Hopp til innhold

Moskusen og labradoren

Moskusen og labradoren

Når jeg skriver ønsker jeg at leseren skal kunne overføre dette til sitt eget liv, gjerne bruker noe, eller mer av det vi gjør for å forbedre helsa si. Jeg skriver først og fremst for å motivere meg selv, men tar gledelig imot den positive bieffekten av at det motiverer andre. Tilbakemeldinger om at det motiverer gir meg et ekstra gir i det som er det viktigste for meg, nemlig min egen helse. Med på ferden må man ha selvironi, være uredd og gi masse faen i hva andre måtte mene.

Noe av det første jeg lærer bort til de som skal gå tur med meg er at de skal ha med seg tørt skifte. Vi kjører ull på overkroppen høst, vinter og vår, og gjerne dry-fit i sommertemperatur. Dry-fit frakter svette bort fra kroppen mye bedre enn bomull, men er ikke et must. Bomull blir ofte som å gå med en blaut vaskeklut. På en lang skogstur legger vi som regel inn kaffepause, og da er tørt skifte på overkroppen både i kaffepausen og rett etter turen en selvfølge. Moskuser med stor kroppsvekt svetter mye, og det er viktig å ikke slurve ved å kjøle ned lungene med blaut og kald overkropp. Alt dette er naturlig for spreke og turvante folk, men moskuser har kanskje aldri drevet med skogsturer i vær og vind. Det er kanskje noe av grunnen til at de er moskus, bamse eller elefant og ikke antilope.


Det er viktig med tørt skifte for å unngå sykdom. Litt av et syn når Fleksnes på over 170 kilo og moskusen med løshud skifter t-skjorte inne på turistkafeen på Rønningen. Det kan vi ikke ta hensyn til for å forebygge sykdom. Her kjøres innlagt intervall.

Noe av det mest drepende for motivasjon er uventet sykdom. Man skal være såpass forberedt at sykdom ikke skal komme fra slurv. Alle blir syke fra tid til annen og det er spesielt da man skal være forberedt og sterk i hodet. Selv var jeg uheldig å fikk infeksjon i buken etter jeg fjernet løshud fra magen. Rekonvalesensen satte meg ei uke tilbake i forhold til hva jeg hadde planlagt fysisk. Psykisk har det derimot gjort meg enda sterkere. Første 8-10 dager etter infeksjon brukte jeg til å bli "frisk". Dvs frisk nok til å slippe smertestillende og gjøre ferdig antibiotika. Underveis brukte jeg tiden til å kartlegge hvordan jeg skulle gjøre sårstell, finne ut om det var forsvarlig å trene med åpent sår på magen osv. Kirurgen ga meg beskjedene jeg ønsket, nemlig at bevegelse var sunt og blodtilstrømning ville føre til at såret ville gro "sunnere" og kjappere. Jeg leter etter grunner til hvorfor jeg skal være i bevegelse isteden for lete etter grunner til å være i ro. Det er stor forskjell, og det er derfor jeg mener det har gjort meg psykisk sterkere. Han ga meg stor tillit til å finne mine egne begrensinger. Ikke overdriv var beskjeden jeg fikk. Jeg er godt trenet i å finne mine egne begrensinger i det prosjektet jeg har vært igjennom.

Så hvordan tenker jeg da? Jeg er positiv egoist. Jeg tror godt om meg selv. Dette såret skal faen ikke stoppe meg. Visst svir såret, men det er ikke farlig og fullt ut levelig. Det skal vaskes med såpe og vann 2 ganger i døgnet samt smøres med salve. Det er heslig å se på etter ei treningsøkt med både slim og kanskje litt blod. Det er den mentale biten du må overvinne sa kirurgen til meg. Flott sa jeg, jeg er sterk mentalt og det skal gå fint, vel vitende at jeg egentlig er "livredd" blodprøver. Det handler mye om hva du sier til deg selv.


Sårstell på Hit The gym 15. desember. Første styrketrening etter operasjonen og man må improvisere. Benkene i garderoben brukes som "stellebenk" etter trening og dusj.

Det under trening det svir minst på akkurat samme måte som med mine slitte knær og hofter. Kroppen slipper endorfiner og det er kroppens eget "smertestillende". Sviinga er fullt ut levelig, men det svir litt ekstra når jeg reiser og setter meg. Jeg har fått en del spørsmål om hvordan arret etter infeksjon vil bli, men det aner jeg ikke og bruker heller ikke energi på det. Det blir som det blir og jeg er kun opptatt av best mulig rekonvalesens. Det er viktig å sette ting i perspektiv. Jeg er ikke i tvil om hva jeg hadde valgt mellom 250 kilo og helsa den gang, og situasjonen jeg er igjennom nå. Ubeskjedent trøndersk sagt ser jeg masse gnist i øynene mine og hodet føles som en million.

Moskusen og labradoren 

Jeg bruker masse analogi og visualisering for å forklare de rundt meg hvordan jeg tenker, og spesielt de jeg ønsker å inspirere og motivere. Fleksnes har jeg nå begynt å kalle for labradoren min. På våre lange skogsturer har jeg selvsagt fortalt om den tida jeg trente hund for utstilling. Jeg hadde schæferhund og jeg brukte masse tid i skogen for at både hunden og jeg skulle ha glede samtidig som vi trente. I skogen utvikler hunden god motorikk og elegante bevegelser der den løper rundt blant lyng og kvister, hopper over trær som har falt, eller bekker som skal forseres. En hund som har vært i skogen er en helt annen hund enn den som kun luftes rundt blokka sier jeg til Fleksnes.


Dux og moskusen i skogen i 1997. Ingen skader på alle våre år i marka. Kun glad og sliten hund og eier. Såre poter fikk han på asfalt ,og glasskår skjærte han seg på kun der mennesker hadde bygd vei. Jeg kjører samme taktikk med labradoren.

Hunden viser enorm gjensynsglede når man tar den med tilbake i skogen, ja selv om den blir sliten etter turen. Hunden "leser avisa" når den kjenner alle duftene og sanseinntrykkene. Den er på konstant jakt etter "nyheter". Den glemmer tid og sted og nyter øyeblikket. Den kobler ut hjernen samtidig som den er på vakt og løser oppgaver. Det er akkurat det samme vi gjør når vi er ute i skogen.

"Hvorfor er jeg akkurat labrador?"

"Fordi du har troskyldige øyne, er bedagelig anlagt og ser litt lat ut"

"Ja, labrador må være meg da ja"

"Det du ikke vet er at labradoren har masse gnist i øynene under denne bedageligheten. Det handler om å trigge instinktene og slippe energien fri. Det er det vi holder på med nå."

I mai var labradoren på valpekurs. Jeg tok han med i skogen for kjenne på følelsen og farene som truer. Han skulle sosialiseres og ut av komfortsonen. Ut av sine trygge omgivelser selv om han er sosial av natur. Han var 203 kilo. En så stor mann vekker oppsikt i skogen. Magen hans hang ut under t-skjorta, han vagget rundt med stavene sine. Vi gikk i terreng der det var mange andre hunder av alle slags raser (les folk i alle aldre). Disse farene måtte han overvinne hvis han skulle bli en god hund når han ble voksen. En god hundefører stoler på hunden sin. Han slipper den ut blant andre hunder og lar de ordne opp selv. Overført betyr det at du selv må ta ansvar for å gjøre jobben, spise riktig mat og finne tid til hvile. Oppi det her har vi funnet tid til at han skal kunne utøve yrket sitt på en god måte. Vi har satt ambisjonene etter hva som er oppnåelig ut ifra hans forutsetninger.

Vi har kommet så langt nå at labradoren akkurat er ferdig med dressurkurset. Det har tok 7 måneder til dressurkurset endelig var over. Jeg har tatt han i nakkeskinnet 1 gang på disse månedene. Det var den gangen han hoppet med skitne labber på den dresskledde mannen som skulle i bryllup. En veloppdragen hund gjør ikke slik. Det var den gangen han kom alt for seint til en treningsavtale. Det var da jeg tok han i nakkeskinnet og spurte deg hvem sin tid var viktigst for meg av hans og min tid.

Dressurkurset er bestått med karakter 6. Han syter ikke på tur. Han bryr seg ikke om været. Han kommer med stort pågangsmot til alle treninger selv om jeg vet at det er tungt mange ganger. Han sier ikke ett ord når jeg sender han på ekstra sløyfe i tung snø, kun yes, eller det går fint, eller voff voff som en veloppdragen labrador skal gjøre . Det siste vi har trent på er tigerblikket etter en motbakke, eller endt intervall. Det er oppbyggende for selvtilliten å være rak i ryggen når det er tungt.
Det var min oppgave som hundefører å bytte hviledag forleden da jeg mente føret var uforsvarlig. Jeg har gått denne ferden før han og vet hva som er forsvarlig og ikke. En hund må kunne stole på hundeføreren sin.

Forholdet "hund og hundefører" skjer kun under trening. I alle pauser, før og etter turer har vi ikke slikt et forhold. Han er like mye min rådgiver og bidragsyter ellers i hverdagen. Det er slikt et godt vennskap skal være.

Første store delmål

Allerede i juli hadde vi blinket ut vårt første "store delmål". Fram til da har vi selvsagt mange små delmål som alltid er de viktigste underveis. Vi hadde kartlagt hvilke reiser han skulle gjøre i jobben sin. Slutten av oktober og store deler av november ville medføre stor reisevirksomhet. Til jul var ambisjonen å være under 170 kilo. Vi skulle gjøre en god jobb fram til reisingen tiltok for så å peise på siste 3 uker inn mot jul. Det er ikke realistisk å tro at man skal kunne gå ned mange kilo når man jobber "døgnet rundt". Nulling er mer enn godkjent. Det er et must å sette av tid til prosjektet hvis ikke går ikke regnestykket opp.

Fra onsdag 14. desember går vi inn i mesterskapsuke fram til tirsdag 20. desember. Den uka setter Fleksnes treningsrekord for sin del. Ca 13 timer på ei uke er planlagt. Det er vilt for en mann på over 170 kilo. Han har fått beskjed om å rydde plass i kalenderen, og dette er det viktigste han gjør denne uka. Han må være egoistisk nok til å kunne nå sine mål. Egoistisk på vegne av sin egen helse.


Monsteronsdag 14. desember! Denne dagen har vi visst om i 3 uker. Turen fra Granåsen til Rønningen er 3.2 km svakt oppover stort sett hele veien. Denne dagen ble Fleksnes sendt ut på hele 12 seige intervall utenom løypa noe som gjorde turen 5 km på veg opp. For en mann på 175 kilo med oppakning holder det å gå jevnt og trutt. Ut av løypa betyr ut i snøen, gå ned en bakke for så å gå den opp igjen. Først en bakke på 80-90 meter 8 ganger, så en brattere bakke på 40 meter 4 ganger. Det er vanskeligere å gå ned bratte bakker når man er stor. Mesterskapsuka er nøye planlagt av en som har gjort dette mange ganger før. Det gjelder å holde løpet helt til tirsdag 20. desember. Jeg løper bakkene opp for så å møte han halvveis ned i bakken og blir med opp igjen. Vi komprimerer intervallene ved å telle ned underveis:

" En sekstensdels Fleksnes, en 8 dels, 3 sektensdels Fleksnes, du er halvveis, jobbe på nå, jobben må gjøres, alt er glemt på tirsdag, jeg lover deg, alt er glemt på tirsdag, jobben må gjøres, er du sliten?"

"NEI" er svaret vi har trent inn. Det gjelder å si de riktige tingene til seg selv for å nå målene.

Drømmemålet er 167.9 kilo. Det er ved 167 kilo vi har definert overgangen fra fase 3 til fase 2 som overvektig. Et godt kjennetegn med fase 3 er vaggende gange, eller gåsegange som jeg også har kalt det. Vaggende gange vil han kun få når han er stiv å støl etter det. Etter hvert vil også vagginga opphøre når han er stiv å støl ettersom han blir enda mindre. Jeg har beskrevet overgangen fra fase 3 til fase 2 som den mest motiverende jeg har vært igjennom nest etter det å bli potent igjen. Det er da det blant annet går an å knyte skoene sine på en grei måte, magen henger ikke lenger over lårene når man går og hindrer "fri ferdsel". Det er som å slippe opp håndbrekket. Det er her det stopper for mange når det gjelder videre progresjon. Livet blir mer komfortabelt og man glemmer fokus. Vi har en plan for dette ved å tenke langsiktig. Vi skal trene i jula, men mye mer moderat. I januar er det fullt angrep på nye delmål. 5. mai er planen å taxe inn til under 153.3 kilo som betyr 50 kilo på et år. Det er imponerende når jeg vet hvilken travel hverdag Fleksnes har.


Hitman og Moskusen på Rønningen gård 2. november 2014.

Med på laget har vi Hitman som har stått ved min side i mitt prosjekt, og som også bistår Fleksnes. Hitmans motto er funksjonell kropp i hverdagen og det gjøres ved å tenke langsiktig. Hitmans hjelp har vært uvurderlig for meg, vel vitende at den store jobben må jeg gjøre alene. Ingen når sine mål uten stor egeninnsats. På nyåret er jeg klar for ny innsats sammen med Hitman.

Husk det er ens egen oppgave å planlegge sine mål og ambisjoner. Vi viser bare hvordan vi gjør det.

"Who dares wins og voff voff"

Moskusen

Hits: 1592

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *