Hopp til innhold

TRENEREN HAR ORDET # 5

Årets siste veieblogg

Det er torsdag morgen den 10, desember og jeg har nettopp levert dattera i barnehagen. På tur til jobb får jeg alltid litt tid til å tenke på hvordan arbeidsdagen skal gjennomføres. Eller rettere sagt, det vet jeg jo aldri. Men jeg vet hvem jeg skal møte og omtrentlig hva kundene skal utføre av arbeidsoppgaver.

I dag er det Runes tur, oppløpet på mesterskapsuken og siste veiing før jul. Det er det ingen tvil om. Det er aldri noe tvil om at jeg husker det. Hvorfor? Fordi vi allerede på tirsdagen før prepper opp de siste forberedelsene og fintuner/avstemmer sammen om vi er i rute, for å utløse denne periodens toppform to dager etterpå. Det er slik vi stort sett har gjort det fra vi startet opp. Det er en kjent strategi for oss begge, og som har fungert utmerket hittil. Vi har også som regel en telefonsamtale kvelden før for og virkelig sette på den riktige motivasjonen. Nettopp fordi veiedagene er desidert de viktigste dagene i vårt samarbeid.

Jeg starter kl. 10.00 i dag og har to kunder før Rune. Klokken er ikke mer enn 9.30 så jeg har tid til en kaffe først. Jeg er der i god tid. Fint tenker jeg, da kan jeg slappe av litt først. Men nei da, det går ikke. Hvem andre er det jeg treffer på, som også er der i god tid. Nettopp! Det er selvfølgelig Rune. Han har da fått det for seg at han skal starte «oppvarmingen» 2 ½ time før ordinær oppstart av PT-timen. Da er det bare å gå bort og høre hvordan ståa er. Og så er skravla hans i gang.

«Vil du se videointervjuet Karl Erik og jeg nettopp har laget?, spør han som en forventningsfull liten unge på julaften.

«NEI..! Trenger ikke det. Det blir mer enn nok av deg etterpå.»

Han bare smiler lurt.

Jeg vet ikke om det er «konkurransenerver» eller hva det er. Han har i alle fall vært så smart å ta med seg en los under oppvarmingen. Karl Erik er en habil idrettsutøver med knallbra energi og super på å motivere andre – og slik jeg ser det – så speiler de hverandre utmerket. Det er flere likheter enn forskjeller mellom det to, bare så det er sagt. Det er heller ikke lenge til de er i likevekt heller, i antall kilo. Dermed så flyr disse timene lett som ingenting og begge to får nytte av hverandres samtale.

For det prates… og det prates… og det prates… Hele Hit The Gym vet at Rune er på plass hvis han er i bygget. Han «tar» plass. Mye plass. Men på en svært positiv måte vil jeg si. I begynnelsen når jeg møtte han, tok han mye plass rent fysisk, fordi han var en svær «moskus». Den gang var han nok litt mindre eksponert i snakketøyet. Nesten som ei lita skogmus i forhold J. I dag tar han liten fysisk plass, men oppveier det med stor vilje og evne til å kommunisere høyt og livlig med de rundt seg. Med glimt i øyet og ofte spot-on kommentarer til ulike kunder. Jeg vet han kategorisk bruker tiden der han er på egentrening alene på senteret, til å observere og betrakte andre medlemmers atferd. Noe som egentlig de fleste gjør når de er vandrer og trener rundt hverandre. Han bruker dette til noe. Han bruker det han ser og får fra andre, til å gi tilbake til de som gir han god energi. Og det merkes. De andre energityvene, de lar han passere, og bruker ikke tid på og MÅ bli likt av andre heller.

 

Det tok meg bare ti sekunder å observere hvilket fokus og hvilken modus han er i. I dag har han «Svartøvvan». Det er et utrykk vi bruker når han er så pass fokusert at jeg ikke ser det hvite i øynene hans. Denne dagen er en veldig viktig dag ser jeg på han. Denne dagen har han planlagt helt siden i høst. Og jeg vet det. Dette er siste måling før jul. Og allerede helt siden august så har vi snakket om hva det skulle stå på vekten 10. desember. I hele år har han jobbet med tall. Satt mål på det ene og det andre. Det finnes snart ikke noe der han ikke har satt på tall. Hvis jeg spør hvor mange timer han har trent de 3 siste ukene; så har han svaret klart – uten å se i treningsloggen. Jeg spør hvor lenge han har igjen på romaskinen; 5 min og 30 sekunder, før 10 min på den og 10 min på det osv. Det er ikke 3 sekund feilmargin heller. Hvor lenge til han skal spise, så har han avtalt det med seg selv - på minuttet. Som coach trenger jeg heldigvis ikke bekymre meg for dette, jeg trenger faktisk og mer å beskytte meg mot dette.

 Han kaller det tallmagi. Jeg kaller det mer en diagnose. Han kunne vært tvillingbroren til Dustin Hoffmans «Rainman»-karakter.

 Dette er Runs måte å motivere seg, og særlig inn mot veie dag. Han sitter ofte helt alene de siste dagene og bare planlegger og lader opp. Ikke bare en periode om gangen, men flere. I hodet er han mange måneder frem i tid. Han vet hvor han skal. Jeg husker jeg kom hjem til han en dag, på uanmeldt besøk, og da hadde han ikke mer plass til å tegne tall på veggene sine, da sto han og skisserte opp målene og treningsloggen sin i taket med sort sprittusj…

Vel, det er nok ikke helt riktig, men skulle ikke overraske meg et sekund.

Vil han klare målet i dag? Har vi satt målet for ambisiøst? Det er alltid spørsmålet.

I høst sa Rune tydelig i fra til kirurgen som undersøkte han, og så på mulighetene for operasjon, at han skulle komme tilbake i slutten av februar og vise han at han hadde tatt av det siste. Som var et direkte krav før videre prosess som innrullering i pasientkøen. Vi skaper oss tidspress i prosessen. Og det er lurt i forhold til vektreduksjon. Uten en klar tidsfrist på hovedmålet, og delmålene underveis, vil det nesten alltid ta lengre tid, enn nødvendig, eller faren for å mislykkes øker i andre potens.

 

 

Vi har oppsummert sammen hva som er den verste opplevelsen oss i mellom. Mest provoserende om du vil. Og det er ingen tvil; det var den gangen jeg lurte på om han hadde jukset – og slurvet med kostholdet. I hans hode hørte han helt sikker at jeg spurte om han spiste potetgull og sjokolade. Men det var ikke det jeg spurte om; bare om han hadde slurvet med kostholdet. Da satte han «svartøvvan» i meg og jeg har vel aldri spurt om det i ettertid.

 

Den beste opplevelsen vi to har hatt sammen er definitivt «100-kilos-merket».

Det å kunne stå der sammen og se hverandre i øynene og si. 100 kg kropp er bare blitt borte. For alltid. Begge like utmattet etter en enestående innsatsvilje på selve treningen, og i perioden rett før. Det var spesielt.

Lenke til veiedag 4. juli

Den best opplevelsen han selv har hatt det siste året, det er jeg rimelig sikker på tilhører privatlivet. Det skal han få ha for seg selv. Den viktigste støttespilleren hans nå og for fremtiden er hun på hjemmebanen. All ære til henne. Takk!

Det er nok et kobbel av andre viktige støttespillere rundt han, og de vet nok selv hvem de er. Som coach har jeg hele tiden oppfordret han til å bruke spillere rundt seg aktivt – noe han selv også predikerer med sine utøvere innenfor biljardmiljøet.

 

20151210_124212-1
Her ser dere «svartøvvan» godt ut i PT-timen. (PS! Hvis du skulle lure hvorfor han har ballet en stor badehånduk under treningsskjorta, så kan jeg si at det svettes MYE under disse øktene)

 


Her ser vi Rune har enda større «svartøvva» rett før vi skal avslutte og gå på vekta.

Rune har trent 588 timer siden 30. desember i fjor. Målet hans var 600 timer før året er omme. Det bestemte han seg for i juni allerede. Det ser ut til å holde hele veien inn, nettopp fordi han selvfølgelig skal opprettholde treningen mens han er på en liten førjulstur sørover. Dog ikke så hardt som siste periode. Og som hør og bør, så skal vi trene julaften i år også, og nyttårsaften sammen. Da er det ikke ordinære PT-timer, da er det det vi kaller «feel-good» trening der også coachen trener og sliter sammen med han. Det gleder vi oss til begge.

 

Resultater:

20151210_134713
Vekt: 111.9 kilo

  • Vektreduksjon siste 3 uker: 1.9 kilo
  • Vektreduksjon siste 61 uker: 72.4 kilo
  • Vektreduksjon siden «all time heavy»: 117 kilo.

Det er kun «tapt» 6 kg muskelmasse. Det gir en ratio på 1:12. Dvs. at på 12 kg fettvev som forsvinner fra kroppen hans går det bort bare 1 kg muskler. Dette er enestående. Det er vanlig å ha en ratio på 1:4 eller 1:5. Dette gode resultatet springer ut fra tung styrketrening under hele prosessen, og definitivt riktig næring underveis.

Tenk at det kun er 4-5 kg til før du skal til kirurgen. Det er helt vilt nærme. Gleder meg til å være med å si til kirurgen; «Se her. Rune klarte det!»

 

received_10156299774470054
«Ingen blir go’ alein!»

 

Gleder meg til sjarmøretappen!

Sportslig hilsen coachen

Ronny Fevåg

Hits: 4971

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *