Hopp til innhold

Man of the year 2009!

For å endre livsstil krever det planlegging og tilrettelegging. Jo verre man er "ute å kjøre", jo større endringer trenger man, og enda mer planlegging og tilrettelegging behøves. Mitt problem var ekstrem livsstil som førte til ekstrem overvekt. Jeg var sukkeravhengig, og hadde vel de fleste livsstilssykdommer og slitasjer som er relevant for ekstrem overvekt. Gjennom bloggen har jeg beskrevet godt hvilke livsstilssykdommer jeg påførte meg selv. Gjennom sunn og aktiv livsstil har noen livsstilssykdommer forsvunnet helt, mens andre har blitt mye bedre. Slitasjer i hofte/knær må jeg leve med og det skal jeg klare fint. Det handler om å planlegge hverdagen slik at man bruker hofte og knær til fornuftige ting og særdeles ting som fremmer min helse. Jeg har bestemt meg for å ha et artig og interessant liv framover.

"Det er bedre å dampe enn å støve"

Sitat Torstein TrickWik Wik

Tilbakeblikk

Jeg vil fortelle en historie fra 2007 som har brent seg fast i minnet mitt. Helsa var på stor fart mot sitt verste, og for å si det mildt var ikke helsa på topp før dette heller. Jeg skulle være coach for juniorlandslaget i biljard i tyske Willingen i månedsskiftet juli/august det året. Helsa var slik den gang at det var vanlig for meg å kun gå 30-50 meter før jeg måtte ta pause og sette meg ned. Med stor motivasjon kunne jeg klare 150 meter på flat mark, men slike anstrengelser klarte jeg maks 1 til 2 ganger pr dag. Mye foregikk i hodet mitt i tiden før vi skulle reise til Willingen. Jeg ante ikke hvordan det var der vi skulle bo, og ikke viste jeg hvilke avstander det var mellom spillearena og hotellet. Å reise på et slikt ungdomsarrangement var egentlig som å spasere frivillig inn til løvene når det gjaldt det å vise fram sin svakhet. For meg var denne svakheten selvsagt helsa mi og hvor overvektig jeg var. Jeg følte likevel stor respekt blant mine egne utøvere da jeg fra før trente flere av landets beste seniorspillere, men spillere fra andre nasjoner viste selvsagt ikke hvem jeg var. Biljardsporten betydde den gang så mye for meg at jeg likevel takket ja til oppdraget.

Jeg delte den gang noen av mine tanker med den som har kjent meg best de siste 10-15 årene. Jeg ytret ønske om å komme i litt bedre form for å stå bedre rustet til de utfordringer som møtte meg i Willingen. I ettertid så vet jeg at denne skippertaksløsningen ikke gjorde situasjonen noe bedre, tvert imot.

"Gåstolhistorien"

gaastol

Kompisen min heter Geir Ove Olsen og hadde flyttet tilbake til hjembyen Kristiansund. Han inviterte meg på Geir Oves "helsefarm" 14 dager før avreise Willingen. Han skulle lage mat som ikke var for usunn og vi skulle trimme ut ifra mine begrensnininger. Oppholdet varte i 4-5 dager og den ene dagen hadde vi lagt en "perfekt plan". Han tok meg med til "Vanndamman" i Kristiansund, og dette var en fin plass å gå tur for meg. Vakre omgivelser, rimelig flatt, og dessuten hadde parken benker vi kunne sette oss ned på med 40 til 100 meters mellomrom. Vi gikk tur og vi hvilte på nesten hver eneste benk. Totalt varte turen ca 1 time 30 minutter og jeg antar vi gikk 1.5 kilometer når vi regner tur-retur. Jeg bestemte når vi skulle reise oss å gå til ny benk. Hver pause var på mellom 1 og 2 min. Vi hadde fokus på godt humør selv om min fysiske form var begredelig. Etter en pause på en av disse benkene "husket" jeg meg opp for å begynne å gå igjen. Denne "husketeknikken" var helt vanlig for meg da jeg ikke klarte å reise meg fra en stol eller benk på en normal måte. I sidesynet mitt fikk jeg derimot øye på noe, og stoppet opp etter bare 5 meter (etter benken) i en slak oppoverbakke.

"Ska vi ikje gå igjen igjen da" sa Geir Ove på sin Kristiansunddialekt. Dialekta hans ble utvannet etter 6-7 år i Trondheim, men etter 2 år i hjembyen var hans egen dialekt perfekt igjen.

Jeg så bare rett fram og sa andpusten i stemmen:

"Bare vent litt"

Der kom det altså en gammel mann på over 80 år gående med en gåstol forbi benken. Når han hadde passert så sa jeg:

"Det er ikke aktuelt at han gamlingen der med gåstolen skal gå forbi meg opp den bakken, ikke i helvete"...

Geir Ove sa ingenting, bare ventet til jeg var klar igjen, så gikk vi videre til neste benk. Når vi på kvelden satt med kaffen så kom vi inn på episoden med det vi i ettertiden har kalt "gåstolhistorien". Vi brøyt så kraftig ut i latter at vi rulla rundt i sofaen. Vi så ironien i det hele og lo egentlig av dette i flere dager i etterkant. Vi har selvsagt mimret mange ganger om dette når vi har summetone sammen 🙂

Man of the Year 2009

Noen benker etter "gåstolen" (på samme tur) sa Geir Ove og reflektert som alltid:

"Mitt største ønske for meg vedrørende deg Rune, ville vært at helsa di hadde vært jobben din".

Han sa ikke så mye mer enn dette, men jeg forstod veldig godt hva han mente. Dette har jeg tenkt på mange ganger i ettertid og spesielt nå dag da jeg faktisk betrakter helsa som jobben min. Jeg har satt helsa øverst på pallen i livet, og det har vært mitt viktigste valg.

Enda noen benker senere og på returen tilbake til bilen sa Geir Ove også noe som senere har betydd mye for meg. Vi satt på en benk å han pekte opp på Kristiansunds høyeste fjelltopp:

" Ser du den fjelltoppen? Det er Freikollen (629 moh). Hvis du i løpet av 2009 kommer deg opp dit så skal jeg kjøpe en pokal til deg som det står man of the year på".

Geir Ove er kjent for å bare gå inn veddemål han er sikker på å vinne, og min helse tatt i betraktning var dette en risiko lik null fra hans sin side. Dog var han raus denne gang. Det var ikke et veddemål, men ei gulrot fra han hvis jeg skulle klare det.

Som beskrevet i bloggen endret jeg livsstil gradvis i 2008. Gradvis avvenning med sukker (sjokolade spesielt), og mindre og mindre "junkfood". Jeg startet trening hjemme i stua 2. januar 2008. 2 intervaller med støvsuging på 1 1/2 min hvert intervall med 5 min pause i mellom. Det var det jeg klarte. Helsa hadde forverret seg enda mer enn sommeren bare 5 måneder før. Formen økte og etter noen uker tørket jeg også kjøkkenbenker og baderomsbenker under treningsøkta. 4. mars 2008 gikk jeg min første tur ute klokken 01.30 om natta. Turen var på ca 200-230 meter og var nøye planlagt. Jeg hadde sjekka "løypa" tidligere på dagen og fant ut at det var et steingjerde og 3 strømbokser jeg kunne sette rumpa nedpå å hvile. De hadde perfekt høyde slik at jeg kom meg opp for å gå videre. Turen tok 8 min totalt. Hver pause var på maks 20 sekund. Jeg var så sliten at jeg egentlig hadde lyst til å ligge å dusje etterpå. Likevel var dette et av mine stolteste øyeblikk. Jeg hadde gjennomført noe som var utenkelig bare 2 måneder før.

Freikollen

Januar 2009 var jeg ca 30 kilo lettere (ca 200 kilo) og ringte Geir Ove:

"Æ går for pokalen"

Det ble stille i røret...

"Hvilken pokal?"

"Freikollen vel" sa jeg bestemt...

Han lurte på om jeg var helt i vater for fristen var jo dette året! Jeg trener nå målbevist for pokalen du har lovt meg. Det er i hvert fall målet. Han ringte meg flere ganger utover våren og sommeren og lurte på ståa. Han var bekymret for motorikken min og ikke bare han. Mora hans hadde sett meg i 2007, og mente han skulle fraråde meg dette. De hadde ivrige diskusjoner om at jeg måtte hentes i luftambulanse har Geir Ove fortalt meg i ettertid.

I september 2009 var vi igang. Vi brukte 2 timer 17 minutter opp, og totalt 5 timer og 17 minutter opp og ned. Turen var beinhard, spesielt ned. Det er mye verre å gå ned med slitte knær. Jeg hadde store smerter i flere dager etter, men gleden over å ha klart det "umulige" overskygget smertene. Senere ute på høsten kom Geir ove på besøk til Trondheim og han hadde selvsagt med pokalen han hadde lovt meg.

pokal
Jeg klarte det!

Helsa mi var på stor frammarsj og 2010 var toppåret mitt. Jeg trente 458 timer og mot slutten av det året var jeg ca 150-155 kilo. I 2011 mistet jeg fokus da jeg ble primus motor for nok et biljardprosjekt. Dette prosjektet tok "all min tid" og som mange vet så spiser man som regel ikke sunt på dugnader. Det er pizza, vafler og brus. Som sjef for dette prosjektet så var det min egen feil. Biljardklubben (lokalet) var helt ferdig vinteren 2014 og da hadde jeg ikke noe "å skylde på" lenger. Jeg elsker likevel klubben og stedet vårt, og det er en plass jeg nå i dag kan slappe av. Det er likevel ikke det viktigste i livet mitt lenger. Det er en av de tingene jeg har lært. Ingenting kan være viktigere enn helsa! Sommeren 2014 var jeg en plass mellom 185 og 190 kilo igjen. Jeg tok kontakt med Hitman og resten er godt beskrevet i bloggen.

Det handler om å lære av sine feil. Fra 2008 til 2011 stod jeg mye alene i prosjektet rundt min egen helse. Dog hadde jeg god hjelp og støtte fra fysioterapeuten min og de som jobbet ved Heimdal Helsehus. Han la opp treningsprogram (Lars Bertil Johansen) og inspirerte meg, men jeg valgte å stå for det meste alene utenom dette. Det var mitt valg og betrakter det i ettertid som et dårlig valg. Jeg vil for alltid være takknemlig for den hjelpa jeg fikk på Heimdal Helsehus.

Først den dagen jeg involverte flere rundt meg ble det fart på sakene. Jeg måtte være enda mer nøye med planlegging og tilrettelegging og oppgradere viktigheten av prosjektet. Jeg satte helsa på førsteplass, og først da har man ordentlig godt utgangspunkt for å lykkes når utgangspunktet er "så dårlig". Jeg manglet nok kunnskap om helt riktig kosthold, og der har Hitman og Livsstilsklubben på Hit The Gym vært uuvurderlig.

Skippertaksløsninger holder ikke i lengden. Helsefarmen til bestekompisen i 2007 førte til store smerter og gangsperr i over en måned. Belastningen ble rett og slett for stor. Dette førte til at opplevelsen i Willingen ble verre enn det trengte å være. Jeg husker omgivelsene meget godt der nede. Gåturen fra hotellrommet ned til spillearenaen sitter som støpt i minnet og foregikk slik. Helst ønsket jeg å gå alene og i god tid til arenaen for å skjule hvor ille det var. 25 meter fra hotellrommet til heisen. Støtte seg til gelenderet i heisen, gå ut av heisen og ta en liten pause i kafeterianen 10 meter fra heisen. 15 meter til utgangsdøra så var det ca 50 meter til hallen. Pause enten utenfor hallen, eller rett innenfor døra. Ca 30-40 meter i gangen for å komme inn i idrettshallen. Der var det nye pause oppe ved tribunen før jeg kunne gå ned til spillearenaen. Jeg hadde fantastiske ungdommer med meg den gang. De ga meg stor glede selv om helsa var meget dårlig. Å jobbe rundt biljardsporten var det som ga meg ekstra glede i livet.

I 2011 var det noe annet som ble viktigere enn helsa. Helsa ble i løpet av 1 år kanskje på 4-5 plass og da sklir man ut igjen. Den feilen kan jeg ikke gjøre igjen. Helsa må for alltid være på førsteplass. Likevel må man kunne kose seg innimellom. Det handler både om å ha det moro og å føle man lever i blant. Dette testet jeg ut i sommer og føler jeg har funnet en god mal for dette i framtiden.

Jeg vil presisere at jeg aldri har hatt det så bra i livet som nå. Faktisk så syntes jeg ikke livet var helt "på vidda" selv om helsa var på bunnivå. Jeg fokuserte på godt humør sammen med venner og det hjalp mye. Venner er utrolig viktig faktor i livet, og kan være en enorm støtte den gang man klarer å motivere seg for endring. Godt humør er en tiltrekkende kraft. Møter man utfordringer med godt humør er det mye større sjanse for at noen vil hjelpe deg på ferden.

GI
Geir Ove og meg 14 mars 2013.

"Det er bedre å dampe enn å støve, ingen blir god alein, det er ikke lov å syte"

Corleone

Hits: 1731

2 thoughts on “Man of the year 2009!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *