Måned: november 2014

Granåsen 8 november 2014.

For å lykkes med å nå sine mål må forstyrrende elementer ryddes unna, og ting som er viktig må legges til rette. For meg er støtteapparatet jeg har rundt meg alfa omega og det ble igjen bevist lørdag 8 oktober.Hoinnern hadde igjen lokket med at det stod riktig og næringsrik mat klar til ønsket tidspunkt på lørdag hvis jeg dro på trening. Det er en motivasjon i seg selv.

På biljardklubben skjønte vi tidlig at det måtte legges til rette for våre barn for at vi selv skulle være lykkelig, for at barna skulle ha det bra, og for at utøverne skulle nå sine målsetninger i sporten. Vi bygde derfor barnerom som den første klubben i Norge. Dermed hadde utøverne nesten ikke unnskyldninger igjen for å ikke komme seg på trening.

Min Coach hadde pappahelg denne lørdagen, men han ville gjerne være med meg på en tur hvis forholdene ble lagt til rette. Selvfølgelig ville jeg det. Jeg yter ALLTID ekstra når min mentor er tilstede. Ronny Hitman foreslo tur i Granåsenområdet for der går det an å ta med trillevogn. Han kalte det rekreasjonstur når vi snakka sammen på fredag, men det trodde jeg hva jeg ville om skal jeg love dere.

Hitmans prinsesse.

Jeg fikk være med på barnesanger som Mikkelrev, Pippi Langstrømpe osv og økta virka til å bli avsappende og fin. Hitman visste virkelig sin myke side og han strålte sammen med dattera si. For meg betyr det en ting: MOTIVASJON! En lykkelig coach er en god coach, og derfor er forutsetningene bedre for å bli en god utøver.

Som trener/coach/mentor innen biljard krever jeg at utøverne underkaster seg treneren når vi jobber sammen (ja, jeg er streng). Det samme gjelder for meg når jeg er sammen med min trener/coach og mentor. Trenerens ord er loven når vi er på trening, men alt må selvsagt foregå innen «rimelightens grenser» som er et av postulatene vi bruker. Han er sjefen og jeg er eleven. Hans kunnskap er betryggende og svært viktig for meg mentalt da det må taes hensyn til mine skader og begrensninger. Foreløpig har jeg klart mye mer enn jeg kunne ane.

Hitman har krevd at jeg skal hvile mest mulig utenom trening, spesielt pga knærne. Tipper gutta i biljardklubben er veldig fornøyd for nå peker og «beordrer» jeg mer enn noen gang Medlemmene i klubben er selvsagt også superviktig for at jeg skal lykkes.

Jeg ante » ugler i mosen» når vi skulle gå i Granåsen. Jeg visste at Josef ville sende meg opp hoppbakken. Jeg er tillatt drikkepauser på vegen opp bakken, men kun i 4-6 sekunder av gangen. like ved første avsats (2/3 oppe i bakken) er det selvsagt «intervallmodus»!

Granåsen med snø.

på veg mot «dårlige nyheter».

Jeg kom meg opp og denne gangen gikk det lettere enn de to forrige gangene. Det gir et mentalt kick. Lite visste jeg at det hadde foregått en sammensvergelse mellom far og datter mens moskusen strevde for å nå toppen. Jeg fikk et halvt minutts pause for så å bli sendt ned igjen. Jeg visste selvsagt at jeg skulle ned, men tidligere har vi jo tatt selfies før returen. Ikke denne gang. Jeg måtte gå ned igjen Å GÅ BAKKEN EN GANG TIL! Akkurat i det øyeblikket vet jeg ikke om jeg satte så veldig pris på kjærligheten mellom far og datter……..

I kjelleren, eller på toppen, fritt valg….

Dere som ser videoen skjønner nå veldig godt hva jeg mener med «Joseflatter»! Jeg fikk virkelig bryne meg da trinnene på den øverste tredjedelen var dekket med 30 cm snølag. Er det noen som har gått igjennom snøen på «skareføre»? Det skjedde hvert eneste trinn, men Josef syntes ikke synd på meg nei. Han humra godt hele veien.

For de som tror jeg er dårlig i hoderegning så er det feil. Når Josef spør om hva som er dobbelt så tungt som 184 så vet jeg selvsagt at det er 368, men jeg vet jo ALDRI hva slags lurespørsmål han kommer med….

For den som har et godt øye så kan de se at den mitterste fingeren på hansken min hadde fryst fast i «stående stilling» når jeg kom til toppen for andre gang

Fast Eddie, Hitman, Iben, Corleone og Hoinnern etter dagens dobbel!

Dagen ble avsluttet med middag på biljardklubben, en virkelig høydare. Knærne fikk kjørt seg ja. Det er alltid verst å gå nedover.

«No Pain no gain» sier Hitman, men søndag er jeg innvilget hvile og beordret til å være mest mulig i ro. Knærne er allerede mye bedre (søndag) og jeg gleder meg til morgendagens trening på Hit The Gym.

PS! Jeg må benytte anledningen til å gratulere mine utøvere med garantert gull og sølv i helgas elitestevne i biljard i Hyllestad. Vegar Kristiansen og Ronny Oldervik møtes i finalen. Vegar har allerede avgjort norgescupen sammenlagt før NM om 14 dager! Dette gir ekstra motivasjon og jeg skal løfte litt ekstra jern på trening for å hedre dere i morgen 🙂

Corleone

Jeg ønsker å reflektere litt rundt hvordan fokuset for den overvektige, og rundt de overvektige forandrer seg etterhvert som man går inn de forskjellige fasene som overvektig. Jeg har holdt mange foredrag om hvordan psyken til en overvektig forandrer seg når man blir overvektig og er derfor genuint opptatt av temaet.

Som foredragsholder om overvekt og problemer rundt dette, så oppdaget jeg fort at det var JEG som var eksperten og ikke det profesjonelle miljøet som var tilhørere. Med de profesjonelle mener jeg leger, fysioterapauter, psykologer, legesekretærer og ellers folk som jobbet rundt temaet overvekt i helsevesenet. Det er ingen 100% fasit, men jeg «intervjuet» andre overvektige som var i «fase 3» for 12 år siden, og det viste seg at det var temmelig likt om en var ung, gammel, mann eller dame. Jeg ble faktisk overrasket hvor likt vi tenkte som overvektige i fase 3.

Som en bamse på +225 kg og midjemål på over 176 cm, 181 cm høy, (Januar 2008) så vil jeg i ettertid påstå at jeg var på veg inn i «fase 4» som overvektig.

La meg forklare de 3 fasene slik jeg har valgt å kalle de. Tallene er referert til meg, min kroppsbygning og høyde. Er man høyere, kraftigere osv, så vil grensene for overgangen mellom fasene bli større, og er man kortere, spinklere så vil det være korter avstand mellom fasene. Jeg vil bemerke at det er en glidende overgang og grensene for fasene er ikke referert til akkurat et tall. Mann kan på en måte tilhøre 2 faser på en gang hvis dere skjønner hva jeg mener.

Fase 1: Ca 15 og 30 kg for tung. «Alle» kommenterer vekta di og kaller deg for matmons, pølsespisern eller lignende. «Kjekkasene» i miljøet rundt deg får aldri nok av å kommentere. Er man 10 kg for tung klarer man «skjule overlasten» med klærne, men ved 15-20 kg klarer man ikke det lenger. Det begynner nå å bli merkbart at det er tyngre å gå motbakker osv.

Fase 2: Ca 30-60 kg for tung. Da har alle «kjekkasene» og de som ikke kjenner deg så godt har sluttet å kommentere. Det er nå dine nærmeste venner og famile som ytrer sin bekymring. De er redde for hjerte/kar sykdommer og helsa generellt. Jo lengre inn i fase 2 man kommer, jo mindre får man høre fra «perifere» venner. Det begynner nå å bli verre å få på seg sokker/sko osv, og motbakkene begynner å bli pyton.

Fase 3: 60 kg for tung og oppover. Det er nå INGEN som tar opp ditt vektproblem med deg. Dels fordi dine nærmeste venner og familie er redde for å såre deg, og dels fordi man selv ikke tillater andre å bry seg. Er man rimelig oppegående så vet man selv at dette er helseskadelig, men man er fanget i sin egen livsstil. Problemer med knær, rygg osv blir mer framtredende og man er i stor fare for andre livsstilssykdommer. Jeg har hatt/har mange slike livsstilsykdommer, men de blir altså mindre og mindre framtredende ettersom formen blir bedre.

La meg nevne: Artose (slitasje knær), rygg, søvnapne, diabetes 2 eller «livsstilsdiabetes» som jeg kaller det, astma, «restless legs» (urolige føtter pga sukkerinntak), søvnproblemer, gnagsår på albuene (for å komme ut av senga), gnagsår på alle tenkelige plasser, og den verste for meg, impotens (seint i fase 3). Alt dette kommer i tillegg til den psykiske belastningen. Psykisk helse og fysisk helse hører sammen. Det har jeg fått føle på kroppen.

Den motbakken jeg nevnte i fase 1 og 2 er HELT UAKTUELL å prøve på i det hele tatt

Høsten 2010 var jeg i god form i forhold til vekta mi, eller kilo for kilo som jeg liker å kalle det. Jeg var iferd med å forlate fase 3 og gå over i fase 2. En god test på om man er i fase 2 eller 3 er å gå forbi «luftegården» til en barnehage. Er man i fase 3 kommer ungene løpende til gjerdet og peker på deg, men legger de ikke merke til deg er man nok i fase 2. Barn er ærlige og jeg har lært meg til å leve med deres ærlige tilbakemeldinger. Faktisk ganske morsomt iblant. Jeg og Hitman var på veg ned Geitfjellet for noen uker siden så stoppet det en liten gutt på 3-4 år å pekte på meg og sa til faren:

«Se den store magen»!

Både jeg og Hitman lo godt av den.

Det jeg IKKE aksepterer er utidig oppførsel og kommentarer fra fulle folk. Jeg ønsker heller ingen sympati fra venner som tar opp mine problemer med meg når jeg er på fæst. Jeg har samme fokus som alle andre når jeg er på fæst, nemlig å få «summentone» i hodet, og ha det gøy. Å snakke bare om sine problemer når man er ute for å ha det moro er meningsløst mener jeg. Jeg gidder ikke å høre på andre folks problemer på fæst, og ihvertfall ikke andres bekymringer for mine problemer.

Jeg ønsker heller ikke nå ha sympati for mine problemer og utfordringer i hverdagen. Jeg orker ikke å høre andres bekymringer for mitt hjerte osv pga all treningen, DET ER GALT FOKUS! Jeg klarer ALDRI å nå mine mål med fokus på dette.

Jeg er i de beste hender ved hjelp av Hitman. Jeg deler kun mine motganger og problemer i forhold til dette prosjektet med han og mine absolutt beste venner. Det betyr også at min mor som jeg setter over alt, ikke får dele mine innerste tanker. Hadde jeg gjort det ville jeg fått enda en bekymring å tenke på. Er det noen der ute som har hatt en bekymret mor rundt seg????? Det passer ikke for en voksen mann på 42 år og kaller seg for Corleone ihvertfall.

27 juli 2007. For å sette i perspektiv så er min gode venn fra Horten 4 cm høyere enn meg stående, men slik ble det ikke sittende!

Corleone

 

Da var det veiedag igjen i dag. Blodfokus fra både coach og «utøver»! Hitman var opptatt med en annen PT kunde når jeg kom inn døra i dag. Som god, strukturert elev starter jeg oppvarming og tøying i god tid. Vi hilste på hverandre, begge fokusert som 2 boksere som skulle inn til veiing før tittelmatch, men forskjellen var at begge hadde fokus på å nå mine, og dermed VÅRE mål.

Første veiing for 4 uker siden var rett etter nesten 2 timers tur i skogen og derfor foregår alltid veiing/måling etter endt treningsøkt. Likevel tar vi kontrollveiing like før økta slik at hvis noen spesielle mål kan oppnåes så kan vi fokusere på det under treningsøkta.

Jeg gikk på vekta og jeg ser bare de største klinkekuleøynene jeg noensinne har sett (jeg har jo ikke sett meg selv, men mine klinkekuleøyne er beryktet).

«Hva er det» spør jeg?

«Dette går ikke» sier Hitman tydelig misfornøyd. «Du er ALT for tung og det her blir ikke artig til bloggen vår»!!!!!!

Joda sier jeg, dette blir J….vlig artig til bloggen det. Han ser rart på meg som han trodde jeg hadde blitt gal.

Opp av shortsen tok jeg 3 stk kiloslodd som jeg hadde hentet fra vektvesten og spurte han om det lønte seg å ta ut disse først……….

Ha ha ha ha ha, vi brøyt ut i latter begge to og etter et halvt minutt begynte helvetet skal dere vite. Jeg hadde trigget «egoet» til Hitman selv om han syntes det var kult gjort. Hitman så at det kanskje var muligheter for noe virkelig bra.

«Nå skal du slaktes» sa Josef. Hitman var nå lagt i skuffen. Du skal igjennom din verste, eller beste økt siden vi starta, alt etter hvordan vi ser det.

OMG tenkte jeg, hvorfor kødda jeg med den som har makta her inne……….

Faderullan for ei økt. Josef var helt vill rundt meg. Pressa ut alt jeg hadde og litt til.

Han pusha meg hele veien. Kortere pauser, naziregime, men sinnsykt motiverende. Hele tiden har han full kontroll på mine slitasjer og skader, og det er meget viktig mentalt for meg.

Motivasjonsord ble brukt under hele treninga for at vi sammen skulle kanskje nå et mål:

«NO PAIN NO GAIN»
«BEACHPARTY»
«DAMER»
«KOM IGJEN OKSEN»

Han brukte også ord som vi bare må holde oss imellom , jeg lar dere tenke selv!

Så var det inn til veiing, og denne gang uten vektlodd.

WE DID IT!

174.1 kg

Det betyr 10.2 kg ned det og nytt merke fra Hitman til Corleone. HURRA!

Oppsummert etter 4 uker:

Minus 10.2 kilo
Minus siden «all time heavy» over 50 kg.

Mål for neste 14 dager er fortsatt 2.2 kg. Hitman krever ALLTID nullstilling.

Så mye er borte fra kroppen foreløpig.

PS! Hitman tydelig fornøyd da han sier at i dag skal jeg «karbes» for å holde forbrenninga igang! Jeg er griseheldig påstår han da han innvilger meg 125 gram fullkornris til middagen. For en latterlig fyr han er. Det er ikke belønning det, mer som avstraffelse vil jeg påstå. Har jo ikke hørt at det fantes noe som heter FULLKORNRIS en gang jeg……… Hva med fårikål istedenfor???

Den følelsen: Når man vurderer om man skal gidde å vaske seg under armene dusjen siden de er helt slaktet av en crazy PT!

Coachens premie!

Begge utladet, men veldig fornøyd!

Corleone

Kulturkræsj på veg mot Rocky Balboa Toppen.

Velfortjent hviledag på søndag, men faderrullan for et «temposkifte» det har vært i livet. Jeg og Ronny Hitman elsker «naming» fordi NAMING IS POWER! Temposkifte fordi så mye nytt er innført i livet. Visste dere at ulltøy f eks skulle vaskes i noe som heter Milo??? Det har jeg lært nå!

Forrige uke hadde jeg 10 treningstimer fordelt på 5 økter. Blanding mellom restitusjonsøkter og økter helt etter Josefs strenge naziregime, but i love it

Hitman var snill på trening i går. Han informerte om at treningsmengden for øyeblikket er «makset ut» og gårsdagens økt skulle være snillere. Det blir godt ja tenkte jeg, endelig koseøkt på Hit The Gym der jeg kunne bruke falkeblikket på omgivelsene litt. Men etter kort tid så måtte jeg spørre Hitman:

» Skulle ikke vi ta det rolig i dag da, det er jo bare mer og mer vekter jeg presser nå?»

» Itj rolig på trening da din dust» får jeg til svar, og så lenge var Adam i paradis……

Det ble altså ingen kjære mor på gårsdagens trening heller, og økta ble meget god den. Hitman varsla at på torsdagens trening kunne han ikke komme. Han ville bare være der under veiing. What?? Hvem er det som kommer da måtte jeg spørre?

«Josef in person»

» PÅ TORSDAG KOMMER JOSEF OG BARE HAN, HITMAN KOMMER BARE TIL VEIING HAN».

Klar advarsel altså, men det er slik det må være hvis resultater skal oppnåes!

Så vil jeg ha meg frabedt en ting fra alle der ute. Jeg aksepterer IKKE at Hitman får sympati fordi han gikk tur 7 km for så å gå 184 trinn opp hoppbakken. Han hadde kun skarve 168 kg som ballast på turen og det er da ikke noe å skryte av? I tillegg får han tatt av seg 67 kg rett etter turen den j…vla heldiggrisen…….

Så til dagens kulturkræsj!

Dagen ble startet med det humoristiske slaget. Jeg dro innom min faste bensinstasjon Shell-711 Rosten for å fylle bensin for så å møte en kremmer av rang, nemlig Terje Emilsen! Han sa når jeg kom inn døra:

«Du er kunde nummer 15 i dag og får derfor gratis hamburgertallerken», ha ha ha ha, han vet godt om dette prosjektet og gnir det inn. Jeg har desverre ingen sympati for at hamburgeromsetningen din har sunket med 10% siste 2 måneder selv om jeg vet hva grunnen er……..

Dagens restitusjonstur var med Marit Sprett Pedersen, eller Frøken Sprett som hun heller liker å bli kalt. Hun iført vinterjakke, lue, votter, ull over, ull under, ull ved siden og jeg med shorts og tynn ullgenser. I denne varmen måtte jeg selvsagt brette opp armene på deler av turen. 2 1/2 time i marka rundt området Hestsjøen. Ingen imponerende km tid, men dette er et meget tungt terreng med mye myr, bratte bakker og mange utfordringer. Frøken Sprett tok igjen i dag skal dere vite. Hun fant plutselig ut at vi skulle opp en bakke som for meg betyr nedi med knærne enkelte områder, ja så bratt var det. På toppen stod hun og tok bilde av en slitsom moskus som kom hesblesende etter.

J…….vla drittkjæring……..

«Kom igjen no lattsabb» fyrer hun laus mens hun står som en unge lenger oppe i bakken og ballanserer på et tre som hadde falt ned. J….vla drittkjærring tenkte jeg når hun stod der og fryda seg på toppen, men det gikk fort over når vi endelig kom i lettere terreng. Dagen foregikk etter mine premisser (altså mannen) og nå fikk hun endelig tatt igjen.

For premissene var satt på forhånd av meg. Skal vi på tur skal vi IKKE fylle kroppen med kun kaffe. Oppmøte K2 for riktig inntak av energi. Siden hun er veldig damete så fikk hun en smothie, mens jeg måtte ta mer powerfull variant. Klagde på at det ikke fulgte med sugerør og paraply gjorde hun også, men det lever jeg fint med.

Etter 2 timer var det bestigning av dagens mål, nemlig selfie på «Rocky Balboatoppen». Høyeste punkt rett bak Sivilforsvaret like ved Hestsjøen. Den toppen betyr mye for meg. I 2008 var det et av mine første delmål å bestige, og jeg brukte 6 mnd med trening/endret livstil før jeg endelig klarte det. Den gang brukte jeg 1 time 35 min fra bilen og opp dit (den korteste veien). I dag klarer jeg nok samme løype på ca 25 min vil jeg tro. Herregud hvor dårlig form jeg var den gang, jeg er ikke akkurat noen Usain Bolt nå heller.

Vi fant et hundebånd hengende på et tre, og det skulle Frøken Sprett koble meg på…….

Etter en omvei på ca 2 timer så var vi endelig på toppen av «Rocky Balboa»! Vet dere hva? Frøken Sprett måtte pent innta en restitusjonsdrikk når vi endelig kom tilbake til bilen, Godt jobba! Skal kroppen bygges så må kroppen ha riktig næring har Hitman lært meg!

Frøken Sprett lurte på hvor tungt Vektvesten til Hitman var, og det fikk hun vite, den lå nemlig bak i bilen. Hun fikk den ut, men måtte ha hjelp til å få den tilbake i bilen igjen.

Veiing på torsdag, men jeg vet ikke om jeg frykter vekta eller Josef mest!

PS! Hare med rosa genser var motiverende, men jeg tillater ikke harer med adamseple å gjøre det samme…..

Corleone

Tjukkasbloggen 2 november 2014:

Rollebyttet – helt normal galskap..!

Etter ei knallhard treningsuke var det klart for The Ultimate Challenge from Corleone to Ronny Hitman! Jeg må ærlig innrømme hadde jeg vært alene om kampen mot vekta denne lørdagen hadde jeg «skulka»! Hofter/lår var stinne og støle, men når Hitman innkaller så er det bare å underkaste seg samt gjøre riktige forberedelser.

Som en innskytelse må jeg nok engang berømme støtteapparatet jeg har. Hoinnern hadde for andre lørdag på rad tilbudt seg å lage mat etter eventuell treningsøkt.

Hoinnern:

«Drar du på trening lørdag så står riktig næringsrik mat til deg klar på K2 (biljardklubben) til ønsket tidspunkt»!

Så har vi vår dataekspert Tor-Inge «Toro» Johansen som selv ringer for å purre framdrift på bloggsida tjukkasbloggen.no. Han satt hele fredags kveld til kl 02.15 på natta og jobbet med bloggen sammen med meg. Maaaange timer ar han lagt ned i forkant av dette, og kjenner jeg ham rett så blir det mange timer til…….

Ultimate Challenge:

Fredag kveld ble strøsand kjøpt inn til «biljardklubben», det er viktig å være smart og lur på samme tid. Strøsanda fikk vi også brukt til «The Ultimate Challenge». Gjennom uka har jeg ved flere anledninger prøvd å få Hitman til å revurdere hva han skulle igjennom, ihvertfall bruke mindre vekt. Han vek ikke en tomme, «ALL IN» sa han hver gang. «Sulle dulle» hører IKKE hjemme i repertoaret til Hitman!

På veiing kvelden før veide Hitman 101.6 kg og med oppakning skulle han nå bli 168 kg, gå tur/retur Granåsen-Rønningen for så å avslutte med 184 trinn opp hoppbakken! Jeg er ca 10 kg tyngre, men vi kaller det «uavgjort» i belastning da mine kg er mer jevnt fordelt og sådeles mer «komfortable» å bære. Hitman meldte også om smerter i skuldrene pga av belastningen, men jeg er frekk nok til å også kalle det «uavgjort» siden jeg går med smerter i knærne Jeg anbefaler INGEN å prøve dette etter Hitman. Han er topptrent og med relevant fysisk form iforhold til utfordringen som Norgesmester i vektløfting i 2014 i + 40 års klassen.

Hitman og undertegnede rendyrker «nosytfilosofien». Dvs at det ikke er lov til å syte, men alt må foregå innen «rimelighetens grenser» slik som vi har valgt å kalle det. Underveis la vi inn stopp der jeg normalt får lov til å hvile, og vi la inn intervalltrening der jeg normalt må gjøre det. Alt måtte med andre ord altså foregå likt.

Hitmans «tallmanipulasjon» har jeg nå endelig fått på film og det koser jeg meg over. Han har en tendens til å alltid få pausene kortere «enn avtalt», Hvor mye jeg skal spise blir ørlite mindre som en selvfølgelighet osv osv. Han sniker inn ting som om det er nevnt hundre ganger før, men han er sjefen. Likevel har vi fokus på humor rundt dette.

Jeg prøvde meg på gode samtaler underveis slik som han gjør når han motiverer meg, men i en skikkelig motbakke får jeg til svar:

«Æ høre du snakke, men det e helt uinteressant og gidde itj å fokuser på det no»!

Ha ha ha ha, right back at you

Rollene var altså byttet om, jeg som filmskaper/journalist og han som utøver. Endelig fikk jeg se Hitman rødsprengt i trynet, pustende som en okse på jakt etter kviger på våren, og med frustrasjon i blikket. Han beholdt maska meget godt, men jeg leser litt mellom linjene jeg også

Oppe i all fryden min glemte jeg på en måte at jeg måtte gjennomføre alt dette sammen med han. Hitman hadde snakket mange ganger om hvor rått det ville bli med selfie av oss to sammen opp ved toppen ved hoppkanten. Fy søren for en motiverende fyr. Tenk at han er villig til å gjennomføre dette for at jeg tilslutt skal lykkes med prosjektet?

Elleville sener foregikk på toppen ved hoppbakken. Vi var begge i lykkerus. Jeg melder om en dødssliten Hitman som så ut som en pjuskete katt når han satte seg i åpningen i bildøra mi. Det er den samme følelsen jeg har etter ei økt med Hitman etter at djevelen Josef har vært med på trening! Tipper han fikk kjenne det utover kvelden og natta også!

Da vil jeg si til min trener og coach:

» Æ E DRITSTOLT OVER DÆ»!

For en fantastisk støtte du gir meg. Å svikte deg etter dette føles på nåværende tidspunkt som utroskap av verste sort.

PS! Jeg spurte Hitman hvor mange kalorier det var i nakkekoteletter iløpet av turen for det var det Hoinnern hadde på menyen. Ca 150 sa Hitman. Til min store forskrekkelse så jeg at det var over 300 kcal på kvelden. Jeg var i sjokk og måtte ringe Hitman.

» Du spist fettrainna å du ja» sa han som om alt var min skyld. Hvordan skulle jeg vite det, det er jo det som er godt. Men som en god elev hadde jeg kalorier tilgode på kvelden og havnet på tillatt estimat alikevel!

Her er turen:

 

Corleone