Hopp til innhold

2

Så glad er man i skogen selv om det er øsende regn og et alvorlig tema skal formidles.

Jeg har skrevet om motivasjon fra alle mulige vinklinger siden jeg ble opptatt av temaet. Jeg er helt avhengig av min egen motivasjon for å nå mine mål. Jeg brukt velkjente "mentorer" som Nils Arne Eggen, Øyvind Hammer og også Per Fugelli. Jeg har plukket ut det som har vært relevant for mine mål og satt det i system.

"Motivasjon må komme fra ditt eget hjerte, mens inspirasjon henter man utenifra"

Mye av inspirasjonen finner jeg likevel like rundt meg, jeg må bare være villig til å oppsøke den. Jeg har skrevet om Roger Nesshaug med progressiv muskelsykdom, Eva Evine Heramb med kreftdiagnose og Georg Lunga med bekhterevs. Alle disse har en fellesnevner, nemlig sunn livsstil for å holde sykdom og diagnose i sjakk. Alle disse har lært meg at selv om man velger å leve sunt så er det en normalitet i det de gjør. Om sunn livsstil blir altoppslukende så virker det mot sin hensikt. Det må være rasjonelt og levbart. Selv om enkelte dager er tunge gjør de sine valg om sunn og aktiv livsstil med glede. Jeg elsker å se gnisten i øynene til disse som gjør sine valg med et helt annet utgangspunkt enn de aller aller fleste. De har lært meg at man selv kan styre mye av gleden ved livet ut i fra de valg man tar.

… fortsett å lese «Genfeil knekker ikke skjønnhet!»

Hits: 9502

6


6. oktober 2014. På framhevet bilde ser dere min første treningstur med Ronny Hitman. Jeg var los og vi stod plutselig fast i myra, eller rettere sagt jeg stod fast i myra. Det samme kan vi si om helsa mi. Jeg hadde stødig kurs mot mitt gamle liv mot 250 kilo igjen. Jeg var litt under 190 på bildet. I myra stod jeg fast i 20 min, men helsa mi hadde stått fast i over 20 år. Jeg sank dypere og dypere inn i «livsmyra»

Jeg har nå hatt en lengre bloggepause for å fokusere på mine mål. Siste året har vært det hardeste jeg har gjort mentalt da jeg har vært igjennom ting jeg ikke hadde kontroll på selv. 2 operasjoner hvor den ene endte opp med en stor infeksjon på magen, og etter den andre fikk jeg urinveisinfeksjon. Urinveisinfeksjonen var av det korte slaget (ei ukes tid), men jeg ble ganske så slått ut. Jeg brukte derimot noen uker før jeg var tilbake i godt gammelt slag. Jeg bruker samme mal som alltid, nemlig fikse opp så berette.

… fortsett å lese «Lytt til eksperten!»

Hits: 6342

3


Finalen etter 5 1/2 måned med sunt fokus. Haakon Gussiaas endret livstil for 2 år siden. Det har blitt noen smeller på vegen, men de har han lært av. Karianne Snøan Iversen er også med som coach helga som mange ganger før. Mens andre setter seg foran tv`n med tacoen, og nye klassekammerater utforsker Trondheim by, må Haakon rydde plass og gjennomføre det han har lovt meg i februar.

… fortsett å lese «Gussiaas to the top!»

Hits: 3916


Ronny Hitman og Moskusen reflekterer over hva som har vært viktig for at vi sammen skal nå mine mål. Livsstilsfaktorer, egeninnsats, riktig mat, muskelmasse, nok trening, ikke for mye trening, nok hvile, søvn og restistusjon har gjort det mulig for meg å gå ned 135 kilo.

"Når jeg kommer i mål skal jeg rett opp til 250 kilo og gjøre det en gang til, dette var dritartig"

Nå nei, så artig var nok ikke dette selv om jeg har opplevd en enorm bonus ved å gjøre jobben. Kroppen min hadde neppe tålt å bli så stor igjen heller. Jeg er enda ikke i mål, og på mange områder vil jeg nok heller aldri komme i mål. Det er på mange måter slik livet er.

… fortsett å lese «Hva er målet?»

Hits: 2996

"Analogi er en forklaring eller sammenligning som gis ved å vise til noe annet som ligner. Det har nært slektskap med en metafor." 

Jeg er vant med å bruke analogi for å forklare de rundt meg hva som er målet, eller rettere sagt veien til målet. Det brukte jeg ofte til biljardspillere jeg trente. Nå bruker jeg det når jeg forklarer til de som er i et livsstilsprosjekt eller ønsker å starte på sitt. Jeg har brukt mye analogi for selv å være motivert, eller simpelthen forstå hva jeg driver på med. Noen synes det er spesielt, men det bryr jeg meg ingenting om. Så lenge det virker er det resultatene som teller. Jeg kaller det:

"kontrollert galskap"

Sjakk som analogi


På skogstur 8 dager etter operasjon. På skogsturer har jeg laget mange av mine analogier.

… fortsett å lese «Analogi!»

Hits: 2812

1

Oktober 2014. Samme type t-skjorte, men 3 uker i mellom. Bildet til venstre er første tur med Hitman. Jeg stod fast i denne myra i 15 minutter 185 kilo tung. Bildet til høyre har jeg akkurat kommet under 180 kilo.

Klær av god kvalitet er ikke billig, spesielt ikke klær til ekstra store folk. Det er også naturlig. De er forskjell på å sy et telt og en vest. Jeg måtte være rasjonell i forhold til hvordan jeg brukte penger på klær. Jeg skulle gjerne hatt perfekte tilpassede klær til hver eneste størrelse, og i hvert plagg som er normalt å ha for et menneske. Lommeboka satte en effektiv stopper for den løsningen. Jeg har gått ned 10 størrelser i t-skjorter, 8 størrelser i jakker/treningsbukser og 5 i underbukser Jeg hadde flere møter med meg selv for å finne ut av hva som var rasjonelt og fornuftig. Det tok meg et par-tre møter før jeg løste "kleskoden". Kleskoden gikk ut på at jeg til enhver tid måtte ha klær for ei uke. Jeg er et normalt menneske og skal da reise bort en gang i blant og jeg hadde bestemt meg for å leve aktivt. Mitt oppjusterte estimat ble derfor som følger:

… fortsett å lese «Klær som motivasjon!»

Hits: 5266

7


30. november 2016. 5 uker etter jeg fjernet løsdhud på magen, og 3 1/2 uke etter at jeg fikk infeksjon. Etter råd fra kirurgen holdt jeg meg aktiv under rekonvalesensen. Ikke for mye bevegelse og ikke for lite var beskjeden jeg fikk. Videoen viser godt hvilket fokus jeg hadde. Ingen graverende bilder her så ingen problem å titte på videoen.

… fortsett å lese «Koldbrann stopper ikke en moskus!»

Hits: 5701

4

 

For Ole Einar Bjørndalen og Therese Johaug kan 2 sekunder bety forskjellen på 4. plass og Olymisk gull. For Kjetil Jansrud og Aksel Lund Svindal kan 2 hundredeler bety det samme. De jobber altså som idrettsutøvere i verdenstoppen for å perfeksjonere det de holder på med. Jeg har brukt alle disse utøverne som forbilder i mitt prosjekt, men det er en vesentlig forskjell. Jeg jakter ikke etter det perfekte, jeg jakter etter:

"Godt nok"

Visst ønsker jeg resultater, men det må være rasjonelt og levelig. Jeg er 45 år og har kanskje levd et liv litt utenom det vanlige. Jeg har kalt prosjektet mitt for "toppidrett innen vektreduksjon" for å minne meg selv på at det virkelig skal bety noe.

Det er stor forskjell på hva jeg har gjort og våre idrettshelter. Sekunder og hundredeler betyr ingenting i mitt prosjekt. Jeg regner minutter ikke sekunder og hundredeler, jeg regner kilo og ikke gram. Jeg har hatt helt andre regnestykker på denne ferden. I begynnelsen var ikke antall kilo relevant i det hele tatt. Det som var relevant var å berge livet. Det var relevant å få til å tørke seg i rompa på en anstendig måte, eller vaske "litjkaren" for den saks skyld.

Jeg har vunnet mange olympiske gull på denne ferden. Rompa og litjkaren var første gullene jeg innkasserte, dog i all hemmelighet. Å kunne fly var nok et gull. Jeg måtte være "liten nok" til å komme inn dodøra på flyet. Å gå fra 2 flyseter til 1 var nok ett gull. Slippe belteforlenger i flysetet (extention) enda ett. Jeg måtte gå ned mellom 80 og 90 kilo før jeg kunne knyte skoene mine selv, der hadde vi ett til.

Da jeg og Hitman besøkte God morgen Norge innkasserte jeg enda ett. Jeg snakker ikke om å være på TV, men opplevelsen jeg hadde på Værnes flyplass. Jeg var 157 kilo og kom ut fra do med verdens største smil:

"Æ har tissa på urinal"

"Ja, fint for deg, men hvorfor forteller du meg dette?"

"Jeg har ikke gjort det på 18 år. Nå er jeg liten nok til å være sikker på at jeg ikke pisser på buksa mi når jeg står"

Det var stort å se gleden i ansiktet til Hitman når han skjønte at utøveren hadde innkassert enda et "hemmelig Olympisk gull". Jeg er helt sikker på at han oppførte seg som både smører, skytetreneren og hovedtreneren til Bjørndalen i en og samme person idet han krysser målsnøret først på jaktstarten i OL, ja slik glede viste han på mine vegne.

Det uperfekte er perfekt


12. mars 2005 og NM i biljard på hjemmebane. Det ligger mye dedikasjon i denne dressen, men etter min mening ingen overdedikasjon. Til en dress til mange tusen kroner brukte jeg ei t-skjorte til 199 kroner simpelthen fordi det var praktisk og behagelig. I et livsstilsprosjekt skal også helheten være levelig.

For normale mennesker er ikke kjøret og fokuset til våre idrettshelter relevant og rasjonelt. Det er i hvert fall ikke relevant for meg. Jeg lever mer normalt enn hva folk tror. Når det er sagt er heller ikke min mal for folk flest, såpass skal jeg innrømme. Jeg er perfeksjonist på områder som kommer som en overraskelse på de aller fleste. Det første jeg lærer bort er reint og tørt tøy, vanntette sko til skogsturer, ulltrøye og ullsokker (høst, vinter, vår) og vi sparer ikke kalorier før, under og rett etter trening. Det er svært utrivelig å starte ei økt med lavt blodsukker, og det er drepende for motivasjonen å bli forkjølet pga slurv med klesskifte.

Er du på spinning så dusjer du enten på treningssenteret, eller med en gang du kommer hjem. Reint og tørt tøy skal uansett på idet du går ut døra fra treningssenteret. Det spiller ingen rolle om det "bare er" 5 minutter å kjøre. Spiller du cageball og har den faste praten med laget etter trening skal du også skifte med en gang treninga blåses av. Der er nesten eneste plassen "normale" folk skal hente inspirasjon fra våre idrettshelter, nemlig tørt skifte og næring. NEI, det er ikke nødvendig å fylle på næring umiddelbart etter ei spinningøkt/cageball på 45 min. Da er det viktigere å komme til økta med litt næring i kroppen. Skal man derimot på skogstur eller fjelltur i timevis er det mer viktig.

Jeg går med staver fra 80 tallet og aner ikke om de er lange nok. Jeg skal ikke bli verdensmester i stavgåing. Grunnen til at jeg går med staver er for å avlaste mine knær og hofter i ulendt terreng, ingenting annet. Litt styrketrening og ekstra forbrenning er det nok, men det er kun en bonus. Den dagen jeg hadde måtte ha samme stavene som Bjørndalen for å komme meg ut døra og i skogen har jeg kommet på et platå som jeg har valgt å kalle "overdedikasjon".

Fra starten i mitt prosjektet har jeg sagt at dedikasjon er en tiltrekkende kraft likeså godt humør. Nei, jeg går ikke rundt å er smørblid eller er superdedikert hele tiden. Det er ikke normalt og heller ikke gjennomførbart. For ei stund tilbake lanserte jeg nok et postulat på en av våre skogsturer:

"Dedikasjon er en tiltrekkende kraft, mens overdedikasjon er en frastøtende kraft"

Overdedikasjon finnes på mange felt. Jeg vil bruke meg selv som eksempel:

Hva om jeg startet hver eneste blogg eller status på Facebook til å fortelle om mine vonde knær eller hofter, eller hvis det var migrene jeg sleit med? Interessen ville forsvunnet og en av mine motivasjonstriggere likeså. Sosiale media er en motivasjonstrigger i mitt prosjekt. Jeg hadde straks blitt "han med knærne" og således vært overdedikert til mine knær. Hadde jeg vært mest opptatt av hvilke staver jeg brukte hadde jeg blitt "han med stavene".

Jeg er svært interessert i biljard, men jeg passer meg for å dele dette på sosiale media. Det finnes lukkede grupper for slikt og selvsagt er jeg aktiv på flere slike grupper. Uansett hvor kult jeg synes biljard er er dette av liten interesse for Hvermansen. Skulle jeg bli norgesmester eller europamester ville jeg selvsagt dele det, eller en utøver jeg hadde trent for den saks skyld. Mannen i gata bryr seg ikke det pukk om hvordan biljardkø en biljardspiller bruker.


På 3T har jeg fått mange nye støttepillere. Her ved Monica Halvorsen Berg til venstre, Siv- Elin Skogen til høyre og Trude Størmer Vinje foran. De sitter på kunnskap jeg har lyst å ta del av, og jeg sitter på kunnskap de har lyst å vite mer om. Vi ønsker sammen å utvikle oss. Nye vinklinger på bilder er kult. Vi hadde mye moro før vi ble enige om bildet til høyre. Bildeserien viser tydelig engasjement og jeg klarte ikke å la være å vise flere. Jeg håper på tilgivelse selv om jeg ikke visste bare det som var "perfekt"...

"Ingenting stort er bygd uten entusiasme"

Nesten alle er derimot opptatt av å ha god helse. Har man dårlig helse ønsker man at den skulle være bedre, og har man god helse ønsker man å bevare den. Det er et tema som favner "alle". Det gjelder uansett å ikke være for ensidig hvis man ønsker å bruke det som motivasjonstrigger eller dele det med andre. Svært få hadde vært interessert i mitt prosjekt hvis jeg bare hadde delt trening av biceps eller rumpe for den saks skyld. Eller om jeg konstant hadde delt bilde av hva jeg spiser eller hva jeg har lyst til å spise. Er man opptatt av oppmerksomhet er det feil veg å gå. Jeg har vært opptatt av å dele gleden av helheten, helheten som et sunt menneske. For meg er det sunt å blautlegge hodet en gang i blant bare det ikke blir for ofte. For den rusavhengige er det derimot ikke sunt. Det er sunt for folk flest å spise sjokolade eller kake en gang i blant bare det ikke blir for ofte. For meg er det IKKE sunt da det trigger min avhengighet.


29. april dro jeg på brunpub i Trondheim for å feire et oppnådd mål. Nesten 4 måneder siden sist gang jeg drakk alkohol synes jeg det var på tide med en summetone. Så lenge jeg ikke har noe alkoholproblem synes jeg det er sunt å gjøre slike ting, bare det ikke blir for ofte. Har man glimt i øyet og et smil får man også komme bak baren og inspisere kjøttgryta...

Det er sunt for ALLE å være fysisk aktive, men å trene 10-12 økter i uka trenger ikke å være sunt. Hvis det ikke er jobben din da vel å merke. Å trene så mye når man har et normalt liv er overdedikasjon og vil være frastøtende på de som egentlig ønsker å dele tid med deg. Jeg tipper mange forhold og vennskap har gått fløyten pga overdedikasjon av en eller annen art.

Overdedikasjon til kosthold

"NEI, du skal ikke spise egg og shake et helt år. Du skal spise normal sunn mat og variert, kose deg med noe ekstra en gang i blant, men hold deg for helvete unna sjokoladen og kaka. Det er det som er problemet ditt og din avhengighet."

Det er ordrett hva jeg sa til en person som jeg har fulgt opp. Det er nok ikke bare en jeg har sagt dette til. Vi snakker om kraftig overvektige som har tenkt å endre livsstil. La oss si de tilhører min indre kjerne i hverdagen når det gjelder livsstil. Jeg ønsker å fronte dedikasjon, men samtidig normalitet i det vi driver med. Man setter ikke en tjukkas på kostholdsregimet til en fitnessutøver. Det vil ikke gå i lengden. Selvfølgelig vet jeg at en fitnessutøver spiser variert og ikke bare "egg og shake", men en tjukkas har en egen evne til å plukke det enkle for å ta en snarvei, det er derfor de har blitt tjukke. De skjønner ikke helheten slik en fitnessutøver/bodybuilder gjør. Jeg vil aldri prøve å sette meg inn i hverdagen til en bodybuilder eller fitnessutøver. For meg ville det ha vært "overdedikasjon" og frastøtende til de nære og kjære rundt meg. Jeg har likevel full respekt til de som ønsker dette livet uansett utgangspunkt, men det passer ikke meg.

Jeg har noen ganger vært hoderystet over kostholdseksperter eller trenere som fronter bortimot 50 kilo ned på 6 måneder. De mangler forståelsen og helheten som en kraftig overvektig utsettes for. Det er ikke matematikk, ingen er en stein man legger ned om kvelden og vekker om morgenen, det er mennesker av kjøtt og blod. Inn i kalkylen må barn, jobb, overtid, helgevakter, kjærester som ønsker å kjøpe pizza, mødre som alltid skal servere dessert og kake, kollegaer som "forlanger" at du må spise vaffel hver fredag på jobb. Det er utfordringer som kommer oppe på alt det andre du må mestre i en livsstilsendring.

Det er lett for en overvektig å bli overdedikert. Man snakker ustanselig om kosthold til familie og venner, man sitter igjen på gymmet og gjør det samme til "alle" man møter. Man er i en boble der man føler seg som en verdensmester i livsstil og vil dele det med alle. Jeg har enda til gode å møte noen som har lykkes som har kommet i denne bobla. Man legger seg sulten om kvelden og er livredd for å overskride kaloriene man har bestemt seg om på forhånd. Det fører til at man ikke får sove. Det fører til utbrenthet over tid. Mitt råd er å ikke legge seg sulten. Ha lett tilgjengelig og riktig mat i kjøleskapet, eventuelt et eple på kjøkkenbenken. Moskusen spiser 2 epler eller et par egg når som helst på døgnet når han er sulten.


Min middagstallerken i bursdag hos min mor lørdag 6. mai. Kveite, bacon, eggesmør og masse grønnsaker. Glemte jeg noe? Jo, jeg forsynte meg 2 ganger. Selvsagt koser jeg meg litt ekstra noen ganger, bare det ikke blir for ofte. Jeg spiste ikke kake eller sjokolade etter middagen slik som resten. Det trigger min sukkeravhengighet. Jeg fikk jordbær og var kjempefornøyd selv om de ikke kom fra Lensbygda...

På min ferd møtte jeg min forlovede. Jeg var 163 kilo når det skjedde. Jeg trodde ikke jeg hadde tid til kjæreste, men la oss si det ble for interessant. Det tok ikke lang tid før hun plukket av meg min overdedikasjon.

"legg fra deg telefonen nå skal vi spise, orker ikke å høre om blogg eller tall, nå skal vi se film og DU skal være tilstede i filmen her med meg"

Det sa hun samtidig som hun serverte sunn riktig mat hun hadde brukt lang tid på å forberede. Gjerne flere porsjoner jeg kunne varme opp etter trening i dagene etter. Jeg kom gjerne rett fra trening, hadde fått mulighet til hvile/restitusjon etter trening også. Det er støtten man kan få så lenge man viser dedikasjon. Dedikasjon for å få et bedre liv i mitt tilfelle. Hadde jeg vært overdedikert hadde hun hverken sagt JA eller fortsette ferden med meg, det vet vi godt begge to...


12. Mai 2017

"Ingen blir god alein"

Hits: 3208

1

Who dares wins


"Den som våger vinner"

Dette er en artikkel Jeg og ergoterapeut Heidi Hagestande skrev for bladet Ergoterapeten i fjor sommer. Den kom på trykk nå nylig og vi ønsker å dele den her i tjukkasbloggen.

Oktober 2013 skulle jeg gjennom endelig vurdering om jeg var arbeidsfør eller ikke. Det skulle vare i 12 uker. Jeg ante ikke hva som møtte meg idet jeg skulle få en profesjonell vurdering av min arbeidshelse. i 20 år hadde helsa mi gått i rykk å napp. 1 steg fram og 3 tilbake, og det gjentok seg år etter år. Dette møtet skulle forandre mitt liv. Hun inspirerte meg til å ta tak, men først irriterte hun meg litt også. Ikke at hun gjorde noe galt, men det var situasjonen som irriterte meg. Hun var tilfeldigvis den som var med i situasjonen rundt avklaringen med meg. Jeg skal skrive ordrett hva jeg tenkte:

"Herregud Glørstad, du dro jo slike damer en gang i blant i glansdagene, nå sitter du her å forteller henne at "litjkaren" ligner mer på en taustump, du har problemer med dobesøk, jeg fikk til nesten alt jeg ville i livet, men nå nesten ingenting. F..en hvor langt ned klarer du å synke?"

Nesten 1 år etter la jeg til henne på Facebook og spurte henne:

"Hei, jeg har noe å bevise. Ikke for deg, men for meg selv. Jeg ønsker du skal bli med meg på trugetur i vinter. Jeg skal feste trugene på meg selv og da har jeg tidspress. Jeg rekker det ikke i vinter hvis jeg ikke går ned nok kilo. Sier du ja skal jeg kjempe hardt for å rekke det"

Hun sjekka med arbeidsgiver om det var ok å gjøre noe slikt og det var det. At dette er vanlig tror jeg neppe, men følgende postulat er viktig:

"Who dares Wins"


Heidi Evita ble med på trugetur ja. 14. februar 2015 på bursdagen min. Den beste gave jeg kunne få!

Her er artikkelen vi skrev:

Arbeidshelse, tjukkas og ergoterapeuten…

Rune Glørstad veide 225 kilo da ergoterapeut Heidi Hagestande fikk en hevning fra NAV om arbeidsevnevurdering. Etter dette første møtet har han gått ned 135 kilo (pr 5. april 2017) og dokumentert prosessen på Tjukkasbloggen.no. Heidi har fungert som inspirator og heialeder. Hun har også gjestet bloggen hans.

Heidi: Som ergoterapeut er jeg med årene blitt godt vant med å møte mennesker med ulike behov og utfordringer. Alle har sin unike bakgrunn og bagasje som gjør at dem til nettopp det mennesket de er. Rune var en av disse, men samtidig noe uvanlig. Før første møte leste jeg meg opp på bestillingen fra NAV, arbeidsevnevurdering og sykdomshistorikk. Jeg anser det som viktig å sette meg inn i hvem jeg skal møte på forhånd, men aller viktigst var det å møte Rune akkurat der han var. Det er lett å lage seg tanker som ikke nødvendigvis stemmer. Og jeg må innrømme at forventningene mine ikke var i tråd med hva jeg møtte. Allerede i første samtale ble rollen min å skape tillit og trygghet for å lage en god prosess for avklaringen vi hadde foran oss. Jeg var innstilt på å møte Rune med respekt, imøtekommenhet og humor om det lot seg gjøre. Men når du møter en person på 190 kg, kan du ikke unngå å ikke lure – eller? Hvordan i huleste klarte han dette? Hva har skjedd? Hvorfor gjør han ikke bare noe med det? Dette var spørsmål som surret i hodet mitt.

Rune: Så var dagen kommet. Jeg skulle møte en ergoterapeut. Jeg hadde gått ufør i snart ti år. Den hadde hatt mange titler denne uførheten, som tidsbegrensa ufør, avklaring og attføring. Jeg likte tidsbegrensa best, for det var mest forklarende for både meg selv og de rundt meg. Ufør, men ikke for alltid, på en måte. Hva i all verden er en ergoterapeut, var min første tanke. Sikkert ei dame med kort hår på den ene siden, trehvit skulderveske og lilla skjerf. Er det en mann, så er håret like langt på begge sider, men han har skjegg, det er jeg helt sikker på. Skulderveska og skjerfet er nok på plass hos mannen også! Jeg var forutinntatt, slik som vi mennesker er. Hva er det disse skal hjelpe meg med, egentlig? Jeg var lei av å møte ny saksbehandler hos NAV enten hvert år, eller maks annenhvert år. Fortelle om livsstilssykdommene mine og starte med blanke ark for hver gang. Jeg betraktet ergoterapi som bare en annen avdeling innen NAV. Lite ante jeg den gangen at det skulle være med på å forandre mitt liv. Det var i oktober 2013 jeg møtte «min» ergoterapeut.

Jeg heter Rune Glørstad, er 44 år i dag, og har vært cirka 250 kilo på det tyngste. Jeg var «bare» cirka 190 da jeg møtte ergoen. I mitt hode ganske liten, men helt sikkert ikke i hodet hennes. Jeg var nesten fire ganger større enn hun som skulle hjelpe meg. Jeg hadde med papirer fra fysioterapeuten, som kunne fortelle at begge knærne mine var betente. Jeg følte meg litt som Birger i Otto Jespersens skikkelse når han skal søke om uføretrygd: «Du skal ikke ut i arbeid med det første.»

Betennelsene var bare siste nytt oppå det andre jeg hadde slitt med. Artrose i knær og hofte, dårlig rygg, restless legs, søvnapné, generelle søvnproblemer, diabetes, gnagsår på plasser det var vanskelig å komme til, og den verste for meg: impotens.

Så begynte spillet. Spillet der jeg ville fortelle minst mulig om hva som plaget meg, siden jeg følte at det var nedverdigende. Spillet der hun ville vite mest mulig for å kartlegge livet mitt, og i enden hjelpe meg til et bedre liv. Jeg møtte kampklar og var forberedt på «alt».

Det tok to til tre møter før jeg senka guarden. Det var jo ikke farlig i det hele tatt. For det første hadde hun tid til meg. Samlebåndsfølelsen jeg hadde hos NAV, var fullstendig borte. Jeg var likevel i villrede om hvorvidt jeg var «pasient», «bruker» eller noe i den duren. Ettersom tilliten steg mellom oss, begynte den motiverende fasen. Det skjønte jeg godt. Jeg har drevet på med motivasjon i mange år. Det er likevel lettere å motivere andre enn seg selv. Jeg husker godt hva jeg sa til noen kompiser da jeg var gjennom denne perioden: «De folka er proffe.»

Denne profesjonaliteten er en enorm makt. Makt i den forstand at den er motiverende, og at man føler forståelse for de utfordringene man har. Makt i den forstand at den kan hjelpe mange inn på det rette sporet.

Heidi: Målet var å avklare arbeidsevne. Jobben min skulle være å lete etter krefter, evner og mønstre hos Rune som kunne benyttes, sett opp imot enhver type arbeid. Fokuset mitt skulle være arbeidsrettet. Jeg skulle lete etter gnister og motivasjon og være den som inspirerte. Erfaringen min har mange ganger vist meg at det er viktig å se hele 24-timers-mennesket for å forstå hvor stort og langt unna jobbfokuset er hos personen. Gjennom samtalen må du «pakke ut og pakke ut» det som kan avdekkes, som byggesteiner for både jobb, helse og fritid. Når elementene legges på bordet, kan man snakke om hvilke mål som er viktige å nå på kort eller lang sikt, og hva som skal til for å nå dem, og ikke minst hvor trenger en bistand fra andre til å kunne nå målene? Å komme dit krever tid, ærlig «jabbing» og gjensidig respekt i prosessen.


Foredrag 12.sept 2015. Hvem filmer dette? Jo, Heidi Evita!

Runes historie var unik. På tross av helseutfordringer og fortellinger om motgang så jeg tidlig en mann med glimt i øyet. Han hadde humor på tross av at vi snakket om vanskelige ting. Han var ærlig og la ikke skjul på noe. Jeg så en mann med drømmer og framtidsplaner som alle oss andre. Jeg fant fort ut at han var både bestemt og sta. Vi hadde våre diskusjoner, og verre ble det når jeg skulle ha ham til å jobbe.

Arbeidsevneutredningen besto av en gjennomgang av Runes historikk, veiledningssamtaler, hans egne vurderinger samt reelle tester og oppgaver som skal si noe om evner og muligheter for å takle en ordinær jobb eller andre hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak.

Jeg måtte tilrettelegge for aktivitet, kartlegge ressurser, muligheter og tilpasse ut ifra Runes behov. Gjennom denne metodikken fikk jeg mulighet til å observere fysiske forutsetninger for arbeid, utholdenhet, bevegelsesmønster, motorikk, konsentrasjon, oppmerksomhet, hukommelse samt personlige og psykiske faktorer for arbeid.

Rune: Det gikk én vei i min avklaring. Mindre enn ti prosent arbeidsfør, og Otto Jespersen dukket igjen opp i hodet mitt: «Du skal ikke ut i arbeid med det første». Det viktigste med denne følelsen var akkurat det siste i setningen: «med det første». Jeg ble senere erklært 100 prosent arbeidsufør. For resten av livet hvis jeg ville. Kunne sitte hjemme å se på Netflix, ytre meg politisk på pc-en, være oppgitt over samfunnet, motstander av NAV eller andre ting.

Det var mot slutten av prosessen «ergoen» brukte tid på virkelig å motivere meg. «Er det dette det livet du ønsker deg? Du er ung enda. Det er viktig å føle seg nyttig for å ha et godt liv. God helse er viktig for å ha det bra. Du skulle hatt deg personlig trener, du, Rune. Jeg kan godt hjelpe deg på vei.»


Heidi var med på treningen som bragte meg 50 kilo ned fra første gangen jeg møtte henne

Hun ga meg følelsen av at hun hadde trua på meg som menneske. Det var den mest fantastiske pakken hun ga meg på vei ut døra fra kontoret hennes. Samtidig hadde jeg følelsen av at jeg hadde fått noe verdifullt, nemlig tid og ro i hodet mitt.

Heidi: Rune med sin personlighet og utfordringer vekte noe i meg. Omsorg, det å hjelpe, få ham til å lykkes, inspirere til å ta grep om sin egen helse, og skape livsstilsendring. På tross av å være så bestemt fikk jeg inntrykk av at han hadde feilet så mange ganger og gitt opp. Men jeg kunne se langt der inne at han hadde potensialet til å klare det. Når du bygger helse, bygger du også arbeidshelse. Hvis han bare kunne bruke denne staheten til noe fornuftig.

Rune: Jeg startet året 2014 med å tenke langsiktig. For å få god helse måtte jeg ned i vekt. Jeg kontaktet en personlig trener sommeren 2014, og i september var vi i gang. Hele tiden hadde jeg det Heidi hadde sagt til meg, i bakhodet. Jeg la henne til på Facebook nesten et år etter. Fortalte at jeg var i gang med Prosjekt Livsstil. Mitt store mål var å gå på truger før vinteren var over. For å klare det måtte jeg gå ned til cirka 160 kilo. Trugene skulle jeg nemlig feste på føttene selv. Jeg skrev til henne at jeg ville bevise at det bodde noe i meg. Bevise at hun hadde rett. 14 februar 2015 gikk vi trugetur på 43-årsdagen min. Det var den flotteste gaven jeg kunne få.

Etter dette har hun stilt opp på treningen som brakte meg over 50 kilo ned etter jeg møtte henne. Hun stilte på min første skitur på over 24 år nå i vår. Jeg gikk Skarverennet i april i år (2016). Hun har vært tilstede og hørt meg på foredrag flere ganger. Det betyr utrolig mye at du har folk rundt deg som har trua på deg, og ikke minst gjør at man får trua på seg selv. Jeg er fullstendig klar over at det kanskje ikke er helt vanlig at forholdet ergoterapeut og «bruker» utvikler seg til et nært og godt vennskap, men det får vi ta som en bonus. Det viktigste er den innflytelsen dere kan ha. I dag vet jeg at hun godt kunne hatt kort år på den ene siden, trehvit skulderveske og lilla skjerf, bare man er dyktig nok. Jeg skal nå igjennom to–tre år med løshudoperasjoner og rekonvalesens, men jeg vet jeg ikke blir arbeidsufør for resten av livet.


Få deg en god latter. Se hva som skjedde da jeg inviterte Heidi Evita med på konkurranse. Først til treet het den. Regler? Det var ingen regler...

Moskusen og Heidi "Evita"

Hits: 3161

3


Nye kulisser på 3T Rosten. Hitman kaller meg autisten imellom. Jeg kaller det planlegging og tilrettelegging...

Vær nøye for å nå målene dine sa Gøran Sørloth til meg. Hvorfor ikke lytte til de som virkelig har oppnådd noe? Som spiss på fotballandslaget når de var virkelig gode, og ikke minst for Rosenborg, så skal man lytte til de råd som er gitt. Han har ikke lest seg til suksessformelen, han gjort det. Det er stor forskjell. Jeg hadde aldri fått brukt av tiden til Gøran hvis jeg ikke viste dedikasjon og vinnervilje. Det er en annen sak å ta en kaffe sammen rundt biljardbordene på biljardklubben. Da koser vi oss, men å få med seg Gøran på treningstur der vi snakker om motivasjon og målsetninger er luksus.


9. april 2015 sammen med Torstein TrickWik Wik og Gøran Sørloth. Selvsagt har vi tid til og slappe av, en kaffe og den gode praten. Begge har vært sterke støttespillere i mitt prosjekt.

Jeg setter store krav til meg selv, men også de rundt meg. Jeg snakker da om ting som er relatert til livsstilsprosjektet mitt og ingenting annet. Jeg legger meg ikke borti hva folk gjør ellers i livet. Kommer de derimot for å få råd får de kun ærlige tilbakemeldinger. Det er slett ikke sikkert de får de svarene de ønsker seg. Jeg har ingen tro på sulling, dulling og kmm. Kmm er forkortelsen for "kos med misnøye" der mesteparten av tiden brukes på hvor fælt alt er.

Visst skal man ha medlidenhet for at livet er tungt enkelte ganger, men det kan ikke være hovedtema hvis man skal forbedre situasjonen. Jeg går derfor ikke tur med noen som bruker sosiale media til å klage på været, er konstant opptatt av forkjølelse, influensa, vondt i stortåa eller hva det måtte være. Alle blir syke fra tid til annen, også jeg. Det finnes folk som har mye større utfordringer enn det jeg har hatt. Det finnes folk som sitter i rullestol, må ha hjelp til alt, kommuniserer via datamaskin, og faktisk har mer positivt syn på livet enn enkelte som har vondt i stortåa.


Lørdag 25. mars og søndag 26 mars gikk vi til sammen over 6 timer på truger. Tungt føre mot slutten av sesongen, men vi må smile når vi kan nyte kaffe midt i skogen. Dette var utenkelig opplevelse i mitt gamle liv.

Bank i bordet, jeg har ikke vært syk på 3 år. Kun fyllesyk og det er helt og holdent min egen feil. Kanskje har jeg en annen terskel til hva jeg mener syk er, hva vet jeg? Jeg har hatt kroniske kne/hofte smerter i 19 år. Man trenger ikke være rakettforsker eller hjernekirurg for å skjønne at det er relatert til alle kiloene jeg har drasset rundt på. Det er derfor jeg er ufør. Jeg har lært meg til å leve med situasjonen på best mulig måte. Smart og relevant trening gjør hverdagen min bedre. Ufør betyr slett ikke å kunne bidra i samfunnet. Jeg har alle muligheter til å finne en tilpasset jobb, men først når jeg er ferdig med fjerning av all upraktisk løshud. Visst kan jeg ha noen oppdrag underveis, men de må tilpasses min hverdag og mine mål. Jeg kan ikke bruke energi på hva andre mener om dette. For store engasjement vil føre til forlengelse av prosjektet. Det er jeg som må vurdere dette og ingen annen.

Råd til andre

Mange søker etter det perfekte og det er ikke rasjonelt. Det er heller ikke et godt liv i mine øyne. Det er selvsagt en helt annen sak om man heter Ole Einar Bjørndalen eller Therese Johaug. De måles etter sine resultater og leter stadig etter forbedringer. Det er ikke rasjonelt for oss "normale mennesker". For ei stund siden hadde jeg en prat med 2 stk og jeg ga mine ærlige tilbakemeldinger til.

"Dere er begge topp 3% i Norge hva det gjelder fysisk form og god helse ut i fra alder. Hvorfor lete etter å bli topp 2%, eller 1% for den saks skyld. Det er ikke rasjonelt. Det kreves så ekstra mye innsats at livet blir ikke bra. Det er god helse som er viktigst"

Jeg bruker min historie for å sette ting i perspektiv. Jeg forteller gleden av å knyte mine egne sko, at jeg måtte gå ned 80 kilo for å klare det. Jeg forklarer gleden av å kunne vaske seg på alle plasser som er nødvendig, og kunne tørke seg etter dobesøk. Gleden av å ha morrasbrød hver morgen etter å ha levd 5 år med impotens på grunn av usunn livsstil. Morrasbød er et tegn på at jeg er frisk. Smilet og latteren kommer fram når jeg forteller at jeg nå er så frisk at jeg kan ha morrasbrød til alle døgnets tider...

3T

Det er ingen hemmelighet at jeg ønsker å trene i motiverende kulisser. Jeg bryr meg slett ikke om været når jeg trener ute. Jeg går ikke i lyn/torden eller storm. Jeg kan ikke være idiot heller. Selv Lars Monsen søker ly hvis været er for ille.

Trener jeg inne er ikke apparatene jeg bruker det viktigste. Det er folka som er rundt apparatene for å hjelpe deg som er de viktigste, nest etter egeninnsats selvfølgelig. Om de er imøtekommende, om de møter deg med et ekte smil, hilser og er behjelpelig. Et treningssenter skal føles som en "trygg omgivelse". For en overvektig er dette et svært viktig tema for å komme over terskelen for å faktisk gå på et treningssenter. Jeg var ca 225 kilo når jeg begynte å gå på treningssenter i mai 2008. Jeg hadde aldri fortsatt om jeg følte en vedvarende skam ved å være der. Det var en stor barriere å bryte, men jeg har ikke angret et sekund. Det har vært et av de livreddende grep jeg satte i gang for å komme dit jeg er i dag.

Jeg ble fantastisk mottatt både på Frisk og Hit The Gym (2008-2017). Jeg delte mine tanker og erfaringer om det å være overvektig begge steder, ikke minst i forhold til å føle seg "trygg" på et treningssenter.

Med Hitman i ny jobb i 3T lå det egentlig i kortene at jeg ville slå følge. Jeg har "tjuvtrena" ca en gang i uka på 3T siden starten av januar. Jeg ville sjekke kulissene og mulighetene jeg hadde for å nå mine endelige mål. En ny verden av muligheter har åpnet seg. 16 treningssenter like rundt hjørnet der er jeg bor. Alt av spinningsaler, svømmebasseng, yoga, kampsport å alt det måtte være. Jeg har blitt tatt i mot på en strålende måte, og jeg er allerede blitt spurt om jeg kan dele min kunnskap.

På 3T Rosten har de også eget PT rom. Det har vi enda ikke brukt da både Hitman og jeg liker å være ute i kulissene med folk rundt oss. Det er likevel en fantastisk mulighet til de som er i oppstarten av sitt prosjekt. Skape trygghet og selvtillit sammen med en dyktig PT før man tar neste steg, og trener sammen med alle andre. Det ville nok jeg ha gjort hvis jeg startet mitt livsstilsprosjekt i dag. Jeg lover dere vil føle trygghet etter kort tid. Det er mange smil som løfter deg uansett hvilken løsning man velger.

"Who dares wins"

Veiedag på 3T Rosten

Jeg har ikke vært på vekta siden 20. februar på forrige veiedag. Jeg liker spenningen det gir meg og det trigger meg til god innsats hver veiedag uansett utgangspunkt. Jeg forholder meg kun til siste offisielle måling. Jeg vil anbefale folk i starten av sitt prosjekt å veie seg oftere enn det jeg gjør nå, men maks 1 gang i uka, og helst hver 14. dag som jeg gjorde første året jeg holdt på. Da har man bedre kontroll på om man gjør noe feil. Veier man seg hver dag hopper og spretter vekta i alle retninger selv om den over tid kanskje går nedover. Sjansen for "dårlige nyheter" øker dramatisk hvis man veier hver dag. Å stå stille på vekta kan være en dårlig nyhet når man egentlig ønsker å gå ned. Enda verre er det om man går opp. Det kan hende du har gjort alt riktig, men det er bare væskebalansen som spiller deg et puss. Spiser man mat med mye salt 1-2 dager før veiing vil det føre til ekstra vekt pga at saltet holder på væske i kroppen. Veier man 1 gang i uka, eller hver 14. dag får man nesten alltid gode nyheter hvis man gjør ting riktig. Det er motiverende.

Det er mange kalkyler som må på plass for å få et godt resultat. Hvile, søvn og restitusjon er veldig viktig. Aller mest riktig er sunn mat. Jeg har ikke drukket alkohol på snart 11 uker og minst 6 uker gjenstår før jeg har "lov". I samråd med Hitman er mitt target kalorimessig vært å være på ca 2700 kcal. Det er ikke alle dager jeg har klart det, men de fleste dagene går det fint. Noen ganger står valget mellom det å få sove eller å "spare" kalorier. Jeg lytter til kroppen og bruker ikke mye energi på om jeg spiser noen egg ekstra en gang i blant. Søvn er for viktig og det er viktig å finne balansen. Det gjelder bare å ikke lete for godt etter unnskyldning for å spise ekstra.

"Mesterkapsuka" denne gang varer i 6 dager (lørdag 25. mars til torsdag 30. mars). Hviledag mandag/onsdag slik at kroppen er fulladet til selve finalen. Av salt siste 2-3 dager for å miste væske. Ingen stor forskjell helsemessig, men det er tallene bak som motiverer meg/oss i lengden. Fleksnes får liten omtale denne gang, men resultatene presenteres selvsagt. Han har fått innført strengere regime og beskjed om å fokusere på hvile/restitusjon. Livsstilsprosjektet må på førsteplass. Jeg er spent på resultatene til oss begge. Uansett resultat skal vi være rake i ryggen og finne ut hva vi har gjort riktig eller feil! (Skrevet onsdag 29.mars)

Resultater (skrevet torsdag 30. mars)

Vekt 114.7 kilo.
Vektnedgang siden 20. februar: 0.7 kilo
Vektnedgang siden 19. januar (oppstart etter operasjon) 8.0 kilo.
Vektnedgang siden all time heavy: Ca 135 kilo.

Fleksnes sine resultater:


Vekt: 167.6 kilo.
Vektnedgang siden 20. februar: 2.8 kilo
Vektnedgang siden all time heavy (203.3 kilo, 5. mai i fjor): 35.7 kilo.


30. mars 2017 på 3T Rosten. Det ligger en historie bak mitt fete dollarglis. Hitman hadde skaffet treningsskjorte til meg, men den var for stor og det måtte skaffes ny. Moskusen står i XL og Hitman i XXL...

"Det e ainna "snitt" i pique" forklarte han meg.

"Bryr jeg meg ingenting om, skjort e skjort og gjort e gjort så hold tåta di"

I bakhodet mitt ligger nemlig hvordan både livet var og hvordan jeg så ut...

"Ingen blir god alein"

Moskusen.

Hits: 7772