Hopp til innhold

5

En utrolig inspirerende høst har det vært for meg i 2014. Mange nye bekjentskaper, nye venner, gammelt vennskap blomstret opp, masse ny kunnskap og inspirasjon.
Jeg tar med meg alt dette inn i det nye året og gleder meg masse!

Jeg har fått "passet mitt" påskrevet fra venner fra ungdomstida, men med glimt i øyet og på en god måte... Jeg har valgt å ha trua på meg selv, og mener jeg har forbedret meg som menneske. Enkelte ganger kan det lønne seg i møte seg selv i døra når det gjelder tanker og holdninger. Jeg ønsker full gass og ønsker ei framtid fylt med godt humør og meningsrikt innhold!

Jeg har mange å takke for støtten denne høsten. Turkammerater, nære venner som stiller opp på alt fra matlaging til motivasjon. Lykkeønskninger på facebook og bloggen. Dere må alle være klar over at jeg er mann og liker IKKE facebook 😉

Som selvutnevnt mester i "planlegging og tilrettelegging" angrer jeg ikke et sekund på at jeg spurte Ronny Hitman om han var villig til å bli min coach. Jeg var meget nøye og sjekket cv og sjekka i smug om referanser. Det har vært et fantastisk samarbeid så langt. Vi var venner fra undomstida og tidlig voksen alder, men vi er mye mer nærme hverandre nå! Vi har blitt enige om å uttale oss kort om hverandre:

Ronny om Rune:

Kaller han "rainman" på trening. Er ALLTID forberedt på trening, men liker ikke at ting forstyrrer fokuset hans. Prøv f eks å sette et kosteskaft i sidesynet hans når han skal gjøre en øvelse. Det kosteskaftet må fjernes av coachen umiddelbart 🙂

Er dedikert og meget selvgående. Moskusen har 90 kilo med muskler og det skal jeg hjelpe ham med å få fram!

Rune om Ronny:

Teller veldig ofte feil når vi gjør øvelser, og ALDRI til "fordel" for utøveren. Er særdeles opptatt av ærlig blogg og det publiseres bilder av utøveren i bar overkropp når han var over 225 kilo, nå bilder med hengebryster og løshud og hele sulamitten. Selv kan han ikke publisere bilder hvis ikke håret hans er 100% perfekt...

En fantastisk coach og vanvittig forberedt til alle treninger. Mine skader blir tatt hensyn til og han har ALLTID nye øvelser klar når jeg ikke klarer å utføre pga mine begrensninger. Er utrolig imponert hvor mye han selv går i kjelleren på mine vegne på hver eneste økt. Motiverende hver eneste dag. Gleder meg til neste år og vet han allerede har planlagt ferden videre på en meget inspirende måte.

I jula er eleven innvilget "summetone" på vår klubbs julearrangement. Vi har klare avtaler om mat og kosthold. Det aner meg at coachen dukker opp og det gleder jeg meg i så fall til. Han får ikke henge på mine skuldrer utenom de avtaler vi har de dagene 😉 Fra og med nyttårsaften er jeg under hans regi igjen. Vi har avtalt skogstur den dagen allerede. Ellers snakker han om trening alle dager som slutter på "aften". Hmmm, det blir juleaften, nyttårsaften og påskeaften det. Håper det ikke innføres for mange "aftener" i høytidene framover...

God jul fra Rune og Ronny!

Hits: 1933

15

Jeg vil betrakte min ferdsel for bedre helse og vektreduksjon som en 18 hulls runde med golf. Jeg er ingen ekspert på golf, men som "altoppslukende" innen sport har jeg fått med meg en del. For å bli god i golf trenger man riktig utstyr og hjelpere på flere plan. For å gå 18 runder med golf er det en fordel med et minimum av fysisk form for å klare runden, og jo bedre form man er så er man også bedre rustet til å bli en god golfspiller. Å gå en "full bane", og i tillegg komme på et visst nivå, krever lang tid og trening. Det gjør det sannelig for få bedre helse og samtidig gå ned mange kilo også. Det finnes INGEN snarveier.

På hvert hull i en golfrunde så starter man første slaget med en "driver" (kølle). En driver får ballen lengst mulig. Man bruker gjerne "wood" som "driver" hvis hullet byr på mye trøbbel. For meg er Ronny Hitman en "wood" av ypperste merke. Han gir meg forutsetninger for å nå lengst mulig allerede på første slag. Wood`en setter strenge krav til utøveren og det gjenspeiler også vårt samarbeide.

Gode golspillere trenger en "caddie". Det er spillerens beste hjelper under en runde. Han skritter opp og måler hvor langt spilleren må slå. Min klubbkamerat og meget gode venn Pål Nyheim kan betraktes som en " caddie". Han er den som oftest er med meg på tur, motiverer meg og gjerne gir gode råd selv om det er jeg som er i førersetet.

En "wedge" (kølle) brukes i nærspill og for å komme ut av trøbbel, f eks bunker eller "rough". Min wedge er min mentor Torstein Wik. Han holder meg i ørene ved feil fokus, men samtidig er rådgivende og inspirerende på samme tid. Alle trenger en "wedge" i livet.

I en golfrunde trenger man også diverse "jernkøller". De brukes på slag på mellom 120-190 meter. Skaftlengde og vinkel på kølla avgjør lengden på slagene. Jernkøllene er derfor meget viktig i en golfrunde. For meg er det de som er med å tilrettelegge med mat, motiverer meg, går turer med meg iblant, og inspirerer på flere plan. Disse "jernkøllene" har altså meget forskjellige egenskaper, men tilsammen er de utrolig viktige for å nå målene sine på golfbanen. Det er umulig å vinne en golfrunde uten "jernkøller"!

Det er viktig å ta hensyn til vær og vindretning i en runde med golf. Blir man god til å spille på lag med disse tingene så kan man bli en meget god utøver. Alle som heier på bloggen og via facebook er mine meterologer (varsler om vær og vind), og inspirerer meg til å fokusere på de riktige tingene.

I golf trenger man også en "putter". Det er kølla man bruker til å få ballen i hullet. "Putteren" er meg selv og den siste jobben inne på greenen må jeg sørge for å bli god på alene, men selvfølgelig vil det være viktig å ha hjelp av hele "golfbaggen" for å holde dette vedlike. Det betyr godt fokus og vedlikehold av både vekt og helse. Den jobben trenger mest arbeid har Hitman fortalt meg. Jeg tenker som hvert hull på golfbanen som et symbol på mine delmål.

Jeg oppfordrer andre med vektproblemer til å tenke som en utøver innen golf. Bare dere selv kan bestemme hvor langt dere vil nå. Ingen er helt lik meg. Jeg har funnet min måte og andre får finne sin. Spør noen om hjelp og støtte, men vær klar over at den indre motivasjonen må komme fra en selv. Andre kan inspirere, men motivasjonen må komme fra ditt eget hjerte.

"Ingen blir god alein"

Terninkast 6

Intervju før torsdagens trening.

I dag var det ny trening med Hitman og samtidig så var det veiiedag. På telefon kvelden før varslet han meg om at det ventet meg den verste treningen jeg hadde vært med på, eller den beste, alt etter hvordan man ser det. I belønning kunne jeg få terningkast 6, men kun hvis jeg gjennomførte ALT han krevde og uten en eneste antydning til syt ...

Dette motiverer meg svært mye og jeg passet nøye på å spise helt riktig, og sove godt natten før. Jeg trodde det var umulig å få terningkast 6 til den strenge treneren. Jeg ga alt jeg hadde og litt til. Var helt nede i kjelleren både mentalt og fysisk mot slutten av økta.

"Hold ut, gi jernet og fokuser helt inn" sa han når det var et kvarter igjen.

"Du ligger an til 6er nå, men du kan falle ned på 5 hvis du ikke gir ALT"

  • Økta varte i 2 1/2 time totalt inkludert oppvarming 1 time på egenhånd. Vi ønsker gode resultater og da må vi jobbe ekstra. Treninga ble belønnet med terningkast 6, HURRA Beinhard jobbing, men fantastisk lykkerus etterpå!

IMG_1988

Her er resultater etter siste 14 dagers jobb:

  • Vektreduksjon siste 14 dager. 3.0 kg.
  • Vektreduksjon siste 10 uker: 20.9 kg.
  • Vektreduksjon siden "all time heavy": Minst 62 kg.

IMG_1989

Vårt mål er 55 kilo fordelt på totalt et år. Det betyr 1.1 kg i snitt på 50 uker. 2 uker er å betrakte som "ferieuker" og målet disse ukene er "nullregnestykke". I jula innkasserer jeg den "første ferieuka". Jeg skal ha fri fra Josef Hitman på mine skuldre. Det betyr ikke at jeg skal ha et "slaraffenliv". Hitman har fulgt meg tett opp vedrørende jula. Vi skal trene sammen (kompistrening) både juleaften og 1. juledag. 2-3-4-5 juledag er tiden min viet klubben vår og jeg får også mulighet til å kose meg med mange gode venner. Hitman har også meldt sin ankomst der. Han er en del av " familien" nå. Fra 30 desember er jeg under Hitmans regi igjen. Der betyr oppgradering av trening har jeg fått høre. Jeg trener da mot 11 juli som er festen til mitt søskenbarn og hennes kommende ektemann på Hedemarken. Det er altså neste "mesterskap".

Neste veiing skjer torsdag 15 januar!

 

"Ingenting stort er bygd uten entusiasme!

 

Videosnutt fra treninga.

 

Corleone

 

 

 

Hits: 3922

14

Jeg får veldig mange spørsmål vedrørende hvordan det føles nå, om jeg kjenner framgang, hvordan var det å være så stor osv. Jeg har egentlig beskrevet godt hvordan livet mitt var på det verste i bloggen. Det var ikke lett å skrive om dette men det har gjort meg godt i ettertid. Jeg kan gå videre og føler jeg har "gravlagt" disse tingene. Mulig jeg tar fram enkelte ting for å sette det i perspektiv senere, men nå ønsker jeg å fokusere på ferden framover.

Jeg mener jeg har mye å tilføre folk med overvektsproblemer når det gjelder motivasjon, men kanskje også andre folk som sliter på andre områder der motivasjon er en viktig faktor. Jeg har drevet med motivasjon i de siste 12-13 årene gjennom klubbdrift, og det å trene utøvere innen biljard. Jeg har en filosofi forankret i ryggraden min og holder meg trofast til den. Jeg elsker Nils Arne Eggens God-fot teori, og jeg er fasinert over Øyvind Hammers måte å tenke på. Se hvilke resultater Ole Einar Bjørndalen har hatt etter at han begynte å tenke slik. Som coach og motivator innen egen klubb har jeg lært veldig mye av seriøse utøvere som "Biljardkongen" (Vegar Kristiansen) og "Biljarddronninga"(Line Kjørsvik). De har vist at dedikasjon og hardt mentalt arbeid har gitt fremragende resultater. Tilsammen har de over 100 NM-gull på merittlistene sine, og er Europamestere flere ganger.

I første omgang ønsker jeg å motivere meg selv og andre overvektige gjennom denne bloggen. Jeg får mange henvendelser fra både kjente og ukjente, men slik situasjonen min er i dag, er det vanskelig å følge dette opp. Hitman holder meg i ørene, men lar meg likevel ha stor "kunstnerisk frihet" (et av våre viktigste postulat). Jeg må være egoist for å nå mine/våre mål og involverer stort sett de som gir meg motivasjon tilbake. Alle heiarop på Facebook og bloggen er selvsagt slik motivasjon. Mange har motivert meg og de fleste mer enn de aner. Jeg vil framheve min mentor Torstein Wik som er nestleder i vår klubb, og selvsagt Pål Nyheim som har godt over 100 turer sammen med meg i skogen siden 2009. Pål som er i meget god form er med på tur, og det skjer ALLTID på mine premisser. Jeg er dere evig takknemlig.

BMI

Jeg er slett ingen ekspert på BMI, men synes det er en god indikasjon på helsa, spesielt i mitt tilfelle. Dette gjelder for " mainstreamen" av befolkningen, men gjelder nok ikke for atleter, eller for de som er i helt den andre enden av skalaen (lite muskler og ekstremt mye fett).

BMI skala:

Kategori BMI [kg/m²]

Undervektig < 18,5
Normal kroppsvekt fra 18,5 til 24,9
Overvektig fra 25 til 29,9
Fedme fra 30 til 34,9
Fedme, klasse II fra 35 til 39,9
Fedme, klasse III (ekstrem fedme) > 40

Det betyr (etter min vurdering) at når jeg var på det største (BMI på ca 69) så var BMI`en egentlig større relativt sett (pga lite muskler i forhold kropp pga inaktivitet), mens nå når den er på ca 50 vil den stemme bedre. Ellers så ser vi når Hitman gjorde "rollebyttet" så var han slett ikke overvektig og på grensen til fedme. Han hadde BMI på 29.4 (1.86 m og 101.6 kg). Jeg har vært så heldig, eller uheldig alt etter hvordan man ser det, å ha sett Hitman i bar overkropp, og den mannen er slett ikke feit...

Se "rollebyttet" her hvor Hitman kler på seg 67 kg, går 7 km tur i ulendt terreng for å avslutte med å gå 184 trinn opp unnarennet i Granåsen. Han ble 168 kg, mens jeg var 178 kg når dette skjedde. Vi kaller det uavgjort da mine kilo er mer "komfortable" å bære siden de er i kroppen min. Dette gjorde han for å prøve og sette seg inn i min situasjon på våre treningsturer. Hitman bør ikke få noen som helst sympati. Han fikk jo ta av seg vekta etter turen.

Sammenligning.

En god venn av meg spurte på facebook for et par dager siden om hvordan jeg hadde det nå. Han er en klok mann og presiserte at han neppe kunne sette seg inn i min situasjon med sine litt over 100 kg. Det har han helt rett i! Jeg har laget mine betraktninger rundt dette.

En mann på (lik kroppshøyde som meg) 80 kg kan ikke forestille seg hvordan det er å være 115 kg uten å ha vært det selv. En mann på 100 kg kan ikke forestille seg hvordan det er å være 150 kg, en mann på 150 kg kan ikke forestille seg hvordan det er å være 225 kg, og en mann på 225 kilo kan ikke forestille seg hvordan det er å være 325 kg. Nye aspekter spiller inn ettersom vekta øker. Fra ca 160 kg og oppover (i mitt tilfelle) vil "fetteppet" jeg har foran hindre mine føtter fri ferdsel. Dette blir verre og verre for hvert kg. Jeg vil påstå de 45 kiloene jeg la på meg fra 180 til ca 225 kilo virket som 100 kg og ikke 45 som det egentlig er. Jeg er nå på full fart mot "fri dressur" for mine føtter, og derfor føles de siste 7 kiloene jeg har gått ned som 15 kilo vektreduksjon. Er det noen som tviler på om jeg er motivert om dagen?

Disse betraktningene er KUN mine egne vurderinger. Det betyr mye mer for meg enn BMI for å si det sånn. Likevel liker jeg BMI som måleenhet for "mainstreamen". I og med at jeg har holdt foredrag om overvekt ved flere anledninger så er jeg kanskje litt mer interessert i dette enn en annen overvektig. Det psykiske aspektet kan likevel slå inn på helt forskjellig kilosgrense, det har jeg stor respekt for. De overvektige tenker likevel veldig likt fikk jeg erfare da jeg intervjuet andre overvektige i fase 3 for ca 13 år siden. Det spilte ingen rolle om det var mann, dame, ung eller gammel. Det overrasket meg stort. For meg var 100 kilosgrensa den verste å passere. 200 var "easy peasy". Om jeg var 198 eller 205 ga jeg faen i.

"Lev Motivert"

Corleone

Hits: 3221

14

Jeg skrur tiden tilbake til november/desember 2007! Livet var ikke bra for Corleone den gang. Jeg delte ikke mine innerste tanker til noen, men for meg selv var jeg klar over at livet var på veg til å gå til helvete. Jeg måtte prøve en siste gang for å få et bedre liv, men jeg var klar over at det skulle bli en hard kamp, en mye hardere kamp enn jeg kunne ane. Livstilsendring krevde nøye planlegging og tilrettelegging. Jeg var villig til å møte kampen helt alene, men slapp likevel til litt hjelp underveis.

Jeg var mye hjemme på slutten av dette året. Jeg var ikke istand til å gå ned til graven til min far og bestemor på Byneset denne jula. Jeg satt i bilen mens min mor fiksa oppgaven. Mange tanker strømmet igjennom hodet mitt mens hun var å stelte gravene. Jeg skyldte på ryggen, men realiteten var at jeg var sjanseløs på å gå opp og ned bakken til gravene. Det sitter langt inne å beskrive alt hun nå får vite om meg ved å lese denne bloggen. Jeg brukte ca 1 måned på å planlegge min livstilsendring. Jeg skal innrømme at jeg svært sjeldent overlater noe til tilfeldighetene, det gjaldt også denne gang.

Først litt histore om 2 episoder fra 2007 og våren 2008.

Jeg hadde blitt "superekspert" på å tilrettelegge for mine utfordringer som ekstremt overvektig. Sammen med en fantastisk kammerat som har stilt opp mye utenom det vanlige, forøvrig moderator av denne bloggen ( Tor-Inge Johansen), hadde vi kjøpt en Starcraft for å bruke på hvert vårt område. Han som trener på et jentelag i fotball, og jeg på mine turer som ivrig coach for biljardspillere. Jeg reiste rundt i Norge på biljardstevner til tross for mitt "handicap". Jeg følte stor respekt i miljøet og det var ikke aktuelt å vise svakhetstegn ved å ikke møte i "min egen arena"!

Strømmen Storsenter 2007.

Jeg fikk en annen god venn til å sveise en forlenger på foten på en stressless (ekstra 10 cm) uten armlener. Stolen var nå høy nok til at jeg kunne komme ut av stolen uten problem. Den var fast inventar på flere turer og ble bært inn på de forskjellige arenaene som den største selvfølge av gutta i klubben min. Vi kom til Strømmen Storsenter og jeg glemmer aldri øynene til Ronny "Rocket" Oldervik når vi fant ut at heisen stod og biljardavdelingen var 4 etasjer opp. Stolen var med forlenger og forsterkning i bunnen blitt kjempetung. Jeg var jo sjef og viste ingen sympati for en av Norges beste utøvere som egentlig var der for å vinne gull, og ikke være lakei for en moskus på over 225 kg. Innerst inne syntes jeg selvfølgelig synd på Ronny, men jeg kunne ikke vise det til noen. Jeg hadde en mye verre kamp for å komme meg opp trappa etappevis. Jeg tok en kunstpause på toppen, samlet motivasjon og entret arenaen som den mest "selvsikre" alfaløva norsk biljard hadde sett. Dette var min arena, det hadde jeg prentet inn i mitt eget hode gang på gang...

På slutten av året var følte jeg at jeg brente lyset i begge ender. Det var på en måte et spørsmål om tid før det var slutt. Hjemme var jeg med merkbare konsekvenser av min overvekt. Kroniske knesmerter, søvnapne, diabetes 2, restless legs pga høyt sukkerinntak, begynnende astma, impotens, gnagsår på albuene for å komme ut av senga, gnagsår på andre plasser som leseren får tenke ut selv, problem med hygienen selv om jeg strevde for å ha det på stell. Jeg var nok i fase 4 på dette tidspunktet. Ekstrem livstil i tillegg til kostholdet gjorde formen enda verre. Jeg røyka sigaretter på fæst (mange) og kroppen tålte store mengder alkohol. Som alle andre ønsket jeg "summtone" i hodet på fæst, men det krevde svært mye for å få det til...

IMG_0155_800

27. juli 2007.  Nesten "all time heavy"!

Jeg bestemte meg for nye "strenge" regler fra og med 1 januar 2008. Jeg skulle ha gradvis nedtrapping på usunn mat og sukker. Pizza/hamburger måltid kunne jeg den første måneden ha KUN 5 ganger i uka, den neste måneden kun 3 ganger i uka, så 1-2 gang i uka osv. Sommeren 2007 klarte jeg hele 3 uker på rad uten slike måltid. De fleste er vel i sjokk over denne informasjonen, men når hverdagen tidligere bestod av 14-21 slike måltider i uka var dette riktig vei følte jeg...

Sukker min verste fiende!

Jeg spiste ca 400g sjokolade hver dag, alt iløpet av få minutter og alltid på samme tid (mellom kl 18-20). Fra å ha abstinenser så hadde jeg den herlige sukkerrusen som varte i 1-2 timer, før bakrusen kom. Seint på kvelden spiste jeg likevel mat da følelsen var at jeg fikk et slags blodsukkerfall. Hele natta ble opplevd i en enorm "bakrus" og jeg bestemte meg for å aldri spise sjokolade mer. Det varte alltid kun til ca kl 18-20 neste dag.

Jeg prøvde å kutte ut sukker (sjokolade) umiddelbart etter 1 januar 2008, men jeg hadde ikke sjans. Jeg innførte en regel om at jeg fikk spise 1 rislunsj om dagen til jeg fikk kontroll over sukkeret. Det tok ca 5-6 uker så klarte jeg å kutte rislunsjen også. Sukkersuget var til å bli gal av. Jeg fikk irrasjonelle tanker som at jeg hadde lyst til å værte foruten mine føtter pga mine "restless legs". Et sant helvete var kampen mot sukkeret. Sukker er fortsatt min verste fiende, og betrakter det som alkohol for en alkoholiker, eller narkotika for en narkoman. Jeg holdt opp med sjokolade i 3 1/2 år før jeg sprakk etter en fæst. Jeg har likevel ikke hatt samme forholdet til sjokolade som i mine "velmaktsdager" selv om det nok ble med et par ganger i uka gjennom vinter, vår sommeren 2014 og heller ikke så mye hver gang med et par unntak. Etter første samtale med Hitman for knapt 3 måneder siden har jeg derimot ikke rørt sjokolade. Min mor har fått beskjed om å fjerne sjokolade fra bordet på juleaften mens jeg er der, men hva de gjør etter jeg har dratt bryr jeg meg ikke om. Jula 2015 skal hun derimot få ha sjokolade framme uten at jeg legger meg borti

Trening!

Jeg innførte også treningsregime skal dere vite, men formen var mildt sagt elendig. Den første økta var 2 intervall med støvsuging hjemme i min egen stue i 1 1/2 minutt av gangen. Det var det jeg klarte. Det ble mye støvsuging januar 2008 for å si det sånn. I begynnelsen av mars var det på tide å utvide trimmen fra husarbeid til å gå ute. Jeg var nå nede i kun 1-2 måltid med hamburger/pizza i uka og var superstolt over meg selv. Den første gåturen var totalt 8 minutts gange fra huset vårt kl 01.30 på natta. I den gåturen hadde jeg 4 "ryggstøttepauser" på 15-20 sekunder hver. Jeg måtte hvile ryggen og brukte strømbokser etc for å sette nedpå rompa. Vel tilbake var jeg så sliten at jeg skalv i dusjen. Likevel var jeg stolt som en hane...

Barndåp 13 april 2008!

Jeg var blitt spurt om å være fadder i barndåpen til et av barna til en av mine beste kompiser. Vi har et nært forhold og vi har delt svært mye med hverandre. Kompisen min hadde stor forstålelse for mine utfordringer, men han ville nå ha meg som fadder uansett. Jeg er fadder på 4 unger (den ene er voksen) og alle foreldre har fått samme beskjed:

"Jeg passer ikke unger før de er husrein"

Jeg har likevel skiftet på den ene fadderungen, men det var kun en gang, og det var for ca 25 år siden...

IMG_0156

Prøv å få denne moskusen til å sitte på en smal kirkestol.

I kirka fikk jeg en meget ubehagelig opplevelse. Stolene var av ymse slag, og treverket stod opp i hvert hjørne av stolen på alle stoler. For normalvektige er dette ingen problem, men for en moskus på rundt 215-220 kg (tapt litt vekt) var dette særdeles ubekvemt. Jeg sleit forferdelig, men heldigvis skulle Kevin i ilden tidlig. Jeg satt sammen med kompisen min (det var et krav fra meg), og han hadde registrert det hele ved min side. På veg tilbake til stolen fra døpefontenen pekte kompisen min på nødutgangen og sa:

" Kom deg ut der"

Jeg så han i øynene spørrende, og da sa han videre:

"Det er ikke en forespørsel, men en ordre, jeg ser deg til middagen om 3 timer"

Jeg dro hjem og kledde på meg treningsklær og gikk meg en tur. Totalt 15 minutter, selvsagt med 4 stk "ryggstøttepauser". Jeg var blitt supersprek nå...

Nytrena møtte jeg til dåpsmiddag med entusiasme og kjempehumør. Det er jo mitt varemerke. Alle vet jo at nytrena gjør mer intelligent!

Rundt 1 mai gikk jeg "all in" og inviterte min mor på tur. Jeg var jo blitt "sprek" og kunne nå vise henne hva jeg var god for. Hun fikk sjokk over min dårlige form. En tur jeg i dag bruker 7 minutt på brukte vi en halvtime på. Det var liksom min måte å "komme ut av skapet" på, men ikke før jeg hadde litt selvrespekt. Høsten 2010 var jeg i god form kilo for kilo (ca 150 kg) og da "parkerte" jeg min kjære mor i skogen. Jeg tar henne med på alle "ugjennomtrengelige" områder, men det tror jeg hun etterhvert har begynt å like...

Fra høsten 2011 mistet jeg riktig fokus og sakte men sikkert var jeg på veg tilbake til verre helse. Det stoppet på ca 185 kilo før Hitman og mine andre støttespillere ble involvert. Resten av tiden etter det er godt beskrevet i bloggen.

Hva folk mener om denne informasjonen kan jeg ikke bruke energi på. Det er 100 % ærlig og kan bekreftes av mine nære venner. De fleste tilleggsykdommer har de dog ikke vært informert om. Det mange kan spørre seg om er hvordan en person med stålkontroll og toppkarakterer på skolen kunne la livet sitt bli slik. Det bruker jeg heller ikke energi på. Jeg har kun et fokus og det er framtida.

Om ca 2 månederer er planen min å være tilbake i formen jeg var i på mitt beste i 2010. Da skal jeg ha med meg en av mine store inspirasjonskilder med på trugetur. Får bare håpe hun kommer i rosa lue...

"Ingenting stort er bygd uten entusiasme"

IMG_0091

Sammen med min gode venn Tore fra Horten. Han er 4 cm høyere enn meg stående, og han var ca 75-80 kg.

Corleone

Hits: 6918

5

Jeg har tidligere trukket fram mange som motiverer meg på hver sin måte. Familien min, venner og bekjente. Gutta i klubben som legger forholdene til rette slik at moskusen virkelig kan fokusere på det som er viktigst for meg nå. Venner som lager mat slik at jeg kan trene mer enn jeg ellers kunne gjøre. Jeg elsker å trene, det gir meg nemlig voldsom energi, og i tillegg blir jeg RIK (rødlett i kinnan) uten å måte oppsøke solarium. Folk som heier på hver sin måte. Jeg har nevnt Ole Einar Bjørndalen og hans mentale coach Øyvind Hammer. Det er ekstern motivasjon, men det finnes masse ekstern motivasjon der ute bare man er villig til å lete etter den.

Denne uka så har coach Hitman dessverre omgangssjuke, og han kan ikke bidra med sine vante økter. Jeg oppsøker ikke smittekilde frivillig, men det er heller ikke aktuelt for Hitman. Han har avlyst alle avtaler denne uka for å bli frisk. Han kjeder seg voldsomt og misunner meg at jeg har muligheten til å trene. Jeg fortalte han på telefon i dag at alt tullet han gjorde i ungdomstida er samlet opp, og avstraffelsen har kommet den siste uka.

-Huff, da blir jeg vel syk ei uke til da sa han

Hitman er kjempegod på motivasjon og det hagler inn motivasjonsmeldinger både på pm og SMS fra sykesenga. Hva han motiverer meg med fra sykesenga er konfidensielt mellom meg og han, men jeg kan si så mye at det motiverer meg til å stå på ekstra på egen hånd ...

Siste trening med Hitman var forrige torsdag, og etter det har uka mi vært slik mht trening:

  • Fredagstur med Frøken Sprett en  knapp time.
  • Lørdag treningsfri.
  • Søndag 2 timer 15 min tur med Fast Eddie Nyheim i marka.
  • Mandag 2 timer egentrening inne (1 time roing/tøying, 1 time styrke)
  • Tirsdag 2 timers skogstur alene.
  • Onsdag treningsfri, men massasje av legger på Flatåsen Hamman.
  • Torsdag 2 timer 15 min egentrening inne (1 time roing/tøying, 1 time 15 min styrke)

IMG_1970a

En hilsen til Hitman fra torsdagens trening! Powerattitude TCB!

Kroppen min tillater meg altså å trene mellom 9 og 10 timer i uka for øyeblikket. Det aner meg at Hitman skal ha meg jevnt oppe i 12-13 timer i løpet av vinteren/våren. Hvile, søvn og restitusjon er like viktig som å trene. Der er Hitman nazi for å si det mildt. Driver jeg å tuller med for mye annet får jeg korreks, det er min erfaring så langt. Jeg føler han er like dedikert på mine vegne som jeg er selv. Noen ganger så har man andre ting man må ta seg av, men heldigvis er jeg strukturert og melder fra om slike ting i god tid. Kommer jeg på trening i hans regi uten motivasjon eller uten nok hvile pga av ting jeg kunne ha styrt unna, så er det knallharde tilbakemeldinger. Jeg er akkurat lik selv når det kommer til mitt virke innen biljard så derfor passer dette meg perfekt. Vi var kompiser i ungdomstida og har funnet tilbake til hverandre nå. Det betyr at vi har mye mer enn bare et profesjonelt forhold og min vurdering er at det er en styrke for at vi skal nå våre mål.

IMG_1969a

Egentrening tatt vare på!

 

Ekstern motivasjon!

Jeg har tidligere nevnt cabinansatte i fly, legesekretærer, sykepleiere og folk i klesbransjen som profesjonelle og dedikerte på vegne av sine "kunder". Men det finnes unntak der ute der man normalt ikke finner slik dedikasjon. At folk er dyktige i jobben sin, og hvor det indirekte eller direkte angår meg gjør meg motivert. Jeg bruker alt jeg finner i min motivasjon. Tenkt hvor heldig jeg er som har valgt å tenke slik?

For 2 1/2 måned siden ble alle mine forestillinger om godt og riktig kosthold kastet i søpla av Hitman. Jeg var hverken tømmerhugger eller bonde, og da fikk jeg brutal tilbakemelding at det jeg trodde var bra slettes ikke var bra for meg og mitt virke. Moskusen var nå i villrede og ute på butikker på jakt etter riktig mat. Jeg følte meg litt som den moskusen som var utstøtt av flokken og måtte klare meg selv oppe på fjellet ...

Ved en rein tilfeldighet var jeg innom Rema Saupstad, en butikk jeg sjeldent hadde vært innom selv om det er like i nærheten av der jeg bor. Jeg er særdeles opptatt over hvordan utstillinga er av frukt og grønt er etter mange år på torvet i Trondheim. Når jeg kom inn døra var det nettopp frukt og grønt jeg var på utkikk etter. Gjerne salatdisk hvis de hadde det. Jeg ble meget positivt overraska da det bugnet med varer i alle retninger og der stod det også en salatdisk som var skikkelig i orden.

IMG_1971

Jeg stod borte ved salatdisken og så vel litt ut som han Manuel i Hotell i særklasse vil jeg tro. Ikke ante jeg hva som helt var godkjent av den strenge treneren. Bort kom det ei ung dame og spurte om jeg var på utkikk etter noe spesielt.

"Tja, vet ikke helt, men salat er vel godkjent" sa jeg.

"Du går på lavkarbo du eller" spurte hun således. Det interesserer meg det sa hun videre

" Ja det er vel det det heter" sa jeg, men jeg er i villrede nå.

Vi hadde en kort samtale og jeg dro hjem som den lykkelige eier av 2 stk salatbokser.

Neste gang var hun der igjen og salatdisken, samt frukt og grønt var strøkent rundt meg.

" Hvem har ansvaret for denne avdelinga" spurte jeg så.

"Det er meg det" sa hun med litt usikkerhet i øynene ...

"Du gjør en glimrende jobb" sa jeg og da kom smilet fram.

Som overvektig i fase 3 er det faktisk uvant at noen ansatte i en vanlig butikk kommer bort slik og spør deg som kunde. Jeg tror faktisk det er uvanlig uansett hvilken fase man er i. Hun kom direkte bort til moskusen som var ca. 185 kg og spurte om hun kunne hjelpe uten oppfordring fra meg. Det viser guts og interesse utenom det vanlige. Nå er det blitt obligatorisk med "High Five" hver gang jeg kommer innom som kunde hvilket er ca. 3 ganger i uka. Det kan skje på den merkeligste måte skal dere vite. Jeg kan komme snakkende i telefonen, hun steller med grønnsakene sine, og som den naturligste ting i verden "klasker" vi "High Five" i det vi passerer hverandre uten at det trenger å være noen videre samtale etterpå.

Slik dedikasjon motiverer meg. Det overrasker meg ikke hvis hun en dag har egen butikk. Hun har selvfølgelig fått eget nick for ei lita tid tilbake, men nå skal det offentliggjøres:

IMG_1968a

Emma "Supergirl" Konstanse er hennes navn og i dag var jeg frekk nok til å spørre om bilde også

Supergirl pga "Girl Power" osv. Pga av alder ble det girl og ikke woman. 2 stk har allerede fått navnet superwoman, begge heter Heidi, og jeg aner ikke hvordan jeg kommer ut av den knipa. Jeg må være smart tror jeg. Kan ikke ha sinte damer etter meg ...

"Ingen blir god alein"

Corleone

 

Hits: 3237

9

"Naming is power" er et postulat vi bruker i vårt team. Jeg har nå tatt fram ting jeg sa til meg selv spesielt i 2010, nemlig at jeg ofte er RIK. Jeg føler jeg har funnet rytmen og fokuset jeg hadde i 2010 da jeg trente hele 458 timer iløpet av det året. I perioden 2008-11 trente jeg bort ca 75 kg fra kroppen min. Desverre kom ca halvparten på igjen i ettertid. Det jeg den gang trodde var et glimrende kosthold har derimot Hitman kastet i søpla. Nå er det hans måte som gjelder, og det betyr 80% kosthold og 20% trening, hvile, søvn og restitusjon.

Hva betyr så RIK. Jeg er ikke rik i ordets rette forstand. Jo, jeg er rik på mye godt vennskap, men det er heller ikke det det betyr for meg nå. RIK er forkortelsen for "rødlett i kinnan" og det er man ofte etter skogstur i frisk luft! Tilbake er energien i øynene og jeg husker godt hva jeg sa til noen medlemmer i klubben vår:

"Tjukkest ja, men klart mest energi i øynene"

IMG_3126

RIK! Fra tirsdagens 2 timerstur.

Jeg har kjørt "NOSYT" regelen i mange år (ikke lov å syte) og vil hevde jeg har plusscore på "alle" rundt meg i forhold til dette (min mentor Torstein Wik vil vel være uenig), men med et unntak. I min dårlige periode i fjor høst, og med framtredende helseproblemer måtte veilederen min hos Nav sitte å høre på alt det som plaget meg. Dette skapte stor frustrasjon hos meg da jeg ikke liker å plage andre med mine problemer. Dette var likevel en nødvendighet for å kartlegge mine utfordringer. Jeg fikk derimot følelsen av at veilederen så det som lå bak og var faktisk den som inspirerte meg til å ta tak nok engang. Motivasjonen må uansett komme innenfra meg selv, men det skader ikke med inspirasjon. Jeg akter å bevise til veilederen at det finnes noe mer i meg enn den hun så for 1 år siden. Dette har jeg tenkt veldig mye på, spesielt den senere tid. "jeg skal f..en meg vise henne" har jeg sagt til meg seg flere ganger. Ikke for at hun gjorde noe galt, men jeg har noe å bevise ovenfor meg selv.

Jeg akter å gå mot facebooktrenden der det ofte sytes over en lav sko. Huff nå er det snø, nå er det glatt oppe på strøsanda, nå fester naboen igjen, eller nå pusser de opp igjen. Så lenge alt foregår "innen rimelighetens grenser" (postulat), er disse tingene noe vi må leve med. Dette er feil fokus og bortkasta energi. Fokus på KMM (kos med misnøye) vil gjøre at jeg vanskelig kan nå mine mål. Jeg vil referere til min gode venn "rolige Robert" fra Horten som sa noe meget viktig til meg for 8-10 år siden.

"Jeg er glad når naboen tar seg en fest bare de ikke tar med seg festen inne på soverommet mitt"

Han forklarte at festestemte naboer vitnet om glade naboer, og det betydde at også han fikk en bedre hverdag med et godt naboforhold. Han forklarte også at man som regel ikke kunne velge sine naboer. Det sitter mye kunnskap i den sindige hedemarkingen som er egentlig hvor han kommer fra 🙂

Jeg leier en sokkel til et par like ved biljardklubben vår. Jeg vil påstå vi har et utrolig bra utleier/leietaker forhold. Når helsa skranta på det verste hendte det titt og ofte at de hadde måket snø ned til trappa mi på framsiden av huset. De skjønte vel situasjonen vil jeg tro. i 2010 ville jeg gjengjelde og sa at de ikke fikk røre "snøen min" rundt huset. Jeg ønsket å bruke snømåking som trim. Ved de verste snøfallene så er dette opptil 2 timer tungt arbeid. De har blandet seg inn i snømåkinga noen ganger og vi har måket snø alle tre på samme tid. Det bygger samhold "i huset" og humøret blir topp!

I sommer varsla jeg at gresset rundt huset var "mitt" også, og la min sjel i at plena skulle være den beste versjonen vi hadde hatt de 12 årene jeg har vært leietaker. Med flotte omgivelser så stiger humøret til oss alle sammen, og i tillegg får jeg en halvtime ekstra trim hver uke. Vi har en gammeldags bensinklipper og den er ikke lett å skyve på. Det betyr forbrenning av ekstra kalorier. Jeg skal varsle dem om at hvis de skal bytte ut må de søke meg om lov...

Jeg ble påskjønnet en liten overraskelse for plenklippingen når sommen var over, og det er hyggelig at de tar vare på "drengen i huset" 🙂 Denne vinteren er snøen "min igjen", og de får kun delta i arbeidet hvis de har tenkt å gi meg godt humør...

IMG_3132

Mens jeg var i skogen laget Kristin Harepus nye 27 stridsrasjoner med riktig næring. Det er også en motivasjonstrigger. På kjøkkenet er hun sjefen, men bilde fikk jeg komme inn og tatt...

Motivasjonstriggere

Måling av vekt og midjemål er en stor motivasjonsfaktor. Likevel er jeg glad vi gjør dette kun hver 14 dag. Vekta står nede på Hit The Gym (vekt opptil 200 kg). Vi har sammen blitt enige om at vi ikke skal ha for mye fokus på vekta i hverdagen, men samtidig bør det være hver 14 dag slik at vi får korrigert hvis vi har vurdert feil. Hitman har fortalt meg at vi kanskje skal øke med 2-300 kalorier om dagen i en periode for å se om det utgjør en forskjell på forbrenningen. Jeg overlater all vurdering rundt kosthold til han, og gjør bare det han sier, PUNKTUM. Ellers i treningsarbeidet er det viktig med ærlige tilbakemeldninger angående mine skader. Jeg må være selvgående de dagene han ikke har regien. Å lure seg unna pga "stein i skoa", GLEM DET. Jeg orker ikke at Hitman skal ta meg i unnaluring for da får jeg så øra flagrer i et eget innlegg forfattet av coachen.

Ellers så har coachen fått lære noe når det gjelder måling av midjemål for overvektige i fase 3. Dettte er kunnskap jeg sitter på og overraskelsen til Hitman var stor når han fikk erfare dette. Ved andre måling hadde jeg mistet knapt 5 kg og han så ut som et stort spørsmålstegn når han målte midjemålet. Hmmm, jeg må måle igjen sa Hitman. Etter andre forsøk spurte han om det var riktig punkt rundt midja vi målte. Jeg sa jeg viste hva som var feil, men vi kan godt prøve et par cm lenger oppe sa jeg. Han målte for tredje gang og han skjønte ingenting. Jeg sa jeg skal lære deg noe når du måler moskuser. Du skjønner det når man er så stor så går ikke midjemålet ned noe ved den første eller kanskje de to første målingene...

Javel, sa han, forklar! Den hengende magen krymper ikke rundt midja først, men trekker seg oppover for så og krympe i omkrets. Oi sa han, så flott å vite. Artig å gi deg kunnskap sa jeg og klappa han stolt på skuldra. Hitman fikk selvsagt lov til å dele denne informasjonen til de andre PT`ene på Hit The Gym.

Ellers så er den "hengende magen" en stor irritasjon når man skal gå tur, spesielt i oppoverbakker. Det blir som et forkle med vektlodd som hindrer føttene å få fri framdrift. Når jeg og Hitman begynte vårt arbeide sammen vil jeg anslå at dette forkleet betydde det samme som å ha 6-7 kilo stangende mot hvert lår ved hvert skritt i motbakker. På flat mark er det ikke samme hindringen. Når jeg var 225 kilo var dette forkleet selvsagt enda større. Dette er selvsagt informasjon som er å betrakte som ærlig tilbakemelding mellom meg og coach. Jeg anslår nå at det gjenstår 15% av dette iforhold til for 3 måneder siden før føttene kan utfolde seg i "fri dressur". Denne stadig forbedringen gir meg voldsom energi og er en stor motivasjonstrigger.

Den daglige motivasjonstriggeren er likevel mine klær. Jeg har egne koder for hvordan klærne blir når jeg går ned i vekt. I 2007-8 så brukte jeg 8 XL i jakker (den største de hadde i butikk for stor folk), men hadde ikke sjans å ha igjen jakka. Inne i hodet mitt ble da min størrelse en "åpen åtter". Når jeg klarte å ha igjen jakka ble jeg en "lukka åtter". Jeg er i dag en "lukka sekser" i jakke, eller åpen femmer om en vil.

Når det gjelder t- skjorter har jeg 3 benevnelser nemlig, thight- behagelig og "kjolete".
Thight betyr selvsagt at de er trange, men levelig, behagelig sier seg selv, men "kjolete" trenger en forklaring. Når t-skjortene begynner å bli for store begynner de å bli vel lange og henger på kroppen som en kjole. Da er det på tide å bytte ut. "Kjolete" klær er nemlig ikke veldig fint å se på.

Når jeg begynte sammen med Hitman var jeg en "behagelig sekser", men i dag når jeg skriver dette så debuterer jeg som en thight firer. Er det noen som lurer på om humøret stiger og om jeg blir motivert av dette?

Jeg skal også dele noe av de delmål jeg har satt meg iløpet av høsten når det gjelder vekta mi. Delmålene driver meg fram og jeg bruker "tallmagi" for alt det er verdt. Jeg har 2 referanser jeg liker å bruke, nemlig 225 kg som "all time heavy" og 184.3 som starten sammen med Hitman.

For meg så betyr tallet 225 mest i min motivasjon, mens Hitman av naturlige årsaker har 184.3 som sitt referansepunkt. Jeg kommer til å beskrive oppstarten fra 2008 som over 225 kilos moskus i et senere innlegg. Det at jeg nå er ca 60 kg lettere, og i fantastisk form sammenlignet med for ca 7 år siden er en motivasjonstrigger uten sidestykke nå når jeg igjen har funnet riktig fokus og innstilling. Alt må settes i perspektiv. Kommer det en helt vanlig normalvektig i ok form vil personen parkere meg på skogstur bare for å ha sagt det. Jeg sammenligner kun med meg selv og ingenting annet. Fantastisk form er målt ut ifra hvordan livet var når jeg var på det største.

Her er mine delmål fram til et spesielt tall, men uten når jeg kan klare å nå målene:

X 159.3 kg selverklært trugeklar og klarer å feste trugene selv, samt gått ned 25 kg med Hitman
x 153 kg klar for å bruke Tanitavekta som måler fettprosent og metabolisk alder
x 149.9 kg tenk å være så liten...
x 139.9 kg jau jau, livet blir stadig bedre
x 134.3 kg 50 kilos reduksjon sammen med Hitman
x 125 kg, 100 kilos vektreduksjon "since all time heavy", er det noe mer å lure på??

Jeg stopper der selv om Hitman visualiserer lenger inn i framtiden. Uansett, jeg liker hva han snakker om...

"Naming is power"

Corleone

Hits: 5381

10

 

Jeg vil referere til temaet "trygge omgivelser" som jeg har beskrevet i et tidligere innlegg. Hva hadde skjedd om man fjernet torvbodene på torvet samt mine kollegaer, og jeg skulle satt opp ei bod helt alene? Hva hvis alle ansatte på Tiller Storcash ble byttet ut og de begynte og selge klær i samme lokalet. Hva hadde skjedd om det var dansere eller utøvere innen rytmisk sportsgymnastikk som hadde leid vår biljardsalong, og jeg kom inn på salongen. Hva ville de ha trodd om meg som en vaggende moskus på over 225 kilo? Hadde psyken vært god den aktuelle dagen hadde jeg nok taklet det greit, men jeg tror ikke jeg ville vært så selvsikker som om disse omgivelsene var i sin vante setting! Hadde psyken derimot vært under pari ville jeg nok ha latt være å møte opp.

Først litt historie!

Sommeren etter videregående var det på tide å avtjene verneplikten. Jeg hadde stor tro på meg selv og omtalte meg som Natos viktigste soldat. Ikke fordi jeg var så dyktig som soldat, men fordi jeg hadde fokus på godt humør og fikk faktisk beskrevet det i mine dimmepapirer 🙂 Jeg sa humoristisk til de rundt meg at vi kunne unngå krig hvis bare jeg fikk spre litt glede til de høye herrer...

RuneG

10 måneder før militæret (sommeren 1990).

Jeg var 89 kg når jeg møtte til rekruttskolen (Haslemoen 3.5 mil sør for Elverum), og var 84 kg når rekruttskolen var over. Jeg anså meg til å være langt over snittet god form til en soldat å være. Det skjedde imidlertid noe under førstegangstjenesten. Jeg trena styrke 2-3 ganger i uka, men spiste meget usunt og hadde "brakkesyka" utenom treninga. På torsdagene var det inn til Elverum på disco (Alexis) , og formen ble vel ikke mye bedre av den grunn.

Til min mors store frustrasjon var det fest hver permhelg og festen hadde som regel startet allerede på toget hjem. Et halvt år etter rekruttskolen skulle jeg hjem på vinterperm. Den lørdagen sitter som spikret i mitt minne. Jeg var på fest med kompiser fra videregående og når jeg var på do sto det ei badevekt og glisa mot meg. Uredd som jeg var gikk jeg opp på vekta og fikk sjokk!

102 KILO! What? Jeg trodde ALDRI jeg skulle bli over 100 kg. Med friskt i minne hva bajasen selv hadde ment om tjukkaser hadde jeg ikke masse positiv entusiasme resten av kvelden. 100 kilo var den verste grensa jeg passerte. 200 kg var "easy peasy", jeg ga rett og slett faen. Om jeg var 198 kg eller 205 kg spilte ingen rolle. En liter fra eller til i Atlanterhavet, so what?

Jeg dimma militæret med matchvekt 109 kg og jeg fikk nok en gang ærlig tilbakemelding om tingenes tilstand. Masse styrketrening samt usunn livstil gjorde vel at jeg hadde litt spesiell kroppsbygning. På dimmefesten (hjemme i Trondheim) skulle jeg sitte på drosjen til en god kompis som heter Knut Inge , og han har alltid vært frittalende.

"Glørstad, jeg må spørre deg om en ting"

Fyr laus sa jeg med masse summetone i hodet, det var jo fæst! Driver du å putter i deg anabole steroider for å bli sånn? Hva mener du din frekke jævel kontret jeg! ALDRI anklag meg for det igjen, skjønner du det? Æ spurt bare så trakk han på skuldrene. Jeg er uansett glad for at han spurte for han var vel ikke alene om å tro det skjønte jeg når summetonen hadde lagt seg. Vi er fortsatt gode kompiser, og vi har spøkt om dette mange ganger i ettertid. Jeg vil også bekrefte at jeg aldri har forsøkt slik stimuli. 25 kilos vektøkning på ca 9 måneder er vel heller ikke normalt så jeg har forståelse for spørsmålet...

Når trygge omgivelser blir utrygge!

Som tidligere nevnt er det lett å bli vurdert ut i fra utseende og ikke fra sine faktiske egenskaper. Alle er god i noe, eller kan noe som andre ikke kan. Jeg er helt sikker på at jeg kunne påføre dansere eller utøvere innen rytmisk sportsgymnastikk motivasjon som utøvere innen sin egen idrett, ja så trua har jeg på meg selv. Men litt av en kulturkræsj vil jeg tro. I 2007 var jeg på Olympiatoppen som trener for det norske juniorlandslaget i biljard. Den gang var jeg på mitt største. Humoristisk i ettertid har jeg sagt til mine nære venner at utøvere i andre grener helt sikkert trodde jeg var trener for det norske landslaget i sumobryting...

Jeg vil likevel trekke fram et "trygt område" for meg for mellom 10 og 20 år siden. Jeg og en kompis som desverre ikke er blant oss lenger hadde fast bord i restauranten der i over 10 år. På travbanen finner vi folk fra alle samfunnslag. Du blir på hils med alle stamgjester som er der hver mandag. Således blir det et trygt område. Kleesbransjen var ikke kommet etter i tiden med tanke på moskuser på denne størrelsen før år 2000, og jeg hadde vel ikke de mest elegante klærne heller. Fokus på å være nybarbert og ha "stæsj" i håret gjorde likevel at jeg hadde en god del selvrespekt.

5-6 ganger i året var det V75 dag (lørdager) og da var det fæst. Disse dagene var det plutselig masse andre mennesker som kom til travbanen. Bordene som før var for 4 stk, var nå for 6 stk da de hadde satt 2 ekstra stoler på kortenden. Forutsetningen fra å være et "trygt område" var nå blitt til et "utrygt område".

Tunnelsyn!

Mange har sikkert hørt om begrepet "tunnelsyn" vil jeg tro. Folk som i krisesituasjoner kun fokuserer på de riktige tingene f eks når det er brann, eller i en flystyrt der det er overlevende, og fortsatt mulighet for å overleve. De blokkerer ut all annen urelevant informasjon for å kunne overleve samt berge sine medpassasjerer. Jeg hadde også et slikt tunnelsyn disse dagene, men med negativt fortegn. For å gå på do fra vårt faste bord måtte nemlig gjester på 20 bord reise seg fra kortenden på bordet for å slippe moskusen fram. Normalvektige smøg seg fram som den største selvfølgelighet. Det hele foregikk som en dominoeffekt. Jeg fokuserte kun på et punkt i gulvet, og flyttet blikket framover ettersom jeg gikk. Jeg blokkerte alle stirrende blikk og fokuserte på oppgaven med å komme meg på do. Alle skal vite at dette ikke var noe hyggelig. Seieren var likevel at jeg var ute blant folk til tross for mitt "handicap". Uansett satt føleslsen i meg at ALLE stirret på meg. Stirringen steg etterhvert som dominoeffekten økte. Etter dorunden gjentok det samme seg da jeg måtte tilbake til plassen min.  I meget dårlig form var jeg meget andpusten og svett når jeg var på veg opp trappa tilbake. Jeg var gangbar i ca 1 minutt av gangen. Det var akkurat den tida det tok å gå det til eller fra toalettet det. Jeg følte nærmest at hestene på oppløpet stoppet opp og tittet på hva i all verden det var som forgikk i restauranten. Det var den følelsen jeg hadde. Etter x antall jaegermeister, øl og konjakk "danset" jeg derimot til og fra toalettet, alkohol gjorde moskusen husvarm...

IMG_3110

Hestene i sjokk i løpsbanen.

Jeg er helt sikker på at overvektige i fase 3 kjenner seg igjen i lignende situasjoner. Jeg vil for ALLTID være takknemlig til mine venner for at de tok godt vare på meg på disse dagene. De leverte selvfølgelig alle bonger i spillelukene. Skulle tatt seg ut at jeg skulle gjøre det samme "dominoøvelsen" 10-12 ekstra ganger for å lever spill...

Corleone

Hits: 4153

24

 


Endelig ny veiedag. Det føles litt som om å gå opp
til eksamen hver 14 dag. Blodfokus siste 3-4 dagene med nøye oppfølging  av Coach Hitman. Litt oppstrammere i forhold til søvn og hvile har jeg  fått, men det er fullt fortjent. Vi ønsker å oppnå mål sammen og da må  fokus opprettholdes. Forrige måling veide vi inn til 169.7 kg. Vår minste ambisjon er 2.2 kilo hver 14ende dag med unntak av i perioder der jeg har ferie. For å si det sånn, jeg har ikke planlagt kjempemye ferie i 2015.

Denne uka sprengte vi noen grenser mht trening. Tirsdag og torsdag (i  dag) trente jeg ca 2 1/2 time på Hit The Gym. Onsdagen imellom var jeg i skogen i 1 1/2 time. Det er 6 1/2 time totalt de siste 3 dager. Både  jeg og coachen er offensiv i vår tankegang. Både jeg og han har fått spørsmål om vi klarer å opprettholde den gode starten vi har hatt i  forhold til vektreduksjon. Vi har full forståelse for at det blir  kjempevanskelig, men vi tenker med bedre form så klarer jeg å trene litt mer for hver måned, selvsagt innen rimelighetens grenser som er et av  våre viktigste postulat. Noe mindre reduksjon må vi kanskje forvente i  perioder.

Dagens økt ble den villeste så langt. Kortere pauser og høyere intensitet fra start til mål. Eleven hadde varmet opp i eget  tempo i over 1 time før coachen kommer og tar regien. I dag stoppet  coachen treninga 5 minutter før planlagt. Utøveren var helt i kjelleren, og det er godt å vite at coachen vurderer så profesjonelt når nok er nok.

Inn til veiing og her er siste 14 dagers resultat:
IMG_1959

166.4 kg og reduksjon på 3.3 kg siste 14 dager (50% mer enn vårt minimum)
17.9 kg reduksjon på 8 uker (8.8 kg var minimums mål)
Ca 60 kg lettere enn "all time heavy"!

Vi er begge storfornøyde med resultatene vi har levert så langt 🙂

I forrige tekst skrev jeg at vi har innført "sytemeldingsskjema" der
jeg også aktet å ta coachen i syting før han tok meg. Det tok kun 2
dager etter at skjemaet var innført det. Ronny Fevåg
( nekter å bruke nick når han er tatt i syting) satt etter veiing i
sofaen og snakket om helgas stevne i vektløfting. Huff, sier han først!

"Enn æ som må ta flybuss kl 05.15 i mårra tidlig da"

I tillegg hadde han attityde som en sutrete jentunge. Heldigvis hadde  jeg 2 vitner til seansen, nemlig Tor "Panzer" Holm og Daniel som jobber  på Hit the gym. Jeg spurte umiddelbart "Panzerholm" om han hadde  sytemeldingsskjema klart og da satt Hitman seg opp i sofaen, slo seg til panna og sa:

"Nei, ka har æ gjort"

Dette kommer i bloggen sa jeg. "æ veit" sa han, men rett skal være rett.

Vi ønsker Hitman lykke til i NM lag for veteraner!

Jeg akter å ta Hitman i syt gang nr 2 før han får tatt meg. Jeg
tillater IKKE at han blir usaklig i regelverket. Alt innen rimelighetens
grenser selvfølgelig.
Til slutt vil jeg si:

"Jeg har verdens beste trener, i hvert fall for meg"

Corleone

 

Hits: 4211

5

Forrige uke rådførte jeg meg med coach Hitman angående trening. Jeg hadde lyst til å sprenge noen grenser i "Mesterskapsuka" (den uka vi veier oss) Ideen gikk ut på at jeg skulle starte treningen 1 time før han kom og tok regien i de oppsatte PT timene. Topp svarte han. På tide å sprenge noen grenser fortsatte han videre. Men da vi må prate først informerte han meg.....
Hitman forklarte meg inngående at med mine slitasjer måtte jeg i så fall leve enda mer som en idrettsutøver hvis så skulle skje. Det handler om å trene godt, spise riktig og ikke minst finne tid til nok hvile samt søvn. Mesterskapsuka er i gang, og når coachen kom ned trappa på Hit The gym i retning romaskina hadde han begge hendene i været og nærmest ropte ut:

"Velkommen til verdens strengeste trener"

Hmmm, tenkte jeg, det går nok fint......

IMG_3068

Mesterskapsukemat!

Vi starter alltid treningsøkt med ærlig tilbakemelding angående hvordan jeg har det, og spesielt i forhold til mine skader. Eleven kunne rapportere om dårlige knær allerede fra dagens start, men ikke verre enn at trening kunne utføres. Knærne trenes varm og smertene forsvinner etterhvert. Er knærne ekstra ille må trening utelukkes. Det må jeg ta hensyn til det i mine forberedelser. Jeg hadde innlagt hviledag dagen før, men det hjalp ikke nok til at de var helt "freshe". Hitman var borte og der satt Josef på romaskina siden av. Du skjønner hvorfor knærne ikke er i orden i dag? Ja, det gjør jeg var mitt svar. Helgas arrangement har ringvirkninger i flere dager i etterkant. Jeg fikk likevel en forståelse for at dette betydde mye for meg å bidra siden det var booket allerede for et år siden. Der stoppet likevel sympatien. Jeg lovte at jeg skulle prioritere trening, søvn, hvile og riktig ernæring framover nå, ja helt fram til 26. desember...

Nok ei knalløkt med mange forskjellige øvelser, noen nye og noen jeg var godt kjent med fra før. Høy intensitet fra start til mål under Josefs ledelse. Han utfordrer meg virkelig. Presenterer øvelser jeg er svært tvilsom at jeg skal klare å utføre. Hodet mitt henger liksom igjen i hvordan det var for 8-10 uker siden. Men hele tiden ser jeg at jeg klarer det jeg helt ikke tror på forhånd. Ca 15 kilo lettere og vesentlig bedre form gjør at jeg overrasker meg selv gang på gang. Det er nesten irriterende hvor Josef eller Hitman treffer med hva jeg klarer. Jeg er likevel stolt over at jeg virkelig prøver på det han utfordrer meg med. Da jeg skulle ta en "turnøvelse" insisterte jeg på at "stolen" skulle være med. Hvorfor spurte Josef. Jeg må klare å komme meg opp etterpå forklarte jeg. Jeg trenger noe å dra meg opp etter. Ok sa han. Når øvelsen var over reiste jeg meg bare opp som den naturligste ting i verden. Hva skulle du med "stolen", spurte Josef...

Alle disse øvelsene var vi igjennom etter oppvarming på 1 time (tirsdag 2 desember).

Josef:

"Har du sett arbeidsoppgavene fra straffeleiren"? tja kanskje var mitt svar, men forklar. Straffangene måtte flytte en haug med sand til andre enden av leiren, og når de var ferdige fikk de beskjed om å flytte den tilbake igjen. Det måtte jeg utføre 2 ganger, men heldigvis kun med fire stk 20 kilos vekter. Verste av alt er at det faktisk er moro når vi sammen har et mål å nå.

Treningen var ca 2 1/2 time fra start til mål og etter trening og dusj er det tid for evaluering samt kaffe. Med tanke på at jeg har planlagt nye 2 1/2 time på torsdag sier jeg til Hitman (han er der igjen når treninga er over) at jeg har planlagt hviledag i morgen.

"Hvorfor det" er eneste han sier....

"Jeg tenkte at siden torsdag" (avbrutt av Josef).

"Du prøve å lur dæ unna ja? Æ forslår at du tar dæ en tur i skogen æ. Send bilde så æ har kontroll på dæ, det e mesterskapsuke eller"?

"Ok, den er god sa jeg. Jeg skal f...en meg sende bilde ja"!!'

IMG_3070

Her er bildet ditt Josef Hitman!

De 3-4 timene etter trening er tilnærmet smertefri, men smertene kommer utpå ettermiddagen. Siste hilsen fra coachen huskes godt.

«Finn tid til hvile, legg bort alt annet tull, da er du klar til å sprenge grenser».

Vi har innført skjema for syting da vi kjører "nosyt filosofi"

IMG_3076

Jeg akter å ta Hitman i syting før han tar meg, bare vent...

Kverulanten vil vel aldri innrømme det den dagen jeg arresterer han, men jeg gleder meg uansett!

I dag (onsdag 3. desember) var det bare å stålsette seg for en tur i marka. Jeg valgte rekreasjonsløypa mi da hovedoppgaven var å ta bilde fra tur. Rekreasjonsturen tar 1 time den. Når jeg kom til bilen og sjekket klokka trodde jeg ikke mine egne øyne. 39 minutter?? Jeg er vist i mye bedre form enn for 9 uker siden... Hva gjorde jeg så? Jeg tok en Arnold og gikk løypa en gang til. Litt saktere den andre gangen, men mye kjappere enn hva jeg gjorde kun for kort tid siden. Totalt 1 time 25 min inkludert tøying.

IMG_3073

Bilde fra samme plass, men gang nr. 2!

"No pain no gain"

 

PS! Torsdagens måling blir publisert senest fredag.

Corleone

 

Hits: 2033

3

I helga var jeg turneringsleder og organisator for helgas norgescupstevne i biljard på vår egen klubb. Det var i nest høyeste divisjon. Det var godt å være tilbake i noe jeg har gjort stort sett i hele mitt voksne liv selv om helsa i perioder har stoppet meg. I et slikt stevne er det viktig med samarbeid i klubben og det kan aldri være noe "one man show".

"Ingen blir god alein"

Det absolutt viktigste for meg nå er helsa mi og coachen min oppfordrer meg til å finne tid til trening selv om mye annet står på tapetet. Hva jeg spiser snakker han ikke så mye om da han vet jeg har meget godt fokus på dette. Dette med søvn og hvile snakker han derimot mye om. Det er der han har mest påvirkningskraft om dagen. Han sender meg ofte sin egen "søvnapp" og da blir det automatisk slik at også jeg får fokus på dette. I treningsarbeidet er jeg også meget selvgående utenom de treningene han organiserer.

IMG_3063

Fantastisk! 100% score på søvnen min natt til 1 desember. Vi gjør noe riktig!

På fredag hadde jeg og 2 av klubbens medlemmer vår faste fredagstur. ca 1 time med lett trim samt rekreasjon. Det blir liksom et "mini styremøte" for klubbens del og da sparer man også tid på dette i etterkant. Min filosofi er at trening gjør en mer intelligent, og entusiasmen på vegne av klubben blir også større når man har treningsendorfiner i kroppen. Det er en viktig del av mitt liv og da er det supert at klubbdrift bakes inn i treningsarbeidet.

På lørdag måtte jeg stå opp kl 06.45 for å rekke trening før helgas stevne. "Hoinnern som er klubbens dugnadskokk lager egen mat til meg etter Hitmans anbefaling. Han lager alltid opp grønnsaker og salat slik at jeg har til 2-3 måltider i etterkant. På den måten får jeg konsentrert meg om de oppgaver jeg er flink til. Det ble en lang dag på klubben (15 timer) da det var organisert bursdag for en av klubbens medlemmer i etterkant. For meg betyr det smerter i knærne ettersom dagen skrider fram. De 3-4 timene etter trening er jeg tilnærmet smertefri, men endel gåing på betong er ikke det beste mine knær. Smertestillende er da uungåelig utpå dagen. Sånn er livet nå, men jeg har stor tro på at dette skal bli bedre på sikt. Det betyr mye mentalt for meg å få bidra samt og kunne delta på sosiale aktiviteter.

IMG_3065

Spesiallaget mat. Hjemmelaget karbonader, grønnsaker samt frisk salat.

Dagen ble topp og jeg dro hjem fra selskapet kl 24 på kvelden. Jeg velger egen mat og drikker ikke alkohol på slike tilstelninger. Skal jeg nå målene våre må jeg simpelthen ofre noe. Jeg har hatt i meg kalorier tilsvarende en hel familie for 35 år siste 20 åra så nå er det på tide med skjerpings. Sukker er min verste fiende, men alkohol ødelegger også svært mye. Dette har jeg og coachen snakket ganske så mye om. Jeg har ikke tenkt å bli noen avholdsmann, men velger mine "mesterskap" med omhu for å nå de mål vi har satt oss. Det som er fantastisk er at jeg har en coach som deler målene med meg. Jeg kan fortelle at Hitman er like mye i kjelleren mentalt som jeg er fysisk når vi trener "veiedagen". Han gir alt som coach og er vanvittig forberedt. Hans bidrag er uvurderlig i så måte. Ingen aner hvor mye dette betyr for meg når det gjelder motivasjon de 13 dagene det ikke er veiedag.

IMG_3067

Mitt store forbilde for å oppnå mål.

Mine store forbilder i det mentale arbeidet er Ole Einar Bjørndalen og hans mentale trener Øyvind Hammer. Jeg anbefaler ALLE å lese Hammers bok "Lev motivert" (finnes kun på nett). Alle mine utøvere i biljard har lest den boka samt jeg har laget et spesialdesignet hefte som brukes til vår sport (det er ikke å få kjøpt 😉  ) Ole Einars store mål nå er VM i Holmenkollen i 2016. Underveis har han 3 delmål, nemlig 2 verdenscupstevner og VM 2015. Uten å sammenligne meg for mye med Bjørndalen og hans idrettskarriere, liker jeg jeg å tenke likt for å nå mine mål.

Jeg leter etter "motivasjonstriggere" for å holde fokuset i gang. Flere av mine mesterskap er rett og slett en fæst. Heldigvis er mesterskap ganske sjeldent. Er det mesterskap for ofte vil man ikke bli godt nok forberedt til og nå sitt endelige mål eller mesterskap om man vil...

Et kortsiktig delmål er å passere 160 grensa på veg nedover. 159.9 er i så måte et magisk tall. Jeg vet da av erfaring fra 2010-11 at jeg er "trugeklar". Det er ikke lett for en moskus å feste reimene på trugene. Det vil bli litt som å ha på seg sokker når man er enda større, men enda verre. Trugene skal jeg feste til føttene selv. Det handler om selvrespekt for min del.

IMG_3061

Vi har anskaffet oss Tanita vekt som måler fettprosent, metabolisk alder osv. Kristin Harepus er selvfølgelig "prøvehare". Man må være maks 153 kg for å bruke denne vekta og alle skjønner vel at det tallet er en motivasjonstrigger....

Det er noe jeg har tenkt på ganske så mange ganger etter høsten 2013. Jeg måtte under utredning for å sjekke arbeidskapasiteten min. Jeg fikk den gang en veileder som jeg har omtalt i mitt forrige innlegg. Jeg syntes det var for jævlig å fortelle henne om alt som plaget meg. Jeg hadde liksom tapt på en måte. Etter at utredningen var over ble vi venner på Facebook, men vi har hatt minimal kontakt. I helga tok jeg derimot kontakt og spurte henne om hun kunne hjelpe meg med en ting i min motivasjon. Som tidligere nevnt er det verste svaret man kan få er nei. Det synes jeg er ufarlig. Det handler om å tørre å spørre. Jeg ønsket å vise henne at den skadeskutte moskusen hun møtte i fjor hadde noen kvaliteter. Det var jo hun som ga meg den første motivasjon til å ha trua på meg selv igjen.

Ønsket mitt var at hun skulle trigge meg til å oppnå 160 grensa senest i februar. Og spørsmålet var om hun ble med på trugetur hvis jeg klarte det. Vet dere hva? Hun svarte ja!! Fantastisk!

"Who dares Wins"!

Jeg har vært frekk nok til å spørre om haren kan ha rosa lue også, men det aner jeg ikke om jeg får oppfylt!

Ps! Innen kort tid vil jeg fortelle hvordan trygge omgivelser plutselig blir utrygge.

Corleone

Hits: 2057