Hopp til innhold

3

 Jeg vokste opp i Romolslia i en bydel like utenfor Trondheim. Vi hadde en fin oppvekst selv om livet bydde på sine utfordringer. Jeg var en ener på skolen, og ener i de idrettene jeg valgte å satse på. Jeg trodde godt om meg selv, dog på en annen måte enn jeg liker å framstå i dag. Den gang mente jeg tjukke folk var dumme eller late, og samme tankene hadde jeg om de som sleit på skolen. Heldigvis har livet lært meg ei lekse...

På Flatåsen ungdomsskole satt jeg alle engelsktimene sammen med en av de som sleit på skolen. Vi hadde en engelsklærer av den bedagelige sorten. Han samlet ikke inn gloseprøvene for retting, men elevene byttet bare med sidemann. En glimrende lærer for meg som tok alt kjapt, men helt sikkert verre for de som sleit. Jeg må innrømme i ettertid at jeg hadde mye "skjult moro" mens jeg rettet gloseprøven til sidemann. Jeg gikk ut av ungdomskolen med flere S enn Meget, og karakeren G var uakseptabelt for meg. Jeg burde kanskje hatt karakteren G i musikk, men jeg skrudde på sjarmen og fikk det som jeg ville til slutt...

Så var det denne sidemannen da. Ikke bare sleit han på skolen, men han valgte ikke riktig idrett heller. Han begynte med kampsport og det var ikke ordentlig idrett for oss som elsket ballsport. Vi var aldri uvenner, men vi hadde våre fighter på ungdomskolen. Aldri slåssing, men mer litt sånn brunst som haner har når de møtes. Lite ante jeg den gangen jeg sprang etter han i 9. klasse at om jeg hadde fått tak i han var det jeg som ville fått rundjuling og ikke omvendt. Jeg fikk heldigvis aldri tak i han da han var alt for smidig, og kampsportutøveren hadde lært at kunnskapen kun skulle brukes i selvforsvar.

Møte seg selv i døra


Fra 9. klasse og til slutt som 35 åring.

Jeg vet knapt nok av noen som har møtt seg selv så mye i døra som meg. Jeg ble tjukkest av alle jeg kjente, og jeg ble uføretrygda som 33 åring. Jeg hatet og bli undervurdert som tjukkas fordi jeg hele tiden visste hva som egentlig bodde i meg. Mye av de samme følelsene hadde sikkert også sidemannen min i engelsktimene på ungdomskolen. I dag skriver han bedre engelsk enn meg, og han snakker også språket flytende og bedre enn meg.

Jeg helt sikker på at han mange ganger har tenkt tanken:

"Æ ska faen mæ vis dem"

Her er bloggen jeg skrev om emnet: æ ska faen meg vis dem

Roy Rolstad 

Sidemannen i engelsktimene heter fortsatt Roy Rolstad. Han bor nå i Oslo. Jobber i fengselsvesenet, har eget firma hvor han holder foredrag og er instruktør i kampsport. Han har sort belte i 3 kampsporter, 5. Dan ITF Taekwon-Do, 4. Dan Hapkido og 1. Dan i Kali Sikaran. Roy Startet i Trondheim Taekwon-Do klubb.

Jeg har hatt 3 treninger med Roy siste 2 årene. 2 ganger på Hit The Gym i Trondheim, og en gang i kampsporthallen i Oslo. Treninga vi hadde i Oslo var en av de mest intensive jeg har vært igjennom i hele mitt liv. Han kjørte meg helt i kjelleren og piska meg rundt i 1 1/2 time. Etter treninga smilte han sitt bredeste dollarglis samtidig som han sa:

"Der fikk du for ungdomskolen"

Etter alle 3 treninger har vi satt av tid til kaffe, prat og refleksjoner. Jeg har spurt han om hvordan han har kommet dit han er i dag. Jeg er ikke bare imponert bare over engelskkunnskapene hans, hans selvsikkerhet som instruktør, men også evnen til å nå de mål han har satt seg:

"Det har vært en hard kamp, helvetes mye jobb, men man må ALLTID ha øyet på målet. Jobber man strukturert over tid kan nærmest hvem som helst nå sine mål. Hardt arbeid slår talent alle dagene i uka."

Setter vi disse tankene i perspektiv så har vi beviset liggende framfor oss. Beviset ligger ved vår pult i engelsktimene på ungdomskolen.

Juletrening 

Vi trener på å reise seg fra gulvet bakt inn i elementer fra kampsporten.

2. juledag hadde jeg booket Roy for trening på Hit The Gym. Jeg glemmer aldri treningen vi hadde i jula for 2 år siden. Jeg var den gang ca like stor som Fleksnes er i dag og nå var selvsagt også Marve med. Jeg var 163 kilo i jula 2014. Treninga varierer mellom bøy/tøy, eksplosivitet og funksjonell kropp. Alt skal gjøres med attityde og bestemthet.

"Gjør alle øvelser med intensjon i hver bevegelse
Bruk frustrasjon til noe positivt! Overfør det til treningen.
Irritasjon er energi, kanaliser det inn i øvelsene"
-
Roy-

Roy lærer bort attityde på trening.

Roy bringer både meg og Fleksnes "back to basic". For tjukkaser er det like vanskelig å reise seg fra gulvet på samme måte som barn skal reise seg før de har lært å gå. Han forteller hvordan han lærte bort dette til dattera si bakt inn i lek og moro. Det er faktisk akkurat det samme han gjør med oss. Han bruker kampsportens grunnteknikker for å lære oss noe som er elementært for normalvektige. Vi fikk virkelig kjenne på kjernemuskulaturen som vi er avhengig av for å nettopp ha en funksjonell kropp i hverdagen. 1 1/2 time var over på et blunk.


"Buddahrulling" og kjernemuskulaturen får kjørt seg...

Etter treningen spurte vi om han noen gang fått bruk for kampsporten. Vi fikk ikke det svaret vi hadde forventet:

"Ja, hver dag! Det handler om å være et godt medmenneske! Gjøre gode gjerninger, ta vare på folk rundt deg!"


Sprekeste 44 åringen jeg vet om.

Så kan man spørre seg selv hvis vi drar tiden tilbake til midten av 80 tallet. Hvem gjorde de riktige valgene? Mange av de jeg drev ballsport med sliter med slitte knær og ledd. Jeg mest fordi jeg ble tjukkas, men noen skader fra idretten henger også med. Jeg hadde valgt ballsport uansett. Det var og er på mange måter min lidenskap. Roy er i dag den sprekeste av alle de jeg gikk på ungdomskolen med. Selv om han er høflig og ydmyk vedder jeg han fra tid til annen tenker i sitt stille sinn:

"Du lure itj en luring og æ ska faen mæ vis dæm"

Moskusen

Hits: 4945

1

Jula er over oss og for mange har den vart over en måned allerede. Slik var det også for meg i glansdagene. Jula startet i slutten av november på jakt etter byens utvalg av juletallerken, og butikkene ble plutselig fylt med nok en favoritt, nemlig Nidar Bergene julemarsipan. 7-8 store marsipanpølser ble glefset ned på få minutter. Ikke bare lørdag, men hver eneste dag. Jeg hadde et alvorlig sukkerproblem, men levde egentlig i fornektelse. Sjokolademengden var lik året rundt, men rundt jula var det liksom lov. Alle skal kose seg i jula var min unnskyldning. Aldri utad fordi det meste foregikk i smug. På nyåret er det slutt, garantert, det lovte jeg meg selv hver jul...

Det er forventet at man skal kose seg i jula og selvsagt skal man også det. Klisjeaktig sier man at det er ikke det man spiser mellom jul og nyttår som gjør skaden, men det man foretar seg mellom nyttår og jul. Det er en sannhet med visse modifikasjoner. Jula kan gjøre større skade enn man aner hvis den varer en hel måned. Det er julebord, juleavslutninger, julelunsjer, prøvesmaking på bakst og hjemmelaget hva det måtte være. Mange raser rundt på julebord hver helg fra november til jul, og noen julebord forsetter ut i både januar og februar.

Det oppstår sosialt press eller forventing om at man skal spise god mat, desserter og nyte alkohol. Mange føler man er uhøflig hvis en ikke spiser eller drikker det man blir tilbudt. Det går fint an å forberede seg på slike ting ved å være føre var. 16-17. desember deltok jeg på 2 julebord. Begge uten å nyte alkohol, uten dessert, sjokolade eller potetgull. Jeg forsynte meg rikelig av julematen på begge julebordene. Det er det jeg mener med å leve normalt. Ikke spymett, ikke stappmett, men god og mett er en god leveregel. Jeg la inn trening på dagen før begge julebordene slik at "kosekontoen" var fylt opp på forhånd. Jeg sendte begge arrangører følgende melding noen dager før selskapet:

"Æ kjæm hvis det skulle være noen tvil.
PS! Moskusen må være edru, men artig læll 🙂 "

Verre er det faktisk ikke. Ikke kompliser det ved å analysere alt i hjel. Ingen bestemmer hva du skal spise eller drikke. Det er en ærlig sak å hoppe over noe hvis du har som mål og ikke si ja takk til alt som blir tilbudt.


Løpskonkurranse med Heidi "Evita" Hagestande 17. desember. Man må ha det moro på vegen til sine mål. Jeg er henne evig takknemlig over hennes bidrag i mitt prosjekt. Det handler om å vinne ikke sant? Ingen regler ble satt, kun å komme først...

Jeg er slett ingen avholdsmann, men vet at fest nærmest hver helg ikke er forenlig med mine mål om god helse og noenlunde jevn vekt. Siste helga i november og første helga i desember drakk jeg alkohol, og jeg skal også ta en dag i jula. I såfall blir det 3 ganger på siste 4 måneder. På nyåret blir det nok en god periode uten alkohol. Alkohol er like ille som sukker når det gjelder å gå opp i vekt. Man har heller ikke mye lyst eller energi til å trene dagen(e) etter en god gammeldags fest.

Jeg betrakter meg som sukkeravhengig og har samme tilnærming til sukker som en tørrlagt alkoholiker. Jeg belønner meg ikke med sjokolade på lørdagene fordi jeg vet aldri om det går bra. Alkoholikeren vet heller ikke om han havner på grøftefylla om han tar 2-3 jaegermeister til tippekampen selv om han har vært flink hele uka. Folk som har et normalt forhold til sukker, eller alkohol for den saks skyld, skal selvsagt kose seg som de alltid har gjort. De har heller ikke et problem. Tipset er til de som sliter.

Jula 2014 pratet jeg med min mor før juleferinga. Jeg hadde et ønske for jula. Ingen sjokolade eller dessert framme mens jeg var på besøk. Gjør hva dere vil etter jeg har dratt. Sønnen din har et alvorlig problem og håper på respekt for dette. Neste jul kan alt dere vil være framme, da må jeg ha lært meg å takle dette. Ønsket ble oppfylt!

Juledepresjon

Det er mange som sliter i jula. De har kanskje ikke stor familie, eller kanskje ingen familie å dele jula med. Det er lett å døyve sorgen med alkohol/rus eller mat og sukker. Det blir en helt annen vinkling enn de som lever i overflod av juleselskap og julebord. Det er vanskelig for meg å sette meg inn i denne situasjonen da jeg aldri har vært der. Det er heller ikke lett for disse å spørre om selskap eller hjelp. Jeg betrakter de som "ikke ressurspersoner". De faller således utenom min egen regel om at:

"Det meste må vi fikse selv"

Jeg likte svært godt da jeg hørte om firmalederen som istedenfor vanlig julegave til sine ansatte som ga 4 middager til Kirkens bymisjon for hver av sine ansatte. Det ble totalt 500 middager til de som virkelig trenger det, og som gruer seg til jul. Det handler om å bry seg om de som ikke har det så bra. Utenom middagene fikk de ansatte ei flaske vin, og årets julebord ble avholdt slik det alltid har vært gjort.

Fleksnes on the rocks 

For å nå sine mål gjelder det å finne balansen mellom kosthold, trening, søvn og hvile. Her er intervju med moskusen før Fleksnes skal gjennom nesten 3 timer med trening sammen med Hitman og moskusen.

Tirsdag 20. desember hadde Fleksnes årets siste veiedag. Allerede i juli hadde vi satt vårt langsiktige delmål ved at han skulle være under 170 kilo til jul. Underveis har vi mange delmål, og det er ALLTID nærmeste delmål som er det viktigste. For 1 måned siden lå vi ørlite etter skjema, og kun blodfokus ville bringe ham dit vi ønsket. Siste 3 uker har vi oppgradert prosjektet et par hakk. Det er kun resultater som hever motivasjonen nok til å ta fatt på nye og hardere tak tak etter jul. Etter jul venter nemlig nye oppgraderinger, og det er tungt å ta fatt på dette hvis man begynner å tvile på om det vi gjør er riktig. Bruk gjerne malen fra Fleksnes i ditt eget prosjekt etter jul. Sett deg delmål, større delmål og et hovedmål. Det nærmeste delmålet er ALLTID det viktigste.

Resultater:

Starvekt 5. mai: 203.3 kilo
Vekt 20. desember: 165.6 kilo.

Vektreduksjon siden 5. mai: 37.7 kilo.

Grattis til Fleksnes!

Jeg avslutter med evalueringen jeg sendte Fleknes tirsdag kveld:

Siste 3 uker karakter seks!

Spesielt 4 ting jeg vil fremheve:

"1. Monsteronsdag i mesterskapsuka. Det er å grave dypt i kjelleren mentalt å levere så steinbra etter uforutsette ting ( utsatt reise, og dårligere oppladning).

2. Utfordringen med dietten tok du på strak arm. Du ga meg labben (handshake) umiddelbart når jeg spurte og ikke minst du startet før du trengte. Det hadde sannsynligvis holdt med 1/2 døgn mindre, men nå var vi sikker. Det var spesielt det som ga deg rein sekser. ( Fleksnes kjørte spisset diett siste 3 dager for å gå av salt. Totalt 2400 kcal pr døgn. ellers ligger han på 2800-3000 kcal i døgnet)

3. Turen for 1 1/2 uke siden da du fikk din første sekser isolert sett på ei økt.

4. Turen med Nesshaug på søndag i pissregn. Det var faktisk du/dere som løftet meg da jeg egentlig hadde en shitty dag. Hodepine, tom for energi og dårlig hofte var min status den dagen. (Det er selvsagt heller ikke lov å si det for meg under trening, kun i ettertid)

I dag er jeg "high on life" pga top top notch resultater helt siden mai. Sett alt i perspektiv med jobben din så er vi der vi maksimalt kunne være!

Ny mann, ny gange, ny fase. Kan ikke ønske mer. Moderat i jula, og noen dager ut i januar knuser vi på. Leeenge til neste mesterskap og det er godt

Steinbra"

"Det er ikke lov å syte"

God jul!

Moskusen

Hits: 2686

Moskusen og labradoren

Når jeg skriver ønsker jeg at leseren skal kunne overføre dette til sitt eget liv, gjerne bruker noe, eller mer av det vi gjør for å forbedre helsa si. Jeg skriver først og fremst for å motivere meg selv, men tar gledelig imot den positive bieffekten av at det motiverer andre. Tilbakemeldinger om at det motiverer gir meg et ekstra gir i det som er det viktigste for meg, nemlig min egen helse. Med på ferden må man ha selvironi, være uredd og gi masse faen i hva andre måtte mene.

Noe av det første jeg lærer bort til de som skal gå tur med meg er at de skal ha med seg tørt skifte. Vi kjører ull på overkroppen høst, vinter og vår, og gjerne dry-fit i sommertemperatur. Dry-fit frakter svette bort fra kroppen mye bedre enn bomull, men er ikke et must. Bomull blir ofte som å gå med en blaut vaskeklut. På en lang skogstur legger vi som regel inn kaffepause, og da er tørt skifte på overkroppen både i kaffepausen og rett etter turen en selvfølge. Moskuser med stor kroppsvekt svetter mye, og det er viktig å ikke slurve ved å kjøle ned lungene med blaut og kald overkropp. Alt dette er naturlig for spreke og turvante folk, men moskuser har kanskje aldri drevet med skogsturer i vær og vind. Det er kanskje noe av grunnen til at de er moskus, bamse eller elefant og ikke antilope.


Det er viktig med tørt skifte for å unngå sykdom. Litt av et syn når Fleksnes på over 170 kilo og moskusen med løshud skifter t-skjorte inne på turistkafeen på Rønningen. Det kan vi ikke ta hensyn til for å forebygge sykdom. Her kjøres innlagt intervall.

Noe av det mest drepende for motivasjon er uventet sykdom. Man skal være såpass forberedt at sykdom ikke skal komme fra slurv. Alle blir syke fra tid til annen og det er spesielt da man skal være forberedt og sterk i hodet. Selv var jeg uheldig å fikk infeksjon i buken etter jeg fjernet løshud fra magen. Rekonvalesensen satte meg ei uke tilbake i forhold til hva jeg hadde planlagt fysisk. Psykisk har det derimot gjort meg enda sterkere. Første 8-10 dager etter infeksjon brukte jeg til å bli "frisk". Dvs frisk nok til å slippe smertestillende og gjøre ferdig antibiotika. Underveis brukte jeg tiden til å kartlegge hvordan jeg skulle gjøre sårstell, finne ut om det var forsvarlig å trene med åpent sår på magen osv. Kirurgen ga meg beskjedene jeg ønsket, nemlig at bevegelse var sunt og blodtilstrømning ville føre til at såret ville gro "sunnere" og kjappere. Jeg leter etter grunner til hvorfor jeg skal være i bevegelse isteden for lete etter grunner til å være i ro. Det er stor forskjell, og det er derfor jeg mener det har gjort meg psykisk sterkere. Han ga meg stor tillit til å finne mine egne begrensinger. Ikke overdriv var beskjeden jeg fikk. Jeg er godt trenet i å finne mine egne begrensinger i det prosjektet jeg har vært igjennom.

Så hvordan tenker jeg da? Jeg er positiv egoist. Jeg tror godt om meg selv. Dette såret skal faen ikke stoppe meg. Visst svir såret, men det er ikke farlig og fullt ut levelig. Det skal vaskes med såpe og vann 2 ganger i døgnet samt smøres med salve. Det er heslig å se på etter ei treningsøkt med både slim og kanskje litt blod. Det er den mentale biten du må overvinne sa kirurgen til meg. Flott sa jeg, jeg er sterk mentalt og det skal gå fint, vel vitende at jeg egentlig er "livredd" blodprøver. Det handler mye om hva du sier til deg selv.


Sårstell på Hit The gym 15. desember. Første styrketrening etter operasjonen og man må improvisere. Benkene i garderoben brukes som "stellebenk" etter trening og dusj.

Det under trening det svir minst på akkurat samme måte som med mine slitte knær og hofter. Kroppen slipper endorfiner og det er kroppens eget "smertestillende". Sviinga er fullt ut levelig, men det svir litt ekstra når jeg reiser og setter meg. Jeg har fått en del spørsmål om hvordan arret etter infeksjon vil bli, men det aner jeg ikke og bruker heller ikke energi på det. Det blir som det blir og jeg er kun opptatt av best mulig rekonvalesens. Det er viktig å sette ting i perspektiv. Jeg er ikke i tvil om hva jeg hadde valgt mellom 250 kilo og helsa den gang, og situasjonen jeg er igjennom nå. Ubeskjedent trøndersk sagt ser jeg masse gnist i øynene mine og hodet føles som en million.

Moskusen og labradoren 

Jeg bruker masse analogi og visualisering for å forklare de rundt meg hvordan jeg tenker, og spesielt de jeg ønsker å inspirere og motivere. Fleksnes har jeg nå begynt å kalle for labradoren min. På våre lange skogsturer har jeg selvsagt fortalt om den tida jeg trente hund for utstilling. Jeg hadde schæferhund og jeg brukte masse tid i skogen for at både hunden og jeg skulle ha glede samtidig som vi trente. I skogen utvikler hunden god motorikk og elegante bevegelser der den løper rundt blant lyng og kvister, hopper over trær som har falt, eller bekker som skal forseres. En hund som har vært i skogen er en helt annen hund enn den som kun luftes rundt blokka sier jeg til Fleksnes.


Dux og moskusen i skogen i 1997. Ingen skader på alle våre år i marka. Kun glad og sliten hund og eier. Såre poter fikk han på asfalt ,og glasskår skjærte han seg på kun der mennesker hadde bygd vei. Jeg kjører samme taktikk med labradoren.

Hunden viser enorm gjensynsglede når man tar den med tilbake i skogen, ja selv om den blir sliten etter turen. Hunden "leser avisa" når den kjenner alle duftene og sanseinntrykkene. Den er på konstant jakt etter "nyheter". Den glemmer tid og sted og nyter øyeblikket. Den kobler ut hjernen samtidig som den er på vakt og løser oppgaver. Det er akkurat det samme vi gjør når vi er ute i skogen.

"Hvorfor er jeg akkurat labrador?"

"Fordi du har troskyldige øyne, er bedagelig anlagt og ser litt lat ut"

"Ja, labrador må være meg da ja"

"Det du ikke vet er at labradoren har masse gnist i øynene under denne bedageligheten. Det handler om å trigge instinktene og slippe energien fri. Det er det vi holder på med nå."

I mai var labradoren på valpekurs. Jeg tok han med i skogen for kjenne på følelsen og farene som truer. Han skulle sosialiseres og ut av komfortsonen. Ut av sine trygge omgivelser selv om han er sosial av natur. Han var 203 kilo. En så stor mann vekker oppsikt i skogen. Magen hans hang ut under t-skjorta, han vagget rundt med stavene sine. Vi gikk i terreng der det var mange andre hunder av alle slags raser (les folk i alle aldre). Disse farene måtte han overvinne hvis han skulle bli en god hund når han ble voksen. En god hundefører stoler på hunden sin. Han slipper den ut blant andre hunder og lar de ordne opp selv. Overført betyr det at du selv må ta ansvar for å gjøre jobben, spise riktig mat og finne tid til hvile. Oppi det her har vi funnet tid til at han skal kunne utøve yrket sitt på en god måte. Vi har satt ambisjonene etter hva som er oppnåelig ut ifra hans forutsetninger.

Vi har kommet så langt nå at labradoren akkurat er ferdig med dressurkurset. Det har tok 7 måneder til dressurkurset endelig var over. Jeg har tatt han i nakkeskinnet 1 gang på disse månedene. Det var den gangen han hoppet med skitne labber på den dresskledde mannen som skulle i bryllup. En veloppdragen hund gjør ikke slik. Det var den gangen han kom alt for seint til en treningsavtale. Det var da jeg tok han i nakkeskinnet og spurte deg hvem sin tid var viktigst for meg av hans og min tid.

Dressurkurset er bestått med karakter 6. Han syter ikke på tur. Han bryr seg ikke om været. Han kommer med stort pågangsmot til alle treninger selv om jeg vet at det er tungt mange ganger. Han sier ikke ett ord når jeg sender han på ekstra sløyfe i tung snø, kun yes, eller det går fint, eller voff voff som en veloppdragen labrador skal gjøre . Det siste vi har trent på er tigerblikket etter en motbakke, eller endt intervall. Det er oppbyggende for selvtilliten å være rak i ryggen når det er tungt.
Det var min oppgave som hundefører å bytte hviledag forleden da jeg mente føret var uforsvarlig. Jeg har gått denne ferden før han og vet hva som er forsvarlig og ikke. En hund må kunne stole på hundeføreren sin.

Forholdet "hund og hundefører" skjer kun under trening. I alle pauser, før og etter turer har vi ikke slikt et forhold. Han er like mye min rådgiver og bidragsyter ellers i hverdagen. Det er slikt et godt vennskap skal være.

Første store delmål

Allerede i juli hadde vi blinket ut vårt første "store delmål". Fram til da har vi selvsagt mange små delmål som alltid er de viktigste underveis. Vi hadde kartlagt hvilke reiser han skulle gjøre i jobben sin. Slutten av oktober og store deler av november ville medføre stor reisevirksomhet. Til jul var ambisjonen å være under 170 kilo. Vi skulle gjøre en god jobb fram til reisingen tiltok for så å peise på siste 3 uker inn mot jul. Det er ikke realistisk å tro at man skal kunne gå ned mange kilo når man jobber "døgnet rundt". Nulling er mer enn godkjent. Det er et must å sette av tid til prosjektet hvis ikke går ikke regnestykket opp.

Fra onsdag 14. desember går vi inn i mesterskapsuke fram til tirsdag 20. desember. Den uka setter Fleksnes treningsrekord for sin del. Ca 13 timer på ei uke er planlagt. Det er vilt for en mann på over 170 kilo. Han har fått beskjed om å rydde plass i kalenderen, og dette er det viktigste han gjør denne uka. Han må være egoistisk nok til å kunne nå sine mål. Egoistisk på vegne av sin egen helse.


Monsteronsdag 14. desember! Denne dagen har vi visst om i 3 uker. Turen fra Granåsen til Rønningen er 3.2 km svakt oppover stort sett hele veien. Denne dagen ble Fleksnes sendt ut på hele 12 seige intervall utenom løypa noe som gjorde turen 5 km på veg opp. For en mann på 175 kilo med oppakning holder det å gå jevnt og trutt. Ut av løypa betyr ut i snøen, gå ned en bakke for så å gå den opp igjen. Først en bakke på 80-90 meter 8 ganger, så en brattere bakke på 40 meter 4 ganger. Det er vanskeligere å gå ned bratte bakker når man er stor. Mesterskapsuka er nøye planlagt av en som har gjort dette mange ganger før. Det gjelder å holde løpet helt til tirsdag 20. desember. Jeg løper bakkene opp for så å møte han halvveis ned i bakken og blir med opp igjen. Vi komprimerer intervallene ved å telle ned underveis:

" En sekstensdels Fleksnes, en 8 dels, 3 sektensdels Fleksnes, du er halvveis, jobbe på nå, jobben må gjøres, alt er glemt på tirsdag, jeg lover deg, alt er glemt på tirsdag, jobben må gjøres, er du sliten?"

"NEI" er svaret vi har trent inn. Det gjelder å si de riktige tingene til seg selv for å nå målene.

Drømmemålet er 167.9 kilo. Det er ved 167 kilo vi har definert overgangen fra fase 3 til fase 2 som overvektig. Et godt kjennetegn med fase 3 er vaggende gange, eller gåsegange som jeg også har kalt det. Vaggende gange vil han kun få når han er stiv å støl etter det. Etter hvert vil også vagginga opphøre når han er stiv å støl ettersom han blir enda mindre. Jeg har beskrevet overgangen fra fase 3 til fase 2 som den mest motiverende jeg har vært igjennom nest etter det å bli potent igjen. Det er da det blant annet går an å knyte skoene sine på en grei måte, magen henger ikke lenger over lårene når man går og hindrer "fri ferdsel". Det er som å slippe opp håndbrekket. Det er her det stopper for mange når det gjelder videre progresjon. Livet blir mer komfortabelt og man glemmer fokus. Vi har en plan for dette ved å tenke langsiktig. Vi skal trene i jula, men mye mer moderat. I januar er det fullt angrep på nye delmål. 5. mai er planen å taxe inn til under 153.3 kilo som betyr 50 kilo på et år. Det er imponerende når jeg vet hvilken travel hverdag Fleksnes har.


Hitman og Moskusen på Rønningen gård 2. november 2014.

Med på laget har vi Hitman som har stått ved min side i mitt prosjekt, og som også bistår Fleksnes. Hitmans motto er funksjonell kropp i hverdagen og det gjøres ved å tenke langsiktig. Hitmans hjelp har vært uvurderlig for meg, vel vitende at den store jobben må jeg gjøre alene. Ingen når sine mål uten stor egeninnsats. På nyåret er jeg klar for ny innsats sammen med Hitman.

Husk det er ens egen oppgave å planlegge sine mål og ambisjoner. Vi viser bare hvordan vi gjør det.

"Who dares wins og voff voff"

Moskusen

Hits: 1516