Hopp til innhold

Green Card

Jeg har hatt «mange hender å holde i» før jeg kunne gjøre dette igjen. Foto Pål Rune Lien.

Golfkortet (tidligere: grønt kort) er et sertifikat som man trenger for å kunne spille golf i Norge. Fra og med 2010 er det grønne kortet skiftet ut med dette golfkortet, som ikke krever noen bestått eksamen. Som innehaver av dette kortet har man rett til å spille på alle golfbaner i Norge, med unntak av baner som har særlige krav til handicap. For å få kortet kreves at man har gjennomgått et teorikurs med opplæring i golfens regler og etikette. Man må også ha bestått en praktisk prøve, for å bevise at man har et tilstrekkelig høyt ferdighetsnivå til å kunne spille sammen med andre uten å være til heft. Prøven fokuserer også på praktisk gjennomføring av golfspill, herunder ivaretakelse av sikkerhetsbestemmelser. Det kreves også at man er medlem av en norsk golfklubb og derigjennom også Norges Golfforbund.

En golfkort-spiller mottar på baner som er slopet like mange slag som en spiller med handicap 36. Kilde Wikipedia.

Fra venstre Nina Hagen, Pål Rune Lien, Moskusen og Roger Lysholm. Hunden Neo er også med. Foto «Fleksnes».

Analogien falt på plass på få sekunder når vi hadde kaffe etter fredagsturen 1. februar. Roger fortalte at han hadde fått interesse for golf som fritidssyssel. Han likte å gå banerunden med noen som var bedre enn seg selv fordi han lærte så mye av det. Det er hele essensen i dagens tema, nemlig «gå runden» med noen som er bedre enn deg selv for å bli bedre. Snappe opp informasjon og teknikker man kan bruke for å selv lykkes. Bli påminnet hva man gjør feil, men også hva man gjør riktig eller mere riktig enn bare for kort stund siden. Vi trenger slik bekreftelse for å holde motivasjonen i gang i et langt løp.

Nei, jeg snakker ikke om golf, men livsstil.

Det er samme reglene der også. Nemlig gå runden med noen som vet hva de snakker om. Få luket vekk feilkilder du kanskje ikke visste eller skjønte du hadde.  Jeg er helt sikker på at jeg ville bli en mye bedre golfspiller om jeg fikk spille med Tiger Woods hvis han var interessert i å lære meg, enn om jeg drev ute på banen helt alene, eller sammen med noen som kunne like lite som meg. Det ville vært hyggeligere å gjøre det sammen med noen uansett. Sannsynligvis ville jeg kunne holdt ut lengre enn helt alene, men uten kunnskap fra sidemann ville det hele ha stoppet opp. Jeg vet for mye i dag til at jeg har troen på så mye annet enn det.

Minnene strømmer tilbake til 1999 da jeg oppsøkte RIT (i dag St.Olavs). Jeg var henvist av min lege til kostholds spesialist ved sykehuset da jeg var tydelig overvektig. På 180 kilo er man tydelig overvektig. Jeg registrerte hva jeg spiste i løpet av ei uke på egenhånd og tok med skjemaet tilbake. Den uka jeg registrerte spiste jeg noe mindre enn andre uker fordi det var skam å kle seg så naken. Likevel var det alt for mye og feil mat. Jeg fikk instruksjoner om hva jeg skulle spise og hvor mye. Hva hjalp det når jeg ikke visste hvordan jeg skulle lage denne maten? Jeg skulle komme tilbake etter en måned og vise hva jeg hadde fått til. Jeg møtte ikke opp fordi jeg hadde ikke fått til noen ting. I løpet av denne måneden lette jeg heller etter unnskyldninger om hvor dyr sunn mat var istedenfor å erkjenne at ved å spise sunnere og mindre ville totalkostnaden bli mye mindre. I dag bruker jeg 40% på hva jeg putter i munnen kontra glansdagene selv om sunn mat er marginalt dyrere.

Jeg savnet noe den gangen, nemlig oppfølging og ikke bli kastet ut på gata og overlatt til meg selv når jeg tydelig var på villspor. Hva hadde vært riktig av kostholdsveilederen å gjøre? Var det hennes ansvar? NEI, det var ikke hennes ansvar tross alt, det var mitt ansvar. Likevel burde et godt og nødvendig tips og råd vært som følger:

«Rune, kjenner du noen som lever sunt og som du stoler på? Den eller de burde du oppsøke for noen tips og råd om hva, hvordan og hvor?  Kom tilbake når det er gjort så skal jeg fortsette og følge deg opp»

Slik hadde jeg begynt å bygge et lag jeg stolte på, og som ga meg drivkraft og motivasjon i hverdagen fram til neste gang jeg møtte hos veilederen.

Det burde ha vært min første oppgave når jeg gikk ut døra på RIT. Med kostholds skjema i hånden skulle og burde jeg ha oppsøkt noen til å gå de første rundene med «golf» med meg. Noen som kunne noe om å lage mat og være fysisk aktiv. Noen som var rimelig gode på helst begge deler, men i det minste en av delene. For å favne begge deler kunne det like gjerne være minst 2 stk som ga meg råd. En på mat og en på fysisk aktivitet.

Det er ikke lenge siden jeg gikk slik en runde inne på butikken sammen med en person bare for å vise hva man skulle lete etter. Jeg er ingen kostholdsekspert, men vet godt hvilke hyller jeg handler fra. Vi gjorde det rett etter skogstur. Nærmere «Green card» kommer man ikke.

Klesskifte midtvinters. Foto Pål Rune Lien.

Lunsj og kaffe i skogen. Det første jeg lærer bort er tøyskifte ved lengre pauser. Det gjør opplevelsen mere behagelig og det minsker sjansen for sykdom. «Nesten alle» gjør tabben ved å kle seg for varmt før de starter, men den tabben lar jeg dem gjøre slik at de kan vurdere dette til senere. Jeg instruerer derimot på forhånd at mat, drikke og tøyskifte under og etter turen er ett must. Vel framme på en plass der vi skal ha lunsj vil alle de rutinerte skifte tøy umiddelbart. Ved å delta på tur med turvante vil man plukke opp mange triks helt automatisk. Samme regler ved å trene inne. Det er en stor fordel å delta på noen økter med noen som vet hvordan man skal løfte, eller vet hvordan apparatene virker. 80% av pakken ligger på kosthold, og ofte er det der man trenger mest hjelp om hva og hvordan, og ikke minst hvor mye.

 

«Spesialisten»

Ett par år etter på ca 200 kilo oppsøkte jeg en lege i Trondheim som var spesialist på fedme. Nok en begredelig opplevelse. Vekta på kontoret gikk til 150 kilo og jeg ble spurt om jeg kunne gå ned på jernbanen for å veie meg på fraktvekta. Det var ikke så langt fra Søndre gate og ned til jernbanen kunne legen fortelle meg. Han solgte på meg en pulverkur for en måneds forbruk som smakte papp, noe jeg aldri kunne leve på i lengden. Jeg hadde prøvd slik kur i 1995 og det raserte immunforsvaret mitt. Det var ikke samme kuren, men for meg opplevdes det som «same shit». Jeg følte jeg kom på samlebånd inn på kontoret til legen uten noen som helst retningslinjer om hvordan jeg skulle håndtere en ny livsstil. Jeg dro hverken på fraktvekta ei heller møtte jeg opp på ny time til legen. Pulverkuren kjøpte jeg med meg, men den brukte jeg i noen dager før den gikk rett i søpla. Jeg følte nærmest en forpliktelse over å kjøpe denne kuren.

Opplevelsen ga meg ingen ny giv og positivitet for å ta fatt på ny livsstil, snarere tvert imot.

Hva ville lastebilsjåføren sagt om han kom med lastebilen sin på service og løftebukken på verkstedet bare kunne løfte Fiat Uno?

Vill han stolt på verkstedet? Ville han overlevere sitt kjære «trailergull» til dette verkstedet?

Jeg mener det burde vært obligatorisk at ALLE legekontor hadde vekt som gikk minst til 200 kilo om ikke mer. Det er en grusom opplevelse å føle seg så stigmatisert når man faktisk er så tøff at man oppsøker hjelp.

Vi mennesker er rare sånn. Vi er ultranøye når det kommer til våre biler og følger alle serviser vi kommer over. Når det gjelder vår egen kropp og helse lar vi det skure og gå langt på overtid. Selv med mangelapp langt som et vondt år (helsa vår) legger vi ut de villeste «bilferier» gjennom Europa. Jeg savner en «verksmester» som gir meg verktøy og retningslinjer om hvordan europaturen skal foregå trygt, sikkert og med glede istedenfor å gi meg «Mcgyver-tape» som skal bøte på alle lekkasjer og henge eksospotta opp fra bakken.

I 2002 var det på nytt tilbake til RIT. Jeg skulle vurderes for slankeoperasjon og møtte på noe som het «forkurs for overvektige». Vekta var nå på 210-15 kilo. Jeg satt i en forelesningssal sammen med mange andre overvektige for å få nyttig informasjon. En av foredragsholderne var legen som tilbød meg «fraktvekta og pulverkur».

Jeg husker min tanke godt der jeg satt.

«Det er her vi ender alle uansett»

Ingen har gitt meg retningslinjer eller den virkelige troen på at det går an. Statistikken var begredelig for slike som meg.

Jeg har stor respekt for de som velger å ta slik operasjon. Uansett så er en del av pakken endringer av livsstil og fysisk aktivitet. Uten det vil man mislykkes uansett hvilken måte mann velger. Jeg var nok ikke klar for de endringer som måtte til den gangen i 2002. Jeg dro det alt for langt og havnet på 250 kilo ved utgangen av 2007.

Taekwondo ekspert Roy Rolstad gir meg «ei hand å halde i». Jeg har trent med han flere økter i mitt prosjekt. På 165 kilo lærte han meg hvordan jeg kunne reise meg fra gulvet. Først ved å hjelpe meg opp ved å rekke meg hånden. Så måtte jeg klare det helt alene. På 125 kilo gjorde vi samme øvelse igjen (som her), men da på en enda mer effektiv måte siden kroppen min ga meg nye muligheter.

Hva har jeg savnet? Jeg har savnet noen som sa at det gikk an og ikke slo statistikk i ansiktet mitt at det IKKE gikk an. Yngvar Andersen sa det så godt på TV i programmet «Debatten».

«Dei som sliter trenge mange hender å halde i»

Med stor entusiasme sier han at det går an, men at det ikke er lett. Det er det vi trenger å høre, ingenting annet. Samme regler ved operasjon og ikke operasjon. Vi trenger noen til å gå «golfrunden» med oss. Folk som gir oss kunnskap om hvordan vi får sving på kølla, hvordan vi spiller oss fram til greenen. Hvordan vi håndterer helningene på greenen for å putte ballen i hullet. Hvordan vi oppfører oss rundt de andre golfspillerne som er mer drevne, men samtidig tar vare på andre nybegynnere etter hvert som vi blir drevne selv.

Alt handler om God dag - Takk for maten - Ha det bra. Være ydmyk og takknemlig i hverdagen så kommer man lenger enn man kunne ane på forhånd. Lære seg samspillet med de rundt oss slik at de er villige til å hjelpe deg på vegen. Akkurat slik som Forrest Gump beskrevet av Tom Hanks i filmen med samme navn. Ingenting stoppet Forrest Gump selv om han i utgangspunktet hadde svakere ressurser enn de fleste rundt seg. Selv om filmen er fiksjon så gir den håp og visjon om at det går an. Det er det vi trenger og ikke dystre spådommer. Bare husk det at Forrest jobbet for sine mål, men han nådde dem ved å være seg selv og være del av et lag. Han bygde lag over alt uten at han skjønte det helt selv.

 

Smilets kraft

Jeg kommer ikke utenom en ting i denne bloggen, nemlig smilets kraft. Nemlig smilet fra enkelte som viser deg at de unner deg alt godt i livet. Det er svært få som har den egenskapen i ultraklassen. Den finnes likevel der ute bare man er villige til å være blide selv. Man starter nemlig med seg selv for å få det samme tilbake. Noen ganger får man tilbake med renter også. Det hadde man ikke fått om man var en surpomp i utgangspunktet.

Der ligger mye av nøkkelen for å lykkes, nemlig tilknytte seg mennesker som gir deg god energi.

De trenger ikke å inneha kunnskap om noe annet enn det enn bare få fram smilet ditt. Du trenger nemlig det hvis du skal nå langsiktige mål. Det er folk som gjerne stiller deg helt andre spørsmål enn vekt, midjemål, hva du tar i markløft. De spør deg hvordan DU har det. Hvordan kjærligheten er, eller om ferien din var fin.

I 2003 traff jeg Vibeke Eriksen på MC treff i Horten. Hun brydde seg katta om hvor stor jeg var. Hun var ALLTID blid når hun traff meg, og jeg fikk helt andre spørsmål enn hva andre turte å spørre meg om. I 2009 spurte jeg henne om hemmeligheten bak hennes smil.

«Noen ganger er det et hardt, men likevel ett gledelig arbeid» Vibeke Eriksen.

I 2014 traff jeg Nora Fredagsvik på treningssenteret i Trondheim. Smilet er priceless. Det er fint med et smil som bryter opp en hard treningshverdag.

22. juni 2018. I denne videoen forklarer Nora og Moskusen kort om hvor mye smilet betyr:

Video Pål Rune Lien.

24.oktober 2017.  Thea Foss Bekkevold innehar «smilets kraft» og spør spørsmål ingen andre tørr. Dessverre slutter hun snart i 3T-Ilsvika der jeg ofte trener med min trener.

 

Med fare for å bli oppfattet som en mannsjåvinist så må smilet fra en mann som har betydd mye være med. Karl Erik Overn har vært med meg på utallige treninger og skogsturer i perioden 2014-16 og lærte meg om idrettsglede, entusiasme og at det «umulige» var mulig.

Det er det som er budskapet mitt i dag. Vi trenger folk som gir deg trua, men som samtidig gir deg et ansvar. Et ansvar om å bygge lag på samme måte som Forrest Gump. Laget bygges ved God dag- takk for maten- ha det bra. Man starter altså med seg selv. Laget vil vokse uten at du legger merke til det i begynnelsen. Du vil trenge styrken fra laget ditt før eller siden. Så er det bare så ufattelig koselig at noen smiler til deg bare fordi de ønsker deg godt og ingenting annet. Bare husk en ting:

Ingen blir god alein

Rune Glørstad

 

 

 

 

Hits: 740

1 kommentar til “Green Card

  1. Tom Frimann

    Bra skrevet og ja ...blir litt forbanna også når jeg leser at de mann stoler på skal få deg til og gjøre jobben motarbeider mere enn motiverer helt ubevist da de legene behandlet pasientene som de kom på samlebånd og alle ble behandlet likt ut i fra et skjema de fulgte virker det som og legene har ikke orket eller blitt fastlåst i et system ..slik vi gjør vi det og ikke tenkt noe mere utover det .

    Du må kurse legene som jobber med fedme..første møte med pasient og motivere pluss se hver pasient for seg .
    ikke noe kvik fix som pulver ...hallo det er fy fy og ikke bra d kommer fra en lege er min mening å ellers får du ha ei topp helg Rune Glørstad æ stikk te Spania i morra og rasere kroppen i 10 dager 😎🤘

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *