Hopp til innhold

Trygge og utrygge omgivelser!

Jeg ønsker å forklare litt hvordan psyken kan forandre seg etter som man beveger seg til og fra "trygge og utrygge" omgivelser i det offentlige rom. Hvordan folk respekterer deg ut ifra dine kvaliteter og kunnskap som menneske, eller dømmer deg ut ifra utseende. Samtidig forklare at det er den overvektiges følelse om hvordan det er, selv om det nødvendigvis ikke er slik helt i virkeligheten sett fra andres synspunkt. Alt handler om hvordan man føler seg psykisk. Psyken går alltid i bølger og det som oppfattes som en selvfølge den ene dagen, kan oppleves som meget ekkelt allerede neste dag.

La meg ta trygge omgivelser først.

For meg er hvilken som helst biljardsalong eller biljardsenter i Norge et "trygt område" i det offentlige rom. Jeg har vært tilknyttet sporten i 28 år og har vært primus motor i over 21 år. Jobber man så lenge innen et felt som interesser seg så mye vil man selvsagt få en god del kunnskap. Jeg har trent mange av de råeste utøverne (i Norge) og sammen har vi oppnådd kjempegode resultater både som utøvere og innen klubbdrift. Dette er en kunnskap mange ønsker å ta del i og da blir man behandlet ut ifra sin kunnskap og erfaring og ikke ut ifra sitt utseende.

Som overvektig seint i fase 3 får man en "vaggete" gange, og har man respekt innen et miljø blir dette snarere et varemerke enn en belastning. Selvsagt kommer det nye utøvere til sporten og fra noen av disse har jeg fått høre bemerkninger. Ikke direkte, men via bakveier. Dette gjelder som regel unge utøvere, men jeg skal love dere at ledere eller voksne tilknyttet disse tar de fort i øra. Man snakker ikke slikt om Corleone!

IMG_3010

Luciano Pavarotti - stor på alle måter.

La meg ta et eksempel med en annen som var overvektig i fase 3 (tidlig fase 3). Han var verdensberømt og ble vurdert ut ifra sine kvaliteter som tidenes beste tenor og ikke sitt utseende som overvektig. Jeg snakker selvsagt om Luciano Pavarotti. Hans "trygge omgivelser" i det offentlige rom ble nesten overalt på jordkloden fordi han var en fantastisk sanger. Jeg ser da selvsagt bort fra slike ting som sceneskrekk som naturlig hører med til et artistliv. Min sammenligning med han stopper selvsagt ved at vi begge har fått smake på hvordan det er å være i fase 3 og de problemene det medfører fysisk.

Et annet trygt område for meg var på torvet i Trondheim. I en god del år jobbet jeg der med frukt og grønt og likte dette svært godt. Jeg er et utadvendt menneske og det å møte folk er en stor berikelse. Innenfor det området der vi hadde boder var et trygt område. Jeg hadde stor tillit og kunstnerisk frihet fra sjefen min, og fikk derfor mange oppgaver fra henne som jeg likte å utføre. Jeg er flink i hoderegning, hadde guts som "selger", og sannelig fikk jeg ikke oppgaven med å stramme opp ungdommen når de kom for seint på jobb (sommerstid). Jeg er evig takknemlig til Wenche, som hun heter, fordi hun ga meg tillit, la ting til rette slik at jeg kunne jobbe selv om jeg nok på det tyngste var opp i mot 190 kg den gang (2001-02). Hun kjørte linja streng men rettferdig, og det er kjøreregler jeg liker godt. Respekten både fra kollegaer og kunder var stor simpelthen pga mine kvaliteter og kunnskap og overvekten hadde lite og si. Når jeg forlot området med boder og skulle gå til bilen ble det derimot andre regler i det "offentlige rom". Da merker man godt at man blir vurdert ut ifra sitt utseende og vaggete gange og ikke sine kvaliteter.

Det siste "trygge område" jeg vil framheve er den plassen jeg handler inn til vår biljardklubb (Tiller Storcash). Jeg har vært kunde der i over 21 år. Fantastiske ansatte som virkelig bryr seg om kundene sine. Mange i restaurantbransjen handler der og selvsagt har de sett moskusen titt og ofte. Svært få vet egentlig at jeg driver på med biljard, men min følelse er at de mener at en som holder ut så lenge er ganske dyktig i hva han holder på med, i alle fall føles det slik.

Jeg må bare nevne "bestekompisen" min der borte selv om alle er dyktige. Terje, har gitt meg spesialservice den dagen vekta mi ble en for stor belastning. Handlerunden kunne selvsagt ha vært delegert til noen andre i biljardklubben, men det var siste halmstrået jeg hadde når det gjaldt selvrespekten. i tidsrommet 2006-08 hadde Terje en tendens til å slippe sine oppgaver å møte meg når jeg kom med handlevogna. Handlevogna ble brukt like mye som støtte som det den egentlig brukes til, nemlig handlevogn. Helt naturlig "tok han fra meg" handlelista mens han pratet om løst og fast. Herlig humør og service som fikk meg til å føle meg vel og ivareta selvrespekten. Han plukket varer samtidig som samtalen gikk hele tiden. Etter kaffe åpnet han kasse 2 slik at jeg ble først i køen, og etter betaling ble han med meg ut i bilen og stablet varer som den største selvfølgelighet. Jeg forlot «Cash`n» alltid med et smil! I dag er helsa bedre og han overlater naturlig de meste av disse oppgaver til meg selv. Det hender seg han er med ut nå også, men da er det mannfolkprat som skal utøves 😉 Jeg vil presisere at siste årene har denne jobben vært gjort som ildsjel og primus motor (siden 2005), og ikke som min profesjon.

Utrygge områder og opplevelser i det offentlige rom.

Jeg vil fortelle om 2 episoder som opplevelser som har vært en stor belastning. Som tidligere nevnt går psyken i bølger. Jeg er nok ingen "vanlig overvektig" som har vært seint i fase 3 da jeg alltid har hatt en tendens til å stikke hodet mitt fram til tross for min helsesituasjon. Men også jeg har hatt situasjoner som sitter spikra fast i hukommelsen. Man kan forberede seg på mye rart, men ikke alltid.

Bensinstasjonhistorien.

For ca 15 år siden hadde jeg fått i oppgave av min mor å kjøpe med Se og Hør mens jeg var ute på handlerunde. Alle skjønner vel at jeg ikke leser Se og Hør, men oppgaven fra min kjære mor må selvsagt taes på alvor 😉 Psyken var derimot på bunnivå denne dagen, og å kjøpe dette sladderbladet på en butikk eller kjøpesenter var uaktuelt. Bladet måtte kjøpes på en bensinstasjon.

Jeg kom på den første bensinstasjonen og der stod det 5-6 ungdommer i "den verste alderen" (14-15 år) ved bensinpumpene. Jeg viste at når jeg pressa meg ut av førersetet og begynte å vagge mot døra inn til butikken ville ungdommene slutte å prate og idet jeg åpnet dørene ville alle begynne å le. Jeg følte at ALLE ungdommene var av kaliberet til Ronny Fevåg da han var på den alderen. Ronny var i samme alder et råskinn i kjeften og en naturlig "leder" i en slik ungdomsflokk. Jeg var ikke noe englebarn selv på samme alder for å si det sånn. Jeg var vel ikke den verste, men mer som nr 3 eller 4 (av 8 stk) når det gjaldt å være nedlatende. For å nevne mitt eget tilfelle så går det vel ikke an å møte seg selv mer i døra enn det jeg selv har gjort. Vi var veltrena ungdommer og hadde vel et rykte for å både være kjekke og klysete. Ikke sant Marit Sprett Pedersen?

Rune

 

Rune Glørstad anno 1988 og 16 år.

Heldigvis går det an å forbedre seg og i så måte har vel både jeg og Ronny forandret oss i voksen alder.

Jeg takla bare ikke å gå inn på bensinstasjonen og kjørte til en ny stasjon. Inne på den neste stasjonen så jeg at mora til en jeg gikk på barneskolen sammen med jobba. Hun var meget snakkesalig og nysgjerrig, og ikke f...en om jeg gikk i der for å bli intervjuet. Jeg kjørte videre. Etter 6-7 stasjoner ga jeg opp og kjørte hjem til min mor. Hun spurte etter bladet sitt, men da sa jeg bare at jeg hadde glemt å kjøpe det. Hun så veldig spørrende på meg for denne karen glemmer svært sjeldent avtaler. Mulig hun ante at jeg ikke hadde det bra, men hun lot være mase mer (jøss kan det være sant?).

Fra konge til lasaron.

Den andre episoden jeg vil fortelle om er hvordan det er å gå fra å være konge i det ene øyeblikket til samfunnets " laveste rangerte" i løpet på kort tid. Jeg var turneringsdirektør for NM i biljard (2005). Klubben hadde sprengt alle grenser når det gjaldt entusiasme, og jeg ledet det hele. 130 tilskuere er ikke mye å skryte av i de fleste idretter, men i et lokale som var godkjent for kun 60 personer var lokalet fullstappet.

IMG_2997

NM biljard 2005 - storeslem. 200 kilos grensa godt passert.

Jeg kjørte "motsatt power" og kledde meg opp i hvit dress, hvitt silkeskjerf, hvit hatt og stokk bare for å gjøre antrekket komplett. Normalt vil slike bamser kle seg i mørke klær for å "skjule" noe av sin overvekt, men ved å vise "motsatt power" så vokser autoriteten enda mer. Mesterskapet var planlagt til minste detalj, og både jeg og klubben lyktes svært godt. Resultatene i turneringa var også utrolig da vi fikk 1,2, 3 og 5 plass samt kongepokal til vår klubb.

En halvtime etter mesterskapet skulle jeg derimot ut av dette trygge offentlige rom, og noen skulle kjøre meg hjem. På veien hjem måtte jeg ha mat og stridsrasjoner for bamser, og vi måtte besøke en bensinstasjon. Ikledd dette kostymet turte jeg altså ikke å gå ut av bilen og handle og sendte inn sjåføren. Han fikk med seg ei handleliste langt som et vondt år. Mens sjåføren var inne på stasjonen hadde jeg en av mine vondeste øyeblikk da tankene stormet gjennom hodet mitt. Mentalt utladet etter mesterskapet taklet jeg altså ikke skammen det var ved å være så overvektig. Hvordan går det an at psyken forandrer seg så drastisk i løpet av en time tenkte jeg? Dette satt i meg i flere dager og fokuset på klubbens resultater ble overskygget av en depresjon som varte i 4-5 dager.

Dette trenger selvsagt ikke bare å relateres til overvekt, men mange andre problemer som folk opplever i hverdagen. Jeg ønsker ingen sympati rundt disse opplevelsene fordi det får meg ut av fokus på å nå mine mål. Likevel synes jeg det er greit å dele disse med de som følger bloggen vår.

"Ingen blir god alein"

Corleone

Hits: 5129

10 thoughts on “Trygge og utrygge omgivelser!

  1. Marianne

    Dine historier gjør stort inntrykk og din positive holdning er imponerende og motiverende, du er rett og slett et fantastisk forbilde 🙂

    Svar
  2. Rolf Johan Boysen

    I denne historien kjener jeg meg igjen framange episoder fra den tiden jeg og broderen bodde på barnehjem.
    Etter en lang dag på skolen med mye mobbing så ønsket du å komme deg hjem uten noe mere. Men det hente at du måtte på noen plageånder, da hvar det om å gjøre å gå lange omveier for å komme hjem. Dessvere så hvar det ikke så enkelt noen ganger.
    Da hvar det å få litt juling eller flyge så fort som fan. Det hvar aldri noe trøst å få samme hvordan man så ut når man kom hjem til hjemmet. Etter hvert ble syken veldig hard så du gikk ikke unna noen jeg tok igjen fikk juling ja men fikk gitt mye tilbake så etter hvert så hold dem seg unna.
    Det er nå slikk at ikke alle har denne sykken, de tar imott til det sier stopp. Ja jeg mener stopp på grundet at jeg har opplevd at da orker dem ikke mere og velger å forlatte denne verden, eller tyr til stoff og alkohol.
    Med denne erfaringen så ser jeg med stolthet at Rune er en person som ikke lar seg kue og har tatt tak i sitt problem.
    Og jeg er stolt å kjenne denne karen veldig godt.
    Stå på Rune jeg og min familie følger deg på din tøffe vei.

    Svar
    1. runecorleone

      Takk for støtten og dine betrakninger Rolf! Du har fulgt meg siden jeg var 3 år. Mange skoleferier har jeg tilbrakt sammen med deg og familien på Hedemarken. Din og din brors (min stefar) historie har vært knallhard, det skal være sikkert!

      Mvh Rune

      Svar
  3. Kristian Mathisen

    Nok en flott blogg. Jeg liker at du skriver om det psykiske aspektet i tillegg til treningsøktene dine. Stå på! 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *