Hopp til innhold

Korona-ensomhet

Egentlig var jeg godt i gang med en tekst om ensomhet i slutten av februar. Jeg hadde avtalt møte med en person fra turgruppa om hvordan hun taklet den biten mens hun var kreftsyk, og ikke minst hvilke grep hun har gjort rundt ensomhet i sin rekonvalesens periode som ofte oppleves mye lengre enn selve tiden man står i «sin krise».

Jeg har ofte nevnt min militær tjeneste som mitt absolutte nullpunkt når det gjelder brakkesyke. Jeg kom i en helt uvant situasjon og den varte i et helt år. Jeg kjedet meg og slo meg liksom aldri til ro at dette var drit-gøy hvis dere skjønner hva jeg mener? Ser man større på det så er det likevel de 15 årene etter militæret som sakte, men sikkert fikk meg til å kakke på døra til perleporten i en alder av 35 år.

Det var ingenting ved min helse som tilsa at jeg var nær døden når jeg sjekket ut av militæret 24 kilo tyngre enn da jeg sjekket inn. Likevel hadde jeg etablert vaner, eller uvaner som fikk pågå i 15 strake år, og som fortsatte helt til jeg lå nærmest ubevegelig i sengen min 250 kilo tung og med masse livsstilssykdommer.

Livsstilssykdommer er på mange måter «håndfaste bevis» på hva som er galt. Slitte knær og hofter ser man på røntgen, diabetes måles ved blodprøve, astma finner man ut ved pusteprøver, og impotens er på mange måter lett å vurdere hver morgen når «litjkaren» normalt skal stå «giv akt» for å bekrefte at man er frisk.

Rune 1990 før milltærtjenesten.

Likevel vil jeg påstå at det var det psykiske aspektet som tok størst skade og ikke det fysiske. Det er vanskelig å måle, for å ikke si nærmest umulig. De er på mange måter vanskeligere å håndtere enn de fysiske utfordringene.

På den måten gikk varsellampene hos meg når koronaen slo ned som ei bombe. Jeg var mest redd for eventuelle konsekvenser i ettertid med helsa mi. Blir dette en ny «brakkesyke» og hvordan unngår jeg det?

Selv om situasjonen var helt ukjent så var den på en måte også kjent hvis jeg skal tørre å si det. I 2007-08 levde jeg 10 måneder i nærmest «ufrivillig isolat» i form av at jeg var ubevegelig. Jeg hadde omgang med kun 3-4 stk i den perioden og jeg bodde alene. Den store forskjellen var at jeg sakte, men sikkert kom dit, ja etter brakkesyken 15 år før.

Juleaften 2007. Ei uke før starten av mitt nye liv, og sammen med min mor.

Jeg har lært svært mye om hvordan vi kan få et bedre liv siste tolv årene. Jeg har møtt masse motgang, men også opplevd store oppturer. På mange måter har jeg fått et fantastisk «bonusliv» der jeg kan dele mine erfaringer med de som har lyst til å høre om mine løsninger på hva JEG mener er god helse.

God helse er så mye mere enn hva man løfter i benken, eller hvor fort man løper sprint eller maraton.

Jeg er ikke motstander av prestasjoner tvert imot, men når det er det eneste man bryr seg om i livet er man på bærtur.

 

Koronakrisen

Gjennom turgruppa i fjor høst, og nå i vinter så hadde jeg bestemt meg for at «ensomhet» var noe jeg ville skrive om. Ikke minst følte jeg at jeg kunne presentere løsninger for hvordan få det bedre i forhold til ensomhet.

Gjennom 200 forskjellige mennesker i turgruppa oppdaget jeg at «ensomhet» var et mye større tema enn dårlig kondis, om hvor sterk man er, eller har noen ekstra kilo å drasse på.

Ensomhet kan likevel være, og er ofte en av de direkte årsakene til dårlig kondisjon, dårlig styrke, for mange kilo på kroppen, eller et rusproblem.

Brått ble nærmest alle gode grep for å unngå ensomhet frarøvet oss i form av et virus. Jeg hadde på mange måter ingen gode løsninger å presentere fordi samfunnet hadde endret seg drastisk over natten.

Vi vet at fysisk aktivitet er et godt verktøy for å ta vare på den psykiske helsen.

Fysisk aktivitet er faktisk det beste verktøyet som finnes ifølge hjerneforsker og fastlege Ole Petter Hjelle som jeg var så heldig å møte ved 2 anledninger i fjor. Så hva gjør vi da når alle treningssenter blir stengt ned, og vi har fått beskjed om å holde avstand til folk i skogen?

Ole Petter Hjelle også kalt treningslegen bekrefter via forskning hvor viktig fysisk aktivitet er for psyken.

Vi har fått høre at sosialisering er et godt verktøy mot ensomhet så hva gjør man når man har fått beskjed om å holde avstand til alle utenom de man deler husstand med? Hva om man ikke deler husstand med noen andre enn seg selv?

Vi vet at om man er skikkelig langt nede bør vi kontakte psykolog eller psykiater, men hva gjør man om de er stengt og ikke har lov til å åpne?

Gjennom turgruppa favner vi både fysisk aktivitet og sosialisering på samme tid og den har utviklet seg mye mer enn jeg noen gang kunne drømme om. Min rolle som arrangør har vært å fordele oppgaver til de som møter, og har man ikke fått en direkte oppgave så er man en viktig brikke i noe større som vi kaller sosialisering. Alle er like viktige oppgave eller ikke oppgave. For meg er det en og samme øvelse og filosofi.

Jeg har jobbet ut ifra 5 stikkord på alle turene jeg har arrangert:

  • Godt humør: Jeg jobber målbevisst for at jeg selv skal ha godt humør de dagene det er tur. Godt humør er smittsomt.
  • Likeverd: Alle som møter er like mye verdt og skal bli sett. Enten blir de sett av meg eller noen andre i turgruppa. Dvs ingen går alene.
  • Berøring: Jeg har vært opptatt av berøring som håndhilsning, klem og bamseklem. Det er smittsomt og sprer seg i gruppa. Jeg var bare den som startet det.
  • Ikke stå fast: Turene er lagt opp med sosial profil, vi er i tilrettelagt fysisk aktivitet uansett ståsted, det skjer noe hele tiden slik at man «ikke står fast» i det som er tungt i hverdagen. Turene er «ei lomme» der man er til stede i nuet.
  • Passion: Alle som deltar skal kunne se at jeg elsker det jeg gjør. Passion er smittsomt.

Ja, så enkle regler har jeg hatt ovenfor meg selv. Jeg har satset på reflesjonseffekten, nemlig at de dagene det «egentlig» har vært tungt for meg er det gruppa som løfter meg. Det har stemt på en prikk. På 3 av totalt 13 turer hadde jeg ikke en god dag på forhånd, men ble løftet av gruppa.

12. mars ble alle grep vi alle er kjent med virker satt på vent. Istedenfor å spekulere og synse for mye så vil jeg heller bare fortelle hva jeg har gjort under Koronakrisen.

 

Moskus og korona

Hvis noen tror at jeg er en dreven «hjemmetrener» må de tro om igjen. Sist gang jeg trente hjemme i stua så var det over 12 år siden og det var med støvsugeren og støvfilla. Begrenset aktivitet tilpasset en moskus på 250 kilo. Eneste jeg implementerte etter noen uker var stående push ups på stueveggen. Det var ikke mye som minnet om push ups for å si det sånn. Mer stå mot veggen og skyve i fra. Først 2 ganger den ene kvelden, så 3 ganger litt senere i uka, så 4 osv osv. Ja utenom støvtørk og støvsuging da selvfølgelig. Det var starten på noe veldig bra har jeg fått erfare i all ettertid.

Ikke hadde jeg det travelt og jeg hadde sagt til meg selv at jeg måtte tenke langsiktig. Ingen jakt etter rekorder hverken i benken, sprint eller maraton.

Kun ett lengre liv enn det så ut som jeg skulle få der og da. Jeg brukte 1 ½ måned i forkant for å planlegge et løp med mer bevegelse og mindre mat. Pizza eller hamburger kun 5 ganger i uka var en smart tilnærming tenkte jeg. For da måtte jeg finne 2 dager i uka uten. Så 4 ganger i uka, så 3 osv osv. Sommeren 2008 hadde jeg 3 uker på rad uten hverken pizza eller hamburger.

Jeg fant løsninger til slutt!

Koronakrisen er «red alert» for et «nut case» som meg. Noe så enkelt som militærtjeneste fikk meg fullstendig i brakkesyke under hele tjenesten. Fest hver helg og usunn mat på kasernen på kveldene fordi tilværelsen var forandret til noe uvant og «kjedelig». Helt fra starten i Koronaen laget jeg meg enkle regler for hva jeg MÅTTE gjøre, og hva jeg absolutt IKKE hadde nødt til å gjøre. Egentlig hadde jeg stor ro i hodet i forhold til aktivitet og da spesielt styrketrening som jeg er så glad i. Jeg skaffet meg strikk, en kettlebelt, og en koffert med vekter, men ante egentlig ikke hva jeg skulle gjøre med det hjemme. Strikk er nå veldig «damete» da tenkte jeg forutinntatt, men PT`n min insisterte på at det var en god løsning. Så feil kunne jeg altså ta. Strikk var mye bedre enn jeg kunne ane.

Egentlig var jeg ganske lik «alle andre» når rammene mine forsvant. Jeg klarte ikke å trene hjemme på stua.

«Næsj, jeg gidder ikke, det er ikke gøy, jeg får sikkert vondt, jeg gjør sikkert noe feil, dette har nærmest ingen effekt, dette er bare tull»

Det var det jeg sa til meg selv, ja i nesten 3 uker. Jeg gjorde heller noe jeg egentlig ikke skulle gjort så mye av. Jeg gikk på truger 5 dager i uka noe min betente hofte ikke var særlig glad i. Trugeturene var egentlig kun viet den aktiviteten jeg skulle gjøre med turgruppa i påvente av MR (har time 19. mai).

Hodet mitt trengte fysisk aktivitet var min første regel. Null stress med tanker rundt muskelmasse og at om jeg ikke kom meg på treningssenter umiddelbart så falt verden min sammen. Etter 4 hudoperasjoner hvor jeg ikke kunne trene styrke opp til 7 uker på det lengste vet jeg at muskelmassen kommer svært fort når man først er i gang igjen. Kroppen har en fantastisk egenskap nemlig «muskel hukommelse».

Jeg var mest opptatt av at jeg ikke skulle etablere mine gamle vaner med overspising og inntak av sukker. Fysisk aktivitet gjør det lettere å håndtere dette. Sunne vaner avler sunne vaner og i motsatt ende har vi:

«Shittyness avler shittyness»

Jeg tillot meg å være fysisk aktiv 20% mindre enn jeg normalt er simpelthen fordi rammene for halvparten av min aktivitet var revet bort, nemlig styrketrening på treningssenter. Alt gikk på intuisjon egentlig. Tankene var som følger:

«Lærer jeg og takle denne uvante situasjonen så vil jeg etter hvert like min nye aktivitet fordi jeg vil føle framgang. Ingenting er mer motiverende enn framgang»

Janne Stenhaug og min mor. Når avstandsreglene ble lempet litt på kjørte vi treninger i Granåsen. Janne er en av de som knakk «hjemmetreningskoden» svært tidlig. Da hun fant ut at skohylla kunne brukes som benkpress stativ tok det helt av. Hun har inspirert meg til å selv finne løsninger jeg ikke skjønte jeg hadde.

Dvs framgang i en helt ny setting, nye øvelser og nye kulisser etter 3 ukers pause fra styrketrening. Jeg hadde møte med meg selv som mange ganger før og bestemte meg for Å LØSE det. Jeg satte ting i perspektiv og målte med meg selv. Jeg trente ikke på 15 år så hva er 3 uker egentlig? Det er faktisk ingenting. Om du ikke har fått trent under hele Koronaen (ca 10 uker så langt) så er det fortsatt ingenting for oss vanlige dødelige. Kun de som er avhengig av fysisk form i en eller annen idrett eller jobb som f eks brannmann er dette svært viktig for.

I første del av koronaen økte jeg aktiviteten min på sosiale media fra 1-2 ganger i uka til 3-4 ganger i uka for å hjelpe meg selv. Det var et verktøy for å holde meg selv i gang ingenting annet.

Jeg kunne selv se og på en måte «ta og føle på» energien før og etter en tur i skogen.

Fra indre uro om morgenen fordi samfunnet var totalforandret, til en fantastisk mestringsfølelse, og helt annen energi enn når jeg våknet til etter tur. Jeg gjorde det for min egen del først og fremst, men skulle noen bli inspirert så var det en positiv bieffekt.

Jeg gikk mye truger helt i starten. Drømmen om å oppleve truger i shorts og t-skjorte ble ikke tatt fra meg selv Koronaen herjet.

Slik taklet jeg altså første del av krisen. Sette mindre krav til meg selv enn det jeg er vant med.

Jeg «vant» hver gang jeg kom meg ut. Jeg raste ikke ut av startblokkene og trodde at nå, ja nå skal jeg virkelig imponere, bli sterkere eller kjappere enn før. Hvorfor? Fordi det er urealistisk og ikke i takt med samfunnet generelt.

Jeg kan huske råd på sosiale media i starten som gjorde meg betenkt og faktisk forbannet. Nemlig at vi nå måtte benytte denne lomma til å øke aktiviteten mer enn før, bygge styrken, hurtigheten, og ikke minst bygge psyken. Man bygger ikke psyken i slike perioder, man tar vare på den best mulig. Krigsseilerne bygget heller ikke psyken sin ute på sjøen under krigen. Det var større sjanse for at psyken var merket negativt etterpå. Derfor tar vi vare på psyken ved å sette mindre krav til oss selv (ang fysisk aktivitet), ikke mer, men fortsatt nok til å ta vare på helsa. Det er mitt råd. Jeg er derimot helt sikker på at noen har trent eller holdt seg mere fysisk aktive enn før, men det er nok heller unntakene mer enn regelen. Det kan være mer tilfeldigheter enn kalkulert. Det kan være de fant løsninger som de faktisk ikke viste fantes, eller de fikk opplevelser som ga mer enn de trodde på forhånd være seg tur i skogen eller hjemme trening.

For å si det sånn så var jeg ikke opptatt av rekorder av noen slag når jeg opplevde min livskrise i 2007-8 og var lenket til sengen. Jeg brydde meg ikke om benkpress, hundremeteren eller «anabolsk pump» i muskulaturen. Det var irrelevant.

Det viktigste for meg var de som inspirerte meg til litt bevegelse og mindre og mindre mat, for så oppdage at når jeg fikk fremgang så ble jeg enda mer inspirert til å fortsette. Derfor er min måte å inspirere på i den gata, spesielt i en krisesituasjon. Vel vitende om at svært få er i så elendig form som jeg en gang var, så går det an å komme dit om man ikke begynner med «litt» for så og øke etter hvert.

 

Mindsett

3 uker inne i koronaen tenkte jeg slik som i videoen. Jeg sådde et frø i mitt eget hode så var jeg i gang. Kun 2 dager etter denne videoen var jeg i gang med styrketrening.

Jeg bestemte meg altså for å løse det og ikke synes synd på meg selv i forhold til min fysiske aktivitet. Det er helt likt med moskusen ala 2008 og 2020, men med vidt forskjellig utgangspunkt. Jeg valgte et par personer utenom min husstand jeg kunne være i fysisk aktivitet ute med og med «korona avstand». Godt betrodde personer jeg har kjent det meste av mitt liv. Folk jeg vet vil meg det beste fra sitt hjerte. Det var en god plass å starte på. Jeg måtte være villig til å gå mange turer alene om det ikke passet «de utvalgte», ja enkelte uker alle helt alene hvis det måtte til og det ikke passet for dem. Jeg ønsket å vite ovenfor meg selv at jeg gjorde jobben uansett.

Det var superdigg å møte de og vite jeg hadde gjort det jeg hadde lovt meg selv. Det handler om å love seg selv og ikke andre når det gjelder sin egen helse. Det er veien til indre motivasjon.

Etter 3 uker var jeg i gang med hjemme trening. Jeg bestemte meg for at 30 min 2 ganger i uka var mer enn nok i starten. Halvparten hvile og halvparten trening under økta. Jeg fikk øvelser fra min PT for å bygge økta mer etter hvert. Jeg spurte meg selv om hva som var positivt med å trene hjemme utenom det aktiviteten faktisk var i utgangspunktet.

Jeg fant 3 ting som jeg har tviholdt på. Jeg kan trene både i boksern og med «sovehår» uten at noen bryr seg, jeg velger musikk fra min egen tv, og blant favoritt artistene mine live på skjermen.

Etter 3 uker med 2 økter i uka økte jeg til 3 økter og jeg la til 5 minutter hver gang. Jeg fikk beskjed av fysioen min om å sette skogsturer på vent for å spare hofta mi.

«Du må være smart Rune, jeg stoler på at du løser det»

Sitat Fysioen.

Bilde fra romaskina og egentlig kun for privat bruk. Disse bildene sender jeg til 2 personer som jeg vet digger artisten i bakgrunnen. Moro påfunn som gir meg treningsmotivasjon. Man starter med «sovehår» og ender opp med treningshår. Dette er eneste måten jeg farger håret på…

Jeg har lånt meg romaskin for hjemmebruk, men det kunne like godt vært sykkel. Ved hjelp av kreativitet og pågangsmot har jeg laget 3 forskjellige økter jeg kjører hjemme. Alt fra 45 minutter til 2 timer avhengig av hvilken økt og hvor mye som står på planen. Jeg trener nå 2 dager på rad for så ha en hviledag. Det er malen min nå etter 10 uker.

Hvordan klarer jeg å kjøre 2 timer hjemme? Jo, jeg har havnet dit på en finurlig måte (Hver 3. økt er 2 timer). Jeg trener/gjør øvelser «kun» halvparten av tida, jeg hører på musikk fra tvn, jeg chatter med venner på Facebook i nærmest alle pauser mellom settene.

Det er ikke uproft i det hele tatt, men får meg igjennom økta lettere enn jeg noen gang kunne ane. Jeg ville aldri funnet på å gjøre slikt på treningssenteret. Jeg føler jeg gjør noe sosialt samtidig som jeg trener, ja litt sånn som i turgruppa.

Eksempel på bilde sendt privat under økta. Det går mest på tekster med humor, og vi takker hverandre for «drahjelp» etter endt økt.)

Det er alltid lettere når man først er i gang, men jeg har masse selvsnakk for å komme i gang, gjerne dagen før.

«Jeg er en hund som ligger i bilen og venter på eieren. Jeg som hunden har ikke tidsperspektiv derfor trener jeg lett i 2 timer»

«Jeg er en hund som gjør det eieren sier og han sier jeg skal trene, er jeg flink får jeg kanskje godbit etterpå»

«Jeg bryter ikke avtaler med noen heller ikke med meg selv. Jeg har sagt jeg skal trene og avtalebrudd er uaktuelt (med mindre jeg har for store smerter som skjer svært sjeldent)»

Ja slike ting sier jeg til meg selv. Prøv det og se at det virker. Ingenting er for rart av det du sier til deg selv så lenge du får gjort jobben. Helt i starten var jeg mest ute på truger og da hadde jeg annet selvsnakk for å komme meg ut.

«Er det noen som finner plasser der det ikke går folk er det meg. Jeg har gjort det i 12 strake år»

Det får så være at jeg har vist fram de turområdene til turgruppa siste året. Da fant jeg nye plasser og gikk alene igjen, ja akkurat slik som jeg startet. Jeg har vært vant til å finne løsninger på alt i mitt prosjekt. Først litt «indre motstand» mot forandringer, så løsningsorientert. Positivt selvsnakk er en fin start i så måte.

 

Tilfeldig møte på Tillertorget

For et par uker siden møtte jeg ei dame på kjøpesenter. Hun trener også på 3T som meg. Hun spurte om følgende:

«Jeg ser du er ute og trener på Facebook, savner du ikke 3T? Jeg er ikke som deg, jeg får ikke til å trene alene, og i hvert fall ikke hjemme»

Svaret mitt kom kontant for det er slik jeg tenker og spesielt nå i disse tider:

«Jo, jeg savner 3T, jeg gleder meg til å komme tilbake. Vet du hvem du sa dette til nå egentlig, at du ikke klarer å trene alene eller hjemme? Du sa det ikke til meg, men til deg selv. Det gjør du også til alle andre du sier det samme til, du tror du sier det til dem, men du sier det til deg selv, ja hver eneste gang. Slutt med det og si til deg selv at du er en som klarer. Først da har du en mulighet til å gjøre det. Start med 5 minutter og øk med 1 minutt hver økt helt til du er fornøyd, det klarer du ikke sant?»

Jeg tittet målrettet i øynene hennes slik jeg må gjøre med meg selv i speilet enkelte ganger.

«Ja, det klarer jeg» svarte hun og ble etter det helt stum.

«Se der, det hjalp det, du får ha en fin dag» så hastet jeg videre.

«Det du sier til deg selv blir til slutt opplest og vedtatt som en sannhet»

Lykke til så sees vi på treningssenteret snart!

Rune Glørstad

Hits: 2951

1 kommentar til “Korona-ensomhet

  1. Marianne

    Alene behøver ikke å bety ensom. Trene alene, trene sammen, trene i gruppe, ute, inne, sosiale medier, smile, bli sett.. det er viktig 😀😀 og du Rune setter en sunt fokus på akkurat det 🤸🏼‍♂️🤸🏼‍♂️

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *