Hopp til innhold

Richters skala

Det er ikke vanskelig å se at denne karen har dratt det for langt. Hvordan er det inne i hodet til denne karen? Hvem skal tørre å si ifra og ta den tunge samtalen? I dag skriver jeg om psykologien bak avhengighet.

I dag har jeg tatt meg friheten til å sammenligne avhengighet og styrken av avhengighet med Richters skala. Jeg mener avhengighet i både rus, penger og overvekt er sammenlignbare. Uansett hvor langt nede man er går det likevel an å snu. Jo lengre inn i avhengigheten man er jo tyngre er det å snu, men det er fortsatt mulig.

Jordskjelv er rystelser og bevegelser i bakken på grunn av plutselig utløste bevegelser i jordskorpen eller øvre del av mantelen, den såkalte litosfæren. Rystelsene kan forårsake skader på bygninger (diabetes, høyt blodtrykk, ulike kreftformer, slitasjegikt, søvnapne, impotens, lav selvtillit/psykiske lidelser), og om jordskjelvet inntreffer under havet kan en flodbølge, tsunami (hjerteinfarkt), utløses og bevege seg over lange strekninger og forårsake store ødeleggelser (død) når den når land.

Richters skala er en logaritmisk lokalmagnitudeskala som ble etablert for å sammenligne styrken til jordskjelv i California. Metoden anses som foreldet: Den ble faset ut i løpet av 1970-tallet. Det er vanligvis ikke Richters skala som brukes for å måle styrken til jordskjelv, det er nesten alltid momentmagnitude som brukes. At det i meldinger om jordskjelv i mange massemedier likevel tales om «... på Richters skala», er dette som regel å oppfatte av en tilføyelse til den daglige melding fordi den journalistiske bearbeidelse foretas av ikke-fagfolk.

Kilde: Wikipedia

 

1990 og 18 år gammel. Starten på det søte liv og få bekymringer. En ung mann som fikk til alt han ville. Ingen måtte komme til denne karen å si at han ikke hadde kontroll, da hadde han blitt fornærmet. Livet har gitt meg mange erfaringer.

 

Telefon fra en kompis

For noen uker siden fikk jeg en telefon fra en kompis. Han hadde lenge grublet hvorfor vi mennesker lar det gå for langt, hvordan vi tøyer grensene når vi selv vet godt at det vi driver med ikke er sunt og selvdestruktivt. Han var opptatt av at jeg sammenlignet mekanismene mellom avhengighet i overvekt/fedme, rus og misbruk av kredittkort.

For det første er jeg hverken psykolog eller psykiater, det vil si jeg har ingen annen utdannelse enn det livserfaringen har gitt meg. Det er derfor jeg i dag bruker Richters skala som måleenhet i analogien. En skala som forstås av folk flest, og som nevnt i Wikipedia

«Fordi den journalistiske bearbeidelse foretas av ikke-fagfolk»

Enkelt forklart er et jordskjelv på styrke 5 på Richters skala 10 ganger sterkere i styrke enn ett på 4. Ett skjelv på 6 på Richters skala er 100 ganger større enn ett på 4, ett på 7 er 1000 ganger sterkere. Det høyeste som er målt er rundt 9 på Richters skala, og vil således være 100.000 ganger større enn et skjelv på 4.

 

Overvektens 4 faser

Kompisen min var opptatt av om vi ikke visste om det vi gjorde var galt, hvorfor snur vi ikke før, er det selvmedlidenhet, tar vi på oss offerrollen?

For det første så vet de aller fleste at de usunne valg vi gjør ikke er bra for oss. Det vet vi stort sett hele veien, ja selv om det er for mye og dårlig mat, for mye fest og sigaretter, eller bruker penger vi egentlig ikke har. Vi lever i et godt opplyst samfunn og så lenge vi ikke har gått med skylapper på oss hele livet vet vi dette godt. Skylappene vi har er selvpålagt er min påstand. Det som før var godt (pizza, brus, søtsaker), det som før var moro (fest, røyk), og det som før ga oss muligheter til å utføre slike handlinger (penger, kredittkort) har alle på hver sin måte blitt en avhengighet. Det skjer gradvis, vi flytter hele tiden grenser for hva som er akseptabelt, helt til man med jevne mellomrom får ett «jordskjelv» som minner man på at man bør skjerpe seg. Det som før var godt og moro brukes som selvmedlidende trøst. Det er en vond spiral som ikke er lett å vende, men langt i fra umulig.

Jeg har tidligere beskrevet overvektens 4 faser. De har vi også når det gjelder rus og misbruk av kredittkort, i hvert fall for oss som bruker «Richters skala» som benevnelse.

Alle mennesker er bygd for å tåle en støyt, ja både psykisk og fysisk. Vi har opp og nedturer i livene våre. Derfor vil et normalt menneske oppleve stort sett å leve på 4 i Richters skala. Vi har noen rystelser vi må takle. Vi blir syke, vi har konflikter på jobben, vi kan bli deprimerte, noen nær oss forlater oss osv. Andre opplever alvorlige jordskjelv som slett ikke er selvpålagt. Det kan være krig eller alvorlig sykdom, ting man ikke kan noe for selv, men som slår inn høyt oppe på Richters skala og med full styrke uten forvarsel.

I dag skal vi konsentrere oss om selvpålagte jordskjelv. Jordskjelv som kommer på grunn av vårt eget levesett og handlinger, og gjerne innhenter oss lenge etter de er startet. Jordskjelv vi innerst inne i hjernebarken vet er vår egen skyld, men som vi bruker «skylapper» for å unngå å konfrontere oss selv med.

NEI, jeg snakker ikke om unntakene, jeg snakker om de aller fleste av oss, meg selv inkludert. Unntakene kan være de som er født til denne verden som rusavhengige på grunn av at mor ruset seg når hun var gravid, barn som opplever overgrep eller andre tragiske hendelser, eller er født med en dysfunksjon som ikke er deres egen feil.

 

Visste denne karen at det han gjorde ikke var sunt? Ja, selvfølgelig. Jeg som kjenner han godt vet at dette smilet også har en underliggende bekymring. En bekymring han drar med seg hver eneste dag.

Fasene

For meg er det forholdsvis enkelt å knytte overvekten opp mot fasene. Det handler både om psykiske og fysiske utfordringer man opplever ved hver enkel fase. Jeg ble opptatt av dette tilbake i 2001-02 når jeg holdt foredrag for legemiddelbransjen om det å være overvektig. Jeg var midt oppi det (160-190 kilo). Selv med den kunnskap jeg formidlet sprakk jeg og lot ferden gå helt opp til 250 kilo. I bakhodet mitt lå det jeg formidlet når jeg holdt foredrag. Likevel lot jeg det fortsette. Jeg brukte «skylappene» og tilpasset livet mitt helt til det ikke fantes tilpasninger lengre. Jeg var kommet dit at jeg brukte mat og sukker som trøst, det dempet smertene mine, de psykiske smertene. En og annen gang brukte jeg alkohol for å dempe de psykiske smertene. Det skjedde ikke ofte, men som regel når jeg våget meg ut i selskap. Alkohol er slett ingen god løsning uansett om vi snakker om overvekt, penger eller rus i seg selv. Det er som å pisse i buksa. Jeg var livredd for å ikke ha usunn mat tilgjengelig. Jeg tenkte på neste måltid samtidig som jeg spiste meg god og mett. Det som før var en glede og en sosial adspredelse hadde blitt en avhengighet. Det er stor forskjell på handlekurva til en overvektig før helger og høytider enn en normalvektig. Det er stor forskjell på pol posen til en rusmisbruker og en som har normalt forhold til alkohol i samme situasjon. Det er stor forskjell på bruken av kredittkort til de som har økonomien på stell og de som ikke har det.

 

Fase 1= 5 på Richters skala

En normal godt trent Rune på 46 år ville glatt kunne ha vært 100 kilo uten å kunne kalles overvektig av noen slag. Jeg kunne innvilget meg summetone hver 4-5 helg uten at jeg kunne kalles rusmisbruker. Så lenge jeg ikke bruker penger jeg ikke har ved å ikke bruke kredittkort vil det si at jeg har god kontroll på økonomien. Jeg lever i fase 0 på misbruk skalaen og er på nivå 4 på Richters skala. Det vil si jeg har de samme utfordringer som alle andre har i hverdagslivet med både opp og nedturer.

Fase 1 som overvektig er når jeg har lagt på meg såpass at jeg ikke lenger kan kle bort magen med klær. Jeg har gjerne gått opp en t-skjorte størrelse og 1-2 størrelse i bukse. Kammeratene mine nevner til meg titt og ofte at jeg er glad i pølse og burger. Det er tyngre å bevege seg, det er tyngre å motivere seg for trening, det er lett å utsette sunnere livstil for det er tross alt ikke noe stort problem enda. Det er det man sier til seg selv. Man føler man har kontroll og det er ikke langt til mål bare man skjerper seg.

Hos den som er glad i en fest får man gjerne høre at:

«Var du ute på fest nå igjen?»

De som bruker for mye penger får ikke direkte høre, men bekymringene kan komme bakveien fra noen som står deg nær:

«Hvordan kan han/hun ha råd til ny reise, nye klær og bytur igjen. Han/hun tjener da omtrent det samme som meg»

Man møter på jobb/skole og føler man gjør en god jobb, er ingen belasting for noen andre enn seg selv. Ingen har noe med hva man gjør så lenge man gjør det som kreves av man i samfunnet, arbeids- og familielivet. Likevel plager det deg selv at ting ikke er helt på stell. På dette tidspunkt er det normalt ingen stor grad av selvmedlidenhet å spore fordi man føler kontroll over situasjonen.

 

Hver tredje kilo er en tidel...

For meg vil hvert tredje kilo jeg legger på meg være en tidel på Richters skala (regnet ut fra en mann med min høyde og kroppsbygning). 3 kilo fra eller til merkes ikke noe særlig i det daglige. Jeg flytter grenser underveis i fasen for hva jeg aksepterer, jeg tilpasser klær, jeg finner unnskyldninger for usunn mat fordi jeg sier til meg selv at jeg fortjener det, jeg har mye stress og fortjener utkobling. Jeg sier det gjerne til andre, men i realiteten er det meg selv jeg sier det til. Jeg bruker unnskyldningene som en godkjenning ovenfor meg selv. Helt til jeg får en eller flere ubehagelige overraskelser på samme tid. Jeg skal ute å fly og klarer ikke å legge ned spisebrettet på flyet. Magen ligger i veien. Jeg har blitt 130 kilo og er egentlig 30 kilo for tung. Det er et mentalt jordskjelv på nivå 6 på Richters skala. Man legger også merke til at kommentarene fra perifere venner har opphørt og det er kun dine nærmeste som nevner vekta di. De sier det av bekymring og fordi de bryr seg. Du svarer kanskje med irritasjon, du sier du har kontroll, trenger ingen hjelp og du bestemmer selv. Du har startet på fase 2 som overvektig.

Den som er glad i en fest har ikke bare vært uopplagt på jobb på mandagen. Han/hun har faktisk begynt å være «forkjølet» eller ha «influensa» alt for mange mandager i løpet av året og er borte fra jobb. Den som misbruker penger får brev eller telefoner fra kredittkortselskapene om regninger som ikke er betalt. Man er i ferd med å bli avhengig og sjansene for å snu blir stadig tyngre.

Enten klarer man å snu eller så går man gjennom en aksepteringsfase. Jeg er en av de som gikk igjennom aksepteringsfasen på hvert nivå. Det er en tung periode i begynnelsen av hvert nivå, et mentalt jordskjelv på mange måter. Jeg begynte på nytt å tilpasse livet mitt tidel for tidel, 3 kilo for hver tidel, helt til jeg fikk et nytt jordskjelv på niv 7 på Richters skala. Jeg var nå ca 160 kilo. Jeg hadde nå store problemer med å knyte mine sko, jeg måtte ha ekstra setebelte på fly, jeg var i ferd med å få en vaggende gange som er et tydelig tegn for omverdenen at man er veldig overvektig. Det tiltrekker blikk på gata og på restauranter, man har problem med å sitte i stoler med armlener, det er problem å tisse stående uten å søle på buksa. Jeg begynte å få pustestans om natta jeg våknet av (søvnapne). Jeg gjorde på nytt igjennom tilpasninger i livet, jeg klarte enda ikke å snu. På dette nivået la jeg merke til at INGEN nevnte min overvekt til meg. Selv ikke legen gjorde det, noe han kanskje burde ha gjort. Jeg kunne høre det av små barn i hverdagen da de er ærlige og sier hva de tenker der og da, og fulle folk selvsagt. Det siste er det verste fordi ofte er det ikke gode hensikter bak fylleprat.

Jeg tilpasset livet mitt ut i fra de utfordringer jeg hadde, jeg var tydelig blitt avhengig av usunn livsstil og døyvet smertene ved å misbruke enda mer av det som hadde forårsaket mine problemer. Vi mennesker er fantastiske til å tilpasse oss på godt og vondt. En periode med selvmedlidenhet finnes både ved fase 2 og 3. Et varsel om å snu, eller fortsette å tilpasse.

Jeg brukte ikke lenger de øverste hullene til skolissene mine på joggeskoene slik at jeg lettere kunne ha de på, penskoene mine lot jeg kammeratene mine knyte, jeg spurte om ekstra setebelte på fly idet jeg entret flyet for å vekke minst mulig oppmerksomhet, jeg tisset sittende (noe jeg fortsatt gjør nå i dag på kjente plasser og anbefaler), jeg måtte ha skreddersydde dresser, jeg ba kelneren fikse plass uten armlener på stolene. Jeg var blitt svært dyktig til å tilpasse livet mitt til den avhengigheten som før eller siden ville innhente meg. Det er en utmattende og krevende jobb å hele tiden planlegge slikt.

Til sammenligning vil rusmisbrukeren på dette nivået ha fått advarsel både fra arbeidsgiver og eventuelt kjæreste. Kredittkortslaven har nå fått brev fra kemneren noe som gjør det vanskelig å opprette nye kredittkort. Man må ta et valg, enten snu eller miste alt. Det er ikke vanskelig å se på disse at livet er bekymringsfullt. Det er lett å isolere seg og de fortsetter misbruket for å døyve smertene. Selvsagt er det enda tyngre å snu på dette nivået, men slett ikke umulig.

 

Fase 4

I fase 4 har rusmisbrukeren mistet «alt». Kjæresten har forlatt deg, du har mistet jobben og eventuelt omgang med dine barn. Kredittkortslaven har mistet bilen, huset og er under økonomisk administrasjon. Et vulkanutbrudd av selvmedlidenhet vil kunne skylle over deg. Du skylder gjerne på omgivelsene dine, kjæresten som ikke forstod deg, sjefen din som var umulig. Jeg har sittet mange nok ganger på brunpub og hørt disse historiene. Mannen som viser bilde av sønnen som er konfirmant, men som ikke får møte han. 4 år etter viser han russebildet og har fortsatt ikke kontakt. Samme historie fortelles om umulig ekskone og dårlig arbeidsgiver. 10 år etter forteller han samme historie mens bryllupsbildet av sønnen vises. En tragedie for personen det gjelder, men stort sett hans egen feil.

For meg som overvektig er den grensa ca 100 kilo for tung og oppover. Jeg kunne ikke lenger fly fordi jeg ikke visste lenger om jeg kom meg inn på flytoalettet. I lengre tid hadde jeg bestilt 2 flyseter. Jeg ble mer og mer sengeliggende og hjemmeværende. Jeg fortsatte tilpasningene til «the bitter end». Jeg vente meg til og aksepterte at jeg var impotent. Det tok ca ett år det. Jeg brukte flere og flere dyner og puter for å ligge høyere med hodet for å unngå flest mulig pustestans. Til slutt brukte jeg 6 dyner og 2 hodeputer og satt sovende i senga vendt mot venstre. Det var da jeg stoppet å puste færrest ganger. Jeg brukte tilpasninger helt til det ikke gikk lengre. Jeg hadde sårdannelser på mange steder på kroppen, måtte rett i dusjen etter dobesøk helt til jeg en dag fikk en pustestans som holdt på å ta livet mitt. Jeg fikk en forsmak på fase 5 som overvektig, eller styrke 9 på Richters skala, nemlig død. Jeg var 150 kilo tyngre enn det som ville være normalt for meg, minst. Kun god konstruksjon mot jordskjelv (sunn og aktiv ungdomstid) gjorde at jeg berget. Jeg levde hardt hele veien og utsatte kroppen for ristninger og skjelv over lang tid. 25 sigaretter i hverdagen, 70-80 sigaretter i døgnet på fest, 20 pils og en liter konjakk var «helt normalt» selv om jeg ikke festet svært ofte. En fest varte likevel i 2 dager, ALLTID. Jeg synes det var greit fordi jeg hadde normalisert det, eller ikke maktet å kjenne den brutale bakrusen. En slags selvmedlidenhet er det uansett.

 

Den gode nyheten

Uansett hvor langt nede man er så finnes det håp. Jeg hadde all statistikk i mot meg når jeg startet på min ferd mot god helse. Jeg kunne ikke henge meg opp i statistikken, men heller bestemme meg for å forbedre den. Kanskje kan min eller lignende historier påvirke andre til å ta tak før, eller i det minste før det er for seint. Mannen på brunpuben kan helt sikkert få kontakt med sønnen sin igjen selv om sønnen nå er rundt 40 år. Løpet med ekskjærringa er nok kjørt, men ny kjærring kan han helt sikkert få om han snur.

Kompisen min fulgte videre opp med spørsmål han lurte på:

«Når man er så langt ute på viddene med livet sitt. Hva ville en konfrontasjon fra en som ikke var full, ikke var barn, ikke var i familie ha utartet seg? Har det villet ført til at du hadde tatt totalt avstand i en selforsvarsmodus, eller er det viktig at omgivelsene gir tilbakemeldinger? Hvordan ville offeret reagert? Støte vedkommende fra seg helt, eller ville noe av det som er sagt legge seg i underbevisheten og kanskje på sikt føre til at man tar det endelige oppgjør med seg selv?

Det er absolutt viktig at omgivelsene gir tilbakemeldinger, men timing og setting må være riktig. Man må kjenne personen godt, man må være godt forberedt, gi råd i riktig retning og ikke bare si man må skjerpe seg. Råd i riktig retning kan simpelthen være å søke kunnskap og hjelp. Riktig setting er ikke i selskap eller på fest, det gir motsatt effekt. Kall gjerne inn til en samtale. En god og nær venn, onkel/tante, besteforeldre, søskenbarn fungerer som regel bedre enn foreldre, far/mor/datter/sønn relasjon. En lege er den perfekte til å ta opp den tunge samtalen, men settingen må også være den riktige her. Er man forkjølet er det kun hostemedisin som er interessant å høre om. Kun de tøffeste av de tøffe er de som er villige til å ta den tunge samtalen. Den som ikke takler slike tilbakemeldinger når livet tydelig er på viddene har uansett ikke sjanse til å endre seg. Det er bedre å ta sjansen og øke statistikken over hvem som kan endre seg og lykkes.

Hos meg var det en nær venn og en ergoterapeut som turte å ta den tøffe samtalen da livet mitt på nytt begynte å gå i utforbakke. Hver av dem på hver sin måte, men i bunn og grunn samme agenda. Jeg er dem evig takknemlig. Ingen tvil om at jeg er en bestemt mann, men de våget, og det var det som hjalp meg. Det la seg i underbevisheten og jeg planla et nytt og bedre liv.

«Så lenge det er luft i lungene er det håp»

Man må ta valg, man må bestemme seg. Først da er det mulig å få et godt liv igjen. Det skader ikke at noen som står deg nær sier i fra og får deg på rett spor.

 

Rune Glørstad

Hits: 10279

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *