Hopp til innhold

Hverdagsproblemer i fase 2 og fase 3!

 

Jeg har lyst til å fortelle litt om hverdagsproblemene man møter når man befinner seg seint i fase 2 og i fase 3 som overvektig. Det er sikkert mange som leser dette som kjenner noen, er i familie med noen, eller er selv i fase 2 eller 3. Jeg ønsker å fortelle hvordan jeg har taklet dette og hvordan jeg ikke taklet dette. Hvordan jeg fikk hverdagsproblemene bedre lagt til rette slik at situasjoner ikke ble for nedverdringende for meg som kraftig overvektig. I den forbindelse vil jeg fortelle om den mentale endringen jeg gjorde i 30 års alderen (ca 12 år siden).

Jeg minnes med gru den følelsen jeg hadde da jeg skulle reise til Gran Canaria i år 2000. Jeg hadde ikke flydd på mange år og var veldig usikker på om jeg fikk plass i flysetene. Tipper jeg var mellom 180 og 190 kg den gang. Jeg så for meg at jeg ikke fikk plass i flysetet, og at det ikke gikk an å ta opp armlenet imellom setene. Jeg så for meg at jeg stod igjen utenfor flyet med koffertene mens kompisene frustrert reiste uten meg: Det gikk likevel meget bra. Blant vennene mine var det en liten "sprett opp" som beroliget meg og sa han skulle sitte ved siden av meg (slik at det ble bedre plass) og han ringte og sjekka om det gikk an å ta opp armlenet.

2 år senere gikk jeg igjennom en mental omstilling og "spilte på lag" med omgivelsene for å legge hverdagsproblemene bedre til rette. Jeg hadde truffet et ungt supertalent i biljard, og jeg ønsket å innføre mental trening for det å bli best. Den mentale biten var selvsagt tilpasset en ung utøver. Jeg var hans trygghet og derfor kunne jeg ikke vise svakheter som coach på grunn av at jeg var overvektig. Gjennom den prosessen endret innstillingen min seg drastisk. Mine studier rundt det mentale hjalp også meg veldig.

Da kommer vi til mitt motto som er power attitude TCB (taking care of business). Elvis er min helt, og TCB er hans motto. Jeg vil presisere at dette har hjulpet meg, men er usikker på om dette passer for alle. Det jeg derimot er sikker på er at bedre tilrettelegging vil gjøre livet mye bedre for den overvektige.

Jeg begynte å informere mine nærmeste venner om de utfordringer jeg møter. Denne åpenheten ble mottatt med glede og etter det har de ALLTID stilt opp for meg med tilrettelegging. Jeg vil presisere at åpenheten gjelder tilrettelegging for hverdagsproblemene og jeg har passet meg fra å "spamme" de med bekymringer, hvordan jeg tenker osv.

Når jeg reiser med fly nå og siste årene passer jeg alltid på å ha den smaleste i reisefølget ved min side. Jeg bestiller ikke nødutgang selv om benplassen er bedre (får heller ikke lov av sikkerhet), og heller ikke første rad. På de plassene går det nemlig ikke an å ta opp armlenet. Aldri vær redd for å spørre folk i servicebransjen om hjelp. Flyverter/vertinner er meget profesjonelle og er 95 % av gangene meget hjelpsomme. Den siste fem prosenten tillegger man en stresset hverdag for besetningen.

Jeg spør alltid om "exctention" idet jeg går ombord i flyet. Sier flyverten at de kommer bort med det etterpå så sier jeg:

"Nei, jeg ønsker å ta den med nå"

Jeg ønsker ikke oppmerksomhet rundt det å ha på seg ekstra sikkerhetssele når alle har satt seg i flyet. Det ønsker jeg skal være en naturlig del av å sette seg slik som for alle andre.

Det å spise på fly løser vi enkelt. Vi spiser etter tur. Jeg får ikke satt ned brettet ned pga plassmangel. Mine venner er godt informert og dette skjer helt naturlig. Sist tur spiste de ved siden av meg først nedover, og jeg spiste først hjemover. Vi bruker da brettene til de 2 andre setene. Er det billige flybilletter foretrekker jeg å bestille 2 stk.

I sommer bestilte jeg 2 billetter og oppdaga i utsjekken at jeg hadde fått 2 seter ved midtgangen. Jeg tok kontakt med flyvertinnen som var helt fantastisk serviceinnstilt. Etter 3 minutter hadde jeg fått 2 seter ved siden av hverandre og kompisen min som akkurat denne gangen hadde plass en annen plass i flyet, fikk den siste plassen på raden.
Jeg spurte reisebyrået om hjelp på forhånd med 2 seter og de var til stor hjelp. De kan ikke lastes for at jeg fikk 2 stk midtgang. Jeg reiser alltid med "dryfit" klær når jeg reiser (klær som takler svette bra). Vi skal ikke ha noe av svetteringer under armer eller hals nei. Jeg er veldig klar over ubehaget som fremmede har ved å sitte ved en moskus på flyet, og i den forbindelse vil jeg si at ubehaget er like stort for moskusen.

På restaurantbesøk tar jeg alltid kontakt med kelneren umiddelbart hvis det er stoler med armlener ved bordet. Er mine venner først til kelneren hender det ganske ofte at de allerede har fikset det før jeg kommer og stol uten armlener er på plass. Jeg akter ikke å sitte "sild i tønne" og spise. Ta problemet ved rota er også en av mine motto.

Jeg synes ikke det er veldig gøy å handle klær. Dels fordi jeg er mann og dels fordi det er ubehagelig. De samme regler gjelder også her. Spør om hjelp og du får alltid hjelp. De som hjelper deg med klærne er proffe og meget serviceinnstilt, i alle fall hvis de har noen år på baken. Jeg går aldri til den yngste hvis jeg skal handle klær (hvis den yngste ikke er rundt 40 år da). Jeg vil berømme min gode venn Jan Ove Reinaas for fantastisk service i mange mange år hos Gunnar Ree. Det å handle klær handler om intimsoner og da er det veldig greit at selgeren er profesjonell. Like mye som jeg synes det skal være skoskje i garderoben på treningssenter, synes jeg det skal være papir i omkledningsrommet på klesbutikker. I butikker er det veldig mye lys som avgir varme, og det er ikke behagelig å prøve klær i ei "badstu" uten å tørke svetten. Jeg vil også berømme klesbransjen for å komme etter i tiden. Det er faktisk letter å finne klær til en person på over 200 kg i dag enn det var for en på 150 kg for 15-18 år siden.

Tips til venner og famile til en overvektig i fase 2 og 3: Kjøp gavekort på klær og ikke klær direkte. Det er ikke moro å prøve klær du har fått på juleaften som er 2-3 størrelser for små. Folk rundt deg klarer sjelden å gjette riktig størrelse.

IMG_0156

Tilrettelegging av hverdagsproblemer, mine gode venner fra Horten, "Robert og Bente, kalt "Rolige Robert" og "Tante Bling" skulle kjøpe seg hagemøbler sommeren 2008. Når jeg kom til Horten denne sommeren, så sa Rolige Robert:

"Når vi nå investerte i nye hagemøbler måtte vi selvsagt kjøpe møbler som også du kunne sitte i."

Legesenter:

I 2005-2008 bestilte jeg ALLTID første legetime hos legen min. Var det ikke ledig tok jeg en annen dag. Legekontoret har ikke heis og når jeg kom meg opp i 2etg var jeg utslitt. kun 3-4 av 30 stoler i venterommet var uten armelener og de var alltid opptatt. De fleste vet hvordan atmosfæren i et venterom på legekontor er. Nye pasienter studeres nøye. En heseblesende moskus på over 200 kg med akutt behov for å sette seg og uten plass, er litt av et syn. Derfor ønsket jeg å gå rett inn til legen.

En hovedregel jeg har er at jeg ALLTID har godt humør på legesenteret. Det hjelper meg til å få fantastisk service og tilrettelegging. Det er legesekretæren som er den virkelige omsorgspersonen på et legesenter likeså som det er sykepleierne som er det på sykehus. Ingenting vondt sagt om leger, men slik er det bare. Jeg vil berømme dere alle for en fantastisk jobb.

På legekontoret mitt har jeg en helt utrolig legesekretær. De er alle dyktige selvsagt, men hun spesielle får meg til å føle at alt er naturlig og jeg frykter på en måte ingenting lenger. Hun får meg til å føle meg trygg. Håper hun leser dette!

Jeg har ytret til legen min at når jeg kommer med forkjølelse skal jeg ha hostesaft og ikke høre om vekta mi. Har jeg derimot store plager relatert til min overvekt så er det selvsagt på sin plass med hint om livsstilforbedring. Jeg har en meget dyktig lege i så måte. Det handler derfor om tilrettelegging fra min side slik at hverdagen går mer "smooth".

Kun når mine plager er framtredende unnlater jeg og ikke møte i bursdager og bryllup. Det er ikke hyggelig å vise fram "løva" skadeskutt, da kommer de andre løvene og "tar deg". Ei hinkende løve får mange spørsmål om helsa på fest, og det ønsker jeg ikke ha fokus på når jeg skal ha det hyggelig. At jeg er stor har jeg derimot lært meg å takle fint, og det er i så måte ingen hindring for oppmøte, i alle fall ikke etter at jeg ble 30 år. Siste året har jeg unnlatt å møte i to 40 årsdager, en 50 års dag og et bryllup. De har nok god forståelse for mitt valg.

Dette var mye info, men dette er noe jeg synes folk skal vite om tilrettelegging for folk seint i fase 2 og i fase 3. Det viktigste er at den overvektige selv våger å ta steget for bedre tilrettelegging. Jeg skal love dere at dere får det bedre.

"WHO DARES WINS"

 

IMG_0157

Meg og Rolige Robert. Denne sommeren kunne han fortelle meg at de hadde døpt den ene gullfisken i fiskedammen sin. Fisken var tre ganger så stor som de andre fiskene. Den ble døpt Rune. Jeg tok dette som anerkjennelse og bevis for et godt vennskap.

Corleone

Hits: 5577

11 thoughts on “Hverdagsproblemer i fase 2 og fase 3!

  1. runecorleone

    Takk for tilbakemelding alle sammen! Til Hilde og Tine så vil jeg si at det er motiverende å høre at dere også følger meg fra hovedstaden, ikke biljardhovedstaden vel og merke 😉

    Svar
  2. EvenJ

    Interessant og opplysende lesning. Jeg kommer til å ha bloggen din som fast lesning fremover, så jeg håper du fortsetter med skrivinga!

    Svar
  3. Kari Hagen Skimmeli

    Atter en gang hærlig lesing Rune 🙂 Du er fantastisk flink med ord, leser bloggen din hver gang :-)Heier masse på deg, å du har gitt meg inspirasjon til å gå lengre turer enn jeg har gjort før 🙂 "kan du, kan jammen meg jeg også" 🙂 klem

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *