Hopp til innhold

Kom dæ i arbeid jævla NAV-snylter!

Horten 1. august 2008. Robert og kona Bente kjøpte hagemøbler også jeg kunne sitte i. De fikk meg til å bade slik som alle andre når det var varmt selv om jeg prøvde å lure meg unna. Jeg hadde ikke badeshorts og fikk jeg beskjed om å bade i trusa fordi de brydde seg ikke om det, men om meg. Robert hjalp meg opp/ut av bassenget etterpå ved å dra meg opp. Robert sa de hadde døpt den største gullfisken i fiskedammen sin for Rune. Han sa de kalte han det for det var den flotteste de hadde. Han sa det direkte til meg med et varmt smil. Slike venner vil jeg ha. De som er der for deg når det går tungt, de som støtter deg når man gjør endring, og som omfavner deg når du når målene dine.

Jeg har brukt sosiale media for alt det har vært verdt for å nå mine mål. Likevel har jeg hatt mine grunnregler. 1-3 innlegg i uka, og heller 1 enn 3. Noen ganger dukker det opp ting som TV eller avisartikler og da kan malen endres noe.

Bente (Tante Bling) var her for meg når jeg var tjukk, hun har vært der på veg mot målene, og hun er her for meg nå.

Jeg har latt være å uttale meg om politikk, religion, for/mot innvandring og sågar 2. verdenskrig. Det er avsporende for målet og det kan gi åpning for at de som misliker meg skal benytte muligheten til å «ta rotta» på meg via en sidevei.

Sann mine ord, mellom 5 og 10 prosent av de som følger deg ønsker at du skal mislykkes uansett hvor mye arbeid du legger ned i det du gjør. De leter etter bakveier eller sideveier for å såre deg. Det kan være gjennom kjæreste, familie eller nærmeste støttespillere. Jo mer desperate man er, jo nærmere relasjon går man på for å finne mulighet til å såre. Ofte er det «pakket inn» i veiledning. Veiledning og gode råd om hva jeg bør gjøre, hvordan jeg bør oppføre meg, hvem jeg bør henge ut med, hvem jeg skal avbildes med, hvor jeg bør ta bilder, og spesielt ikke HVOR, HVA og HVEM jeg kan ta bilder av og med. Veiledninga kommer via bakveier, svært få er tøffe nok til å ta det opp direkte.

24. desember 2007 sammen med min mor. Hun har også endret livsstil og er 15 kilo lettere i dag enn på dette bildet.

Jeg forberedte meg godt skal dere vite. Jeg hadde møte med min mor en måned inn i mitt prosjekt høsten 2014 for å forklare henne hva jeg skulle igjennom. Hun kom til å få vite ting ved helsa mi hun aldri hadde visst og som jeg hadde holdt skjult. Hun skulle få vite det gjennom bloggen. Var det noe annet hun lurte på var det bare å spørre. Hun kjenner meg godt og vet hun får helt ufiltrert svar på alt hun spør om. Hun har sittet med lommetørkle og lest blogg mange ganger. Lurt på hvorfor jeg ikke hadde delt dette med henne før.

Bekymra mor er «dobbel bekymring» og det er grunnen til at hun ikke fikk vite noe inngående om helsa mi.

Jeg var alltid smørblid når jeg besøkte min mor. Jeg sa alt var bra med helsa mi. Jeg gikk på do mens hun var på kjøkkenet fordi jeg ikke ville vise henne mine store problemer når jeg skulle reise meg fra sofaen. Når jeg skulle dra fra henne tok jeg på meg skoene mens hun var opptatt med noe. Jeg ville ikke vise henne mine utfordringer med noe så enkelt som å ha på meg sko.

Gjennom bloggen skulle hun nå få lese om artrose, ryggproblemer, restless leggs, søvnproblemer, psykiske utfordringer, ikke kunne ta vare på hygiene, søvnapneanfall som holdt på å ta mitt liv, astma, impotens, ja alt skulle deles. Jeg skulle bruke det som motivasjon for å ikke gå tilbake der jeg var. Det er dødelig å være der jeg var.

Ingenting av dette var det verste for henne. Mine kalkyler var at mellom 5 og 10 prosent av mine «følgere» kom til å være «haters», de ville at jeg skulle mislykkes, og det måtte hun forberede seg på. Mens hun satt og gråt foran meg var jeg den hardeste personen jeg noen gang hadde vært. Jeg var iskald og visste ingen følelser, men på innsiden det var brutalt å se min mor slik. Jeg var fast bestemt på at dette ikke skulle påvirke meg og ba henne til å gjøre samme.

Det er bedre med en sønn som lever, som har gnist og godt humør, har god helse, som kanskje får oppleve kjærligheten, enn å rote seg bort ved å prøve «å please» alle som eventuelt følger meg.

Dagen etter sendte vi mail til hverandre. Hun lovte meg å støtte meg på akkurat den måten jeg ønsket. Det er viktig med støtte fra den viktigste og nærmeste personen i sitt liv.

Mail sendt til mor 23. oktober 2014:

Du må vite at jeg er glad i Mamsen min, men jeg måtte ha denne "skjennepreken" i går kveld!

Jeg rydder unna alt som kan sette meg ut av fokus! Jeg vet du bryr deg mest av alle, men jeg MÅ kjøre dette som Jeg vil, ellers så vil jeg ikke nå målene mine!

Jeg gjør ingenting halvveis. Jeg må tenke rasjonelt, hvis ikke er jeg sjanseløs. Dette er ingen lett vei å gå. Tenk på meg som en toppidrettsutøver, de må være "egoistiske" for å nå sine mål.

Setter vi 2007 som mal så er det tilslutt kanskje 135 kg som skal bort. Hudoperasjoner i enden hvis jeg lykkes. Det er nesten ingen som lykkes med dette, og skal jeg være en av de må jeg få støtte og positiv feedback fra de som står meg nærmest. Hva andre lenger ute mener og tror, må jeg ha minst mulig fokus på.

Jeg aksepterer IKKE surkling, mas og sympati! Tar jeg det til meg/ fokuserer på det, så kommer jeg ingen vei!

Støtt meg på den måten jeg ønsker eller la være!

Skjønner du er bekymra, men bekymra betyr INGEN resultater!

Tvil ALDRI på at jeg er glad i deg!

 

Mvh,

 sønnen din som er veldig glad i deg, men dessverre ikke sitter på fanget ditt lenger.

 

Kjæreste!

Vinteren 2015 fikk jeg kjæreste. Det var ikke etter planen da jeg trodde det var avsporende fra målet. Uansett hvor målbevisst jeg var klarte jeg ikke å styre hormonene. Jeg var 163 kilo og kroppen var begynt å utvikle løs hud. Normalt samleie var fortsatt en umulighet av begge disse årsakene. I lykkerusen glemte jeg en viktig ting, nemlig å forberede henne på det samme som jeg gjorde med min mor. Vi ventet et halvt år før vi fortalte omverdenen at vi var et par. Bare noen uker etter at det ble kjent kom jeg hjem til en kjæreste med tårer i øynene.

27. desember 2014 og 163 kilo. På full fart på veg mot målene, men likevel fant jeg små lommer der det var lov å kose seg med venner. Stunder med familie og nære og kjære venner betyr alt.

«Hva er galt?»

«Jeg vet ikke om jeg vil fortelle deg det»

«Du må fortelle meg det»

«Jeg har fått høre mye rart om deg som jeg ikke kjenner igjen. Du må være en superegoist som bare er opptatt av målene dine. Du kan ikke være noen god kjæreste, de lurer på hvorfor du ikke jobber, du er pr-kåt, for høy på deg selv, noen lurer til og med på om vi får til å ha sex»

Jeg måtte beklage at jeg ikke hadde forberedt henne på dette. At slik kritikk ikke stakk i meg, jeg brydde meg ikke, men det brydde meg stort at mine nærmeste støttespillere skulle bli utsatt for slike ting.

«Jeg bryr meg om at mine nærmeste har det bra, at de vet hva jeg står for, at de er glade i meg. Det betyr alt.»

Vi var sammen i 3 ½ år. Ei tid med både oppturer og nedturer slik som alle andre har. Det er godt å vite at vi ønsker hverandre det beste i livet uansett om det ikke ble oss. Jeg har mye å takke henne for!

 

Veiledere!

«Kom deg i arbeid jævla NAV snylter»

«Vi vet du har vært tjukk nå, finn på noe nytt»

«Hvorfor skal du omtales som bare har fiksa opp i noe du kan for selv?»

«Vi er lei av å se deg på sosiale media nå»

«Du bør ikke vise bilder der du viser at du har løs hud, det er ikke bra for varemerket ditt»

«Pass på å ikke legge ut bilder der du er på ei kro eller brun pub, det passer seg ikke, hvem er forresten disse menneskene du er avbildet med?»

«Han er en egoist og tenker bare på seg selv»

Det er informasjon som kommer gjennom mine nærmeste støtteapparat, venner og familie nå i dag. Det er ikke deres mening, men blir servert gjennom dem pakket inn i «veiledning» som skal være til mitt «eget beste». Både min mor og stefar har fått sårende informasjon om meg som person siste året. Jeg har svært nær relasjon til min stefar selv om det er 26 år siden han var sammen med min mor. Jeg har måttet drive trøstende prat til mine nærmeste fordi jeg har gjort akkurat det de ønsket mest i livet, nemlig at jeg skulle ta vare på helsa mi.

Som min stefar har sagt:

«Må jeg gå til din grav blir jeg knust?»

De har full forståelse for det jeg har gjort fordi jeg har forklart dem det. De har støttet meg fullt ut hele veien. For dem er jeg samme gutten som jeg alltid har vært og deres sønn. Jeg har holdt hvert eneste ord jeg lovte dem. De skulle få se mer til meg etter at mange av målene ble oppnådd. Jeg har ikke hatt så god kontakt med dem som nå på 30 år. Første 20 årene hadde jeg noe å skjule, nemlig helsa mi. Så måtte jeg bruke noen år på å fikse opp i det jeg søla til. Jeg liker å besøke dem av kjærlighet og ikke for å trøste dem på grunn av hva andre mener om meg.

For det første har jeg brukt magefølelsen om hva jeg mener har vært riktig i forhold til sosiale media. Jeg har ikke gått på kurs, jeg har tatt til meg innspill etter at jeg har spurt om råd, og jeg har vernet mest mulig av mitt innerste privatliv. Kun min nærmeste familie og venner får vite hvordan jeg har det «off record».

«Den kunnskapen som leter opp deg er gjerne ikke til ditt eget beste...»

Jeg har fått oppleve svært gode ting i livet fordi jeg endret livsstil. God fysisk form selv om kroppen har seinskader, og ikke minst jeg berga livet. Sannsynligvis har hodet også seinskader siden jeg levde livet i et misbruk av usunn mat og livsstil.Jeg har fått oppleve kjærlighet og vet i det minste hva det går ut på noe jeg stengte helt ut, og heller ikke våget å prøve. Alt er bonus fordi jeg var tøff nok til å ta tak i noe som var på villspor.

Det er tøft å brette ut livet sitt i de fleste av landets aviser, tv og på sosiale media. Tror noen jeg synes det er moro å dele de mest begredelige deler av mitt liv i full offentlighet?

Tror noen jeg synes det er moro å se seg selv slik?

Jeg har gjort det av 2 grunner spesielt, nemlig holde fokus på fortsatt god helse samt inspirere andre til å vise at det går an selv om all statistikk taler imot meg/oss. Hvorfor forstår ikke folk at det er samme grunnen nå? Jeg har hverken blitt rik eller lever et glamorøst liv selv om noen måtte tro det. Jeg har et innholdsrikt liv og lever, er ikke det viktigste? Jeg ønsker at min mor skal besøke MEG og ikke en gravstein. Det var den avtalen vi inngikk når jeg ba henne støtte meg, støtte meg på en måte som jeg ønsket. Når alt kommer til alt var det det avtalen gikk ut på.

Tror noen jeg synes det er moro å vise fram en kropp med løs hud og med over 500 sting på kroppen i samtid? Hvorfor er ikke det bra for «varemerket» mitt? Jeg har vist full ærlighet i hele mitt prosjekt. Hvorfor skal jeg endre på det nå? Hvorfor tar jeg ikke bort den siste løs huden? Hvorfor går jeg ikke bare mer ned i vekt slik at resultatet blir «perfekt»? Har noen tenkt på at jeg deler dette fordi jeg ønsker å vise hva man må gjennom hvis man blir ekstremt overvektig? Har noen tenkt på at det er et verktøy for å IKKE gå tilbake til mitt gamle liv?

Jeg tar ikke vekk den siste løs huden fordi jeg gikk rundt med infeksjon i 7 av 15 måneder og opplevde sårstell opptil 4 ganger i døgnet. Hvert sårstell tok opptil en time og gjennomføre inkludert vask av sengetøy og vask av kompresjonstøy. De to siste operasjonene som jeg er godkjent for er de med størst sjanse for infeksjon. Derfor lever jeg fint slik jeg har det nå.

I 7 av 15 måneder var sårstell en del av min hverdag. Arrene på min kropp vises godt mellom hodene på sykepleierne. Jeg er stolt over hvert eneste sting jeg har på kroppen.

Hvert eneste tjukkasbilde minner meg om mitt gamle liv, ja på godt å vondt. Det minner meg om de som var der for meg den gang, og som fortsatt står tett ved min side. Ingen av disse har forlatt meg. Det er de gode minnene. De vonde minnene er å bli påminnet hvordan det egentlig var inne i hodet og kroppen min.

Et godt stykke på veg mot målene. Kieltur i 2015 med Egil Arne, Henrik og Thomas. Brun pub på båten. Henrik (i caps) er den jeg har reist mest på ferie med. Nederste bilde er på kroa i Horten april 2019. Karl Arne til venstre er en god venn gjennom 17 år. Han deltok i både 40 og 44 års dagen min i Trondheim. Hvorfor er det nå plutselig ikke greit å avbildes sammen de som har støttet meg? Er det settingen som er feil?

For å si det mildt er jeg drita lei den «perfekte verden» for det finnes ikke noe sånt. Jeg ønsker å leve og ha det bra. Reise på ferie en gang i året, spise på restaurant eller kafe en gang i måneden, spise god mat som jeg har lært meg å lage selv, betale mine regninger, ha gnist, godt humør, by på meg selv, være høflig til de rundt meg og smile, oppnå kjærlighet i livet. Ta vare på mine nærmeste venner. Gjøre alt dette samtidig som jeg føler jeg er i god fysisk form. Det er et godt liv. Ingen penger eller maler noen prøver å påvirke meg til å være overgår dette.

Med Vivi (til vestre) og Hilde. Vivi har reist på ferie med meg flere ganger. Hun hjalp meg med praktiske ting som ekstremt overvektig, og ikke minst hun var, og fortsatt er ei god venninne.  Hvorfor er det ikke greit at jeg kan avbildes med de som ALLTID har vært der for meg?

 

Indre uro/depresjon!

I fjor vinter gikk jeg inn i en moderat depresjon. Jeg trodde aldri verden jeg skulle havne dit. Mitt nærmeste nettverk rykket inn som en bataljon slik at jeg ikke skulle havne enda lenger nede. Kanskje er det betalingen for å være så strukturert, åpen og ærlig over mange år? Jeg fant ingen glede i noe av det jeg holdt på med selv om livet på mange måter aldri hadde vært så på stell. Hva det dette jeg ønsket når jeg valgte å endre mitt liv? Absolutt ikke!

Det føltes meningsløst å tro på at jeg ville være sterkere i hodet etter at denne perioden ville gå over. Det stod slik i tekster jeg leste. Nettverket jeg betrodde meg til med sa det samme. Jeg kjempet imot på alle fronter for å ikke ramle ut av fokus slik at helsa mi skulle ivaretas. På mange måter gjorde jeg «alt riktig» for å komme meg ut av det. Sunn mat, fysisk aktivitet, omgi meg med venner og familie jeg var glad i, dra på 3T der det var folk jeg visste ville meg det beste, og samtidig finne tid til «bare meg» alene.

I fjor høst reiste jeg på ferie for første gang alene for å finne meg selv, stoppe opp og kjenne forandringene i kroppen min, bremse opp jaget jeg hadde hatt spesielt 4 siste årene. Det handlet mest om å ta vare på hodet.

Det var jævlig trist å høre i etterkant at jeg ikke fortjente ferie via bakveier. Han jobber ikke, han er ufør, likevel drar han på ferie, det er uhørt. Jeg jobber så ergo er jeg med på og betaler ferien hans.

Når han kommer hjem går han og koser seg ute i skogen, for et liv, for en pr-kåt jævel, for en egoist, vi vet du har vært tjukk nå finn på noe nytt, kom deg i arbeid din jævla NAV-snylter.

Informasjonen kommer inn via mitt nærmeste nettverk på 8-10 personer. Små drypp her og der. Pakket inn i «godhjerta» veiledning om hvordan mitt liv skal og bør føres.

Samme mennesker hyller deg på sosiale media når man er i VG, Aftenposten eller Dagbladet, eller spesielt på TV. Da er det på sin plass og være med på hyllesten fordi det er politisk korrekt å gjøre det.

En av mine nærmeste venner bruker ofte denne setningen når vi åpner en telefonsamtale:

Jeg har jobbet overtid slik at du kommer deg på ferie. Jeg har sørget for direkte overføring til deg fra NAV.

Det vet jeg er godhjerta for han ønsker meg alt godt. Han sier det direkte til meg, med glimt i øyet og med en stemme som oser av kjærlighet. Møtes vi kan han finne på å si dette samtidig som han gir meg en bamseklem. Det er lov å spøke om slike ting så lenge grunntanken om ditt ve og vel er bra. Personen er for øvrig den personen jeg dro mest på ferie med når livet mitt var på bærtur. Han støttet meg når jeg var ekstremt overvektig, og han støtter meg nå ved å bruke humor på en empatisk måte slik vi alltid gjorde i «glansdagene» våre. Det er stor forskjell på dette og stikk via mine nærmeste relasjoner.

 

Har jeg gjort noe riktig?

Noe må det være jeg har gjort riktig siden media har vært interessert i min ferd i 4 ½ år? Noen har jeg vel inspirert til bedre helse? Er ikke det samfunnsnyttig? Jeg sitter på kunnskap som svært få har og valgt å dele den med alle som finner den nyttig. Ja, både opp og nedturer, 100 % ærlig. Det er hardt å røske opp i sitt eget misbruk. Tror noen virkelig jeg gjør det fordi jeg synes det er kult?

Har jeg gjort noe riktig?

Hovedgrunnen til at jeg deler det er for å ivareta helsa mi. Fortsatt ha fokus på god helse. Med i pakken velger jeg å tro at noen finner inspirasjon til at det virkelig går an om de vil det nok.

Ferieturen var en gave jeg ga meg selv for å ta vare på hodet mitt etter en tung periode. Enorm lykke der og da som senere ble avløst av tidvis stor indre uro. Følelsen av å ikke være bra nok for de rundt meg selv om jeg hadde oppnådd alle mål jeg hadde satt meg. Var det dette jeg ønsket? Forventningene rundt meg hadde endret seg. Mine egne forventninger til meg selv hadde endret seg.

«Det gror ikke mose på en stein som ruller»

Steinen min, altså mitt liv hadde stoppet opp et øyeblikk og da begynte mosen og gro.

Hvorfor dro jeg det så langt? Hvor mange år har jeg kastet bort av livet mitt? Hvorfor er jeg ikke kreativ? Hvorfor er det så mye tyngre å skrive tekster nå enn før? Hvorfor lar jeg være å formidle kunnskap jeg vet er god?

Hvorfor sitter jeg mange ganger i bilen utenfor 3T og venter med å gå inn når jeg vet de inne der vil meg alt godt? Hvorfor har jeg indre uro når egentlig alt er på stell? Er de jeg samarbeider med fornøyde? Var det dette som ventet meg fordi jeg har vært dedikert, åpen og ærlig? Var det dette jeg hadde ønsket meg?

Samtidig som jeg følte meg svak ble jeg for første gang påvirket av negativ kritikk i mitt prosjekt. Gjennom depresjon lærte jeg meg verktøy til å vite at det ikke er depresjon jeg er gjennom nå. Det heter «indre uro». Jeg bearbeider den ved å være 100 % ærlig. Kle meg helt naken og fortelle om den. Ja, akkurat på samme måte som da jeg var tjukk og ønsket endring. Jeg viste det til «alle» og startet jobben på forbedring og veien mot bedre liv. Det er min trener Ronny Fevåg som inspirerte meg til å dele dette i samtid.

«Rune, du har vært 100% ærlig hele veien, hvorfor ikke dele dette nå? Jeg tror du kommer styrket ut av det»

Siste tiden har vi gått tilbake til basic. Gått turer akkurat slik vi startet prosjektet. Vi finner tid til den gode samtalen. Den gode samtalen går begge veier. En dag i uka møtes vi til dobbeltime på 3T-Ilsvika og da peiser vi på. På mange måter de beste timene i uka noe som forteller meg at fysisk aktivitet er beste medisin mot indre uro. Snart 5 år inne i prosjektet fremstår treneren som den klokeste og beste utgaven jeg har hatt. Vi har lært mye underveis. Når alt kommer til alt handler det om å ta vare på mennesket oppi det hele.

«Støttende i motgang og piskende i medgang» er et postulat jeg har skapt gjennom samarbeidet med Ronny. Det gjelder begge veier…

Back to basic! Oktober 2014 og 1. mai 2019. Samme sted nemlig Rønningen Gård.

NAV-snylter!

Jeg er griseheldig som er født og oppvokst i Norge. Verdens beste land å bo i. Alle kåringer sier det. Jeg er fullstendig klar over at mange lever i fattigdom også her. Fordi helsa mi tilsa det ble jeg erklært ufør. Et sikkerhetsnett som er bygd opp av det norske samfunnet gjennom mange år. 12 uker ble satt av i 2013 for å finne ut om jeg var arbeidsdyktig eller ikke etter å ha vært midlertidig ufør siden 2005. Litt over 5 uker tok det før jeg ble «skrevet ut» som mindre enn 10% arbeidsfør. Nøye evaluert av en ergoterapeut som gikk inn på mine fysiske evner og hvordan livet mitt var psykisk.

Ergoterapeuten så noe i meg og sa ting til meg som inspirerte meg til å ta tak for å få bedre helse. Hun utfordret meg og kom under huden på meg samtidig som hun kartla meg. Jeg kunne gått ut døra hennes og levd et anonymt liv, sittet hjem med potegullskåla og sett netflix.

«Det er ikke et godt liv Rune. Du fortjener bedre helse. Jeg vet det bor noe i deg uten at jeg helt kan sette fingeren på det. Kanskje kan du jobbe litt i framtiden også. Tjene litt ekstra penger. Uføretrygd er ikke mye å leve av»

 

Ergoterapeuten

Den pakken ga hun meg. En fantastisk motivasjon. Hun sådde et frø og bare jeg kunne vanne det. Jeg hadde mislyktes med alt jeg hadde prøvd før vedrørende helsa mi. Jeg måtte tenke nytt. Bygge lag rundt meg. Være åpen og ærlig til mine nærmeste. Skaffe meg trener, en trener som kunne forstå meg og mitt liv mest mulig. Treneren frontet åpenhet og ærlighet og inspirerte meg til blogging sammen med noen få «følgere» på Facebook (takk Elisabeth J. S).

Med min mor i 1981.

I andre enden skulle jeg oppnå lykke og gledesrus. Rune skulle ha gnist og godt humør som var et kjennetegn siden han var en guttunge. Jeg skulle ta opp kontakten med vennene mine som alltid har vært der for meg, men som jeg hadde hatt mindre kontakt med i tiden jeg strevde med å fikse helsa mi. Jeg skulle ha mere kontakt med min nærmeste familie. Jeg hadde vært i ei boble for å nå mine mål. På mange måter ei «behagelig» boble der jeg kunne skyve alt annet til side. Alle mine nærmeste ble varslet om dette. Jeg var åpen og ærlig og fikk full støtte fra alle de som virkelig betydde noe for meg. Jeg gledet meg til den dagen jeg kunne møte mine venner gjennom 15-20 og 30 år. Dra på en pub, fortelle gamle historier, le, ha det gøy, vise hvor mye vi betydde for hverandre. De var på mange måter limet i livet mitt. Jeg trenger ingen fasade, jeg trenger bare å være Rune slik Rune alltid har vært, men pakket inn i en sunnere utgave og med sunnere fokus.

Det tok ikke lenge før kritikken kom. Hvem er disse personene? Du kan ikke legge ut bilde fra en brun pub eller ei kro. Det passer seg ikke din profil. Der er ikke bra for varemerket ditt. Du har det godt du som er uføretrygda.

Kritikken kommer gjerne fra folk som kan legge ut snøvlende videoer fra Solsiden eller Aker Brygge. De kan det fordi de har jobb og bidrar i samfunnet. Da er det greit. Jeg kan ikke legge ut edruelige bilder sammen med mine beste venner på ei kro 1-2 ganger i året.

Jeg bør heve meg over mine beste venner og fortelle dem at jeg har blitt for viktig nå? Var det dette jeg ønsket meg når jeg tok fatt på den store jobben med å ta tilbake mitt liv? NEI, er mitt korte svar til det.

 

Haters

Tidlig inne i mitt prosjekt fikk jeg disse kommentarene her inne på tjukkasbloggen. De ble raskt slettet slik at jeg kunne fokusere mest mulig på mine mål. Jeg anser meg for å ha slippet «billig unna» siden at jeg KUN har fokusert på tema helse og vektreduksjon.

På mange måter ønsker jeg å vie nett-troll minst mulig oppmerksomhet.

Jeg anser det som folk som sliter på en eller annen måte, eller har ramla ut av å forstå hva som er rett eller galt. Jeg synes faktisk «haters» er mye verre. Det er som regel oppegående personer og ofte ressurspersoner, eller «negative ressurspersoner» som jeg har beskrevet i en tidligere blogg. De er kalkulert og vær sikker på at de bringer sitt budskap til deg på en utspekulert måte. Her er min oppfatning av hvordan de fungerer:

  • De som baksnakker deg når livet ditt er på bærtur, men har ingen intensjon om å hjelpe deg. Sannsynligvis er de heller ikke de rette personene til å gi deg hjelp.
  • De som mener du gjør det på feil måte når du tar tak i dine utfordringer. De som kritiserer din vei til målet. De som fronter at du ikke vil klare det. De er fortsatt ikke rette personer som vil bringe deg fram mot målet.
  • De som fortsatt kritiserer deg når man på mange måter er framme ved målet. Nå er det for første gang på tide å varsle om hva de mener ikke er riktig i det man gjør. Det gjøres gjennom «veiledning» som de sier er til ditt eget beste. De finner bakveier eller sideveier for å bringe sitt budskap til deg. De har aldri involvert seg i ditt prosjekt i positiv betydning og sannsynligvis vil de heller ikke gjøre det nå.

Jeg har mange ganger tenkt på disse mekanismene. Hvorfor er det slik? Det er i utgangspunktet folk som ikke liker deg er min tanke. Så lenge du lever «shitty» eller prøver å fikse på livet ditt holder de god avstand i sin forakt.

Når man er framme ved målene går forakten over til sjalusi.

Da er det på tide å si ifra. Jeg tror også de har vanskelig å takle at noen får oppmerksomhet for å gjøre noe bra hvis de selv hadde søla til livet sitt i utgangspunktet. Man har bare fiksa noe man har skylda i selv ikke sant?

 

NAV

Jeg har mye å takke både NAV og det norske helsevesen for. De har vært med på å gi meg et nytt liv, ikke minst de har gitt meg et liv. Jeg angrer ALDRI på de valg jeg har tatt da jeg gikk ut med min historie. Det har vært en enorm drivkraft for å nå mine mål. Gjennom å være åpen og ærlig har jeg fått mange nye venner og støttespillere. Folk som tror på meg og min kunnskap, og noe som gir meg følelsen av å være samfunnsnyttig. Jeg ønsker ikke å leve i fornektelse for den hjelpa jeg har fått og tror jeg er bedre enn det jeg er. Jeg kjenner mange som har fått god hjelp av NAV av ulike grunner. Ingen skal måtte gå rundt og skjemmes over den hjelpa man får om det er av kroniske eller psykiske grunner, eller om det er en periode i livet man strever for å få jobb. Jeg nekter å bygge en fasade som er falsk for å «please» noen som i utgangspunktet ikke liker meg.

La meg avslutte med siste vers i en av mine hverdagshelter sine tekster:

«Hvis æ mesta dæ (gleden ved livet) vart livet mett
Ein tung og dyster sang
Og når det bles som værst på toppan
Og når galskapen får rå
Ska vi hold omkring hverainner
Og vi veit det her ska gå
Å - å levva livet
Å - å levva livet»

Åge Aleksandersen

Hits: 3168

5 kommentarer til “Kom dæ i arbeid jævla NAV-snylter!

  1. Elin

    Dette var veldig sterk lesning - selv for meg som en utenforstående. Ingen tvil om at du har kommet veldig langt, og har selvinnsikt som få.

    I likhet med deg, er jeg også uføretrygdet. Og de som kritiserer DEG av den grunn, kritiserer indirekte meg også, og alle andre i samme bås. Så vidt jeg vet, er det de færreste av oss som legger hele trygda i bunnen av kista, og lever av luft en hel måned. VI betaler også skatt, og bruker pengene i lokalmiljøet. Det går penger til nærbutikken, på kjøpesenteret, til leger, tannlege, frisør, det lokale kraftselskap osv, osv, osv. Betyr ikke det at VI er med på å opprettholde arbeidsplasser OG holde liv i arbeidstakere? Nemlig! 🙂

    Til slutt vil jeg oppmuntre/oppfordre deg til å reise mer. Hvis du syntes det var litt stusselig å reise alene, er det mange gruppereiser du kan være med på, inkl. fotturer. For meg er "meningen med livet" å reise, og utforske nye kulturer, og se severdigheter jeg har drømt om i mange år. Det er mye god trim i å gå langs strandpromenader, gå til topps i bratte trapper i kirketårn, eller på turstier i kupert terreng under fjerne himmelstrøk. Bare for å ha nevnt noe.

    For til sjuende og sist; det handler om å levva livet! Hvordan blir opp til den enkelte.

    Svar
  2. Marte

    Fy søren, du er rååtøff! Har heiet på deg hele veien 👏🏻💪🏻 Kan ikke fatte og begripe hvordan noen mennesker kan få seg til å skrive så mye dritt, det oser sjalusi lang vei 😅 stå på videre!

    Svar
  3. Cicilie Krobak

    Synes du e tøff æ Rune.
    Og vet hvor tøft det e å ta tilbake livet.
    Uansett om det er overvekt, som du har slitt med. Eller rus som jeg har slitt med.
    Æ heie på oss æ, folk som slenger dritt er bare sjalu...og hadde nok ikke klart det samme som oss ❤
    Stor varm klem fra mæ 😘

    Svar
  4. Mette

    Målløs! Som vanlig utrolig bra skrevt👍🏼 Så kjent på mage måter, men i ulik liga ☺️
    Gratulerer med prosjektet «livet» og masse lykke til med veien videre! Æ heie🥇😊

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *