sammen med en av de som sleit på skolen. Vi hadde en engelsklærer av den bedagelige sorten. Han samlet ikke inn gloseprøvene for retting, men elevene byttet bare med sidemann. En glimrende lærer for meg som tok alt kjapt, men helt sikkert verre for de som sleit. Jeg må innrømme i ettertid at jeg hadde mye «skjult moro» mens jeg rettet gloseprøven til sidemann. Jeg gikk ut av ungdomskolen med flere S enn Meget, og karakeren G var uakseptabelt for meg. Jeg burde kanskje hatt karakteren G i musikk, men jeg skrudde på sjarmen og fikk det som jeg ville til slutt…

Så var det denne sidemannen da. Ikke bare sleit han på skolen, men han valgte ikke riktig idrett heller. Han begynte med kampsport og det var ikke ordentlig idrett for oss som elsket ballsport. Vi var aldri uvenner, men vi hadde våre fighter på ungdomskolen. Aldri slåssing, men mer litt sånn brunst som haner har når de møtes. Lite ante jeg den gangen jeg sprang etter han i 9. klasse at om jeg hadde fått tak i han var det jeg som ville fått rundjuling og ikke omvendt. Jeg fikk heldigvis aldri tak i han da han var alt for smidig, og kampsportutøveren hadde lært at kunnskapen kun skulle brukes i selvforsvar.

Møte seg selv i døra


Fra 9. klasse og til slutt som 35 åring.

Jeg vet knapt nok av noen som har møtt seg selv så mye i døra som meg. Jeg ble tjukkest av alle jeg kjente, og jeg ble uføretrygda som 33 åring. Jeg hatet og bli undervurdert som tjukkas fordi jeg hele tiden visste hva som egentlig bodde i meg. Mye av de samme følelsene hadde sikkert også sidemannen min i engelsktimene på ungdomskolen. I dag skriver han bedre engelsk enn meg, og han snakker også språket flytende og bedre enn meg.

Jeg helt sikker på at han mange ganger har tenkt tanken:

«Æ ska faen mæ vis dem»

Her er bloggen jeg skrev om emnet: æ ska faen meg vis dem

Roy Rolstad 

Sidemannen i engelsktimene heter fortsatt Roy Rolstad. Han bor nå i Oslo. Jobber i fengselsvesenet, har eget firma hvor han holder foredrag og er instruktør i kampsport. Han har sort belte i 3 kampsporter, 5. Dan ITF Taekwon-Do, 4. Dan Hapkido og 1. Dan i Kali Sikaran. Roy Startet i Trondheim Taekwon-Do klubb.

Jeg har hatt 3 treninger med Roy siste 2 årene. 2 ganger på Hit The Gym i Trondheim, og en gang i kampsporthallen i Oslo. Treninga vi hadde i Oslo var en av de mest intensive jeg har vært igjennom i hele mitt liv. Han kjørte meg helt i kjelleren og piska meg rundt i 1 1/2 time. Etter treninga smilte han sitt bredeste dollarglis samtidig som han sa:

«Der fikk du for ungdomskolen»

Etter alle 3 treninger har vi satt av tid til kaffe, prat og refleksjoner. Jeg har spurt han om hvordan han har kommet dit han er i dag. Jeg er ikke bare imponert bare over engelskkunnskapene hans, hans selvsikkerhet som instruktør, men også evnen til å nå de mål han har satt seg:

«Det har vært en hard kamp, helvetes mye jobb, men man må ALLTID ha øyet på målet. Jobber man strukturert over tid kan nærmest hvem som helst nå sine mål. Hardt arbeid slår talent alle dagene i uka.»

Setter vi disse tankene i perspektiv så har vi beviset liggende framfor oss. Beviset ligger ved vår pult i engelsktimene på ungdomskolen.

Juletrening 

Vi trener på å reise seg fra gulvet bakt inn i elementer fra kampsporten.

2. juledag hadde jeg booket Roy for trening på Hit The Gym. Jeg glemmer aldri treningen vi hadde i jula for 2 år siden. Jeg var den gang ca like stor som Fleksnes er i dag og nå var selvsagt også Marve med. Jeg var 163 kilo i jula 2014. Treninga varierer mellom bøy/tøy, eksplosivitet og funksjonell kropp. Alt skal gjøres med attityde og bestemthet.

«Gjør alle øvelser med intensjon i hver bevegelse
Bruk frustrasjon til noe positivt! Overfør det til treningen.
Irritasjon er energi, kanaliser det inn i øvelsene»
Roy-

Roy lærer bort attityde på trening.

Roy bringer både meg og Fleksnes «back to basic». For tjukkaser er det like vanskelig å reise seg fra gulvet på samme måte som barn skal reise seg før de har lært å gå. Han forteller hvordan han lærte bort dette til dattera si bakt inn i lek og moro. Det er faktisk akkurat det samme han gjør med oss. Han bruker kampsportens grunnteknikker for å lære oss noe som er elementært for normalvektige. Vi fikk virkelig kjenne på kjernemuskulaturen som vi er avhengig av for å nettopp ha en funksjonell kropp i hverdagen. 1 1/2 time var over på et blunk.


«Buddahrulling» og kjernemuskulaturen får kjørt seg…

Etter treningen spurte vi om han noen gang fått bruk for kampsporten. Vi fikk ikke det svaret vi hadde forventet:

«Ja, hver dag! Det handler om å være et godt medmenneske! Gjøre gode gjerninger, ta vare på folk rundt deg!»


Sprekeste 44 åringen jeg vet om.

Så kan man spørre seg selv hvis vi drar tiden tilbake til midten av 80 tallet. Hvem gjorde de riktige valgene? Mange av de jeg drev ballsport med sliter med slitte knær og ledd. Jeg mest fordi jeg ble tjukkas, men noen skader fra idretten henger også med. Jeg hadde valgt ballsport uansett. Det var og er på mange måter min lidenskap. Roy er i dag den sprekeste av alle de jeg gikk på ungdomskolen med. Selv om han er høflig og ydmyk vedder jeg han fra tid til annen tenker i sitt stille sinn:

«Du lure itj en luring og æ ska faen mæ vis dæm»

Moskusen

Hits: 4142

Hvordan takle jula, hvordan planlegge etter jul?

Jula er over oss og for mange har den vart over en måned allerede. Slik var det også for meg i glansdagene. Jula startet i slutten av november på jakt etter byens utvalg av juletallerken, og butikkene ble plutselig fylt med nok en favoritt, nemlig Nidar Bergene julemarsipan. 7-8 store marsipanpølser ble glefset ned på få minutter. Ikke bare lørdag, men hver eneste dag. Jeg hadde et alvorlig sukkerproblem, men levde egentlig i fornektelse. Sjokolademengden var lik året rundt, men rundt jula var det liksom lov. Alle skal kose seg i jula var min unnskyldning. Aldri utad fordi det meste foregikk i smug. På nyåret er det slutt, garantert, det lovte jeg meg selv hver jul…

Det er forventet at man skal kose seg i jula og selvsagt skal man også det. Klisjeaktig sier man at det er ikke det man spiser mellom jul og nyttår som gjør skaden, men det man foretar seg mellom nyttår og jul. Det er en sannhet med visse modifikasjoner. Jula kan gjøre større skade enn man aner hvis den varer en hel måned. Det er julebord, juleavslutninger, julelunsjer, prøvesmaking på bakst og hjemmelaget hva det måtte være. Mange raser rundt på julebord hver helg fra november til jul, og noen julebord forsetter ut i både januar og februar.

Det oppstår sosialt press eller forventing om at man skal spise god mat, desserter og nyte alkohol. Mange føler man er uhøflig hvis en ikke spiser eller drikker det man blir tilbudt. Det går fint an å forberede seg på slike ting ved å være føre var. 16-17. desember deltok jeg på 2 julebord. Begge uten å nyte alkohol, uten dessert, sjokolade eller potetgull. Jeg forsynte meg rikelig av julematen på begge julebordene. Det er det jeg mener med å leve normalt. Ikke spymett, ikke stappmett, men god og mett er en god leveregel. Jeg la inn trening på dagen før begge julebordene slik at «kosekontoen» var fylt opp på forhånd. Jeg sendte begge arrangører følgende melding noen dager før selskapet:

«Æ kjæm hvis det skulle være noen tvil.
PS! Moskusen må være edru, men artig læll 🙂 «

Verre er det faktisk ikke. Ikke kompliser det ved å analysere alt i hjel. Ingen bestemmer hva du skal spise eller drikke. Det er en ærlig sak å hoppe over noe hvis du har som mål og ikke si ja takk til alt som blir tilbudt.


Løpskonkurranse med Heidi «Evita» Hagestande 17. desember. Man må ha det moro på vegen til sine mål. Jeg er henne evig takknemlig over hennes bidrag i mitt prosjekt. Det handler om å vinne ikke sant? Ingen regler ble satt, kun å komme først…

Jeg er slett ingen avholdsmann, men vet at fest nærmest hver helg ikke er forenlig med mine mål om god helse og noenlunde jevn vekt. Siste helga i november og første helga i desember drakk jeg alkohol, og jeg skal også ta en dag i jula. I såfall blir det 3 ganger på siste 4 måneder. På nyåret blir det nok en god periode uten alkohol. Alkohol er like ille som sukker når det gjelder å gå opp i vekt. Man har heller ikke mye lyst eller energi til å trene dagen(e) etter en god gammeldags fest.

Jeg betrakter meg som sukkeravhengig og har samme tilnærming til sukker som en tørrlagt alkoholiker. Jeg belønner meg ikke med sjokolade på lørdagene fordi jeg vet aldri om det går bra. Alkoholikeren vet heller ikke om han havner på grøftefylla om han tar 2-3 jaegermeister til tippekampen selv om han har vært flink hele uka. Folk som har et normalt forhold til sukker, eller alkohol for den saks skyld, skal selvsagt kose seg som de alltid har gjort. De har heller ikke et problem. Tipset er til de som sliter.

Jula 2014 pratet jeg med min mor før juleferinga. Jeg hadde et ønske for jula. Ingen sjokolade eller dessert framme mens jeg var på besøk. Gjør hva dere vil etter jeg har dratt. Sønnen din har et alvorlig problem og håper på respekt for dette. Neste jul kan alt dere vil være framme, da må jeg ha lært meg å takle dette. Ønsket ble oppfylt!

Juledepresjon

Det er mange som sliter i jula. De har kanskje ikke stor familie, eller kanskje ingen familie å dele jula med. Det er lett å døyve sorgen med alkohol/rus eller mat og sukker. Det blir en helt annen vinkling enn de som lever i overflod av juleselskap og julebord. Det er vanskelig for meg å sette meg inn i denne situasjonen da jeg aldri har vært der. Det er heller ikke lett for disse å spørre om selskap eller hjelp. Jeg betrakter de som «ikke ressurspersoner». De faller således utenom min egen regel om at:

«Det meste må vi fikse selv»

Jeg likte svært godt da jeg hørte om firmalederen som istedenfor vanlig julegave til sine ansatte som ga 4 middager til Kirkens bymisjon for hver av sine ansatte. Det ble totalt 500 middager til de som virkelig trenger det, og som gruer seg til jul. Det handler om å bry seg om de som ikke har det så bra. Utenom middagene fikk de ansatte ei flaske vin, og årets julebord ble avholdt slik det alltid har vært gjort.

Fleksnes on the rocks 

For å nå sine mål gjelder det å finne balansen mellom kosthold, trening, søvn og hvile. Her er intervju med moskusen før Fleksnes skal gjennom nesten 3 timer med trening sammen med Hitman og moskusen.

Tirsdag 20. desember hadde Fleksnes årets siste veiedag. Allerede i juli hadde vi satt vårt langsiktige delmål ved at han skulle være under 170 kilo til jul. Underveis har vi mange delmål, og det er ALLTID nærmeste delmål som er det viktigste. For 1 måned siden lå vi ørlite etter skjema, og kun blodfokus ville bringe ham dit vi ønsket. Siste 3 uker har vi oppgradert prosjektet et par hakk. Det er kun resultater som hever motivasjonen nok til å ta fatt på nye og hardere tak tak etter jul. Etter jul venter nemlig nye oppgraderinger, og det er tungt å ta fatt på dette hvis man begynner å tvile på om det vi gjør er riktig. Bruk gjerne malen fra Fleksnes i ditt eget prosjekt etter jul. Sett deg delmål, større delmål og et hovedmål. Det nærmeste delmålet er ALLTID det viktigste.

Resultater:

Starvekt 5. mai: 203.3 kilo
Vekt 20. desember: 165.6 kilo.

Vektreduksjon siden 5. mai: 37.7 kilo.

Grattis til Fleksnes!

Jeg avslutter med evalueringen jeg sendte Fleknes tirsdag kveld:

Siste 3 uker karakter seks!

Spesielt 4 ting jeg vil fremheve:

«1. Monsteronsdag i mesterskapsuka. Det er å grave dypt i kjelleren mentalt å levere så steinbra etter uforutsette ting ( utsatt reise, og dårligere oppladning).

2. Utfordringen med dietten tok du på strak arm. Du ga meg labben (handshake) umiddelbart når jeg spurte og ikke minst du startet før du trengte. Det hadde sannsynligvis holdt med 1/2 døgn mindre, men nå var vi sikker. Det var spesielt det som ga deg rein sekser. ( Fleksnes kjørte spisset diett siste 3 dager for å gå av salt. Totalt 2400 kcal pr døgn. ellers ligger han på 2800-3000 kcal i døgnet)

3. Turen for 1 1/2 uke siden da du fikk din første sekser isolert sett på ei økt.

4. Turen med Nesshaug på søndag i pissregn. Det var faktisk du/dere som løftet meg da jeg egentlig hadde en shitty dag. Hodepine, tom for energi og dårlig hofte var min status den dagen. (Det er selvsagt heller ikke lov å si det for meg under trening, kun i ettertid)

I dag er jeg «high on life» pga top top notch resultater helt siden mai. Sett alt i perspektiv med jobben din så er vi der vi maksimalt kunne være!

Ny mann, ny gange, ny fase. Kan ikke ønske mer. Moderat i jula, og noen dager ut i januar knuser vi på. Leeenge til neste mesterskap og det er godt

Steinbra»

«Det er ikke lov å syte»

God jul!

Moskusen

Hits: 2139

Moskusen og labradoren

Moskusen og labradoren

Når jeg skriver ønsker jeg at leseren skal kunne overføre dette til sitt eget liv, gjerne bruker noe, eller mer av det vi gjør for å forbedre helsa si. Jeg skriver først og fremst for å motivere meg selv, men tar gledelig imot den positive bieffekten av at det motiverer andre. Tilbakemeldinger om at det motiverer gir meg et ekstra gir i det som er det viktigste for meg, nemlig min egen helse. Med på ferden må man ha selvironi, være uredd og gi masse faen i hva andre måtte mene.

Noe av det første jeg lærer bort til de som skal gå tur med meg er at de skal ha med seg tørt skifte. Vi kjører ull på overkroppen høst, vinter og vår, og gjerne dry-fit i sommertemperatur. Dry-fit frakter svette bort fra kroppen mye bedre enn bomull, men er ikke et must. Bomull blir ofte som å gå med en blaut vaskeklut. På en lang skogstur legger vi som regel inn kaffepause, og da er tørt skifte på overkroppen både i kaffepausen og rett etter turen en selvfølge. Moskuser med stor kroppsvekt svetter mye, og det er viktig å ikke slurve ved å kjøle ned lungene med blaut og kald overkropp. Alt dette er naturlig for spreke og turvante folk, men moskuser har kanskje aldri drevet med skogsturer i vær og vind. Det er kanskje noe av grunnen til at de er moskus, bamse eller elefant og ikke antilope.


Det er viktig med tørt skifte for å unngå sykdom. Litt av et syn når Fleksnes på over 170 kilo og moskusen med løshud skifter t-skjorte inne på turistkafeen på Rønningen. Det kan vi ikke ta hensyn til for å forebygge sykdom. Her kjøres innlagt intervall.

Noe av det mest drepende for motivasjon er uventet sykdom. Man skal være såpass forberedt at sykdom ikke skal komme fra slurv. Alle blir syke fra tid til annen og det er spesielt da man skal være forberedt og sterk i hodet. Selv var jeg uheldig å fikk infeksjon i buken etter jeg fjernet løshud fra magen. Rekonvalesensen satte meg ei uke tilbake i forhold til hva jeg hadde planlagt fysisk. Psykisk har det derimot gjort meg enda sterkere. Første 8-10 dager etter infeksjon brukte jeg til å bli «frisk». Dvs frisk nok til å slippe smertestillende og gjøre ferdig antibiotika. Underveis brukte jeg tiden til å kartlegge hvordan jeg skulle gjøre sårstell, finne ut om det var forsvarlig å trene med åpent sår på magen osv. Kirurgen ga meg beskjedene jeg ønsket, nemlig at bevegelse var sunt og blodtilstrømning ville føre til at såret ville gro «sunnere» og kjappere. Jeg leter etter grunner til hvorfor jeg skal være i bevegelse isteden for lete etter grunner til å være i ro. Det er stor forskjell, og det er derfor jeg mener det har gjort meg psykisk sterkere. Han ga meg stor tillit til å finne mine egne begrensinger. Ikke overdriv var beskjeden jeg fikk. Jeg er godt trenet i å finne mine egne begrensinger i det prosjektet jeg har vært igjennom.

Så hvordan tenker jeg da? Jeg er positiv egoist. Jeg tror godt om meg selv. Dette såret skal faen ikke stoppe meg. Visst svir såret, men det er ikke farlig og fullt ut levelig. Det skal vaskes med såpe og vann 2 ganger i døgnet samt smøres med salve. Det er heslig å se på etter ei treningsøkt med både slim og kanskje litt blod. Det er den mentale biten du må overvinne sa kirurgen til meg. Flott sa jeg, jeg er sterk mentalt og det skal gå fint, vel vitende at jeg egentlig er «livredd» blodprøver. Det handler mye om hva du sier til deg selv.


Sårstell på Hit The gym 15. desember. Første styrketrening etter operasjonen og man må improvisere. Benkene i garderoben brukes som «stellebenk» etter trening og dusj.

Det under trening det svir minst på akkurat samme måte som med mine slitte knær og hofter. Kroppen slipper endorfiner og det er kroppens eget «smertestillende». Sviinga er fullt ut levelig, men det svir litt ekstra når jeg reiser og setter meg. Jeg har fått en del spørsmål om hvordan arret etter infeksjon vil bli, men det aner jeg ikke og bruker heller ikke energi på det. Det blir som det blir og jeg er kun opptatt av best mulig rekonvalesens. Det er viktig å sette ting i perspektiv. Jeg er ikke i tvil om hva jeg hadde valgt mellom 250 kilo og helsa den gang, og situasjonen jeg er igjennom nå. Ubeskjedent trøndersk sagt ser jeg masse gnist i øynene mine og hodet føles som en million.

Moskusen og labradoren 

Jeg bruker masse analogi og visualisering for å forklare de rundt meg hvordan jeg tenker, og spesielt de jeg ønsker å inspirere og motivere. Fleksnes har jeg nå begynt å kalle for labradoren min. På våre lange skogsturer har jeg selvsagt fortalt om den tida jeg trente hund for utstilling. Jeg hadde schæferhund og jeg brukte masse tid i skogen for at både hunden og jeg skulle ha glede samtidig som vi trente. I skogen utvikler hunden god motorikk og elegante bevegelser der den løper rundt blant lyng og kvister, hopper over trær som har falt, eller bekker som skal forseres. En hund som har vært i skogen er en helt annen hund enn den som kun luftes rundt blokka sier jeg til Fleksnes.


Dux og moskusen i skogen i 1997. Ingen skader på alle våre år i marka. Kun glad og sliten hund og eier. Såre poter fikk han på asfalt ,og glasskår skjærte han seg på kun der mennesker hadde bygd vei. Jeg kjører samme taktikk med labradoren.

Hunden viser enorm gjensynsglede når man tar den med tilbake i skogen, ja selv om den blir sliten etter turen. Hunden «leser avisa» når den kjenner alle duftene og sanseinntrykkene. Den er på konstant jakt etter «nyheter». Den glemmer tid og sted og nyter øyeblikket. Den kobler ut hjernen samtidig som den er på vakt og løser oppgaver. Det er akkurat det samme vi gjør når vi er ute i skogen.

«Hvorfor er jeg akkurat labrador?»

«Fordi du har troskyldige øyne, er bedagelig anlagt og ser litt lat ut»

«Ja, labrador må være meg da ja»

«Det du ikke vet er at labradoren har masse gnist i øynene under denne bedageligheten. Det handler om å trigge instinktene og slippe energien fri. Det er det vi holder på med nå.»

I mai var labradoren på valpekurs. Jeg tok han med i skogen for kjenne på følelsen og farene som truer. Han skulle sosialiseres og ut av komfortsonen. Ut av sine trygge omgivelser selv om han er sosial av natur. Han var 203 kilo. En så stor mann vekker oppsikt i skogen. Magen hans hang ut under t-skjorta, han vagget rundt med stavene sine. Vi gikk i terreng der det var mange andre hunder av alle slags raser (les folk i alle aldre). Disse farene måtte han overvinne hvis han skulle bli en god hund når han ble voksen. En god hundefører stoler på hunden sin. Han slipper den ut blant andre hunder og lar de ordne opp selv. Overført betyr det at du selv må ta ansvar for å gjøre jobben, spise riktig mat og finne tid til hvile. Oppi det her har vi funnet tid til at han skal kunne utøve yrket sitt på en god måte. Vi har satt ambisjonene etter hva som er oppnåelig ut ifra hans forutsetninger.

Vi har kommet så langt nå at labradoren akkurat er ferdig med dressurkurset. Det har tok 7 måneder til dressurkurset endelig var over. Jeg har tatt han i nakkeskinnet 1 gang på disse månedene. Det var den gangen han hoppet med skitne labber på den dresskledde mannen som skulle i bryllup. En veloppdragen hund gjør ikke slik. Det var den gangen han kom alt for seint til en treningsavtale. Det var da jeg tok han i nakkeskinnet og spurte deg hvem sin tid var viktigst for meg av hans og min tid.

Dressurkurset er bestått med karakter 6. Han syter ikke på tur. Han bryr seg ikke om været. Han kommer med stort pågangsmot til alle treninger selv om jeg vet at det er tungt mange ganger. Han sier ikke ett ord når jeg sender han på ekstra sløyfe i tung snø, kun yes, eller det går fint, eller voff voff som en veloppdragen labrador skal gjøre . Det siste vi har trent på er tigerblikket etter en motbakke, eller endt intervall. Det er oppbyggende for selvtilliten å være rak i ryggen når det er tungt.
Det var min oppgave som hundefører å bytte hviledag forleden da jeg mente føret var uforsvarlig. Jeg har gått denne ferden før han og vet hva som er forsvarlig og ikke. En hund må kunne stole på hundeføreren sin.

Forholdet «hund og hundefører» skjer kun under trening. I alle pauser, før og etter turer har vi ikke slikt et forhold. Han er like mye min rådgiver og bidragsyter ellers i hverdagen. Det er slikt et godt vennskap skal være.

Første store delmål

Allerede i juli hadde vi blinket ut vårt første «store delmål». Fram til da har vi selvsagt mange små delmål som alltid er de viktigste underveis. Vi hadde kartlagt hvilke reiser han skulle gjøre i jobben sin. Slutten av oktober og store deler av november ville medføre stor reisevirksomhet. Til jul var ambisjonen å være under 170 kilo. Vi skulle gjøre en god jobb fram til reisingen tiltok for så å peise på siste 3 uker inn mot jul. Det er ikke realistisk å tro at man skal kunne gå ned mange kilo når man jobber «døgnet rundt». Nulling er mer enn godkjent. Det er et must å sette av tid til prosjektet hvis ikke går ikke regnestykket opp.

Fra onsdag 14. desember går vi inn i mesterskapsuke fram til tirsdag 20. desember. Den uka setter Fleksnes treningsrekord for sin del. Ca 13 timer på ei uke er planlagt. Det er vilt for en mann på over 170 kilo. Han har fått beskjed om å rydde plass i kalenderen, og dette er det viktigste han gjør denne uka. Han må være egoistisk nok til å kunne nå sine mål. Egoistisk på vegne av sin egen helse.


Monsteronsdag 14. desember! Denne dagen har vi visst om i 3 uker. Turen fra Granåsen til Rønningen er 3.2 km svakt oppover stort sett hele veien. Denne dagen ble Fleksnes sendt ut på hele 12 seige intervall utenom løypa noe som gjorde turen 5 km på veg opp. For en mann på 175 kilo med oppakning holder det å gå jevnt og trutt. Ut av løypa betyr ut i snøen, gå ned en bakke for så å gå den opp igjen. Først en bakke på 80-90 meter 8 ganger, så en brattere bakke på 40 meter 4 ganger. Det er vanskeligere å gå ned bratte bakker når man er stor. Mesterskapsuka er nøye planlagt av en som har gjort dette mange ganger før. Det gjelder å holde løpet helt til tirsdag 20. desember. Jeg løper bakkene opp for så å møte han halvveis ned i bakken og blir med opp igjen. Vi komprimerer intervallene ved å telle ned underveis:

» En sekstensdels Fleksnes, en 8 dels, 3 sektensdels Fleksnes, du er halvveis, jobbe på nå, jobben må gjøres, alt er glemt på tirsdag, jeg lover deg, alt er glemt på tirsdag, jobben må gjøres, er du sliten?»

«NEI» er svaret vi har trent inn. Det gjelder å si de riktige tingene til seg selv for å nå målene.

Drømmemålet er 167.9 kilo. Det er ved 167 kilo vi har definert overgangen fra fase 3 til fase 2 som overvektig. Et godt kjennetegn med fase 3 er vaggende gange, eller gåsegange som jeg også har kalt det. Vaggende gange vil han kun få når han er stiv å støl etter det. Etter hvert vil også vagginga opphøre når han er stiv å støl ettersom han blir enda mindre. Jeg har beskrevet overgangen fra fase 3 til fase 2 som den mest motiverende jeg har vært igjennom nest etter det å bli potent igjen. Det er da det blant annet går an å knyte skoene sine på en grei måte, magen henger ikke lenger over lårene når man går og hindrer «fri ferdsel». Det er som å slippe opp håndbrekket. Det er her det stopper for mange når det gjelder videre progresjon. Livet blir mer komfortabelt og man glemmer fokus. Vi har en plan for dette ved å tenke langsiktig. Vi skal trene i jula, men mye mer moderat. I januar er det fullt angrep på nye delmål. 5. mai er planen å taxe inn til under 153.3 kilo som betyr 50 kilo på et år. Det er imponerende når jeg vet hvilken travel hverdag Fleksnes har.


Hitman og Moskusen på Rønningen gård 2. november 2014.

Med på laget har vi Hitman som har stått ved min side i mitt prosjekt, og som også bistår Fleksnes. Hitmans motto er funksjonell kropp i hverdagen og det gjøres ved å tenke langsiktig. Hitmans hjelp har vært uvurderlig for meg, vel vitende at den store jobben må jeg gjøre alene. Ingen når sine mål uten stor egeninnsats. På nyåret er jeg klar for ny innsats sammen med Hitman.

Husk det er ens egen oppgave å planlegge sine mål og ambisjoner. Vi viser bare hvordan vi gjør det.

«Who dares wins og voff voff»

Moskusen

Hits: 1031

«Æ ska faen mæ vis dæm»

Jeg har drevet med toppidrett innen vektreduksjon, det er det ingen tvil om. Jeg ønsker å inspirere andre til sunnere livsstil, dog la folk finne sin egen vei fram til sitt mål. Tilbake har jeg fått bøttevis med motivasjon og inspirasjon. Å bruke deler av vår oppskrift kan være smart, det er jeg helt sikker på. Vår oppskrift er likevel spesialdesignet for meg og mitt liv, og derfor er det lurt å finne sin egen mal. Det er ens eget ansvar å finne den beste måte å nå målene sine på, men gjerne med innspill fra andre.

Helt siden starten har jeg hatt tvilere rundt meg. Jeg spiser feil, jeg trener for mye, jeg er for selvopptatt eller pr kåt. Før livsstilsendringen skrev jeg ingenting om meg selv på sosiale media og det fantes knapt nok et bilde av meg der ute. Da jeg gikk «all in» ønsket jeg derimot å bruke sosiale media som et motivasjonsverktøy. Min store force er planlegging og tilrettelegging, samt å legge strategi for å nå mål. Det er lærbart for nærmest alle å være strateg i sitt eget liv.

For mange gullfisker

Til de nære rundt meg er jeg beinhard. Jeg sier til de:

«Jeg har for mange gullfisker rundt meg»

Hva mener du?

Jo, dere svømmer rundt i bollen deres med trutmunn og tar ikke til dere kunnskap. Dere har kommet til meg og delt deres mål av egen fri vilje, jeg har fortalt dere hva som kreves, jeg har fortalt dere OM deres ambisjoner er for høye ut i fra de forutsetningene som ligger til grunn eller ikke, jeg har fortalt dere hvor viktig kosthold er i forhold til trening, jeg har fortalt dere hvor viktig hygiene, hvile/restitusjon, søvn og ikke minst godt humør er for å lykkes, men synker det inn? Det er ikke jeg som har laget målene deres, men dere selv.»

Det er ikke pusekatter jeg sier dette til. Det er folk som tåler å få et spark i ræva for å nå de målene de har satt seg. Jeg jobber kun tett på de som er målbevisste og har ambisjoner, noe annet er uinteressant for meg. Det er stor forskjell å jobbe tett på noen og å dele sin kunnskap via sosiale media.

Slipp en person som meg ut blant allmenheten så blir det enten et elsk eller hat forhold. Jeg har vært svært bevist på å ikke uttale meg om politikk, religion, for eller imot innvandring, heller ikke 2. verdenskrig da det fortsatt er folk blant oss som har relasjon til krigen. Jeg ønsker ikke å uttale meg om slike ting fordi man møter motstand uansett hva man måtte mene. En motstand som er forstyrrende for målet. Jeg har drevet med grenen vektreduksjon, ingenting annet.


Det er ikke min oppgave å løse helseproblemene der ute. Det er min oppgave å løse mine egne utfordringer. Jeg viser bare hvordan jeg gjør det.

Svært få er så frittalende som meg og jeg har ikke tenkt å endre meg. Det er resultatene som til syvende og sist er det viktigste. Det er mange veier til Rom både når det gjelder vektreduksjon og god helse. Det er alltid opp til hver enkelt å finne sin måte å nå målene sine på. Jeg snakker om det som har virket for meg og de rundt meg. Spør du derimot meg om råd kan det være du får et svar du misliker, eller ikke hadde håpet på. Jeg har ingen behov for å pakke det inn ved å si at det er lettere, eller vanskeligere enn det faktisk er.

Ressursperson

For å nå råe mål er det en enorm fordel å være en ressursperson. «Fleksnes» spurte meg om hva jeg mente var en ressursperson allerede på vår 3. tur.

«Det handler ikke om penger selv om det er en ekstra fordel. Det handler om å tåle en støyt, være hardfør, ha selvironi, være utadvendt, by på seg selv og være målbevisst. Det er en ressursperson i min verden. Det er en stor fordel å si til seg selv at man er en ressursperson»

«Hvem vil ikke lykkes da?» spurte Fleksnes

«Det er de som sitter hjemme og leter etter grunner for akkurat de ikke kan lykkes. Det er de som ikke kan gå tur alene, det er de som er redd vær og vind, det er de som er opptatt av forkjølelse og influensa på sosiale media. De er de som bruker alderen mot seg selv for å lykkes. Det er de som er mer opptatt av at andre skal mislykkes enn å lykkes med sin egen helse. Det finnes unntak over alt, men vi leter ikke etter det. Ressurspersoner leter ikke etter unntakene.»

«Vær også klar over at det kommer til å være negative ressurspersoner rundt deg!

«Hva mener du med det?»

«Du skal vite først som sist at det er ikke alle som vil ønske deg suksess i livsstilsprosjektet ditt. Det kan være noen nære rundt deg, men i hovedsak er det «negative ressurspersoner» jeg snakker om.
Negative ressurspersoner er «sjefen» i venninde eller kammerat gjengen og som kaller inn til KMM møter. De omgir seg med personer som lar seg styre inn til på tema hvor fælt alt er, hvor umulige det er å lykkes, de som lykkes er heldige, hvor fælt alt er til enhver tid. Skulle noen bryte ut av slik ei gruppe for å sette av tid til målene sine blir de fryst ut av sjefen i gruppa. Mange gir opp sine ambisjoner om bedre helse fordi de ikke takler og er forberedt på slik motgang. Negative ressurspersoner skyr slike som meg som pesten og ville aldri hatt meg med på slikt kaffeslaberas. Jeg oppsøker heller aldri slike settinger. Da sitter jeg heller alene med avisa.»

«KMM møter?»

«Det er en forkortelse for «kos med misnøye». Agendaen for slike møter er å snakke om alt som er galt og ingenting annet. Normalen er at ting ikke er på stell og det er uforenlig med å klare å nå mål. Det hjelper ikke at personen sier at han/hun avslutter samtalen med å si at de ser positivt på ting når de har pratet ustanselig om alt som er feil underveis.»

Slik foregår en coachingsamtale med meg og en utøver. Jeg tar det som en selvfølge at utøveren tror godt om seg selv. Det er «positiv egoisme» i praksis.

Hvem sin skyld? 
fremhevetbilde_03122016
Hvem sin skyld er det at jeg ble han til høyre når jeg så ut slik som 15 åring?

Jeg har aldri skyldt på noen andre enn meg selv for å komme i det uføret jeg etter hvert havnet oppe i. Jeg var en ener på skolen, kaptein på fotballaget, kaptein på basketballaget og toppscorer i basketserien i 9. klasse, etter hvert norgesmester i biljard. Den dagen jeg skaffet meg hund ble vi Norsk Vinner i vår klasse. Jeg hadde alle forutsetninger for å lykkes med nesten hva jeg ønsket. Likevel ble jeg en mann på rundt 250 kilo, midjemål på ca 180 cm og så elendig helse at jeg nesten ikke kom meg ut av senga. Jeg levde fra jeg var 32 til 37 år uten morrasbrød pga destruktiv livsstil.

Veien tilbake har vært spektakulær på samme måte som veien opp til full size moskus. Alt med meg har liksom vært ekstremt enten den ene eller andre veien. Jeg har vært 100% ufør i 12 år. Jeg har fått innvilget uføre for resten av livet. Kunne sett netflix hver dag sammen med ei skål med potetgull og hatt Stratos lett tilgjengelig. Jeg kunne levd anonymt og levd «glade dager» foran tvn min. Men det er ikke et godt liv, tvert imot. Jeg ønsker å leve et fullverdig liv med morrasbrød hver dag. Jeg ønsker et liv sprudlende av energi og være en «frontrunner» som jeg alltid har vært på min måte. Jeg er fullstendig klar over at enkelte får kaffen i vrangstrupen over at jeg er så «selvgod» å kaller meg en frontrunner. Det lever jeg fint med. Det er et verktøy for å nå de målene jeg har satt meg. Det er naturlig for meg å være en frontrunner i det jeg driver med. Det er det samme som å være kaptein på fotball eller basketball- laget. For å inspirere mine lagkamerater ligger det fandenivolsk egeninnsats. Det er frontrunnerens hovedoppgave. Med på kjøpet får frontrunneren muligheten til «å kjefte litt» på de rundt seg simpelthen fordi han har jobbet hardt. Det gjelder å ikke misbruke sin innflytelse, men å påvirke positivt slik at allle på laget blir vinnere på hver sin måte.

Inspirasjonskilder

Jeg har en Bård Ivar, en Espen, en Per Arne, Lars-Petter en Stigen som har alle vært tjukkaser og som har vært en inspirasjon for meg både personlig og via sosiale media. Uansett er det ikke disse som imponerer meg mest, selvsagt ikke meg selv heller. Det er de hjerte- og lungesyke som stoppet opp kastet opp rundt meg når de gikk Hjerteklappdilten på Røros. De kastet opp underveis i løpet pga dårlige lunger og dårlig helse, men fullførte med glans på sin måte. I målområdet satt det de som var enda sykere, med ledninger ut av nesa, og kunne ønske de var friske nok til å gå bare kvarte løpet. De er mine helter simpelthen fordi de deltar med positivitet og ønsker de andre rundt seg godt. Det er lett å se på en person om man ønsker en annen godt eller ikke.

En hverdagshelt for meg er Roger Nesshaug som lever med en progressiv muskelsykdom og kjemper en daglig kamp for å ha et noenlunde godt liv liv til tross for sin sykdom. Les historien hans her. Ikke et ord om hvorfor han har vært uheldig og fått denne sykdommen. Kun hvordan han skal få et best mulig liv ut i fra de forutsetningene som er gitt ham. Jeg elsker å ha han med på tur for å sette det i perspektiv. Det er utrolig hva jeg har lært av den mannen. Han behandler bankdirektøren og rusmisbrukeren med samme respekt i sykkelgruppa si. Han har samme regler for alle bare de bidrar positivt. Roger er en snillere enn meg når det gjelder hvem han involverer seg i, men begges intensjon er å inspirere så mange som mulig på hver vår måte. Jeg ønsker å inspirere flest mulig gjennom bloggen ved å være meg selv, ved å si at det går an for de fleste, ikke fokusere på unntakene, men på de brorparten som faktisk er så heldige bare de slutter å finne unnskyldninger.

rogernesshaug3desember
Roger og jeg på veg mot Rønningen gård 3. desember.

Resultater for Roger er å utsette sin progressive sykdom mest mulig samt å ha et best mulig liv ut i fra de forutsetningene han har. Historien om Roger finnes her (grønn link, let i bloggen) Det er en helt annen situasjon enn de som klager på tidsklemma, sier at nå er de blitt så vanskelig fordi de er blitt for gamle, noen av disse er bare i 40 eller 50 åra. Disse gjør alt de kan for å finne ut hvorfor akkurat de ikke kan lykkes. Denne tiden kunne de fint ha blitt brukt til å forbedre helsa si, men det er en ulempe, det kreves innsats. Den dagen de går i seg selv og sier til seg selv:

«Æ ska faen mæ vis dæm»

Først den dagen har disse sjanse til å lykkes. Det krever selvinnsikt og selverklæring for å kunne lykkes. Det var først den dagen jeg erklærte at jeg hadde et problem jeg virkelig kunne gjøre noe med helsa mi. Jeg erklærte at jeg var sukkeravhengig, jeg erklærte at jeg var alt for tjukk, jeg erklærte at jeg hadde masse livsstilsykdommer og kun egeninnsats kunne gjøre noe med det. Jeg gikk i meg selv og fant ut at alle mine helseproblemer hadde noe å gjøre med livsstilen jeg førte. Jeg stilte meg selv spørsmålet om hvem sin skyld det var. Var jeg en av unntakene? Jeg kom alltid fram til samme svaret, jeg var IKKE en av unntakene. Kun unntaket ved å bli enormt stor, ingenting annet.

Det er over 20 år siden jeg første gang fikk problemer med føttene mine pga overvekt. For 15 år siden spurte jeg min eminente fysioterapeut om disse smertene var farlige.

«Det er bare vondt, men ikke farlig vondt. Du kan godt bevege deg bare du går i riktig terreng. Det vil gjøre vondt, men mindre vondt etter ei tid, sannsynligvis lang tid. Det beste ville ha vært om det var mindre vekt som trykket på føttene dine i hverdagen».

Der ligger det også for mange som sitter hjemme og leter etter hvorfor de ikke kan bevege seg. Jeg snakker ikke om folk som er dødsyke, eller ligger hjemme på mørkt rom, med bind foran øynene kraftig angrepet av kreft, ME, ALS eller hva det måtte være. Vær så snill ikke let etter unntakene for å arrestere meg, jeg har stor respekt for unntakene. Heller ikke vær en av de som skyver unntakene foran deg bare for å sette meg på plass.Jeg snakker om dere som drikker vin hver fredag og gjerne lørdag. Som reiser til syden gjerne 2-3 ganger i året, som spiser kake på KMM-møter 2 ganger i uka, dere som slurper i dere kaffe med krem og karamellsaus samtidig som dere leter etter grunner for at akkurat dere ikke kan lykkes. Dere som hele tiden baker kake og irriterer dere over de som velger å ha tid til egen helse. Dere som irriterer dere over de som tar sunne valg, har blitt «kjedelige» og ikke vil spise bollene eller kaka du serverer. Til dere som slenger frekke kommentarer til de som VIL fordi dere er bunnløse av sjalusi.

For mange uten for mye selvtillit vil dette ødelegge veien tilbake til god helse. De gir simpethen opp fordi de føler de mangler støtte fra de rundt seg. Noe av det første jeg sier i en coaching-samtale er:

«Husk det vil være folk rundt deg som ikke ønsker du skal lykkes. Du vil føle du mangler støtte fra noen du trodde det var naturlig å få støtte fra. Mellom 5 og 10% vil ønske du vil mislykkes. Du må være forberedt på dette for å øke dine egne sjanser for å lykkes»

Mange er veldig overrasket over at jeg sier dette, men det tar ikke vekk sannheten i det. Jeg sier at de ikke skal bruke energi på hvorfor det er slik, men bruke energi på å være forberedt. Det er en enorm fordel å være forberedt. Å bruke energi på hvorfor er som å bruke energi på hvor stort verdensrommet er. Det er vanskelig å forstå så bare aksepter størrelsen og lev her så godt som mulig.

Akkurat samme forberedelse gjorde jeg for over 2 år siden da jeg kalkulerte hvordan det ville bli tatt imot når jeg skulle dele historien min og veien tilbake. Det ville være folk som mente jeg var klysete, pr kåt, eller hva det måtte være. Noen ville nærmest hate meg pga å være så frittalende. Noen ville snakke bak ryggen min av akkurat samme grunner. Sannsynligvis de samme personene som snakket bak ryggen min da jeg var full-size moskus og ikke klarte å ta vare på helsa mi. Disse kalkylene og forberedelsene har vært meget viktig for å oppnå det viktigste, nemlig resultater.

Jeg snakket med de nærmeste rundt meg og oppfordret til støtte i mitt nye prosjekt. Støtte på hver sin måte. Støtte i å la meg være egoist nok til å få fullføre prosjektet. På den måten var de invitert inn til å være støttespillere og forstå hva jeg skulle igjennom, mer enn det trengte jeg ikke. Det er støtten fra disse som har vært aller viktigst og skal være viktigst. Mellom 5 og 10% av tiden har jeg likevel tenkt:

«Æ ska faen mæ vis dæm»

Bare de som takler ærlige tilbakemeldinger har sjanse til å lykkes. Det er disse som kommer til å få det moro på vegen til bedre helse. Man er avhengig av å ha det moro for å lykkes. Man må by på seg selv og ha selvironi. Er man likevel fornøyd med sitasjonen sin, har noen, eller mange kilo for mye, har litt vonter her og der, men likevel synes livet er greit, ikke la deg provosere av det jeg sier. Dere har eller ikke kommet til meg for å få råd. Jeg snakker til de som sier de ønsker å oppnå noe, men som ikke vil gjøre innsatsen som trengs. Jeg påtvinger ingen noe som helst. Jeg forteller om motstanden dere vil møte på ferden mot god helse. Det er ikke bare blodsukkersvingninger, sult og dårlig vær dere må takle, men motstand dere ikke hadde ventet.


Jeg var så heldig at jeg ble invitert til Stortinget 11. oktober for å snakke om motivasjon og min ferd. I salen satt flere av toppolitikerne til Frp. Kun ærlige tilbakemeldinger gjelder sier jeg til de frammøtte. Bård Hoksrud var en av de som ble utfordret…

Så har jeg en oppfordring til deg som sitter og leser og lar deg provosere. Den dagen du kvitter deg med din iboende motstand og slutter å leve i fornektelse, sier til de rundt enten direkte, eller via resultater:

«Æ ska faen mæ vis dæ»

Først da har du oppnådd noe som virkelig teller.

«Who dares wins»

Moskusen

Hits: 11799

What doesn’t kill you makes you stronger!

Det er ikke alltid går slik som planlagt eller man håper. Det er spesielt da det er viktig å være sterk i hodet. Jeg har fått infeksjon i «såret» etter operasjon, og får dermed en noe mer trøblete rekonvalesens enn jeg hadde håpet på. Jeg kommer tilbake hva jeg tenker om dette lenger nede i bloggen og vil først fortelle litt om siste tiden både før, under, og etter operasjonen jeg har vært igjennom.

Jeg får sterke assosiasjoner til elefanten som er redd musa når det gjelder meg selv og blodprøver. Jeg er fullstendig klar over at det aldri har vært fare for livet når jeg må ta blodprøve. Jeg kan kutte meg på en kvist i skogen, silblø fra leggen eller låret, og det gjør meg ingenting. Jeg fortsetter skogsturen uten en mine. Straks det er ei hvitkledd frøken som skal tappe ei te-skje blod, og fylle på et bitte lite rør kan jeg få karusellfølelsen før jeg aner det. Jeg tar blodprøve liggende, ferdig snakka og klikklås i bakken…

Det har blitt noen blodprøver siste tida og jeg skriver det med et smil om munnen samtidig som jeg tenker på de tøffeste elefantene i Afrika.

Før operasjon var jeg i en situasjon der jeg ikke lenger hadde kontroll på det som skulle skje. En ganske uvant tilværelse for en som planlegger og tilrettelegger mer enn gjennomsnittsmannen. Evnen til å planlegge og tilrettelegge har vært en stor forutsetning for at vi har lykkes med å nå våre mål. Det er trenbart for nær sagt alle å planlegge så ikke bruk det som unnskyldning for at akkurat du ikke kan lykkes.

Jeg var spesielt opptatt av det med søvnapne, og opplevelsen med narkose som jeg aldri hadde prøvd. Søvnapne har jeg svært sjeldent nå pga mye lettere kropp og mye bedre form. Dvs søvnapne hvor jeg våkner selv av at jeg ikke har pustet på ei stund. Det er de tilfellene jeg opplever jeg som ubehagelig. Narkose fikk jeg ikke forrige gang jeg tok en operasjon fordi jeg var for stor (over 200 kilo). Kirurgen kunne berolige meg med at jeg var veldig godt passet på og ikke skulle bekymre meg. Jeg fikk meget trygg og god informasjon av kirurgen rett før operasjon.

Operasjonen gikk kjempefint og narkosen opplevdes bare som ei god natts søvn. Jeg hadde drensposer som skulle ta unna sårveska og de gikk jeg med i 6 dager. Drensposene minnet meg fælt på «utvidet blodprøve» så de gjemte jeg godt under dyna første natta som jeg tilbringte hos Klinikk Stokkan. Kjempeservice av sykepleierne som passet på meg og jeg fikk servert brød igjen for første gang på over 2 år. Det har ikke vært en del av kostholdet mitt på jakt etter målene.

broedskiver_13_11_2016
Sykepleieren spurte om jeg skulle ha 2 eller 3 skiver brød:

«Gi mæ 4 du, æ orke itj å ligg her sulten»

Resultat etter operasjon: 1.3 kg fettsuging og 6.2 kilo «løshud» fra magen, totalt 7.5 kilo fra ett og samme område. Det føles rart, men rart på en god måte.

Kort og selvlært sykepleierutdannelse

sykesenga_med_monica_13_11_2016
Reima på sykebesøk etter operasjon. Hennes oppgaver har blitt utvidet mer enn vi visste akkurat her.

Så har vi fantasiske reima mi da, eller kjæresten/forloveden om du vil. Hun har fått være med på litt av vært siste 15-16 dagene. Samme dag jeg opererte så hun Farmen på tv og de lagde blodkaker eller noe lignede i oppdrag. Hun er ikke særlig glad i blod og holdt fjernkontrollen foran øynene da hun så tv. Dagen etter henter hun Moskusen, og scenen hun opplevde har fått oss til å bryte ut i krampelatter mange ganger.

Vel hjemme og innlosjert i senga må moskusen på do og går naken, krokrygget, og med musesteg mot toalettet. Jeg har svært operasjonsplaster på magen med «ledninger» hengende ut fra plasteret. I hendene holder jeg posene med sårveske. Stopper opp ved stua der reima sitter, og bruker en stemme som minner mest om den jeg hadde da jeg var i stemmeskifte:

«Æ må tiss»

Så tusler jeg videre ut på badet. Hun satt igjen med de største klinkekuleøyne kunne hun fortelle meg dagen etter når hun endelig fortalte meg det hele hikstende av latter. Jeg skulle bare ha visst det her da jeg holdt for øynene da jeg så Farmen for et par dager siden…

For å si det slik så blir man fort voksen i forhold til operasjoner når man er midt oppe i det.

Kort oppsummert har det ikke vært veldig fælt å være gjennom operasjon og første tiden etter. Er man i god fysisk form før operasjon kommer man seg fort. Litt smerter/sviing er det fra såret, men ingenting man ikke takler på en grei måte. Man bruker smertestillende i dagene etter og da går det veldig fint. Det var upraktisk å gå med dren da de må være med deg over alt, og da mener jeg OVER ALT. Skal man hente noe i kjøleskapet så henter man derfra med drensposen i hånda samtidig…

drenposer
Drensposene er med over alt og tissing foregår sittende. Jeg putta drenposene i andre poser for å minske inntrykket. Typisk mann å bruke en polpose og en apotekpose. En mann bryr seg ikke om bagateller…

Det var uvant å ta den første dusjen etter at jeg fjernet dren. Det var kjempegodt, men litt rart med tanke på at man nylig er operert. Jeg dusjet med øynene lukket første gang da jeg ikke hadde lyst til å se. Ingen fare, jeg fant fram til alle plasser jeg ønsket å vaske. Det er faktisk mye letter å vaske seg i blinde nå enn det var med øynene åpne den gang jeg var ca 250 kilo. Dagen etter dusjet jeg med øynene åpne og det er litt slik det foregår. Man utvider horisonten for hver dag og har det ikke travelt.

Jeg fjernet dren hos favorittsykepleieren min på legesenteret jeg tilhører. Hun vet akkurat hvordan man skal håndtere en moskus som har levd ett vilt liv når han raste fra seg på viddene. Hun utfører alltid de oppgaver hun skal gjøre med glimt i øyet, kjapp i replikken og med stø hånd. Det handler om å få pasienten til å føle seg komfortabel i en situasjon som man normalt ikke er komfortabel i. Kjæresten var med på seansen for å lære hvordan vi videre behandler sårene etter operasjon. Jeg opplevde det ikke som vondt å fjerne dren, bare litt rart og ekkelt, men det gikk på null komma svisj.

«Heldige mæ som får med mæ 2 kvinnfolk på rommet å får beskjed om å klæ av meg før æ vinn å snu mæ»

Sitat mosksen.

fjerning_av_dren_13_11_2016
Dren fjernes av sykepleieren jeg har fått utrolig god tillit til gjennom mange år.

Underveis har jeg fått særdeles god oppfølging hos Stückrath  med tilpasning og bruk av kompresjonstøy. Det er godt å ha fagfolk rundt seg når man er inn i ukjent terreng. Vibeke sier man selv blir ekspert etter som man lærer seg bruken. Det var uvant å bruke første dagene, men etter hvert føler man at man ikke vil være det foruten, og at kompresjonen holder «ting på plass» slik det skal på en trygg måte. Hun har hatt rett i alt hun har sagt til meg så langt og har IKKE tenkt å tvile på hennes råd framover heller. Kompresjonstøyet sørger for god tilstrømning av blod og oksygen til arr og sårområder som er nødvendig for å få et godt resultat.

meg_og_vibeke_13_11_2016a
Vibeke Stückrath Hay med kyndig veiledning i hvordan jeg skal ha på og bruke kompresjonstøy i tiden framover. Det er en stor fordel å ha et skifte spesielt nå etter at jeg har fått infeksjon. Jeg bruker av merke Voe og er superfornøyd. Kompressjonstøyet skylles for hånd og tørkes skånsomt først rullet inn i håndkle, så eventuelt med hårføner hvis man har kun en stk.

Infeksjon

11 dager etter operasjon (sist søndag) oppdager jeg at plasteret rundt arrene er blitt blaut og jeg rådfører meg med kjæresten. Det kommer gult puss ut som lukter, og det har blitt vondere i området rundt buken. Vi har mulighet til å ringe kirurgen døgnet rundt i oppfølgingsprossessen, og vi bestemmer oss for å gjøre det. Vi sender bilder av såret og vi blir rådet til å oppsøke legevakten. Jeg blir satt på antibiotika og får gode råd og tips fra legevakta om hvordan drive sårbehandling og medisinering fram til kontrolltime hos kirurgen.

hos_legevakta_13_11_2016
Forrige søndag ble det en tur på legevakta.

I skrivende stund er det blitt fredag og jeg har akkurat vært på min 2. kontrolltime denne uka. CRP har gått ned fra 96 til 36 fra onsdag til fredag og det er positivt (skal normalt ligge under 5). Jeg har ny kontrolltime igjen på mandag.

For å oppsummere så er konklusjonen at det ikke er blitt gjort noen feil av verken oss eller noen andre. Det er alltid en viss risiko for infeksjon, og det er heller ikke uvanlig, selv om det er mer vanlig å slippe infeksjon etter hva jeg har skjønt. Inngrep i buken øker faren for infeksjon, og jo større inngrep man har så øker risikoen. Det er et stort inngrep som er gjort. For å sette det i perspektiv så har ei vanlig størrelse dame ca 6 kilo hud på hele kroppen.

Jeg bruker null energi på hvorfor, finne ut hvor mange prosent som er uheldige, eller hvorfor det skjedde meg. Jeg har kun ett fokus, nemlig å få fiksa opp i det jeg er oppe i på mest mulig fornuftig og rasjonell måte. Jeg har super støtte og behandling på Klinikk Stokkan, og er ikke i tvil om at jeg også skal ta mine neste operasjoner der når den tid kommer.

Jeg skal bare gjøre det jeg får beskjed om framover, og stien blir til mens man går på den. Det ville nå uansett være ca 4 uker til jeg kunne trene etter operasjon. Mulig trening blir utsatt litt til, men det vet jeg altså ikke noe om nå. Jeg vet at infeksjonen tar noen uker å behandle. Jeg har fantastisk støtte rundt meg fra mine nærmeste, og jeg har et helsevesen som gir meg muligheten til å ta slike operasjoner. Jeg har oppnådd frikort på helsetjenester for første gang i mitt liv. Det betyr at jeg har ikke rent ned legekontorene tidligere. Hmmm, jeg tror jeg benytter denne muligheten til å oppsøke favorittsykepleieren et par ekstra ganger slik at reima får velfortjent avlastning ved sårskifte.

bilde_ved_pc_13_11_2016
Moskusen har ordnet seg kontor i godstolen. Beste sittestilling akkurat nå er bakoverlendt med tanke på såret på magen. Her ferdigstilles denne bloggen lørdag 12. november. Glimtet i øyet ser jeg fortsatt, og fokuset er framover slik det skal være. Jeg skjønner nå endelig hva kvinnfolk mener med push-ups. Jeg trodde alltid det hadde noe med armhevninger å gjøre…

Jeg legger ikke ut bilder fra det infiserte såret fordi det er ikke så veldig innbydende å se på. Kort fortalt er det på størrelse med en 20 pakning sigaretter både i bredde og dybde. Såret er åpent etter at kirurgen fjernet død hud og rensket opp i det. Jeg ser minst mulig på det og har igjen innført dusjing med lukkede øyne, gjerne syngende for å ha annet fokus. Såret vaskes med såpe og vann minst 2 ganger i døgnet, og det skiftes bandasje og kompress. Jeg er aller mest imponert over reima som må stupe ut i det å behandle såret med Pyrisept, sårsalve og skifte bandasje

Nettopp lå jeg som en forvokst baby i senga når hun skulle behandle såret mitt. Babyer ser alltid rett i taket når de vaskes samtidig som de enten smiler eller skjærer grimaser. Moskusen så i taket fordi han ikke har lyst til å se såret sitt, og jada, han smiler og skjærer grimaser han også.

«Hvis jeg hadde fortalt deg dette for 2 år siden hadde du vært her nå da?»

«Aldri i livet» sa hun dønn ærlig.

Jeg liker ærlige svar!

Da får jeg si til henne som jeg sier til meg selv:

«What doesnt kill you makes you stronger»

Moskusen.

Hits: 6494