Hopp til innhold

Du skal ikkje TRU(G)

Lørdag 1. februar, bildet jeg drømte om. (Alle foto av Pål Rune Lien.)

Vi skriver oktober 2019 og jeg hadde spurt om møte med 3T. Jeg ønsket å evaluere høstens skogsturer, men samtidig hadde jeg satt meg et mål for vinteren. Målet hadde jeg så langt kun delt med fotograf Pål Rune Lien. Nå møtte jeg godt forberedt i møte med mine støttespillere i 3T. Disse møtene foregår som regel med Monica Berg Stothard, og Trude Størmer Vinje som også var med denne gangen. Vi var alle særdeles godt fornøyd med responsen vi hadde fått på skogsturene, og de lurte på om det var noe jeg ønsket å fortsette med.

«Absolutt, men jeg kan ikke gå turer i november og desember. For det første er det høy risiko å gå ute når det isete og i tillegg er mørkt. Mine hofter og knær tåler heller ikke belastningen. Planen er klar, jeg ønsker å ta med meg turgruppa ut på truger når det har kommet nok snø»

«Truger???»

Skepsisen var ikke vanskelig å lese i ansiktene til begge to. Så overrasket virket de at jeg trodde først at jeg hadde sagt turgruppa skulle starte med nakenbading i skogen midtvinters…

«Ja, truger. Vi skal jo gjøre det jeg har gjort for å nå mine mål. Dessuten så er det den beste treninga jeg har gjort i hele mitt prosjekt og naturopplevelsen er unik. Målet er klart, jeg skal ha bilde tatt av Pål Rune midt i snødekt myr, og vi skal være mellom 15 og 20 stykker på bildet. Jeg er helt sikker på at vi skal klare det»

Selv om dette er min passion så har jeg ingen mulighet til å arrangere alt dette helt alene. Jeg er avhengig av at noen støtter meg i oppbygningen, at noen setter ressurser på at mine «ville ideer» skal kunne gjennomføres. Det handler om tilliten jeg føler når målet skal angripes, og ikke minst den roen som skapes over at jeg føler jeg er på et lag som står bak meg.

Jeg fikk full støtte for forslaget om å sette dette ut i livet, men jeg må ærlig innrømme at idet jeg forlot møtet så tenkte jeg meg om enda en gang om det var isbading eller truger jeg hadde sagt…

 

Selge sand i Sahara?

For meg er ikke dette en vill ide i det hele tatt. Jeg prøver ikke å selge noe jeg ikke har trua på selv. Jeg vet at om folk møter opp så vill de oppleve noe fantastisk. Så mye bra hadde jeg sett i turgruppa utover høsten at jeg visste at flere ønsket å delta på trugetur selv om de aldri hadde prøvd det før. Jeg var bare usikker på hvor mange. 15-20 stykker må vi klare en gang i løpet av vinteren var både min tanke og mål.

Bilde fra første turen 1. februar.

«Visste du at ensomhet er like skadelig som å røyke 15 sigaretter om dagen, og øker sjansen for hjerteinfarkt med opp mot 50%?

På Skavland på lørdag kunne en av verdens fremste forskere på dette området bekrefte dette. Ei turgruppe er det motsatte av ensomhet. Det har jeg fått sett med egne øyne utover høsten og vinteren»

Moskusen i 4. posisjon med 3 hjelperyttere foran seg. Hele turfølget på veg til toppen. Klatring har akkurat begynt.

I turgruppa har jeg observert flere og flere tatt ansvar for å ønske nye velkommen. Det utveksles både klemmer, bamseklemmer og «handshakes» hver eneste gang. Skravla går i ett sett vakkert omkranset av flotte smil i naturens skjønneste prakt. Vi har sammen bygd et lag der alle skjønner at turen ikke er vellykket før ALLE har gjennomført.

De fysiske forskjellene viskes mer eller mindre ut på truger da det er mye tyngre å gå først. De antatt sprekeste gjør en stor jobb for at alle skal nå sitt mål om å gjennomføre.

Når turen er gjennomført er utbyttet nesten identisk for alle og enhver. Ei god treningsøkt for alle selv med forskjellig utgangspunkt, og naturopplevelsen akkurat den samme. Borte er følelsen av at noen tror de sinker turfølget for at de ikke er i samme fysisk form som alle som er med. Det er vanlig å tenke slik for jeg har tenkt slik en gang, og mange med meg. Det folk ikke vet er at er det noe av det beste naturvante gjør er å dele sine gleder med andre. Dere sinker ikke, dere beriker deres liv med å delta sammen med dem. De som deltar  får se akkurat dette i praksis.

8. februar og turgruppa har blitt enda større.

 

Sjansen til å lykkes i lag er større

Med stort snøfall og regn i etterkant var det svært tunge forhold som møtte oss i Kastberga denne lørdag formiddagen. Været var ganske så fint, men etter hvert 9-10 s/m meter vind. En av skogens hemmeligheter er at det er mye lunere midt inne i skogen. Kun på toppen fikk vi kjenne vinden tok litt.

Turgruppa i gang på første myr. Klatringen har enda ikke begynt.

Jobben min er ikke å gå foran å vise hva andre skal gjøre hele tiden. Jobben min er å bygge lag slik at alle samarbeider. Skal alle opp på toppen som jeg har kalt Rocky Balboa, og hvor min hund er begravet, så må vi samarbeide. Vi skulle gå i tidvis svært ulendt terreng hvor det ville vært umulig å gå på føttene og enkelte plasser sågar med ski.

Hele 120 høydemeter skulle bestiges i djup, tung snø fordelt på totalt ca 3 km fra start til mål.

Jeg ønsket at deltagerne skulle få se hvilken flott investering de har gjort når de skaffet seg truger.

Janne Kristin i full fart.

Lørdag morgen hadde jeg fått 6 frafall fra forrige tur som smått utrolige 19 stykker møtte på. Selvsagt kan ikke dette passe for alle hver gang så det er null problem.Alle mine 4 gjestepar var på forhånd utlånt så det lovet godt uansett!

Djeeesus Maria, vi ble hele 29 stk!

Familien Lysholm og Hunden Neo gikk samme løype noen timer senere så egentlig hadde 34 stk vært med 3T og Tjukkasbloggen på tur denne vakre lørdagen.

På første tur fikk alle oppleve mestringsfølelse på en helt annen måte enn kanskje før.

 

Samarbeidet!

Så var det min viktigste oppgave. Jeg skulle få alle til toppen i ei hard løype spesielt om man gikk helt i fremste rekke.

Frank Skavland og Roger Rokkones i fullt skyv som hjelperyttere i front. De var 3 stk som byttet på oppgaven i særdeles tung snø.

På myra før klatringen startet fikk alle prøve å gå første spor. Da skjønner man hvor tungt dette egentlig er. Noen artige fall fikk vi idet forskjellige kom først og så hvor krevende dette føret var. Lagspillet startet for alvor når vi var i ferd med å klatre.

Jeg valgte 3 stk som skulle bytte på å tråkke spor foran, såkalte «hjelperyttere». Hovedegenskap for disse var god fysisk form, god motorikk, gode til å lede, men samtidig også god til å lytte. Alle disse tre fant jeg i min «egen hage» på 3T-Rosten.

Jeg snakket med dem i dagene før og sa jeg hadde et spesialoppdrag til dem om de møtte, men jeg ville ikke si hva.

Monica Gjengseth har deltatt på begge trugeturene.

 

Turfølget på veg opp den bratteste og hardeste bakken som avsluttes midt i krattskogen. De tre første er Jeanette, Roger og Frank som nå omtales.

Hvis man på forhånd fikk vite at to av de jeg valgte var en mann på 72 (Roger Rokkones) år, og en 50 åring (Frank Skavland) som for få år siden falt død om med hjerteinfarkt så måtte de tro jeg var rav ruskende gal. Den tredje var kanskje et mer naturlig valg, nemlig min egen PT Jeanette Jackson som er i usedvanlig god fysisk form. Roger og Frank er også et symbol på hva fysisk aktivitet kan gjøre med kroppen. De er store forbilder for meg, og derfor er de et naturlig valg for meg å spørre om hjelp. Jeg hadde nemlig ingen mulighet til å få alle til toppen uten bistand og hjelp.

NEI, jeg er ikke gal, jeg plukket helt riktig visste det seg underveis og etter turen akkurat slik jeg håpte. Jeg la meg i fjerdeposisjon slik at jeg kunne styre retning og samtidig ha kontroll på gruppa bak. I baktroppen valgte jeg også etter de kvalitetene jeg ønsket, nemlig lojalitet og omsorg. 2 ganger Janne (Stenhaug og Kulbrandstad) hadde full kontroll helt bakerst. Hver gang jeg så en av de så visste jeg at hele gruppa var med. De var 2 stk i team fordi det er mye gøyere å gjøre slik en oppgave sammen. Med oss som vanlig var fotograf På Rune Lien, og han har helt fri rolle foran, bak, høyt og lavt. Vi var altså 7 utvalgte i team som jobbet sammen for et enda større team, nemlig hele turgruppa.

Den store gleden for oss alle sammen var energien vi skapte på toppen under lunsjen i fri natur. Alle opp på toppen, vi nådde målet sammen.

Bilder fra Rocky Balboa toppen.

Ellers å nevne:

Det er rett og slett vakkert å se ei hel gruppe på 29 stk tre ut av sporet for å slippe enten meg eller Pål Rune fram hvis vi har vært bakerst enten med foto eller andre instruksjoner. Det er vakkert å se «hjelperyttere» utføre en så iherdig innsats på vegne av alle andre, det er vakkert å se smilet til 2 blad Janne som kunne bekrefte at alle var med. Det er vakkert å se alle smilene når jeg gikk igjennom hele gruppa i ferdig tråkket spor mens de ventet lojalt på at jeg kom meg fram i fremste rekke.

Det er vakkert å høre all latter og summing mellom deltagerne.

Jeanette gjør sin del av jobben som hjelperytter.
«Hjelperyttere Jeanette Jackson og Frank Skavland rødlett i kinnene etter en fantastisk innsats opp mot toppen. En mer velfortjent pause skal man lete lenge etter.

Så vet jeg enkelte svært gjerne kunne tenkt seg å være med fram å dra «førstespor», men denne gang vurderte jeg dette til å være riktig løsning. Løypa var rett og slett for kronglete og uoversiktlig. Det var lettere for meg å forholde meg til kun 3 stk. Allerede på neste tur vil det være store muligheter for flere å være med å dra og den som møter opp se hva smart jeg har tenkt ut til da.

Destinasjonen vi skal ha pause på er en av bymarkas vakreste severdigheter, nemlig den «falleferdige hytta»

Om jeg en dag er syk og ikke kan delta vet jeg også at gruppa har blitt så sterk og samholdet så bra at turen vil bli like bra selv om jeg ikke er med. Mange har vokst underveis og flere er allerede sterke nok til å lede den. De vet det kanskje ikke bare ikke selv enda!

Forrest Gump for en dag!

Vil du oppleve dette?

Oppmøte lørdag 15. Februar kl 11.00 i Kastberga som vanlig.

Vel møtt😊

Hits: 1471

1 kommentar til “Du skal ikkje TRU(G)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *