4 faser i overvekten!

Jeg har definert overvekten i 4 faser, og det er de fasene jeg har vært igjennom. Fase 4 betyr for det meste sengeliggende, problemer med å gå meget korte distanser som f eks ut med søpla, eller handle i butikk. Hygiene klarte jeg sånn akkurat og med et nødskrik. Det betyr hygiene etter dobesøk og vaske seg på «alle plasser» som er nødvendig. Å gå på do på fremmede plasser var en mental belastning. Var doskåla for lav ble det vanskelig og var den for høy ble det like vanskelig, men på en annen måte. Det kunne heller ikke være for trangt. Reiser ble ofte ble avslått når jeg ikke visste om det lå til rette for meg rundt slike ting. Grunnen til at jeg ikke reiste med fly når jeg var + 200 kg var at jeg ikke visste om jeg kom inn på do på flyet. Jeg vasket meg mer enn nok, men det hjelper liksom ikke hvis man ikke kommer til over alt. Mange lurer sikkert på hvorfor jeg lot det gå så langt, men det bruker ikke jeg energi på i dag. Gjort er gjort og skjedd er skjedd. Jeg løfter alltid blikket framover mot det jeg kan gjøre noe med.

En eventuell fase 5 for meg ville ha vært at jeg var helt sengeliggende og trengte hjelp til hygiene og de aller fleste elementære ting. Med den livstilen jeg levde ville jeg neppe ha overlevd å komme i fase 5. Storrøyker på fest (70-80 i døgnet), og med astma i tillegg var det en kombinasjon som neppe lot seg gjøre. Jeg berget akkurat etter en pustestans november 2007 ved å velte meg rundt og slå hardt i brystkassa for å få i gang respirasjonen. Nærmest sittende i senga på 6 dyner og 3 hodeputer, lå jeg 90% av tiden vendt mot venstre. Det var da jeg stoppet å puste minst (vendt mot venstre). Det heter søvnapne og er slett ikke så veldig unormalt for menn fra 40 års alderen og i tillegg har noen kilo for mye.

energikontrast
2003 kontra 2016. Hvem tror dere har det best? Hard jobb, men verdt hvert minutt av innsats.

Jeg var ikke noen kilo for mye, men mange. Vi har definert det som +228 som en motivasjonsprosess i forhold til ferden jeg har hatt siste 20 måneder. Det som er helt sikkert er at jeg var ca like høy som rund. Med mine 181 cm på strømpelesten fikk jeg ikke på meg min største bukse med livvidde 176 cm jula 2007.

hitmansjekkerbuksa
Hitman sjekker buksa mi.

Budskapet i denne bloggen er slett ikke for å få noen som helst sympati for jeg har en meget god nyhet til dere:

«Så lenge det er luft i lungene er det håp»

Slankekur

IMG_3116
18 år og et år før militæret.

Denne gang skal jeg ta dere gjennom fasene men i motsatt rekkefølge. Jeg har gått på «slankekur» utallige ganger, men skal nøye meg med å forklare kort om to av de. Etter militæret (20 år) var jeg 109 kilo og målet var i det minste å komme under 100 kilo igjen. Jeg levde på brøddiett på ca 10 brødskiver med pålegg i døgnet. Det var nok alt for lite mat og brødet førte til noe jeg i dag vet heter blodsukkersvingninger. Jeg klarte målet på ca 2 måneder, men jeg hadde ingen plan for løpet etter at målet var nådd.

23 år gammel var jeg 145 kilo tung og hev meg å en rein pulverkur på 330 kcal i døgnet. I tillegg trente jeg ca 1 time 5 ganger i uka. I løpet av 10 uker klarte jeg målet om å være 99 kilo. «Nyfrelst» av superdietten ante jeg ikke konsekvensene for kroppen. Jeg fikk sopp i munnhulen og tunga og fastlegen insisterte på hiv- test. Tydelig noe med immunforsvaret var hans konklusjon. Han spurte de spørsmål de bruker i forhold til slike tester og da han hørte om min vanvittige slankekur sammen med trening så mente han det var en sannsynlig årsak, nemlig at det var så hardt kjør at immunforsvaret sa i fra. Spennende uker å vente på testen som heldigvis var gulle god. Jeg lærte den gang at dette skulle jeg IKKE gjøre igjen. Med kunnskapen jeg har jeg nå i dag skjønner at jeg også raserte muskelmassen ved å kjøre slik en diett. Mindre enn et år etter kuren var jeg ca 160 kilo. Ikke bare hadde jeg lagt på meg alt, men kroppen hadde lagt til moms også…

Ferden gjennom fasene

1. januar 2008 startet jeg et «nytt liv», men dessverre gjorde jeg det for det meste alene er min oppsummering i ettertid. Jeg bestemte meg for å være en stayer og løve i eget liv. Jeg sjekket nettet for gode kostholdsråd. Jeg endte opp med husmannskost og mye brød. Lærte meg å telle kalorier og la meg jevnt på 3600 kcal i døgnet. Jeg vet i dag at denne dietten er noe jeg ikke vil anbefale.
Jeg var trofast og ganske så hardt i ca 3 år før det snudde sakte men sikkert. Ca 75 kilo gikk jeg ned i løpet av disse årene, men gikk opp ca 40 kilo fra 2011 til 2014.

Jeg var smart nok til å skjønne at trening måtte implementeres i prosjektet allerede i 2008. Hva slags trening skulle jeg gjøre som nesten ikke kunne gå. Jo, støvsuging i 1 1/2 min i to intervaller med 5 minutters pause i mellom. Støvsugerstanga var like mye støtte som redskap. Uten den var det umulig å gå i over 1 minutt. Støvsugingen ble etter hvert utvidet til både støvsuging og støvtørking. Støvtørking av stuebord, så stuebord og kjøkkenbenker, så stuebord kjøkkenbenker og baderomsbenker osv osv. Det ble i hvert fall reint hjemme til meg den gang…

Mine gode venner

NM2005
NM 2005. Ronny Oldervik på 3. plass. Vår klubb fikk de 3 første plassene samt 5. plass. Moskusen strålende fornøyd men sliten…

Jeg har noen nære kammerater som visste om mine praktiske problemer i hverdagen. De var en enorm støtte i hverdagen. Dog viste de på langt nær alle mine utfordringer. De holdt jeg for meg selv. Ronny Oldervik har 2 kongepokaler i biljard og har norgesrekorden i antall seier i NM lag alene (8 på rad). Han har vasket hjemme til meg utallige ganger som venn og kompis. Måket snø på vinteren, og kunne ikke han kom sønnen hans Jørgen og gjorde jobben. Vaskingen eller måkingen ble avsluttet med kompismåltid og prat om biljard, alltid.

Aldri snakket vi om helsa mi. Det temaet ønsket jeg ikke å gå innpå og han kjenner meg godt. Jeg var mest opptatt av hvordan mine utøvere skulle bli best i biljard. Han har knytt skoene mine på nær sagt alle biljardturer og var fast bærer av min egen spesialstol uten armlener. Stolen var forsterket i bunnen for å tåle vekta mi, og gjort høyere slik at jeg kom ut av den. Stolen var grisetung. Stolen ble båret inn på biljardarenaer både i Sverige og Norge som den største selvfølge. Vi glemmer aldri NM på Strømmen Storsenter i 2007. Heisen stod og biljardsalongen er i 4. etasje. Ronny bar opp stolen og den stod klar da jeg var oppe 10 minutter senere. Jeg hadde mange pauser opp den j..vla trappa, og ofret ikke Ronny en eneste tanke på hans oppdrag. Jeg tok en kunstpause før jeg gikk inn på salongen, trakk pusten og sa til meg selv:

«Det er en løve inne på denne salongen og det er meg»

Jeg vagget inn på salongen og smilte mitt bredeste smil. Alle visste hvem jeg var og det var ikke aktuelt å vise at løven var skadeskutt. En skadet løve overlever nemlig ikke lenge i «jungelen». Jeg vet det går gjetord om denne episoden i biljardmiljøet den dag i dag, og det vil det nok fortsatt gjøre mange år til.

Overraskelsen ble derfor stor da jeg kalte inn Ronny våren 2008 for å lære meg å vaske gulv. Han hadde tatt mange tunge løft for meg i mange år, fikset stort sett alt av «fix og mix» i leiligheten der jeg bor.

«Hæ, kainn itj du å vask da?»

«Va itj sånn vaskeutsyr når æ vaska i millitæret og slutt å stå dær å glis og vis mæ åssen vi koble på filla. Vis mæ kordan æ vaske mest mulig effektivt. Æ ska bruk vasking som træning ferdig snakka»

Vi hadde 10 minutters vaskekurs og akkurat nok til at jeg lurte han til å vaske stuegulvet for meg…

«Du lure itj en luring»

Jeg hadde veldig vondt i knærne og hoftene som er hovedgrunnen til at jeg har vært ufør i 11 år. Fysioterapeuten min ga meg gode råd i forhold til dette. Det var ikke «farlig vondt» og eneste måten på å få et bedre liv var å trosse smertene med trening. Ikke for mye og ikke for lite var beskjeden. Gå i mjukt terreng og asfalt/betong var å betrakte som galskap var rådene jeg fikk. Mjukt terreng betyr skogsterreng og myr. Det tok 4 måneder før jeg gikk min første tur i skogen og 9 måneder før jeg var klar for noen minutter i myrterreng. Bevegelse i skog og myr er skånsomt og bygger motorikken. Jeg er helt sikker på at en moskus som også bruker skogen som treningsarena kjappere blir atletisk i den grad man kan kalle en bamse på 180-200 kilo atletisk. Uansett gjelder det alle vil jeg påstå. Mjukt terreng tar også vare på kne og ledd slik at man kan vare i et langt løp.

perfektstubbe
27. april 2016. Perfekt stubbe, ikke for høy og ikke for lav. Min mest besøkte stubbe i 2008-2009. Nå måtte jeg prøvesitte min gamle venn…

Skogen er også perfekt for moskuser som trenger pause ofte. Det finnes en avsaget stubbe, eller et liggende tre overalt å sette nedpå rompa. Samme regler her som doskåla. Ikke for lavt og ikke for høyt. Det tok nesten 2 år før jeg kunne tisse «normalt» i skogen eller andre plasser for den saks skyld. Magen var i veien og det betydde at buksa måtte droppes ned til anklene for å gjøre sitt fornødne uten for mye søl.

Den dagen jeg kunne tisse normalt er en av indikasjonene på at jeg har forlatt fase 3 som overvektig. For meg og en med min høyde og kroppsbygning betyr det ca 160-165 kilo tung. Det er på dette stadiet jeg også klarer å feste truger til føttene og slipper ekstra setebelte på fly. Magen henger nå ikke nedover lårene mine og føttene har fri ferdsel. Det medfører også en bedre gange og vaggingen opphører. Som konsekvens av dette vil man heller ikke få blikk etter seg på gata ute blant folk. Blikkene kommer ikke bare fordi man er stor, men i tillegg har en «unormal gange». Det er ikke lenger «unormalt» å være «bare» 150-160 i dagens samfunn (med min høyde)…

Den største omveltningen i min vektreduksjon var altså i overgangen fra fase 3 til fase 2. Så er du en bamse på min høyde og er 200 kilo, så vet du at du må ned ca 35-40 kilo før en enorm gevinst oppleves. Er du i fase 2 så har jeg forklart grunnen til at du IKKE ønsker å bevege deg opp i fase 3. Det er store forskjeller! Fasene slår inn ut i fra kroppshøyde og om man er mann eller kvinne. Er man lavere enn meg er det kortere intervall mellom fasene, og høyere så er det lengre intervall, men utfordringene er de samme når man er i samme fase når det gjelder de praktiske ting. Psyken kan selvsagt være vidt forskjellig fra person til person. Der er det ingen fasit.

Ved endring av livsstil vil formen uansett få gevinst etter kort tid. Man får bedre humør, og gnisten kommer i øynene etter gjerne 2-3 uker, ja selv med store utfordringer. Det er stor forskjell på gnisten i øynene til en person som er 180 kilo på veg opp kontra enn person på 200 kilo på veg ned. Jeg glemmer aldri krigsdansen jeg hadde på badet høsten 2009 da jeg endelig fikk «morrasbrød» igjen etter flere år. Det betydde at kroppen var i ferd med å bli friskere selv om jeg var ca 190 kilo. Det er det eneste som overgår forandringene fra fase 3 til 2.

Fase 1 og 2 vil jeg beskrive slik fra en tidligere blogg jeg skrev. Det er hvordan jeg opplevde det som ung gutt mann for ganske mange år siden:

«Fase 1: Ca 15 og 30 kg for tung. «Alle» kommenterer vekta di og kaller deg for matmons, pølsespisern eller lignende. «Kjekkasene» i miljøet rundt deg får aldri nok av å kommentere. Er man 10 kg for tung klarer man «skjule overlasten» med klærne, men ved 15-20 kg klarer man ikke det lenger. Det begynner nå å bli merkbart at det er tyngre å gå motbakker osv.

Fase 2: Ca 30-60 kg for tung. Da har alle «kjekkasene» og de som ikke kjenner deg så godt har sluttet å kommentere. Det er nå dine nærmeste venner og famille som ytrer sin bekymring. De er redde for hjerte/kar sykdommer og helsa generelt. Jo lengre inn i fase 2 man kommer, jo mindre får man høre fra «perifere» venner. Det begynner nå å bli verre å få på seg sokker/sko osv, og motbakkene begynner å bli pyton.»


En bitte liten videosnutt fra oktober 2014. Ca 180 kilo tung, definitivt i fase 3 og på veg mot Rønningen Gård. Hitman pusher. De langsiktige målene var staket ut.

Med til fase 3 hører det med at «ingen» kommenterer vekta/helsa di. Dels for at de rundt ikke vil støte deg og dels for at man ikke vil slippe de nærmeste inn på temaet. Kun leger vil man akseptere snakke om temaet. I ettertid kan jeg innrømme at jeg var for stolt til å ta imot bekymringene. Skal noen nære rundt deg være tøff nok til å ta opp temaet så for guds skyld unngå å gjøre det på fest. Det ble gjort noen ganger og det gjorde meg forbanna. Jeg drar aldri på fest for å snakke om bekymringer, verken mine eller andres. På fest skal man ha det artig, ja om man er liten eller stor. Det er feil tid og sted, PUNKTUM. Forbered deg ordentlig og ta det opp på den måten som er naturlig for deg. Jeg fikk den omsorgsfulle versjonen fra ergoterapeut Heidi «Evita», og den knallharde fra min mentor Torstein TrickWik Wik. Kun med et halvt års mellomrom. Med hånden på hjertet så var det det som fikk meg til å virkelig å satse for fullt på god helse høsten 2014 igjen. Så ikke vær redd for å ta det opp hvis du virkelig bryr deg om noen.

«Ingen blir god alein»

Til slutt så har jeg noen tips:

Det er hardt å gå ned i vekt (varig) uansett hvilken fase man er i. De som forteller meg det noe annet minsker sine sjanser til å lykkes dramatisk.

Det vil være vondt i begynnelsen uansett hvor stor man er hvis man er utrent. Man må være stayer og innstilt på et langt og livsvarig løp.

Det er hyggelig å gå tur eller trene med noen, men den dagen man er helt avhengig av det så kan man ikke lykkes.

Rydd opp rundt deg og skaff deg dine støttespillere. Det trenger ikke være mange, eller personlig trener, men PT gir gjerne det ekstra giret man trenger.

Man kan IKKE være redd for vær og vind. Kun ta hensyn til været. Si til deg selv at du er en tøffing som trosser været. Det betyr ikke at man skal ut i storm og orkan, men nesten alt under dette…


Ute i vær og vind. Vær en tøffing!

Ha trua på deg selv og vær løve i eget liv! Man er ikke klysete for å ha trua på seg selv. Det er en nødvendighet for å lykkes!

Jobb med humøret. Det er trenbart for nær sagt alle.

Det er ikke lov å syte!

«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»

Moskusen

Hits: 47

Veiedag 13. mai og hvor mye veier jeg «egentlig»?

Vi liker å ha kontroll på hva vi driver med og kommer til fortsatt til å ha veiedager fra tid til annen. Forrige veiedag var 10. mars og nå var det på tide igjen. Samtidig skal vi forklare litt om motivasjonsprosessene jeg har vært igjennom i forhold til veiedagene.

Egentlig er jeg noen kilo tyngre enn det jeg viser på vekta selve veiedagene, men måten vi forbereder veiing på, og metoden underveis gir oss litt lavere tall enn om jeg skulle veid hvilken som helst annen dag i uka. Alt har handlet om å finne «driven» og motivasjonen til å stå på måned etter måned, og hele løpet i 18 måneder (siste 76 kilo). Alt dreier som en fin balanse mellom trening, hvile/restitusjon, søvn og ikke minst godt humør. Vi betrakter vår modell som toppidrett innen vektreduksjon, og er slett ikke nødvendig for de som ønsker å gå ned noen kilo for å forme sommerkroppen. Vi har heller aldri hevdet fasiten for vektreduksjon, men følg du deler av det vi gjør med henhold til kosthold og trening, så gjør dere mye riktig er vår påstand.

Kosthold betyr mellom 70 og 80 % og da gjelder hovedregelen:

«Vi henter kiloene på kjøkkenbenken og grammene på trening»


Videointervju før trening. Se videoen og hør hvilket fokus jeg har på veiedagen nå.

Alt henger sammen og det gjelder å finne balansen. Trener man for mye vil kroppen bli stresset og man går ikke ned i vekt, og mer sannsynlig opp etter ei tid. Hviler/sover man for lite gjelder samme reglene. Har man ikke godt humør så klarer man heller ikke løpet i lengden. Når det er sagt er jeg ikke ei maskin som alltid har godt humør. Kun mine nærmeste (tror jeg) har fått sett meg med dårlig humør. Det er i perioder der hodet har vært for stresset av for mange «baller i luften». Det første jeg legger merke til selv er nok søvn. Ei natt eller to går helt fint, men ikke mange dager på rad. For å skjerme meg selv har jeg gått av sosiale medier i perioder for å konsentrere meg om de målene vi har ønsket å oppnå.

Jeg må berømme mine nærmeste for stor forståelse for belastningen jeg har vært igjennom i enkelte perioder. Det er viktig at de har hatt denne forståelsen slik at jeg kunne kjørt dette løpet med god samvittighet. Dog er det ikke alltid samvittigheten er like snill med hodet mitt. Det har ikke vært like enkelt å forklare min mor at jeg ikke kan gjøre de ulike ærendene for henne slik som var normalt før med eneste forklaring at jeg har hviledag…

Det er ikke alltid like enkelt å forklare treneren at jeg trenger avkobling fra tid til annen. En reise, trene med noen andre, eller ta en liten fest fordi hodet trenger avkobling. Jeg har møtt til alle treningsavtaler siste 20 måneder og minimum 1 time før alle PT timer. Når det er sagt er jeg sikker på at treneren synes det har vært godt med avkobling fra en utøver som meg fra tid til annen.

Så har vi kjæresten da. Jeg er svært ydmyk over den støtten hun har gitt meg i snart 1 1/2 år. Målene har vært førsteprioritet i lange perioder av gangen og det har også vært nødvendig med mitt utgangspunkt. Allerede før vår første date visste hun at målene måtte være på førsteplass i store perioder av året. Vi klarte målene et halvt år før vi trodde det var mulig og det halve året tillegner jeg henne.

I et livsstilsprosjekt er det viktig med støtte fra sine nærmeste. De må ha forståelse for dine valg for å få et bedre liv. De rundt deg får det ikke godt sammen med deg hvis du ikke har det bra med deg selv. Man må være åpen og ærlig til sine nærmeste, men uten at det foregår på en «sytete» måte. Med støtte fra sine nærmeste vil man få enorm medvind i prosjektet. Bestem deg for å være strateg i ditt eget liv så vil du bli overrasket over hvor mange som vil støtte deg på ferden. Glimt i øyet, entusiasme og egeninnsats er en tiltrekkende kraft, også for dine nærmeste.

«ingen blir god alein»

Er han så tung?


Det er en god stund siden vi kjørte markløft. Persen er 170 kilo og vi prøvde fredag 20. mai på 160 kilo. Coachen holdt meg igjen da jeg ville prøve på 170 for å tangere gammel pers. Her skal vi ikke ha noen skader var beskjeden…

I hverdagen har jeg vært 5-6 kilo tyngre enn det vekta viser på selve veiedagen. Vi har oppgradert selve veieprossessen hele veien. Det er det løpet som har motivert meg til å stå på «det lille ekstra». Når alt kommer til alt så er det motivasjonen som bringer deg framover. Det langsiktige målet har vært å nå kirugivekt slik at jeg får operere løshud. For meg er vekta bare et tall som har skapt motivasjon. Vi har veid etter trening hver eneste gang. Alle skjønner at om man drikker 2 liter vann rett etter trening så er man også 2 kilo tyngre. Derfor har jeg veid før jeg drikker masse etter trening. Selvsagt drikker jeg også under lange treningsøkter som veiedagen, men ikke like mye som på andre økter. Denne «jakten» har motivert meg til å trene både 1 og 2 timer ekstra og litt hardere enn jeg normalt ville ha gjort. Det betyr mange ekstra kilo ned «in the long run».

Vi har fått gode tips fra boksemiljøet om hvordan vi gjør dette på en forsvarlig måte. De gjør lignende ting når utøverne skal veie inn i sin vektklasse. Min «vektklasse» blir altså den vekta jeg veier inn til etter trening. Siste året gikk jeg også av salt siste 3 dager før veiing. For en god og romslig moskus betyr det fort at kroppen slipper opp til 2 liter væske ekstra siste 1-2 dager. Det har vært viktig for meg å tenke som en idrettsutøver spesielt inn mot veiing. Det at jeg også har hatt stort fokus på trening og kosthold utenom mesterskapsuka gjør meg til en heltidsutøver. Alt med måte og innen rimelighetens grenser er likevel en selvfølge. Jeg er ingen maskin som ikke skal nyte livet fra tid til annen. Dit jeg har kommet nå gjør at jeg nyter livet mer enn noen gang. Det har vært hardt, men verdt hver eneste time jeg har lagt ned. Man må bestemme seg for å være en stayer for å få full bonus for innsatsen.

Veiedag 13. mai.

Veidag 13. mai gikk jeg ikke av salt slik som før, og jeg drakk minst en liter væske mer «enn normalt» under den 3 timer lange økta. Ikke trente jeg like intensivt som under vanlige veiedager heller, men hardt nok for å si det sånn. For meg har dette vært en motivasjonsprosess og ingenting annet. Resultater gir motivasjon. Det var «støggartig» å komme på Tanitavekta i mars i fjor hvilket betydde masse informasjon ( maks 154 kilo) om vannprosent, fettprosent metabolsk alder, bukfett osv. Disse tallene skaper igjen ny motivasjon i løpet videre. Det var like artig å komme under 150 kilo, under 140 kilo, under 128.9 kilo (100 kilo ned) og ikke minst 120 kilo ned (108.9 kilo) som betyr oppnådd kirurgvekt i følge det kirurgen estimerte i fjor høst. Han sa 10 kilo til og da var jeg 119 kilo etter måling og veiedag den gang.

Vi anbefaler ingen å springe rundt i ørkenen uten vann for å veie minst mulig når de skal veie seg. Alt må foregå på en forsvarlig måte og under oppsyn hvis de skal gjøre «vår modell». Folk får finne sin måte å skape sin motivasjon på. Vei gjerne på faste tider på døgnet alt etter hva som passer deg. Ikke vei for ofte for da øker sjansen for «dårlige nyheter». Veier man hver dag hopper og spretter vekta litt opp og ned alt avhengig av saltinnhold i maten, hvor mye man drikker osv. Det er ikke motiverende å se vekta stå stille, eller gå opp når man tross alt lever sunt og trener. Gjør man det med lengre mellomrom så vil kroppen slippe uansett. Det er viktig å holde motivasjonen oppe med «gode nyheter». Vi veide hver 14. dag første 10 måneder, så kjørte vi 3-4 uker mellom hver veiing etter det. Dette for å skape ro i hodet mitt og leve mest mulig normalt i tiden utenfor mesterskapuka som varte i 4-7 dager.

2. mai var jeg hos kirurgen og han godkjente meg for kirurgi. Da ser vi heller ingen grunn til å lenger kjøre samme «veieprosedyre» som før. Kun kjøre veiedager for å ha kontroll på hva vi holder på med og bygge funksjonell kropp. Vårt mål for denne veiedagen var å ikke overskride 115 kilo uten å være «av salt», ikke så dehydrert, og forhåpentligvis litt mer muskelmasse enn jeg hadde veiedagen 10. mars.

Resultater:
bildeavvekta22mai2A.jpg

Vekt 114 kilo

fettprosent22mai2A

Fettprosenten er altså på 25% og hvor mye løshuden (ca 10 kilo antar vi) har å si vet vi ikke. Det er heller ikke et stort tema hos oss.

Muskelmassen var 81.3 kilo som er nesten 2 kilo mer enn veiedag 10. mars (79.5 kilo).


Push ups med 20 kilo vekt på ryggen fredag 20. mai. Dette er muskeltrening og artig. Artig for det er enkelt å måle framgang. Coachen sørger hele tiden for å inspirere meg til god innsats.

Vår jobb er nå å holde seg under 115 kilo ved vår «nye» veiemodell fram mot kirurgi i oktober. Det er også viktig for meg å bevare muskelmasse til den tiden jeg skal starte med kirurgi. Det er således en fordel å ha en buffer å gå på. Lite aktivitet fører til at man mister muskelmasse og da vil også forbrenningen senkes (slik som i rekovalensperioden etter kirurgi).


Funksjonell trening under regi av Hitman.

Vi er strålende fornøyd med denne målingen og den forteller oss at vi fortsatt gjør mye riktig. Vårt hovedfokus nå er å gjøre trening som gir funksjonell kropp i hverdagen og bevare/øke muskelmasse. Muskelmassen sørger for god forbrenning og det er viktig slik at jeg kan spise et kosthold jeg kan leve med i lengden. Det må også settes i perspektiv med det kostholdet jeg en gang hadde. Kroppen var vant til mye mat og det ønsker jeg fortsatt å gi den. Dog mye sunnere enn før og selvsagt en god del mindre. Ekstra god energi til hodet får jeg ute i skogen enten alene, eller sammen med noen. Jeg er ikke avhengig av å gå sammen med noen ute i naturen selv om det selvsagt er hyggelig.

«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»

Moskusen

Hits: 3233

Den nakne sannhet!

15. april fikk jeg disse spørsmålene fra Anne som følger bloggen. Meget relevante spørsmål som jeg nå skal svare på:

«Hei og gratulerer med formidabel vektnedgang. Men jeg lurer litt på hvordan du tenker når det gjelder operasjoner. Jeg har selv gått ned og opp i vekt flere ganger, og vet hvor sinnssykt vanskelig det er å holde vekten etter å ha endelig oppnådd det man har jobbet så lenge for. For å holde vekten etterpå så må man jo leve på vesentlig mindre kalorier enn før, ja det jeg har opplevd er at for å holde vekten så må jeg faktisk leve på det kaloritallet som jeg levde på når jeg begynte å gå ned i vekt, å det er vanskelig. Det er jo ikke slik at kravingsene forsvinner selv om man har oppnådd normal vekt. Jeg har heller ikke begynt å like sunne matvarer fremfor de tingene som ga meg ett kikk før. Så mine tanker er jo at man bør vente ett par år for å se om man faktisk klarer å holde den vekten før man tar slike drastiske skritt. Jeg kjenner faktisk flere som har operert vekk skinn for så å være like feite igjen etter en stund, men da med store skjemmende arr i tillegg. Hva er tankene dine rundt dette?»

Anne

I bloggen skriver jeg ofte at det handler det om panlegging og tilrettelegging. Jo større helseproblem, eller feit som du skriver, så krever det enda mer planlegging og tilrettelegging. Det er nå 20 måneder siden jeg kontaktet Hitman første gang på 20 år. Nye regler ble innført i livet, men ikke uten at jeg var motivert for det selv. Skal man oppnå noe så må man ofre noe så enkelt er det. Jeg måtte ofre mye (men ikke riktig alt) fra min gamle livsstil for å oppnå de resultatene vi ønsket.

Hitman var og er den perfekte sparringspartner for meg. Jeg gjorde grundig research og fant ut at han hadde også den ballasten i livet som jeg trengte for at vi skulle lykkes. La meg oppsummere slik:

«Du lure itj en luring»

megomronny
Vi inngikk en pakt om å lykkes. Vi har det fortsatt like moro på trening.

Det var viktig å involvere en som forstod mine utfordringer uten nødvendigvis og hatt akkurat samme problem som meg. Hitman er en vinnertype som ønsker resultater. Vi gikk inn en pakt som betydde at vi skulle lykkes og satte standarden etter det. Det betyr også at jeg må erklære meg selv som en vinnertype, en vinnertype i mitt eget livsstilsprosjekt. For meg handler det også om en forpliktelse og nærmest en æresak. Jeg ønsker ikke «å grise til» omdømmet til Hitman ved å være en unnasluntrer. Misforstå meg rett. Det betyr IKKE at jeg er ei maskin eller stein uten følelser som Hitman legger ned om kvelden og pisker rundt fra morgen til kveld.

Det er viktig at man blir selvgående og utvikler seg i sin nye livsstil. Ingen voksne mennesker kan forvente «helikopter» rundt seg som bærer seg fram i livsstilsprosjektet sitt. Therese Johaug vinner heller ingen skiløp uten stor egeninnsats. Det hjelper ikke hvor gode trenere, skismørere og støtteapparat hun har hvis hun selv ikke er ute og gjør jobben utenom skirennene.

Alt til sin tid

Helt fra starten visste jeg at om målene ble oppnådd måtte jeg igjennom løshuoperasjoner. Jeg hadde vært for stor til at det var et tvilstilfelle en gang. Jeg bestemte meg tidlig på ikke ha fokus på dette. Alt til sin tid er en viktig regel. Alltid nærmeste delmål var hovedfokuset. Skal man gå rundt å bekymre seg for ting som er opp og langt fram vil man miste øyet på nærmeste mål. Therese Johaug bekymrer seg heller ikke om smøreforholdene under OL i Beijing i 2022. I bakhodet kan hun likevel ha som mål å være aktiv skiløper fram til 2022, ha en drøm om å komme dit, og således vinne gullmedalje.

For litt over et år siden visste jeg heller ikke hvordan det ville være å leve med løshud, men jeg bestemte meg for å ha nærmest ingen fokus på dette før jeg var kvalifisert til kirurgen. Alternativet med dårlig helse er verre, mye verre…

Jeg så på mine hender, underarmer og legger og tenkte at slik er det inne i resten av kroppen også. Det er bare dekt av en «vest» med løshud. Det upraktiske med å bære denne vesten bestemte jeg meg for å leve fint med. Jeg aksepterte situasjonen lenge før jeg kom dit, og således har jeg vært mentalt forberedt uten å helt vite hva som møtte meg.

leggbilde
På veg opp hoppbakken 3. mai med Haakon Gussiaas. Han spurte selv om å få ta bilde med forsikring om at det ikke ble lagt ut. Dette er likevel riktig setting. I min visualisering har jeg brukt underarmer og legger for å ikke bry meg med løshuden min.

Løshud eller ikke, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt det så bra i livet som nå. Jeg er i meget god fysisk form og føler jeg har gnisten i øynene til klare nærmest alt bare det er rasjonelt. Den store utfordringen er likevel å dempe entusiasmen og involvering i for mange henvendelser. Jeg får mellom 15 og 20 nye forespørsler i uka om råd, veiledning samt tips om motivasjon. Et svar avler ofte nye spørsmål og da bruker man mye tid. Skulle man bruke 1-2 timer på hver henvendelse så fikk jeg ikke gjort noe annet. Jeg oppfordrer de aller fleste til å følge bloggen for tips og motivasjon. Jeg kommer i framtiden til å ta på meg oppdrag som livsstilscoach, og mener egen erfaring er mer enn godt nok til å gi råd og veiledning til andre. Jeg kan allerede nå fortelle at jeg setter strenge krav til de jeg involverer meg i. De som er mottakelig for slike krav har også mye større sjanse til å lykkes. I et livsstilsprosjekt er det også nødvendig er min vurdering. Det vet jeg også fra da jeg var coach for mange av norges beste biljardspillere.

Kirurgivekt!

Så litt mer til spørsmålene fra Anne:

Det er helt riktig at etter en vektreduksjon så trenger kroppen færre kalorier enn det den trengte før man gikk ned i vekt. Det er fordi man har tapt muskelmasse hvilket er helt normalt. Vi har jobbet hardt for at jeg skal tape minst mulig muskelmasse ved å trene godt og å spise riktig mat. Av en vektreduksjon på 120 kilo har jeg tapt ca 10 kilo muskelmasse. Det er vi stolte over. Det gir meg også muligheten til å spise mer mat uten å gå opp i vekt etter endt mål. Jeg må uansett passe på og det er det vi «forsker» på nå. Forskning etter Biggest Looser fra USA viser at stor vektreduksjon på kort tid ofte fører til lavere hvilestofforbrenning enn man normalt ville hatt hvis man var ved den «nye» vekta i utgangspunktet. Hvor mye av dette gjelder meg som har brukt lengre tid vet vi enda ikke, og det er der vi «forsker» rundt nå. Det gjøres på den enkle måten at vi korrigerer matinntaket underveis etter hva vi tror hvilestofforbrenningen er og aktiviteten jeg utfører. Er forbrenningen litt lavere enn hva muskelmassen tilsier må vi korrigere litt, ja så enkelt tenker vi.

trippeltfremhevetbildeomgjen
Den nakne sannhet. Ingen som ser bilde til venstre tror dette er en utrenet kropp. Det er det heller ikke.

Når det gjelder «kravings» så er det også normalt. Jeg vil sammenligne med en tørrlagt alkoholiker. Suget vil alltid lure bak i hjernen, men det din egen vilje som avgjør hva du til slutt velger. Jeg har ikke rørt pizza, hamburger, junkfood eller godteri på 20 måneder. Jeg har lært meg en ny livsstil. Jeg er selverklært sukkeravhengig og det der min kamp ligger. Jeg har svært sjeldent sukkersug nå og føler god kontroll. For over et år siden så bestemte jeg meg for at pizza/hamburger skulle jeg få lov til å spise 1 gang i måneden etter at målene var oppnådd. Nå over 2 måneder etter vi klarte målet så har jeg enda ikke funnet slik en anledning. Sunn mat har simpelthen vært mer fristende. Jeg spiser mye heller 2-3 kyllinglår med bacon, sjaminjong, løk og gratinert med litt ost istedenfor pizza som gir dobbelt så mange kalorier, og i tillegg fører til blodsukkersvingninger i etterkant.

Etter hva jeg leser i ditt spørsmål så synes jeg du er for defensiv i dine tanker om deg selv. Du forteller deg selv at du sannsynligvis ikke vil klare det og da gjør man heller ikke det. For meg er 20 måneders trening i ny livsstil mer enn godt nok for å ta valget om hudoperasjoner.

Når det gjelder arr etter operasjoner vil jeg mye heller ha det enn en vest med løshud som er upraktisk i hverdagen. Jeg kan ikke frykte framtiden og trua på meg selv så mye at jeg lar være. Det handler om å være vinner i sitt eget livsstilsprosjekt som jeg nevner lenger opp i denne bloggen. Løshuden gir også fare for infeksjoner og sårdannelse og det er også mye verre enn arrene. Jeg har ikke hatt problem med det så langt og det tror jeg er mye takket være stort fokus på hygiene. Jeg ønsker heller ikke å bli stormoskus på 230 kilo for å «fylle opp» vesten igjen. Det medfører en flust av livsstilssykdommer og sannsynlig død.

Anne du må tro godt om deg selv for å ha sjanse til å lykkes. Ha trua på at du lykkes hvis ikke har du ikke sjans. Man er ikke klysete fordi man har trua på seg selv. Det er en nødvendighet i et livsstilsprosjekt!

Kirurgi

Mandag 2. mai var jeg til kirurgen hos Klinikk Stokkan i Trondheim og han erklærte meg for godkjent for kirurgi. I fettmassen er det blodforsyninger og for sikkerheten er det fornuftig at den er innefor godkjente krav. Jeg kunne allerede komme inn i august hvis jeg ville, men jeg sa jeg ville bruke 5 minutter for å sjekke magefølesen. Magefølelsen sa meg at jeg ikke ønsket å gå med bandasjer og kompresjon i sommermånedene (varmere og svetting) og vil da heller vente til oktober.

Jeg fikk innføring i hvordan løpet ville foregå. Operasjon med 1 måneds rekovalens (mest mulig i ro), så 2 måneder opptrening igjen før neste operasjon. Det betyr ca oktober, ca januar og ca april før jeg tar sommerferie fram til oktober igjen neste år. Sånn som det ser ut nå blir det 6 operasjoner selv om det kan endre seg underveis. Tar jeg alt blir det 8 operasjoner. Jeg er meget usikker på om jeg ønsker å ta armene da jeg egentlig ikke bryr meg noe særlig om «grevinnehenget». Det er ikke upraktisk for meg i hverdagen slik som de andre områdene.

Magefølesen sier denne rekkefølgen akkurat nå: Øvre buk- nedre buk-bryst- lår- lår-rygg.

Jeg har bestemt meg for å nyte sommeren og ikke tenke så mye på operasjon før i september.

I juni skal jeg med kjæresten til Rhodos og gleder meg til å vrenge av meg å bade på stranda. Løshuden skjemmes jeg ikke over. Det er synet av resultater. Gnisten i øynene skal ingen få ta fra meg!

megoghaakon
6. april med Haakon Gussiaas.

«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»

Corleone

Hits: 11592

Skarverennet!

For litt over et år siden fikk jeg utfordringen:

«Bli med å gå Skarverennet 2016»

Jeg hadde en lei tendens til å utfordre søskenbarnet mitt Rigmor til trening uansett vær og vind og plutselig fikk hun stoppet kjeften på meg. Jeg kunne ikke si nei…

Hun hadde konferert med Hitman om jeg kom til å være i god nok form når vi så litt over et år fram i tid.

«Bare å meld han på det»

Sitat Hitman

Jeg ante egentlig ikke hva Skarverennet var, men hadde lest at Johaug brukte å delta. Hmmm, tenkte jeg. Bare det er verdt forsøket var min første tanke. Det er ingen tvil om at Johaug er favoritten blant kvinnelige utøvere. Jeg lover at det ikke bare er sjarmen og utseendet som underbygger dette…

Langt opp og langt fram tenkte jeg. Mye kan skje fram til da. I fjor vinter var å gå på ski utenkelig både praktisk og motorikkmessig. Jeg hadde akkurat kommet dit hen at jeg kunne knyte mine egne sko. Ingen forskjell på å knyte skisko kontra vanlige sko, men å plassere puselankene oppe på to tynne ski i tillegg var uaktuelt.

Jeg har hele veien fokusert på hvilke aktiviteter som har vært mest mulig effektivt vektreduksjonsmessig samtidig som vi ønsket å bevare mest mulig muskelmasse. Det betyr mye mat, dog riktig mat (ca 3000 kcal i snitt i fjor), samt riktig trening. Riktig trening er igjen en balanse mellom cardio og styrketrening. Den treninga som uten tvil har forbrent mest fett er trugegåing på vinterstid samt lange turer i myr og ulendt skogsterreng ellers i året. For å bevare muskelmasse er styrketrening en nødvendighet. Det å bevare muskelmasse har vært viktig slik at jeg etter endt mål kan spise et kosthold jeg kan leve med uten å gå opp i vekt igjen. Styrketreningen har vært under regi av Hitman. Det har vært viktig i forhold til slitasje i kroppen samt å bygge en funksjonell kropp. Motivasjonsmessig har Hitman vært den ekstra sylinderen i motoren som har trigget meg. Han har full kontroll på alle mine skader i treningsarbeidet og det er trygt og godt. Det betyr IKKE at jeg ikke kan utføre styrketrening uten PT ved min side. Man må være selvgående og ikke forvente at noen bærer seg fram i et livsstilsprosjekt. Alt for ofte hører jeg:

«Jeg har tatt kontakt med noen nå og de skal fikse det for meg»

Med den innstillingen er man dømt til å mislykkes.

Trioen fra Gaupen

FullSizeRender

Jula 1987 i Gaupen. Bak til venstre Gjertrud, Trine, lillemoskus Glørstad, farmor og Rigmor. Farmor reiste med meg den første togturen jeg hadde til Hedemarken som 7 åring. Etter det tok jeg tog selv de gangene foreldrene mine ikke var med. Til Gaupen skulle jeg åkke som.

3 av mine søskenbarn kommer fra Gaupen. Nærmere midt ute på landet går det ikke an å komme. Der har jeg fått være med på jordbærplukking, potetsanking og kjørt moped som 12-13 åring uten hjelm og selvsagt uten at onkel og tante så det. Første gang jeg smakte alkohol var sammen med Gjertrud og Trine som i hvert fall den gang var eldre enn meg. Det var andre regler på landet og idet man var konfirmert var man voksen. Jeg tilbragte nær sagt alle vinterferier og deler av sommerferiene på Gaupen. Jeg lærte også å skrelle potet ved middagsbordet på Hedemarken.
Den dag i dag snakker vi enda om at foreldrene mine sendte meg til Gaupen for å lære å skrelle potet, mens Rigmor ble sendt motsatt veg til onkelen sin for å lære folkeskikk…

De tre har vært som søsken for meg i hele oppveksten og det er ikke annerledes den dag i dag. De er det jeg vil kalle den indre kjerne i livet mitt og således også nære støttespillere i livsstilsprosjektet jeg nå er igjennom.

Gjertrud er den eldste og som naturlig nok på en måte tok mest ansvar for å temme villhingsten da han ble forstyrret av naturlige hormoner i tenårene. Det var henne jeg spurte om det var utidig å stryke ei jente på rompa hvis jeg var interessert i henne og settingen var riktig.

«Det er bare å prøve det så finner du det fort ut»

Sitat Gjertrud.

Jeg leste godt av kroppsspråket hennes at jeg ikke kunne gå rundt å stryke alle og enhver på rompa…

Trine er den mellomste og hun var min mentor når jeg hadde sommerjobb som 15 åring i familiebedriften deres i Elverum. Taverna Bistro som serverte husmannskost, pizza og øl. Jeg fungerte som ryddegutt, servitør og måtte selvsagt også vaske toaletter. Det var i kjelleren på Taverna Bistro jeg første og sannsynligvis eneste gang lukta på ei kanne med salmiakk. Et ordentlig magadrag tok jeg…

Jeg husker jeg sleit med å huske hvem som bestilte hva i begynnelsen og da fikk gode råd av Trine når jeg skulle servere.

«Du skriver koder på lappen. Mann med briller f eks. Har han rar nese så noter det, men pass på at kunden ikke ser lappen…»

Sitat Trine.

Så har vi Rigmor da. Selvutnevnt supporter nr 1. i livsstilsprosjektet mitt. Det er nok henne jeg har hatt mest med å gjøre i oppveksten av naturlige årsaker. Nærmest i alder og det var hun som var oftest i Trondheim. Hun er første jenta jeg så naken og jeg sannsynligvis den første gutten hun så naken. Det var før hormonell alder så det var ingen utidighet i det. Hun liker ikke at jeg snakker om det så da nevner jeg det selvsagt ofte nok for å terge henne litt…

Skarverennet 
IMG_5906
En glad moskus på veg over fjellet.

I ettertid så skal jeg innrømme at Skarverennet var en psykisk utfordring ca 2 måneder før selve rennet. Jeg var på siste innspurt for å nå målene i vektreduksjon og prioriterte ikke skitrening i det hele tatt. Å nå målene har vært overordnet alle andre mål. Siste veieperiode var beinhard psykisk og jeg visste at om jeg ikke klarte innveining i forhold til «kirurgmål» betydde det reise og opphold rundt Skarverennet under streng diett og et hode som ikke kunne slappe av. Jeg husker godt jeg stod på XXL for å ordne med ski med lav energi i kroppen. Jeg var på ketogen diett. Disse 2 timene skulle jeg ha brukt til hvile var mine tanker. Forbanna Hitman som «godkjente» dette for et år siden…

Jeg klarte innveiing med akkurat margin  4 skiturer på 7-8 km rakk jeg før jeg erklærte meg som klar for Skarverennet. Jeg hadde ikke gått på ski på 24 år og det siste var 3 mila i militæret på Natoplanker i 1992.

Dessverre skadet Gjertrud foten sin på sin første skitur i oppkjøringen til rennet og måtte stå over. Rigmor hadde også et fall helga før og det var like før hun også måtte melde pass. Jeg sa til Trine at hun sikkert kom til å skli på et bananskall siste dagen på jobb og jeg endte opp med å gå alene. Både Rigmor og Trine ble heldigvis klare for rennet. Vi bodde på Golsfjellet ca 1 1/2 times kjøring fra Geilo. Opp kl 05.45 om morgenen til frokost og avreise kl. 07.00. Jeg var spent på dobesøket så tidlig om morgenen. Jeg er ikke vant med bommelom så tidlig på dagen. Det var egentlig min verste bekymring. Kruttsterk kaffe gjorde biffen…

Jeg ante ikke hva jeg skulle delta på. Jo, jeg visste jeg skulle gå minst 25 km på ski. Jeg var fast bestemt på å gjennomføre og brukte mye av de mentale kunnskapene jeg har bygd under livsstilsprosjektet. Ikke ante jeg om hofte og knær ville holde, men jeg sa til meg selv inne i hodet:

«Jeg vil se den ute i løypa her som er sterkere enn meg i armene»

Blant over 11.000 deltagere så er det sikkert noen som er det, men det er et triks jeg bruker for å bygge opp «elefantpsyken» min og ingenting annet.

Oppladningen på selve renndagen var ikke optimal. 10-15 min å gå på asfalt med skisko til toget, stående 30 min på tog opp mot fjellet, så 10 min asfaltgåing til der vi smurte ski, nye 20 min å gå opp bakkene med skiene i hånda før selve rennet. Dårlig medisin for knær og hofte, men så lenge man er i bevegelse går det fint. Sekken var fullpakket med riktig næring så det var virkelig på stell. Sportsdrikke i flaska, energibarer, nøtter og rosiner samt ost og skinke. Flere skift med tørt tøy var selvsagt med. Siste 10-11 km stakk jeg fra Rigmor og Trine og kom ca 15 min før i mål. Det var ikke for å bevise noe som helst, men det var for vondt å ikke være i bevegelse hele tiden.

Jeg glemmer ikke tankene mine når jeg slapp stavene i bakken i målområdet:

«Hvordan i helv…te skal jeg klare å bøye meg ned for å plukke de opp igjen?»

Vi hadde en fantastisk opplevelse hele denne helga. Selve skituren er et herlig minne for resten av livet og kan oppsummeres slik:

«Yes we did it»

Videosnutt fra Skarverennet med regissør Rigmor.

For meg er det utrolig å gjennomføre noe som har vært utenkelig i over 20 år. Det handler om å smake på livets goder i en funksjonell kropp. Når det er sagt skal jeg ikke gjennomføre noe slikt igjen. Det tok 9 dager før knær og hofte var tilbake til «normalen» etter rennet. Skiturer på ei mil i bymarka med besøk på ei hytte halveis kommer jeg likevel til å glede meg til allerede neste vinter. Det er det som er å nyte et godt liv i den kroppen jeg har.

Når det gjelder selve hytteturen ble jeg behandlet som en arabisk prins. Jeg fikk mandat til å følge VM i snooker på tv`n mens jentene laget fantastisk mat til alle måltid. Så slapp jeg å høre om jeg skal ha et eller to egg til frokost.

«HVOR MANGE egg skal du ha» er musikk i mine ører…

Moskusen bestilte fem egg og bacon til frokost og bestillingen ble mottatt uten klinkekuleøyne…

Love you girls!

«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»

Corleone

Hits: 1106

”Da han, møtte henne!”….Moskusen møtte Ergoterapeuten.

Rune Glørstad ga meg oppgaven ” Heidi, kainnitj du skriv nåkka om vårres første møte, og kosn tanka du hadd?”

Skulle jeg våge å sette ord på et møte jeg hadde med en av mine deltakere i tiltaket Avklaring på Prima? Et profesjonelt møte mellom en veileder og en som NAV har bestilt avklaringsprosess på. Og det på en blogg som leses av mange! Jeg måtte gå noen runder med meg selv der etiske retningslinjer, taushetsplikten og reell skrivesperre kranglet med meg en god stund tett opp til ”deadline”. Det lå jo så mye i dette møtet med Rune. Han har jo gitt meg navnet Evita – og det sier da mye om hans side av prosessen (at jeg skulle være spirituell leder av nasjonen Argentina…eller med Runes ord hans inspirasjon til å ta grep i valg han tok videre i livet). All respekt for hans bestemmelse og for å våge det stykket å se at endring måtte til, at han måtte ta spaden i egen hånd og ikke minst velge sin heiagjeng for å klare denne snuoperasjonen! (SÅ når taushetsplikten formelt er fritatt fra mine skuldre), unner jeg folk et lite innblikk i hvordan jeg som personen Heidi som Ergoterapeuten Heidi og veilederen Heidi møtte Mr Rune….må bare fri meg fra rapportspråket mitt…

”Avklaring er et individuelt tiltak for alle personer, med og uten arbeidsforhold som har behov for omfattende avklaringsbistand. Også for de som trenger å kartlegge sine ressurser og videre muligheter i arbeidslivet. Målet er en Individuelt tilpasset handlingsplan som bringer deg et steg videre, enten i den jobben du har eller til nytt arbeid”.

Som ergoterapeut er jeg med årene blitt godt vant med å møte mennesker med ulike behov og utfordringer. Alle har de sin unike bakgrunn, historie og bagasje som gjør de nettopp til det mennesket de er. Rune var en av disse, men kanskje noe uvanlig og ikke noe lignende jeg har vært borti før. Jeg hadde på forhånd lest meg opp på bestilling fra NAV, arbeidsevnevurdering og sykdomshistorikk før første møte. Jeg anser det som viktig å ha satt meg inn i hvem jeg skal møte på forhånd, men aller viktigst var det å møte Rune akkurat der han var. Det er lett å lage seg forventninger og tanker som ikke nødvendigvis stemmer. Men jeg må innrømme at mine forventninger ikke stod i tråd med hva jeg møtte. Allerede i første samtale blir rollen min å skape tillit og trygghet for å lage en god prosess for avklaringen vi hadde foran oss. Jeg var innstilt på å møte Rune med respekt, imøtekommenhet og humor om det lot seg gjøre. Jeg er nysgjerrig, litt vel nysgjerrig i følge ”Mr Hitman” har jeg hørt. Men når du møter en person på 190 kg, da kan man ikke unngå å ikke lure, eller? Hvordan i huleste klarte han dette? Hva har skjedd? Hvorfor gjør han ikke bare noe med det? Dette var spørsmål som surret i hodet mitt.

Fedme, overvekt og type 2-diabetes; 68% av menn og 51% av kvinner over 40 år har overvekt eller fedme. Det er en sammenheng mellom overvekt og diabetes. Minst 265 000 har diabetes, som utgjør en av de største folkesykdommene i Norge.

Helseutfordringene kan gi kroniske plager som vanskeliggjør funksjon i hverdagen og krever derfor ergoterapeutisk bistand. Ergoterapeuter har kompetanse i folkehelse og i forebygging av livsstilssykdommer blant annet med livsstilsendring og helsepedagogikk. Ergoterapeuter deltar i kartlegging av funksjon, og utfører behandling og rehabilitering for mestring av hverdagslivets situasjoner og søvnproblemer

 

Målet var å avklare arbeidsevne. Min jobb skulle være å lete etter krefter, evner og mønster hos Rune som kunne benyttes sett opp imot et hvert type arbeid. Mitt fokus skulle være arbeidsrettet. Jeg skulle lete etter gnister og motivasjon og være den som inspirerte. Erfaringen min har mang en gang vist meg at det å se hele 24-timers-mennesket er viktig for å få fatt på hvor stort og langt unna jobbfokuset er hos personen, gjennom samtalen ”pakke ut og pakke ut” det som kan avdekkes som byggesteiner for både jobb, helse og fritid. Når elementene legges på bordet kan man snakke om hvilke mål som er viktige å nå på kort eller lang sikt og hva som skal til for å nå de….og ikke minst hvor trenger en bistand fra andre til å kunne nå målene? Å komme dit krever tid, ærlig ”jabbing” og gjensidig respekt i prosessen.

 

Rune var nydusjet, kledd i sort fra topp til tå. Han var alvorlig og høflig med et bestemt blikk. Så egentlig litt mistilpassas ut der han kom. Ganglaget var mer vaggende enn bestemt. ”Helan og Halvan” tenkte jeg. Tipper vi var et syn etter å ha hilst og gikk bortover gangen. Jeg med mine 50 kg –” han er jo fire av meg jo, husker jeg å tenke”. Jeg bruker ikke lilla skjerf, tunika syregrønne linbukser, eller naturgummisåler. Ikke har jeg sånn skjev klipp -kort hår på den ene siden og lang øredobb i det ene øret. I følge Rune ser jeg ut som folka i ”skal vi danse”…og takk pris for det.

50 kilo ned siden jeg møtte ergoen

23. mai 2015. Når Rune nærmet seg 50 kilo ned med Hitman ble jeg spurt om han fikk ta bilde med meg hvis han klarte målet.

Rune sin historie var unik. På tross av helseutfordringer og fortellinger om motgang så jeg tidlig en mann med glimt i øyet. Han hadde humor på tross av å snakke om ting som var vanskelig. Han var ærlig og la ikke skjul på noe. Jeg så en mann med drømmer og framtidsplaner som alle oss andre. Jeg fant fort ut at han var både bestemt og sta. Vi hadde våre diskusjoner, og verre ble det når jeg skulle ha han til å jobbe.

Arbeidsevneutredningen besto av en gjennomgang av Runes historikk, veiledningssamtaler, hans egne vurderinger samt reelle tester og oppgaver som skal si noe om evner og muligheter for å takle en ordinær jobb eller andre hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak.

 

”Om det er greit at jeg legger meg ned på gulvet i resepsjonen når ryggen og knærne svikter så?”                                                                                                                           sitat Rune

 

For å få avklart arbeidsevne ble en del av kartleggingen å prøve Rune ut i arbeid. Resepsjonist er innenfor kategorien lettere fysisk arbeid. Da dette tilsynelatende ikke ville fungere med tanke på Runes helseutfordringer, måtte vi til pers med ”bibliotekoppgaven”. Jeg måtte tilrettelegge for en bestemt aktivitet, kartlegge ressurser, muligheter og tilpasse ut i fra Runes behov. Gjennom denne metodikken fikk jeg mulighet til å observere fysiske forutsetninger for arbeid, utholdenhet, bevegelsesmønster, motorikk, konsentrasjon, oppmerksomhet, hukommelse samt personlige/psykiske faktorer for arbeid.

På tross av svetting, tungpust, vagging og klaging under utførelse av bibliotekoppgaven hadde jeg bestemt meg for at Rune ikke skulle slippe unna så lett. I mine øyne var han etter noen uker blitt ”Stor sjarmøren”. Ja, han sjarmerte meg også…. Slik han var godt vant med fra glansdagene. Han sjarmerte meg i den forstand at han med sin personlighet og sine utfordringer vekte omsorgen i meg. På den måten at jeg ville hjelpe, få han til å lykkes, inspirere til å ta grep om sin egen helse, og skape livsstilsendring. På tross av å være så bestemt fikk jeg inntrykk av at han hadde feilet så mange ganger og gitt opp. Men jeg kunne se langt der inne at sjarmøren hadde potensialet til å klare det. Når du bygger helse, bygger du også arbeidshelse. Hvis han bare kunne bruke denne staheten til noe fornuftig.

Etter 12 uker med utredning var det meste kartlagt og prøvd. Tankene jeg hadde i starten var der enda. ”Mannen er jo i sin beste alder”. ”Han kan ikke fortsette sånn”. ”Han må ta kontroll over eget liv og forstå konsekvensene”. Jeg sa det til han…..

Rune er lett å like. ”Noen personer kommer og går, og andre består”. Rune har for meg helt siden…. tja ca tredje samtale, vært en inspirasjonskilde. De første samtalene var han mest opptatt av å klage, syte og var nesten litt sur. Jeg så alltid frem til å møte Rune og høre om hvordan han hadde det. Han var nøye på å planlegge den gangen også. Han hadde alltid som mål å trene før vi skulle møtes. Da var han som regel smertefri og i godt humør. Det var dager han kom med poser under øynene, da lot jeg han for det meste prate, og presset ikke på med oppgaver. Til dags dato har jeg enda ikke fått invitasjon etter veileder prosess, verken før eller etter avklaring. Rune var helt klart en av de jeg ikke ønsket å slippe.

Når Rune tok kontakt et år senere for å fortelle meg at han hadde tatt kontroll, tenkte jeg ”jøss er det mulig”. Han inviterte meg med på trugetur som ekstra drahjelp for motivasjonen ( Runes beskrivelse av ergoterapeuten). Jeg ble smigret, men måtte innom en etisk sjekk og tenke over om det var faglig forsvarlig å date en tidligere avklaringsperson. Skal jo alltids klare å mestre truger – det går jo sakte.

Jeg kunne ikke si nei…..

I lys av hvilken forfatning jeg har sett Rune og hvilke helseutfordringer han hadde, er jeg mektig imponert over hva han har klart å utrette selv, og med hjelp fra ”Hitman” og andre støttespillere rundt seg. Han har underveis laget seg mange små mål for å nå det store målet. Stor sjarmøren har klart det. Han har gjort jobben dag etter dag. Han viser at det går an å ta grep, ta kontroll og sette det ut i praksis. En sjarmør med viljestyrke og pågangsmot. Jeg er mektig imponert over jobben han har gjort og beæret over å få være en i heiagjengen!

 

 


Fikk være med på dette også jeg! Fra truger til ski.

Hva blir det neste? Skøyter på glattisen?

Heidi Evita

Hits: 2618

Moskusen på road-trip på Østlandet!

En sliten moskus på biljardstevne i 2003. Forrige helg var jeg også på biljardstevne, nemlig Idrettstinget for biljardklubber. Jeg er stolt over å fremstå i en helt annen utgave samt å ha et helt annet fokus under stevnet!

Siste uka har jeg vært i Oslo på Idrettstinget for biljardklubber, koblet av noen dager i Horten, og i skrivende stund er jeg hos familie i Elverum. Fredag gikk turen fra Elverum og retning Gol for forberedelse til Skarverennet på lørdag. Skarverennet går fra Finse til Ustaoset. Vi har valgt å gå den korte løypa på 25 km. Det holder i massevis. Det viktigste er å gjennomføre noe som var utenkelig bare for kort stund siden og i over 20 år før det…

Det viktigste for meg på denne turen er å finne løsninger for trening uansett hvor jeg er, samt å spise sunt. I helga ble det selvsagt noen pils med mine biljardvenner, men mikroskopiske mengder kontra glansdagene. Det handler om å kose seg litt i mellom slagene.

elexia_1
Sats Elixia Ullevål lørdag 16. april.

Hotellet på Ullevål ringte jeg selvsagt flere uker i forveien og spurte om treningsfasiliter. Jeg hadde ei glimrende feelgoodtrening lørdag morgen før Idrettstinget startet. Perfekt frokost før trening med egg, omelett, eggerøre og bacon. Ligger det til rette så forsyner man seg selvsagt. Nødmat ble smuglet ut av frokostsalen i en serviett gjemt i lomma. Nødmat er kokte egg, ost og skinke, ferdig snakka. Bare pass på det ikke e for mange egg. Kulen i buksa må ikke misforståes. Ingen servitører stopper en selvsikker moskus på veg ut av døra uansett hva kulen i lomma måtte være!

Både mandag, tirsdag og onsdag trente jeg på Trimhuset i Horten. Det er treningssentret jeg har besøkt mest utenom Hit The Gym i Trondheim. 2500 kvadrat flott treningssenter med masse apparater, frivekter, cardiomuligheter og saltrening av alle slag. På Trimhuset fikk jeg også instruksjoner av PT Truls-Petter Green Strøm. Jeg får alltid med meg inspirasjon med meg ut fra Trimhuset.

petterogmeg_1
Truls Petter og Moskusen etter trening.

Dagen etter trente jeg sammen med mora til PTen, nemlig Tove Green. Eneste 70 åring og Oldemor jeg både har trent sammen med, og vært på nattklubb med (Rhodos). La meg nevne at hun dro fra nattklubben etter meg… Her snakker vi sprek på alle mulige måter 🙂

megogtove_1
Meg og Tove på Trimhuset.

Torsdag ble det skogstur i Elverum med kompisen Kokos, eller Kaos som jeg kaller han når bare jeg og han er sammen. Bare ikke si det til eieren. Turen ble på 1 time 15 min i myr, skog og ulendt terreng. Deilig å gå årets første tur i shorts og t- skjorte. 7 timer trening siste 6 dager er jeg strålende fornøyd med. Det finnes løsninger for alt bare man vil.

kokos_1
Kokos og Kaos…

Når bloggen deles har vi forhåpentligvis gått Skarverennet. Wish us luck!

«Det er ikke lov å syte»

Corleone

Hits: 1053

Kvalitetstid med en moskus

Jeg ble kjent med Rune tidlig på 2000-tallet. Jeg husker at jeg syntes han var skikkelig stor, men jeg tenkte liksom ikke noe mer over det. Jeg ante egentlig ikke hvem han var og hvorfor han var på samme biljardturnering som meg selv.

Etter hvert så jeg at han kjente mange av de samme folkene som jeg selv kjente. Det virket som han var godt integrert i miljøet og i tillegg var han på en eller annen måte i sentrum av det som skjedde stort sett hele tida. Det tok ikke lang tid før vi kom i kontakt og praten begynte å gå. Dette fortsatte på flere turneringer denne sesongen og vi fant fort tonen og ble egentlig gode venner på veldig kort tid. Det føles i hvert fall sånn her jeg nå sitter og skriver. Kanskje ikke så rart at han var lett å komme i kontakt med, for nå vet jeg at gutten har snakketøyet i orden og vel så det.

solbriller_tjukkas
Et stk solid moskus

 

Hænrik!! Hænrik!!!

Har du skjit i øran? Æ orske itj å veint på det her. Æ må kåmm mæ på lugarn no! E du klar over kor ødelagt æ e akkurat no? Dævven ka varmt d e hær!

Disse ordene kunne meget vel ha kommet ut av kjeften på Rune for noen år siden… Og sannsynligvis har det kommet noe som ligner veldig på en av dansketurene vi har vært på sammen. Dette sannsynligvis samtidig som han svettet som en gris og klagde over verkende knær.

Danskebåten passer egentlig perfekt for en fest selv om man veier litt mer enn de fleste andre. Det passer faktisk perfekt hvis man veier MYE mer enn de fleste andre også. Det siste alternativet har vært tilfelle for Rune mange ganger. Han er glad i en fest og ikke minst en tur. Mange av turene hans har jeg vært så heldig å få være med på og det har gitt meg ganske god erfaring ifht hvilke problemer man kan støte på hvis man veier MYE mer enn de fleste andre.

På tross av problemene var det alltid de samme reglene som gjaldt. Her følger noen få eksempler:

  • Alltid godt humør. Det hjelper sjelden å sutre.
  • Lengre avstander betyr at vi må ha transportmiddel.
  • Henrik knyter alltid skoene til Rune. Rune knyter IKKE skoene til Henrik.

Som de fleste sikkert allerede har forstått så førte disse reglene ofte til at noen av Runes problemer havnet i fanget mitt. Rune er god til å organisere og planlegge. (les: beordre) Du ordner det der for meg du, Henrik. Disse ordene har blitt sagt noen ganger, for å si det forsiktig.

Eksempelvis var det jeg som ble utnevnt til ansvarlig for handling av taxfreevarer på alle dansketurer da Rune var på sitt største. Detaljert handleliste kom alltid på SMS. Gutten visste godt hva han ville ha.

Da handelen var unnagjort så dro det i gang i et enormt tempo. 20 øl og en hel flaske konjakk kunne han få i seg på en god kveld. Noe som pleier å føre til trang hjelm og en relativt tørr hals dagen derpå. Vi vanlige dødelige hadde sannsynligvis vært døde etter slike mengder alkohol, men Rune var i knallform.

Jeg glemmer ikke da vi møtte på en gjeng godt voksne damer i en pianobar. De var sikkert rundt 20 år eldre enn oss, men det betydde lite. De var i skikkelig godt humør og det var vi også… Helt til damene fant ut at den største mannen på båten også hadde de vakreste øynene! Etter dette var det lite bakkekontakt å spore hos den største gutten.

D e itj måte på kor kjækk æ egentlig koinne ha vorre, Hænrik! Hørt du ka dæm sa for nokka? Jeg går fortsatt rundt den dag i dag og håper han skal glemme dette øyeblikket, for jeg tror ikke han har landet helt ennå.

Jeg tror det var på den samme turen som Rune hadde bestilt ”rederlugar” med stort bad, minibar og queensize-bed. Dette var noe jeg selv og satte pris på hvis du ser bort i fra at vi måtte sove i samme senga. Etter ei lang og fuktig natt startet dagen derpå med at jeg kjente en enorm tørste og nærmest stupte ned i minibaren, bare for å lande på hodet i et tomt og bittelite kjøleskap. Jeg kom så til å kikke meg over skuldra og der så jeg ei ryggtavle jeg dro kjensel på. Den var i størrelse enorm og med en rumpesprekk som gikk nesten helt opp til nakken. Bak ”ryggsprekken” lå det linet opp fire flasker med Imsdalvann. Tre av dem var tomme, men heldigvis var det bitteliten skvett igjen i den siste. Jeg voldtok den lille vannskvetten, men kom dessverre til å vekke den store mannen som klikket totalt og serverte følgende ord:

KÆM I HÆLLVETTE HAR DRUKKE OPP VAINNET HÆR???

Da hadde han altså drukket opp absolutt alt av det som var i minibaren, men å tenke på at jeg også kunne bli tørst var tydeligvis ikke noe tema. Enden på visa var at jeg ble beordret/kjeppjaget til nærmeste colaautomat med beskjed om å komme tilbake på lugaren med ikke mindre enn 8 stk Cola zero, fort som svint!

Jeg adlød selvfølgelig da jeg hadde en sterk følelse av at dette gjaldt liv eller død.

Det hendte at vi reiste andre steder også. Utrolig nok havnet vi opp i syden ved flere anledninger. Rune hater overraskelser, så det betydde at vi havnet i det samme landet, den samme byen, stort sett det samme hotellet og den samme baren HVER gang. I og med at mannen hatet varme så skjønte jeg den gang lite eller ingenting om hvorfor vi endte opp i syden. Denne oppfatningen endret seg relativt kjapt…

3_venner_tjukkas
Sydenbilde av Rune, undertegnede og Egil Arne Sørensen

Når jeg kikker på bildene som ble tatt på turene så skjønner jeg veldig godt hvorfor vi havnet der. Vi har hatt det utrolig mye gøy sammen med en «oberstormführerhovedregel» liggende i bunn – Til syvende og sist handler det om å kose seg mest mulig til en hver tid.

Denne regelen har bitt seg litt fast i meg. Jeg prøver så langt det lar seg gjøre å leve etter denne og i november i fjor fant jeg ut at jeg ikke hadde så bra som jeg burde. Jeg var på dette tidspunktet ca 125 kilo tung og begynte å bli ukomfortabel med dette.

Jeg tok opp dette med Rune da vi var på Kieltur i høst. Han har jo, som de fleste av oss vet, gjort en enorm innsats de siste sesongene. Han tok et stort oppgjør med seg selv og livsstilen sin og resultatet er mildt sagt oppsiktsvekkende. Hvis jeg ikke husker helt feil så har han gått ned ca 115 kilo!!

colorline
Rune koser seg på Kieltur

Jeg var nysgjerrig på om jeg kunne oppnå noe av det samme, eller kanskje en brøkdel av hva han har oppnådd de siste sesongene. Jeg fikk raskt beskjed om at det måtte gjøres dratiske grep som bla annet innebar at jeg bare kunne drite i å velte i meg mat og drikke, sånn som jeg pleide å gjøre. Gjør vi nokka så e d rætt fokus som gjelder!

Etter at vi kom hjem fikk jeg en lang mail fra Rune. Mailen var positiv og entusiastisk som forventet fra den kanten. Det var bekrevet i detalj hva jeg skulle spise og hva jeg ikke skulle spise og dessverre sto det også at jeg måtte begynne å trene.

Jeg gjorde (nesten) som Rune ba om og i dag veier jeg 105 kilo. Trening har jeg ikke vært spesielt god på, men kostholdet har jeg kjørt nazi på stort sett hver eneste dag. Treninga kommer… Jeg lover!

Jeg trives veldig mye bedre med meg selv i dag og det er vel egentlig veldig mye Rune sin skyld. Ikke i min villeste fantasi kan jeg tenke meg at jeg ville klart å motivere meg for å gå ned disse kiloene uten inspirasjonen og entusiasmen jeg ble servert da jeg ba om hjelp.

Tusen takk, Rune!

Jeg håper du setter av litt tid til diverse utflukter og sammenkomster i framtida også selv om du nå ikke lenger er singel lenger. Kjenner jeg har såpass lyst på en utflukt igjen at jeg nærmest savner å bli kjeppjaget til colaautomaten.

 

Henrik

Hits: 477

Hva nå?

Hva gjør du Rune når vektreduksjonsmålet er nådd?

«Da skal jeg rett opp til 250 kg og gjøre det en gang til. Dette var dritartig!»

I bloggen og ellers har jeg prøvd å svare så godt jeg kunne på de spørsmål som har dukket opp. Mange tema er relevant for det som opptar folk akkurat på det tidspunkt det spørres om. Noen spørsmål dukker selvsagt opp oftere enn andre. Mange ganger har jeg blitt inspirert til å skrive om det folk spør om.

Bloggen har vært en ekstra motivasjonsfaktor på denne ferden. En dokumentasjon for meg selv samtidig som jeg føler jeg leser ei bok sammen med de som er følgere. Ei bok som nå for tiden har et nytt kapittel ca hver uke. Jeg vet jeg har famille og venner som følger meg i tykt og tynt. Med det mener jeg TYKT og TYNT i dobbel forstand. Det betyr utrolig mye så tusen takk.

I tillegg varmer det hjertet mitt at enkelte som jeg ikke kjenner så godt som de nære rundt meg er trofaste lesere. En Kristian (læreren), en Even (filosofen) og ei Grethe (Heimdaling jeg ikke har truffet på mange, mange år) vet jeg har vært der helt fra begynnelsen og følger fortsatt like ivrig med. Jeg la til en liten beskrivelse så dere selv vet akkurat hvem jeg mener på.

Det er også mange flere, men disse har jeg lagt ekstra godt merke til. Jeg kan love at dere tre til sammen har gitt meg inspirasjon til å pine meg gjennom mange harde økter. På lange turer i skogen, alene enten på føttene eller på truger i regn, vind eller snø, så har dere hjulpet meg uten at dere har visst det selv. Tankene går mens jeg er alene der ute i skogen. Enkelte ganger så er overskuddet helt vilt, mens andre ganger er det et blodslit. Det er i de tunge stundene denne støtten har vært viktigst. Støtte og inspirasjon som på en måte kommer uten at jeg kan forvente det. Det er en stor inspirasjon for meg at dere viser slik interesse for prosjektet. Takk til dere tre og alle andre som har fulgt ferden. Dere som står meg nærmere og som hele tiden heier, deler blogg og ønsker meg godt fra deres eget hjerte får jeg heller ikke takket nok. Det betyr mer enn dere tror.

«Ingen blir god alein»

Hva nå?

Selvsagt har jeg ingen ambisjon om å gå opp til 250 kilo og gjøre dette en gang til. Så artig var det nemlig ikke. Mye bedre helse har derimot vært «støggartig». Det er ca 4 uker siden vi nådde det vi mener er «kirurgvekt» ut i fra det kirurgen estimerte i fjor høst. Time hos både fastlege og kirurg venter i begynnelsen av mai, og blir jeg godkjent så venter ca 1/2 år før første operasjon. Alt mellom 5 og 8 operasjoner venter avhengig av hvilke løsninger jeg velger. Jeg lytter til de råd som blir gitt, men den endelige avgjørelsen tar jeg selv. Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg velger enda. Det venter ca 3 måneder rekonvalens mellom hver operasjon. Jeg akter å starte opp trening så fort det er fornuftig mellom hver operasjon.

22september2015
22. september 2015. Still going strong!

Noen lurer også på om treningene med Hitman snart vil være over siden vektreduksjonsmålet er nådd. Jeg har trent profesjonelt med Hitman 2 ganger i uka i over 1 1/2 år nå. I tillegg har vi hatt mange kompistreninger og skogsturer utenom. Vi har på en måte fulgt «skoleåret» i våre treninger og det betyr sommerferie, juleferie og påske/vinterferie. Å trene med Hitman har vært både motiverende og betryggende, og slik ønsker jeg det fortsatt skal være til siste «snitt» er gjort i kroppen. Hvilken frekvens det skal være etter 2016 skal vi sammen finne ut av. Vi vet ikke nok om det løpet enda. Vi kommer nok til «å plage» hverandre på trening i mange mange år framover!

Bok?

Noen har også lurt på om jeg noen gang kommer til å skrive bok og svaret er ja. Det kommer ikke til å skje før etter siste operasjon er tatt slik at HELE ferden kan dokumenteres. Jeg anser bloggen som et fint underlag for ei bok. Mine tanker underveis og relevante tema er således godt dokumentert hele veien. Planen er at bloggen skal leve minst fram til da. Etter det tar vi som det kommer.

Jeg ønsker etter hvert også å fokusere mer rundt det å holde foredrag. Jeg anser at fra høsten er et fint tidspunkt for dette. Dukker det opp noe før det så tar jeg det som det kommer. Jeg akter ikke å gape over alt. Jeg trenger å senke skuldrene en periode for løpet fram til nå har vært hardt.

Ei heller blir jeg å finne som aktiv biljardspiller. Fra biljardmiljøet er det dette spørsmålet jeg får mest. Det holder med å spille «hemmelig match» med gutta i klubben 1 gang i måneden og kort distanse. Knærne mine er heller ikke særlig glad i betonggulv. Jeg kommer også til å nedprioritere mine verv innen biljardsporten på ubestemt tid, men ikke for min egen klubb. Det er viktig for meg at jeg føler meg nyttig i den sporten som har betydd så mye for meg i mange år. Det bli dog ikke like stort engasjement som jeg hadde for noen år siden. De gjorde ikke godt for helsa mi. Det er viktigere for meg å ha fullt fokus på trening og rekovalens etter operasjoner. Å slutte helt med lidenskapen min gjennom 30 år kommer nok aldri til å skje. Det har vært hardt å slippe opp med det som har betydd så mye igjennom så mange år, men når jeg tenker meg godt om så har det vært et godt og riktig valg. Uten helse hadde det vært umulig uansett.

«Who dares wins».

Jeg vet ikke akkurat hva jeg eksakt kommer til å gjøre i framtiden, men jeg vet at jeg ikke blir «arbeidsledig». Det jeg derimot er helt sikker på er at kunnskapen jeg nå sitter på skal brukes til noe fornuftig og relevant. Mange besøk hos kirurg og rekovalensperioder venter meg de næreste 2-3 årene. Jeg skal bruke den tiden godt.

«Det er bedre å dampe enn å støve»

Til slutt vil jeg dele ei oppskrift og som for tiden er min favoritt:

OVNSTEKTE MOSKUSKOTELETTER

gronnsaker

Ingredienser:

Olivenolje
5-8 Nakkekoteletter
1 Hel Ingefær
4 Hvitløksfedd
2 Chili
1 Bunt vårløk
6 Hele pepperkorn
4 Stjerneanis
Soyasaus (etter ønsket mengde)
700 ml hønsebuljong
Salt
Pepper

Fremgangsmåte:

Forvarm ovnen til 180 C.
Sett alle stekeplatene på høy varme.

kottiseripanne

Bruk rikelig med olivenolje og legg 5-8 koteletter opp i en stekeform.
Gi de romtempererte kotelettene dryss med salt og pepper.
De skal brunes til de får en gylden skorpe .

Kutt ingefær og hvitløksfedd i tynne skiver.
Legg ingefærskivene jevnt over alle kotelettene.
Husk å riste på formen jevnlig slik at kotelettene ikke brenner seg.
Kutt chili i små biter, tilsett stjerneanis, vårløk og pepperkorn.
Hell over ønsket mengde Soyasaus og nå skal kotelettene «frese» .
Tilsett buljongkraften slik at det nesten dekker kotelettene.
Settes i ovn i 30 minutter.
Snu kotelettene og stek de ytterligere 30 min.
De siste 5 min skrues varmen opp til 200 C.
Ha i ønsket grønnsaker siste 15-20 min (uten forkokning og etter hvor mye du ønsker de skal grilles)
(bilde av koteletter og grønnsaker)

Ta stekeformen ut av ovnen og sett de på varme plater. Kjøttet blir bedre når det etterstekes i noen minutter.

Serveres gjerne med grønnsaker som Broccoli og blomkål , men det er selvfølgelig etter eget ønske.

Jeg regner 400-450 kcal pr kotelett inkl grønnsaker avhengig av størrelsen på koteletten…

La retten hvile i 15 min.

fremhevetbilde
Vel bekomme 🙂

Jeg må innrømme en ting…

Det er naboen som har laget og dandert retten denne gang. Det var det tryggeste for det estetiske. Men jeg lover jeg gjorde retten helt alene forrige helg. Eneste «lille» feilen jeg gjorde var å femdoble mengden buljongterninger og vi ble vel tørste i etterkant…

«Ingen blir god alein»

Corleone

Hits: 1174

Sukkeravhengig?

Påska 2016 er ferdig og hverdagen er igjen over oss. Påska betydde for min del mest mulig av sosiale media og koble ut «tenkeboksen». Å legge ut innlegg på Facebook betyr bruk av energi både før, under og spesielt i etterkant. I det siste året er det innen restitusjon jeg har hatt mest å hente. Det er opplest og vedtatt i hodet mitt at jeg er ei treningsmaskin, og at jeg nå kan mye om kostholdet som er viktig for meg. Det har vært verre med å koble helt ut når tiden er satt av til det. Når det er sagt har jeg blitt mye flinkere siden jeg har rettet fokuset ekstra på dette.

Jeg så Gunde Svan som gjest på Skavland i vinter og han ble spurt om det var noe han ville gjort annerledes hvis han fikk muligheten til å gjøre noe på nytt. Han svarte at han ville fokusert mer på hvile de gangene han hadde mulighet til det. Da ville han blitt en enda bedre skiløper. Noe av det samme sa Bjørn Dæhlie for en del år siden. Han var en ener på sitt område det er det ingen tvil om. For å bli best så handler det ikke om å trene mest, men å ha riktig balanse mellom trening, hvile/restitusjon og søvn. Hadde det bare vært treningsmengden så hadde mange flere kunne blitt verdensmester eller olympisk mester sa Dæhlie. Dette gjelder også i hverdagslivet til normale mennesker. For å få et godt liv gjelder balansen uansett om man heter Barack Obama eller Jørgen Hattemaker…

Jeg har ingen ambisjon om å bli verdensmester, men legger ned så mye tid og energi i dette livsstilsprosjektet og har ikke lyst til å gjøre det på «bakglatte ski». I teamet vårt er vi enige om at kostholdet betyr mellom 70 og 80%. Resten står trening, hvile/restitusjon, søvn og godt humør for. Å motarbeide meg selv med dårlig humør var uaktuelt fra dag en. Alt annet enn godt humør måtte jeg «lære på nytt».

Hvem ville hjelpe en sur og sytete mann var også en av mine tanker helt fra begynnelsen. Tunge stunder deler jeg kun med meg selv eller de aller nærmeste. Å dele slikt på sosiale media minner meg bare på at ting ikke er på stell ved hver eneste kommentar og «likes». Jeg liker minst mulig fokus på dette da det ikke hjelper i det hele tatt. Jeg undrer på hvor mange som ville giddet å følge dette livsstilsprosjektet via sosiale media hvis hver oppdatering begynte med noe sånt som:

«Vondt i hodet og knærne skrangler igjen»

Ingen gidder å høre om slikt over tid…

«Du lure itj en luring»

Jeg humrer litt for meg selv når jeg «går av» oppdatering på sosiale media i ferier, ved høytider eller spesielt utvalgte uker. Hver eneste gang er det noen rundt meg, enten nær eller mer perifer, som lurer på om jeg ikke trener eller har havna på god gammeldags «moskusfæst». Sannheten er dette ofte er mine mest dedikerte uker. Dedikert feriemodus eller dedikert treningsmodus. Hitman er den beste treneren jeg kunne hatt for å nå mine mål. I påska la jeg derimot «ei felle» for ham som jeg delte med kjæresten. Min første skitur på 24 år hadde jeg lyst til å gjøre med han og spurte før påska om han var ledig. Han var svært opptatt med videreutdanning og svarte meget mulig, men skolearbeid var viktigst. Gi meg beskjed du og god påske var mitt svar.

Moskusen gikk så av sosiale media, trente godt og fokuserte på hvile/restitusjon. Etter 3 dager var det nok og da kom telefonen fra Hitman:

«Er ute å går tur jeg nå»

«Så fint for deg, helt alene eller?»

«Ja…»

Er det noen som har fått telefon noen gang der det egentlig ikke er noen tvil om at det er noe annet på agendaen? Hitman ringer for å fortelle om at han går seg en tur, ha ha ha ha…

Joda, han lurte litt på den skituren det skal han ha, men jobben hans som trener er å følge opp både som trener og kompis, og det gjør meg godt. Det er ei vanlig felle å slurve når man har nådd mål. Det er ikke uvanlig at et vektreduksjonsmål blir feiret med en god fest og mange besøk på Burger King. Med min historie er det berettiget. Han vil selvsagt blånekte, men det bryr jeg meg ikke noe om.

Videointervju før skitur.

Her er min treningshistorikk i påska (8 dager):

  • Mandag 21. mars: PT Hitman samt egentrening, 2 timer 20 min, medium+ intensitet.
  • Tirsdag 22. mars: Hviledag
    Onsdag 23. Mars: Hit The Gym Styrke/cardio, 1 time 50 min, medium+ intensitet.
  • Skjærtorsdag: Powerwalk med piggsko, 1 time 20 min, medium- intensitet.
  • Langfredag: Hit The Gym egentrening, mage/rygg/cardio, 2 timer 20 min, medium+ intensitet.
  • Påskeaften: Hit The Gym, Styrke/cardio, 2 timer 20 min, medium+ intensitet.
  • 1. påskedag: Skitur med Hitman og «ergoen», 1 time 30 min, medium intensitet.
  • 2. påskedag: Skitur med følge, 1 time 30 min, medium- intensitet.

Totalt 13 timer i påska. Ca 147 timer fordelt på 68 økter siden 30. desember.


Min første skitur på 24 år. Dæven det var en god mestringsfølelse…

Sukkeravhengig?

glansdagene
Sukker har mye av æren for dette resultatet…

Jeg er selverklært sukkeravhengig og det er en av mine viktigste erklæringer i dette prosjektet. Man må selv komme med innrømmelsen om at man er overvektig eller er avhengig av noe før man kan gjøre noe med det. De rundt deg kan mene så mye de vil, men først når man selv kommer med innrømmelsen har man mulighet til å gjøre noe med det.

Jeg presiserer nok en gang at jeg ikke er ernæringsfysiolog, men det trenger jeg ikke være for å fortelle hvordan sukker påvirket kroppen min. I 2007 var doseringen så stor at kroppen strittet i mot så godt den kunne. Mellom 400 og 500 gram sjokolade klemte jeg nedpå i løpet av 10-15 minutter. Alltid en gang mellom kl. 19 og 21 på kvelden. Det var da abstinensene meldte seg. Sjokoladen spiste jeg som oftest i bilen hjem fra butikken. Siste 100 grammene satt jeg i bilen å spiste før jeg gikk inn til meg selv. Sjokoladepapiret kastet jeg før jeg gikk inn. Jeg visste jeg ikke orket å se papiret senere på kvelden. Etter sukkerinntaket kom en herlig rus som varte opptil 1 1/2 time. Gud bedre hvor deilig det var…

Etter 3 timer kom kvalmen etterfulgt av et salgs blodsukkerfall. Jeg orket ikke mer sjokolade og da var det enten junkfood, eller hjemmelaget mat ala pølse, karbonader, egg samt brødskiver med masse smør. Det var avhengig om jeg rakk grillsjappa eller ikke. Kvalmen ga seg ikke, men jeg følte meg bedre etter «litt» mat. Etter siste måltid kom det uunngåelige, nemlig restless legs, eller rastløse føtter. Det var et sant helvete og når det stod på som verst så kom ofte irrasjonelle tanker inn i hodet. Det hadde vært bedre å være uten føtter osv. Jeg skulle i hvert fall ikke ha sjokolade neste dag lovte jeg meg selv. Neste kveld så kom abstinensene igjen og dansen begynte på nytt.

Natten foregikk med ekstrem tørste, svimmelhet og utallige dobesøk. Diabetes tenkte jeg selvfølgelig, men det orket jeg ikke å sjekke. Jeg likte nok ikke tilbakemeldingene fra legen var min konklusjon…

Pustestans etter pustestans opplevde jeg hver natt. Mer sjelden når jeg lå vendt mot venstre og derfor lå jeg nærmest sittende på 6 dyner og 2 hodeputer vendt mot venstre. Ut av senga for å gå på do eller roe de rastløse føttene mellom 1 og 2 ganger pr time. De rastløse føttene roet seg når jeg var oppe å gikk. En ubevegelig moskus på langt over 200 kilo sleit med å komme seg ut av senga og brukte albuene til å åle seg ut. Derav kom gnagsår på albuene som jeg sa til de rundt meg var psoriasis. I november 2007 klarte jeg akkurat å få i gang respirasjonen etter en pustestans og bestemte meg for at nok er nok. Snur jeg ikke nå så er det for seint. Ferden fra 1. januar 2008 er godt beskrevet i bloggen.

Jeg ser mange rundt meg som lider av sukkeravhengighet av en eller annen grad, men det er ikke min oppgave å forkynne dette til dem. Spør de meg så får de riktig nok et dønn ærlig svar. Jeg blir egentlig litt trist når jeg så butikkene dumpet prisen på smågodt før påske. Kilovis med sjokolade ble båret ut av butikken av kunde etter kunde. Jeg er dog av den mening at folk får gjøre som de vil. Heller synes jeg ikke noe om at søtsaker skal gjemmes i butikken slik som tobakk. Men likevel vet jeg at er det kun produsentene av disse søtsakene som tjener på dette i lengden. I rusmiljøet hører vi ofte at:

«Den første sprøyta er gratis»

Hva hadde skjedd i og rundt rusmiljøet hvis prisen på heroin ble dumpet til 25% i en viss periode ? Vi ville garantert få mange overdoser og dødsfall. Slik fungerer også med sukker. Det tar bare lengre tid…

Jeg kan etter hvert mye om blodsukkerstabilt kosthold. Det er viktig for meg i dette prosjektet. Kunnskap er makt. Makt over eget liv. Jeg er ingen visjonær som har blitt helt religiøs. Jeg evner å kose meg en gang i blant. Jeg holder meg unna sukker så godt det lar seg gjøre akkurat på samme måte som tørrlagte alkoholikere holder seg unna alkohol, eller eks narkomane holder seg unna narkotika. Sukker gjør ikke noe godt for meg med det livet jeg har levd. Likevel vet jeg at noe sukker må vi ha i blodet for å unngå blodsukkerfall.

Jeg bruker shake til frokost sammen med mat med høyt proteininnhold. Sportsdrikke under lange treningsøkter og restitusjonsshake etter trening. Det sørger for akkurat det jeg trenger for å ha stabilt blodsukker. Det har vært helt genialt for meg for å klare det løpet jeg har gjort. Det har forenklet hverdagen min på en måte slik at jeg ikke har sjokoladesuget lenger. Optimalt skulle man spist masse grønnsaker og selvlaget mat til ALLE måltid, men slik er ikke livet mitt. Jeg har ikke tid til å lage mat flere timer hver dag med det løpet jeg kjører.

Resultatene kan ingen uansett ikke ta fra oss. 120 kilo ned med maks 10 kilo tapt muskelmasse er jeg stolt over. Vi har aldri påstått at vi sitter på den endelige fasiten for sunn og god vektreduksjon, men mye riktig er vi helt sikre på at vi har gjort. 75% av mitt kosthold er sunn og riktig mat, resten består av shake og restitusjonsdrikker som forenkler hverdagen min.

Hva er den beste løsningen?

fremmmhevetbilde
Jeg garanterer at ingen ønsker sin sønn eller datter skal ende opp slik som moskusen gjorde i 2007. Jeg har derfor innhentet tips fra ei 5 barnsmor Vanessa Vidal Thrane som lever et normalt og aktivt liv, og er en inspirasjon for meg. Bruk hennes tips så gjør dere mye riktig det garanterer jeg. Dette er ingen religiøs fanatisme, men sunne og gode innspill:

«Jeg vet at sukker er noe man blir avhengig av, så derfor koser vi oss med noe godt vi har lyst på kun på lørdager. Som regel er det litt smågodt, andre ganger snacks. Barna har alltid fått en begrensning. De har fått velge seg x antall godisbiter å kose seg med. Når de var veldig små fikk de f eks 5. Og jo eldre de ble, jo flere biter fikk de. Jeg har gode minner med når det var lørdag når jeg gikk på barneskolen, og jeg fikk en 10 kroning å kjøpe lørdagsgodt for. Da gikk jeg opp til bakeriet på Saupstad senteret, og valgte smågodt for 10 kr. Dette var en del av sjarmen med lørdagene. Og jeg nøt smågodtet ekstra godt fordi jeg hadde ikke mange biter å kose meg med, men det var godt gjennomtenkt. Jeg valgte de jeg likte best!

Har vi lyst på noe godt på hverdagene, så lager vi smoothie is av frosne bær/frukt og kesam, fruktsalat eller sunne vafler. Jeg vil påstå at jeg har et ganske avslappet forhold til både godteri og sukker. Alt med måte, og vent med det til helgene så har man noe å se fram til. Og ja, med så mange unger som fem, så blir det en del bursdager. Men jeg passer på å alltid ha noe godt å servere som også er sunt og godt. Fruktspyd, fruktsalat, kesam etc. Og vet du hva? Det første som forsvinner på bursdagene er faktisk fruktspydene, ikke kakene. Så ungene elsker det 🙂 »

«Ingen blir god alein»

Corleone

Hits: 1673

Ferden med Moskusen.

Av: Monica Sandvik Klausen
Jeg ble mildt sagt sjokkert over naboen sin planlegging og tilrettelegging!
Mannen må jo bli utslitt tenkte jeg. Nesten hver eneste dag er spikret og planlagt fra det minuttet han haster ut av dørene og til dagen er omme. Var virkelig sånt mulig?
En dag måtte jeg forhøre meg om hvordan hans neste dag så ut så kom beskjeden om at han skulle stå opp kl 09.00, først ta en kaffe, ta bussen som gikk 10.10. Kl 10.40 var han på Hit The Gym, og PT timen hans startet KL 12.30. I mellomtiden skulle han drive med hard egentrening. Når treningen var ferdig måtte han ta et par telefon samtaler å gjøre unna noen ærend og mente han skulle rekke bussen fra byen som gikk kl..-Helt greit alt det der Glørstad. Jeg prøvde bare å høre etter hvordan dagen din så ut. Jeg trenger ikke alle detaljene!

I fjor sommer i august måned fikk jeg et spørsmål:

«hvordan gjør vi det på julaften egentlig ? ?»

På julaften?!?
-Det har jeg faktisk INGEN anelse om enda. Jeg går i sandaler her, kis. Det er sommer!

I min verden har jeg tatt ting på sparket. Planlegging på «ekstremnivå» er vanskelig å forholde seg til, men jeg har forstått at det er det som må til for å oppnå mål.
Jeg er veldig glad for at jeg ikke vet halvparten av det som allerede er planlagt…

Hva i all verden er det jeg har meldt meg på?

overbekken
Trugetur med moskusen 28. februar 2015.

Jeg har egentlig alltid trodd at jeg var bra trent med en brukbar kondis, men så feil kan man ta!
Den første trugeturen min var 28 februar 2015. Den glemmer jeg aldri.
For det første knotet jeg innmari for å få på meg trugene og husker at jeg tenkte:

Ta det med ro, slapp helt av så får du sikkert på deg galskapen til slutt. Det må nevnes at tålmodigheten ikke er min sterkeste side.
Det var skikkelig tungt. Det føltes ut som om jeg gikk som en pingvin, og hadde litt av et strev med å holde tritt med Moskusen som føyk foran meg.
Da jeg fant ut at jeg skulle over en bekk kjente jeg hjertebanken komme. Jeg så sikkert helt skrekkslagen ut, men moskusen bare smilte til meg.

Her… ta og bruk skistavene mine, så kommer du deg greit over bekken .

Jeg hadde selvfølgelig fått beskjed før turen at syting ikke var noe tema så jeg beit tennene sammen, og håpet på at denne turen av et mareritt snart ville være over…
Jeg overlevde heldigvis fint, og var full av energi etter en kjempefin trugetur.

Da jeg etter hvert fortalte litt om min egen form for trening fikk jeg en ærlig tilbakemelding på at det jeg drev med var «husmortrening» og langt i fra bra nok for ryggen min som er min utfordring.
All form for trening er selvsagt bra, men det er viktig å være veldig nøye når man har spesielle utfordringer. Han hadde så rett!
Det tok ikke lang tid før jeg sto på Hit The Gym med personlig trener. Etter den første timen så jeg meg selv i speilet. Rødsprengt i ansiktet, det banket i hele kroppen, og jeg husker at jeg tenkte:-
Hva i all verden er det for slags opplegg jeg har meldt meg på?

Kostholdet er Livsviktig.

paprika

Å lage mat til en som driver toppidrett innen vektreduksjon kan by på utfordringer innimellom, men når man ser gleden spre seg i ansiktet når menyen ramses opp er det definitivt verdt det.

«Dæven kor æ glæde mæ te maten du skal lag. Æ har spart masse kalorier i dag for å kose meg nå»

Moskusen hadde like lite peiling på matlaging som jeg hadde på telling av kalorier.
Da jeg omsider fikk med han ut på kjøkkenet hadde jeg delegeringen klar.
Du kutter opp paprikaen mens jeg starter med kjøttet.

«Hvordan kutter man opp paprika da ?»

Seriøst Glørstad? Mener du virkelig at du ikke vet hvordan du kutter opp en paprika?!?

Han gjorde ikke det, og heller hadde han aldri gjort det, eller vært interessert i å lære det.
I dag er situasjonen en helt annen. Nå har han sine egne signaturretter som han briljerer med.
Aldri før har jeg møtt et menneske som har slik kontroll på kalorier, og aldri har han slurvet med kostholdet i løpet av livsstilprosjektet sitt. Ikke en eneste dag…
Jeg blir mektig imponert over at en som er så glad i mat har fullstendig kontroll på hele situasjonen.

Du må lære deg å «Logge Av»

avslapping

Noen dager er det treningsfri, og da har budskapet mitt vært enkelt:

I dag så slapper vi av, legger bort telefonen, lager mat, hører på musikk, null treningsprat og planlegging. Vi ser en film og nyter denne delen av livet også

Moskusen har vært veldig enig , men det har ikke bestandig vært like enkelt.
Når han endelig kan legge seg tilbakelent i horisontalen ser jeg at tankevirksomheten går i hundre til tider.
Heldigvis vet jeg ikke en brøkdel om hva som foregår under topplokket, men jeg ser at den treningsfrie dagen ikke gir de beste resultater!
Plutselig spretter han opp og noterer, sender meldinger, pakker bag, ser i kjøleskapet, legger seg ned igjen for så å sprette opp og starte dansen på nytt.

«Har ikke du en fridag i dag du kis?»

«Jo da,-har tatt helt fri i dag æ, men æ mått bare send melding te han faren te han guten som æ fortælt dæ om, så mått æ bare noter nå greier… som æ må ha med når æ ska på biljardsalongen te torsdag, det e turnering te oss da sjø…»

-«Akkurat det driter jeg i»-

Det har jeg gitt klart uttrykk for flere ganger uansett hva som kommer.
Er det treningsfri dag så er det fullstendig fridag. Hodet må også «logges av» ellers så får man aldri tatt seg ordentlig igjen. Det er min mening!

«No e maten klar så kanskje du ska prøv å legg bort telefonen din du å mens vi spise? Verden går ikke under og ingen vil gå i vei hvis du ikke svare på meldinga under måltidet!!»

Han som fikk servert maten så på meg med oppgitte øyne, men var veldig enig.

Dersom kroppen får mulighet til god restitusjon vil man oppleve fremgang og ny energi har Moskusen fortalt meg.

«Kanskje du skal prøve å logge av oppe i tenkeboksen din også så får du maximal uttelling?»

Moskusen var enig der også, og har blitt mye flinkere.

Streng, rasjonell og langt ifra kjedelig

Jeg har fått høre av noen rundt meg at de synes naboen min har sterke meninger, er annerledes og har et spesielt syn på ting.
Det jeg har respondert med er at naboen er streng, han er rasjonell og ja, han er annerledes, men det er jeg også!
Ingen av oss er typiske A4 mennesker det er i hvert fall sikkert.

Noe av det beste for min del er det å føle trygghet, og at man kan le av de samme tingene. Man kan oppsummere det kort å si at man er på «samme frekvens».
De stundene vi kan se på det samme og le så tårene triller står høyt i kurs hos meg.
Når man finner en perfekt kjemi med et annet menneske så mener jeg bestemt at da må man være enige om de viktigste verdiene i livet.
Det går ikke an at man skal være enig i alt for da kan det bli for kjedelig.
Men kjedelig er det langt fra i livet, og den ferden som jeg har fått lov å bli med på har vært meningsfull, innholdsrik og spennende.

Ekstra gøy blir det når til og med Moskusen får litt trøbbel på tur.

moskusenfaller
Moskusen faller på tur og da er det obligatorisk bilde…

Ferden med moskusen fortsetter…

Ingen blir god alein

Monica Sandvik Klausen

Hits: 1550