Hopp til innhold

Hei Tjukken!

"Hei tjukken" var åpningskommentaren fra moderatoren på denne bloggen når han ringte meg onsdag kveld.

"Dein som si det e det sjøl" var mitt umiddelbare svar!

"Det er lov å si det til deg nå ifølge bloggen" var hans neste svar. Dermed var tema for neste blogg skapt!

Min beskrivelse av fase 1 i bloggen var slik og opplevdes i slutten av tenårene og i 20 års alderen:

"Fase 1: Ca 15 og 30 kg for tung. «Alle» kommenterer vekta di og kaller deg for matmons, pølsespisern eller lignende. «Kjekkasene» i miljøet rundt deg får aldri nok av å kommentere. Er man 10 kg for tung klarer man «skjule overlasten» med klærne, men ved 15-20 kg klarer man ikke det lenger. Det begynner nå å bli merkbart at det er tyngre å gå motbakker osv."

Om moderatoren på denne bloggen er en "kjekkas" får kona hans svare på, men vi har et meget åpent og ærlig forhold som kompiser. Det er han som først har fått sett alle "utlevernede" bilder av meg før de publiseres, lese detaljer om mitt liv som ekstremt overvektig før noen andre. Det var han som stod meg nærmest i slutten av 2007 da jeg trakk meg tilbake fra biljardsporten når kroppen ikke tålte mer av hardkjøret jeg utsatte den for. Vårt forhold som kompiser og tida vi hadde sammen på slutten av 2007 beskrives i en blogg snart under tittelen "den usynlige" støttespilleren.

Hvordan ting oppleves kommer an på hvor du kommer fra!

Da jeg var minst 228 kilo ville 150 kilo oppleves fantastisk i forhold. Midjemål på 140 cm ville vært "behagelig" (min bakkerekord var på minst 176 cm). Fra begynnelsen av fase 3 (fra 60 kilo til 100 kilo for tung for meg) til fase 4 (over 100 kilo for tung) eskalerer problemene drastisk. Livsstilsykdommene blir mer framtredende og ting som før var naturlig tidlig i fase 3 blir vanskelig eller nesten umulig deriblant hygiene.

Som tidligere beskrevet så er ikke fasene en matematisk formel, men snarere en beskrivelse på de "nye" problemene som oppstår når man når nye platå som overvektig. Jeg kommer fra fase 4 og er nå tilbake i fase 1 og det som før opplevdes som problematisk på vei oppover oppleves nå nesten fantastisk. Slitasjer i hofte og knær må jeg leve med resten av livet, men det er levbart sålenge jeg bruker kroppen fornuftig og legger inn nødvendig hvile når jeg trenger det. Borte er symtomer på diabetes, har nesten aldri "restless legs", søvnapne er redusert til 10-15 % av det det en gang var, astmaen er mye bedre, jeg sover bedre, jeg har ikke "unaturlige gnagsår" på kroppen selv om jeg nok kan oppleves som et lite gnagssår for andre når jeg oser over av entusiasme. Angående impotens vil jeg bare beskrive det slik:

" Det som opplevdes skjemmende hver morgen som tenåring oppleves fantastisk nå når jeg er 43, det er et bevis på at jeg er frisk"

Det å fly i fase 1 i forhold til slutten av fase 3!

På søndag skulle jeg ta fly fra Sandefjord til Trondheim. Det var en meget positiv opplevelse for å si det mildt. Jeg ble uheldigvis plukket ut i stikkontroll i sikkerhetskontrollen etter baggasjedrop. I ettertid vil jeg heller si heldigvis for da fikk jeg oppleve noe svært positivt sett ut ifra min verden. Borte var frykten over at noen fremmede skulle trosse min "intimsone" ved å sjekke om jeg hadde noen skjulte våpen eller om jeg hadde uærlige hensikter med reisen. Før var dette særdeles ubehagelig da jeg vil betrakte meg som "ganske stor". "En ganske" stor mann svetter mye og dette hadde jeg alltid fokus på. Jeg reiste alltid så nydusjet som mulig ved flyreise. Jeg reiste alltid i dry-fit klær som transporterer svette mye bedre enn vanlige bomullsklær. T-skjorte av bomull brukte jeg selvsagt kun en gang. Tabben ved å bruk bukse med belte ved flyreise gjorde jeg også kun en gang. For meg var det ikke bare å stille seg bak sikkerhetskontrollen å ha på seg belte etterpå. Jeg måtte inn på eget avlukke, ha buksa helt av, så tre beltet gjennom hempene i buksa. Det var umulig å gjøre dette som et normalvektig menneske. Jeg kom ikke rundt med armene og jeg fant ihvertfall ikke hempene under magen. Skoene måtte knytes av en av mine kompiser, men først etter at jeg hadde fikset det med buksa. Det var bare å stille seg i dokø med beltet og skoene i den ene hånda, mens den andre hånda holdt opp buksa. Litt av et skue vil jeg tro og ikke godt for mitt hode.

Så stod jeg der da på Torp flyplass og gliste for meg selv da dette var lett som bare det. En helt naturlig og ubetydelig ting for de aller fleste, en fantastisk ting for meg.

for_og_na
Jeg skjønner godt at det er mer behagelig å sitte ved siden av personen til høyre på et fly. Personen til venstre vet dette meget godt, og har det nok verre på sin medpassasjers vegne...

Inne på Widerøeflyet fikk jeg enda et par gode opplevelser. "Å nei" tenkte sikkert damen som måtte sette seg ved siden av en av de største mannfolkene på flyet. Yes, tenkte jeg nå får jeg sjekka ut flere ting. Det var nemlig ingen problem å sette ned midtkonsolen i mellom oss, og ikke satt vi skulder mot skulder slik som i "glansdagene".

Midt i flyturen klarte jeg ikke å dy meg lenger. Jeg dro ned spisebrettet for å sjekke om det var plass foran magen min. Det var helt fin margin selv om det ikke var god plass. Hva damen tenkte når hun så dette kan jeg bare tenke meg.

"Nå må du passe på hva du spiser framover fyr, for du har ikke mye å gå på"

Hva jeg tenkte husker jeg veldig godt:

"Så superdeilig, så herlig, så fantastisk"

Alt handler om hvilken verden man kommer fra...

Jeg flydde ikke da jeg var over 200 kilo (fase 4). Jeg visste aldri om jeg kom meg inn på toalettet på flyet!

"Du lure itj en luring"

Corleone

Blogglistenhits

Hits: 4925

3 thoughts on “Hei Tjukken!

  1. Even Juberg

    Nok et flott og ærlig innlegg! Det som virkelig er herlig med måten du skriver på; er at man kan høre humøret, stemmen, snerten i kommentarene og at man virkelig kjenner igjen stemninga og auraen du alltid har hatt rundt deg. Godt å se at du fortsatt er gode gamle, Rune - selv om det fysiske omfanget, stadig blir mindre. =)

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *