Hopp til innhold

15


Intervju på veiedagstreningen.

Skrevet onsdag 28.januar.

Ei intens mesterskapsuke er over og her kommer oppsummeringen.
Aktiviteter etter God morgen Norge torsdag 22. januar:

  • Fredag 23. jan cardio/styrke totalt 2 timer 10 min (medium intensitet).
  • Lørdag 24. jan cardio 1 time (lett intensitet)
  • Søndag 25. jan cardio/styrke totalt 1 time 25 min (medium+ intensitet)
  • Mandag 26. jan cardio (roing, sykkel, elipse, tøying) 2 timer (medium intensitet)
  • Tirsdag 27. oppvarming (90 min), PT time 1 time 25 min, tot 2 timer 55 min. (hard intensitet)
  • Onsdag 28. tøying Lubomir 90 min, egentrening/restitusjon 60 min (lett+ intensitet)
  • Torsdag oppvarming/PT time. 90 min + 1 time 45 min med Josef Hitman (hard+ intensitet)

Totalt 15 timer 15 min "isolert" siste 7 dager.


Gående utfall med skulderpress.

I morgen (fredag) har Hitman beordret meg til treningsfri og masse søvn, jeg er enig.

Coach Ronny Hitman forberedte meg mentalt 30-31 desember om hva som kom til å møte meg nyåret. Enkelte "isolerte" uker skulle jeg trene minst 14 timer fortalte han meg. Variert trening, tøying og utfordringer satt i system for at jeg skal få en funksjonell kropp. Andre uker skulle vi "slippe opp" slik at kroppen får tatt seg igjen.
Tjukkasbloggens forklaring på "isolert uke"= 7 dager på rad uavhengig av når man begynner å regne fra.

Dette prosjektet er det viktigste i livet mitt nå og jeg er villig til å gjøre det Hitman sier vedrørende min helse. ALLTID vil postulatet "innen rimelighetens grenser" styre hva vi gjør. Jeg har bestemt meg for at dette er det viktigste og da finner jeg selvsagt den tiden jeg trenger. Jeg er toppmotivert om dagen og smir mens jernet er varmt. Jeg bruker ikke en kalori på stagnasjon, senket motivasjon osv. Den utfordringa får jeg ta den dagen det kommer. Likevel gleder jeg meg til helga for da blir det mindre intensiv trening og hverdagsaktivitet som står på programmet. Jeg skal simpelthen senke skuldrene og kose meg selv om trening og bevegelse er bakt inn i planen. Gleder meg til å lese søndagens blogg for da "har treneren ordet"!

Veiedag torsdag 29. januar.

Som beskrevet i forrige blogg var vi meget usikker på resultatet når vi kontrollveide mandag formiddag. Vi har ikke for vane med å kontrollveie, men gjorde et unntak pga mine tilbakemeldinger til coachen. Jeg føler derimot jeg har gjort alt riktig etter at jeg gikk på vekta mandag. Jeg ga umiddelbart tilbakemelding til coach Hitman at jeg kom til å øke treningsmengden fram til og med torsdag. Ekstra nøye med kostholdet har jeg også vært. Jeg har ligget på ca 2500 kcal hver dag siden mandag selv om jeg har kunstnerisk frihet til å ligge mellom 2400 kcal og 3000 kcal av coachen. Jeg er så innkjørt på kostholdet nå og lytter til kroppen hva den trenger av næring. Denne uka ble det likevel holdt stramt budsjett på 2500 kcal hver dag uavhengig av treningsmengde.


Jeg har også begynt å løpe intervall.

Jeg gjentar at gode resultater gir selvtillit, og selvtillit igjen fører til ekstra motivasjon. Dagens økt var den verste, eller den beste alt hvordan man ser det, når det gjelder intensitet. Jeg varmet opp i 90 minutter før Hitman entret manesjen. Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg skulle ta ALLE utfordringer med et smil, gjøre det han sa jeg skulle gjøre og samtidig ha "monsterattityde" mens jeg utførte. Det føler jeg jeg lyktes med og er stolt over min egen innsats.


Kettlebeltswing med direkte overgang til planke med boksing

Resultater:

Vekt 155.5 kg

Resultat siste 14 dager: minus 3.3 kg
Resultat siste 16 uker: minus 28.8 kg
Resultat siden "all time heavy" garantert over 70 kg.

10949773_10153066422847174_1258156586_n
Jeg er altså 155,5 kg, men føler meg KUN som 135, tenk på den dere.

Dagens motto passer bra synes jeg:

"Who dares Wins"

Corleone

Hits: 3494

6

Hvis man kun brukte treningsinnsats som grunnlag for å bli best i en idrett så er det mange som kunne bli verdensmester. Så enkelt er det dog ikke. Gode resultater har en sammenheng mellom treningsinnsats, kosthold, søvn, hvile og restitusjon. Jeg og Ronny Hitman driver ikke på med hverken noe verdensrekordforsøk, det å bli verdensmester, eller har til hensikt å slå noen andre "konkurenter". Vi har ingen konkurenter i vårt prosjekt enn oss selv. Vi ønsker likevel å oppnå gode resultater. Gode resultater gir selvtillit og ved selvtillit får man ekstra motivasjon.

Både jeg og Hitman får ofte spørsmål om når kommer stagnasjonen, eller når bremser motivasjonen opp. Vi er offensive og vet at med bedre fysisk form så klarer jeg å trene mer og dermed forbrenne mer kalorier. Vi har som mål "å bremse" stagnasjonen så godt vi klarer. Alt vi gjør må likevel foregå "innen rimelighetens grenser". Jeg kan ikke trene ubegrenset, jeg kan ikke spise for lite mat, og jeg kan ikke slurve med søvn/hvile/restitusjon.

IMG_3356

Kvelden før hver eneste PT time er dette drillen. Treningsbag pakkes og settes til hindring på veg til toalett/bad. Dette minner meg på at PT timer krever ekstra innsats og at jeg er mentalt forberedt.

Jeg trener nå nesten like mye som en toppidrettsutøver, og har over 10 effektive timer i uka hver uke siden 30 desember. Alt er tilpasset min form, mine slitasjer og skader. Under PT timene mine sier Hitman jeg trener like intensivt og hardt (ut ifra mine forutsetninger) som topp 5 % av de som trener på HIT The Gym. Jeg velger å tro ham på det, for han har ALDRI tatt i i noen retning som "kommer meg tilgode" når det gjelder trening. Innerst inne så vet jeg jo at det er akkurat det han gjør, nemlig trigger meg til best mulig resulater for å nå våre mål kjappest mulig, men selvsagt "innen rimelighetens grenser".

Siste 3 uker har oppmerksomheten rundt vårt prosjekt økt betraktelig etter at vi har vært både i flere aviser og God morgen Norge. Dette tar tid og det er vanskeligere å opprettholde fokuset på alle ting som må til for å nå målene så fort som vi ønsker. Med økt mediainteresse øker også andre hendvendelser. Det er spørsmål om foredrag, treningsdeltagelse, tips om kosthold/motivasjon, eller gå en tur sammen med meg blant annet.

Vi er meget glade for alle støtteærklæringer og heiarop vi får, men har desverre ikke tid og mulighet til å følge opp alle forspørsler. Det er for ressurskrevende og vil gå ut over våre mål. Jeg går tur med noen få utenom de jeg normalt går sammen med. Det er personer jeg kan lære noe av, noen som gir meg motivasjon eller godt humør. Personer som syter over dårlig vær, det er for mye snø, forkjølelse og lignende ting på facebook er automatisk diskvalifisert til å gå tur med meg. Dette prosjektet er ingen dans på roser og vi har meget stort fokus på godt humør for å nå våre mål. Jeg mener bestemt at statusoppdateringer om dårlig vær og forkjølelse osv er selvforsterkende i negativ forstand. Det ønsker jeg ikke skal ta en del av mitt fokus.

For lite søvn, hvile og restitusjon.

Etter ei uke med kun mellom 3 og 5 timer søvn hver natt hadde jeg og Hitman evaluering på mandags formiddag. Han spurte hvordan ting var og jeg kunne bekrefte at jeg var usikker. Jeg vet jeg har for lite søvn og hvile kunne jeg sikkerhet si. Med for lite søvn og hvile så vil kroppen ha dårligere restitusjon og man klarer ikke å trene slik man ønsker. Jeg kunne derimot si at jeg IKKE hadde slurva med kostholdet.

"Vi går og veier" sa plutselig Hitman.

Vi tok altså en kontrollveiing og var ikke fornøyd med resultatet. Hitman spurte meg en gang til om jeg hadde slurva med kostholdet, men det har jeg altså ikke gjort. Jeg vet veldig godt at man "lurer ikke en luring" og derfor prøver jeg meg heller ikke på det. Vi hadde en ti minutters prat mens jeg satt og rodde og ble enige om flere ting.

1. Full fokus på søvn
2. bruke mindre tid på å svare på hendvendelser
3. Legge inn ekstra tid til trening.
4. Legge inn tid til ekstra hvile ( en god soldat hviler når han kan).

Hitman kunne fortelle meg at stress kan forstyrre hormonbalansen og den er meget viktig for fettforbrenningen. Jeg lutter selvsagt øre når Hitman "holder fordrag" om slike ting. Jeg må også takke PT og fysioterapeaut Tor "Panzer" Holm for inspirerende input vedrørende kroppens naturlige hormoner. Han ser totalprosessen rundt vektreduksjon på en meget interessant måte.

IMG_3357

Natt til tirsdag fikk jeg full score på søvnappen igjen. Det krever fokus å oppnå god og lang nok søvn. Jeg stilte meget opplagt til PT time tirsdag.

Natt til tirsdag scoret jeg 100 % på søvnappen og møtte mer opplagt enn på lenge til PT time. Jeg startet oppvarming 90 minutter før Hitman entret manesjen. Treninga varte i 2 timer og 55 minutt totalt. Vi ønsker begge å nå vårt minimumsmål på 2.2 kg på 14 dager og håper vi rekker det. Det er innen rekkevidde, men det krever beinhard jobbing. Onsdag ventet lett restitusjonstrening etter time med uttøyingsspesialist Lubomir.

Jeg takler ethvert resultat som en mann, vær trygg på det. Jeg aksepterer tall under 2.2, men liker det dog ikke. Lørdag har jeg tenkt å innkassere vinkveld med gode venner med oppfordring av Hitman. Jeg ønsker å kose meg den kvelden med god samvittighet. Det er eneste kveld jeg får med vin før 11 juli! Hitman krever moderasjon og det løftet skal jeg holde.

Fredag publiseres veieresultater, wish me luck.

Lubomir "tøyeprofessor"

10957764_10153064054002174_1716791817_o

Lubomir utfordrer meg.

Onsdag var det bestilt dobbeltime hos "tøyeprofessor" Lubomír Kafoněk. Coach Hitman har som filosofi å bygge en funksjonell kropp, og der hvor hans kompetanse stopper henter vi inn eksperthjelp. Hitman har selv brukt Lubomir i forhold til sin egen vektløfting ved flere tilfeller, og har omtalt ham som "tøyeprofessor"! Min egen coach fortalte at det kom til å bli mange grimaser i Lubomirs lokale denne onsdagen, og ikke ante jeg hvorfor Hitman skulle stå der å lage grimaser...

I en ærlig blogg kan vi ikke redigere vekk "rørleggersprekk".

Etter kun få minutter skjønte jeg hva han mente. Det var nemlig jeg som skar grimaser. Han tok meg meget seriøst og evaluerte funksjonaliteten i kroppen min fra topp til tå. Denne moskusen har nemlig ikke tøyd noe annet enn "fotballtøying" siden 2008, og i 16 år før det stod moskusen værfast på ei steinhylle uten å røre seg. Coach har selvsagt drevet en god del tøying på meg for å løse opp en stiv kropp, men nå var vi kommet hos en superekspert. Etter å drevet med mye idrett i ungdommen har jeg selvsagt litt grunnkunnskap om kroppen i forhold til bevegelse. Jeg følte umiddelbart at de fleste øvelser var meget framtidsrettet og ville gjøre kroppen min godt. Noen øvelser var rett og slett for vonde og måtte avbrytes. Lubomir ønsket hele tiden tilbakemelding for å karttlegge hva som var for vondt og hvilke øvelser jeg skulle jobbe videre med.

Funksjonell trening og tøying.

 

Vi takker Lubomir for meget god hjelp og spesielt jeg har nå mer forståelse for at tøying er viktig for en funskjonell kropp.

Etter 1 time 45 min hos Lubomir var det rett avgårde til Hit The Gym for rolig egentrening i 1 time i jakten på å klare 14 dagers målet. I morgen får vi svar, og svaret publiseres fredag etermiddag.

 

Startet øvelsen med å være 25 cm unna tærne, men jeg klarte det til slutt. Jeg ble positivt overrasket og skjønner hvor viktig tøying er.

"Ingen blir god alein"

Corleone

Hits: 4095

6

Denne helga var jeg og Ronny Hitman med på ei helg dedikert til livsstil. Vi møtte mange andre inspirerende mennesker og fikk også høre mange andre historier om folk som har gått ned i vekt. Dette motiverer og inspirerer selvsagt også meg og Hitman til å være fokusert til å gjøre de riktige valgene framover.

På lørdag startet jeg og Hitman trening kl 08.15 for å rekke seminaret vi skulle delta på. Denne gang var det jeg som innkalte til trening og Hitman var ikke tung å be. På lørdag var vi en kort tur fram på scenen og fortalte litt om vår ferd så langt foran 380 mennesker, og det var hyggelig med flotte tilbakemeldinger.

Jeg har et fantastisk samarbeid med Hitman og iforhold til ærlige tilbakemeldinger vet han svært godt at jeg sliter med å sitte i ro på "messestoler" i flere timer på rad. Således hadde vi internt bestemt oss for at jeg tok "dopause" når kroppen min varslet at den trengte bevegelse eller sitte i en annen stol en annen plass utefor bankettsalen. Med slitasje i knær/hofter så er det nødvendig med ekstra pauser. Hitman har lovt meg at dette vil bli bedre på sikt. Jeg kan også gi tilbakemelding om at det nå er vesentlig bedre enn det var i "glansdagene"...

På søndag ga jeg meg 2 timer før seminaret var ferdig slik at jeg klarte å gjennomføre trening på HIT The Gym. For meg går helsa og målsetninger foran ALT, og jeg har en avtale med Hitman om at vi skal nå våre mål. Jeg akter ikke å bryte denne avtalen. 2-3 timer ekstra på en "messestol" ville ha satt dagens trening i fare og den sjansen tok vi altså ikke. Egentrening i 1 time og 25 min ble gjennomført og har gitt meg masse energi i etterkant.

Vi traff mange positive og inspirerende mennesker, og på lørdag kveld var det 80 talls party sammen denne herlige gjengen. Jeg og Hitman var jo "udødelige" på 80 tallet og jeg fikk "flashbacks" når jeg så Hitman med langt hår igjen. Han var like nøye med å legge hårete til rette over ørene hele kvelden slik som i gamle dager til stor underholdning for meg og flere andre. Teknikken var godt innøvd på 80 tallet,og dette var som å sykle for Hitman, det glemmes altså ikke...

IMG_3353

I teamet til meg og Hitman kjørte vi alkoholfritt slik som vår avtale er. Jeg har selvpålagt alkoholforbud fram til 11 juli, men Hitman har invilget meg noen glass vin en kveld før denne tid. Denne kvelden er valgfritt for meg og en test på måtehold som Hitman så fint kaller det. Hitman har presisert at det blir kun en gang og det er hans avgjørelse. Jeg skal nok finne en passende anledning før 11 juli i hvert fall.

IMG_3351

Jeg lot meg ikke be 2 ganger når jeg ble spurt om å bli med på dette bildet. Jeg elsker rosa farge på damer og på 80 talls fæst er rosa obligatorisk 🙂

" Det er bedre å dampe enn å støve"

Hits: 3442

2

En kjempespennende dag for meg og Ronny Hitman. Vi hadde blitt invitert til God Morgen Norge og stilte som vanlig meget godt forberedt. Vinklingen på programmet ble endret kvelden før, og det vi hadde forberedt ble liksom litt overflødig. Både jeg og Hitman har gått igjennom gode prosesser i det siste, og bestemte oss for å ta utfordringen på strak arm. Vi fokuserte på god attityde og godt humør og mimret tilbake til ungdomstida da vi trodde vi var udødelige..

Flyturen ned til Oslo ga meg også masse glede. Jeg spurte som vanlig om exstention (ekstra setebelte), og innførte Hitman i hvordan jeg kjørte drillen i forhold til dette. Hitman fulgte spent med og det så ut som han så på en film forledrene ikke hadde gitt han tillatelse til å se når han var barn 🙂

Vel framme i setet så tittet jeg ned på beltet og tenkte:

"Er det mulig da?"

Jeg fikk på meg beltet uten forlenger, snudde meg mot Hitman og oppdaget at han hadde fått med seg hele seansen. Hånda hans var nemlig allerede i været og klar for "high five" før jeg snudde meg. For en deilig energi vi hadde. Det er herlig å se en coach vise glede på vegne av sin utøver, og det skjedde akkurat i dette øyeblikket! Dette er nok et bevis på at jeg nå er i fase 2 som overvektig. Fasene er relatert til de nye utfordringerman øker når man kommer oppe på et nytt nivå som overvektig. For meg betyr overgangen fra fase fra 3 til 2 det å kunne slippe ekstra setebelte, kunne ha på seg truger blant annet. Går man motsatt veg så betyr det (fra fase 2 til 3) betyr det å måtte bruke ekstra setebelte på fly, eller ikke klare å feste truger på seg selv. Fase 2 betyr også det å kunne gå på urinal på en anstendig måte. I fase 3 må dette gjøres på eget toalett, og man bør sitte ned eller trekke buksa helt ned. Jeg utfordrer en normalvektig til å ha på seg 2 stk flytevester og stille seg på en urinal å se hvordan resulatet blir...

Coach Hitman gikk derimot utenfor sine rammer da han like før leggetid sa han skulle komme å vekke meg neste morgen slik at vi hadde god tid. Verre frekk melding kan jeg ikke få av noen. Å holde avtaler er mitt varemerke og akkurat idet klokka ringte på rommet til Hitman dundra jeg på døra hans å ba han til å få ut fingern. Jeg var selvsagt allerede nydusja og nybarbert...

Vi fikk herlig og varm mottakelse hos Tv2 studio. Vi var offensiv og hadde allerede på forhånd bestemt oss for at det var vi som var gledesprederne og ikke motsatt. På den måten fikk vi god og deilig energi og istedenfor å være nervøse satt vi å prata om ungdomstida, igjen...

lagbilde_flataas2

Flatås IL året 1988!

Så var det sminken da. Jeg er jo mann og syntes det var litt sånn rart i hele 5 sekunder. Jeg har blitt sminka en gang før og det var av Tante Bling og hennes søster på en fæst i Horten for over 10 år siden. Den gang kun for moro skyld. Sminken satt den og travelt opptatt som jeg var glemte jeg å fjerne den før langt utpå ettermiddagen. Det gikk greit det for det var jo ikke akkurat lebestift de hadde hatt på meg heller. Jeg kjenner Hitman meget godt og det aner meg at han likte sminkerommet mye bedre enn meg. Hadde ikke jeg vært til stede hadde han sikkert spurt om både råd og tips, og hvilke merker han kunne bruke, men han holdt seg hard. Han vet jeg hadde gnagd på dette i årsvis hvis jeg hadde "ferska" han i dette. Heldigvis er det jeg som skriver dagens blogg, og det er jeg som beskriver min opplevelse av hva jeg mener har skjedd 😉

Vi er meget godt fornøyd med innslaget i God morgen Norge og synes det var både motiverende og inspirerende å møte så dyktige tv folk.

Klippet kan sees her.

Back on track!

Dagen etter var vi tilbake på trening på HIT The Gym igjen. Kosthold og trening vil ALTTID være det viktigste for at vi skal nå våre mål. Hitman stilte som vanlig meget godt forberedt og det var deilig med ei ordentlig økt igjen.

Videoer:

Renegade row

Step up

Her legger vi på vekter slik at jeg skal føle hvordan det var å være 225 kg igjen. Dette hadde jeg neppe klart den gangen jeg var +225 kg.

Push ups

Ny rekord i push up. Min egen kroppsvekt på 157 kg + 40 kilos vektskiver på ryggen. Sier bare en ting. Meget godt fornøyd. Anette Spifire, i`m looking for you...

Jeg har fått flere spørsmål om jeg ikke synes det er langdrygt å varme opp i en hel time før Hitman kommer og trener meg i mellom 75 og 90 min. Slik kan jeg ikke tillate meg å tenke. Jeg har gledet meg til ALLE PT timene med Hitman. Vi har jo bestemt oss for å ha godt humør og hvem vil ikke oppsøke en slik situasjon. Godt humør kan godt vare i 2 1/2 time for meg, ingen problem.

På fleip sa jeg for noen dager siden til noen som spurte om denne oppvarmingstimen at jeg betraktet meg som en hund som var satt igjen i bilen og ventet på eieren sin. Når eieren kommer er det lek og moro sa jeg videre og smilte. Det påståes at hunder ikke har begrep om tid og det passer meg i så tilfelle meget godt! Hva denne personen tenkte når jeg sa dette velger jeg ikke å bruke energi på  🙂

"Ingenting stort er bygd uten entusiasme"

Hits: 3121

23

«Hei, det er Rune Glørstad som ringer deg. Lenge siden vi har snakket sammen nå Ronny.»

«Neimen, hei Rune, det var lenge siden. Mange år siden faktisk», svarte jeg, veldig overrasket.

«Jeg går rett på sak jeg. Du har kanskje fått med deg at jeg er veldig overvektig, og sliter med helsa mi.», fortalte Rune meg, relativt lavmælt men dog tydelig.

«Ja, når du sier det så har jeg kanskje hørt andre sagt noe om det, og jeg har vel sett et bilde for en god stund tilbake på Facebook eller noe», svarte jeg tilbake og prøvde å se for meg dette bildet på netthinnen. Det var uklart og fjernt.

«Det har seg slik Ronny at jeg har fått med meg at du jobber som personlig trener, og i den forbindelse lurte jeg på om det er mulig å avtale en samtale om et mulig samarbeid. Jeg trenger hjelp til å få orden på helsa mi, og tenker at du kan kanskje være riktig mann i den prosessen.»

«Wow.. Selvfølgelig Rune. Skal rydde plass i kalenderen min så raskt som mulig jeg. Vi ordner en avtale med en gang. Det blir spennende å høre hva du har holdt på med etter vi skilte lag for 20 år siden.»

Jeg satte igjen med en liten klump i halsen, og litt vondt i magen da samtalen var over. Og jeg var litt klam i hendene og fikk veldig behov for å drikke vann. Rune hadde nettopp fortalt meg en kort oppsummert versjon av et liv med ekstrem overvekt. Og nå, skulle han komme ned på jobben min over helgen, og jeg hadde nettopp sagt jeg skal hjelpe han. Han fortalte meg at han hadde vært nesten et kvart tonn.

Hva visste jeg om det å være pluss 225 kg? Ingenting faktisk. Det var noe jeg bare hadde sett på fjernsyn, på et amerikansk program ved navn; «Biggest loser», eller dokumentarer om slankeoperasjoner.

Tankene raste gjennom hodet på meg. Minnene dukket opp som perler på en snor. Fra gamle dager.

Rune, den mørke kjekke gutten som stjal alle damene jeg hadde lyst på, rett foran trynet på meg. Ikke en gang, ikke to ganger. Men alltid. Rune, med en karakterbok fra ungdomsskolen fullt av «særs godt». Et multitalent i ballspill. En fotballkeeper, og kaptein på laget vårt på Flatåsen IL. Han som sto igjen med treneren etter fellestreningen var over, og ba selv om å få kjøre ut de siste kreftene. Det var det første som dukket opp i meg. Gode minner. Og fler til. Men så kom det opp minner om supporterturer vi sammen hadde vært på i regi RBK, noen år senere, etter den gylne ungdomstiden vår. Da fikk jeg raskt en fornemmelse av at det faktisk var noe som hadde skjedd med kroppsfasongen hans. At han hadde lagt på seg litt og blitt litt rundere over magen. Men, den gangen tenkte jeg ikke mer på det.

Jeg merket at jeg ble veldig nysgjerrig. På den ene siden fikk jeg vondt av historien til Rune, og ble usikker på hva som kom til å komme innom dørene her om et par dager. Hvilke utfordringer sto jeg ovenfor? Jeg hadde jobbet med mange overvektige, og fått gode resultater med dem. Men da i området opp til 130-140 kg i kroppsvekt. Men aldri med noen så stor som Rune, slik han estimerte vekten sin å være.

Noen dager etter avtalte vi å møtes på min arbeidsplass, Hit the gym i Trondheim. Jeg hadde nettopp fortalt en kollega at jeg skulle møte Rune om ikke lenge, og informerte han om at det kom til å komme en relativt stor mann her om kort tid. Muligens et skikkelig kasus, sa jeg til kollegaen min Tor. At jeg mulig trengte å sparre litt med Tor hvis det ble nødvendig. Jeg har alltid vært opptatt av å bruke ressurser rundt meg, der min egen kompetanse og erfaring stopper.

«Der kommer han», sa Tor og nikket diskret mot vinduet på gateplan.

Det var ikke tvil. Dette var Rune. I skikkelig vaggende gåsegang. Jeg fikk umiddelbart adrenalin i kroppen. Jeg ble veldig raskt klar i hodet.

Jeg gikk og møtte han i inngangsdøra og ga han en skikkelig bamseklem. Vi satte oss i sofagruppen og tok oss en kaffe sammen. Heldigvis hadde vi store Chesterfieldmøbler med god plass mellom armlenene.

Jeg må innrømme at jeg hadde noen forut inntakelser, som jeg holdt tett inntil brystet. Og som jeg hadde tenkt på kvelden før. En av de største var vel at Rune kom til å være flau eller usikker i møte med meg. At vi som vokste opp sammen og var jevnbyrdige rent fysisk sett, nå var et godt stykke unna hverandre. At han kanskje synes det var vanskelig å komme her på et treningssenter, fordi han ville bli så synlig blant godt trente mennesker.

Så utrolig feil kan en ta. Rune var selvsikker, og dønn ærlig om utfordringene sine, og tok brodden av dette lenge før det ble tema egentlig. I tillegg hadde han et usedvanlig godt humør, og virket i overkant motivert.

Rune fortalte at han var coach for utøvere i Norgeseliten i biljard og hadde bygd opp Norges råeste miljø og fasiliteter. Han hadde fått til veldig mye, og hadde stor suksess på sitt felt. Men noe manglet. Noe veldig vesentlig manglet.

Jeg undret meg på hva det faktisk var som manglet. Hvordan kunne han neglisjere helsen sin underveis i prosessen? Hvordan ble han 225 kg? Hvorfor ble han 225 kg? Jeg lette etter den brikken som manglet i puslespillet hans.

Utfordringen min lå i å prøve å se forbi det åpenbare, det alle kunne tenke seg til, at han hadde spist for mye mat og rørt seg alt for lite. I alt for lang tid. Det er mer resultatet det, av det som manglet, tenkte jeg.

Rune fortalte at han hadde skjerpet seg den senere tiden og lagt opp kursen litt, men at han nå var sårbar og at det kunne fort gå mot dårligere tider hva gjaldt kroppsvekt igjen. Han visste ikke hvor mye han veide men estimerte det til 185 kg. At han nå ville ha hjelp til å komme et godt steg videre, og lengre enn det han klarte på egen hånd for en tid tilbake.

Samtalen varte i en drøy time, og vi ble enige om å prøve dette. Om å få til et samarbeid. Som god coach han selv er, så sa han noe veldig smart;

«Jeg er her på din arbeidsplass. På din arena. Her er det du som er sjefen. Derfor så vil jeg at du forteller meg nøyaktig hva jeg skal gjøre, og jeg underkaster meg fullstendig din kompetanse og erfaring.»

Wow, tenkte jeg. Det var ingen tidligere som hadde sagt dette såpass tydelig som Rune. Jeg hadde hørt andre si noe i nærheten tidligere, men dette var mer solid rett og slett. Dette kan jeg jobbe med, tenkte jeg. Jeg ble faktisk stolt av meg selv, fordi jeg fikk skryt av Rune, men enda mer stolt av Rune, fordi han skjønte umiddelbart at skal han ha resultater så må han høre på fagfolk. Han viste en god porsjon ydmykhet over manglende fagkunnskap – hva gjaldt kosthold spesielt.

«Da avslutter vi her i dag Rune med følgende: den brødmaten du har med deg, den kaster du i søpla. Du jobber ikke som tømmerhogger du, så du trenger ikke alt for mye av dette brenselet. Etterpå går du rett bort og kjøper deg skikkelig fisk på fiskehandleren rett bort i gata her. Du trenger ren mat du. Mat uten en lang liste med ulike navn på varedeklarasjonen. Fisk har ikke mer innhold enn fisk. Torsk er torsk. Og torsk er ren proteinkilde. Eller laks, som har i tillegg sunt omega 3 fettsyrer. Kjøper du fersk fisk der borte så får du et papir rundt den uten at det trenger å stå på at det er fisk. Du skjønner liksom at det er fisk. Fordi du ser det. Da vet du hva du putter i deg i det hullet under nesa di. Skal du ikke bygge opp kroppen din da? Trenger ikke overflod av karbohydrater fra ferdigprosessert brød du da, med masse hvetemel og konserveringsmidler. Og så kjøper du alle grønnsakene du kommer over. Står ikke noe varedeklarasjon på tomaten eller paprikaen heller. Det er et strakstiltak, skjønner du det?»

Det var rett og slett fordi han trengte det, og for å sjekke om han faktisk ville underkaste seg mine anmodninger.

«Kan jeg kjøpe fiskekaker da», svarte han litt skjelvende i stemmen og med øyne så store som klinkekuler.

«Nei. Hvorfor det? Hva er problemet?», kontret jeg kjapt. Han virket sjokkert.

«Men brød er da ikke så usunt vel? Hva med grovbrød da? Jeg har jo levd på pizza og hamburger, brus og sjokolade. Trodde jeg hadde skjerpet meg. Jeg drikker jo ikke akkurat sukkercola heller. Jeg drikke Tab ekstra», sa han og ville implisitt ha skryt for det.

«Hvis vi skal få til et godt samarbeid Rune, så gjør du som jeg sier. Jeg gidder ikke bruke tid på å diskutere om brød og Tab ekstra er bra for deg eller ikke. Det er ikke så nødvendig å forstå det for deg på nåværende tidspunkt. Det tar vi senere. Jeg selv skjønner ikke hvordan elektrisitet virker jeg heller, men jeg bruker det hele tiden, og gidder ikke spørre elektrikeren om hvorfor pæra lyser. Bare den lyser. Stol på meg så blir det bra Rune.»

Rune utfordret meg direkte ved å kompromisse på at han skulle kjøpe fiskekaker og at han trengte tid på å avvennes sine daglige 3 x 1.5 liters flasker med Tab ekstra.

Jeg utfordret Rune til å vise meg karakter og viljestyrke - å kutte brødet med en gang, og brusen, og sjokoladen og veldig mye mer. Rune trenger ikke alle disse karbohydratene. Han skal ha noe, men kun sunne karbohydrater fra frukt, bær, nøtter, grønnsaker osv. Det er ikke bra å spise hvitt sukker/hvetemel/stivelse som skyter blodsukkeret i taket for Rune. I tillegg stjeler disse karbohydratene viktige næringsstoffer fra kroppen, og han blir dehydrert. Fettcellene livnærer seg på insulin og gir sultfølelse. Rune blir bare mer sulten og spiser mer og mer, jo mer karbohydrater han spiser. En selvforsterkende og selvutslettende negativ «loop».

Og i den grad han nå spiser karbohydrater er det i blodsukkerstabile nærings shaker og måltidserstattere.

«JA, DET VIL BLI TØFT..! Livet er en utfordring, og nå settes du på en skikkelig prøve. Nå skal du ha en helomvending. Og du hopper ikke halvveis over et hull. Nå tar vi skikkelig sats – sammen, begge to. Og snubler du, så reiser du deg opp, børster grusen av albuene, fortsetter. Helt til du klarer det. Innsats er lik resultat. Rune så på meg og var villig til å gjøre alt, hvis han fikk trappe ned på sine 4,5 liter Tab Ekstra over en liten periode. Jeg likte ikke at han utfordret meg på denne måten, men han hadde full rett til å forhandle. På den måten fikk vi opp mye motivasjon. Opplevelsen var prikk lik et viktig kontraktsmøte der begge parter skal være fornøyd før de skriver under avtalen.

«Da starter du neste uke med å kjøpe deg 0,5 liters flasker, og ikke familieflaske på 1,5 liter. Når vi vokste opp Rune, for 30 år siden, så fikk vi et lite glass brus på lørdagskveldene. Da delte vi 1 liter på 6 familiemedlemmer Rune. Uka etter så er det ytterligere nedtrapping. Hvor lang tid trenger du?»

Det ble stille en stund. Han måtte få tenke over det et par dager.

Det sa meg noe om at han ville, og var innstilt, men at det fortsatt var noen praktiske nye vaner som måtte implementeres. Hva skulle han erstatte med? Naturlig nok tenkte jeg. Og som forventet.

Jeg ville bli bedre kjent med Rune som person, før jeg satte på tiltak hva angikk kosthold og trening og de rent tekniske tingene, slik man vanligvis gjør når behov, målsetninger og ønsker fra kunden blir enda mer konkretisert. I dette lå det også i kortene at jeg ville høre Rune snakke om livet sitt. Hvordan det er nå, og hvordan det har vært? I tillegg var jeg også interessert i å dele hvem jeg var blitt og hva jeg hadde holdt på med de senere årene. For å skape mest mulig trygghet for han valgte vi å bevege oss på Runes arena denne gang. Runes faste turterreng. Gjennom tryggheten ville jeg få tilgang til ærligheten, tenkte jeg. Og ærligheten var kritisk viktig hvis jeg skulle forstå Runes verden. Og gjennom å forstå kunne jeg muligens hjelpe.

For Rune hadde gått turer, mange turer, og hadde funnet et område ved Hestsjøen i utkanten av Trondheim med et mykt myrterreng. Han fortalte at det var best å gå der, fordi han ikke klarte å bevege seg på annet underlag uten å få vondt i knærne. Det ga mening.

Rune tok umiddelbart regien da vi kom dit, og viste meg vei. Han ville gå først så jeg fikk se tempoet hans. Og han fortalte at han måtte ta pauser underveis, og at han trengte ofte 20 minutter på å bli varm i kroppen slik at systemet, og i sær knærne ble mer smertefrie. Det ga også mening, tenkte jeg.

«Jeg må ha litt inhalator sa han», og bøyde seg inn i bilen og lette etter den mellom setene.

«Må ha det på grunn av astmaen min.»

Selvfølgelig hadde han astma, tenkte jeg.

«Hvor mange sigaretter har du røkt daglig da du sist var på ferie, for en drøy måned siden? spurte jeg undrende, med undertone av han strenge gymlæreren.

«Det vil du ikke vite», kontret han kjapt tilbake

«Mer enn en pakke eller?»

«3 pakker om dagen.»

«Såpass ja,» sa jeg uten å følge det noe videre opp.

På turen var jeg på utkikk etter også andre ting enn det Rune hadde forespeilet seg. Jeg ville også se hvordan han rørte seg, hvilket funksjonsnivå var han på. Det ville gi meg masse informasjon til bruk senere i treningsopplegget. I tillegg ville vi begge at vi skulle ha det gøy, og le masse sammen. Det var null problem. Det var bare å begynne å prate om gamle dager det. Om alt det gærne vi gjorde da vi var kjekkaser og ungfoler.

Her var Rune på hjemmebane, og skravla gikk ustanselig den neste timen. Han var stolt over turterrenget sitt, og jeg merket tydelig at han ville vise treneren sin at han kunne bevege kroppen. Ingen tvil om han ble den flinke eleven, som ville ha skryt for godt utført arbeid. Og som hør og bør, fikk han det. Jeg tenkte det var viktig komme med positive forsterkninger over ting som ville være viktig i kartleggingen, både rent fysisk men spesielt på det mentale plan.

Rune la deretter ut om hvordan han hadde blitt en moskus på over 225 kg. Nå fikk jeg den usladdede versjonen, i kraft av at energien hans var fullstendig annerledes nå på turen. Varm og god i kroppen, tempo i bena og på hjemmebane. Det var selvfølgelig en annerledes opplevelse nå, enn da han kom på min arbeidsplass og vi satt rolig i hver vår stol ved siden av hverandre.

«Jeg er skikkelig sukkeravhengig jeg Ronny. Jeg kjøpte flere store plater sjokolade og spiste opp i bilen på tur hjem. En kjøretur på 2 minutter. Det jeg ikke spiste opp på kjøreturen, satt jeg igjen i bilen og spiste opp resten før jeg gikk ned i leiligheten. Papiret kastet jeg i søppeldunken på utsiden. Jeg har gjort dette i mange år. Det er som dop for meg. Skikkelig avhengig av sukker.»

«Det går bra det Rune. Jeg er selv avhengig. Men det er ikke på sukker. Jeg er rusavhengig. Jeg er under tilfriskning. Det vil si at jeg er rusfri nå. Men jeg kan aldri røre rusmidler igjen. I så måte er jeg i tilfriskning livet ut. På den måten har jeg et fint liv nå, og kan opprettholde dette livet ut. Og det er kun jeg selv som er ansvarlig for det.»

«Jeg er veldig glad for at du sier dette til meg Ronny, det betyr mye for meg, at du er så ærlig», sa Rune og stoppet opp og så meg dypt inne i øynene. Det blir enda mer interessant å jobbe med deg når du har dette problemet. Vi vet begge to at vi «lurer ikke en luring».

Rune klarer ikke å lure Ronny og Ronny klarer ikke å lure Rune. Dette er et postulat vi bruker veldig ofte sammen i vårt arbeid.

«Det skulle jo bare mangle da Rune. Du legger ut om de ulike problemene som sukkeravhengighet har gitt deg, og den overvekten som nesten tok livet av deg. Skal vi få til et skikkelig godt samarbeid, så tror jeg det er nøkkelen til suksess – at vi delte dette med hverandre. Det handler i så måte om gjensidig respekt og ydmykhet for de utfordringer vi har på hver vår kant. All avhengighet er i bunnen relativt lik, og kan behandles. Nå skal vi behandle din sukkeravhengighet. Og det er vi to som skal få til det.»

Rune forteller videre om de 4 fasene av overvekt. Der fase 4 er begynnelsen på slutten. I den siste fasen er livet i ferd med å gå rett i dass egentlig. Med fatale konsekvenser. Han klarer ikke å ta vare på egen helse og renslighet, og hygienen er et problem, han kommer seg ikke ut av døra, han klarer ikke å reise seg opp fra senga uten å få sår på albuene. Han er dypt deprimert. Han er en belastning for alle rundt seg. Og mer til.

«Jeg kjenner igjen denne fasen fra eget rusavhengighet, det er i grunnen veldig sammenlignbart. Det er siste fasen for en rusavhengig. Jeg selv har gått gatelangs i Oslos gater. På daværende tidspunkt hadde jeg mistet jobben. Jeg hadde mistet min omgangskrets. Det var bare jeg og hunden min. Han var den eneste som ga meg et lite snev av glede i livet. Alle pengene var brukt opp på rusmidler. Penger som jeg og hunden min skulle ha til mat. Jeg var skrubbsulten, fullstendig utslitt og hadde ikke sovet på flere dager. Jeg var ikke i stand til å ta vare på meg selv, hadde gått i de samme klærne i like lang tid. Jeg var for det meste bare ut om natten, snek meg rundt gatehjørnene, fordi jeg hadde angst for å treffe tidligere relasjoner. Jeg ville ikke at de skulle se meg slik. Oppsummert så er dette en dyp depresjon og en fortvilet situasjon å være i. Jeg ente til slutt med å stå i en lang kø utenfor Fretex i Møllergata for 15 år siden med hundre andre «løse fugler». Jeg hadde inntil da kanskje sett litt ned på de som sto i en slik kø. Her var det uteliggere, tilreisende Romfolk, rødsprit alkoholikere, narkomane, fattige småbarnsfedre og meg selv, og hunden min. Det gjorde noe med selvrespekten min. Det knuste selvbildet mitt i tusen knas. Jeg kjente på en ufattelig stor skam. Nederlaget var fullkomment. Jeg gikk derfra med lilla «nøytrale» poser fulle av mat med utgått dato som Fretex hadde fått fra kjærlige kjøpmenn. De posene var ikke så nøytrale egentlig. For noen visste jo at disse kom fra Fretex. Jeg gikk inn på en Rema butikk og spurte om jeg kunne få tre bæreposer. Dette for å prøve å beholde det lille av verdighet som var igjen. Det endret tankesettet mitt fullstendig. Jeg ser aldri mer ned på enkeltmenneske eller grupper etter dette. Jeg er ydmyk hva folk kan ha vært gjennom. Jeg prøver å være ydmyk for hva folk står for. Jeg gjør fortsatt forhåndsdømming. Men ikke så mye med negativ fortegn lengre. Jeg kjenner minnene i kroppen, som om det var i går. Det minner meg alltid på at jeg er sårbar. At jeg må passe på min avhengighet. Slik at den ikke utløses. Slik vil det også være for deg Rune. Og jeg skal hjelpe deg. Jeg har erfaring på feltet jeg også. Og jeg søker også andre som har erfaring. Slik at jeg stadig lærer å håndtere risikosituasjoner»

 

«Alt dette gjør deg mer interessant for meg Ronny, nå vet jeg at vi klarer det, hva er det som har fått fram denne ærligheten i deg?»

«Jo det kan jeg fortelle deg Rune. Det er min nåværende arbeidsgiver og noen fantastiske arbeidskolleger. Det er en helt spesiell forståelse for livets utfordringer nede hos oss. Vi jobber med livsstilsendring i folks hverdag, og da er det selvsagt at de nærmeste der har støttet meg og heiet på meg den dagen jeg fortalte min historie!»

Denne åpenheten og ærligheten mellom oss bestemte vi oss for å ivareta og ha det som et varemerke i vårt prosjekt.

Vi hadde en veldig god tur innover skogen. Etter hvert ledet Rune oss mot en stor myr.

«Jeg tror det er her Ronny. Jeg vil at vi skal gå over her. Jeg vil opp på toppen baki der», sa han og pekte opp mot noen furutrær.

Jeg diltet etter, og observerte Rune gå litt usikkert i et lite sikk sakk mønster, som om han lette etter en led å krysse myra på. Det var veldig bløtt og tungt søkk.

«Vi går over her, sa han og tråkket på.

«Eh… Jeg tro ikke det. Det er for bløtt og vi kommer til å synke nedi.

10612748_605529556235676_5695449846136474177_n

Her er vårt første blogginnlegg. Der turen i myra omtales.

Dette ble et «life-changing-moment» for oss begge. Nå var premissene satt. Nå skulle vi vise verden at forandring er mulig. Han på sitt område og jeg på mitt. Sammen var vi rett og slett dynamitt fant vi ut.

I etterkant satte jeg meg ned og oppsummerte litt hva jeg sto ovenfor av tilfellet med Rune, og hvordan jeg best kunne hjelpe han.

Jeg liker å kategorisere erfaringer i fire klasser for bedre oversikt over hva som må gjøres mer av, og hva som må endres, når jeg jobber med livsstilsendringer. Selve modellen har jeg hentet inspirasjon på fra en av verdens beste motivasjonsautoriteter; Anthony Robbins.

I Runes tilfelle valgte jeg å starte nederst, med verstingen av alle erfaringer egentlig. Og nederst på rangstigen om du vil. Disse erfaringene er skikkelig selvsabotasje. Slike erfaringer må Rune frigjøre seg fra for å få et godt liv.
Klasse 4 erfaringer
1. Det føles ikke godt
2. Det er ikke bra for Rune
3. Det er ikke bra for andre
4. Det tjener ikke det større hele

Rune forteller under turen at han har vært på ferie på Rhodos. Han våkner opp morgenen etter en fest. Det første han gjør er å fyre opp en sigarett på hotellrommet. Klassisk klasse 4 erfaring. Det kan umulig føles godt. Han hoster og harker og har problemer med å puste. Dernest, er det definitivt ikke bra for Rune, som har astma, å starte dagen med å fylle lungene med tjære og kullos. Det er definitivt ikke bra å forurense luften rundt seg og la lukten sive ut i omgivelsene. I tillegg lukter surt gammel røyk av munnen i flere timer etterpå. Og sist, men ikke minst, det er kun produsentene, agentene, selgerne av denne giften som tjener på det. Resten av samfunnet taper stort. Dette MÅ han slutte med, tenker jeg umiddelbart. Punktum. Jeg lurer på hvor mange av de nærmeste som kommer bort til han og sier følgende når dommen er avsagt; «Endelig Rune… Du klarte det. Du har endelig fått KOLS. Gratulerer. Du er helt rå..!»

Astmaen blir å betrakte som rusk i halsen i forhold. Kanskje han har begynnende KOLS, uten å vite det. Utfordringen jeg som trener og coach har, er å finne gode alternativ å fylle tommerommet med, når vanen/uvanen med sigarettrøyking skal endres. Hva trenger han istedenfor? Hvilket behov er det han må fylle? Det skal jeg jobbe videre med. Nettopp fordi han forteller meg fortsatt, nå 14 uker etter oppstart at han kommer til å røyke sigaretter når han skal ta seg en fest før sommeren. «Hvorfor det?», tenker jeg da.

 

Så er det klasse 3 erfaringer: Dette er absolutt ikke produktivt og må endres.

Klasse 3 erfaringer
1. Det føles godt
2. Det er ikke bra for Rune
3. Det er ikke bra for andre
4. Det tjener ikke et større hele

Her er det åpent mål. Det går ikke an å misse på denne. Her er dopet til Rune. Her er sukkeret. Her er trangen etter å gi seg selv en kortvarig lykkerus, når ting ikke føles så godt i øyeblikket. Det er ingen tvil om at sjokoladen kan gi gode følelser. Hva får en svensk barnekirurg til å fronte en organisasjon til fremme av sjokoladens fortreffelighet? – Fordi god kvalitetssjokolade er som Viagra og Prozac i kombinasjon, svarer Claude Kollin. (http://tidsskriftet.no/article/763723/) Selv inntar han daglige doser med god samvittighet. I tillegg inneholder sjokoladen dopamin og serotonin, som er enda viktigere for følelseslivet, slår den svenske eksperten fast. Det er av den grunn Kollin slår vitser om å forskrive sjokolade, istedenfor potensforsterkende eller antidepressive preparater.

Ja, det føles godt, å spise sjokolade. Men når 3-4 x 200 grams plater med melkesjokolade fortæres i døgnet, da er det vanvittig mye hvitt sukker og usunt mettet fett Rune putter i kroppen. Blodsukkeret skyter rett i taket og fettcellene skriker at de er åpne og det er bare å lagre kroppsfett. Masse kroppsfett. «Når blodsukkeralarmen går, frigjøres mengder av insulin for å bringe kroppen tilbake i balanse. Insulin en «nøkler» som låser opp cellefabrikkdørene så blodsukker slippes inn, men det er OGSÅ et fettlagringshormon. Når du spiser hvitt sukker, slår du av fettforbrenningen og lagrer dermed fett. Å avstå fra sukker vil gi deg mindre kroppsfett.» (fritt etter Lege Berit Nordstrand)

Dermed er det ikke bra for han. Det er heller ikke bra for omgivelsene. Rune skaper bekymringer og frykt i sin nærmeste omgangskrets og nær familie. Fordi alle vet at fortsetter Rune i samme gate, så er det egentlig det samme som å sakte men sikkert å begå stille selvmord. Med andre ord; livsstilssykdommer med dødelig utgang. Rune dør sannsynligvis ikke av hjerteinfarkt i Trondheim, pga. raskt responstid på ambulanse. Men det er ikke alle tenker slik. Jeg som hans personlige trener – og venn - vet jo at nær familie har vært redd for hjertet til Rune. Og jeg kan forstå det. Dermed blir det å påføre også andre rundt seg unødvendig stress. Noe jeg vet Rune selv ikke vil. Ingen vil egentlig det. Men realiteten er at det er slik. Punktum. I tillegg tjener det heller ikke et større hele. Snarere tvert imot. Her er vi inn på samfunnsmedisinske kostnader. Ekstrem fedme ER en sykdom, og en diagnose. Og det brukes vanvittig mye av våre skattepenger på å behandle overvektige. Og det er som vi alle vet et raskt økende problem.

Rune er nå nødt å gjøre en god porsjon klasse 2 erfaringer fremover, og er allerede godt i gang. Det er nemlig disse som gir det største vekstpotensial.

Klasse 2 erfaringer
1. Det føles ikke så godt
2. Men er godt for Rune
3. Det er også bra for andre
4. Det tjener et større hele
Han er nødt å frigjøre tid til å trene, lage til riktig næring for kroppen, restituere. Enn videre å planlegge/tilrettelegge egne aktiviteter som handler kun om han selv. Dermed må han også bortprioritere noe og noen. Herunder å prioritere bort og/eller delegere bort oppgaver i det miljøet han bruker mesteparten av tiden sin; biljardmiljøet. Det er ikke sikkert det vil føles godt med det første. Men det blir godt for han selv. Fordi han får tid til seg selv og får den nødvendige roen mellom viktige treninger, turer, og alt som omhandler livsstilsendringen. Det er med på å senke stressnivået i hverdagen, som igjen gir god grobunn for mange gode prestasjoner. Det vil også være bra for andre, fordi nå får de andre rundt han virkelig vist han at de stiller opp for han. At de nærmeste heier han frem og vil bidra for at teamet som Rune er en del av skal lykkes. Og det tjener et større hele.

Et annet område er å skape økt bevegelig i kroppen, for å kunne utføre gode bevegelser. Jeg vet at Rune ikke synes det er spesielt godt å strekke kroppen i stillinger som minner om yoga. Men det kommer å gjøre godt for kroppen på sikt.

Herunder finnes mange eksempler. Det vil oppstå mange situasjoner der belastningen Rune utsetter kroppen for vil skape skikkelig treningsverk, smerter i knærne pga. slitasje osv. Men dette er forbigående, og gjør godt for Rune på sikt

Andre ting som kanskje ikke vil føles så godt er vonde følelser, og særlig de følelsene som er knyttet opp til trøstespising, og kjedsomhet osv. Det vil komme dager som er litt mer overskyet, og gamle spøkelser banker på døra. Da er det viktig å ha et godt nettverk rundt seg som forstår mekanismene bak dette. Og det har Rune nå fått til gjennom å dele dette med andre.

Målet er åpenbart å produsere flest mulige klasse 1 erfaringer og dyrke disse:

Klasse 1 erfaringer er;
1. Det føles godt
2. Det er godt for Rune
3. Det er godt for andre
4. Det tjener et større hele

Det å motstå fristelser, og vise karakter vil være en klassisk klasse 1 erfaring. Å ha full kontroll over egne lyster, og alltid tenke konsekvenser, er en av suksessfaktorene.

Jeg føler at Rune har klart å gå fra mange klasse 2 til klasse 1 erfaringer nå i løpet av de siste 3-4 ukene. Fysisk sett er knesmertene sterkt redusert og det føles godt i knærne mesteparten av tiden, gir han tilbakemelding på.

Jeg ser på Rune at omdirigeringen av arbeidsoppgaver og plikter har gjort han mer lykkelig, og således føles det også godt for han nå – og ha bedre tid til og aktivt endre livsstil. Det er en jobb som må gjøres og krever ressurser av han. Han har kuttet ut sjokolade, kuttet ut brus, kuttet ut alt som er usunt. Han putter i seg sunn mat, og det føles godt. Det er definitivt godt for Rune. Det er definitivt godt for andre, fordi han er blitt et positivt motiverende råskinn. Og det tjener et større hele, nettopp fordi han viser for alle og enhver at alt er mulig. Menneskets kapasitet til endring er uendelig. Punktum.
Rune VIL forandre livsstil. Han er motivert og klar for det.

Han MÅ forandre livsstil. Han vet konsekvensene av og ikke gjøre det.

Han KAN forandre livsstil. Han har alle de verktøyene og ressursene han trenger.

Da FÅR han de resultater han selv vil.

 "Du lurer ikke en luring!"

Hilsen Ronny «Hitman» Fevåg

 

 

 

 

 

 

 

Hits: 8668

26

Intervju før dagens økt.

Denne uka var det "mesterskapsuke" igjen. Den uka vi veier er det altså mesterskapsuke. 4 uker siden forrige veiing (18. des) og jula har vært imellom. På kontrollveiing i jula kunne vi registrere at jeg gikk opp 0,5 kg fra juleaften til den 30. desember. Det er godt innafor akseptabelt og det runget en "high five" mellom meg og coach Ronny Hitman. Det var egentlig godt med en treningspause i perioden 26-29 desember. Kroppen fikk hvilt seg selv om drikken jeg drakk var noe forurenset...

  1. desember var jeg og Hitman igang med kompistrening. Det betyr litt mer senka skuldre enn når vi "jager medaljer" i PT timer. Ingen må tro at jeg får gå helt i fred på trening når coachen er tilstede selv om jeg bestemmer det meste selv på disse treningene.

"Ordentlig ja, 90 grader, itj nå slurv" osv kommer det fra han titt og ofte. Det liker jeg svært godt da jeg også stiller høye krav til meg selv.

Siste 17 dager har jeg kun hatt helt treningsfri eller fri fra hverdagstrim 1 dag. Det var på mandag da mine knær og hofter kjente kjøret de har vært igjennom. Etter en dag med total hvile er kroppen mye mer velfungerende igjen. 2 av disse 16 dagene har jeg hatt snømåking som hverdagstrim, ei økt på 30 min og ei på 40 min, resten har vært reel trening. Jeg setter eget krav om minimum 30 min hverdagstrim for å få økta godkjent. 26 timer og 30 minutter med effektiv trening/trim har jeg vært igjennom siden 30. desember.

Tredemølle med strikk.

Selverklært i fase 2!

Vi skal ærlig innrømme at både jeg og Hitman jager resultater, men det overordnete målet mitt i det siste har likevel vært å komme meg til fase 2 som overvektig fortest mulig. (Lenke til forklaring om fasene ved å trykke på hverdagproblemer øverst i bloggen). I fase 2 så åpner det seg nemlig en ny verden for meg. Fettforkleet som henger foran mine lår og hindrer fri ferdsel er ikke borte, men er ikke til hindring lenger. Jeg klarer å ha på meg truger, og den vaggete gangen er mye mer normalisert. Jeg ble faktisk trugeklar 6-7 kg før estimert tid pga av mye trening og dermed mer fit kropp "kilo for kilo". Hadde jeg derimot slanket meg uten trening ville jeg nok måtte ventet 5-6 uker til før jeg kunne gå med truger selv om jeg hadde samme vekta...

Jeg sier kort og godt til dere som følger bloggen:

"Æ e i fase 2"

Det er en fantastisk følelse for meg. Selv med en god del smerter i knær og hofte sier jeg bare:

"I feel great"

I dag fikk jeg også bekreftet dette i hverdagen. På veg til HIT The Gym i dag møtte jeg på en hel skoleklasse med ungdommer i den "verste alderen", nemlig 13-14 år. Glimrende mulighet tenkte jeg like før jeg møtte de. Jeg gikk selvsikkert mot dem, leita etter blikkene deres, men ingen la merke til meg. Noen så meg så vidt inn i øynene, men ingen stirra hverken på vaggete gange eller stor overvekt. Vist er jeg stor enda, men det er ikke så uvanlig å være så stor som jeg er nå. Dette er også en bekreftelse på at jeg nå er i fase 2 som overvektig.

Bear walk.

Jeg ser fram til å gå gjennom fase 2 på veg til fase 1. Den fasen er for meg med min høyde og kroppsbygning ca 30 kg. Jeg har nå gått fra fase 4 (begynnelsen av fase 4) til fase 2 og det er en plass mellom 65 og 70 kg. Fase 2 er altså mye kortere fase å komme igjennom. Husk min beskrivelse av fasene er ikke egentlig referert til antall kilo, men heller de problemer og utfordringer som oppstår med økende antall kilo på visse nivå. Jeg har i det siste visualisert mye rundt reisen gjennom fase 2. Visualisering har jeg brukt mye siste 15-20 år for å oppnå andre mål i livet.

Tredemølle ala Anette "Spitfire" Leistad. Vi jobber også med attityde på trening. Inspirert av både Roy Rolstad og Gøran Sørloth.

Resultater!

Jeg skriver så mye om treningene til meg og Hitman så jeg skal ikke bruke mye energi på det enn at jeg gikk "helt tom" ca. 10 min før planlagt slutt av treninga i dag. Da hadde jeg likevel holdt på i 2 timer og 20 min. Coachen tok meg så inn til veiing og her er resultatene:

Vekt 158.8 kg
Vektreduksjon siden forrige måling 18 desember: 4.6 kg
vektreduksjon siste 14 uker 25.5 kg
Vektreduksjon siden "all time heavy" ca 70 kg.

runeveing

Resultat etter 14 uker.

"I feel great"

Corleone

 

Hits: 8679

2

"No days off" er Ronny Hitmans grunnregel når det gjelder å røre seg. Det gjelder enten at man er på trening, eller lurer inn litt hverdagsaktivitet de dagene det ikke er trening. Hverdagsaktivitet kan være en spasertur, eller f eks snømåking. Min egen regel rundt dette er at det må minimum være en halv time for å kunne godkjenne det som godkjent aktivitet.

Jeg og Hitman har likevel et postulat som heter "innenfor rimelighetens grenser", og nå på mandag så brukte Hitman den regelen på meg. Han tok meg ut av trening og ba meg om å holde meg mest mulig i ro og få meg ordentlig med søvn. Forrige ukes aktiviteter hadde gjort mine knær og hofter ganske så vonde og såre, og da mente Hitman at hvile var på sin plass. Jeg er glad coachen er så proff og gjør dette. Jeg er underlagt hans regime når det gjelder helsa mi, og vår avtale er at jeg gjennomfører det han sier rundt dette, punktum! Utenom de treningene han har satt opp har jeg likevel stor kunstnerisk frihet til å styre treningene og hverdagsaktivitetene mine selv.

Hitman sa han ønsket å utfordre meg i " mesterskapsuka" (den uka vi veier) og hvile var derfor ønskelig i forhold til dette. Mandag kveld får jeg telefon fra Hitman og utfordringen var at jeg skulle ha 2 stk PT`er som skulle trene meg, nemlig han og Mona Lorvik - Personlig Trener! Kult sa jeg, men husk regelen min sa jeg videre. Hun får ikke trene meg hvis hun ikke klarer å gi meg godt humør, og det får du informere henne om ... Ellers så bruker jeg ikke en kalori på hva coachen forbereder til treningene. Jeg bare møter opp og gjør hva han sier!

Mona feat. Hitman!

Så i dag (tirsdag) var det klart for treningen med Mona og Hitman. Coachens krav til meg er 1 times oppvarming før han kommer inn (gjelder kun meg såvidt jeg vet). Jeg stod på elipsemaskina når Mona ankom  HIT The Gym! Hun kom bort til meg og full av treningsedorfiner klarte jeg ikke å dy meg:

"Du vet regelen" spurte jeg.

"Nei" svarte Mona, hva da?

"Ingen får trene med meg uten å gi meg godt humør"

Mona kontret umiddelbart og rak i ryggen:

"Det ska æ klar"

Nydelig tenkte jeg, bein i nesa, det liker jeg ...

Mona er forøvrig den som tok bilde av meg og Hitman helt i begynnelsen der vi fant ut at Hitman ikke kunne publisere bilde uten at han var perfekt på håret. Jeg har lovet Hitman at jeg skal nevne dette på bloggen med jevne mellomrom og dette var en meget god anledning 😉
Hitman tok ordet før trening og sa jeg skulle tenke at det var 2 disc jockeyer som konkurrerte om å kjøre de beste låtene, og det hele ble kalt Mona feat. Hitman!

Mona kjørte første øvelse og det var "gående utfall". Jeg gikk rett til enden av lokalet og skulle starte og da sa Mona :

"Jøss, starter du helt bak der"?

"Vet ikke om annet enn maks jeg sa jeg, fyren er jo gal sa jeg videre ...

Etter en runde og der jeg trodde jeg skulle få pause sa Mona:

"Og en gang til"

What, er hun like gal tenkte jeg ...

Balansetrening med "Bulgarsk bag"

Treninga drev framover i en herlig rytme. Hitman og Mona vekslet på annenhver øvelse, eller annet hvert sett i hver øvelse. Stort fokus på å gjøre alt riktig samtidig som vi hadde det utrolig gøy! Sannelig ble ikke treninga avsluttet med "sura" også. Vi løp rundt som unger for å røre hverandre slik at noen andre "har`n". Det er så herlig at vi kan gjøre slike ting, finne humor og ungdommeligheten i oss selv, og rett og slett ha det gøy samtidig som vi trener og forbrenner kalorier.

"Sura"


Mona, det var så herlig å trene med deg. I tillegg er du mye penere enn Hitman og det er et stort bonus 🙂
Jeg anbefaler andre som er interessert i å prøve PT om å teste Mona, dere vil få ei super treningsøkt!

 

IMG_2025
" Ingenting stort er skapt uten entusiasme"
Corleone

Hits: 1718

8

Jeg åpner dagens innlegg med et sitat fra min gode venn Gøran Sørloth!

"Det er kun lov til å være sur et sekund på rad"

Godt humør har vært fokus for meg lenge før jeg ble overvektig. Det ligger liksom naturlig, men det betyr ikke at ikke jeg må jobbe hardt for å ivareta dette fokuset. Etter hvert som jeg har blitt "mer voksen" har jeg også fått mer kunnskap også på dette området. Samtidig som jeg har fokus på godt humør og entusiasme stiller jeg strenge krav til de rundt meg. På samme måte liker jeg veldig godt at de samme personene stiller strenge krav tilbake til meg. Å holde avtaler ble prentet inn i hodet mitt av min stefar allerede fra barnsben av. Jeg tenker om det å holde avtaler som et "varemerke" jeg ønsker å ha fokus på. Ting kan selvsagt komme i veien, men "stein i skoa" unnskyldninger holder aldri hos meg.

Jeg er inspirert av flere personer. Nils Arne Eggens God-fot teori er noe vi prøver å etterstrebe i vår biljardklubb. Øyvind Hammers mentale fokus prøver jeg å påføre "mine utøvere" innen biljard, Ole Einar Bjørndalen er mitt forbilde, og jeg har stor sans for ideologien til Per Fugelli.

På sosiale medier ser jeg svært ofte at folk deler sitater fra nevnte personer, men det er stor forskjell på og virkelig leve etter disse sitatene og " å liksom" gjøre det. Der går mange i fella etter min mening. Hos noen mennesker ligger slikt fokus mer latent, men det betyr IKKE at de ikke også må jobbe for å ivareta fokuset. Gøran Sørloth er et prakteksemplar på en slik person.

Jeg elsker å omgi meg med personer som gjør meg motivert. Tidligere har dette vært rundt klubbdrift og med meg som "primus motor", men nå gjelder det min egen helse. Jeg har framhevet mine viktigste støttespillere og "bakt" de inn i mitt liv som det å bli en god golfspiller.

IMG_3302

Denne gang vil jeg framheve personen til venstre i bildet. Lars "Hoinnern" Skjærli. Han har kjent meg siden første klasse i barneskolen og kjenner meg som sin egen bukselomme. Foreløpig har han stilt 10 lørdager under følgende forutsetninger:

"Rune, ha deg på trening på lørdag, så er det sunn og næringsriktig mat til ønsket tidspunkt til deg på biljardklubben, men kun hvis du drar på trening".

Annenhver lørdag framover er det fellesmat på vår klubb sammen med flere av mine støttespillere. De 2 andre på bildet er min "caddie" Pål Nyheim og Tor Egil Mæhre.

Unngå negativ energi!

Jeg prøver bevisst å unngå personer som gir meg negativ energi. Det valget gjorde jeg i 2008 når jeg først tok tak i helsa mi. Det betyr IKKE at jeg ønsker disse personene noe vondt, snarere tvert imot. For at livet mitt skal bli bra ønsker jeg helst at folk som gir meg positiv energi skal ta del av min tid og liv. For noen virker dette uempatisk, men det gjør det ikke for meg. Jeg er svært glad i de nærmeste rundt meg, og ønsker å vise dette til dem så ofte som mulig. Jeg betrakter meg selv som rasjonell!

Inspirerende personer!

Min viktigste støttespiller er min personlige trener og kammerat Ronny Hitman Fevåg. Etter det kommer famille og klubbkamerater på løpende bånd. Jeg betrakter de alle som endel av min "famille". Jeg har nevnt personlige trenere på Hit The Gym som gir meg inspirasjon som for eksempel Anette Spitfire Leistad og Tor Panzer Holm. Ellers så har entusiasmen til de som driver Livsstilsklubben på Hit The Gym gitt meg mye energi uten at jeg kjenner de så veldig godt enda. De sprudler av entusiasme og den energien ønsker jeg å ta en del av.

I dagens blogg vil jeg framheve en annen inspirasjonskilde, nemlig Nora "Sunshine" Mathisen. Hun er ung og hun er personlig trener på Hit The Gym. Hun konkurrerer i fitness og normalt ville det være kulturkræsj av dimensjoner sett fra den verden jeg levde i over 20 år. Når jeg var ung likte jeg svært dårlig å bli undervurdert fordi jeg var ung, og som overvektig liker jeg svært dårlig å bli undervurdert fordi jeg er overvektig. For meg betyr det at det eventuelt Nora mangler av erfaring tar hun igjen på entusiasme og godt humør i bøtter og spann.

Jeg så denne unge sprudlende damen på Hit The Gym for 3 måneder siden. Hun hadde den velkjente "PT-Gangen", smilte som ei sol og var i "unormalt" godt humør. Dette fattet min interesse da jeg har hatt fokus på dette i mange år. Jeg la merke til at hun "grusa" min standard på humør bare ved å se smilet hennes. Dit vil nå, tenkte jeg etter at jeg så henne et par ganger. Jeg føler jeg på en måte er der nå, men det jobber jeg hardt for.

I mitt hode er det svært sjeldent noen tilfeldigheter. Dette er selvsagt evaluert nøye. Hva er det nå som tillater meg å tro at jeg nå er på samme nivå i humør som denne sprudlende unge damen? Jeg kommer bare til et svar. Vi har begge fokus på trening og sundt kosthold. Ja selv om vi kommer fra vidt forskjellige verdener så deler vi nå faktisk denne interessen. Ingenting kommer selvfølgelig ikke av seg selv. Jeg spurte Nora om hun jobbet hardt for å ha slikt et humør og positiv attityde.

"Ja, det gjør jeg virkelig" svarte hun.

Nok en bekreftelse for meg at uansett talent kreves det hardt arbeide for å lykkes med å nå sine mål.

Nora skal konkurrere i athletic fitness i april og har det som sitt store hovedmål. Hennes treningsmotto er:

"Train hard or go home"

Hun er altså svært ambisiøs og likevel har hun fantastisk humør. Det minner meg om det ene postulatet til Gøran Sørloth som han sa til meg under God-fot turen på fredag om det å bli best i fotball:

"Det er tøff prosess, og vi må være målretta for å bli best, men underveis må vi ha det jævlig artig"

Dette minner svært mye om nettopp Nora. Hun har likevel en noe merkelig, men likevel veldig artig "signaturøvelse". Hun driver og bærer på folk på ryggen som varemerke. Lørdag kveld måtte jeg riste på hodet da jeg så hun etter vår trening drev og bar rundt på Hitman samtidig som hun sa:

"Det er lett, det er lett" 🙂

Jeg og Nora har derfor et felles mål. Hun skal bli sterk nok til å bære meg på ryggen og samtidig ønsker jeg å bli lett nok slik at hun skal klare det. Felles mål er utrolig motiverende og jeg vet at vi begge trigges av dette bare vi ser hverandre. Vi ønsker å nå vårt felles mål så fort som mulig, men innen rimelighetens grenser. Inntil videre fikk jeg prøve å ha Nora på ryggen. Jeg nektet selvsagt ikke å ha tonnevis med godt humør festet til min rygg.

 

10906702_10152983618560450_2048344409_o

Jeg er fast leser av Nora sin blogg og anbefaler andre til å bli inspirert til både trening og å lage sunn mat ved å følge bloggen hennes.

http://fitnessnora.blogg.no/

"Ingenting stort er bygd uten entusiasme"

Corleone

 

 

 

Hits: 4592

14

I dag var det endelig klart for tur sammen med en av mine store inspirasjonskilder i hverdagen, nemlig Gøran Sørloth. Gøran er nært tilknyttet vår biljardklubb gjennom min mentor Torstein Wik, og har holdt foredrag om vinnerkultur hos oss ved flere anledninger. Er Gøran tilstede på våre selskap er det en selvfølge at han holder takk for maten talen...

Første trugetur etter snart 5 år ble altså med Gøran, og jeg må ærlig innrømme jeg var skeptisk til fordeling av taletid. Normalt innvilger jeg turfølge som er med meg mellom 10 og 15 % taletid på turene hvis de er heldige. Jeg visste allerede før turen at dette ville bli en maktkamp av dimensjoner når det gjaldt taletid!

 

Gøran trodde sikkert dette ville bli en kosetur for hans del for han skulle jo gå med en moskus på over 160 kg. Men denne gleden ville jeg "strupe" så tidlig som mulig og jeg hadde en utfordring til han. Trugene var vel på våre føtter og da kom utfordringen. Bak i bilen min ligger nemlig en vektvest på 30 kg og jeg utfordret han til å gå turen med denne på. Gøran tok utfordringen på strak arm.

I en fantastisk tur som varte i 1 time og 50 min fikk jeg gleden av å høre på en av Norges beste fotballspillere fra da Rosenborg var på høyden og det norske landslaget hadde sine beste resultater, snakke om vinnerkultur og Nils Arne Eggens God-fot teori. Alt dette blandet med deilige treningsendorfiner til stormoskusen på over 160 kg og "lillemoskusen" på ca 125 kg. Gøran var nemlig 125 kg med vektvest, drikkeflasker og klær. På videoen ser vi selvsagt hvordan Gøran er, han løy av seg 20 kg bare for å skape humor før turen, fantastisk.

Sitater fra Nils Arne Eggen ble servert på løpende bånd og det ene passer veldig godt å gjengi:

Nils Arne om Gøran fra Rosenborgtida:

"Du prate så my at æ e sikker på at du klare å prat på dæ strekk"

Jeg måtte spørre Gøran om han virkelig var slik som fotballspiller. Da svarte Gøran følgende om seg selv:

"Det e ingen som har dømt så my, kjefta så my på publikum, kjefta så my på medspillera, kjefta så my på motspillera og samtidig spælt"

Jeg tror han på hvert eneste ord...

Siden jeg også er et råskinn til å prate, og vi snakker om fotball så kaller vi det uavgjort i prating. Like greit å bruke fotballterminologi på resultatet også. Resultatet i mest taletid var likevel ikke viktig på denne turen. Det viktigste for meg var hva jeg kunne lære, og hvilken motivasjon jeg kunne få til å klare å fullføre det prosjektet jeg har startet på.

Noen "læresetninger" ligger igjen i hodet mitt etter turen. Gøran fortalte om det å skulle bli best i fotball og hvordan nå sine målsetninger.

Gøran:

"Det er tøff prosess, og vi må være målretta for å bli best, men underveis må vi ha det jævlig artig"

"Den dagen du føler du ikke lærer noe nytt så mister man motivasjon. Vær ALLTID åpen for ny kunnskap"

"Det er forskjell på å møte opp og det å være ORDENTLIG TILSTEDE når du møter opp"

Gøran snakket også viljestyrken til å stå på de dagene det ikke gikk så lett. Han visualiserte for meg turen vi var på i dag og veien mot toppen og det høyeste punkt. Tenk slik at du må komme deg til toppen og at det er lett tilbake. Det er hodet som er viljen. Gøran sa at det var en "kjempeplussfaktor" å ha hodet med seg. Jeg elsker allerede dette ordet, så takk skal du ha Gøran.

IMG_3296

Bekker måtte også forseres!

Før turen hadde jeg tenk å arrestere Gøran for syt hvis han prøvde seg. I teamet vårt er det nemlig strengt forbudt å syte og gi andre negativ energi. Jeg hadde utfordret han til å gå med 30 kilo ekstra, men etter 2 minutter så hadde jeg faktisk glemt at han hadde den på under jakka. Han nevnte det ikke med et eneste ord. Jeg la merke til når jeg tok drikkepause så hvilte han seg framoverbøyd. Etter turen ga han ærlig tilbakemelding om at dette gjorde han fordi det var tyngre å stå med vektvesten enn å gå, men under turen sa han ikke et eneste ord om dette.

Gøran lærte meg også mye om attityde under trening. Det gikk mye på det samme som Roy Rolstad lærte meg under gjeste-PT time 30. desember.

Dette har vært en fantastisk og lærerik dag for meg og jeg bobler over av energi.

Tusen takk for turen Gøran, du er et unikum. Jeg siterer selvsagt et postulat fra Nils Arne Eggens Godfot teori:

"Ingen blir god alein"

Corleone

Hits: 5397

8

Har fått henvendelser vedrørende problemer relatert til ekstrem overvekt og henviser til tidligere publiserte artikler.

Her er snarveiene:

Hverdagsproblemer relatert til overvekt

  1. Overvektens 3 faser
  2. Hverdagsproblemer i fase 2 og fase 3
  3. Trygge og utrygge omgivelser
  4. Når trygge omgivelser blir utrygge
  5. Livsstilsendring
  6. Tilrettelegging for problemer og utfordringer for mennesker i fase 3!

Hitman prøver å sette seg inn i hvordan det er å være 170 kg

RuneG

 

Hits: 2689