november 2014 – Tjukkasbloggen

Min opplevelse av personlig trener!

En PT pusher deg til å yte det lille ekstra!

(klikk her dersom du ikke ser filmklippet)

Jeg lurte en god del hva disse PT`ene var før jeg bestemte meg for å ta kontakt med min egen PT Ronny Hitman! Men først litt historie fra fjoråret.

I fjor høst kom jeg hjem fra US Open i biljard der jeg hadde vært med som både coach og kompis sammen med 2 av våre utøvere. Jeg var nok ingen god coach på den turen da mine helseproblemer var ekstra framtredende. Jeg kom hjem fra USA med betennelse rundt begge knærne i tillegg til min artrose (slitasje). På samme tid skulle jeg på utredning gjennom NAV. Jeg må innrømme at jeg kanskje ikke var den mest sprudlende personen på den tida, selv om jeg generelt har bra fokus på godt humør. Jeg var nok på 180 tallet sånn vektmessig også i fjor. Jeg vurderer det slik siden jeg brukte samme størrelser på klær som jeg gjorde når jeg gikk på vekta sammen med Hitman for ca 7 uker siden.

Jeg skal ikke bruke mye tid på å snakke om NAV i dette innlegget, men la oss si det slik at jeg var særdeles lei av å fortelle samme historie til ny saksbehandler enten hvert eller annethvert år. Samme historie om mine helseproblemer (nevnt i mitt innlegg om de 3 fasene). Å være 41 år (i fjor) å bli påminnet at så mye ikke fungerer eller fungerer ganske så dårlig gir ikke masse positiv energi. Men det skjedde noe veldig viktig i livet mitt akkurat denne perioden.

NAV har uavhengige som skal vurdere ens helsesituasjon fikk jeg erfare. Jeg møtte en ergoterapeut som heter Heidi. Hun hadde x-faktoren for å si det sånn. Å NEI tenkte jeg når jeg først møtte henne (hun var jo ei flott dame også). Må jeg virkelig sitte her å fortelle om alt dette til henne også? Hadde vært bedre med ei på alderen til min egen mor. De er som regel mer forståelsesfull og har nødvendig erfaring var min innstilling på forhånd. Egentlig møtte jeg meg selv i døra da jeg aldri har likt å bli undervurdert pga alder når jeg var yngre. I de senere åra har dette vært gjeldende pga min overvekt. Jeg vet nemlig at man kan være dyktig i noe selv om man er overvektig. Faktisk advarer jeg mine utøvere veldig ofte at de ALDRI skal undervurdere en motstander av ulike grunner.

Denne ergoterapeuten hadde fantastisk humør og avsluttet alle møter med «high five». Hmmm, det er jo liksom min greie dette high five opplegget…….
I løpet av utredningen fant jeg ut at hun var meget dyktig og tok meg seriøst. Av en eller merkelig grunn fikk jeg følelsen av at hun hadde trua på meg som menneske. Det føltes i alle fall slik. Etter ei stund da hun ble bedre kjent med meg så sa hun:

«Du burde ha engasjert en PT du Rune»

What, hvordan kunne hun foreslå dette til en bamse på over 180 kg med masse helseproblemer? Jeg vil presisere at jeg ikke er negativ til at store folk skal bevege seg, men PT???? Helt på slutten av fjoråret så tenkte jeg mye på det hun hadde sagt. Jeg ble «utskrevet» fra utredningen etter ca 5 av 12 uker. Jeg fikk kopi av attesten hun skrev til NAV og det første jeg tenkte var: «Er denne mannen hun omtaler i live»? Det var han, det var jo meg! Jeg aktet nok engang å prøve å ta litt tak i helsa mi. Min første ambisjon var å trene meg såpass opp slik at jeg ikke hadde så veldig vondt for å gå. Fysioterapeuten min kjenner meg meget godt og han la opp et opplegg der betennelse skulle «trenes bort». PT, tja kanskje engang senere. Jeg har tenkt på det hun sa til meg mange ganger utover våren.

I mai i år så fikk jeg ei knallhard «ørtæve» på sms fra min mentor Torstein Wik i biljardklubben. Han sa det beint ut og rett fram som han alltid har vært. Han fortalte meg om at hvis jeg ikke tok ordentlig tak så var han og flere redde for å miste meg. Jeg ønsker du skal kontakte PT for ny inspirasjon. Han også??

Han brukte ord som vi bruker på utøvere som er på villspor som biljardspillere. Du er ubevisst inkompetent kjære Corleone. Det betyr enkelt forklart på trøndersk:

«DU stinke, og veit det itj sjøl engang».

Vi mener da selvsagt ikke kroppslukt, men fokus på de riktige tingene. Jeg var bedre i knærne og hadde ikke så mange dager hjemme for å hvile knær som et halvt år tidligere. Jeg hadde for dårlig fokus på kosthold. Kanskje gikk jeg ned 7-8 kg i vinter/vår, men de la jeg på meg igjen i sommer pluss moms. Jeg hadde jo planlagt sydentur og det er ikke slankende for en vill moskus. I sommer sjekka jeg PT`er i hemmelighet og bestemte meg for å ta kontakt i midten av september. Alle vet at jeg tok kontakt med Hitman og jeg ble akseptert som hans elev. Jeg hadde dannet meg et bilde av disse PT`ene på forhånd!

Hva er PT sett fra en moskus øyne?

Jeg følte at dette var siste sjanse og jeg hadde jo ingenting å tape. Første møte med Hitman var mildt sagt brutalt. Han raserte mine gamle holdninger om hva jeg trodde var bra kosthold. Innførte regelen 80-20 i favør kosthold kontra trening. Jeg trodde det var motsatt. Jeg kom til første møte nytrena da jeg føler meg mye bedre mentalt. Jeg var sulten, men Hitman var ufravikelig. Matpakken måtte rett i søpla, hvis ikke var det ingen avtale. Ok sa jeg og dro hjem. Jeg var hjemme resten av dagen og kvelden og var nærmest sjokkert. Hva er det han tror han er sa jeg til meg selv mange ganger. Jeg tilla PT`ene egenskaper jeg har måtte bite i meg flere ganger i ettertid.

Jeg hadde jo sett flere av disse PT`ene mens jeg satt i mitt første møte med Hitman. De hadde voldsom energi. Smilte hele tiden, gikk alltid unormalt fort, var hele tiden på veg til et eller annet inne på treningssenteret. Jeg trodde nærmest jeg var på skjult kamera. De er jo godt trena også, og i mitt negative fokus var det nesten slik at jeg mente at de var det for å provosere meg.

Som ivrig travspiller for 10-20 år siden hadde jeg hørt at hestene står når de sover. Jeg har derimot aldri sett en hest sove. Er det slik for disse PT`ene også tenkte jeg? De står sikkert og sover for ingenting må være komfortabelt for disse menneskene…

Utover kvelden så bestemte jeg meg for å gi det et ordentlig forsøk. Jeg skulle gjøre ALT det han sa til meg når det gjaldt både kosthold og trening, men et veto skulle jeg ha. Det måtte skje innen rimelighetens grenser. Det er et postulat som jeg og Hitman bruker oftest av alle. Avtaler må holdes og trening kan ikke skulkes fordi jeg har stein i skoa. Alle veit vel at det går an å ta ut denne steinen i skoa?

Etter 14 dager sa Hitman at han hadde kartlagt mine skader og begrensninger på dette tidspunktet. For en moskus på over 185 kg så var det veldig godt å få senka skuldrene ved å gå noen skogsturer først. Der gikk vi og pratet løst og fast samtidig som han fant ut hva vi måtte jobbe med. Etterhvert ble det klart for å trene inne på Hit The Gym. Der registrerte jeg et meget profesjonelt miljø. PT`ene utveksler kunnskap som den største selvfølgelige. De deler tips og kunnskap til hverandre for å hjelpe kunden de har uavhengig av om det er sin egen eller noen annens. De er dedikerte til fingerspissene.

Visste dere forresten at det finnes noe som heter livsstilscoach? Det har de også der nede på HIT The Gym. De kan gi råd om kosthold og man trenger slett ikke møte disse «skumle» PT`ene i første omgang. Det kan man gjøre etter f eks et møte med disse livstilscoachene. En myk overgang trenger slett ikke å være så dumt hvis man ikke våger å ta steget fullt ut med en gang. Jeg har ikke angret mitt valg.

Så kan jeg da altså fortelle at disse pene menneskene som heter PT også er vakre mennesker. Med vakre mener jeg at utøver sin dedikasjon for å hjelpe oss som våger å ta steget mot ei bedre helse. Visst går det an å gjøre det på egenhånd, men min erfaring er at det vil ta mye lengre tid og sjansen er mye større for å mislykkes. Jeg prøvde på egenhånd i perioden 2008-11. Jeg lyktes delvis, men jeg var sakte men sikkert på veg tilbake til mitt verste liv. Det var bare et spørsmål om tid det. Det er godt å ha noen til å holde seg i ørene når man mister fokus og det er godt å ha en forpliktelse. Det går selvsagt an å få noen venner til å være med som treningspartnere. Det har også jeg. Jeg går fast fredagstur med kammerater i klubben min samt noen andre støttespillere andre dager. Han gir med masse motivasjon til å utøve trening og trim sammen med andre. Endel trening må jeg også gjøre helt på egenhånd.

Jeg vil beskrive PT som en omsorgsperson som støtter deg i en hard kamp for å forbedre helsa di. De er profesjonelle og vet å ta vare på deg i forhold til eventuelle skader. De er på lik linje som en legesekretær, men med en annen innfallsvinkel og min påstand enda større påvirkningskraft. Min PT hadde så stor påvirkningskraft at han fikk meg til å gå til legen for å ta en sjekk. Til tross for alle mine utfordringer kjørte han en attityde som jeg elsker. Når jeg kom tilbake med blodprøvene sa Hitman:

«Her er det bare lite luft i dekkene og de skal vi blåse opp over tid»

Slik så han på det altså. Det gir meg masse energi at han ser slik på det. Tenk hvis han sa det var umulig og håpløst. Samtidig får jeg tilbakemeldinger om at det blir mye vondt, jeg må hvile mye, sove nok og selvsagt spise riktig.

Nå vet jeg at de haster rundt på treningssenteret med et stort tempo og med et smil om munnen fordi de hjelper folk med blant annet helseproblemer. De gjør stor nytte for seg. Da hadde jeg også smilt like mye.

Da får det bare være at de er veltrena og pene mennesker. Utenom min PT da. Jeg valgte KUN ut i fra hva som kunne få meg til å gjøre jobben og ikke miste fokus. En vektløfter med vannblemmer i håndflatene og tidvis irriterende stemme. Han har det når han pusher meg ned i kjelleren på trening.

Spesialservice på vonde «danselegger». Jeg begynner snart å tro Hitman elsker å gi meg smerte 🙂

Ingen skal ta fra de entusiasmen de har for å hjelpe alle andre. Det krever vanvittig energi for å stå på slik, såpass har jeg lært. Til de som har muligheten til å prøve PT vil jeg si:

«WHO DARES WINS»

Jeg takker for deres inspirerende tilstedeværelse mens jeg trener, ikke bare min, men alle. Er det en PT i nærheten gir jeg det lille ekstra. Det spiller ingen rolle om han/hun er min PT, sånn er det bare.

«HIGH FIVE»

A-Team fra venstre: PT Anette «stronggirl» Leistad, PT Tor «panzer» Holm, PT Ronny Hitman, livsstilscoach Unni Herbaline Trøen, Livsstilscoach Geirr Carlsen. Ellers har Hit The Gym svært mange andre dyktige PT`er.

Corleone

Motivasjon for å endre livsstil!

Denne gang vil jeg fortelle litt om hvordan jeg endret innstilling og motiverte meg for å endre livsstil. Hvordan jeg selv må ta ansvar for egentrening, spise riktig mat samt sove/hvile nok for å klare løpet framover.

På søndag skulle jeg på møte med Hitman og da måtte jeg stå opp kl 07.15 for å rekke egentrening før møtet som varte utover dagen. Å stå opp kl 07.15 i mitt «gamle liv» var nesten utenkelig. Eneste grunn for å stå opp slik «midt på natta» måtte være biljardmesterskap arrangert av min egen klubb. Jeg elsker å dra på møte med treningsendorfiner i kroppen. Dette har jeg også praktisert siste par-tre årene selv om jeg ikke hadde helt riktig fokus på kosthold og nok trening som helhet.

Mitt tips til folk som skal i et viktig møte, jobbintervju og ønsker å framstå mer selvsikker:

«Møt opp nytrena»

Jeg har en regel som jeg sier til meg selv ganske ofte:

«Trening gjør deg mer intelligent»

Har man treningsendorfiner i kroppen så er man mer snartenkt og løsningsorientert, for meg betyr det mer intelligent.

På mandag var det ny PT time med Hitman. Jeg skriver ganske så mye om våre treninger og denne gang kan jeg fortelle at vi begge møtte mandags morgen meget opplagte, og i særdeles godt humør. Både jeg og Hitman sliter med nok søvn, og har således blitt hverandres sparringspartnere for å fokusere riktig på dette. Vi har ingen konkurranse om best søvn, men vi blir glade på hverandres vegne hvis søvn og restitusjon får høy score. Søvn og restitusjon er en stor andel av suksessformelen for at vi skal klare våre felles mål, samt nå de mål vi har hver for oss ellers i livet. Hitman prøver å oppnå like mye søvn som en toppidrettsutøver, men han klarer sjelden å oppnå det i ukedagene.

I Hitmans filosofi vektlegges 80 % kosthold og 20 % trening. Dette gjelder ikke for hele befolkningen i Norges land. Northug eller andre toppidrettsutøvere kan selvsagt ikke spise seg til OL gull ved 80-20 regelen. Hitman har fortalt meg at dette gjelder 80 % av befolkningen ut ifra hans erfaring. Dette gjelder for den vanlige mann i gata som ønsker å gå ned i vekt spesielt. For godt trena mosjonister gjelder heller ikke 80-20 regelen bastant har Hitman fortalt meg.

Mandagens middag. Ovnstekt laks, brokkoli og fløtesaus.

Mandagens trening var et nytt bevis at trening fostrer framgang. Fra det å unngå å belaste knær tok jeg siste settet med markløft med 6x 80kg og det gikk «hur lett som helst». Med godt oppvarmet kropp tåler kroppen mye mer enn jeg ante. De 2-3 første timene etter trening er som regel også uten merkbare smerter. Dog må jeg erkjenne at mine slitasjer krever nøye planlagt hvile og hverdagen er slett ikke smertefri. Uansett er jeg vant til disse smertene gjennom mange år, og er man lykkelig takles hverdagen mye bedre enn på lenge.

Fra mandagens trening.

Motivasjon!

I mitt virke som biljardcoach har min styrke vært å motivere spillere. Motivere de til å ofre det som trengs for å nå sine og altså våre mål. Klare krav settes, og de som ikke er villige til å ofre nok kan ikke forvente min hjelp. Den beste utøveren jeg trener er 43 år og har i år hatt sin beste sesong noensinne. En utøver som er tidenes beste utøver i norsk biljard, og fortsatt sulten på nye mål og titler. Denne sesongen klarte han alle sine, og dermed våre mål. Europamester og kvalifisert til VM. Vinner av Norgescupen sammenlagt med tidenes margin. Vinner av kongepokal sist helg (sin 8ende), og vinner av NM lag sammen med 2 andre spillere fra vår klubb. Jeg har lært utrolig mye av denne utøveren og som jeg nå kan dra nytte av i min kamp for å få bedre helse.

Alt handler om forberedelse og tilrettelegging. Avtaler må holdes med de som støtter meg i kampen som er den viktigste jeg noen gang har utkjempet.

Treningsbagen pakkes alltid kvelden før og riktig ernæring står klar. Treningsbagen settes slik at når jeg må på do om natta må jeg gå over bagen for å komme meg på toalettet. Slike forberedelser gjør at skulking av trening nærmest blir uunngåelig. Holdninger som at «jeg har stein i skoa» og ikke kan møte til trening holder bare ikke. Alt foregår innen «rimelighetens grenser» som er et av våre viktigste postulat. Ingen skal trene når man er syk, eller at kroppen nærmer seg «utbrent». Jeg gir ærlige tilbakemeldinger om dette til coach Hitman. Jeg føler full tillit fra coachen da jeg har vært meget selvgående så langt. Jeg vet at han kommer ög tar meg i ørene hvis jeg skulker uten grunn. Jeg liker svært godt å vise coachen at jeg er selvstendig. Ingen trenere kan følge sine «utøvere» døgnet rundt.

Noen grunnregler:

*Jeg møter alltid fresh til trening (les nydusja). Det gjør det mye mer moro og av den grunn ekstra motiverende. En skogstur er det derimot ikke påkrevet med en dusj først.

* Jeg tenker på trening som et møte som vil forandre mitt liv. Hvem vil ikke på et slikt møte?

* Jeg sier til meg selv at jeg er heldig fordi:

*Jeg elsker mat og kan nå velge mellom masse sunn mat.

*Jeg elsker å trene og min påstand er at alle gjør det bare de får føle fremgang.

*Jeg er heldig fordi jeg har folk som bryr seg om meg og vil hjelpe. Det viktigste jeg gjorde var å spørre.

*Jeg er heldig fordi jeg har en trener som vil mitt beste.

*Når man går rundt å kaller seg en heldiggris, så er det også større forutsetninger for å bli motivert og dermed lykkes.

Jeg og Hitman har definert våre felles mål og vi jobber ut ifra det. Sammen med Hitman er det han som har regien, men når jeg er alene har jeg «kunstnerisk frihet» til å styre min egen trening. Dette er også et av våre postulat. Både jeg og Hitman har også kunstnerisk frihet når vi blogger, men selvsagt sparrer vi med hverandre. I tekster der vi omtaler hverandre spør vi gjerne om den andre vil godkjenne først, men som regel trenger vi ikke å lese hverandres dokument. En stor tillit mellom utøver og coach i så måte. Jeg er underlagt hans regime når det gjelder helsa mi, mens ellers er vi likeverdige og kammerater (nok et postulat).

Hitmans innstilling og attityde for å nå målsetninger er fantastisk. Jeg glemmer aldri vårt første møte. Hitman fortalte meg at vi skulle klare 50 kg på et år. Etter første veiing sier han til meg at 129 kg er et fint tall. Men i all verden sier jeg, det er jo 55 kg, hvor skal dette ende?

«50 kg er mitt bidrag, skal ikke du hjelpe til også?» Sitat Hitman.

Mitt første bidrag til våre målsetninger var alkoholforbud fra 9 september til 26 desember. Det likte Hitman svært godt. Jeg har nå gitt han et nytt bidrag, nemlig alkoholforbud fra seinest 2 januar og det varer fram til 11 juli. Søskenbarnet mitt fra Hedemarken skal arrangere etterfest etter sitt bryllup og dit skal jeg. Festen er «MITT OL» og det er det store målet jeg trener til fra og med januar. Det blir en lang vinter, men jeg akter å være godt forberedt til mitt «mesterskap», og søskenbarnet mitt og den kommende ektemanns store dag!

«Ingenting stort er skapt uten entusiasme».

Corleone

Trygge og utrygge omgivelser!

Jeg ønsker å forklare litt hvordan psyken kan forandre seg etter som man beveger seg til og fra «trygge og utrygge» omgivelser i det offentlige rom. Hvordan folk respekterer deg ut ifra dine kvaliteter og kunnskap som menneske, eller dømmer deg ut ifra utseende. Samtidig forklare at det er den overvektiges følelse om hvordan det er, selv om det nødvendigvis ikke er slik helt i virkeligheten sett fra andres synspunkt. Alt handler om hvordan man føler seg psykisk. Psyken går alltid i bølger og det som oppfattes som en selvfølge den ene dagen, kan oppleves som meget ekkelt allerede neste dag.

La meg ta trygge omgivelser først.

For meg er hvilken som helst biljardsalong eller biljardsenter i Norge et «trygt område» i det offentlige rom. Jeg har vært tilknyttet sporten i 28 år og har vært primus motor i over 21 år. Jobber man så lenge innen et felt som interesser seg så mye vil man selvsagt få en god del kunnskap. Jeg har trent mange av de råeste utøverne (i Norge) og sammen har vi oppnådd kjempegode resultater både som utøvere og innen klubbdrift. Dette er en kunnskap mange ønsker å ta del i og da blir man behandlet ut ifra sin kunnskap og erfaring og ikke ut ifra sitt utseende.

Som overvektig seint i fase 3 får man en «vaggete» gange, og har man respekt innen et miljø blir dette snarere et varemerke enn en belastning. Selvsagt kommer det nye utøvere til sporten og fra noen av disse har jeg fått høre bemerkninger. Ikke direkte, men via bakveier. Dette gjelder som regel unge utøvere, men jeg skal love dere at ledere eller voksne tilknyttet disse tar de fort i øra. Man snakker ikke slikt om Corleone!

Luciano Pavarotti – stor på alle måter.

La meg ta et eksempel med en annen som var overvektig i fase 3 (tidlig fase 3). Han var verdensberømt og ble vurdert ut ifra sine kvaliteter som tidenes beste tenor og ikke sitt utseende som overvektig. Jeg snakker selvsagt om Luciano Pavarotti. Hans «trygge omgivelser» i det offentlige rom ble nesten overalt på jordkloden fordi han var en fantastisk sanger. Jeg ser da selvsagt bort fra slike ting som sceneskrekk som naturlig hører med til et artistliv. Min sammenligning med han stopper selvsagt ved at vi begge har fått smake på hvordan det er å være i fase 3 og de problemene det medfører fysisk.

Et annet trygt område for meg var på torvet i Trondheim. I en god del år jobbet jeg der med frukt og grønt og likte dette svært godt. Jeg er et utadvendt menneske og det å møte folk er en stor berikelse. Innenfor det området der vi hadde boder var et trygt område. Jeg hadde stor tillit og kunstnerisk frihet fra sjefen min, og fikk derfor mange oppgaver fra henne som jeg likte å utføre. Jeg er flink i hoderegning, hadde guts som «selger», og sannelig fikk jeg ikke oppgaven med å stramme opp ungdommen når de kom for seint på jobb (sommerstid). Jeg er evig takknemlig til Wenche, som hun heter, fordi hun ga meg tillit, la ting til rette slik at jeg kunne jobbe selv om jeg nok på det tyngste var opp i mot 190 kg den gang (2001-02). Hun kjørte linja streng men rettferdig, og det er kjøreregler jeg liker godt. Respekten både fra kollegaer og kunder var stor simpelthen pga mine kvaliteter og kunnskap og overvekten hadde lite og si. Når jeg forlot området med boder og skulle gå til bilen ble det derimot andre regler i det «offentlige rom». Da merker man godt at man blir vurdert ut ifra sitt utseende og vaggete gange og ikke sine kvaliteter.

Det siste «trygge område» jeg vil framheve er den plassen jeg handler inn til vår biljardklubb (Tiller Storcash). Jeg har vært kunde der i over 21 år. Fantastiske ansatte som virkelig bryr seg om kundene sine. Mange i restaurantbransjen handler der og selvsagt har de sett moskusen titt og ofte. Svært få vet egentlig at jeg driver på med biljard, men min følelse er at de mener at en som holder ut så lenge er ganske dyktig i hva han holder på med, i alle fall føles det slik.

Jeg må bare nevne «bestekompisen» min der borte selv om alle er dyktige. Terje, har gitt meg spesialservice den dagen vekta mi ble en for stor belastning. Handlerunden kunne selvsagt ha vært delegert til noen andre i biljardklubben, men det var siste halmstrået jeg hadde når det gjaldt selvrespekten. i tidsrommet 2006-08 hadde Terje en tendens til å slippe sine oppgaver å møte meg når jeg kom med handlevogna. Handlevogna ble brukt like mye som støtte som det den egentlig brukes til, nemlig handlevogn. Helt naturlig «tok han fra meg» handlelista mens han pratet om løst og fast. Herlig humør og service som fikk meg til å føle meg vel og ivareta selvrespekten. Han plukket varer samtidig som samtalen gikk hele tiden. Etter kaffe åpnet han kasse 2 slik at jeg ble først i køen, og etter betaling ble han med meg ut i bilen og stablet varer som den største selvfølgelighet. Jeg forlot «Cash`n» alltid med et smil! I dag er helsa bedre og han overlater naturlig de meste av disse oppgaver til meg selv. Det hender seg han er med ut nå også, men da er det mannfolkprat som skal utøves 😉 Jeg vil presisere at siste årene har denne jobben vært gjort som ildsjel og primus motor (siden 2005), og ikke som min profesjon.

Utrygge områder og opplevelser i det offentlige rom.

Jeg vil fortelle om 2 episoder som opplevelser som har vært en stor belastning. Som tidligere nevnt går psyken i bølger. Jeg er nok ingen «vanlig overvektig» som har vært seint i fase 3 da jeg alltid har hatt en tendens til å stikke hodet mitt fram til tross for min helsesituasjon. Men også jeg har hatt situasjoner som sitter spikra fast i hukommelsen. Man kan forberede seg på mye rart, men ikke alltid.

Bensinstasjonhistorien.

For ca 15 år siden hadde jeg fått i oppgave av min mor å kjøpe med Se og Hør mens jeg var ute på handlerunde. Alle skjønner vel at jeg ikke leser Se og Hør, men oppgaven fra min kjære mor må selvsagt taes på alvor 😉 Psyken var derimot på bunnivå denne dagen, og å kjøpe dette sladderbladet på en butikk eller kjøpesenter var uaktuelt. Bladet måtte kjøpes på en bensinstasjon.

Jeg kom på den første bensinstasjonen og der stod det 5-6 ungdommer i «den verste alderen» (14-15 år) ved bensinpumpene. Jeg viste at når jeg pressa meg ut av førersetet og begynte å vagge mot døra inn til butikken ville ungdommene slutte å prate og idet jeg åpnet dørene ville alle begynne å le. Jeg følte at ALLE ungdommene var av kaliberet til Ronny Fevåg da han var på den alderen. Ronny var i samme alder et råskinn i kjeften og en naturlig «leder» i en slik ungdomsflokk. Jeg var ikke noe englebarn selv på samme alder for å si det sånn. Jeg var vel ikke den verste, men mer som nr 3 eller 4 (av 8 stk) når det gjaldt å være nedlatende. For å nevne mitt eget tilfelle så går det vel ikke an å møte seg selv mer i døra enn det jeg selv har gjort. Vi var veltrena ungdommer og hadde vel et rykte for å både være kjekke og klysete. Ikke sant Marit Sprett Pedersen?

Rune Glørstad anno 1988 og 16 år.

Heldigvis går det an å forbedre seg og i så måte har vel både jeg og Ronny forandret oss i voksen alder.

Jeg takla bare ikke å gå inn på bensinstasjonen og kjørte til en ny stasjon. Inne på den neste stasjonen så jeg at mora til en jeg gikk på barneskolen sammen med jobba. Hun var meget snakkesalig og nysgjerrig, og ikke f…en om jeg gikk i der for å bli intervjuet. Jeg kjørte videre. Etter 6-7 stasjoner ga jeg opp og kjørte hjem til min mor. Hun spurte etter bladet sitt, men da sa jeg bare at jeg hadde glemt å kjøpe det. Hun så veldig spørrende på meg for denne karen glemmer svært sjeldent avtaler. Mulig hun ante at jeg ikke hadde det bra, men hun lot være mase mer (jøss kan det være sant?).

Fra konge til lasaron.

Den andre episoden jeg vil fortelle om er hvordan det er å gå fra å være konge i det ene øyeblikket til samfunnets » laveste rangerte» i løpet på kort tid. Jeg var turneringsdirektør for NM i biljard (2005). Klubben hadde sprengt alle grenser når det gjaldt entusiasme, og jeg ledet det hele. 130 tilskuere er ikke mye å skryte av i de fleste idretter, men i et lokale som var godkjent for kun 60 personer var lokalet fullstappet.

NM biljard 2005 – storeslem. 200 kilos grensa godt passert.

Jeg kjørte «motsatt power» og kledde meg opp i hvit dress, hvitt silkeskjerf, hvit hatt og stokk bare for å gjøre antrekket komplett. Normalt vil slike bamser kle seg i mørke klær for å «skjule» noe av sin overvekt, men ved å vise «motsatt power» så vokser autoriteten enda mer. Mesterskapet var planlagt til minste detalj, og både jeg og klubben lyktes svært godt. Resultatene i turneringa var også utrolig da vi fikk 1,2, 3 og 5 plass samt kongepokal til vår klubb.

En halvtime etter mesterskapet skulle jeg derimot ut av dette trygge offentlige rom, og noen skulle kjøre meg hjem. På veien hjem måtte jeg ha mat og stridsrasjoner for bamser, og vi måtte besøke en bensinstasjon. Ikledd dette kostymet turte jeg altså ikke å gå ut av bilen og handle og sendte inn sjåføren. Han fikk med seg ei handleliste langt som et vondt år. Mens sjåføren var inne på stasjonen hadde jeg en av mine vondeste øyeblikk da tankene stormet gjennom hodet mitt. Mentalt utladet etter mesterskapet taklet jeg altså ikke skammen det var ved å være så overvektig. Hvordan går det an at psyken forandrer seg så drastisk i løpet av en time tenkte jeg? Dette satt i meg i flere dager og fokuset på klubbens resultater ble overskygget av en depresjon som varte i 4-5 dager.

Dette trenger selvsagt ikke bare å relateres til overvekt, men mange andre problemer som folk opplever i hverdagen. Jeg ønsker ingen sympati rundt disse opplevelsene fordi det får meg ut av fokus på å nå mine mål. Likevel synes jeg det er greit å dele disse med de som følger bloggen vår.

«Ingen blir god alein»

Corleone

We have a dream!

Fra dagens radiointervju. Jeg kommer på 13:05 ut i klippet.

Framgang handler om motivasjon. I min og Hitmans motivasjon bruker vi veldig ofte visualisering. Siste dager så hadde jeg Martin Luther King sitt sitat i bakhodet:

«I have a dream»

Martin Luther Kings sitat gjaldt store forandringer over tid, og det er hva det også handler om for oss. Likevel går det an å bruke slike sitat for å nå delmål. I bakhodet mitt lå det et tall i og skurret, nemlig 169.9. Under samtaler med Hitman var vi enige om at å nå dette målet denne torsdagen var knallharde ambisjoner, men det som intet våger osv…..

Min PT time startet kl 10.00 i dag, men i går sa Hitman at han var tilstede kl 09.15. Ingen krav om noe som helst, men jeg skjønner hva han egentlig vil. Når Hitman ankom Hit The Gym kl 09.15 satt selvsagt eleven allerede og rodde. Oppvarming er elevens egen oppgave og det er slik det må være.

På «prøveveiing» før dagens økt reagerte vi helt likt. Vi glemte at jeg hadde egentlig hadde vært superflink, men begge så på vekta som om det hang en gullmedalje i et stort mesterskap og ventet hvis vi ga jernet. HItman var borte fra veierommet og der stod Josef i egen høye person. Akkurat da elsket jeg Josef selv om jeg angret litt på heltedyrkelsen litt underveis i treninga. For ei monsterøkt vi gjennomførte. Både coach og utøver var superdedikert. Under oppvarming motiverte coachen meg til å gå helt i kjelleren for at vi sammen skulle nå vårt delmål. Ingen kjære mor, men samtidig passer coachen min på å tilrettelegge i forhold til mine slitasjer.

«WE DID IT»

Resultat 169.7 kg!

14.6 kg ned på siste 6 uker
+55 kg ned siden «all time heavy»

Hitman krever nullstilling og målsetningen for neste 14 dager er fortsatt 2.2 kg.

Etter trening fikk moskusen spesialbehandling. Mens jeg tøyde masserte coachen mine «danselegger». Litt rar seanse for begge to vil jeg påstå. Jeg ønsker egentlig ikke å ha en mannlig vektløfter med «bamsehender» til å massere mine legger, og vektløfteren ønsker vel ikke å massere leggene til en moskus, men shit au, hva gjør man ikke for å nå sine mål?

Videosnutt fra dagens trening.

Corleone

Rune på riksdekkende radio – NRK P1, torsdag 20. nov kl 12.30-13.30

Da er det duket for at hele Norge kan få innsyn i Runes meget gode beskrivelser av hvordan denne reisen fra + 225 kg tung, frem til i dag, 50 kg lettere, hvor han har som heltidsjobb å endre livsstil. Du får også hør litt om motivasjonen hans og hvilke tanker han har om fremtiden, og hvordan han skal ta de neste 50 kiloene. I tillegg får du sikkert høre om hvordan han trener, spiser og restituerer, og fungerer.

Dette er nyttig å få med seg, spesielt for de som selv sliter med overvekt, men også for de som er pårørende, venner og bekjente.

Klikk her og hør sending torsdag 20. nov, kl. 12.30

(Tekst: Ronny Fevåg – Personlig treneren til Rune).

Krigsstrategen Hitman!

I dag er det gått 8 uker siden jeg hadde første møte med Hitman. Første møte var akkurat slik som beskrevet, nemlig et uforpliktende møte. Hjem fra møtet dro jeg med «brutale» beskjeder om å kaste gamle holdninger i forhold til trening og kosthold i søpla. Jeg var nærmest i sjokk etter møtet med Hitman. På kvelden 23 september holdt jeg meg hjemme og tenkte nøye gjennom hva han hadde sagt. Jeg reflekterte rundt hvordan jeg setter krav til utøvere jeg selv coacher i biljard. Hos meg er det ingen kjære mor skal dere vite. Enten slik jeg og vår klubb har som filosofi, eller ikke møt opp. Konstruktive innspill er selvsagt alltid velkommen også hos oss, men det stopper der. Nå møtte jeg samme krav, men i et annet fagfelt. Det viktigste var at det gjaldt meg selv og min egen helse. Allerede neste dag var jeg fullt innstilt på å underkaste meg en ekspert for å nå mine mål, og som Hitman har sagt er VÅRE mål. Det liker jeg å høre. Et av postulatene til Nils Arne Eggen er nemlig:

«Ingen blir god alein»

Den filosofien er godt forankret i vår klubb.

Krigsstrategen!

Jeg vil beskrive Hitman som en «krigsstrateg» av ypperste merke. En strateg som ønsker å verne om og vinne nye landområder. Den store forskjellen er at kroppen min er hans (og våre) mål om å erobre. Han angriper bredt for å få prosjektet til å bli optimalt ut ifra forutsetningene.

I en krig er det viktig å gi soldatene (meg) riktig næring slik at de er villige til å kjempe. Gi soldatene motivasjon ved og selv delta på «slagmarken» som en sterk leder. Gi soldatene inspirasjon til selv å være kreative og selvstendige for at hele «hæren» skal nå de felles mål som er satt. Når landområdene er vunnet skal hæren bygge infrastruktur til alles beste. Kvalitetene i landskapet skal utnyttes slik at både soldatene og de de kjemper for skal få ei god og sikker framtid.

Og det danses.

Dette er vi i gang med nå. Treningen foregår slik at kroppen min skal bli så funksjonell som mulig ut ifra forutsetningene. Hos meg betyr det spesielt å bygge koordinasjon og sterkere knær. Ellers å gjøre kroppen funksjonell til dagligdagse gjøremål. I gårsdagens trening følte jeg i første halvdel at jeg var mer på dansekurs enn trening på treningssenter. Gamle holdninger er som sagt lagt i søpla, og det «danses» for fulle mugger for å si det sånn. Det jobbes også for å myke opp såre hofter. Vi er litt av et skue vil jeg tro når Hitman står å ruller ei slags «torturpute» over hoftene mine mens jeg står opp mot en søyle. For normalvektige så foregår denne øvelsen normalt liggende og på egenhånd, men til moskuser er det spesialservice 🙂

«Dansetrening» er uvant og «straffen» var vist uunngåelig. Muskelkramper bak begge legger, men ikke så ille at jeg ble helt utslått. Hitman forklarer det slik at leggmuskulaturen er i ferd med å «beskytte» mine knær og dette var helt forventet. Etter trening tar Hitman meg ut i coaching og forklarer at jeg bør kvitte meg med noe av det fokus jeg har ellers i livet. Tenk som en toppidrettsutøver sier han til meg. Dette er ingen dans på roser. Jeg sliter med dårlig søvn og det må vi få orden på.

På kvelden i går holdt jeg meg hjemme for å planlegge nye strategier for å rydde plass i hodet mitt for å oppnå mer og bedre søvn. Jeg planla en skogstur i dag for i skogen løser jeg ALLE «verdensproblemer». Det er liksom et av mine selvutnevnte varemerker. Jeg våkna derimot i dag med fortsatt øm leggmuskulatur og derfor ble skogstur skrinlagt ganske kjapt. Jeg er slett ikke rådlaus og dro istedenfor på ro og tøyetrening på Heimdal. Soldaten hadde dermed kreativitet og var selvstendig nok til å bidra slik at hele hæren tilslutt skal nå sine mål. 75 minutters egentrening med godt fokus gjør dagens bloggskriving lettere enn noen gang.

«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»

Ps! I dag spurte jeg en meget serviceinnstilt Emma Konstanse hos Rema Saupstad om hjelp til å veie ingrediensene i salaten jeg plukker i salatdisken. Sammen veide vi kylling, skinke og fetaost adskilt i vekta i kassa før jeg gikk tilbake og la det i salatboksen. Hitman ønsker ingen feilkilder i kaloritellingen.

Videosnutt fra gårsdagens trening. (klikk her om du ikke ser videoen)

Corleone

Helt i kjelleren!

Med avtale om skogstur med Hitman på lørdag var dette en særdeles tung dag å møte. Mye stress og fokus dagen før, samt meget dårlig søvn gjorde forutsetningne dårlig for resten av dagen. Vi bruker mye tid på å snakke om søvn og hvile jeg og Hitman, men enkelte ganger er det uungåelig og feile. Det gjelder både meg og han.

Jeg våkna og var småkvalm og hadde ingen matlyst. Mange er kjent med å ha dårlig matlyst på morgenen, men det gjelder ikke denne moskusen. Han er vant til å «gresse» når som helst! Tanker som: » Jeg har stein i skoa jeg kan ikke gå tur med deg i dag Hitman» slo inn, men så lenge jeg ikke er veldig syk så kommer æren og berger meg. Jeg er innprentet fra barndommen om å holde avtaler, og jeg klarte det også denne gangen.

Hitman med «bombevesten».

På trening er det Hitman som er sjefen og vi kjørte til Skistua. Vi skulle gå tur/retur Elgsethytta. Vektvesten er blitt obligatorisk for Hitman på tur nå. 30 kg «bombebelte» på tur er et artig skue 🙂 Vi har lagt merke til at det ikke er tjukkasen som får oppmerksomhet lenger. Folk ser på turkammeraten min som om jeg «leide» på verdens peneste og lettkledde dame. Vi hadde det mye artig rundt dette å turen.

Faderullan for en tur det var for en moskus uten energi. Hitman prater og prater og tilslutt så må jeg kontre: «Husker du Rollebyttet»? Det var turen Hitman gikk med 67 kg oppakning og jeg hele tiden prata. Den gang sa han: «Æ høre du prate, men det interessererer meg ikke». Jeg var der nå. Litt av en moroklump er han også da han til stadighet sier at det er ihvertfall langt igjen til bilen. Jævla dust tenkte jeg. Men slik vil vi ha det. Humor er en av de viktigste ingrediensene for å lykkes med prosjektet VÅRT!

Hitman på Elgsethytta med Movemberbarten sin.

Vi kom oss igjennom, men med unormalt mye pauser. Jeg beklaget til Hitman når vi hadde noen hundre meter med motbakker igjen til bilen. Jeg beklaget at dette nesten ble for dumt at jeg var så slapp. Han sa at slik er det noen ganger, og dette skal du skrive om i bloggen. Ingen skal gå rundt å tro at dette er lett og at du svever rundt på ei rosa sky.

På K2 (biljardklubben) stod deler av støtteappartatet klart. Hoinnern stod for 4de lørdag klar med mat etter tur. Vi har muligheter for dusj på klubben. Som et ledd i tilrettelegging har vi gjort dette i klubben vår. Ikke har vi bare barnerom slik at utøverne kan ha med seg barn når de skal trene. Dusjen er bygd etter mål slik at den passer moskuser, disken bygd etter mål, stoler er uten armelener, noen stoler er opplest og vedtatt er «sjefen sin». Det er selvfølgelig de største og mest behagelige stolene. TrickWik. (nestleder) har vært helt enestående for å fronte dette.

Hitman lurer til seg bilde av sliten utøver.

Etter middagen måtte jeg melde pass og gikk og la meg i sofaen. Vår dataekspert Tor Inge Toro Johansen var tilstede for å videreutvikle bloggsida, samt kurse oss i bruk. Jeg hadde ingen energi og ble fritatt. Fra sofaen kunne jeg høre Hitman holde foredrag til gutta fra ungdomstida vår. Jeg ble herja med ja hørte jeg, men jeg hadde ingen energi til å kontre. I tillegg satt Trick å fortalte om de 2 turene han hadde vært med meg i skogen (torsdag og fredag). Han sier jeg er som en radio med konstant sending, og som ikke kan slåes av. Javel så prater jeg mye da. Hvem gjør ikke det når de har masse deilige endorfiner i kroppen 🙂

«Søvnappen» som jeg bruker for å registrere kvalitet på søvnen.

I går kveld slukna jeg som et slitent barn og jeg fikk for første gang registrert 100% søvnkvalitet på «søvnappen» som Hitman krever at jeg skal bruke. Det sier seg selv at jeg er en helt ny mann i dag. Velfortjent treningsfri og det liker jeg også. På mandag starter «mesterskapsuka» og det krever ekstra innsats. Den uka vi «veier inn» kaller vi mesterskapsuke.

«NAMING IS POWER»

Man sier ikke nei til denne treneren.

Dønn ærlig!

Corleone

Sykelig overvekt, hva er egentlig det?

Sykelig overvekt, hva er egentlig det?

Av: Ronny Fevåg – Personlig Trener

Jeg vet ikke? Jeg har aldri vært overvektig. Enda mindre sykelig overvektig. Det snakkes om ulike faser av BMI; normal, overvekt, fedme. Jeg arbeider til daglig som personlig trener, og holder kroppen frisk gjennom trening og riktig kosthold. Det er jo det jeg driver med, så det er verdens enkleste ting å få til, i mitt eget liv. Vi vet alle at dessverre er det ikke slik for alle. Det vet vi, fordi vi får med oss debattene i media, om stadig økt overvekt i befolkningen. Og vi ser det rundt oss hver eneste dag. Hva kan vi gjøre med det?

Jeg vet ikke det heller. Det er et altomfattende og komplekst spørsmål med mange aspekter.

Jeg trodde jeg visste litt om hva som er mulig å gjøre med enkeltindividet. Nå vet jeg litt mer.

Hva gjør jeg når det kommer en bamse inn på 184 kg og bestiller PT-time? En som er i elitedivisjonen av overspising og inaktivitet. En som forteller at han var over 225 kg på sitt mest ekstreme. Hva vet jeg om dette problemet egentlig? Jeg skjønner at mannen vil ha hjelp til vektreduksjon; jeg skjønner at personen har en spiseforstyrrelse. Jeg skjønner mannen har en haug andre plager. Også psykiske. Men skjønner jeg egentlig hvordan det er å være midt oppe i det? Skjønner jeg hvordan det er å være Rune, som han heter. Svaret er definitivt; Nei..!

Som personlig trener til Rune valgte jeg å lytte godt til de daglige utfordringene som han har, og har hatt opp gjennom livet. Og vet du hva, jeg kunne aldri tenke på det han kom opp med. Mye av dette var totalt fremmed for meg. Derfor ønsket jeg at han skulle starte en blogg og fortelle om treningene våre, samtalene våre, om kostholdet, om alt det vi faktisk driver med – når man er 184 kg, og vil virkelig endre livsstil. Jeg tenkte umiddelbart at det er mange andre som har det slik, eller kommer til å bli det. Det er en god del sofaslitere som ikke hverken tør eller vil be om hjelp, slik Rune gjorde. Det er flere grunner til det, blant annet skam, en svær iboende følelse som hindrer mange å ta det første taket.

I ren respekt og ydmykhet – og for å prøve å forstå hvordan det er å bære rundt på + 178 kg (han hadde redusert vekten med 6 kg), så tok jeg på meg 68 kg ekstra vekt og gikk en skikkelig skogstur sammen med Rune. Det var en ekstrempåkjenning som jeg aldri kommer til å glemme. Sjekk video og bli med på turen vår.

Sjekk ut bloggen og del med noen som trenger ekstra motivasjon. Dette er hverdagen til Rune. Dette er virkeligheten. Dette er dønn ærlig. Dette er ikke retusjert i Photoshop. Dette er ikke den fargelagte sannheten. Dette er motpolen til mange andre blogger om fantastisk utseende, muskler og sexy klær. Dette er en usladdet virkelighet. Dette er faktisk hvordan han motiverer seg til endring. Dette er verd å ta en titt på:

Rollebyttet – helt normal galskap https://www.youtube.com/watch?v=04yU2R90Mjg

Runes egen gjengivelse av overvektens 3 faser: https://www.tjukkasbloggen.no/?p=212

Hverdagsproblemene i fase 2 og 3 av overvekt: https://www.tjukkasbloggen.no/?p=276

www.tjukkasbloggen.no

Hverdagsproblemer i fase 2 og fase 3!

Jeg har lyst til å fortelle litt om hverdagsproblemene man møter når man befinner seg seint i fase 2 og i fase 3 som overvektig. Det er sikkert mange som leser dette som kjenner noen, er i familie med noen, eller er selv i fase 2 eller 3. Jeg ønsker å fortelle hvordan jeg har taklet dette og hvordan jeg ikke taklet dette. Hvordan jeg fikk hverdagsproblemene bedre lagt til rette slik at situasjoner ikke ble for nedverdringende for meg som kraftig overvektig. I den forbindelse vil jeg fortelle om den mentale endringen jeg gjorde i 30 års alderen (ca 12 år siden).

Jeg minnes med gru den følelsen jeg hadde da jeg skulle reise til Gran Canaria i år 2000. Jeg hadde ikke flydd på mange år og var veldig usikker på om jeg fikk plass i flysetene. Tipper jeg var mellom 180 og 190 kg den gang. Jeg så for meg at jeg ikke fikk plass i flysetet, og at det ikke gikk an å ta opp armlenet imellom setene. Jeg så for meg at jeg stod igjen utenfor flyet med koffertene mens kompisene frustrert reiste uten meg: Det gikk likevel meget bra. Blant vennene mine var det en liten «sprett opp» som beroliget meg og sa han skulle sitte ved siden av meg (slik at det ble bedre plass) og han ringte og sjekka om det gikk an å ta opp armlenet.

2 år senere gikk jeg igjennom en mental omstilling og «spilte på lag» med omgivelsene for å legge hverdagsproblemene bedre til rette. Jeg hadde truffet et ungt supertalent i biljard, og jeg ønsket å innføre mental trening for det å bli best. Den mentale biten var selvsagt tilpasset en ung utøver. Jeg var hans trygghet og derfor kunne jeg ikke vise svakheter som coach på grunn av at jeg var overvektig. Gjennom den prosessen endret innstillingen min seg drastisk. Mine studier rundt det mentale hjalp også meg veldig.

Da kommer vi til mitt motto som er power attitude TCB (taking care of business). Elvis er min helt, og TCB er hans motto. Jeg vil presisere at dette har hjulpet meg, men er usikker på om dette passer for alle. Det jeg derimot er sikker på er at bedre tilrettelegging vil gjøre livet mye bedre for den overvektige.

Jeg begynte å informere mine nærmeste venner om de utfordringer jeg møter. Denne åpenheten ble mottatt med glede og etter det har de ALLTID stilt opp for meg med tilrettelegging. Jeg vil presisere at åpenheten gjelder tilrettelegging for hverdagsproblemene og jeg har passet meg fra å «spamme» de med bekymringer, hvordan jeg tenker osv.

Når jeg reiser med fly nå og siste årene passer jeg alltid på å ha den smaleste i reisefølget ved min side. Jeg bestiller ikke nødutgang selv om benplassen er bedre (får heller ikke lov av sikkerhet), og heller ikke første rad. På de plassene går det nemlig ikke an å ta opp armlenet. Aldri vær redd for å spørre folk i servicebransjen om hjelp. Flyverter/vertinner er meget profesjonelle og er 95 % av gangene meget hjelpsomme. Den siste fem prosenten tillegger man en stresset hverdag for besetningen.

Jeg spør alltid om «exctention» idet jeg går ombord i flyet. Sier flyverten at de kommer bort med det etterpå så sier jeg:

«Nei, jeg ønsker å ta den med nå»

Jeg ønsker ikke oppmerksomhet rundt det å ha på seg ekstra sikkerhetssele når alle har satt seg i flyet. Det ønsker jeg skal være en naturlig del av å sette seg slik som for alle andre.

Det å spise på fly løser vi enkelt. Vi spiser etter tur. Jeg får ikke satt ned brettet ned pga plassmangel. Mine venner er godt informert og dette skjer helt naturlig. Sist tur spiste de ved siden av meg først nedover, og jeg spiste først hjemover. Vi bruker da brettene til de 2 andre setene. Er det billige flybilletter foretrekker jeg å bestille 2 stk.

I sommer bestilte jeg 2 billetter og oppdaga i utsjekken at jeg hadde fått 2 seter ved midtgangen. Jeg tok kontakt med flyvertinnen som var helt fantastisk serviceinnstilt. Etter 3 minutter hadde jeg fått 2 seter ved siden av hverandre og kompisen min som akkurat denne gangen hadde plass en annen plass i flyet, fikk den siste plassen på raden.
Jeg spurte reisebyrået om hjelp på forhånd med 2 seter og de var til stor hjelp. De kan ikke lastes for at jeg fikk 2 stk midtgang. Jeg reiser alltid med «dryfit» klær når jeg reiser (klær som takler svette bra). Vi skal ikke ha noe av svetteringer under armer eller hals nei. Jeg er veldig klar over ubehaget som fremmede har ved å sitte ved en moskus på flyet, og i den forbindelse vil jeg si at ubehaget er like stort for moskusen.

På restaurantbesøk tar jeg alltid kontakt med kelneren umiddelbart hvis det er stoler med armlener ved bordet. Er mine venner først til kelneren hender det ganske ofte at de allerede har fikset det før jeg kommer og stol uten armlener er på plass. Jeg akter ikke å sitte «sild i tønne» og spise. Ta problemet ved rota er også en av mine motto.

Jeg synes ikke det er veldig gøy å handle klær. Dels fordi jeg er mann og dels fordi det er ubehagelig. De samme regler gjelder også her. Spør om hjelp og du får alltid hjelp. De som hjelper deg med klærne er proffe og meget serviceinnstilt, i alle fall hvis de har noen år på baken. Jeg går aldri til den yngste hvis jeg skal handle klær (hvis den yngste ikke er rundt 40 år da). Jeg vil berømme min gode venn Jan Ove Reinaas for fantastisk service i mange mange år hos Gunnar Ree. Det å handle klær handler om intimsoner og da er det veldig greit at selgeren er profesjonell. Like mye som jeg synes det skal være skoskje i garderoben på treningssenter, synes jeg det skal være papir i omkledningsrommet på klesbutikker. I butikker er det veldig mye lys som avgir varme, og det er ikke behagelig å prøve klær i ei «badstu» uten å tørke svetten. Jeg vil også berømme klesbransjen for å komme etter i tiden. Det er faktisk letter å finne klær til en person på over 200 kg i dag enn det var for en på 150 kg for 15-18 år siden.

Tips til venner og famile til en overvektig i fase 2 og 3: Kjøp gavekort på klær og ikke klær direkte. Det er ikke moro å prøve klær du har fått på juleaften som er 2-3 størrelser for små. Folk rundt deg klarer sjelden å gjette riktig størrelse.

Tilrettelegging av hverdagsproblemer, mine gode venner fra Horten, «Robert og Bente, kalt «Rolige Robert» og «Tante Bling» skulle kjøpe seg hagemøbler sommeren 2008. Når jeg kom til Horten denne sommeren, så sa Rolige Robert:

«Når vi nå investerte i nye hagemøbler måtte vi selvsagt kjøpe møbler som også du kunne sitte i.»

Legesenter:

I 2005-2008 bestilte jeg ALLTID første legetime hos legen min. Var det ikke ledig tok jeg en annen dag. Legekontoret har ikke heis og når jeg kom meg opp i 2etg var jeg utslitt. kun 3-4 av 30 stoler i venterommet var uten armelener og de var alltid opptatt. De fleste vet hvordan atmosfæren i et venterom på legekontor er. Nye pasienter studeres nøye. En heseblesende moskus på over 200 kg med akutt behov for å sette seg og uten plass, er litt av et syn. Derfor ønsket jeg å gå rett inn til legen.

En hovedregel jeg har er at jeg ALLTID har godt humør på legesenteret. Det hjelper meg til å få fantastisk service og tilrettelegging. Det er legesekretæren som er den virkelige omsorgspersonen på et legesenter likeså som det er sykepleierne som er det på sykehus. Ingenting vondt sagt om leger, men slik er det bare. Jeg vil berømme dere alle for en fantastisk jobb.

På legekontoret mitt har jeg en helt utrolig legesekretær. De er alle dyktige selvsagt, men hun spesielle får meg til å føle at alt er naturlig og jeg frykter på en måte ingenting lenger. Hun får meg til å føle meg trygg. Håper hun leser dette!

Jeg har ytret til legen min at når jeg kommer med forkjølelse skal jeg ha hostesaft og ikke høre om vekta mi. Har jeg derimot store plager relatert til min overvekt så er det selvsagt på sin plass med hint om livsstilforbedring. Jeg har en meget dyktig lege i så måte. Det handler derfor om tilrettelegging fra min side slik at hverdagen går mer «smooth».

Kun når mine plager er framtredende unnlater jeg og ikke møte i bursdager og bryllup. Det er ikke hyggelig å vise fram «løva» skadeskutt, da kommer de andre løvene og «tar deg». Ei hinkende løve får mange spørsmål om helsa på fest, og det ønsker jeg ikke ha fokus på når jeg skal ha det hyggelig. At jeg er stor har jeg derimot lært meg å takle fint, og det er i så måte ingen hindring for oppmøte, i alle fall ikke etter at jeg ble 30 år. Siste året har jeg unnlatt å møte i to 40 årsdager, en 50 års dag og et bryllup. De har nok god forståelse for mitt valg.

Dette var mye info, men dette er noe jeg synes folk skal vite om tilrettelegging for folk seint i fase 2 og i fase 3. Det viktigste er at den overvektige selv våger å ta steget for bedre tilrettelegging. Jeg skal love dere at dere får det bedre.

«WHO DARES WINS»

Meg og Rolige Robert. Denne sommeren kunne han fortelle meg at de hadde døpt den ene gullfisken i fiskedammen sin. Fisken var tre ganger så stor som de andre fiskene. Den ble døpt Rune. Jeg tok dette som anerkjennelse og bevis for et godt vennskap.

Corleone

Function is important

Dagens trening med Hitman var mye mer mentalt utfordrende enn fysisk. Den mentale biten er svært energiekrevende. I dag var det kun Hitman som kom på trening og ikke Josef. Hitman har karlagt mine plager svært nøye og tema for dagens tekst er:

«Function is important»

Hele treninga dreide seg om å styrke muskulaturen rundt mine knær, og funksjonaliteten jeg skal ha for blant annet ha god balanse, gå i trapper og bevegelse generellt. Han krever full konsentrasjon og sannelig fikk jeg ikke et litt klasp i panna i korreks da jeg var mer opptatt av at noen kom gående forbi……..

Jeg har et kne som er vondere enn det andre og når jeg kalte det for «vondfoten» sa Hitman:

«Det hete itj vondfoten, det e enten høyre eller venstre»

Han krever med andre ord helt riktig mental fokus. Etter trening var jeg ikke så fysisk sliten, men mer mentalt utmattet, men på en god måte hvis dere skjønner hva jeg mener. Jeg har drevet såpass mye med trening at jeg kjenner at det han får meg til å utføre er riktig for å bedre mine plager på sikt.

Etter trening sier Hitman at jeg skal hvile og ikke belaste knærne mer enn strengt tatt nødvendig. «Du kommer til å få vondt i kveld og i natt» informerer han meg og jeg aner et lite snev av Josef i måten han formidler beskjeden på. Etter trening rakk vi også en kaffe, og litt innføring i planene med treningen videre. Jeg er trygg på at jeg er i de beste hender.

Dagens framgang illustert.

Ellers vil jeg rapportere om at Hitman konsekvent unngår at jeg får trene triceps spesifikt. Det er en øvelse jeg «knuste» han i og det aner meg at han står på kveldstid og tjuvtrener det han klarer for å sette meg på plass

Hitman har også vært på kjøkkenet på biljardklubben og sannelig har han ikke tatt fra meg peppermixen jeg er så glad i:

«For my sailt» sier han på ekte trøndersk. Jeg har likevel bevilget meg denne peppermixen hver lørdag. Jeg driver jo ikke med noe verdensrekordforsøk………

På lørdag 8 november (sist lørdag) var siste gang jeg skulle drikke tab-xtra. Jeg kan slå meg på brystkassa og si at i dag er det en HEL måned siden jeg slutta. Håper på en stolt coach .

Et av Hitmans motto.

Ting går ellers litt lettere for hver dag:

Lettere å komme ut av senga
Lettere å «sprette» opp av godstolen
Letter å gå i trapper.

Jeg er nok ingen sexbombe når jeg går, men jeg merker god fremgang.

Så vil jeg svare på et spørsmål som jeg ofte har fått når jeg møter folk. Jeg tipper at jeg egentlig har tatt av 12-13 kg siden 12 september. Jeg tjuvstarta trening og kostholdsforbedringer ca 3 uker før jeg møtte Hitman. Folk lurer på om jeg som er så stor merker noe til denne vektreduksjonen. Jeg kontrer og spør tilbake:

«Ville du ha merka det godt hvis du hadde gått ned 13 kg eller la på deg 13 kg»?

Svaret sier seg selv. Jeg merker det godt selv om det selvsagt er en liten forskjell for meg i forhold til noen som kun er ca 90-100 kg.

PS! Fredag formiddag kommer en artikkel om hverdagsproblemer relatert til overvektige i fase 2 og 3 og hvordan man legger til rette for et bedre liv som så overvektig. Tipper det er interessant for mange som enten er i fase 2 eller 3, kjenner noen som er der, eller er i familie med noen som er det.

Gutta boys!

(Hvis du har problemer med å se videoen, trykk her. )

Videosnutt fra dagens trening.

Corleone