Hopp til innhold

1

Jeg husker godt sjokket over bildene fra Horten sommeren i 2007. Jeg fikk de på mail fra Rolige Robert (Robert Stenholen) ei uke etter festen de ble tatt på. Eneste jeg vet var at jeg levde hardt de neste månedene etterpå, meget hardt. Livet var ikke noen dans på roser for å si det mildt. Jeg vet jeg unngikk bilder av meg selv etter dette. Jeg unngikk også konsekvent butikker som hadde kamera ved inngangen ala Lefdal/Elkjøp. Ikke fordi jeg hadde tenkt å gjøre noe ulovlig, men snarere fordi jeg mente jeg var "ulovlig stor". Jeg orket ikke denne påminnelsen i hverdagen og levde bare livet slik jeg var blitt vant til.

glansdagene
Juli 2007. Det var tungt å se seg selv slik på bilde. Jeg unngikk bilder og kamera konsekvent etter dette. Til de som våget å spørre om vekta mi den gangen anslo jeg vekta til å være mellom 225 og 230 kilo. Folk våger å spørre når man er på fest. De neste månedene levde jeg hardt og la på meg mange kilo til. Jeg har fortrengt denne perioden i mitt liv helt til det dukket opp et bilde fra mitt absolutte "all time heavy" jeg ikke visste om...

Jeg satt sovende i senga på 6 dyner og 2 hodeputer vendt mot venstre. Det var mot venstre jeg stoppet å puste færrest ganger. Hvorfor visste jeg ikke, men jeg hadde lagt merke til at slik var det. Først i senere tid fikk jeg vite hvorfor. Det har noe med tyngdekrafta å gjøre. Når hjertet ligger ned mot senga jobber kroppen mindre for å holde kroppen i gang. Det var pustestans (søvapne) som ga meg en advarsel, kanskje siste alvorlige advarsel. Jeg gispet etter pusten akkurat som noen hadde holdt meg under vann i lengre tid. Hev meg foroverbøyd til venstre side og slo meg selv hardt i brystkassa for å få i gang respirasjonen. Det var ikke lett å bevege denne voldsomt svære kroppen. Jeg hadde møte med meg selv sittende på sengekanten denne natta. Kroppen og hodet var utslitt etter et vanvittig kjør. Ikke torde jeg å legge meg å sove igjen i frykt for å ikke våkne igjen...

Jeg snakket til meg selv i tredje person:

"Glørstad, no e det nok. Fortsætt sånn så døvve du opp i senga hær"

Dette var mot slutten av november 2007. I over 1 måned planla jeg snuoperasjonen. Ingen alkohol eller røyk resten av året var første tilnærming. 70-80 sigaretter på fest og 20 stk i hverdagen var "helt normalt". 20 halvlitere med pils og 1 liter konjakk var også pari på fest. I dag skjønner jeg det var unormalt. Jeg levde i min egen boble der jeg hadde flyttet grensene til det unormale. Det er ingenting normalt ved å bli så stor.

"Det ulovlige bildet"

Moskusen berga noenlunde fint til jul. Den største dressen var blitt for liten, eller jeg for stor alt hvordan man ser det. Jula feires hjem til mamsen så det gikk fint uansett sånn klesmessig. Reint treningstøy, nybarbert, godlukt, og stæsj i håret gjorde susen mente jeg. Det var intet annet valg. Man møter til moderen i jula hvis ikke blir det masse bekymringer. Bekymret mor er "dobbelt pain". Turen ned til gravplassen til far og bestemor 2 dager før hadde jeg finta meg unna ved å skylde på ryggen. Sannheten var at jeg var sjanseløs på å gå distansen og satt i bilen og ventet mens hun stelte ved gravene.

min_storste_dress_23092016
Min største dress ble også for liten.

Tradisjonen tro skal moderen ha bilder i jula. Samme plass hver jul. Ved spisebordet og et i sofaen. Jeg sa ingenting, men likte det ikke. Ingen er vel redd for bilder hadde jeg sagt til stesøstera mi i mange år. Hun var livredd bilder i hele oppveksten noe jeg minner jeg henne på når hun i voksen alder "plager" dattera si. Samme regler for moskusen, i hvert fall utad...

På grunn av prosjektet jeg har vært igjennom har jeg i ettertid angret på at jeg ikke hadde bilde fra når jeg var på mitt største. Uansett hvor trasig det måtte være så har jeg ønsket et slikt bilde. Jeg forstår likevel godt hvorfor jeg tenkte slik mens jeg var midt oppi det. Plutselig gikk det opp et lys for meg en kveld jeg hadde lagt meg.

"Jula, mulig det finnes et fra jula?"

KGB agent mor ble satt på saken og dæven døtte hun hadde bilde.

"all time heavy"

alltimeheavy_medmor_23092016
Mamsen og sukkerklumpen jula 2007. Gudene skal vite det var mye sukker i denne mannen. Min mor var nok også 15 kilo tyngre enn hun er i dag. Jeg tror faktisk jeg var rundt 250 kilo på dette bildet. Det er heller ikke vanskelig å skjønne at armene ikke strekker til over alt det er nødvendig for å ha et godt liv. NB! Dette er ikke en stol, men en sofa...

Jeg ble sjokkert når jeg våkna til bilde i forrige uke. Jeg forstår godt hennes bekymringer gjennom mange år. Jeg trodde jeg hadde skjult mine problemer for henne. Visst gjorde jeg det. Så godt som jeg kunne. Alltid med et smil når jeg kom på besøk, alt var bare bra. Velstelt var jeg også. Nyvasket treningsklær og nydusjet er velstelt nok hjem til mor, ja til og med i jula. Jeg gikk alltid på do mens hun var på kjøkkenet for å ordne kaffe eller dessert. Jeg ville ikke vise henne mine problemer med å reise meg fra sofaen. Hun skal vite minst mulig. "Dobbel pain" unngår vi mest mulig...

slikjegfremstar_23092016
Slik liker jeg å framstå i dag. Det er i dag og tiden framover som gjelder. Engasjert med klare mål for turen. Vi smiler så ofte vi kan. Godt humør er en tiltrekkende kraft og en nødvendighet for å nå de mål man har satt seg. Her instruerer jeg Fleksnes. Bildene er tatt av Haakon Gussiaas.

16. september fikk jeg bildet og samme dag gikk jeg 3 timers tur med Fleksnes i skogen. Til tross for fjerde dagen på rad med trening følte jeg meg som en million både i kroppen og hodet. Jeg flommet over av energi. Det var bildet som gav meg denne energien. Jeg er fra langt nær stolt over bildet. Jeg er derimot stolt og lykkelig over hvordan livet har blitt. Det har til tider vært beinhardt både fysisk og psykisk, men gevinsten er enorm. Det gjør meg glad at jeg kan gå foran Fleksnes i skogen å vise han gevinsten bare han holder ut.

" Om 2 år er du der jeg er nå, bare vent"

Fleksnes har lært seg å tenke langsiktig og det er jeg stolt over. Det hører jeg på praten. Samtidig jobber vi for å gjøre vektreduksjonen hans så enkelt å rasjonelt som mulig. Ingenting avansert mirakelkur, men hard jobbing over tid. Det er det som gjelder. Det motiverer meg å se hans framgang. Det handler om å unne hverandre suksess slik at vi alle blir vinnere til slutt.

"Det er mange som heier på deg Fleksnes. Vis dem at du kan. Gjør dem stolt og ikke minst deg selv stolt. Vi skal vinne"

En sjelden gang har jeg en annen fronting. Det kan være når det er ekstra tungt:

"Mellom 5 og 10 prosent ønsker du skal mislykkes. Skal du la de vinne?"

9 av 10 ganger så bruker jeg de som ønsker oss vel i prosjektet i motivasjonen. Den tiende går det en faen i meg. Så tusen takk til alle sammen. Det spiller ingen rolle hvor motivasjonen kommer fra...

bilde_fra_stubben_23092016
Søndag 18. august. Ved denne stubben er mye av mitt liv planlagt siden 2008. Jeg har kalt plassen "Rocky Balboa toppen". Mine tyngste treningsstunder har foregått i dette området. De fleste ganger helt alene. I flere år har jeg hatt helsa jeg har i dag i bakhodet. Denne søndagen hadde jeg pit-stop på flere av mine gamle stubber. Jeg ønsket å nyte øyeblikket.

"Ingenting stort er bygd uten entusiasme"

Moskusen.

Hits: 13075

2

På enkelte dager spør jeg meg selv:

"Er det verdt det?  Er det nødvendig å kjøre så hardt?

Det er de dagene hodet er slitent, eller smertene i kroppen tynger ekstra. Når denne bloggen deles har det gått akkurat 2 år siden jeg tok første spadetak i dette livsstilsprosjektet. Livstilsprosjekt del 2 for å være helt nøyaktig.

11. september 2014 var min første trening etter sommerferien. Jeg var 2 turer til Rhodos den sommeren. Jeg fortalte ingen om mine planer om å kontakte Hitman, men var nøye med å sjekke hans referanser. Jeg antar jeg var ca 190 kilo denne sommeren. Første veiing en 9. oktober 2014 var jeg 184.3 kg. Første måned fikk meg ganske sikkert ned 6-8 kilo...

Er det verdt det?

Helt ærlig har jeg hatt disse tankene mange ganger. Jeg kommer ALLTID fram til samme svar uansett hvor mye jeg leter etter andre svar. Fra 2011 til 2014 la jeg på meg ca 1 kilo i snitt pr måned. For en stormoskus er det faktisk et koselig tempo. Ingen dramatikk, det går sikkert bra osv. Vinteren og våren 2014 hadde jeg brukt til å trene vekk betennelser fra knærne. Lite fokus på vektreduksjon egentlig. Min mentor Torstein TrickWik Wik tok meg til siden i mai 2014 og sa til meg rett i magen som et knyttneveslag:

"Du er ubevisst inkompetent. Du driver å trener og trener, men du blir enten bare større eller i beste fall så står du stille. Det er mange i klubben og rundt deg som er glad i deg. Vi vil ikke miste deg, skaff deg PT."

Jeg vet godt hva ubevisst inkompetent betyr. Jeg har sagt det mange ganger til de jeg trente. På trøndersk betyr det:

"Du stinke og du veit det itj sjøl en gang"

Det handler ikke om lukt, men hvilket fokus man har. Den egentlige grunnen til mine livsstilssykdommer var selvsagt ekstrem overvekt ingenting annet. Trening for å få vekk betennelser var bare midlertidig løsning. Jeg måtte ned i vekt for få et bedre liv. Slik jeg levde betydde det sikker og stø kurs mot "all time heavy" på ca 230 kg. Hvis kroppen tålte det for andre gang hvilket jeg tror svaret er neppe. Det var like før jeg satte tøflene i gangen november 2007 etter en lang pustestans (søvnapne).

fremhevetbilde09092016
Reflections bar på Rhodos Juli 2014. Ca 190 kg og "bare" 40 kg opp til "all time heavy". Etter rekordstor barregning var jeg sikker på at jeg møtte Pamela Anderson den kvelden. Dagen etter skjønte jeg at jeg tok feil. Pamela Anderson snakker ikke trøndersk. Hun heter June Elise Fagerbekk og kommer fra Trondheim.

Siste 3-4 uker har vært harde for kroppen. Jeg har slitt med store smerter i både knær, hofte og skuldrer. I skrivende stund er det fjerde dagen på rad (7. september) jeg har hatt nærmest smertefri hverdag etter denne perioden. Det var Hitman som varslet meg for 8-10 dager siden:

"Tren litt mindre, hvil mer. Du må også spise litt mindre hvis du senker aktiviteten"

De fleste av treningene våre var brukt til funksjonell trening etter sommerferien. Det betyr bøy, tøy og bevegelighetstrening. Litt av treningen med Hitman skal være funksjonell trening, men ikke alt. Det betyr at jeg har kjørt for hardt i egentreningen. Det var derfor jeg ikke skrev blogg for 3 uker siden. Jeg trengte å koble ut og samle hodet. Jeg deler slik informasjon kun med mine nærmeste mens det står på. Jeg deler det heller i ettertid når jeg føler kontroll på situasjonen. For meg betyr det å ha riktig fokus. Bruke minst mulig energi på at det er tungt for kroppen og hodet. Finne beste og mest rasjonelle veg til bedre dager. Grunnen til at jeg deler det i det hele tatt og i ettertid, er fordi det også er en del av pakken. Det er ikke solskinn hele vegen fra start til mål. Målet er å ha et best mulig liv så mange dager som mulig. Tilbakemeldingen fra Hitman var gulle god og nødvendig. Han kjenner kroppen min nesten like godt som meg selv. Skal man kjøre hardt er det fornuftig med kyndig hjelp på vegen.

"Ingen blir god alein"

Jeg har også bestemt meg for å hoppe over blogg en og annen uke i tiden framover. Det har vært enormt motiverende å skrive blogg. En forpliktelse og drivkraft for å nå våre mål. Det er dog tidkrevende og det krever mye tankearbeid. Det skal bli godt å koble helt ut enkelte uker. Bloggen skal uansett leve til kirurgen har tatt sitt siste snitt. Det betyr ut 2018 i det minste.

Så skal jeg endelig svare på om det er verdt det.

Jeg går ikke lenger på do 10-12 ganger om natten. Som regel 2-3 ganger. Jeg er usikker på om det er fordi jeg blitt 44 år, eller om det er psykisk. Vet dere hva? Jeg gidder ikke å bruke energi på hvorfor. Det er fantastisk å gå på do kun 2-3 ganger. Ofte dobesøk er relatert til diabetes 2. Jeg har ikke det sier mine blodprøver i dag.

Jeg kan nesten ikke huske sist jeg våknet av en pustestans. Tipper det er et halvt år siden og da kom det som regel da jeg var fryktelig sliten. Noen pustestans har jeg nok, men ikke nok til at jeg legger merke til det. Det er over 20 år siden jeg sover så godt om natten som nå. Jeg må innrømme jeg likevel ikke sov spesielt godt når det nærmet seg hovedmålene i vinter.

Jeg trenger astmamedisin ca 1 gang i måneden i forbindelse med trening nå kontra hver dag for 1 år siden. Jeg har også blitt flinkere til å bruke forebyggende astmamedisin, og det henger nok godt sammen. Tusen takk til Marthe Lian for å prente inn i hodet mitt hvor viktig denne medisinen er.

Jeg har svært sjeldent rastløse føtter som jeg før fikk av overdrevent sukkerinntak. Rastløse føtter (restless legs) kom alltid på kveldstid. Det var et kunststykke å få til å sove med restless legs.

Jeg har svært sjeldent vondt i ryggen noe jeg kan takke skogsturer og styrketrening for. Jeg hadde mye vondt i ryggen før 2008-9.

Jeg har ikke lenger gnagsår i skrittet og på albuene. På albuene fikk jeg fordi jeg brukte de til å komme meg ut av senga utallige ganger hver natt. I dag spretter jeg ut av senga som en vårkåt okse hver morgen.

Jeg er ikke lenger impotent. Det jeg husker som sjenerende hver morgen som tenåring er en fantastisk følelse som 44 åring. Det betyr at jeg er frisk.

Det nærmer seg 2 år siden jeg møtte min kjæreste. Det livet jeg hadde var ikke forenlig med å ha kjæreste. Vi synes begge det er greit at jeg får konstatert at jeg er frisk hver morgen...

Så til de enkle tingene som mange i det hele tatt ikke tenker over. Jeg kan sitte hvor som helst på alle restauranter. Trenger ikke planlegge, trenger heller ikke spørre kelner om stol uten armlener. Jeg kan gå på do over alt. Jeg kan gå i sportsbutikken å kjøpe treningsklær nærmest hvor som helst. I år var første turen jeg ikke hadde ekstra skifte i håndbagasjen når jeg reiste til Rhodos. Gud bedre hvor ille det ville vært om bagasjen min ble borte i glansdagene. Hvor skulle jeg skaffe nytt i påvente av min egen? Slik kan jeg fortsette i det uendelige, men dere skjønner poenget.

Så da får jeg leve med at hofte og knær er slitte. Gjøre det beste ut av situasjonen. Akseptere at det kommer tunge dager. Være smart i hva jeg bruker de til. I glansdagene hadde jeg like vondt i de hver eneste dag året rundt slik som jeg har hatt siste 3 uker. Dette tenker jeg på når dagene er tunge. Valget er enkelt:

"Ja til morrasbrød"


Å ha denne muligheten forteller meg også at det vært verdt det.

Moskusen.

Hits: 4355

2

Sett ting i perspektiv!

Å gå ned i vekt tar lang tid, men heldigvis går tiden fort. Jeg har jobbet snart 4 måneder med Fleksnes nå, og vi har blitt meget gode venner. I ryggen har vi Hitman som sørger for at vi trener riktig når vi trener inne. Hva vi gjør ute når vi trener er jeg bombesikker på min kunnskap sett fra en overvektig sitt ståsted. Vi må trene smart slik at kroppen tåler løpet, vi må ha godt humør slik at hodet tåler løpet, vi må sette av tid til hvile og restitusjon slik at både hodet og kroppen tåler løpet...

Fleksnes har virkelig godt humør og jeg mener det er en like stor forutsetning for å holde løpet som både treningsiver og fokus på søvn og hvile. Det handler om han vil dette nok. Han tenker 2 år fram i tid samtidig som neste delmål ALLTID er det viktigste. Jeg har plukket av ham snakk om operasjoner av løshud. Det er feil fokus. Therese Johaug bekymrer seg heller ikke for smøreforholdene under OL i Beijing i 2022. Hun må kvalifisere seg dit først. Det hjelper ikke om hun er verdens beste skiløper akkurat i dag. Slik er det også for overvektige som er inne i en god periode. Alt går liksom lett og resultatene kommer på løpende bånd. Det er helt vanlig å komme på platå der kroppen stritter i mot. Det er da det er viktig å ha hodet på plass!

Det er mange måter å måle framgang på. Antall kilo er en ting, men for meg er ikke det viktigste. Jeg leter heller etter ting som bedrer livskvaliteten. Det er ingen tvil om at antall kilo er motiverende, men ovenfor Fleksnes fokuserer jeg mye heller på framgang på andre felt. Bedring av livskvaliteten er at han nå fester reimene på romaskina selv. Bedring av livskvaliteten er at han lettere får på seg sokker. Det er godt for hodet å vite at i forrige uke rodde han 17 minutter sammenhengende på romaskina når det var nærmest håpløst å få til mer enn 1 minutt for 3 måneder siden. Jeg nevner det titt og ofte til han. Hold ut så kommer framgangen på alle felt. Det er viktig å ha det i bakhodet når man går rundt stiv og støl nærmest hver eneste dag. For en så stor bamse vil det være slik i noen måneder til.

Så hvordan motiverer jeg han? Først og fremst ser han resultatet gående foran seg i skogen. Han ser en kar som var enda større enn ham springe intervall med et smil om munnen. Han ser en kar som tar 12 push ups med 40 kilo på ryggen. Når man er så stor starter push ups nærmest loddrett opp mot en vegg og man skyver seg ifra. Fleksnes så undrende på meg på vår første tur 5. mai hvor jeg målte distanse og telte antall pauser. I dag skjønner han baktanken. Det handler om å sette ting i perspektiv, måle framgang på en annen måte for å skaffe motivasjonen man trenger. Den gang gikk vi 1.5 km og Fleksnes måtte ha 12 pauser.

proving_av_dress_03092016
27. august holdt jeg foredrag og disse 3 fikk prøve gamledressen min som til slutt ble for liten. Til venstre Lene Hansen, bak Hilde Mattson, til høyre Anette Leistad.

Mandag 29. august hadde jeg en overaskelse på lur. Nok en gang handlet det om å sette ting i perspektiv. Jeg hadde invitert med Roger Nesshaug. Han er en av mine store inspirasjonskilder. Målet var å bringe Fleksnes fra Granåsen til Rønningen uten pause. Det er 3.2 km i ulendt terreng. En fantastisk progresjon hvis han gjennomførte. Bare jeg og Roger visste at det var målet.

"Dæven du ser ut som en sprek kar"

Det var første Fleksnes sa når de håndhilste.

"Jada, holder meg i grei form"

Jeg smilte for meg selv i bakgrunnen. 1 km fra Rønningen så jeg det var tungt for Fleksnes og da spurte jeg han:

"Klarer du helt opp hvis vi tryller bort tiden?"

"Ja, jeg tror det"

Det var klart for at Roger delte sin historie. Han fortalte om sitt liv der han er helt avhengig av trening for å kunne fungere noenlunde i hverdagen. Om sin progresive muskelsykdom. At kroppen tar opp kun 10% av maten som næring. Usunn mat er som gift.

"Spise æ usunt så blir æ blir skikkelig foillsjuk"

Øyelokkene holdes oppe av strikk. Øynene samarbeider ikke og derfor lapp over det ene øyet som han er nærmest blind på. Ikke sidesyn som gir store motorikkproblemer.

"Hvordan i all verden klarer du å sykle i skogen da?"

Roger hadde selvsagt fortalt om sin store sykkelinteresse.

"Jeg har bestemt meg for at det går bra. Man lærer seg å takle det på sin måte. Går jeg tur i skogen er jeg avhengig av staver. Ingenting er som å være i naturen. Sykkel eller føtter, jeg finner sjelefred".

Fleksnes ble dratt fram opp til Rønningen på samme måte som en sykkelist blir dratt fram av dragsuget bak en trailer, men i dag var det Roger som var traileren. Vi satte rekord den dagen. 3.2 km uten pause i ulendt terreng. Jeg er kjempeimponert! Turen tilbake var også uten pause. Kun den obligatoriske halvtimen med kaffe på Rønningen. I fjor vinter skrev jeg om Roger og historien finnes her.

Hjerteklappdilten

bilde_fra_dilten_03092016
Vi fikk oss en god latter når vi så dette skiltet ute i løypa under Hjerteklappdilten.

Høstens store mål var Hjerteklappdilten. Et turløp på 5.8 km på Røros. Treningen vår er lagt opp mot dette løpet. En positiv opplevelse der vil gi ny motivasjon. 2 hviledager ble innvilget før løpet 1. september. Den siste opplevelsen han hadde på trening var rekord opp til Rønningen. Rekord i turlengde uten pauser. Selv med verdens verste sjåfør bak rattet tur-retur Røros var dette en fantastisk opplevelse. Bare for å nevne det så var det ikke jeg som kjørte...

Vi hadde lagt opp til hel dag der vi spiste lunsj, middag og kveldsmat på Røros rehabiliteringssenter som arrangerer løpet. Jeg ble kjempeimponert over stedet som følger både hjerte og lungesyke, kreftpasienter og overvektige. Bred kompetanse på alle felt. Fleksnes har hatt opphold på stedet og ville bevise ovenfor seg selv at det ikke har vært bortkastet. Selv man har gått på en smell handler det om å reise seg igjen. Første økt ble svømming i bassenget før middag og deretter turløp.

En ny rekord ble satt den dagen, nemlig 5.8 km uten pause. Vi brukte 1 time 26 minutter. Ca 40 minutter kjapperer enn han brukte sist gang på ca samme vekt.

Vi satte oss i målområdet etter målgang og så innspurten til de superspreke som løp på tid. Det ble satt løperekord den dagen på ca 20 min. For meg er prestasjonen til både Fleksnes, de andre overvektige, lunge og hjertesyke, kreftpasienter en like stor prestasjon uavhengig av tid.

De hadde lagt ut en tjukkas som ungene kunne leke i i målområdet. Ikke en tjukkas som deltok i løpet, men slik en vi finner i gymsaler. Speakeren sa over anlegget at de måtte flytte tjukkasen før premieutdelinga. Jeg sa til Fleksnes i samme øyeblikk:

"Hei, du må flytte deg, hørte du ikke det"

I forfjamselsen begynte han å reise seg helt til han så mitt store smil. Ha lo godt samtidig som han satte seg ned igjen for å si det sånn.

Veiedag 23. august


Videointervju før veiedag.

23. august kjørte vi veiedag. Akkurat 1 1/2 måned siden sist. Første store utfordring var gjennomført, nemlig ferie. Målet var å minimum nulle etter ferien. 8 juli viste vekta 187.0 kilo.

Vi kjørte 2 timer 50 min økt selve veiedagen der Hitman hadde regien siste 2 timer. Vi presenterer følgende resultater for Fleksnes:

Bilde av vekta:
bilde_av_vekta_03092016a

Startvekt 5.mai: 203.3 kg
Vekt 23. august 180.9 kilo
Ned siste 6 uker 6.1 kilo
Ned siste 16 uker 22.4 kilo

Vi opprettholder målet om 0.8 kg i uka og det er nullstilling som gjelder. Jeg er kjempeimponert og det viser at Fleksnes har gjort jobben i ferien.

Selv veide jeg inn til 117.9 kilo og har en jobb å gjøre fram til operasjon 26. oktober. Jeg ønsker å bevare muskelmasse samtidig som jeg dropper 2-3 kilo.
Bilde av 117.9.
bilde_av_vekta_117_03092016

På turen hjem fra Røros hadde vi de gode samtalene. Fleksnes så stiv at han nesten ikke kom seg ut av bilen når vi tok pause. Moskusen helt råtten i knærne og hoftene etter en lang dag. Det er en del av pakken for meg. Med turen sammen med Nesshaug for noen dager siden, samt mange av de vi gikk Hjerteklappdilten sammen med var vi enige om en ting:

"Vi er heldige og det er ikke synd på oss"


Video fra foredrag: Tekst: Video fra foredrag 27. august.

"Ingenting stort er bygd uten entusiasme"

Moskusen

Hits: 3651