Hopp til innhold

2

Jeg har definert overvekten i 4 faser, og det er de fasene jeg har vært igjennom. Fase 4 betyr for det meste sengeliggende, problemer med å gå meget korte distanser som f eks ut med søpla, eller handle i butikk. Hygiene klarte jeg sånn akkurat og med et nødskrik. Det betyr hygiene etter dobesøk og vaske seg på "alle plasser" som er nødvendig. Å gå på do på fremmede plasser var en mental belastning. Var doskåla for lav ble det vanskelig og var den for høy ble det like vanskelig, men på en annen måte. Det kunne heller ikke være for trangt. Reiser ble ofte ble avslått når jeg ikke visste om det lå til rette for meg rundt slike ting. Grunnen til at jeg ikke reiste med fly når jeg var + 200 kg var at jeg ikke visste om jeg kom inn på do på flyet. Jeg vasket meg mer enn nok, men det hjelper liksom ikke hvis man ikke kommer til over alt. Mange lurer sikkert på hvorfor jeg lot det gå så langt, men det bruker ikke jeg energi på i dag. Gjort er gjort og skjedd er skjedd. Jeg løfter alltid blikket framover mot det jeg kan gjøre noe med.

En eventuell fase 5 for meg ville ha vært at jeg var helt sengeliggende og trengte hjelp til hygiene og de aller fleste elementære ting. Med den livstilen jeg levde ville jeg neppe ha overlevd å komme i fase 5. Storrøyker på fest (70-80 i døgnet), og med astma i tillegg var det en kombinasjon som neppe lot seg gjøre. Jeg berget akkurat etter en pustestans november 2007 ved å velte meg rundt og slå hardt i brystkassa for å få i gang respirasjonen. Nærmest sittende i senga på 6 dyner og 3 hodeputer, lå jeg 90% av tiden vendt mot venstre. Det var da jeg stoppet å puste minst (vendt mot venstre). Det heter søvnapne og er slett ikke så veldig unormalt for menn fra 40 års alderen og i tillegg har noen kilo for mye.

energikontrast
2003 kontra 2016. Hvem tror dere har det best? Hard jobb, men verdt hvert minutt av innsats.

Jeg var ikke noen kilo for mye, men mange. Vi har definert det som +228 som en motivasjonsprosess i forhold til ferden jeg har hatt siste 20 måneder. Det som er helt sikkert er at jeg var ca like høy som rund. Med mine 181 cm på strømpelesten fikk jeg ikke på meg min største bukse med livvidde 176 cm jula 2007.

hitmansjekkerbuksa
Hitman sjekker buksa mi.

Budskapet i denne bloggen er slett ikke for å få noen som helst sympati for jeg har en meget god nyhet til dere:

"Så lenge det er luft i lungene er det håp"

Slankekur

foermillitaret
18 år og et år før militæret.

Denne gang skal jeg ta dere gjennom fasene men i motsatt rekkefølge. Jeg har gått på "slankekur" utallige ganger, men skal nøye meg med å forklare kort om to av de. Etter militæret (20 år) var jeg 109 kilo og målet var i det minste å komme under 100 kilo igjen. Jeg levde på brøddiett på ca 10 brødskiver med pålegg i døgnet. Det var nok alt for lite mat og brødet førte til noe jeg i dag vet heter blodsukkersvingninger. Jeg klarte målet på ca 2 måneder, men jeg hadde ingen plan for løpet etter at målet var nådd.

23 år gammel var jeg 145 kilo tung og hev meg å en rein pulverkur på 330 kcal i døgnet. I tillegg trente jeg ca 1 time 5 ganger i uka. I løpet av 10 uker klarte jeg målet om å være 99 kilo. "Nyfrelst" av superdietten ante jeg ikke konsekvensene for kroppen. Jeg fikk sopp i munnhulen og tunga og fastlegen insisterte på hiv- test. Tydelig noe med immunforsvaret var hans konklusjon. Han spurte de spørsmål de bruker i forhold til slike tester og da han hørte om min vanvittige slankekur sammen med trening så mente han det var en sannsynlig årsak, nemlig at det var så hardt kjør at immunforsvaret sa i fra. Spennende uker å vente på testen som heldigvis var gulle god. Jeg lærte den gang at dette skulle jeg IKKE gjøre igjen. Med kunnskapen jeg har jeg nå i dag skjønner at jeg også raserte muskelmassen ved å kjøre slik en diett. Mindre enn et år etter kuren var jeg ca 160 kilo. Ikke bare hadde jeg lagt på meg alt, men kroppen hadde lagt til moms også...

Ferden gjennom fasene

1. januar 2008 startet jeg et "nytt liv", men dessverre gjorde jeg det for det meste alene er min oppsummering i ettertid. Jeg bestemte meg for å være en stayer og løve i eget liv. Jeg sjekket nettet for gode kostholdsråd. Jeg endte opp med husmannskost og mye brød. Lærte meg å telle kalorier og la meg jevnt på 3600 kcal i døgnet. Jeg vet i dag at denne dietten er noe jeg ikke vil anbefale.
Jeg var trofast og ganske så hardt i ca 3 år før det snudde sakte men sikkert. Ca 75 kilo gikk jeg ned i løpet av disse årene, men gikk opp ca 40 kilo fra 2011 til 2014.

Jeg var smart nok til å skjønne at trening måtte implementeres i prosjektet allerede i 2008. Hva slags trening skulle jeg gjøre som nesten ikke kunne gå. Jo, støvsuging i 1 1/2 min i to intervaller med 5 minutters pause i mellom. Støvsugerstanga var like mye støtte som redskap. Uten den var det umulig å gå i over 1 minutt. Støvsugingen ble etter hvert utvidet til både støvsuging og støvtørking. Støvtørking av stuebord, så stuebord og kjøkkenbenker, så stuebord kjøkkenbenker og baderomsbenker osv osv. Det ble i hvert fall reint hjemme til meg den gang...

Mine gode venner

NM2005
NM 2005. Ronny Oldervik på 3. plass. Vår klubb fikk de 3 første plassene samt 5. plass. Moskusen strålende fornøyd men sliten...

Jeg har noen nære kammerater som visste om mine praktiske problemer i hverdagen. De var en enorm støtte i hverdagen. Dog viste de på langt nær alle mine utfordringer. De holdt jeg for meg selv. Ronny Oldervik har 2 kongepokaler i biljard og har norgesrekorden i antall seier i NM lag alene (8 på rad). Han har vasket hjemme til meg utallige ganger som venn og kompis. Måket snø på vinteren, og kunne ikke han kom sønnen hans Jørgen og gjorde jobben. Vaskingen eller måkingen ble avsluttet med kompismåltid og prat om biljard, alltid.

Aldri snakket vi om helsa mi. Det temaet ønsket jeg ikke å gå innpå og han kjenner meg godt. Jeg var mest opptatt av hvordan mine utøvere skulle bli best i biljard. Han har knytt skoene mine på nær sagt alle biljardturer og var fast bærer av min egen spesialstol uten armlener. Stolen var forsterket i bunnen for å tåle vekta mi, og gjort høyere slik at jeg kom ut av den. Stolen var grisetung. Stolen ble båret inn på biljardarenaer både i Sverige og Norge som den største selvfølge. Vi glemmer aldri NM på Strømmen Storsenter i 2007. Heisen stod og biljardsalongen er i 4. etasje. Ronny bar opp stolen og den stod klar da jeg var oppe 10 minutter senere. Jeg hadde mange pauser opp den j..vla trappa, og ofret ikke Ronny en eneste tanke på hans oppdrag. Jeg tok en kunstpause før jeg gikk inn på salongen, trakk pusten og sa til meg selv:

"Det er en løve inne på denne salongen og det er meg"

Jeg vagget inn på salongen og smilte mitt bredeste smil. Alle visste hvem jeg var og det var ikke aktuelt å vise at løven var skadeskutt. En skadet løve overlever nemlig ikke lenge i "jungelen". Jeg vet det går gjetord om denne episoden i biljardmiljøet den dag i dag, og det vil det nok fortsatt gjøre mange år til.

Overraskelsen ble derfor stor da jeg kalte inn Ronny våren 2008 for å lære meg å vaske gulv. Han hadde tatt mange tunge løft for meg i mange år, fikset stort sett alt av "fix og mix" i leiligheten der jeg bor.

"Hæ, kainn itj du å vask da?"

"Va itj sånn vaskeutsyr når æ vaska i millitæret og slutt å stå dær å glis og vis mæ åssen vi koble på filla. Vis mæ kordan æ vaske mest mulig effektivt. Æ ska bruk vasking som træning ferdig snakka"

Vi hadde 10 minutters vaskekurs og akkurat nok til at jeg lurte han til å vaske stuegulvet for meg...

"Du lure itj en luring"

Jeg hadde veldig vondt i knærne og hoftene som er hovedgrunnen til at jeg har vært ufør i 11 år. Fysioterapeuten min ga meg gode råd i forhold til dette. Det var ikke "farlig vondt" og eneste måten på å få et bedre liv var å trosse smertene med trening. Ikke for mye og ikke for lite var beskjeden. Gå i mjukt terreng og asfalt/betong var å betrakte som galskap var rådene jeg fikk. Mjukt terreng betyr skogsterreng og myr. Det tok 4 måneder før jeg gikk min første tur i skogen og 9 måneder før jeg var klar for noen minutter i myrterreng. Bevegelse i skog og myr er skånsomt og bygger motorikken. Jeg er helt sikker på at en moskus som også bruker skogen som treningsarena kjappere blir atletisk i den grad man kan kalle en bamse på 180-200 kilo atletisk. Uansett gjelder det alle vil jeg påstå. Mjukt terreng tar også vare på kne og ledd slik at man kan vare i et langt løp.

perfektstubbe
27. april 2016. Perfekt stubbe, ikke for høy og ikke for lav. Min mest besøkte stubbe i 2008-2009. Nå måtte jeg prøvesitte min gamle venn...

Skogen er også perfekt for moskuser som trenger pause ofte. Det finnes en avsaget stubbe, eller et liggende tre overalt å sette nedpå rompa. Samme regler her som doskåla. Ikke for lavt og ikke for høyt. Det tok nesten 2 år før jeg kunne tisse "normalt" i skogen eller andre plasser for den saks skyld. Magen var i veien og det betydde at buksa måtte droppes ned til anklene for å gjøre sitt fornødne uten for mye søl.

Den dagen jeg kunne tisse normalt er en av indikasjonene på at jeg har forlatt fase 3 som overvektig. For meg og en med min høyde og kroppsbygning betyr det ca 160-165 kilo tung. Det er på dette stadiet jeg også klarer å feste truger til føttene og slipper ekstra setebelte på fly. Magen henger nå ikke nedover lårene mine og føttene har fri ferdsel. Det medfører også en bedre gange og vaggingen opphører. Som konsekvens av dette vil man heller ikke få blikk etter seg på gata ute blant folk. Blikkene kommer ikke bare fordi man er stor, men i tillegg har en "unormal gange". Det er ikke lenger "unormalt" å være "bare" 150-160 i dagens samfunn (med min høyde)...

Den største omveltningen i min vektreduksjon var altså i overgangen fra fase 3 til fase 2. Så er du en bamse på min høyde og er 200 kilo, så vet du at du må ned ca 35-40 kilo før en enorm gevinst oppleves. Er du i fase 2 så har jeg forklart grunnen til at du IKKE ønsker å bevege deg opp i fase 3. Det er store forskjeller! Fasene slår inn ut i fra kroppshøyde og om man er mann eller kvinne. Er man lavere enn meg er det kortere intervall mellom fasene, og høyere så er det lengre intervall, men utfordringene er de samme når man er i samme fase når det gjelder de praktiske ting. Psyken kan selvsagt være vidt forskjellig fra person til person. Der er det ingen fasit.

Ved endring av livsstil vil formen uansett få gevinst etter kort tid. Man får bedre humør, og gnisten kommer i øynene etter gjerne 2-3 uker, ja selv med store utfordringer. Det er stor forskjell på gnisten i øynene til en person som er 180 kilo på veg opp kontra enn person på 200 kilo på veg ned. Jeg glemmer aldri krigsdansen jeg hadde på badet høsten 2009 da jeg endelig fikk "morrasbrød" igjen etter flere år. Det betydde at kroppen var i ferd med å bli friskere selv om jeg var ca 190 kilo. Det er det eneste som overgår forandringene fra fase 3 til 2.

Fase 1 og 2 vil jeg beskrive slik fra en tidligere blogg jeg skrev. Det er hvordan jeg opplevde det som ung gutt mann for ganske mange år siden:

"Fase 1: Ca 15 og 30 kg for tung. «Alle» kommenterer vekta di og kaller deg for matmons, pølsespisern eller lignende. «Kjekkasene» i miljøet rundt deg får aldri nok av å kommentere. Er man 10 kg for tung klarer man «skjule overlasten» med klærne, men ved 15-20 kg klarer man ikke det lenger. Det begynner nå å bli merkbart at det er tyngre å gå motbakker osv.

Fase 2: Ca 30-60 kg for tung. Da har alle «kjekkasene» og de som ikke kjenner deg så godt har sluttet å kommentere. Det er nå dine nærmeste venner og famille som ytrer sin bekymring. De er redde for hjerte/kar sykdommer og helsa generelt. Jo lengre inn i fase 2 man kommer, jo mindre får man høre fra «perifere» venner. Det begynner nå å bli verre å få på seg sokker/sko osv, og motbakkene begynner å bli pyton."


En bitte liten videosnutt fra oktober 2014. Ca 180 kilo tung, definitivt i fase 3 og på veg mot Rønningen Gård. Hitman pusher. De langsiktige målene var staket ut.

Med til fase 3 hører det med at "ingen" kommenterer vekta/helsa di. Dels for at de rundt ikke vil støte deg og dels for at man ikke vil slippe de nærmeste inn på temaet. Kun leger vil man akseptere snakke om temaet. I ettertid kan jeg innrømme at jeg var for stolt til å ta imot bekymringene. Skal noen nære rundt deg være tøff nok til å ta opp temaet så for guds skyld unngå å gjøre det på fest. Det ble gjort noen ganger og det gjorde meg forbanna. Jeg drar aldri på fest for å snakke om bekymringer, verken mine eller andres. På fest skal man ha det artig, ja om man er liten eller stor. Det er feil tid og sted, PUNKTUM. Forbered deg ordentlig og ta det opp på den måten som er naturlig for deg. Jeg fikk den omsorgsfulle versjonen fra ergoterapeut Heidi "Evita", og den knallharde fra min mentor Torstein TrickWik Wik. Kun med et halvt års mellomrom. Med hånden på hjertet så var det det som fikk meg til å virkelig å satse for fullt på god helse høsten 2014 igjen. Så ikke vær redd for å ta det opp hvis du virkelig bryr deg om noen.

"Ingen blir god alein"

Til slutt så har jeg noen tips:

Det er hardt å gå ned i vekt (varig) uansett hvilken fase man er i. De som forteller meg det noe annet minsker sine sjanser til å lykkes dramatisk.

Det vil være vondt i begynnelsen uansett hvor stor man er hvis man er utrent. Man må være stayer og innstilt på et langt og livsvarig løp.

Det er hyggelig å gå tur eller trene med noen, men den dagen man er helt avhengig av det så kan man ikke lykkes.

Rydd opp rundt deg og skaff deg dine støttespillere. Det trenger ikke være mange, eller personlig trener, men PT gir gjerne det ekstra giret man trenger.

Man kan IKKE være redd for vær og vind. Kun ta hensyn til været. Si til deg selv at du er en tøffing som trosser været. Det betyr ikke at man skal ut i storm og orkan, men nesten alt under dette...


Ute i vær og vind. Vær en tøffing!

Ha trua på deg selv og vær løve i eget liv! Man er ikke klysete for å ha trua på seg selv. Det er en nødvendighet for å lykkes!

Jobb med humøret. Det er trenbart for nær sagt alle.

Det er ikke lov å syte!

"Ingenting stort er bygd uten entusiasme"

Moskusen

Hits: 2546

4

Vi liker å ha kontroll på hva vi driver med og kommer til fortsatt til å ha veiedager fra tid til annen. Forrige veiedag var 10. mars og nå var det på tide igjen. Samtidig skal vi forklare litt om motivasjonsprosessene jeg har vært igjennom i forhold til veiedagene.

Egentlig er jeg noen kilo tyngre enn det jeg viser på vekta selve veiedagene, men måten vi forbereder veiing på, og metoden underveis gir oss litt lavere tall enn om jeg skulle veid hvilken som helst annen dag i uka. Alt har handlet om å finne "driven" og motivasjonen til å stå på måned etter måned, og hele løpet i 18 måneder (siste 76 kilo). Alt dreier som en fin balanse mellom trening, hvile/restitusjon, søvn og ikke minst godt humør. Vi betrakter vår modell som toppidrett innen vektreduksjon, og er slett ikke nødvendig for de som ønsker å gå ned noen kilo for å forme sommerkroppen. Vi har heller aldri hevdet fasiten for vektreduksjon, men følg du deler av det vi gjør med henhold til kosthold og trening, så gjør dere mye riktig er vår påstand.

Kosthold betyr mellom 70 og 80 % og da gjelder hovedregelen:

"Vi henter kiloene på kjøkkenbenken og grammene på trening"


Videointervju før trening. Se videoen og hør hvilket fokus jeg har på veiedagen nå.

Alt henger sammen og det gjelder å finne balansen. Trener man for mye vil kroppen bli stresset og man går ikke ned i vekt, og mer sannsynlig opp etter ei tid. Hviler/sover man for lite gjelder samme reglene. Har man ikke godt humør så klarer man heller ikke løpet i lengden. Når det er sagt er jeg ikke ei maskin som alltid har godt humør. Kun mine nærmeste (tror jeg) har fått sett meg med dårlig humør. Det er i perioder der hodet har vært for stresset av for mange "baller i luften". Det første jeg legger merke til selv er nok søvn. Ei natt eller to går helt fint, men ikke mange dager på rad. For å skjerme meg selv har jeg gått av sosiale medier i perioder for å konsentrere meg om de målene vi har ønsket å oppnå.

Jeg må berømme mine nærmeste for stor forståelse for belastningen jeg har vært igjennom i enkelte perioder. Det er viktig at de har hatt denne forståelsen slik at jeg kunne kjørt dette løpet med god samvittighet. Dog er det ikke alltid samvittigheten er like snill med hodet mitt. Det har ikke vært like enkelt å forklare min mor at jeg ikke kan gjøre de ulike ærendene for henne slik som var normalt før med eneste forklaring at jeg har hviledag...

Det er ikke alltid like enkelt å forklare treneren at jeg trenger avkobling fra tid til annen. En reise, trene med noen andre, eller ta en liten fest fordi hodet trenger avkobling. Jeg har møtt til alle treningsavtaler siste 20 måneder og minimum 1 time før alle PT timer. Når det er sagt er jeg sikker på at treneren synes det har vært godt med avkobling fra en utøver som meg fra tid til annen.

Så har vi kjæresten da. Jeg er svært ydmyk over den støtten hun har gitt meg i snart 1 1/2 år. Målene har vært førsteprioritet i lange perioder av gangen og det har også vært nødvendig med mitt utgangspunkt. Allerede før vår første date visste hun at målene måtte være på førsteplass i store perioder av året. Vi klarte målene et halvt år før vi trodde det var mulig og det halve året tillegner jeg henne.

I et livsstilsprosjekt er det viktig med støtte fra sine nærmeste. De må ha forståelse for dine valg for å få et bedre liv. De rundt deg får det ikke godt sammen med deg hvis du ikke har det bra med deg selv. Man må være åpen og ærlig til sine nærmeste, men uten at det foregår på en "sytete" måte. Med støtte fra sine nærmeste vil man få enorm medvind i prosjektet. Bestem deg for å være strateg i ditt eget liv så vil du bli overrasket over hvor mange som vil støtte deg på ferden. Glimt i øyet, entusiasme og egeninnsats er en tiltrekkende kraft, også for dine nærmeste.

"ingen blir god alein"

Er han så tung?


Det er en god stund siden vi kjørte markløft. Persen er 170 kilo og vi prøvde fredag 20. mai på 160 kilo. Coachen holdt meg igjen da jeg ville prøve på 170 for å tangere gammel pers. Her skal vi ikke ha noen skader var beskjeden...

I hverdagen har jeg vært 5-6 kilo tyngre enn det vekta viser på selve veiedagen. Vi har oppgradert selve veieprossessen hele veien. Det er det løpet som har motivert meg til å stå på "det lille ekstra". Når alt kommer til alt så er det motivasjonen som bringer deg framover. Det langsiktige målet har vært å nå kirugivekt slik at jeg får operere løshud. For meg er vekta bare et tall som har skapt motivasjon. Vi har veid etter trening hver eneste gang. Alle skjønner at om man drikker 2 liter vann rett etter trening så er man også 2 kilo tyngre. Derfor har jeg veid før jeg drikker masse etter trening. Selvsagt drikker jeg også under lange treningsøkter som veiedagen, men ikke like mye som på andre økter. Denne "jakten" har motivert meg til å trene både 1 og 2 timer ekstra og litt hardere enn jeg normalt ville ha gjort. Det betyr mange ekstra kilo ned "in the long run".

Vi har fått gode tips fra boksemiljøet om hvordan vi gjør dette på en forsvarlig måte. De gjør lignende ting når utøverne skal veie inn i sin vektklasse. Min "vektklasse" blir altså den vekta jeg veier inn til etter trening. Siste året gikk jeg også av salt siste 3 dager før veiing. For en god og romslig moskus betyr det fort at kroppen slipper opp til 2 liter væske ekstra siste 1-2 dager. Det har vært viktig for meg å tenke som en idrettsutøver spesielt inn mot veiing. Det at jeg også har hatt stort fokus på trening og kosthold utenom mesterskapsuka gjør meg til en heltidsutøver. Alt med måte og innen rimelighetens grenser er likevel en selvfølge. Jeg er ingen maskin som ikke skal nyte livet fra tid til annen. Dit jeg har kommet nå gjør at jeg nyter livet mer enn noen gang. Det har vært hardt, men verdt hver eneste time jeg har lagt ned. Man må bestemme seg for å være en stayer for å få full bonus for innsatsen.

Veiedag 13. mai.

Veidag 13. mai gikk jeg ikke av salt slik som før, og jeg drakk minst en liter væske mer "enn normalt" under den 3 timer lange økta. Ikke trente jeg like intensivt som under vanlige veiedager heller, men hardt nok for å si det sånn. For meg har dette vært en motivasjonsprosess og ingenting annet. Resultater gir motivasjon. Det var "støggartig" å komme på Tanitavekta i mars i fjor hvilket betydde masse informasjon ( maks 154 kilo) om vannprosent, fettprosent metabolsk alder, bukfett osv. Disse tallene skaper igjen ny motivasjon i løpet videre. Det var like artig å komme under 150 kilo, under 140 kilo, under 128.9 kilo (100 kilo ned) og ikke minst 120 kilo ned (108.9 kilo) som betyr oppnådd kirurgvekt i følge det kirurgen estimerte i fjor høst. Han sa 10 kilo til og da var jeg 119 kilo etter måling og veiedag den gang.

Vi anbefaler ingen å springe rundt i ørkenen uten vann for å veie minst mulig når de skal veie seg. Alt må foregå på en forsvarlig måte og under oppsyn hvis de skal gjøre "vår modell". Folk får finne sin måte å skape sin motivasjon på. Vei gjerne på faste tider på døgnet alt etter hva som passer deg. Ikke vei for ofte for da øker sjansen for "dårlige nyheter". Veier man hver dag hopper og spretter vekta litt opp og ned alt avhengig av saltinnhold i maten, hvor mye man drikker osv. Det er ikke motiverende å se vekta stå stille, eller gå opp når man tross alt lever sunt og trener. Gjør man det med lengre mellomrom så vil kroppen slippe uansett. Det er viktig å holde motivasjonen oppe med "gode nyheter". Vi veide hver 14. dag første 10 måneder, så kjørte vi 3-4 uker mellom hver veiing etter det. Dette for å skape ro i hodet mitt og leve mest mulig normalt i tiden utenfor mesterskapuka som varte i 4-7 dager.

2. mai var jeg hos kirurgen og han godkjente meg for kirurgi. Da ser vi heller ingen grunn til å lenger kjøre samme "veieprosedyre" som før. Kun kjøre veiedager for å ha kontroll på hva vi holder på med og bygge funksjonell kropp. Vårt mål for denne veiedagen var å ikke overskride 115 kilo uten å være "av salt", ikke så dehydrert, og forhåpentligvis litt mer muskelmasse enn jeg hadde veiedagen 10. mars.

Resultater:
bildeavvekta22mai2A.jpg

Vekt 114 kilo

fettprosent22mai2A

Fettprosenten er altså på 25% og hvor mye løshuden (ca 10 kilo antar vi) har å si vet vi ikke. Det er heller ikke et stort tema hos oss.

Muskelmassen var 81.3 kilo som er nesten 2 kilo mer enn veiedag 10. mars (79.5 kilo).


Push ups med 20 kilo vekt på ryggen fredag 20. mai. Dette er muskeltrening og artig. Artig for det er enkelt å måle framgang. Coachen sørger hele tiden for å inspirere meg til god innsats.

Vår jobb er nå å holde seg under 115 kilo ved vår "nye" veiemodell fram mot kirurgi i oktober. Det er også viktig for meg å bevare muskelmasse til den tiden jeg skal starte med kirurgi. Det er således en fordel å ha en buffer å gå på. Lite aktivitet fører til at man mister muskelmasse og da vil også forbrenningen senkes (slik som i rekovalensperioden etter kirurgi).


Funksjonell trening under regi av Hitman.

Vi er strålende fornøyd med denne målingen og den forteller oss at vi fortsatt gjør mye riktig. Vårt hovedfokus nå er å gjøre trening som gir funksjonell kropp i hverdagen og bevare/øke muskelmasse. Muskelmassen sørger for god forbrenning og det er viktig slik at jeg kan spise et kosthold jeg kan leve med i lengden. Det må også settes i perspektiv med det kostholdet jeg en gang hadde. Kroppen var vant til mye mat og det ønsker jeg fortsatt å gi den. Dog mye sunnere enn før og selvsagt en god del mindre. Ekstra god energi til hodet får jeg ute i skogen enten alene, eller sammen med noen. Jeg er ikke avhengig av å gå sammen med noen ute i naturen selv om det selvsagt er hyggelig.

"Ingenting stort er bygd uten entusiasme"

Moskusen

Hits: 4437

29

15. april fikk jeg disse spørsmålene fra Anne som følger bloggen. Meget relevante spørsmål som jeg nå skal svare på:

"Hei og gratulerer med formidabel vektnedgang. Men jeg lurer litt på hvordan du tenker når det gjelder operasjoner. Jeg har selv gått ned og opp i vekt flere ganger, og vet hvor sinnssykt vanskelig det er å holde vekten etter å ha endelig oppnådd det man har jobbet så lenge for. For å holde vekten etterpå så må man jo leve på vesentlig mindre kalorier enn før, ja det jeg har opplevd er at for å holde vekten så må jeg faktisk leve på det kaloritallet som jeg levde på når jeg begynte å gå ned i vekt, å det er vanskelig. Det er jo ikke slik at kravingsene forsvinner selv om man har oppnådd normal vekt. Jeg har heller ikke begynt å like sunne matvarer fremfor de tingene som ga meg ett kikk før. Så mine tanker er jo at man bør vente ett par år for å se om man faktisk klarer å holde den vekten før man tar slike drastiske skritt. Jeg kjenner faktisk flere som har operert vekk skinn for så å være like feite igjen etter en stund, men da med store skjemmende arr i tillegg. Hva er tankene dine rundt dette?"

Anne

I bloggen skriver jeg ofte at det handler det om panlegging og tilrettelegging. Jo større helseproblem, eller feit som du skriver, så krever det enda mer planlegging og tilrettelegging. Det er nå 20 måneder siden jeg kontaktet Hitman første gang på 20 år. Nye regler ble innført i livet, men ikke uten at jeg var motivert for det selv. Skal man oppnå noe så må man ofre noe så enkelt er det. Jeg måtte ofre mye (men ikke riktig alt) fra min gamle livsstil for å oppnå de resultatene vi ønsket.

Hitman var og er den perfekte sparringspartner for meg. Jeg gjorde grundig research og fant ut at han hadde også den ballasten i livet som jeg trengte for at vi skulle lykkes. La meg oppsummere slik:

"Du lure itj en luring"

megomronny
Vi inngikk en pakt om å lykkes. Vi har det fortsatt like moro på trening.

Det var viktig å involvere en som forstod mine utfordringer uten nødvendigvis og hatt akkurat samme problem som meg. Hitman er en vinnertype som ønsker resultater. Vi gikk inn en pakt som betydde at vi skulle lykkes og satte standarden etter det. Det betyr også at jeg må erklære meg selv som en vinnertype, en vinnertype i mitt eget livsstilsprosjekt. For meg handler det også om en forpliktelse og nærmest en æresak. Jeg ønsker ikke "å grise til" omdømmet til Hitman ved å være en unnasluntrer. Misforstå meg rett. Det betyr IKKE at jeg er ei maskin eller stein uten følelser som Hitman legger ned om kvelden og pisker rundt fra morgen til kveld.

Det er viktig at man blir selvgående og utvikler seg i sin nye livsstil. Ingen voksne mennesker kan forvente "helikopter" rundt seg som bærer seg fram i livsstilsprosjektet sitt. Therese Johaug vinner heller ingen skiløp uten stor egeninnsats. Det hjelper ikke hvor gode trenere, skismørere og støtteapparat hun har hvis hun selv ikke er ute og gjør jobben utenom skirennene.

Alt til sin tid

Helt fra starten visste jeg at om målene ble oppnådd måtte jeg igjennom løshuoperasjoner. Jeg hadde vært for stor til at det var et tvilstilfelle en gang. Jeg bestemte meg tidlig på ikke ha fokus på dette. Alt til sin tid er en viktig regel. Alltid nærmeste delmål var hovedfokuset. Skal man gå rundt å bekymre seg for ting som er opp og langt fram vil man miste øyet på nærmeste mål. Therese Johaug bekymrer seg heller ikke om smøreforholdene under OL i Beijing i 2022. I bakhodet kan hun likevel ha som mål å være aktiv skiløper fram til 2022, ha en drøm om å komme dit, og således vinne gullmedalje.

For litt over et år siden visste jeg heller ikke hvordan det ville være å leve med løshud, men jeg bestemte meg for å ha nærmest ingen fokus på dette før jeg var kvalifisert til kirurgen. Alternativet med dårlig helse er verre, mye verre...

Jeg så på mine hender, underarmer og legger og tenkte at slik er det inne i resten av kroppen også. Det er bare dekt av en "vest" med løshud. Det upraktiske med å bære denne vesten bestemte jeg meg for å leve fint med. Jeg aksepterte situasjonen lenge før jeg kom dit, og således har jeg vært mentalt forberedt uten å helt vite hva som møtte meg.

leggbilde
På veg opp hoppbakken 3. mai med Haakon Gussiaas. Han spurte selv om å få ta bilde med forsikring om at det ikke ble lagt ut. Dette er likevel riktig setting. I min visualisering har jeg brukt underarmer og legger for å ikke bry meg med løshuden min.

Løshud eller ikke, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt det så bra i livet som nå. Jeg er i meget god fysisk form og føler jeg har gnisten i øynene til klare nærmest alt bare det er rasjonelt. Den store utfordringen er likevel å dempe entusiasmen og involvering i for mange henvendelser. Jeg får mellom 15 og 20 nye forespørsler i uka om råd, veiledning samt tips om motivasjon. Et svar avler ofte nye spørsmål og da bruker man mye tid. Skulle man bruke 1-2 timer på hver henvendelse så fikk jeg ikke gjort noe annet. Jeg oppfordrer de aller fleste til å følge bloggen for tips og motivasjon. Jeg kommer i framtiden til å ta på meg oppdrag som livsstilscoach, og mener egen erfaring er mer enn godt nok til å gi råd og veiledning til andre. Jeg kan allerede nå fortelle at jeg setter strenge krav til de jeg involverer meg i. De som er mottakelig for slike krav har også mye større sjanse til å lykkes. I et livsstilsprosjekt er det også nødvendig er min vurdering. Det vet jeg også fra da jeg var coach for mange av norges beste biljardspillere.

Kirurgivekt!

Så litt mer til spørsmålene fra Anne:

Det er helt riktig at etter en vektreduksjon så trenger kroppen færre kalorier enn det den trengte før man gikk ned i vekt. Det er fordi man har tapt muskelmasse hvilket er helt normalt. Vi har jobbet hardt for at jeg skal tape minst mulig muskelmasse ved å trene godt og å spise riktig mat. Av en vektreduksjon på 120 kilo har jeg tapt ca 10 kilo muskelmasse. Det er vi stolte over. Det gir meg også muligheten til å spise mer mat uten å gå opp i vekt etter endt mål. Jeg må uansett passe på og det er det vi "forsker" på nå. Forskning etter Biggest Looser fra USA viser at stor vektreduksjon på kort tid ofte fører til lavere hvilestofforbrenning enn man normalt ville hatt hvis man var ved den "nye" vekta i utgangspunktet. Hvor mye av dette gjelder meg som har brukt lengre tid vet vi enda ikke, og det er der vi "forsker" rundt nå. Det gjøres på den enkle måten at vi korrigerer matinntaket underveis etter hva vi tror hvilestofforbrenningen er og aktiviteten jeg utfører. Er forbrenningen litt lavere enn hva muskelmassen tilsier må vi korrigere litt, ja så enkelt tenker vi.

trippeltfremhevetbildeomgjen
Den nakne sannhet. Ingen som ser bilde til venstre tror dette er en utrenet kropp. Det er det heller ikke.

Når det gjelder "kravings" så er det også normalt. Jeg vil sammenligne med en tørrlagt alkoholiker. Suget vil alltid lure bak i hjernen, men det din egen vilje som avgjør hva du til slutt velger. Jeg har ikke rørt pizza, hamburger, junkfood eller godteri på 20 måneder. Jeg har lært meg en ny livsstil. Jeg er selverklært sukkeravhengig og det der min kamp ligger. Jeg har svært sjeldent sukkersug nå og føler god kontroll. For over et år siden så bestemte jeg meg for at pizza/hamburger skulle jeg få lov til å spise 1 gang i måneden etter at målene var oppnådd. Nå over 2 måneder etter vi klarte målet så har jeg enda ikke funnet slik en anledning. Sunn mat har simpelthen vært mer fristende. Jeg spiser mye heller 2-3 kyllinglår med bacon, sjaminjong, løk og gratinert med litt ost istedenfor pizza som gir dobbelt så mange kalorier, og i tillegg fører til blodsukkersvingninger i etterkant.

Etter hva jeg leser i ditt spørsmål så synes jeg du er for defensiv i dine tanker om deg selv. Du forteller deg selv at du sannsynligvis ikke vil klare det og da gjør man heller ikke det. For meg er 20 måneders trening i ny livsstil mer enn godt nok for å ta valget om hudoperasjoner.

Når det gjelder arr etter operasjoner vil jeg mye heller ha det enn en vest med løshud som er upraktisk i hverdagen. Jeg kan ikke frykte framtiden og trua på meg selv så mye at jeg lar være. Det handler om å være vinner i sitt eget livsstilsprosjekt som jeg nevner lenger opp i denne bloggen. Løshuden gir også fare for infeksjoner og sårdannelse og det er også mye verre enn arrene. Jeg har ikke hatt problem med det så langt og det tror jeg er mye takket være stort fokus på hygiene. Jeg ønsker heller ikke å bli stormoskus på 230 kilo for å "fylle opp" vesten igjen. Det medfører en flust av livsstilssykdommer og sannsynlig død.

Anne du må tro godt om deg selv for å ha sjanse til å lykkes. Ha trua på at du lykkes hvis ikke har du ikke sjans. Man er ikke klysete fordi man har trua på seg selv. Det er en nødvendighet i et livsstilsprosjekt!

Kirurgi

Mandag 2. mai var jeg til kirurgen hos Klinikk Stokkan i Trondheim og han erklærte meg for godkjent for kirurgi. I fettmassen er det blodforsyninger og for sikkerheten er det fornuftig at den er innefor godkjente krav. Jeg kunne allerede komme inn i august hvis jeg ville, men jeg sa jeg ville bruke 5 minutter for å sjekke magefølesen. Magefølelsen sa meg at jeg ikke ønsket å gå med bandasjer og kompresjon i sommermånedene (varmere og svetting) og vil da heller vente til oktober.

Jeg fikk innføring i hvordan løpet ville foregå. Operasjon med 1 måneds rekovalens (mest mulig i ro), så 2 måneder opptrening igjen før neste operasjon. Det betyr ca oktober, ca januar og ca april før jeg tar sommerferie fram til oktober igjen neste år. Sånn som det ser ut nå blir det 6 operasjoner selv om det kan endre seg underveis. Tar jeg alt blir det 8 operasjoner. Jeg er meget usikker på om jeg ønsker å ta armene da jeg egentlig ikke bryr meg noe særlig om "grevinnehenget". Det er ikke upraktisk for meg i hverdagen slik som de andre områdene.

Magefølesen sier denne rekkefølgen akkurat nå: Øvre buk- nedre buk-bryst- lår- lår-rygg.

Jeg har bestemt meg for å nyte sommeren og ikke tenke så mye på operasjon før i september.

I juni skal jeg med kjæresten til Rhodos og gleder meg til å vrenge av meg å bade på stranda. Løshuden skjemmes jeg ikke over. Det er synet av resultater. Gnisten i øynene skal ingen få ta fra meg!

megoghaakon
6. april med Haakon Gussiaas.

"Ingenting stort er bygd uten entusiasme"

Corleone

Hits: 14576

5

For litt over et år siden fikk jeg utfordringen:

"Bli med å gå Skarverennet 2016"

Jeg hadde en lei tendens til å utfordre søskenbarnet mitt Rigmor til trening uansett vær og vind og plutselig fikk hun stoppet kjeften på meg. Jeg kunne ikke si nei...

Hun hadde konferert med Hitman om jeg kom til å være i god nok form når vi så litt over et år fram i tid.

"Bare å meld han på det"

Sitat Hitman

Jeg ante egentlig ikke hva Skarverennet var, men hadde lest at Johaug brukte å delta. Hmmm, tenkte jeg. Bare det er verdt forsøket var min første tanke. Det er ingen tvil om at Johaug er favoritten blant kvinnelige utøvere. Jeg lover at det ikke bare er sjarmen og utseendet som underbygger dette...

Langt opp og langt fram tenkte jeg. Mye kan skje fram til da. I fjor vinter var å gå på ski utenkelig både praktisk og motorikkmessig. Jeg hadde akkurat kommet dit hen at jeg kunne knyte mine egne sko. Ingen forskjell på å knyte skisko kontra vanlige sko, men å plassere puselankene oppe på to tynne ski i tillegg var uaktuelt.

Jeg har hele veien fokusert på hvilke aktiviteter som har vært mest mulig effektivt vektreduksjonsmessig samtidig som vi ønsket å bevare mest mulig muskelmasse. Det betyr mye mat, dog riktig mat (ca 3000 kcal i snitt i fjor), samt riktig trening. Riktig trening er igjen en balanse mellom cardio og styrketrening. Den treninga som uten tvil har forbrent mest fett er trugegåing på vinterstid samt lange turer i myr og ulendt skogsterreng ellers i året. For å bevare muskelmasse er styrketrening en nødvendighet. Det å bevare muskelmasse har vært viktig slik at jeg etter endt mål kan spise et kosthold jeg kan leve med uten å gå opp i vekt igjen. Styrketreningen har vært under regi av Hitman. Det har vært viktig i forhold til slitasje i kroppen samt å bygge en funksjonell kropp. Motivasjonsmessig har Hitman vært den ekstra sylinderen i motoren som har trigget meg. Han har full kontroll på alle mine skader i treningsarbeidet og det er trygt og godt. Det betyr IKKE at jeg ikke kan utføre styrketrening uten PT ved min side. Man må være selvgående og ikke forvente at noen bærer seg fram i et livsstilsprosjekt. Alt for ofte hører jeg:

"Jeg har tatt kontakt med noen nå og de skal fikse det for meg"

Med den innstillingen er man dømt til å mislykkes.

Trioen fra Gaupen

FullSizeRender

Jula 1987 i Gaupen. Bak til venstre Gjertrud, Trine, lillemoskus Glørstad, farmor og Rigmor. Farmor reiste med meg den første togturen jeg hadde til Hedemarken som 7 åring. Etter det tok jeg tog selv de gangene foreldrene mine ikke var med. Til Gaupen skulle jeg åkke som.

3 av mine søskenbarn kommer fra Gaupen. Nærmere midt ute på landet går det ikke an å komme. Der har jeg fått være med på jordbærplukking, potetsanking og kjørt moped som 12-13 åring uten hjelm og selvsagt uten at onkel og tante så det. Første gang jeg smakte alkohol var sammen med Gjertrud og Trine som i hvert fall den gang var eldre enn meg. Det var andre regler på landet og idet man var konfirmert var man voksen. Jeg tilbragte nær sagt alle vinterferier og deler av sommerferiene på Gaupen. Jeg lærte også å skrelle potet ved middagsbordet på Hedemarken.
Den dag i dag snakker vi enda om at foreldrene mine sendte meg til Gaupen for å lære å skrelle potet, mens Rigmor ble sendt motsatt veg til onkelen sin for å lære folkeskikk...

De tre har vært som søsken for meg i hele oppveksten og det er ikke annerledes den dag i dag. De er det jeg vil kalle den indre kjerne i livet mitt og således også nære støttespillere i livsstilsprosjektet jeg nå er igjennom.

Gjertrud er den eldste og som naturlig nok på en måte tok mest ansvar for å temme villhingsten da han ble forstyrret av naturlige hormoner i tenårene. Det var henne jeg spurte om det var utidig å stryke ei jente på rompa hvis jeg var interessert i henne og settingen var riktig.

"Det er bare å prøve det så finner du det fort ut"

Sitat Gjertrud.

Jeg leste godt av kroppsspråket hennes at jeg ikke kunne gå rundt å stryke alle og enhver på rompa...

Trine er den mellomste og hun var min mentor når jeg hadde sommerjobb som 15 åring i familiebedriften deres i Elverum. Taverna Bistro som serverte husmannskost, pizza og øl. Jeg fungerte som ryddegutt, servitør og måtte selvsagt også vaske toaletter. Det var i kjelleren på Taverna Bistro jeg første og sannsynligvis eneste gang lukta på ei kanne med salmiakk. Et ordentlig magadrag tok jeg...

Jeg husker jeg sleit med å huske hvem som bestilte hva i begynnelsen og da fikk gode råd av Trine når jeg skulle servere.

"Du skriver koder på lappen. Mann med briller f eks. Har han rar nese så noter det, men pass på at kunden ikke ser lappen..."

Sitat Trine.

Så har vi Rigmor da. Selvutnevnt supporter nr 1. i livsstilsprosjektet mitt. Det er nok henne jeg har hatt mest med å gjøre i oppveksten av naturlige årsaker. Nærmest i alder og det var hun som var oftest i Trondheim. Hun er første jenta jeg så naken og jeg sannsynligvis den første gutten hun så naken. Det var før hormonell alder så det var ingen utidighet i det. Hun liker ikke at jeg snakker om det så da nevner jeg det selvsagt ofte nok for å terge henne litt...

Skarverennet 
IMG_5906
En glad moskus på veg over fjellet.

I ettertid så skal jeg innrømme at Skarverennet var en psykisk utfordring ca 2 måneder før selve rennet. Jeg var på siste innspurt for å nå målene i vektreduksjon og prioriterte ikke skitrening i det hele tatt. Å nå målene har vært overordnet alle andre mål. Siste veieperiode var beinhard psykisk og jeg visste at om jeg ikke klarte innveining i forhold til "kirurgmål" betydde det reise og opphold rundt Skarverennet under streng diett og et hode som ikke kunne slappe av. Jeg husker godt jeg stod på XXL for å ordne med ski med lav energi i kroppen. Jeg var på ketogen diett. Disse 2 timene skulle jeg ha brukt til hvile var mine tanker. Forbanna Hitman som "godkjente" dette for et år siden...

Jeg klarte innveiing med akkurat margin  4 skiturer på 7-8 km rakk jeg før jeg erklærte meg som klar for Skarverennet. Jeg hadde ikke gått på ski på 24 år og det siste var 3 mila i militæret på Natoplanker i 1992.

Dessverre skadet Gjertrud foten sin på sin første skitur i oppkjøringen til rennet og måtte stå over. Rigmor hadde også et fall helga før og det var like før hun også måtte melde pass. Jeg sa til Trine at hun sikkert kom til å skli på et bananskall siste dagen på jobb og jeg endte opp med å gå alene. Både Rigmor og Trine ble heldigvis klare for rennet. Vi bodde på Golsfjellet ca 1 1/2 times kjøring fra Geilo. Opp kl 05.45 om morgenen til frokost og avreise kl. 07.00. Jeg var spent på dobesøket så tidlig om morgenen. Jeg er ikke vant med bommelom så tidlig på dagen. Det var egentlig min verste bekymring. Kruttsterk kaffe gjorde biffen...

Jeg ante ikke hva jeg skulle delta på. Jo, jeg visste jeg skulle gå minst 25 km på ski. Jeg var fast bestemt på å gjennomføre og brukte mye av de mentale kunnskapene jeg har bygd under livsstilsprosjektet. Ikke ante jeg om hofte og knær ville holde, men jeg sa til meg selv inne i hodet:

"Jeg vil se den ute i løypa her som er sterkere enn meg i armene"

Blant over 11.000 deltagere så er det sikkert noen som er det, men det er et triks jeg bruker for å bygge opp "elefantpsyken" min og ingenting annet.

Oppladningen på selve renndagen var ikke optimal. 10-15 min å gå på asfalt med skisko til toget, stående 30 min på tog opp mot fjellet, så 10 min asfaltgåing til der vi smurte ski, nye 20 min å gå opp bakkene med skiene i hånda før selve rennet. Dårlig medisin for knær og hofte, men så lenge man er i bevegelse går det fint. Sekken var fullpakket med riktig næring så det var virkelig på stell. Sportsdrikke i flaska, energibarer, nøtter og rosiner samt ost og skinke. Flere skift med tørt tøy var selvsagt med. Siste 10-11 km stakk jeg fra Rigmor og Trine og kom ca 15 min før i mål. Det var ikke for å bevise noe som helst, men det var for vondt å ikke være i bevegelse hele tiden.

Jeg glemmer ikke tankene mine når jeg slapp stavene i bakken i målområdet:

"Hvordan i helv...te skal jeg klare å bøye meg ned for å plukke de opp igjen?"

Vi hadde en fantastisk opplevelse hele denne helga. Selve skituren er et herlig minne for resten av livet og kan oppsummeres slik:

"Yes we did it"

Videosnutt fra Skarverennet med regissør Rigmor.

For meg er det utrolig å gjennomføre noe som har vært utenkelig i over 20 år. Det handler om å smake på livets goder i en funksjonell kropp. Når det er sagt skal jeg ikke gjennomføre noe slikt igjen. Det tok 9 dager før knær og hofte var tilbake til "normalen" etter rennet. Skiturer på ei mil i bymarka med besøk på ei hytte halveis kommer jeg likevel til å glede meg til allerede neste vinter. Det er det som er å nyte et godt liv i den kroppen jeg har.

Når det gjelder selve hytteturen ble jeg behandlet som en arabisk prins. Jeg fikk mandat til å følge VM i snooker på tv`n mens jentene laget fantastisk mat til alle måltid. Så slapp jeg å høre om jeg skal ha et eller to egg til frokost.

"HVOR MANGE egg skal du ha" er musikk i mine ører...

Moskusen bestilte fem egg og bacon til frokost og bestillingen ble mottatt uten klinkekuleøyne...

Love you girls!

"Ingenting stort er bygd uten entusiasme"

Corleone

Hits: 2330