Hopp til innhold

Koldbrann stopper ikke en moskus!


30. november 2016. 5 uker etter jeg fjernet løsdhud på magen, og 3 1/2 uke etter at jeg fikk infeksjon. Etter råd fra kirurgen holdt jeg meg aktiv under rekonvalesensen. Ikke for mye bevegelse og ikke for lite var beskjeden jeg fikk. Videoen viser godt hvilket fokus jeg hadde. Ingen graverende bilder her så ingen problem å titte på videoen.

26. okober i fjor gjennomførte jeg bukplastik. 6.2 kilo hud ble fjernet foran min mage, samt 1.3 kilo fettsuging. Coach Ronny Hitman ble overrasket over hvor mye de fjernet, eller kanskje var det var nå først nå han skjønte hvor stor jeg egentlig hadde vært? Frysediskene hadde begynt å fylles med ribbe til jul og han klarte ikke å dy seg. På butikken tok han 2 ribber på godt over 3 kilo hver, la oppe på hverandre, og la de så foran magen sin.

"Dæven, gikk han rundt med dette ja, hver dag..."

Jeg regner med han så kjempelur ut foran frysedisken i det han legger to ribber foran seg inntil kroppen og måler mens han ser betenkt ut i lufta. Jeg tviler på at forbipasserende skjønte at det var på vegne av Moskusen han stod å så så lur ut...

Det var over 20 år siden vi hadde møtt hverandre når vi endelig møttes igjen september 2014. Jeg var "bare 190 kg" den gang. Jeg prøvde å forklare om 60 kilo til og i hovedsak kun på "feil" plasser. Man får ikke bestemme selv hvor disse kiloene skal legge seg.

Mange tror at når man er så stor så legger man ikke merke til noen ekstra kilo. Jeg har fått det spørsmålet uttallige ganger og spesielt etter at det ble kjent at jeg drev på å gå ned i vekt.

"Merker du 10 kilo ned Rune?"

"Merker du kilo ned?" spør jeg så tilbake

"Ja, selvfølgelig, åssen det?"

"De 10 kiloene oppleves som 10 kilo for deg, men for de som er så store oppleves de som 20 kilo. Spesielt når jeg var over 200 kilo. Det er motsatt av hva du tenker skjønner du, men jeg skjønner spørsmålet ditt. De 10 kiloene kan være forskjellen på å kunne tørke seg etter dobesøk, eller ikke kunne tørke seg og heller måtte dusje. De 10 kiloene kan være forskjellen på fly eller ikke fly, dobbelt eller enkelt flysete, setebelteforlenger (extention) eller ikke på fly. Om man får til å knyte skoene sine eller ikke. Alt handler om hvor du er, men jo høyere opp på skalaene man er, jo tyngre er hvert kilo man legger på seg.10 kilo ekstra til for meg på det største kunne være forskjellen på å komme seg ut av senga for egen maskin eller ikke."

Så de 60 kiloene fra 190 til 250 føltes ut som 120 kilo ekstra pga de utfordringer det ga meg både fysisk og psykisk, men også praktisk. De første 30 kiloene man legger på seg fra "normalvektig" merkes ikke annet enn at man må bytte klær og at det er tyngre å gå i motbakker. Satt i perspektiv vil jeg faktisk si det slik. De 30 siste var derimot brutale. Det superpositive er at 10 kilo ned fra "all time heavy" også føltes som 18-20 kilo ned. Man må også dra fram "fordelene" ved å faktisk gå ned fra stor størrelse. Skal jeg skyte fra hofta vil jeg si det å gå ned fra 160 til 150 kilo føltes som 15 kilo og ikke 10 kilo. Legg sammen bedre fysisk form og mindre kropp får man faktisk den følelsen. Jo nærmere man kommer målet "normalvektig" jo mer vil en kilo oppleves som en kilo hvis dere skjønner hva jeg mener.

Koldbrann stopper ikke en moskus


7. oktober 19 dager før operasjon. Vibeke Stückrath Hay hos Stuckrath, og Vigdis Ekpete som er produktspesialist hos Medistim Norge fikk jeg all hjelp jeg trengte med tilpasning av kompresjonstøy samt gode råd før operasjon. Det er fantastisk å slippe å drasse rundt på det jeg holder i hendene på bildet.

Hvis du som leser er tander på blod, eller opersjonssår så skal du la være å lese videre. Jeg har helt siden millitæret tatt blodprøver liggende da jeg synes det er ukomfortabelt. Jeg vet det ikke er farlig, men jeg blir bare svimmel av at noen skal tappe noe av kroppen min. La oss si det sånn at en blodprøve ble bare peanøtter i forhold...

Jeg forberedte meg så godt som jeg kunne før jeg opererte. Super hjelp og forståelser for alt rundt operasjon fikk jeg hos Stuckrath i forkant. La oss si det var gull verdt å få slik informasjon av proffe folk.

"Skjønner du gruer deg til operasjon Rune, men gled deg heller til resultatet. Alle som har vært gjennom dette gir disse tilbakemeldingene til oss. Å bare vær klar over en ting Rune, du vil legge på deg noe etter operasjonen. Du vil få hevelser i kroppen rundt der du er operert, og du kommer til å være mer rolig og derav noe vektøkning, men det vil gå over. Forbered deg mentalt på det. Eller så går nok alt veldig fint"
Vibeke Stückrath Hay -

I mitt prosjekt har jeg fulgt råd og tips fra de beste, denne gang fra Stuckrath. Men mange ganger uten å være i direkte kontakt med de. Øyvind Hammer som hovedinspirasjonskilde på hvordan jeg skal tenke for å ha meg ut å gjøre jobben, Nils Arne Eggen på hvordan man bygger lag, og sannelig har jeg ikke brukt Per Fugelli også (godt nok og ikke perfekt). Når jeg valgte personlig trener valgte jeg også den jeg mente var den beste, den beste for meg. For å si det sånn så har jeg også hentet masse kunnskap og inspirasjon fra folk rundt meg. Man kan lære noe av hvem som helst, men man må likevel slippe masse informasjon gjennom et filter, og kun bruke det som er nødvendig.

Jeg forholder meg til kosthold etter den malen jeg har lykkes med fram til nå. Svært få justeringer har jeg gjort. Never change a winning team. Motivasjonsmessig har jeg fulgt/laget en blanding av Hammer/Eggen/Fugelli. Det må tilpasses mitt liv. Det finnes "motivatører" ute på sosiale media som for meg framstår som bare vås. Jeg er svært nøye med å omgi meg med personer som gir meg positiv energi. Noen personer har jeg kuttet ut siden 2008. Det har vært nødvendig for å lykkes med helsa. Jeg ønsker ikke disse noe vondt, tvert imot. Vi ga hverandre bare dårlig energi og derav verre liv.

Infeksjon .

1. november. Den dagen jeg fjernet dren. Jeg var fokusert på kjapp og god rekonvalesens. Her visste jef ikke at jeg måtte gå en stor omvei for å nå mine må

1. Dagens tittel er skapt av "Fleksnes" når han så meg gå rundt i skogen med infeksjon på magen. Han mente jeg var "sjuk" som virkelig var ute å rørte meg når situasjonen var som den var.

Vet dere hva jeg gjorde? Nok en gang lyttet jeg til eksperten, og denne gang var det kirurgen. En av landets beste kirurger sa til meg at bevegelse var den beste medisin for å tilføre friskt blod til såret og derav bedre rekonvalesens.

Hvordan vet jeg at jeg overdriver eller ikke?

Kirurgen så bestemt på meg:

"Gjennom våre møter har jeg funnet ut hvordan du er. Den beste til å vurdere det er faktisk du selv. Jeg tror du har full kontroll på dette".

Så hvordan tenkte jeg når jeg fikk infeksjon 11 dager etter operasjon?

Det kom gul pussvæske fra rundt arrene etter operasjonen og det svei. Jeg spurte forloveden om hva hun mente. Vi ble enige om å ringe kirurgen. Vi sendte bilder og fikk beskjed om å dra til legevakta. Kun 3 timer etter vi ringte kirurgen hadde vi vært både til legevakta og hentet ut antibiotika hos apoteket.

Var jeg redd? Slettes ikke. Jeg følte meg frisk og hadde godt humør ut ifra omstendighetene. Jeg tenkte enkelt:

"Moskusen har matlyst, moskusen våknet med morrasbrød og jeg har ikke feber. Da er det nok ingen fare".

3 dager etter legevakta skulle jeg på kontrolltime til kirurgen. Jeg følte jeg var smart den dagen. Forloveden kjørte meg og jeg sa til henne:

"Jeg tar meg pinex forte før vi drar. Aner ikke hva han skal gjøre med meg der nede. Det er ikke så vondt at jeg egentlig trenger det, men hva om han skal skjære i meg?

Så lå jeg der da, midt i flomlyset. Forloveden var med inn. Hun ble faktisk bedt om det for hun måtte hjelpe meg å stelle såret etterpå fortalte de oss. Etter at vi dro derfra ja vel og merke.

Kirurgen:

"Det har satt seg koldbrann her"

"Hæ, ka e det d si for nåkka?, KOLDBRAINN??? No tænke æ på filmen "Ni liv" og han som skjært av sæ tærne sine..."

"Neida, det er ikke svart koldbrann, men det heter koldbrann dette også. Dette går fint, men vi må åpne opp og fjerne død hud, går det bra med deg bakpå der?

De snakket til forloveden. Jeg så ingenting da jeg lå og så i taket. Men det svei skikkelig i det de rensket opp.

Går det bra med deg bakpå der?

Jeg er sikker på de spurte henne 7-8 ganger.

"Ka i svarte e det dæm gjør nedpå der siden dæm spør hu hele tida tenkt æ i mitt stille sinn."

Hun stod tett inntil bak meg og tørket både min og sin egen svette i flomlyset.

2 ganger i døgnet måtte såret stelles. Vaskes med såpe og vann. Fønes med føner, smøres med salve, 2 lag med bandasjer så kompresjonstøy over der.

Nå har jeg blitt dame "i tid" tenkte jeg. En halvtime ekstra om morran og en halvtime ekstra på kvelden. Hver eneste dag og gudene vet hvor lenge må jeg gjøre dette. Damer er jo heldige sa Flesknes idet han barberte seg. De har bare barnefødsler og det der andre en gang i måneden, vi har det hver dag vi. Ikke MIN Fleksnes men den orginale. Nåja, jeg vet ikke om jeg er helt enig med den orginale Fleksnes...

Jeg nektet å se såret mitt første dagene. Jeg stod i dusjen, så i taket og sang for å holde fokuset borte fra såret. Jeg følte meg fram med såpa og dusjstrålen. Så var det å klappe håndkleet forsiktig rundt før reima kom og fønet, smurte på salve, la på bandasjer osv osv. Følte meg nesten som en baby der jeg lå utover senga og kun tittet i taket.

14 dager etter operasjon etter at kirurgen rensket opp i infeksjon. Jeg unngikk å se såret selv de første dagene.

Etter ei uke var det på tide og lære seg dette selv. Kirurgen sa det var det beste hvis jeg klarte det. Det går på det mentale sa han.

"Ok, jeg er sterk mentalt. Gi meg 2 dager så er jeg klar. Du må lære meg opp sa jeg til kjæresten"

Hvordan tenkte jeg? 

Det er ikke lov å syte har vært ett av mine viktigste postulater siden starten av prosjektet. Det er mange som følger meg og jeg bør informere om at jeg har fått infeksjon. Ellers minst mulig fokus på dette. Først fikse så berette.

Hvem sin skyld var det at jeg fikk infeksjon? Aner ikke. Det kunne like mye være min skyld som noe annet. Er det urettferdig? Irrelevant og feil fokus. Det eneste jeg skulle ha fokus på var å gjøre det kirurgen sa jeg skulle gjøre, og det jeg selv følte var fornuftig. Hvilke enkle og gode regler å forholde seg til. Videre bestemte jeg meg for at folk flest IKKE skulle kunne merke på meg at jeg var under infeksjon. Jeg skulle gjøre helt normale ting, men selvsagt ta hensyn til infeksjonen. Jo mindre folk rundt meg er opptatt av infeksjonen, jo mindre vil jeg være opptatt av den selv. Jeg ønsket altså ikke å gi fokuset rundt infeksjon "næring", og det gjorde jeg ved å snakke minst mulig om den.

Så hva sa jeg til meg selv når jeg hadde havnet i denne situasjonen? Jeg sa faktisk akkurat det samme som i dagens overskrift, men bare på en annen måte:

"Jeg er sunn, frisk, har matlyst. Denne infeksjonen skal faen ikke stoppe meg"

Fleksnes døpte det til "koldbrann stopper ikke en moskus". Det er han som regel filmer videoene vi har i skogen, og han er nok overrasket over hva man får til om man tenker "riktig".

Faktisk var det under våre treningturer jeg la minst merke til infeksjonen. Jeg måtte bare tørre å gå ut å gjøre jobben. Det svei ordentlig når jeg skulle reise meg eller sette meg ned, men når jeg gikk i skogen merket jeg det neste ikke. Etter turene/trening var såret selvsagt fullt av blod/slim/sårvæske, men det var ikke farlig forsikret kirurgen meg. Kun heslig var det. Etter dusj/vask så såret friskere ut enn det var etter forrige tur. Litt bedre for hver dag, ja akkurat slik jeg har vært vant til i mitt livsstilsprosjekt.

Sårstell etter trening 15. desember. 2 ganger i døgnet gjorde jeg dette. Litt garderobeprat tåler vi i tjukkasbloggen. Kiloene som kom på fra hevelser og pga mindre bevegelse er i dag for lengst borte.

Det tok altså 3 1/2 måned med infeksjon før jeg stemplet ut som "frisk" selv om jeg aldri følte meg syk underveis. Det tok såpass med tid da såret var stort. Det har grodd kjempebra underveis. Såret måtte holdes åpent underveis for å skyve bakteriene "framfor oss" som kirugen så fint beskrev det. Å lukke såret var feilbeandling.Det måtte gro innover fra kantene, bli grunnere i dybde og til slutt legge seg ei hinne over infeksjonen.

Ville jeg gjort slik en operasjon igjen? JA, hundre av hundre ganger selv om jeg fikk infeksjon hver eneste gang. Så mye bedre har altså livet blitt i etterkant. Det er fantastisk å slippe å ha 6-7 kilo dinglende over taska slik som en trønder ville ha sagt det.

Jeg har brukt vinteren godt. Kiloene jeg la på meg etter operasjonen er borte, ja både de som kom fra hevelser og de jeg fikk pga mindre bevegelse. En vektreduksjon på 135 kilo innebærer også en kamp mot lavere forbrenning, kamp mot hormoner osv osv. Selv med disse tingene og infeksjon klarte jeg på nytt å kvalifisere meg til ny operasjon i løpet av vinteren og våren. Jeg er faktisk dritstolt over jobben jeg har gjort. 27. juni skal jeg fjerne bryster ved Aleris i Trondheim.

I vinter/vår har jeg holdt noen foredrag jeg har fått komponere selv. Jeg har signert avtale med 3T der jeg skal dele min kunnskap. For å si det sånn jeg har ikke rukket å kjede meg et sekund mens jaktet på ny kvalifisering. Jeg har likevel hatt liten energi til så mye annet.

Da synes jeg det er kult når jeg for ei stund siden møtte en kompis utenfor biljardklubben vår. Jeg hadde kjøpt kaffe til klubben:

"Sjå på hain som som ikke har annet å tenke på om det er nok kaffe i klubben eller ikke, du har det fint du"

Ja, jeg føler meg som verdens heldigste og det kommer fra hele mitt hjerte. Likevel bekrefter dette noe for meg. Det er vanskelig å sette seg inn i andres situasjon. Selv om jeg har bedre helse nå enn da jeg var 20 år betyr det ikke at livet ikke byr på utfordringer. Det er derfor jeg har blogget mindre siste månedene. Jeg har manglet overskudd. Jeg har måtte bruke tiden min på det som har vært viktigst, nemlig rekonvalesens, kvalifisere til ny operasjon og finne tid til å hvile mine knær/hofte. Det har jeg gjort ved å ivareta trening, foksere på kosthold og rydde plass til hvile/restitusjon. Det letteste har derfor vært å kutte ned på blogging for en periode, ja uansett hvor artig jeg synes det er å formidle mine budskap.

I 3 sekunder ble jeg irritert over meldinga fra kompisen, men så snudde jeg tankegangen. Jeg har kanskje hatt min mest utfordrende periode mentalt siden jeg la om livsstil, men utad ser ut som den eneste bekymring jeg har er om vi har kaffe på biljardklubben eller ikke. Faktisk var også det fokuset jeg hadde, nemlig skaffe kaffe til klubben. Infeksjonen får ikke bestemme over meg annet enn at jeg steller med den slik jeg skal gjøre. 1-0 til meg over infeksjonen.

Tidligere har jeg skrevet at jeg forlanger ikke at folk skal forstå hvorfor jeg har gjort ting på min måte. For meg holder det at jeg og mine nærmeste forstår det. Folk får plukke ut det de trenger og tilpasse sitt eget liv. Det er det jeg har gjort. Litt Hammer, litt Eggen, litt Fugelli om hvordan jeg ønsker å tenke. Når det gjelder trening gjør jeg det som er rasjonelt, det jeg liker og som gir meg god helse. Samme regler når det gjelder kosthold, alt med måte så er "det meste" lov.


Resultat etter rekonvalesens. Jeg er strålende fornøyd selv om det ble en omvei. 27. juni skal brystene fjernes/reduseres.

Trenger jeg utvidet hjelp spør jeg ekspertene, ALLTID. Det være seg kompresjonstøy, behandling av sår/infeksjon, trening, motivasjon, you name it. Når alt kommer til alt kommer man likevel langt med sunn fornuft.

"What doesnt kill you makes you stronger"

Moskusen.

Hits: 5730

7 thoughts on “Koldbrann stopper ikke en moskus!

  1. Egil Arne Sørensen

    Takk for besøket i helg, vi fikk dessverre ikke mye tid sammen men d tar vi igjen en senere gang.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *