Hopp til innhold

3

 Jeg vokste opp i Romolslia i en bydel like utenfor Trondheim. Vi hadde en fin oppvekst selv om livet bydde på sine utfordringer. Jeg var en ener på skolen, og ener i de idrettene jeg valgte å satse på. Jeg trodde godt om meg selv, dog på en annen måte enn jeg liker å framstå i dag. Den gang mente jeg tjukke folk var dumme eller late, og samme tankene hadde jeg om de som sleit på skolen. Heldigvis har livet lært meg ei lekse...

På Flatåsen ungdomsskole satt jeg alle engelsktimene sammen med en av de som sleit på skolen. Vi hadde en engelsklærer av den bedagelige sorten. Han samlet ikke inn gloseprøvene for retting, men elevene byttet bare med sidemann. En glimrende lærer for meg som tok alt kjapt, men helt sikkert verre for de som sleit. Jeg må innrømme i ettertid at jeg hadde mye "skjult moro" mens jeg rettet gloseprøven til sidemann. Jeg gikk ut av ungdomskolen med flere S enn Meget, og karakeren G var uakseptabelt for meg. Jeg burde kanskje hatt karakteren G i musikk, men jeg skrudde på sjarmen og fikk det som jeg ville til slutt...

Så var det denne sidemannen da. Ikke bare sleit han på skolen, men han valgte ikke riktig idrett heller. Han begynte med kampsport og det var ikke ordentlig idrett for oss som elsket ballsport. Vi var aldri uvenner, men vi hadde våre fighter på ungdomskolen. Aldri slåssing, men mer litt sånn brunst som haner har når de møtes. Lite ante jeg den gangen jeg sprang etter han i 9. klasse at om jeg hadde fått tak i han var det jeg som ville fått rundjuling og ikke omvendt. Jeg fikk heldigvis aldri tak i han da han var alt for smidig, og kampsportutøveren hadde lært at kunnskapen kun skulle brukes i selvforsvar.

Møte seg selv i døra


Fra 9. klasse og til slutt som 35 åring.

Jeg vet knapt nok av noen som har møtt seg selv så mye i døra som meg. Jeg ble tjukkest av alle jeg kjente, og jeg ble uføretrygda som 33 åring. Jeg hatet og bli undervurdert som tjukkas fordi jeg hele tiden visste hva som egentlig bodde i meg. Mye av de samme følelsene hadde sikkert også sidemannen min i engelsktimene på ungdomskolen. I dag skriver han bedre engelsk enn meg, og han snakker også språket flytende og bedre enn meg.

Jeg helt sikker på at han mange ganger har tenkt tanken:

"Æ ska faen mæ vis dem"

Her er bloggen jeg skrev om emnet: æ ska faen meg vis dem

Roy Rolstad 

Sidemannen i engelsktimene heter fortsatt Roy Rolstad. Han bor nå i Oslo. Jobber i fengselsvesenet, har eget firma hvor han holder foredrag og er instruktør i kampsport. Han har sort belte i 3 kampsporter, 5. Dan ITF Taekwon-Do, 4. Dan Hapkido og 1. Dan i Kali Sikaran. Roy Startet i Trondheim Taekwon-Do klubb.

Jeg har hatt 3 treninger med Roy siste 2 årene. 2 ganger på Hit The Gym i Trondheim, og en gang i kampsporthallen i Oslo. Treninga vi hadde i Oslo var en av de mest intensive jeg har vært igjennom i hele mitt liv. Han kjørte meg helt i kjelleren og piska meg rundt i 1 1/2 time. Etter treninga smilte han sitt bredeste dollarglis samtidig som han sa:

"Der fikk du for ungdomskolen"

Etter alle 3 treninger har vi satt av tid til kaffe, prat og refleksjoner. Jeg har spurt han om hvordan han har kommet dit han er i dag. Jeg er ikke bare imponert bare over engelskkunnskapene hans, hans selvsikkerhet som instruktør, men også evnen til å nå de mål han har satt seg:

"Det har vært en hard kamp, helvetes mye jobb, men man må ALLTID ha øyet på målet. Jobber man strukturert over tid kan nærmest hvem som helst nå sine mål. Hardt arbeid slår talent alle dagene i uka."

Setter vi disse tankene i perspektiv så har vi beviset liggende framfor oss. Beviset ligger ved vår pult i engelsktimene på ungdomskolen.

Juletrening 

Vi trener på å reise seg fra gulvet bakt inn i elementer fra kampsporten.

2. juledag hadde jeg booket Roy for trening på Hit The Gym. Jeg glemmer aldri treningen vi hadde i jula for 2 år siden. Jeg var den gang ca like stor som Fleksnes er i dag og nå var selvsagt også Marve med. Jeg var 163 kilo i jula 2014. Treninga varierer mellom bøy/tøy, eksplosivitet og funksjonell kropp. Alt skal gjøres med attityde og bestemthet.

"Gjør alle øvelser med intensjon i hver bevegelse
Bruk frustrasjon til noe positivt! Overfør det til treningen.
Irritasjon er energi, kanaliser det inn i øvelsene"
-
Roy-

Roy lærer bort attityde på trening.

Roy bringer både meg og Fleksnes "back to basic". For tjukkaser er det like vanskelig å reise seg fra gulvet på samme måte som barn skal reise seg før de har lært å gå. Han forteller hvordan han lærte bort dette til dattera si bakt inn i lek og moro. Det er faktisk akkurat det samme han gjør med oss. Han bruker kampsportens grunnteknikker for å lære oss noe som er elementært for normalvektige. Vi fikk virkelig kjenne på kjernemuskulaturen som vi er avhengig av for å nettopp ha en funksjonell kropp i hverdagen. 1 1/2 time var over på et blunk.


"Buddahrulling" og kjernemuskulaturen får kjørt seg...

Etter treningen spurte vi om han noen gang fått bruk for kampsporten. Vi fikk ikke det svaret vi hadde forventet:

"Ja, hver dag! Det handler om å være et godt medmenneske! Gjøre gode gjerninger, ta vare på folk rundt deg!"


Sprekeste 44 åringen jeg vet om.

Så kan man spørre seg selv hvis vi drar tiden tilbake til midten av 80 tallet. Hvem gjorde de riktige valgene? Mange av de jeg drev ballsport med sliter med slitte knær og ledd. Jeg mest fordi jeg ble tjukkas, men noen skader fra idretten henger også med. Jeg hadde valgt ballsport uansett. Det var og er på mange måter min lidenskap. Roy er i dag den sprekeste av alle de jeg gikk på ungdomskolen med. Selv om han er høflig og ydmyk vedder jeg han fra tid til annen tenker i sitt stille sinn:

"Du lure itj en luring og æ ska faen mæ vis dæm"

Moskusen

Hits: 4802

1

Jula er over oss og for mange har den vart over en måned allerede. Slik var det også for meg i glansdagene. Jula startet i slutten av november på jakt etter byens utvalg av juletallerken, og butikkene ble plutselig fylt med nok en favoritt, nemlig Nidar Bergene julemarsipan. 7-8 store marsipanpølser ble glefset ned på få minutter. Ikke bare lørdag, men hver eneste dag. Jeg hadde et alvorlig sukkerproblem, men levde egentlig i fornektelse. Sjokolademengden var lik året rundt, men rundt jula var det liksom lov. Alle skal kose seg i jula var min unnskyldning. Aldri utad fordi det meste foregikk i smug. På nyåret er det slutt, garantert, det lovte jeg meg selv hver jul...

Det er forventet at man skal kose seg i jula og selvsagt skal man også det. Klisjeaktig sier man at det er ikke det man spiser mellom jul og nyttår som gjør skaden, men det man foretar seg mellom nyttår og jul. Det er en sannhet med visse modifikasjoner. Jula kan gjøre større skade enn man aner hvis den varer en hel måned. Det er julebord, juleavslutninger, julelunsjer, prøvesmaking på bakst og hjemmelaget hva det måtte være. Mange raser rundt på julebord hver helg fra november til jul, og noen julebord forsetter ut i både januar og februar.

Det oppstår sosialt press eller forventing om at man skal spise god mat, desserter og nyte alkohol. Mange føler man er uhøflig hvis en ikke spiser eller drikker det man blir tilbudt. Det går fint an å forberede seg på slike ting ved å være føre var. 16-17. desember deltok jeg på 2 julebord. Begge uten å nyte alkohol, uten dessert, sjokolade eller potetgull. Jeg forsynte meg rikelig av julematen på begge julebordene. Det er det jeg mener med å leve normalt. Ikke spymett, ikke stappmett, men god og mett er en god leveregel. Jeg la inn trening på dagen før begge julebordene slik at "kosekontoen" var fylt opp på forhånd. Jeg sendte begge arrangører følgende melding noen dager før selskapet:

"Æ kjæm hvis det skulle være noen tvil.
PS! Moskusen må være edru, men artig læll 🙂 "

Verre er det faktisk ikke. Ikke kompliser det ved å analysere alt i hjel. Ingen bestemmer hva du skal spise eller drikke. Det er en ærlig sak å hoppe over noe hvis du har som mål og ikke si ja takk til alt som blir tilbudt.


Løpskonkurranse med Heidi "Evita" Hagestande 17. desember. Man må ha det moro på vegen til sine mål. Jeg er henne evig takknemlig over hennes bidrag i mitt prosjekt. Det handler om å vinne ikke sant? Ingen regler ble satt, kun å komme først...

Jeg er slett ingen avholdsmann, men vet at fest nærmest hver helg ikke er forenlig med mine mål om god helse og noenlunde jevn vekt. Siste helga i november og første helga i desember drakk jeg alkohol, og jeg skal også ta en dag i jula. I såfall blir det 3 ganger på siste 4 måneder. På nyåret blir det nok en god periode uten alkohol. Alkohol er like ille som sukker når det gjelder å gå opp i vekt. Man har heller ikke mye lyst eller energi til å trene dagen(e) etter en god gammeldags fest.

Jeg betrakter meg som sukkeravhengig og har samme tilnærming til sukker som en tørrlagt alkoholiker. Jeg belønner meg ikke med sjokolade på lørdagene fordi jeg vet aldri om det går bra. Alkoholikeren vet heller ikke om han havner på grøftefylla om han tar 2-3 jaegermeister til tippekampen selv om han har vært flink hele uka. Folk som har et normalt forhold til sukker, eller alkohol for den saks skyld, skal selvsagt kose seg som de alltid har gjort. De har heller ikke et problem. Tipset er til de som sliter.

Jula 2014 pratet jeg med min mor før juleferinga. Jeg hadde et ønske for jula. Ingen sjokolade eller dessert framme mens jeg var på besøk. Gjør hva dere vil etter jeg har dratt. Sønnen din har et alvorlig problem og håper på respekt for dette. Neste jul kan alt dere vil være framme, da må jeg ha lært meg å takle dette. Ønsket ble oppfylt!

Juledepresjon

Det er mange som sliter i jula. De har kanskje ikke stor familie, eller kanskje ingen familie å dele jula med. Det er lett å døyve sorgen med alkohol/rus eller mat og sukker. Det blir en helt annen vinkling enn de som lever i overflod av juleselskap og julebord. Det er vanskelig for meg å sette meg inn i denne situasjonen da jeg aldri har vært der. Det er heller ikke lett for disse å spørre om selskap eller hjelp. Jeg betrakter de som "ikke ressurspersoner". De faller således utenom min egen regel om at:

"Det meste må vi fikse selv"

Jeg likte svært godt da jeg hørte om firmalederen som istedenfor vanlig julegave til sine ansatte som ga 4 middager til Kirkens bymisjon for hver av sine ansatte. Det ble totalt 500 middager til de som virkelig trenger det, og som gruer seg til jul. Det handler om å bry seg om de som ikke har det så bra. Utenom middagene fikk de ansatte ei flaske vin, og årets julebord ble avholdt slik det alltid har vært gjort.

Fleksnes on the rocks 

For å nå sine mål gjelder det å finne balansen mellom kosthold, trening, søvn og hvile. Her er intervju med moskusen før Fleksnes skal gjennom nesten 3 timer med trening sammen med Hitman og moskusen.

Tirsdag 20. desember hadde Fleksnes årets siste veiedag. Allerede i juli hadde vi satt vårt langsiktige delmål ved at han skulle være under 170 kilo til jul. Underveis har vi mange delmål, og det er ALLTID nærmeste delmål som er det viktigste. For 1 måned siden lå vi ørlite etter skjema, og kun blodfokus ville bringe ham dit vi ønsket. Siste 3 uker har vi oppgradert prosjektet et par hakk. Det er kun resultater som hever motivasjonen nok til å ta fatt på nye og hardere tak tak etter jul. Etter jul venter nemlig nye oppgraderinger, og det er tungt å ta fatt på dette hvis man begynner å tvile på om det vi gjør er riktig. Bruk gjerne malen fra Fleksnes i ditt eget prosjekt etter jul. Sett deg delmål, større delmål og et hovedmål. Det nærmeste delmålet er ALLTID det viktigste.

Resultater:

Starvekt 5. mai: 203.3 kilo
Vekt 20. desember: 165.6 kilo.

Vektreduksjon siden 5. mai: 37.7 kilo.

Grattis til Fleksnes!

Jeg avslutter med evalueringen jeg sendte Fleknes tirsdag kveld:

Siste 3 uker karakter seks!

Spesielt 4 ting jeg vil fremheve:

"1. Monsteronsdag i mesterskapsuka. Det er å grave dypt i kjelleren mentalt å levere så steinbra etter uforutsette ting ( utsatt reise, og dårligere oppladning).

2. Utfordringen med dietten tok du på strak arm. Du ga meg labben (handshake) umiddelbart når jeg spurte og ikke minst du startet før du trengte. Det hadde sannsynligvis holdt med 1/2 døgn mindre, men nå var vi sikker. Det var spesielt det som ga deg rein sekser. ( Fleksnes kjørte spisset diett siste 3 dager for å gå av salt. Totalt 2400 kcal pr døgn. ellers ligger han på 2800-3000 kcal i døgnet)

3. Turen for 1 1/2 uke siden da du fikk din første sekser isolert sett på ei økt.

4. Turen med Nesshaug på søndag i pissregn. Det var faktisk du/dere som løftet meg da jeg egentlig hadde en shitty dag. Hodepine, tom for energi og dårlig hofte var min status den dagen. (Det er selvsagt heller ikke lov å si det for meg under trening, kun i ettertid)

I dag er jeg "high on life" pga top top notch resultater helt siden mai. Sett alt i perspektiv med jobben din så er vi der vi maksimalt kunne være!

Ny mann, ny gange, ny fase. Kan ikke ønske mer. Moderat i jula, og noen dager ut i januar knuser vi på. Leeenge til neste mesterskap og det er godt

Steinbra"

"Det er ikke lov å syte"

God jul!

Moskusen

Hits: 2562

Moskusen og labradoren

Når jeg skriver ønsker jeg at leseren skal kunne overføre dette til sitt eget liv, gjerne bruker noe, eller mer av det vi gjør for å forbedre helsa si. Jeg skriver først og fremst for å motivere meg selv, men tar gledelig imot den positive bieffekten av at det motiverer andre. Tilbakemeldinger om at det motiverer gir meg et ekstra gir i det som er det viktigste for meg, nemlig min egen helse. Med på ferden må man ha selvironi, være uredd og gi masse faen i hva andre måtte mene.

Noe av det første jeg lærer bort til de som skal gå tur med meg er at de skal ha med seg tørt skifte. Vi kjører ull på overkroppen høst, vinter og vår, og gjerne dry-fit i sommertemperatur. Dry-fit frakter svette bort fra kroppen mye bedre enn bomull, men er ikke et must. Bomull blir ofte som å gå med en blaut vaskeklut. På en lang skogstur legger vi som regel inn kaffepause, og da er tørt skifte på overkroppen både i kaffepausen og rett etter turen en selvfølge. Moskuser med stor kroppsvekt svetter mye, og det er viktig å ikke slurve ved å kjøle ned lungene med blaut og kald overkropp. Alt dette er naturlig for spreke og turvante folk, men moskuser har kanskje aldri drevet med skogsturer i vær og vind. Det er kanskje noe av grunnen til at de er moskus, bamse eller elefant og ikke antilope.


Det er viktig med tørt skifte for å unngå sykdom. Litt av et syn når Fleksnes på over 170 kilo og moskusen med løshud skifter t-skjorte inne på turistkafeen på Rønningen. Det kan vi ikke ta hensyn til for å forebygge sykdom. Her kjøres innlagt intervall.

Noe av det mest drepende for motivasjon er uventet sykdom. Man skal være såpass forberedt at sykdom ikke skal komme fra slurv. Alle blir syke fra tid til annen og det er spesielt da man skal være forberedt og sterk i hodet. Selv var jeg uheldig å fikk infeksjon i buken etter jeg fjernet løshud fra magen. Rekonvalesensen satte meg ei uke tilbake i forhold til hva jeg hadde planlagt fysisk. Psykisk har det derimot gjort meg enda sterkere. Første 8-10 dager etter infeksjon brukte jeg til å bli "frisk". Dvs frisk nok til å slippe smertestillende og gjøre ferdig antibiotika. Underveis brukte jeg tiden til å kartlegge hvordan jeg skulle gjøre sårstell, finne ut om det var forsvarlig å trene med åpent sår på magen osv. Kirurgen ga meg beskjedene jeg ønsket, nemlig at bevegelse var sunt og blodtilstrømning ville føre til at såret ville gro "sunnere" og kjappere. Jeg leter etter grunner til hvorfor jeg skal være i bevegelse isteden for lete etter grunner til å være i ro. Det er stor forskjell, og det er derfor jeg mener det har gjort meg psykisk sterkere. Han ga meg stor tillit til å finne mine egne begrensinger. Ikke overdriv var beskjeden jeg fikk. Jeg er godt trenet i å finne mine egne begrensinger i det prosjektet jeg har vært igjennom.

Så hvordan tenker jeg da? Jeg er positiv egoist. Jeg tror godt om meg selv. Dette såret skal faen ikke stoppe meg. Visst svir såret, men det er ikke farlig og fullt ut levelig. Det skal vaskes med såpe og vann 2 ganger i døgnet samt smøres med salve. Det er heslig å se på etter ei treningsøkt med både slim og kanskje litt blod. Det er den mentale biten du må overvinne sa kirurgen til meg. Flott sa jeg, jeg er sterk mentalt og det skal gå fint, vel vitende at jeg egentlig er "livredd" blodprøver. Det handler mye om hva du sier til deg selv.


Sårstell på Hit The gym 15. desember. Første styrketrening etter operasjonen og man må improvisere. Benkene i garderoben brukes som "stellebenk" etter trening og dusj.

Det under trening det svir minst på akkurat samme måte som med mine slitte knær og hofter. Kroppen slipper endorfiner og det er kroppens eget "smertestillende". Sviinga er fullt ut levelig, men det svir litt ekstra når jeg reiser og setter meg. Jeg har fått en del spørsmål om hvordan arret etter infeksjon vil bli, men det aner jeg ikke og bruker heller ikke energi på det. Det blir som det blir og jeg er kun opptatt av best mulig rekonvalesens. Det er viktig å sette ting i perspektiv. Jeg er ikke i tvil om hva jeg hadde valgt mellom 250 kilo og helsa den gang, og situasjonen jeg er igjennom nå. Ubeskjedent trøndersk sagt ser jeg masse gnist i øynene mine og hodet føles som en million.

Moskusen og labradoren 

Jeg bruker masse analogi og visualisering for å forklare de rundt meg hvordan jeg tenker, og spesielt de jeg ønsker å inspirere og motivere. Fleksnes har jeg nå begynt å kalle for labradoren min. På våre lange skogsturer har jeg selvsagt fortalt om den tida jeg trente hund for utstilling. Jeg hadde schæferhund og jeg brukte masse tid i skogen for at både hunden og jeg skulle ha glede samtidig som vi trente. I skogen utvikler hunden god motorikk og elegante bevegelser der den løper rundt blant lyng og kvister, hopper over trær som har falt, eller bekker som skal forseres. En hund som har vært i skogen er en helt annen hund enn den som kun luftes rundt blokka sier jeg til Fleksnes.


Dux og moskusen i skogen i 1997. Ingen skader på alle våre år i marka. Kun glad og sliten hund og eier. Såre poter fikk han på asfalt ,og glasskår skjærte han seg på kun der mennesker hadde bygd vei. Jeg kjører samme taktikk med labradoren.

Hunden viser enorm gjensynsglede når man tar den med tilbake i skogen, ja selv om den blir sliten etter turen. Hunden "leser avisa" når den kjenner alle duftene og sanseinntrykkene. Den er på konstant jakt etter "nyheter". Den glemmer tid og sted og nyter øyeblikket. Den kobler ut hjernen samtidig som den er på vakt og løser oppgaver. Det er akkurat det samme vi gjør når vi er ute i skogen.

"Hvorfor er jeg akkurat labrador?"

"Fordi du har troskyldige øyne, er bedagelig anlagt og ser litt lat ut"

"Ja, labrador må være meg da ja"

"Det du ikke vet er at labradoren har masse gnist i øynene under denne bedageligheten. Det handler om å trigge instinktene og slippe energien fri. Det er det vi holder på med nå."

I mai var labradoren på valpekurs. Jeg tok han med i skogen for kjenne på følelsen og farene som truer. Han skulle sosialiseres og ut av komfortsonen. Ut av sine trygge omgivelser selv om han er sosial av natur. Han var 203 kilo. En så stor mann vekker oppsikt i skogen. Magen hans hang ut under t-skjorta, han vagget rundt med stavene sine. Vi gikk i terreng der det var mange andre hunder av alle slags raser (les folk i alle aldre). Disse farene måtte han overvinne hvis han skulle bli en god hund når han ble voksen. En god hundefører stoler på hunden sin. Han slipper den ut blant andre hunder og lar de ordne opp selv. Overført betyr det at du selv må ta ansvar for å gjøre jobben, spise riktig mat og finne tid til hvile. Oppi det her har vi funnet tid til at han skal kunne utøve yrket sitt på en god måte. Vi har satt ambisjonene etter hva som er oppnåelig ut ifra hans forutsetninger.

Vi har kommet så langt nå at labradoren akkurat er ferdig med dressurkurset. Det har tok 7 måneder til dressurkurset endelig var over. Jeg har tatt han i nakkeskinnet 1 gang på disse månedene. Det var den gangen han hoppet med skitne labber på den dresskledde mannen som skulle i bryllup. En veloppdragen hund gjør ikke slik. Det var den gangen han kom alt for seint til en treningsavtale. Det var da jeg tok han i nakkeskinnet og spurte deg hvem sin tid var viktigst for meg av hans og min tid.

Dressurkurset er bestått med karakter 6. Han syter ikke på tur. Han bryr seg ikke om været. Han kommer med stort pågangsmot til alle treninger selv om jeg vet at det er tungt mange ganger. Han sier ikke ett ord når jeg sender han på ekstra sløyfe i tung snø, kun yes, eller det går fint, eller voff voff som en veloppdragen labrador skal gjøre . Det siste vi har trent på er tigerblikket etter en motbakke, eller endt intervall. Det er oppbyggende for selvtilliten å være rak i ryggen når det er tungt.
Det var min oppgave som hundefører å bytte hviledag forleden da jeg mente føret var uforsvarlig. Jeg har gått denne ferden før han og vet hva som er forsvarlig og ikke. En hund må kunne stole på hundeføreren sin.

Forholdet "hund og hundefører" skjer kun under trening. I alle pauser, før og etter turer har vi ikke slikt et forhold. Han er like mye min rådgiver og bidragsyter ellers i hverdagen. Det er slikt et godt vennskap skal være.

Første store delmål

Allerede i juli hadde vi blinket ut vårt første "store delmål". Fram til da har vi selvsagt mange små delmål som alltid er de viktigste underveis. Vi hadde kartlagt hvilke reiser han skulle gjøre i jobben sin. Slutten av oktober og store deler av november ville medføre stor reisevirksomhet. Til jul var ambisjonen å være under 170 kilo. Vi skulle gjøre en god jobb fram til reisingen tiltok for så å peise på siste 3 uker inn mot jul. Det er ikke realistisk å tro at man skal kunne gå ned mange kilo når man jobber "døgnet rundt". Nulling er mer enn godkjent. Det er et must å sette av tid til prosjektet hvis ikke går ikke regnestykket opp.

Fra onsdag 14. desember går vi inn i mesterskapsuke fram til tirsdag 20. desember. Den uka setter Fleksnes treningsrekord for sin del. Ca 13 timer på ei uke er planlagt. Det er vilt for en mann på over 170 kilo. Han har fått beskjed om å rydde plass i kalenderen, og dette er det viktigste han gjør denne uka. Han må være egoistisk nok til å kunne nå sine mål. Egoistisk på vegne av sin egen helse.


Monsteronsdag 14. desember! Denne dagen har vi visst om i 3 uker. Turen fra Granåsen til Rønningen er 3.2 km svakt oppover stort sett hele veien. Denne dagen ble Fleksnes sendt ut på hele 12 seige intervall utenom løypa noe som gjorde turen 5 km på veg opp. For en mann på 175 kilo med oppakning holder det å gå jevnt og trutt. Ut av løypa betyr ut i snøen, gå ned en bakke for så å gå den opp igjen. Først en bakke på 80-90 meter 8 ganger, så en brattere bakke på 40 meter 4 ganger. Det er vanskeligere å gå ned bratte bakker når man er stor. Mesterskapsuka er nøye planlagt av en som har gjort dette mange ganger før. Det gjelder å holde løpet helt til tirsdag 20. desember. Jeg løper bakkene opp for så å møte han halvveis ned i bakken og blir med opp igjen. Vi komprimerer intervallene ved å telle ned underveis:

" En sekstensdels Fleksnes, en 8 dels, 3 sektensdels Fleksnes, du er halvveis, jobbe på nå, jobben må gjøres, alt er glemt på tirsdag, jeg lover deg, alt er glemt på tirsdag, jobben må gjøres, er du sliten?"

"NEI" er svaret vi har trent inn. Det gjelder å si de riktige tingene til seg selv for å nå målene.

Drømmemålet er 167.9 kilo. Det er ved 167 kilo vi har definert overgangen fra fase 3 til fase 2 som overvektig. Et godt kjennetegn med fase 3 er vaggende gange, eller gåsegange som jeg også har kalt det. Vaggende gange vil han kun få når han er stiv å støl etter det. Etter hvert vil også vagginga opphøre når han er stiv å støl ettersom han blir enda mindre. Jeg har beskrevet overgangen fra fase 3 til fase 2 som den mest motiverende jeg har vært igjennom nest etter det å bli potent igjen. Det er da det blant annet går an å knyte skoene sine på en grei måte, magen henger ikke lenger over lårene når man går og hindrer "fri ferdsel". Det er som å slippe opp håndbrekket. Det er her det stopper for mange når det gjelder videre progresjon. Livet blir mer komfortabelt og man glemmer fokus. Vi har en plan for dette ved å tenke langsiktig. Vi skal trene i jula, men mye mer moderat. I januar er det fullt angrep på nye delmål. 5. mai er planen å taxe inn til under 153.3 kilo som betyr 50 kilo på et år. Det er imponerende når jeg vet hvilken travel hverdag Fleksnes har.


Hitman og Moskusen på Rønningen gård 2. november 2014.

Med på laget har vi Hitman som har stått ved min side i mitt prosjekt, og som også bistår Fleksnes. Hitmans motto er funksjonell kropp i hverdagen og det gjøres ved å tenke langsiktig. Hitmans hjelp har vært uvurderlig for meg, vel vitende at den store jobben må jeg gjøre alene. Ingen når sine mål uten stor egeninnsats. På nyåret er jeg klar for ny innsats sammen med Hitman.

Husk det er ens egen oppgave å planlegge sine mål og ambisjoner. Vi viser bare hvordan vi gjør det.

"Who dares wins og voff voff"

Moskusen

Hits: 1399

7

Jeg har drevet med toppidrett innen vektreduksjon, det er det ingen tvil om. Jeg ønsker å inspirere andre til sunnere livsstil, dog la folk finne sin egen vei fram til sitt mål. Tilbake har jeg fått bøttevis med motivasjon og inspirasjon. Å bruke deler av vår oppskrift kan være smart, det er jeg helt sikker på. Vår oppskrift er likevel spesialdesignet for meg og mitt liv, og derfor er det lurt å finne sin egen mal. Det er ens eget ansvar å finne den beste måte å nå målene sine på, men gjerne med innspill fra andre.

Helt siden starten har jeg hatt tvilere rundt meg. Jeg spiser feil, jeg trener for mye, jeg er for selvopptatt eller pr kåt. Før livsstilsendringen skrev jeg ingenting om meg selv på sosiale media og det fantes knapt nok et bilde av meg der ute. Da jeg gikk «all in» ønsket jeg derimot å bruke sosiale media som et motivasjonsverktøy. Min store force er planlegging og tilrettelegging, samt å legge strategi for å nå mål. Det er lærbart for nærmest alle å være strateg i sitt eget liv.

For mange gullfisker

Til de nære rundt meg er jeg beinhard. Jeg sier til de:

"Jeg har for mange gullfisker rundt meg"

Hva mener du?

Jo, dere svømmer rundt i bollen deres med trutmunn og tar ikke til dere kunnskap. Dere har kommet til meg og delt deres mål av egen fri vilje, jeg har fortalt dere hva som kreves, jeg har fortalt dere OM deres ambisjoner er for høye ut i fra de forutsetningene som ligger til grunn eller ikke, jeg har fortalt dere hvor viktig kosthold er i forhold til trening, jeg har fortalt dere hvor viktig hygiene, hvile/restitusjon, søvn og ikke minst godt humør er for å lykkes, men synker det inn? Det er ikke jeg som har laget målene deres, men dere selv."

Det er ikke pusekatter jeg sier dette til. Det er folk som tåler å få et spark i ræva for å nå de målene de har satt seg. Jeg jobber kun tett på de som er målbevisste og har ambisjoner, noe annet er uinteressant for meg. Det er stor forskjell å jobbe tett på noen og å dele sin kunnskap via sosiale media.

Slipp en person som meg ut blant allmenheten så blir det enten et elsk eller hat forhold. Jeg har vært svært bevist på å ikke uttale meg om politikk, religion, for eller imot innvandring, heller ikke 2. verdenskrig da det fortsatt er folk blant oss som har relasjon til krigen. Jeg ønsker ikke å uttale meg om slike ting fordi man møter motstand uansett hva man måtte mene. En motstand som er forstyrrende for målet. Jeg har drevet med grenen vektreduksjon, ingenting annet.


Det er ikke min oppgave å løse helseproblemene der ute. Det er min oppgave å løse mine egne utfordringer. Jeg viser bare hvordan jeg gjør det.

Svært få er så frittalende som meg og jeg har ikke tenkt å endre meg. Det er resultatene som til syvende og sist er det viktigste. Det er mange veier til Rom både når det gjelder vektreduksjon og god helse. Det er alltid opp til hver enkelt å finne sin måte å nå målene sine på. Jeg snakker om det som har virket for meg og de rundt meg. Spør du derimot meg om råd kan det være du får et svar du misliker, eller ikke hadde håpet på. Jeg har ingen behov for å pakke det inn ved å si at det er lettere, eller vanskeligere enn det faktisk er.

Ressursperson

For å nå råe mål er det en enorm fordel å være en ressursperson. "Fleksnes" spurte meg om hva jeg mente var en ressursperson allerede på vår 3. tur.

"Det handler ikke om penger selv om det er en ekstra fordel. Det handler om å tåle en støyt, være hardfør, ha selvironi, være utadvendt, by på seg selv og være målbevisst. Det er en ressursperson i min verden. Det er en stor fordel å si til seg selv at man er en ressursperson"

"Hvem vil ikke lykkes da?" spurte Fleksnes

"Det er de som sitter hjemme og leter etter grunner for akkurat de ikke kan lykkes. Det er de som ikke kan gå tur alene, det er de som er redd vær og vind, det er de som er opptatt av forkjølelse og influensa på sosiale media. De er de som bruker alderen mot seg selv for å lykkes. Det er de som er mer opptatt av at andre skal mislykkes enn å lykkes med sin egen helse. Det finnes unntak over alt, men vi leter ikke etter det. Ressurspersoner leter ikke etter unntakene."

"Vær også klar over at det kommer til å være negative ressurspersoner rundt deg!

"Hva mener du med det?"

"Du skal vite først som sist at det er ikke alle som vil ønske deg suksess i livsstilsprosjektet ditt. Det kan være noen nære rundt deg, men i hovedsak er det "negative ressurspersoner" jeg snakker om.
Negative ressurspersoner er "sjefen" i venninde eller kammerat gjengen og som kaller inn til KMM møter. De omgir seg med personer som lar seg styre inn til på tema hvor fælt alt er, hvor umulige det er å lykkes, de som lykkes er heldige, hvor fælt alt er til enhver tid. Skulle noen bryte ut av slik ei gruppe for å sette av tid til målene sine blir de fryst ut av sjefen i gruppa. Mange gir opp sine ambisjoner om bedre helse fordi de ikke takler og er forberedt på slik motgang. Negative ressurspersoner skyr slike som meg som pesten og ville aldri hatt meg med på slikt kaffeslaberas. Jeg oppsøker heller aldri slike settinger. Da sitter jeg heller alene med avisa."

"KMM møter?"

"Det er en forkortelse for "kos med misnøye". Agendaen for slike møter er å snakke om alt som er galt og ingenting annet. Normalen er at ting ikke er på stell og det er uforenlig med å klare å nå mål. Det hjelper ikke at personen sier at han/hun avslutter samtalen med å si at de ser positivt på ting når de har pratet ustanselig om alt som er feil underveis."

Slik foregår en coachingsamtale med meg og en utøver. Jeg tar det som en selvfølge at utøveren tror godt om seg selv. Det er "positiv egoisme" i praksis.

Hvem sin skyld? 
fremhevetbilde_03122016
Hvem sin skyld er det at jeg ble han til høyre når jeg så ut slik som 15 åring?

Jeg har aldri skyldt på noen andre enn meg selv for å komme i det uføret jeg etter hvert havnet oppe i. Jeg var en ener på skolen, kaptein på fotballaget, kaptein på basketballaget og toppscorer i basketserien i 9. klasse, etter hvert norgesmester i biljard. Den dagen jeg skaffet meg hund ble vi Norsk Vinner i vår klasse. Jeg hadde alle forutsetninger for å lykkes med nesten hva jeg ønsket. Likevel ble jeg en mann på rundt 250 kilo, midjemål på ca 180 cm og så elendig helse at jeg nesten ikke kom meg ut av senga. Jeg levde fra jeg var 32 til 37 år uten morrasbrød pga destruktiv livsstil.

Veien tilbake har vært spektakulær på samme måte som veien opp til full size moskus. Alt med meg har liksom vært ekstremt enten den ene eller andre veien. Jeg har vært 100% ufør i 12 år. Jeg har fått innvilget uføre for resten av livet. Kunne sett netflix hver dag sammen med ei skål med potetgull og hatt Stratos lett tilgjengelig. Jeg kunne levd anonymt og levd "glade dager" foran tvn min. Men det er ikke et godt liv, tvert imot. Jeg ønsker å leve et fullverdig liv med morrasbrød hver dag. Jeg ønsker et liv sprudlende av energi og være en "frontrunner" som jeg alltid har vært på min måte. Jeg er fullstendig klar over at enkelte får kaffen i vrangstrupen over at jeg er så "selvgod" å kaller meg en frontrunner. Det lever jeg fint med. Det er et verktøy for å nå de målene jeg har satt meg. Det er naturlig for meg å være en frontrunner i det jeg driver med. Det er det samme som å være kaptein på fotball eller basketball- laget. For å inspirere mine lagkamerater ligger det fandenivolsk egeninnsats. Det er frontrunnerens hovedoppgave. Med på kjøpet får frontrunneren muligheten til "å kjefte litt" på de rundt seg simpelthen fordi han har jobbet hardt. Det gjelder å ikke misbruke sin innflytelse, men å påvirke positivt slik at allle på laget blir vinnere på hver sin måte.

Inspirasjonskilder

Jeg har en Bård Ivar, en Espen, en Per Arne, Lars-Petter en Stigen som har alle vært tjukkaser og som har vært en inspirasjon for meg både personlig og via sosiale media. Uansett er det ikke disse som imponerer meg mest, selvsagt ikke meg selv heller. Det er de hjerte- og lungesyke som stoppet opp kastet opp rundt meg når de gikk Hjerteklappdilten på Røros. De kastet opp underveis i løpet pga dårlige lunger og dårlig helse, men fullførte med glans på sin måte. I målområdet satt det de som var enda sykere, med ledninger ut av nesa, og kunne ønske de var friske nok til å gå bare kvarte løpet. De er mine helter simpelthen fordi de deltar med positivitet og ønsker de andre rundt seg godt. Det er lett å se på en person om man ønsker en annen godt eller ikke.

En hverdagshelt for meg er Roger Nesshaug som lever med en progressiv muskelsykdom og kjemper en daglig kamp for å ha et noenlunde godt liv liv til tross for sin sykdom. Les historien hans her. Ikke et ord om hvorfor han har vært uheldig og fått denne sykdommen. Kun hvordan han skal få et best mulig liv ut i fra de forutsetningene som er gitt ham. Jeg elsker å ha han med på tur for å sette det i perspektiv. Det er utrolig hva jeg har lært av den mannen. Han behandler bankdirektøren og rusmisbrukeren med samme respekt i sykkelgruppa si. Han har samme regler for alle bare de bidrar positivt. Roger er en snillere enn meg når det gjelder hvem han involverer seg i, men begges intensjon er å inspirere så mange som mulig på hver vår måte. Jeg ønsker å inspirere flest mulig gjennom bloggen ved å være meg selv, ved å si at det går an for de fleste, ikke fokusere på unntakene, men på de brorparten som faktisk er så heldige bare de slutter å finne unnskyldninger.

rogernesshaug3desember
Roger og jeg på veg mot Rønningen gård 3. desember.

Resultater for Roger er å utsette sin progressive sykdom mest mulig samt å ha et best mulig liv ut i fra de forutsetningene han har. Historien om Roger finnes her (grønn link, let i bloggen) Det er en helt annen situasjon enn de som klager på tidsklemma, sier at nå er de blitt så vanskelig fordi de er blitt for gamle, noen av disse er bare i 40 eller 50 åra. Disse gjør alt de kan for å finne ut hvorfor akkurat de ikke kan lykkes. Denne tiden kunne de fint ha blitt brukt til å forbedre helsa si, men det er en ulempe, det kreves innsats. Den dagen de går i seg selv og sier til seg selv:

"Æ ska faen mæ vis dæm"

Først den dagen har disse sjanse til å lykkes. Det krever selvinnsikt og selverklæring for å kunne lykkes. Det var først den dagen jeg erklærte at jeg hadde et problem jeg virkelig kunne gjøre noe med helsa mi. Jeg erklærte at jeg var sukkeravhengig, jeg erklærte at jeg var alt for tjukk, jeg erklærte at jeg hadde masse livsstilsykdommer og kun egeninnsats kunne gjøre noe med det. Jeg gikk i meg selv og fant ut at alle mine helseproblemer hadde noe å gjøre med livsstilen jeg førte. Jeg stilte meg selv spørsmålet om hvem sin skyld det var. Var jeg en av unntakene? Jeg kom alltid fram til samme svaret, jeg var IKKE en av unntakene. Kun unntaket ved å bli enormt stor, ingenting annet.

Det er over 20 år siden jeg første gang fikk problemer med føttene mine pga overvekt. For 15 år siden spurte jeg min eminente fysioterapeut om disse smertene var farlige.

"Det er bare vondt, men ikke farlig vondt. Du kan godt bevege deg bare du går i riktig terreng. Det vil gjøre vondt, men mindre vondt etter ei tid, sannsynligvis lang tid. Det beste ville ha vært om det var mindre vekt som trykket på føttene dine i hverdagen".

Der ligger det også for mange som sitter hjemme og leter etter hvorfor de ikke kan bevege seg. Jeg snakker ikke om folk som er dødsyke, eller ligger hjemme på mørkt rom, med bind foran øynene kraftig angrepet av kreft, ME, ALS eller hva det måtte være. Vær så snill ikke let etter unntakene for å arrestere meg, jeg har stor respekt for unntakene. Heller ikke vær en av de som skyver unntakene foran deg bare for å sette meg på plass.Jeg snakker om dere som drikker vin hver fredag og gjerne lørdag. Som reiser til syden gjerne 2-3 ganger i året, som spiser kake på KMM-møter 2 ganger i uka, dere som slurper i dere kaffe med krem og karamellsaus samtidig som dere leter etter grunner for at akkurat dere ikke kan lykkes. Dere som hele tiden baker kake og irriterer dere over de som velger å ha tid til egen helse. Dere som irriterer dere over de som tar sunne valg, har blitt "kjedelige" og ikke vil spise bollene eller kaka du serverer. Til dere som slenger frekke kommentarer til de som VIL fordi dere er bunnløse av sjalusi.

For mange uten for mye selvtillit vil dette ødelegge veien tilbake til god helse. De gir simpethen opp fordi de føler de mangler støtte fra de rundt seg. Noe av det første jeg sier i en coaching-samtale er:

"Husk det vil være folk rundt deg som ikke ønsker du skal lykkes. Du vil føle du mangler støtte fra noen du trodde det var naturlig å få støtte fra. Mellom 5 og 10% vil ønske du vil mislykkes. Du må være forberedt på dette for å øke dine egne sjanser for å lykkes"

Mange er veldig overrasket over at jeg sier dette, men det tar ikke vekk sannheten i det. Jeg sier at de ikke skal bruke energi på hvorfor det er slik, men bruke energi på å være forberedt. Det er en enorm fordel å være forberedt. Å bruke energi på hvorfor er som å bruke energi på hvor stort verdensrommet er. Det er vanskelig å forstå så bare aksepter størrelsen og lev her så godt som mulig.

Akkurat samme forberedelse gjorde jeg for over 2 år siden da jeg kalkulerte hvordan det ville bli tatt imot når jeg skulle dele historien min og veien tilbake. Det ville være folk som mente jeg var klysete, pr kåt, eller hva det måtte være. Noen ville nærmest hate meg pga å være så frittalende. Noen ville snakke bak ryggen min av akkurat samme grunner. Sannsynligvis de samme personene som snakket bak ryggen min da jeg var full-size moskus og ikke klarte å ta vare på helsa mi. Disse kalkylene og forberedelsene har vært meget viktig for å oppnå det viktigste, nemlig resultater.

Jeg snakket med de nærmeste rundt meg og oppfordret til støtte i mitt nye prosjekt. Støtte på hver sin måte. Støtte i å la meg være egoist nok til å få fullføre prosjektet. På den måten var de invitert inn til å være støttespillere og forstå hva jeg skulle igjennom, mer enn det trengte jeg ikke. Det er støtten fra disse som har vært aller viktigst og skal være viktigst. Mellom 5 og 10% av tiden har jeg likevel tenkt:

"Æ ska faen mæ vis dæm"

Bare de som takler ærlige tilbakemeldinger har sjanse til å lykkes. Det er disse som kommer til å få det moro på vegen til bedre helse. Man er avhengig av å ha det moro for å lykkes. Man må by på seg selv og ha selvironi. Er man likevel fornøyd med sitasjonen sin, har noen, eller mange kilo for mye, har litt vonter her og der, men likevel synes livet er greit, ikke la deg provosere av det jeg sier. Dere har eller ikke kommet til meg for å få råd. Jeg snakker til de som sier de ønsker å oppnå noe, men som ikke vil gjøre innsatsen som trengs. Jeg påtvinger ingen noe som helst. Jeg forteller om motstanden dere vil møte på ferden mot god helse. Det er ikke bare blodsukkersvingninger, sult og dårlig vær dere må takle, men motstand dere ikke hadde ventet.


Jeg var så heldig at jeg ble invitert til Stortinget 11. oktober for å snakke om motivasjon og min ferd. I salen satt flere av toppolitikerne til Frp. Kun ærlige tilbakemeldinger gjelder sier jeg til de frammøtte. Bård Hoksrud var en av de som ble utfordret...

Så har jeg en oppfordring til deg som sitter og leser og lar deg provosere. Den dagen du kvitter deg med din iboende motstand og slutter å leve i fornektelse, sier til de rundt enten direkte, eller via resultater:

"Æ ska faen mæ vis dæ"

Først da har du oppnådd noe som virkelig teller.

"Who dares wins"

Moskusen

Hits: 21747