Hopp til innhold

Pompel og Pilt på tur!

 

Med en coach som har skadet skulder så må selvsagt også han aktiviseres. Akkurat slik som den gang jeg hadde hund så er det godt for hodet til hunden å ferdes fritt i skog og mark, lukte på buskene og lese "nyhetene". Hunden bruker luktesansene for å danne seg et inntrykk over hva som har skjedd på stien den siste tiden. På hunden leste jeg lenge at folk nærmet seg før de dukket opp i synsfeltet. Hitman er dog ingen hund, men likevel er det godt å ferdes fritt i naturen. Bruke sansene som både lukt, hørsel og syn er fantastisk så lenge agendaen er rekreasjon samtidig som man får trimmet. Vi senker skuldrene og praten går fritt. Skikkelig mannfolkprat er vi også innom uten at vi skal beskrive hva det er i detaljer...

Hitman hadde plukket Vassfjellet som mål for turen. Kvelden før tikket det inn ei melding med fire alternativer opp til toppen. Vi valgte ruta fra Ler og kjørte bomveg den siste biten i en vei som heter Flåseterveien. Turen fra bilen skulle ta ca en time i følge kartinformasjonen. Coachen la inn ekstra buffer på en halv time hver veg siden moskusen sliter litt med knær, og han selv helst ikke skal ta brå bevegelser pga skuldra.

Kl. 09.10 onsdag morgen plukket jeg opp Hitman ved busholdeplassen like ved der jeg bor. Hitman har lært av mine formaninger om tørt tøy og kom gående, med varm høstjakke, ullgenser, ull både her og der. Han hadde svetteperler i panna allerede. Moskusen satt i bilen kun i shorts og t-skjorte og energien for turen var umiddelbart. I mitt feteste dollarglis fikk jeg gitt han inn umiddelbart:

"Hvor skal du? På nordpolen?"

"Må vel ta av meg litt klær kanskje...?"

Resten av turen fra vi startet bilturen var med skikkelig god energi. Praten gikk løst og jeg følte vi var både "Pompel og Pilt" og de " to gode naboene" på en gang. Hitman dro opp kartoppvisning på mobilen og pratet mens jeg kjørte.

"Ta av ved Prix Ler og første veg etter 10 m. Hmmm, hva mener de med 10 m? Er det minutter eller meter?"

Hmmm, svarte jeg. Hvordan kan de vite at det tar 10 minutter da? Skjønner ikke hvorfor de skal spare på bokstaver og gjøre oss usikre..."

"Det sier seg nok selv sier Hitman, dog litt usikker i stemmen"

Joda, det sa seg selv. Veien var selvsagt anvist. Vi kjørte et stykke og praten gikk. Plutselig kom vi inn på et gårdstun og veien videre virket nærmest ugjennomtrengelig.

"Det her stemmer ikke sa Hitman, vi spør på gården".

Ut av bilen steg både vektløfteren og moskusen og gikk mot gården der døra var åpen.

"Hallo, hallo, er det noen hjemme?"

Tror vi virket skremmende for bak døra inne i gangen tittet såvidt et eldre damehode fram med redde øyne.

Hitman endret toneleie og spurte med sin vakreste fløyelsstemme om veien til Vassfjellet.

" Dokk har kjørt for langt, prøv forrige gården"

Jeg fikk minner fra eventyret med den "syvende far i huset" og vi dro videre med et smil om munnen.

bomveg

Vi fant bomvegen, betalte 30 kr og kjørte ca 2 km på en vei som var i god stand, men meget trang. Masta på Vassfjellet nærmet seg med stormskritt og vi trodde ei liten stund vi kunne kjøre helt opp. Så enkelt var det nok ikke. I beskrivelsen stod det bratt og derfor hadde jeg tatt med skistaver for å avlaste knærne. De glemte jeg selvsagt og kom ikke på det før etter 10 minutter.

" Dæven, stavene!"

"Kom igjen no din moskus, du har mye bedre motorikk enn før, dette går fint. Dessuten er det et sunnhetstegn at du glemte stavene"

Verdensmesteren i planlegging og tilrettelegging var plutselig på tynn is. Jeg liker ikke å ikke være uforberedt. Etter 15 minutter rant svetten av meg. Jeg snudde meg flere ganger for å kartlegge nedturen, men jeg følte meg tryggere og tryggere. Hodet henger fortsatt litt igjen hvordan det var, men motorikken har nok tatt store steg siste året og kvantesprang siden "glansdagene". Coachen nevnte at han hadde sovet dårlig, slitt med skuldra i løpet av natta.

" Det har du ikke sluppet unna med" sa jeg. Vi trener "rundt skadene" er det en trener som har sagt til meg" med klar hentydning til ham selv.

"Ja, avbrøyt Hitman, så vant Bjørn Dæhlie OL gull nesten uten søvn natta før, og Northug skifter ALLTID til tørt tøy!"

Hver gang Hitman nevner dårlig søvn nevner jeg Dæhlie, og kommer han uten tørt skifte etter tur i naturen får han høre om Northug. Det er opplest og vedtatt, sånn er det bare...

Det tok bare 40 minutter fra bilen opp til toppen og vi følte oss faktisk litt snytt over lengden. Vi hadde derfor ekstra god tid til kaffe og å ta bilder. Moskusen skiftet selvfølgelig til tørt og varmt tøy 🙂

endeligpåtoppen
Endelig på toppen, men litt for fort...

Oppe på toppen var det mange skoleklasser som benyttet seg av det flotte været. Eller skal vi si det var lærerne som benytte seg av det gode været. Vi satt og mimret tilbake til vår egen undomstid når vi "leste" væremåten til ungdommene.

Jeg tittet ned på ungdommene og sa til Hitman:

" Der er du"

"Hæh, ka du snakke om?"

"Han ville der som raser rundt og bøller, han var akkurat som deg"

"Ha ha ha ha, æ sjer det, du har rett"

" Huske du dæm som røyka bak skolen og alltid lurte seg unna på slike turer sa Hitman".

Hitman var selv kjent for å helst møte på skolen de dagene de hadde gym, men turer i naturen stod han aldri over. Det var tid og sted til å få ut energien, og å bølle litt da selvsagt. Vi kjente igjen dynamikken i en skoleklasse akkurat slik det var på midten av 80-tallet. De sprekeste først oppe. Noen i gang med grilling og full av energi. Det strålte av dem. Andre kom sluntrenes etter og alle var ikke like glade.

"Æ hæle itj å sætt mæ atme grillinga. Det kjæms te å lukt bål av mæ"

Jente i niende eller tiende klasse.

Vi kosa oss skikkelig oppe på toppen mens vi mimret tilbake. På nedturen møtte vi nye skoleklasser på veg opp og nå var det faktisk på tide å bølle litt også. Det kom ei jente opp på veg til toppen og hun hadde maks 5 minutter igjen å gå.

" Æ hate det her, det skjer ALDRI igjen"

" Bare vent sa jeg, når du blir voksen kommer du til å elske disse turene"

Hun så dumt på meg med store øyne. Hitman skjøt inn:

" Det er bare en halvtime igjen så er du oppe"

"Hæææ, særrrr???"

Etter dette så tok vi ungdommene en etter en og skrøna ble bare verre og verre"

" Bare en time igjen til toppen. Det er stengt like før toppen så dere må et stykke ned og rundt for så å gå opp"

Alle svarte "Særrrr". Jeg har slått opp i ordboka og har ikke fått noen forklaring på hva det betyr. Tror undommene har eget språk, men det hadde vel vi også når vi var ungdommer.

" Bare en time igjen gutter. Er ikke mer enn en skoletime pluss et kvarter det"

Alle husker vel hvor lang tid en skoletime virket? Hvis det ikke var gym da vel og merke.

Sannelig møtte vi på lærerinna til noen av dem også. Marte Mikkelsen Ruderaas glisa helt rundt når hun fikk høre om våre fantestreker.

" Til pass til dem, dette har de bare godt av"

Sitat Marte.

Perfekt å bake trim inn i arbeidstida sa hun stolt før hun gikk videre mot toppen.

Stor kred til foreldre, onkler, tanter, besteforeldre og lærere som lærer ungdommene og barna å like naturen fra tidlig alder. Det har de igjen for resten av livet.

Sjelden har jeg hatt så god energi etter en tur. Det er viktig å bruke turer i skog og mark som rekreasjon. Alt skal ikke føles som et jag etter bedre helse. Bedre helse skal komme som en naturlig konsekvens over at man føler man koser seg og bruker sine sanser. Alle må starte en plass og dette er den perfekte arena. Man gjør det i sitt tempo, for gleden og entusiasmen både underveis og i etterkant. Får man bølle litt så er det selvsagt en stor bonus 🙂

dobbelcollage
11 måneder i mellom.

" Du lure itj en luring"

Corleone

Hits: 1326

1 thought on “Pompel og Pilt på tur!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *