Hopp til innhold

2

"Rydd opp rundt deg og skaff dine støttespillere" er av mine viktigste tips til de som skal gjennom et livsstilsprosjekt. Jeg snakker ikke om de som skal gå ned 4-5 kilo for å få sommerkroppen, eller ønsker å bygge 2-3 kilo muskler av samme grunn. Jeg snakker om de som er i ferd med i å få livsstilssykdommer, eller de som allerede har det. Prosjektet blir mye større jo verre utgangspunkt man har. Hovedsakelig mener jeg de som er i fase 2 eller 3 som overvektig. For meg startet fase 2 ved ca 30 kilo overvektig, og opp til ca 60 kilo overvektig. Det er ikke tall jeg har funnet på ved en tilfeldighet, men hvilke utfordringer som slår inn ved de ulike platåene ved vekta. Er man lavere enn meg er det kortere intervall mellom fasene, og er man høyere er det lengre intervall.

Les om fasene her

Jeg var i fase 4 mot slutten av 2007 (mer enn 100 kilo for tung for meg). Det betyr for det meste sengeliggende, med store problemer å gå, og store utfordringer med blant annet hygienen. Jeg vasket meg mer enn nok, men det var verre å komme til. Livsstilssykdommene hopet seg opp og man får gjerne det ene pga av det andre. Dårlig søvn pga av søvnapne og utallige dobesøk om natten (diabetes). Rastløse føtter (restless legs) hver kveld pga høyt sukkerinntak, dårlig kosthold samt røyk i store mengder ved flere anledninger. Slitasje i knær var uunngåelig. Slitasje i venstre hofte pga av at jeg sov for det meste (80-90%) nærmest sittende vendt mot venstre side. Jeg hadde oppdaget at jeg fikk færre pustestans (søvnapne) når jeg lå mot venstre. "Kølla" sluttet også etter hvert å virke, og kunne bare brukes til det til det aller nødvendigste. Det var det verste nederlaget for meg som en mann i "sin beste alder".

Jeg snakket ikke til noen av mine venner eller familie om disse tingene. De så likevel mine store praktiske utfordringer i hverdagen. Kun moderator av denne bloggen fikk innsyn i mine livsstilssykdommer en gang jeg ønsket innspill i forhold til søknad til NAV. Det handler om tillit, forståelse og de råd jeg ønsket fra en som stod meg nær.

Jeg ønsket ingen sympati fra de rundt meg. Kun hjelp med praktiske ting for å gjøre hverdagen letter være seg snømåking, knyting av sko på veg til fest, eller andre "tunge løft". Jeg har alltid ment jeg selv har hatt ansvar for min livsførsel spesielt med det utgangspunktet jeg hadde. Glimrende karakterer på ungdomskolen, og god i de fleste idretter jeg valgte å satse på. På skolelaget fra 7. til 9. klasse i både fotball og basket, landslaget og norgesmester i biljard som junior. Jeg var topptrent fram til jeg var 17 år.

Jeg ønsker fortsatt ingen sympati på grunn av det ene eller det andre. Det er det heller ingen grunn til. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt det så bra som nå i livet. Det har vært beinhardt å komme tilbake dit jeg er nå. Masse planlegging og tilrettelegging, masse smerter og jernvilje. En av mine inspirasjonskilder Roger Nesshaug, sier jeg har elefantpsyke. Den eneste kommentar jeg har til det er:

"Jeg liker det han sier"

Det handler om å ha trua på seg selv og ingenting annet. Tro godt om deg selv sier jeg til de som spør meg om råd. Ikke snakk deg selv ned ved å si du ikke får det til.

En av mine største utfordringer med dette prosjektet har vært rundt maten. Først og fremst fordi jeg manglet kunnskap, dernest pga av at jeg ikke klarte å stå oppreist lenge nok på kjøkkenet for å lage riktig mat etter at jeg startet å trene. Kroppen krevde hvile etter treningen pga slitasje jeg har. Kostholdet betyr mellom 70 og 80% for vektreduksjonen så utfordringen måtte løses. Det var ikke noe annet valg. Jeg måtte være en god strateg i forhold til min egen livsstilsprosess. Det bringer meg tilbake til første setning i dagens blogg:

"Rydd opp rundt deg og skaff dine støttespillere"

Hvor ofte har jeg ikke hørt:

"Jeg la på meg 20 kilo etter at jeg møtte kjærringa, de er umulig å få av, hu lager alt for god mat".

Hmmm, er min første tanke da. Er det hun som bestemmer hva du putter i munnen? Min andre tanke er at det er ikke til meg du sier at det er umulig, men til deg selv. Du har gjort oppgaven umulig fordi du sier til deg selv at det ikke er mulig. Hvis kjærringa er så flink til å lage mat så garanterer jeg at hun også klarer å lage sunn mat. Det handler om å være villig til å prøve. Skal man endre livsstil og ned i vekt så handler det om å ha sine nærmeste som støttespillere. Er de ikke villige til å være støttespiller så må man fikse det selv. Jeg nærmest garanterer at kjærringa eller kjæresten støtter opp om prosjektet hvis man selger det inn på riktig måte. Klipp plena, måk snø, ta oppvasken i motytelse så lager hun mat "så det lukter svidd". Motytelsene er i tillegg gratis trim, og ekstra bonus er blid kjærring! Det er mye rart som piffes opp i samlivet etter hvert som husbonden ser fresh ut i ansiktet, tar i et tak og kjærringa er blid på samme tid...

harepus
9. desember 2014. Kristin Harepus har vært en viktig støttespiller helt fra starten i prosjektet.

Jeg hadde store utfordringer når det gjaldt maten. Jeg spurte en nær venninne (Kristin Harepus) om hjelp. Hun stilte opp på en fantastisk måte og lagde 30-40 porsjoner med riktig og næringsrik mat med jevne mellomrom. Det var "stridsrasjoner" som jeg kunne varme enten i mikro eller ovnen etter trening. Underveis har jeg fulgt Hitmans oppfordring og har lært meg å lage ca en rett i måneden. Det betyr 24 retter på 2 år når vi kommer så langt. Mer trenger man ikke å vite hvis man ikke er spesielt interessert i mat da.

Min nærmeste støttespiller

I hele mitt liv har min mor vært min nærmeste støttespiller. Støttet meg i tykt og tynt i alt jeg har foretatt meg. Samtidig har hun registrert forfallet hos sin kjære sønn. Hun har lest blogg mange ganger med lommetørkle i hånden. Jeg snakket aldri med henne om helsa mi og det var bevisst. Jeg ville ikke slippe henne innpå temaet. Dette har hun selvfølgelig konfrontert meg med etter jeg har vært åpen i bloggen. Er det noen som har hatt ei bekymret mor rundt seg? Det er dobbel "pain" i en trasig situasjon. Jeg fokuserte ekstra godt på strålende humør når jeg kom på middag. Jeg har ikke rent ned dørene til min mor for å si det sånn. Middag hver 6-7 uke, 2-3 telefoner i måneden. Siste ferieturen sammen når jeg var 15 år. Det får holde, jeg er sønn og ikke datter har jeg fortalt henne. Likevel har jeg ubrytelige forpliktelser ovenfor henne. Bursdagen min og hennes, juleaften, og besøke gravsteder til besteforeldre og far. Jula 2007 satt jeg i bilen mens hun var ute på gravstedene. Jeg skyldte på ryggen, men sannheten var at jeg ikke hadde sjanse til å gå distansen til gravstedene.

Høsten 2014 inviterte jeg meg selv på middag hos min mor. Jeg var godt forberedt. Jeg ville invitere henne som støttespiller i prosjektet, men jeg visste ting måtte taes opp slik at det ble en støtte og ikke en belastning. Jeg ønsket å komme på middag hver 14 dag og hun kunne få vite det hun trengte om prosjektet direkte av meg. Vi skulle ikke være venner på facebook (det var vi ikke før heller) til hennes store fornærmelse. Jeg forklarte henne at jeg ikke ville ha en mor som trykte liker på alt jeg foretok meg direkte på min profil. Jeg kjenner henne godt og vet det ville ha skjedd. For meg er det et forstyrrende element og sikkert veldig rart for mange, men det kan ikke jeg ta hensyn til. Jeg er ikke noe mindre glad i min mor for det.

Det jeg hadde forberedt meg mest på var det uunngåelige i dette møtet. Hun hadde lest blogg og som mor var hun svært bekymret. Bekymret over at jeg ikke skulle våkne etter pustestans, bekymret over hjertet mitt, bekymret over om jeg trente for hardt. Jeg var beinhard ovenfor min mor og fortalte meg at dette ville jeg ikke høre noe om. Jeg må få lov til å si det, jeg er din mor. NEI, det får du ikke lov til å si til meg. Du får tenke sånn og det vet jeg gjør, men det er uaktuelt at du sier det til meg. Jeg har ikke sjanse til å nå målene mine hvis jeg skal gå rundt å være bekymret. Jeg ønsker ingen "sulling og dulling". Det gir ingen resultater. Du får støtte meg på min måte, eller holde deg utenfor. Med utenfor betydde selvsagt ikke at vi skulle bryte kontakten, men at kontakten var mer slik vi hadde før. Det var hardt for min mor, men allerede dagen etter fikk jeg mail om hvor glad hun var ovenfor de valg jeg har tatt, og skulle støtte meg på aller beste måte. Slik har det vært i ettertid og støtten har vært uvurderlig. Så tusen takk!

I februar i fjor hadde jeg likevel en test. Jeg sendte tekstmelding til 2 stk. En til min mor og en til hun som nå har tatt over som min nærmeste støttespiller. Følgende tekst stod det i SMS:

"Jeg har jævlig vondt, er helt utmattet etter all treningen og sliter med å sove". Synes du synd på meg?

Fra min mor fikk jeg: Ja, nå er det virkelig synd på deg.
Fra hun andre fikk jeg: NEI!

Til min mor sendte jeg: Feil svar!
Til hun andre skrev jeg: Riktig svar!

fremhevet2402b
Geitfjellet 29. august 2015. Mine 2 viktigste støttespillere.

Så rydd opp rundt deg og skaff dine støttespillere. Det er viktig for å lykkes spesielt hvis prosjektet har store utfordringer.

"Ingen blir god alein"

Ellers i ryddeprosessen har jeg jeg satt helsa fra sisteplass til den absolutte førsteplass i livet. Hvis mange i det minste setter helsa på 2-3 plass vil de oppdage at de rekker over alt de tenker de skal gjøre. Trening er ofte det første man kutter ut i en travel hverdag. Som regel har man 7-8 hovedoppgaver i løpet av en dag. Sløyfer man trening så sløyfer man gjerne en eller to oppgaver til. Det er ikke tid sier man til seg selv. Sett trening lenger oppe på lista og finn ut at du rekker alle!

Med til ryddeprossessen så unngår jeg mest mulig folk som gir meg negativ energi. Det er ingen problem å møte disse tilfeldig, men jeg oppsøker de ikke frivillig. Jeg ønsker de ingenting vondt, snarere tvert imot. Vi gir bare hverandre ingen god energi.

Ellers har jeg delegert mange av mine oppgaver i biljardklubben jeg elsker til mine medlemmer. Det har løst seg på en fantastisk måte og jeg får senka skuldrene med god samvittighet. Ingen er uerstattelig, heller ikke jeg.

"På kirkegården ligger det mange som man trodde var uerstattelig"

Corleone

Blogglistenhits

Hits: 2494

1

24 jägermeister, 9 happy -guys, 15 Underberg og noen øl var det jeg hadde i meg siste festdagen på Rhodos september 2013. For ordens skyld så er "happy- guy" navnet på min egen drink på hotellet vi bruker å bo på. . Det er ekstra sterk vodka med lemon brus,med isbiter, ingen sitronskive, og ingen sugerør, spesielt ikke rosa sugerør...Alle som jobber på Amaryllis vet hva moskusen likte både å spise,drikke og hvilket tilbehør som skulle være med. Regningen på slutten av kvelden var ikke uvanlig for den hardføre moskusen.

I mellom gikk det ned en og annen flaske cola for å virkelig stabilisere blodsukkeret. Var jeg skikkelig gal drakk jeg noen flasker vann også. Mellom 7-8000 flytende kalorier på et døgn. I tillegg måtte jeg selvsagt også ha fast føde. Egg, bacon og loff til lunsj, et par toast utover dagen, og på natta ble det hele avsluttet med pizza på rommet. Nei, jeg har ikke glemt sjokoladen. Et par store plater med sjokolade måtte også ned før moskusen kunne få skjønnhetssøvnen sin.

Det var ikke bare kostholdet som var usunt. Mellom 70-80 sigaretter gikk med på slik en festdag. Rød Malboro var favoritten, det skulle være ordentlig røyk, ikke noe light her i gården. Mine nærmeste visste godt om inntaket, utenom sjokoladen, det var min egen lille "hemmelighet". Dette er ikke noe jeg er stolt over, men likevel den brutale sannheten.

Jeg glemmer aldri svaret fra legen min når jeg fikk skrevet ut astmamedisin for første gang. Er det slik at hvis jeg er i syden, og er tungpustet etter masse røyk dagen før, at denne inhalatoren gjør meg "good to go" igjen neste dag?

"Ja, dessverre" var hans kontante svar. Han skjønte at det var nok en lettvint løsning for en vill moskus!

"Du lure itj en luring"

 

bente
Rhodos juni 2009. Etter 1 1/2 år med endret livsstil og minst 30 kilo lettere enn "all time heavy" var jeg klar for tur til syden igjen. Siste turen før dette var i år 2000. Jeg var igjen "liten nok" til å ta fly. Problemet var ikke at jeg måtte ha dobbelt flysete, men om jeg fikk plass på do på flyet. Her med vakre "Tante Bling fra Horten.

Who dares wins

Jeg elsker postulater og Nils Arne Eggen er en stor inspirasjonskilde i så måte. Who dares wins betyr "den som våger vinner". Mye av prosjektet vårt er bygd på denne filosofien. Hitman hadde aldri jobbet med en så stor kar som meg. Vi gikk inn i en verden som på mange måter var ukjent for oss begge. Han hadde prinsipper rundt kosthold som har vært gull verdt for meg. Gjensidig tillitt og respekt har vært grunnsteinen i et fantastisk samarbeid. Han var nøye i kartlegging av slitasjene mine etter et villt moskusliv. Det var ikke bare å peise på uten å ta hensyn til disse tingene.

Coachen er utømmelig på trening som motiverer over et langt løp. Alt er satt i system på en måte som gjør meg trygg på et vi hele tiden har vært på riktig vei. Alt har selvfølgelig vært avhengig av at jeg selv har vært motivert. Jeg kan ikke stå med lua i hånden å tro Hitman skal fikse det for meg. Det samme gjelder kostholdet. Jeg var frustert helt i begynnelsen. Jeg hadde knapt nok laget egen mat utenom frossenpizza, ostesmørbrød, stekt egg og pølse. Resten ble hentet fra "grillsjappa" foruten det jeg fikk servert av familie og venner.

"lær deg en rett i måneden så kan du mye på et år. Vi har god tid. Forøvrig kan du kaste den matpakken din i søpla med en gang"

Sitat Hitman på vårt første møte.

Vi vet godt at det ikke er farlig med noen brødskiver en gang i blant, men det fører til unødig sultfølelse (blodsukkerstigning) og gir fort mange kalorier. Jeg tok Hitman på ordet og kan med hånden på hjertet si at i dag lager jeg mer selvlaget mat enn coachen, ja og mye bedre om jeg selv skal si det...

Jeg avslutter dagens blogg med en rett som inspirerte meg via facebook. Jeg har aldri laget denne før (skrevet torsdag) og fredag kveld stuper jeg ut i det! Jeg har fjernet unødig "glasur" med sukker osv og lager min egen variant:

"Who dares Wins"

La Bomba Moskus 

fremhevet.JPG

"Naming is power" er også et postulat jeg liker, og derfor har selvfølgelig dagens rett fått eget navn. Navnet minner mest om en drink i syden, men passer meget godt til denne anledningen. Oppgradert kalorimessig, men kun "riktige" kalorier. Ingenting som minner om blodsukkerstigning og søtbehov kort tid etter inntak. Det er litt av hemmeligheten i kostholdet mitt. Når jeg først skal ha slik mat sparer litt på kaloriene tidligere på dagen slik at jeg har god samvittighet når jeg glefser til...

Jeg brukte 20 min til å klargjøre ingrediensene før retten ble satt i ovnen. Jeg brukte:

650 g bacon (lange skiver) ca 1950 kcal
800 g karbonadedeig ca 1000 kcal
200 g kylling uten skinn ca 300 kcal
11 skiver Jarlsbergost totalt (store skiver) ca 700 kcal
100 g fetaost ca 300 kcal
2 tomater, 100 g sjampinjong, 1/2 rødløk ca 100 kcal

Totalt ca 4350 kcal i hele retten.

Bruk egnet salat som tilbehør.

salat

Masse kalorier, men ingen spiser alt dette alene. Dette er mat for 4-6 personer alt avhengig om det er moskus eller harepus som skal spise. Jeg sparer fort 40% kalorier kontra pizza hos sjappa og slipper søtbehov kort tid etter. Det betyr enda flere kalorier spart.

Slik gjør du:

bacon

bacongarnityr

 

 

Legg baconet utover i langpanna. Gni karbonadedeigen på baconet ustekt (ikke fyll helt ut i kantene) . Ha gjerne på litt krydder på karbonadedeigen før du gnir utover. Legg på kylling, sjampingjong, løk og fetaost. Legg på tomatskiver så ost (6 skiver). Rull baconendene over. Spar gjerne 2-3 baconskiver til finishen slik at hele retten blir dekket.

tomat

tomat1

tomatvacod

Settes midt i ovnen på 200 grader i 20 min. Legger på 5 skiver ost som topping og settes i ovnen i 20 min til. Siste 8-10 min kjører jeg varmluft og overvarme slik at toppingen blir crispy. La retten hvile i 20 min etter du tar den ut av ovnen slik at smakene virkelig kommer fram. Det smakte om mulig enda bedre oppvarmet dagen etter.

rett

 

Retten passer perfekt dagen derpå, det er det ingen tvil om. Det smakte aldeles nydelig. Når moskusen kan så kan du også. Ikke stå med lua i hånda og tro det fikser seg selv, eller forvent at andre skal gjøre det for deg.


Dette var gøy og knakende godt!

"Who dares wins"

Corleone

Hits: 3148

4


KEO intervjuer som mange ganger før. Han er min favoritt i så måte. Han har en egen evne til å piffe meg opp og det høres godt i videoen.

Jeg har akkurat gjort ferdig mine tre mest dedikerte uker siden oppstarten av prosjektet. Det er hardere å hente "tideler og sekunder" nå enn det var i starten. I begynnelsen tok vi kvantesprang i forhold til fysisk form og vektreduksjon. Det er også en god ting at det går raskere i begynnelsen, det inspirerer til å fortsette så lenge man har et langsiktig perspektiv. Jeg føler hele tiden vi er på veg inn i ny verden om hvordan kroppen responderer. Dette er ikke matematikk hvor man kan regne ut hvordan kroppen slipper vekt til enhver tid. Den uka jeg trente hardest av alle i fjor høst gikk jeg opp i vekt. Selv om Hitman advarte mot at det kunne skje, så trodde jeg helt til jeg gikk på vekta at jeg ville gå ned den gang. Dette er nyttig kunnskap vi tar med oss videre.

Jeg har lært at det ikke er bare "å peise på" uten å ta hensyn til alle koeffisienter i regnestykket. Hvile/restitusjon og søvn er viktig i så måte. Denne mesterskapsuka har jeg lagt meg i grenseland hva treningsmengde angår, men har fokusert ekstra på søvn og hvile. Det er der jeg har hatt mest å hente. Jeg må ærlig innrømme jeg har fått kjeft på hjemmebane ved et par anledninger når jeg ikke har vært flink nok til å hvile når tiden er satt av til å hvile...

Med rå ambisjoner innebærer det også en god porsjon egoisme. Ja, jeg har rå ambisjoner. Jeg ønsker å se ut som en godt trent mosjonist når målene er nådd. Jeg har satt helsa på absolutte førsteplass i livet. Det må til skal jeg ha sjanse til å nå målene med det utgangspunktet jeg hadde. Heldigvis har jeg fått stor forståelse for mine prioriteringer fra nære venner og familie. Hva andre måtte mene bryr jeg meg fint lite om. Jeg lever etter regelen om at mellom 5 og 10 % som følger med ønsker jeg skal mislykkes. En sjelden gang kan jeg bruke det som motivasjon. Den største motivasjon før jeg likevel fra alle de som ønsker meg godt i prosjektet.

Nære støttespillere 

fremhevet11feb
Her er 2 stk som jeg betrakter som nære støttespillere. Karl Erik "KEO" Overn og Anette "Spitfire" Leistad. De har stor kunnskap både innen kosthold og trening. På selve veiedagen var de ferdigtrent når jeg skulle gjennom flere timer med knallhard trening. De satte av tid og brukte den aktivt til å gi meg både guts og god energi til økta. Under den 4 timer og 40 min lange treningen så jeg de mange ganger. Ikke en gang unngikk de å knytte neven, smile og rope:

"Stå på eller kjør på"

Det betyr utrolig mye for meg å ha støttespillere som viser med "hele seg" at de ønsker meg lykke til. Et bilde sier mer enn tusen ord sies det. Når jeg fikk se bildet etter økta i dag fikk jeg god energi i kroppen selv om jeg var helt i kjelleren både mentalt og fysisk. Jeg føler meg IKKE alene i prosjektet, det er heller ikke bare meg å Hitman. Det er overraskende mange som støtter opp. Jeg er evig takknemlig!

"Ingen blir god alein"


Video under trening.

Trening siste 8 dager:

  • Tirsdag 2. februar: PT Hitman samt egentrening, 2 timer 15 min, medium intensitet. snømåking 1 time 5 min, medium intensitet.
  • Onsdag 3. februar: Trugetur med følge, 2 timer, medium intensitet.
  • Torsdag 4. februar: PT Hitman samt egentrening, 2 timer 40 min, snåmåking 1 time 15 min, medium pluss intensitet begge økter.
  • Fredag 5. februar: Trugetur med følge samt snømåking, 2 timer 40 min totalt, medium pluss intensitet.
  • Lørdag 6. februar: Hviledag
  • Søndag 7. februar: Trugetur med følge, 3 timer, hard minus intensitet.
  • Mandag 8. februar: Hviledag.
  • Tirsdag 9. februar: Veiedag, 4 timer 40 min, hard intensitet.

Totalt 19 timer 35 min siste 8 dager. 75 timer 25 min fordelt på 32 økter siden 30. des.

Resultater:
vekt11feb2
Bilde av vekta

Vekt: 111.3 kilo
Vektreduksjon siste 3 uker: 1.5 kilo
Vektreduksjon siste 69 uker: 73 kilo.
Vektreduksjon siden "all time heavy": 117 kilo.

Så klarte jeg ikke målet om 110.9 kilo som jeg sa på videoen under intervjuet, men Tanitavekta gikk litt "bananas" likevel og bevitner flotte resultater. Fettprosenten gikk fra 24.9% til 24.0%.

fett11feb2
Fettprosent 24%. Da jeg startet opp med Hitman var fettprosenten på 48% og på det største var det estimert til å være over 60%.

Den metabolske alderen gikk fra 46 år ved forrige måling til 43 år denne gang. Jeg fyller 44 år på søndag...

Jeg er superstolt over resultatene denne gang selv om det ikke raser ned i vekt slik som tidlig i prosjektet.

"Who dares wins"

Corleone

 

Blogglistenhits

Hits: 1971

5

Jeg er midt inne i ny "mesterskapsuke" og det betyr inn i bobla igjen. De 8 siste dagene inn mot veiing er nøye planlagt og det er "no mercy" i forhold til å gjennomføre planen. I bunn ligger likevel en viktig regel om å lytte til kroppen. Uka før mesterskapsuka senket jeg intensiteten og la meg på lavere treningsmengde (10 timer siste 7 dager før tirsdag). Jeg har stort fokus på å sove ut slik at jeg er mest mulig uthvilt og motivert til når hardkjøret starter.

Et av mine mantra er "nosyt" og det betyr at det ikke er lov å syte. Det er meget viktig at dette ligger i ryggraden i de hardeste ukene. Det er forskjell på nosyt og ærlige tilbakemeldinger i forhold til slitasje og vondter her og der. Jeg kan nesten ikke leve med at Hitman skal ta meg i unnasluntring eller syt. Han trodde han tok meg i unnasluntring i dag (torsdag 4. februar) når jeg kom inn på Hit The gym bare 1 time 15 min før trening.

"Sovna av eller?" sa Hitman i det jeg var på veg inn i garderoben. Han vet godt at mitt eget krav til egentrening/oppvarming i mesterskapsuke er minst 1 time 30 min før han entrer manesjen.

Jeg blunka bare med øyet og kontret:

"Kommer på dagens andre trening jeg nå så jeg ligger godt an"

Mer av tiden min fikk han ikke før vi møttes 75 minutter senere til PT time. Under PT timen kunne jeg fortelle at dagens første økt var snømåking i 1 time 15 min. Jeg liker alle årstider og anser snømåking som perfekt trening. At jeg nå er i form til å måke snø gir meg stor glede. I mange år måtte jeg sette min lit til enten huseier, kompiser eller barna til kompisene mine. Jeg måker snø med stolthet i dag. Det gjør meg glad og gir meg mestringsfølelse. Denne vinteren som forrige kakket jeg på til huseier når første snøfall kom:

"Ser du snøen her? Det er min snø så hold deg mest mulig unna. Jeg trenger avlastning noen dager ( f eks dagen før veiing) og de varsler jeg på forhånd. Må dere absolutt komme ut å hjelpe meg så er godt humør en forutsetning, hvis ikke hold dere inne"

Jeg har et strålende forhold til huseier og han ler godt når jeg kommer med slike beskjeder. Jeg har for lenge siden akseptert at jeg bor i Norge og da er snø en del av pakka. Så vidt jeg vet finnes det plasser i verden uten snø, men de har helt andre og verre utfordringer. Det er en styrke mentalt å anse snømåking som trening og ikke en last.

VM på tirsdag! 
fremhevet.JPG
Foto: Stein Lorentzen,
NRK18. januar ble jeg intervjuet av Kirsti Kringstad i NRK radio. Hun lagde en nettartikkel i etterkant.
lenkebilde1
(Trykk på bildet for å komme til artikkelen)

Tirsdag 10. februar er min 3. viktigste veiedag siden oppstarten for snart 1 1/2 år siden. Den nest viktigste veiedagen var den gangen vi knuste 100 kilosen (100 kilo ned fra "all time heavy"). Den dagen betydde utrolig mye for meg der og da, men også for ferden videre. 10. februar betyr altså nesten like mye. Etter forrige veiedag (112.8 kilo) er jeg ca 4-5 kilo unna å kunne stemple inn til kirurgen for å vente på hudoperasjoner. Ventetiden ble anslått til å være 4-7 måneder etter at at kirurgen sier godkjent. Hodet mitt jakter på 108 tallet. Den dagen vekta sier 108.9 så er jeg selverklært godkjent til å ta kontakt med fastlege og kirurg. Det er uaktuelt å ta snarvei til målet ved å spise for lite mat. Kirurgen har uansett det siste ordet, og vi må selvsagt akseptere hans vurderinger.

Jeg betrakter neste veiedag (tirsdag) som VM og bare OL er større. OL kommer nemlig akkurat en måned etter. I VM er en plass på pallen godkjent, men i OL er gull det eneste jeg er fornøyd med. 110.9 kilo på tirsdag er på pallen, en måned senere er det 108.9 som gjelder for gullmedalje.

Jeg har "blodfokus" inn mot tirsdag. Uka etter veiing spiser jeg litt mer mat og senker intensiteten og treningsmengden betraktelig. Neste helg er det bursdagsfeiring og jeg er innvilget summetone. Dette hadde vært artig å feiret sin egen 44 års dag med samme metabolsk alder 🙂

Klarer vi kirurgmålet 10. mars har Hitman noe han kaller "bodybuildertrening" fram mot sommeren. Jeg delte planen til en kollega her om dagen, og svaret var overraskende:

"Bodybuildertrening er nesten hat, det svir som f..en"

Hmmm, tenkte jeg. Slik aksepterer jeg nemlig ikke å tenke selv om trening og veien til målene. Det er opplest og vedtatt i hodet mitt at det er moro. Utfordrende ja, men jævlig artig. Det bringer minner om den dagen jeg gikk nesten 3 timer i snø opp til knærne i marka for ca 13 måneder siden. Ca 163 kilo tung var jeg den gang. Tett snødrev, vinden piska mot kinnene mine, ikke en sjel å se. Jeg bestemte meg den dagen for at jeg elsker mitt nye liv. Jeg var så sliten at jeg skalv når jeg endelig kom fram til bilen, men kan aldri huske jeg har vært så stolt over meg selv. Dagen etter gjorde jeg samme tur igjen, også denne gang alene. Sporene fra dagen før var snødd igjen, men været var flott. Det er likevel turen i snø og vind jeg vil huske for alltid. Skal jeg klare målene mine må jeg bevise ovenfor meg selv at jeg har stayerevne og er selvstendig. Ingen kan gjøre jobben for meg.

fremheversno
21. desember 2014. Snø opp til knærne hele turen. Det hadde vært bedre å gå med truger, men jeg var for stor til å klare å feste de på føttene. Jeg brukte tanken på å feste trugene som motivasjon. Dagen før var ikke været så flott...

Wish me luck på tirsdag!

"Who dares wins"

Corleone

Blogglistenhits

Hits: 1570