Først og fremst mor, kone, venninne, kollega og treningspartner!

Gjennom mitt søskenbarn, selvutnevnt supporter nr 1 Rigmor Boysen , har jeg blitt kjent med bestevenninna og barndomsvenn Eva Evine Heramb . Når sant skal sies så kjenner jeg jo henne litt fra før. De vokste opp på Gaupen i Hedemark og meg bekjent går det ikke an å komme mer på bondelandet enn denne plassen. Jeg tilbringte mine vinterferier og store deler av sommerferiene i Gaupen. Som guttungen var jeg helt sikker på at jeg skulle flytte dit når jeg ble voksen…

Eva var datter av de som drev Soug Camping og litt av en energibunt fra tidlig alder. Fra Rigmor og opp til campingen tok det ca halvtime å gå, men dit måtte vi bare. De hadde flipperspill og ei huske som hang i ei line og den var vel brukt av både barn, ungdom og voksne. De voksne campinggjestene som utfordret huska var særdeles glade, men i ettertid har jeg skjønt at de sansynligvis hadde drukket voksenbrus…

Som supporter nr 1 påfølger det selvfølgelig utvidete oppgaver. Rigmor er en av de jeg har mest kontakt med utenom de jeg har nærme rundt meg i Trondheim. Ei jeg kan ringe til bare for å høre stemmen når det går tungt, eller ei jeg vil dele gleder og framganger med. Det å lykkes er svært vanskelig på egenhånd, nærmest umulig vil jeg si.

«Ingen blir god alein»


Jentene informeres om økta med Hitman.

Gjennom våre samtaler har Rigmor fortalt meg om bestevenninna som inspirerer henne med sitt gode humør og sine positive holdninger til de rundt seg. Etter barndommen har jeg møtt Eva ca hvert tiende år, men når jeg nå møtte henne igjen så var det som om vi hadde kjent hverandre meget godt i mange år. Særdeles utadvendt og skravlebøtte av rang. For første gang siden bloggens start må jeg innrømme at jeg ble parkert i snakking. Litt av et kunststykke må jeg si 🙂 For øvrig må jeg tilføye at det er supert å være skravlebøtte når det fører til at de rundt deg får masse positiv energi!

Det satt langt inne for Rigmor å fortelle at Eva hadde en sykdom som utfordret henne stort i hverdagen. Dette var noe Eva egentlig ønsket å dele kun med de nærme rundt seg. Jeg tok mot til meg og spurte om hun ville dele sin historie på bloggen. Hun tok god betenktningstid og svarte at hvis jeg mente det kunne hjelpe andre så fikk jeg lov. Eva var svært opptatt at hun ikke skulle framstilles som Eva med den fæle «K» sykdommen, men først å fremst som mor, kone, venninne, kollega og treningspartner, og i den rekkefølgen! Forrige helg kom Eva og Rigmor på besøk til meg i Trondheim. De skulle trene med Hitman og vi skulle gå tur rundt Granåsen og tilslutt opp hele hoppbakken. Vi hadde selvsagt også satt av tid til å kose oss. Vi hadde ei fantastisk pinsehelg.

Videointervju i Granåsen pinseaften.

Eva har sykdommen Follikulær lymfom non hodkins grad 2.
Link finnes her: http://www.helsebiblioteket.no/…/12.1.2-moden-b-celle-neop…/

Eva fikk diagnosen 6 september 2008 og valgte i tiden etter å legge om livsstilen. Hun begynte å trene og de siste 2 årene har hun vært røkfri. Hun irriterer seg faktisk over hvor lett det var å slutte å røyke, ihverfall i ettertid. Hadde hun vist det var så lett så skulle hun ha gjort det før sier hun nå. Trening og sunt kosthold er med på å holde sykdommen i sjakk, og ikke minst holde tankene bort fra sykdommen. Alle dagene er selvsagt ikke rosenrøde, men sunn og aktiv livsstil gjør hverdagen mye lettere. Hun forteller entusiastisk om den tunge dagen da hun bestemte seg for å en skitur med ordboka plugget til ørene. Hun levde seg sånn inn i lydboka og måtte snu seg mange ganger da hun var sikker på at morderen i lydboka var rett bak henne i skisporet. Snakk om å endre fokus. En tung dag i forhold til sykdommen ble en spennende dag i skisporet.

IMG_4042
Hitman instruerer i løfteteknikk.

IMG_4135
Så sliten kan man bli:

Vi snakket veldig lite om sykdommen denne helga. Eva ønsker lite fokus rundt dette. Hun ønsker fokus på det å leve, ha et godt liv, være der for dattera si, mannen sin, venner, kollegaer og treningspartnere. For en fantastisk innstilling. Jeg ble supermotivert av å ha slike mennesker rundt meg. Det er lenge siden jeg har lært så mye på kort tid. Tusen takk til både Eva og Rigmor for ei strålende og lærerik helg.

 

«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»

Corleone

Blogglistenhits

Ny reloadperiode!

Etter å ha kjørt hardt i lengre tid er jeg nå inne i en reloadperiode. Kroppen trenger tid til å ta seg igjen. Det kan ikke kjøres hardt hele tiden. Det tærer både fysisk og psykisk. Coach Hitman følger dette med argusøyne og er en meget god rådgiver i så måte. 14 dagersperioden for 2 ganger siden var den hardeste jeg har hatt mentalt, og forrige periode var den hardeste jeg har hatt fysisk. Siste 2-3 ukene har jeg likevel lagt inn 3 hviledager pr 14 dag og har tenkt å gjøre det slik i de 3 neste ukene også. Siste periode før ferien er det planlagt kun 2 hviledager siste 14 dager. Uansett må jeg lytte til kroppen. Jeg tar hviledag der jeg føler kroppen trenger det og synes jeg har blitt flink til dette. Vi jakter de 5 siste kiloene for 100 kilosmerket før sommerferien noe som er litt lavere tempo enn det vi har hatt hitill. Det er godt å senke skuldrene litt, men dette blir ikke lettere bare for å ha sagt det.

Vi ligger langt foran skjema med tanke på det opprinnelige målet som var 50 kilo på et år. Det klarte vi på 7 1/2 måned. Riktignok ble målet oppjustert til 55 kilo på et år samme dag som vi veide første gang (9 oktober 2014), men 50 kilo med Hitman var en stor milepæl. Jeg får ofte spørsmål om det var hardt å begynne trening med Hitman i fjor høst. Ja det var det, men det var godt å være i et team. Jeg føler både familie, venner og støttespillere på facebook og bloggen er en del av teamet.

«Ingen blir god alein»

Den største kampen jeg hadde var likevel i 2008 da jeg med veldig dårlig helse la om livsstilen. Nesten 230 kilo tung, storrøyker (på fæst vel og merke), astma,diabetes, søvnapne, restless legs, abstineser for sukker, slitasjer i hofte/knær, betennelser, sår på flere plasser på kroppen, hygiene var vanskelig, og det verste av alt, impotens. De kiloene jeg la på meg fra 185 kilo til nesten 230 kilo virket som 100 kilo. Problemene eskalerer når man når en viss grense. Kroppen var ikke «så ung » lengre og trengte lengre tid på å ta seg igjen. Jeg klarte å gå maks 30-40 meter på flat mark og det betydde opp mot 1 minutt gange det, aldri mer…

Bortsett fra slitasje i knær, hofter er helsa MYE bedre nå. Astmaen har også bedre. Resten av livsstilsykdommene er helt borte eller vesentlig bedre. Sålenge jeg planlegger hvordan jeg bruker hofter/knær så fungerer hverdagen ganske så bra. Disse slitasjene skal jeg leve fint med, det er ikke noe annet alternativ. Alt handler om planlegging og tilrettelegging. Som selvutnevnt mester i nettopp planlegging og tilrettelegging når helsa var på sitt verste, så er det en smal sak å overføre dette til hvordan kroppen skal brukes nå. Helsa er generelt god den. Super form kilo for kilo. Jeg ønsker å ha et godt liv og føler meg i dag superheldig. Støtteapparatet kan ikke takkes nok!

Kristin Harepus!

En stor del av støtteapparatet er Kristin Harepus. Hun er en av de som har gått aller mest tur med meg siste 5-6 årene. ALLTID på mine betingelser når det gjelder fart og terreng, tja kanskje utenom de siste turene da. Jeg er i mye bedre form nå. Sålenge vi unngår asfalt er jeg «good to go»!

Kristin er en del av gutta i biljardmiljøet. Hun hadde sammen med venninda Toril verdensrekorden i å spille lengst biljard sammenhengende tilbake i 1999 (42 timer 22 min). Jentene knuste gutta i utholdenhet 🙂 Hun har mange ganger deltatt når vi biljardgutta skulle spise «cowboylunsj». Det vil si stekt, potet, egg, pølser, bacon og masse ketchup det. I fjor la jeg derimot merke til en «snikinnføring» av harepusen. Er man en del av gutta så må man også bidra med tilberedning av mat. Innimellom var det hennes ansvar også.

«Hva er dette»?

Spurte jeg da hun første gang serverte reint kjøtt og wokede grønnsaker istedenfor skikkelig cowboylunsj.

«Vi skal spise sunt innimellom også»

Det var Harepusens måte å si ifra at hun var bekymra for hvilken retning helsa mi var på veg igjen. Maten var knallgod den, men jeg syntes nok hun var i overkant frekk i matvalget. Cowboylunsj er cowboylunsj…

Kristin har bidratt med å lage sunn og riktig mat til meg i dette prosjektet siden fjor høst. Hun lager opp 20-40 porsjoner av gangen slik at jeg vet at det er laget på helt riktig vis og jeg vet ca kaloriinnhold. Maten fryses ned slik at jeg har stridsrasjoner klar med en gang etter trening. Jeg lærer meg å lage flere og flere retter underveis. Det å lære mer om matlaging har vært en stor berikelse. Med full forståelse for de som mener sunn mat er dyrt så må jeg presisere at mitt matbudsjett er mer enn halvert. Hva tror dere det kostet å gi en vill moskus drivstoff i år etter år. Det handler om prioritering.

IMG_3132
Harepus lager stridsrasjoner med mat. Bildet tatt 9 desember 2014.

I dag (onsdag 27 mai) så er det ny skogstur på gang og hvem skal være med, jo nettopp Harepus. Turen gikk hjemmefra meg til Rønningen gård hvilket betyr helt riktig terreng for mine knær. Gud bedre hvor mye jeg lærer av disse damene på tur. I fjor høst fikk jeg beskjed om at ulltøy skulle vaskes i noe som heter Lambi. Eh, korreksjon, Milo heter det vist…

Jeg fikk stygge øyne mot meg i dag da jeg fortalte at den nye treningsskjorta mi tålte bare 30 graders vask, og i mitt hode passer den da fint sammen med ulltøy. Man må spare tid, det skjønner vel alle???

«Hvordan tror du den t-skjorta ser ut etterpå»

Sitat Harepus

Man får vel bare høre etter…

FullSizeRender
Fra dagens tur til Rønningen. Herlig energi på den litt over 2 timers lange turen.

«Ingen blir god alein»

Corleone

Veiedag 21 mai!


Videointervju

Jeg skrur tiden 1 1/2 år tilbake i tiden. Jeg hadde møtt en svært dyktig ergoterapeut som jeg har omtalt tidligere i bloggen.

«Du skulle hatt deg PT du Rune, jeg kan trene deg jeg»

Et usedvanlig tilbud fra noen jeg knapt nok kjente. Hun var særdeles profesjonell i jobben sin samtidig som hun ga meg inspirasjon. Hun ga meg følelsen over at det bodde noe i meg. Mitt hovedfokus var ikke vekta i første omgang, men å trene bort betennelsene jeg hadde i knærne. Vekta fikk jeg ta litt senere tenkte jeg…

Jeg tenkte mye på det hun sa vinteren og våren 2014. Når min mentor Torstein TrickWik også pushet meg mot PT så tenkte jeg:

«Du også???»

Torstein sa:

«Skaff deg PT, søk ny inspirasjon. Det er mange som er glad i deg og vi er redd for å miste deg»

Det ble ikke ergoterapeuten som ble min PT, men likevel har hun vært en viktig støttespiller i ettertid. Hun har stilt opp flere ganger for å hjelpe meg med motivasjon. Ergoterapeuten heter Heidi Hagestande og hun fikk nicknamet Evita av meg.

Etter å ha sjekket referanser i smug så Kontaktet jeg PT Ronny Fevåg som etter kort tid fikk nicket Hitman. Han fikk meg til å senke skuldrene og tenke lansiktig. Han hadde stort fokus på riktig kosthold og hans motto er «funksjonell kropp i hverdagen».. Vårt samarbeide er nøye beskrevet i bloggen så det skal jeg ikke bruke mye tid på her. Han frontet først at vi skulle klare 50 kilo på et år hvis jeg gjorde hva han sa. Han brukte 14 dager på å vurdere mine skader samt å bli bedre kjent med meg igjen. Vi var svært gode kompiser i ungdomsåra, men vi hadde ikke truffet hverandre på 20 år. Etter første veiing så sier han:

«129 er et fint tall, vi går for det»

Hmmmm, det er 55 kilo det svarte jeg, hva hendte med 50 kilo som du først sa?

«50 kilo er mitt bidrag, skal ikke du bidra også? Du har bare 5 kilo å bidra med»

Jeg må innrømme jeg fikk klinkekuleøyne, men jeg liker slik innstilling.

Heidi Evita ble kontaktet igjen denne veieperioden. Jeg trengte ekstra motivasjon. Jeg spurte om hun ville stille på bilde sammen med meg hvis vi klarte målet allerede denne uka og det er etter 7 1/2 måned. Det ville i så fall være dobbel symbolikk for meg. Ergoterapeuten veier nemlig 50 kilo. Jeg har nemlig vært frekk nok til å spørre hvor mye hun veier…

Vi manglet 1.6 kilo for å klare 50 kilosmålet. Klarte vi 2.0 kilo kunne vi også notere 95 kilo totalt siden «all time heavy»

Resultater:

IMG_4088

  • Vekt 133.8 kilo
  • Vektreduksjon siste 14 dager 2.1 kilo
  • Vektreduksjon siste 32 uker (7 1/2 måned): 50.5 kilo
  • Vektreduksjon siden «all time heavy»: Ca 95 kilo

IMG_4090
Jeg synes jeg kler diss 50 kiloene mye bedre enn de jeg har kvittet meg med siste 7 1/2 måned

«WE DID IT»

Jeg må takke alle støttespillere jeg har. Det største valget jeg har gjort var å spørre om hjelp. Tusen takk til dere alle sammen. Også stor takk til dere som følger meg på Facebook og bloggen. Deres støtte er uvurderlig!

Hitman hadde nyheter til meg på selve veiedagen. Vi jakter nå kun de siste 5 kiloene mot 100 kilos vektreduksjon i løpet av de neste 3 veieperiodene fram til ferien. Det er 6 uker det. Han sier jeg skal få senke skuldrene etter flere harde 14 dagersperioder. Han går dermed bort fra målet om 2.2 kilo hver 14 dagersperiode.  Hmm… jeg liker hans vurdering …

IMG_4092
Heidi Evita stilte opp nok en gang som motivasjonstrigger.

«Ingen blir god alein»

Corleone

Blogglistenhits
 

På vei mot ny veiedag!

Torsdag 21. mai er det ny veiedag og målet om 2.2 kilos vektreduksjon står fast i grunnpilaren. I hvert fall gjør det det enda. Den dagen vi har nådd 55 kilo ned sammen jeg og Ronny Hitman, vil nye planer legges mot nye mål. Det ultimate målet er 99.9 kilo. I så fall vil det være en vektreduksjon på ca 128 kilo vil jeg tro. Jeg har definert min vekt til å være 228 kilo da jeg er helt sikker på at jeg var over 225 kilo. Midjemålet mitt i «glansdagene» ble jeg korrigert på her om dagen. Min gode venn og faste klesleverandør Jan Ove Reinås hos Gunnar Ree var innom meg med nye «stridsklær» og vi hadde også tid til en kaffe.

«Ser du skriver midjemål 175 cm, men æ mene æ målt 176 cm til den største buksa di»

Jeg har nå sjekka buksa og Jan Ove har rett. Det står 176 i den buksa. Historien skal også tilføyes at jeg IKKE brukte buksa jula 2007. Den hadde blitt for trang. Det var også dressjakka. Det var enkelt å ikke bruke dressen. Det var bare å unnlate å møte i selskaper. På juleaften hos min mor møtte jeg i treningsklær, det har jeg gjort flere ganger. Jeg lover at det har skjedd for siste gang. Jeg må gi kred til Jan Ove for god husk, men jeg må tilføye at det kanskje ikke er så rart at «sjefen i hoppbakken» vet bakkerekorden i sin egen bakke…

50 kilo ned på 7 1/2 måned?

Vel vitende om at vi har 2.2 kilo som «minimum» vektreduksjon hver 14 dag så er det 1.6 kilo ned som virkelig teller denne gang. Da har i tilfelle jeg og Hitman klart 50 kilo på 7 1/2 måned. Han lovte meg 50 kilo på et år hvis jeg gjorde det han sa. Dette hadde han vurdert både ut i fra hvordan jeg var som person og selvfølgelig mitt utgangspunkt som var 184.3 kilo ved første veiing hos ham. Han kalkulerte også inn mine skader i prosessen (slitasje i hofte/knær) og viste jeg trengte tid til ekstra restitusjon underveis. Målet er funksjonell kropp i hverdagen som også er Hitmans motto. Vi hadde holdt på i ca 14 dager før vi veide oss og jeg hadde levd slik som jeg mente var sunt i ca 14 dager før det. Jeg hadde sannsynligvis vært noen kilo tyngre 4 uker før første veiing. Hitman var svært nøye med å ikke stresse meg med noe som helst før vi virkelig satte i gang og definerte de første mål.

«Vektreduksjon tar tid og tid har vi nok av»

Sitat Hitman.

Med til historien hører også med at etter første veiing så sa Hitman:

» 129 er et fint tall og vi går for det»

God i hoderegning som jeg er så utbrøt jeg:

«Det e 55 kilo og ikke 50 som du sa først, hvor skal dette ende?»

«De 50 kilo er mitt bidrag, de 5 ekstra er ditt bidrag, noe må vel du også klare???»

Hitman kvesta ut av seg denne meldinga som det mest naturlige i hele verden. Jeg elsker slik attityde og det minner litt om Nils Arne Eggen vil jeg påstå. Slik har også samarbeidet vært så langt:

«Kjeft når det går bra og oppmuntring med motgang»

Kom Mai du skjønne milde!

IMG_4015
Bosbergheia 16 mai

Nå i mai foregår det meste av treningen ute i naturen. Det er det som motiverer meg mest akkurat nå. Det blomstrer ute i naturen og insektene har enda ikke vist sin besøkelsestid. Det er ikke for kaldt og ikke for varmt. Jeg bryr meg fint lite om været i alle årstider bare for å ha sagt det, men «innen rimelighetens grenser gjelder, ALLTID. Jeg går ikke på utetrening i storm eller orkan. Mitt hverdagsantrekk er shorts nå og det har det allerede vært i 4 uker. I fjor gikk jeg i shorts helt til 4 november. Jeg bare er sånn…

IMG_4018
Restitusjonstur til vakre Leirsjøen 17. mai

De 3 siste treningene har vært slik:

  • 16 mai tur opp til Bosbergheia, totalt 2 timer 40 min, medium pluss intensitet
  • 17 mai tur hjemmefra til området leirsjøen, 1 time 10 min, restitusjonstempo/lett pluss intensitet
  • 18 mai tur hjemmefra til Rønningen gård, totalt 2 timer 10 min. Medium intensitet.

Tøying regnes alltid inn i treningstiden, det har Hitman lært meg.

IMG_4033
18 mai

Tirsdag er det trening med Hitman på Hit The Gym. Onsdag har jeg treningsfri. Det er unormalt dagen før veiing, men jeg har ikke mulighet for vanlig restitusjon etter veiedagen denne gang og da må vi gjøre det slik. Jeg får besøk av supporter nr 1 Rigmor Boysen og bestevenninna Eva Evine Heramb. Vi har treningsseminar i helga, og de skal på fredagen trene med Hitman og vi skal på tur på lørdag. Det er de langsiktige resultatene og motivasjonen som gjelder, ikke KUN neste veiing. Denne helga betyr veldig mye for motivasjonen min, og jeg endrer derfor litt på det «normale opplegget».

Wish us luck!

«Ingen blir god alein»

 

Blogglistenhits

«Arild Sjøgren Fæst»


Intervju med Arild på Rønningen Gård

Allerede på ungdomskolen møtte jeg denne fyren. Jeg var ca 13 år og han var ca 18 år. Jeg elev ved Flatåsen ungdomskole, han som midlertidig vaktmesterassistent på samme skole. Han var blid og hadde god kjemi med de yngre ungdommene. Han jobbet ikke der lenge, men jeg husker ham godt. Bare 2-3 år senere skulle jeg møte han igjen men i andre omgivelser. Vi hadde fått en felles interesse nemlig biljard. Jeg som fremadstormende utøver på veg mot norgestoppen, han mer på hobbyplan.
Vi møttes titt og ofte på biljardhallen som ble startet opp på Flatåsen desember 1986.

I 88-89 fikk jeg og kammeraten min Roger lov til å være med de yngre voksne og voksne fra biljardmiljøet med på fæst. Vi hang selvsagt også ut med ungdommer på vår egen alder, men disse festene var meget spesielle, og innimellom var vi med disse «galingene» som vi mente var de artigste vi kunne feste med. Vi ble introdusert med Smokie, Bonnie Tyler og Bonnie M, mens ungdommene på vår egen alder hørte mest på Europe og Samantha Fox…

«Sjøgren Fæst»

Det var 2 stk som arrangerte de råeste festene, den ene het Frode, mens den andre var selve «kongen av ville fester». Han het Arild Sjøgren. «Vaktmesterassistenten» var svært populær i miljøet. Han var snill og god og delte alt han hadde. Gudene skal vite at han ikke hadde mye. Bak fasaden til denne nå unge mannen skjulte det seg mye tragedie. Noe viste jeg vist om, men langt ifra alt. Jeg spurte Arild tidlig i vinter om han ville dele sin historie gjennom bloggen vår. Det tok Arild 3 måneder å motivere seg samt å skrive ned det han husker fra en svært destruktiv livsstil. Som venn syntes jeg det var vondt å lese alt dette. Ca 50 kapitler skrevet på dårlig norsk. Arild har dysleksi noe som har vært et mareritt for ham hele livet, fram til nå i senere tid. Det imponerer meg at han gutser slik og skriver så omfattende til tross for sitt handicap. Arild var svært ydmyk da han sendte meg dette for ca en måned siden. Han syntes det var godt å dele sin historie med en venn og overlot til meg om jeg ville dele dette videre på bloggen.

Så hvorfor synes jeg det er interessant og viktig å dele slik en historie på bloggen? Mitt og Arild sitt poeng er at man kan reise seg nesten uansett hvor langt nede man er. Likevel trenger man et nettverk av støtte for å kunne endre livsstil noe som leder inn på det mest brukte postulat i bloggen nemlig:

«Ingen blir god alein»

Arild sin historie!

IMG_2056

Arild vokste opp med rus tett innpå livet allerede fra tidlig barndom. Han ble utsatt for overgrep i tiden før han skulle begynne på ungdomskolen. Omsendighetene i livet hans førte til at han eksperimenterte med rus allerede i barndommen. Sniffing av lightergass fra 8-10 års alderen. Meget høyt alkoholforbruk, røyking av hasj/cannabis, og det endte opp med sprøyter med heroin. Arild endte opp på isolat på sykehuset kun 38 kilo tung. Han tok ikke til seg næring og hadde fått Hepatitt A gjennom sitt sprøytebruk. Mat og vitaminer ble gitt intravenøst og legene mente de kom til å miste ham. Sidemannen på isolatet mistet livet av samme grunn. De hadde ikke antibiotika som kunne takle sykdommen. Arild sitt liv var overlatt til høyere makter.

Noen år før hadde jeg altså blitt kjent med Arild. Jeg trodde kun han drev med alkohol den gang. Det gjorde han nok også, men livet gikk i bratt utforbakke i tiden etter at han forlot biljardmiljøet. Jeg husker jeg møtte han da jeg var 23 år på en pub på Heimdal. Jeg skjemtes over meg selv da jeg da var 145-150 kilo. Han husket jo meg som en topptrent unggutt og her satt jeg altså 3-4 år etter kraftig overvektig fordi jeg ikke tok vare på helsa mi. Arild husker ikke dette møtet. Han var så langt nede, men han kjente meg igjen den kvelden. Han var glad over å se meg. Jeg glemmer aldri klemmen og håndtrykket hans. Det var som å klemme et skjellet og håndtrykket var som å løfte et brev. Enda verre skulle det bli.

Mer forstod jeg den gang over episoden som utspant seg på sykehuset 5 år tidligere. Arild var på RIT for å ta en operasjon. Stolte 18 åringer med førerkort besøkte selvfølgelig jeg og Roger Arild på sykehuset denne fredagen. Arild kom ut i røykestua trillende med dryppet ved sin side. Det var lov å røyke på sykehus den gangen. Han var så glad over å se oss at han sa umiddelbart:

«Gutter, dette må feires med en fæst»

Hæææ, du kan da ikke feste nå svarte vi, du er jo lagt inn???

«Selvfølgelig kan vi det» svarte Arild

Han gikk inn på rommet, koblet fra utstyret og vi forsvant ut fra sykehuset uten at han varslet sykepleierne. Hva skulle vi guttungene si? Han var jo kongen av ville fester…

I bilen på veg hjem til Flatåsen hadde han nok en vill nyhet. Han hadde mistet jobben som vaktmesterassistent i boretslaget og han var kastet ut av leiligheten som var knyttet til stillingen som vaktmester. Naboene er gale på meg, men jeg har fortsatt nøkkel. Kom igjen gutter, dette må feires. Dette var en av de siste festene vi hadde med «kongen av ville fester». Han var fortsatt i biljardmiljøet, men fra nå av mer sporadisk de neste 2 årene før han forsvant helt.

Livet i gave!

IMG_2054
Fargesprakende turkammerat.

For ca 2 år siden hadde jeg blitt venn med Arild på Facebook. Det virket som livet hadde blitt bedre og når han var i Trondheim igjen inviterte jeg han med på skogstur. Vi gikk skogstur 17 mai 2013 og da fikk jeg deler av hans historie, det han husker selvfølgelig. Etter dette har han både besøkt biljardklubben vår ved et par anledninger og vi har hatt 2 nye skogsturer.

Han kan fortelle om mobbing på barne og undomskolen pga sin dysleksi. Arild måtte gå om 6 klasse og på ungdomskolen lærte han ingenting. Arild ble satt i en klasse for vanskeligstilte og brukte dagene han møtte på skolen til å sove ut rus på en sofa i et «klasserom i kjelleren». Han ble kastet ut av sin opprinnelige klasse fordi han ikke var «lærevillig» og sleit med dysleksi. Det var mindre forståelse for slike ting den gang.

Arild har slitt med Epilepsi stort sett hele sitt liv og det er den sykdommen som gjør at han i dag er ufør. Arild synes likevel det er viktig å bidra i samfunnet og han har reist rundt i Norge for å hjelpe ungdommer med lærevansker og dysleksi. Hans liv i dag går ut på å planlegge hverdagen for å unngå nye epilepsianfall. Det krever sunn livsstil, nok søvn og fysisk aktivitet. Frykten for nye anfall er likevel energikrevende og en belasting mentalt. Jeg har selv sett Arild hatt epilepsianfall på biljardsalongen den gang jeg var 18 år. Det var ikke et hyggelig syn for å si det mildt.

Bindalen og livet i gave.

Arild fikk livet i gave den gangen han overlevde på isolatet. Men likevel skulle han møte sin hardeste kamp noen gang. Hvordan skulle han komme tilbake til samfunnet etter ett langt liv med rus og kriminalitet? Kriminalitet er sterkt knyttet opp mot rusen. Han har sittet i fengsel flere ganger og de fleste ganger aner han ikke hvorfor. Han var for ruset til å huske. Han husker likevel gangene  han måtte inn i fengslet som et trygt sted. Der fikk han penger hver lørdag til godteri, tannkrem og shampo. Utenfor murene brukte han alle pengene til rus.

Arild ler godt når han forteller om sitt første møte med Jan Harald og Reidun i Bindalen. De driver gård og her skulle han prøve å endre sitt liv. Han hadde brutt med gamle relasjoner og måtte begynne helt på nytt.

«Hva i alle dager skal vi med det fugleskremslet der»?

Arild hadde lagt på seg noen kilo fra sine 38 kilo, men han var vel ikke noen riktig arbeidskar for gårdsvante folk vil jeg tro. Arild kan ikke berømme de to godt nok fordi de tok han inn i varmen og ga ham tillit. På gården fikk han medansvar for å skjøtte 35 årspurka og ca 40 kyr. Han har lært mye om gårdsdrift hos Jan Harald og Reidun, men han ønsker å framheve deres medmenneskelighet. Arild blir rørt hver gang han forteller om dette. Han skryter også svært mye av Lensmann Lars Mongstad som han betrakter som en god venn.

«Tenk at æ skull bli venn med en lensmann Rune, æ som itj har gjort nå ainna enn å prøvd å stikke av fra de»

Arild sier han husker godt min sammenligning i skogen 17 mai for 2 år siden:

«Det er vel slik Arild at om man lider av rusavhengighet eller avhengighet til sukker eller andre ting, så nytter det ikke å komme ut av det hvis man ikke er motivert selv»?

Vi er begge enige om at motivasjonen til livsstilendring må komme fra sitt eget hjerte, men at det er nødvendig med støttespillere og veiledere for å kunne nå sine mål.

Arild elsker sykkelsporten og skal snart sykle Trondheim-Oslo. Han trener mye og hardt, men epilepsien setter en bremser for han mentalt sier han. Han får ikke tatt ut alt i frykt for nye anfall. Likevel satser han nå på å klare distansen på under 18 timer. Jeg er så imponert at jeg bøyer meg i støvet og tar av meg hatten gang etter gang. Det er utrolig motiverende og å høre slike historier og å gå skogstur med en slik ressurs er en sann glede. Arild du inspirerer meg til å tro at jeg også kan nå mine mål om å bli 99.9 kilo. Ditt fokus på sunn livsstil for å takle hverdagen er imponerende samtidig som du fremhever hvor viktig det er med støttespillere for å kunne de mål du har satt deg.

IMG_2082
Tiltaksprisen.

Arild er belønnet med Tiltaksprisen av Bindal kommune og den henger høyt skal dere vite. Han har også fått BA prisen fra Brønnøysund Avis for sitt bidrag til samfunnet. Han ville ikke snakke så mye om det, men det må selvsagt nevnes. Arild er mest opptatt av sine forberedelser til Trondheim-Oslo. Jeg måtte mase flere ganger om at han skulle sende bilde av prisene. Er det så viktig da spurte Arild. Ja kjære Arild, det er viktig!!!

Tusen takk for inspirasjonen Arild og jeg er glad jeg er din venn. Arild passer på også å nevne sine støttespillere fra Trondheim. De vet godt hvem de er sier han. Tove snakker han mye om så jeg tar sjansen på å nevne hun for deg  🙂

Arild er et godt bevis på at så lenge det er luft i lungene så er det sjanse for de aller fleste.

«Ingen blir god alein»

Corleone.

Veiedag 7 mai!

Jeg har nå akkurat vært gjennom den hardeste 14 dagers perioden siden vi startet prosjektet i fjor høst. Nesten 28 timer trening på 14 dager og da er 2 hviledager inkludert. Selvsagt stor variasjon på intensiteten og det er viktig slik at kroppen rekker å restituere seg mellom slagene. Den mentale biten har vært den største utfordringen denne gangen selv om jeg føler meg toppmotivert nå i skrivende stund. Denne gang fikk jeg negative tanker da jeg følte det var langt fram til sommeren og velfortjent ferie. I dag (lørdag 9. mai) er det akkurat 2 måneder til jeg reiser bort i noen dager for å oppleve avslappet atmosfære og igjen får oppleve «summetone».

36 blank!

Siste 45 minuttene selve veiedagen gjorde vi følgende øvelser i tillegg til intervall på tredemølle og elipsemaskin:

Mandag kveld satte jeg av tid til å forberede meg mentalt på den intensive biten av mesterskapsuka. Jeg hadde fått negative tanker om at det var langt fram til ferie og jeg måtte ta grep. Jeg tok meg en dusj og bestemte meg for å gå igjennom planen fram til ferien og det skulle gjøres i senga sammen med kalenderen for hånden. Jeg delte opp de neste 2 månedene i etapper og hver etappe skulle ha et interessant holdepunkt som skulle bringe fram motivasjonen i meg. Veiedagene er i seg selv bra motivasjon, men ikke alle veiedager kan det oppnås spesielle delmål. Akkurat denne uka følte jeg jeg var i et vakum da det var for langt fram til de nedfelte delmålene underveis. Det var for langt fram til neste delmål (50 kg ned med Hitman og 134.3 kilo).

Et nytt delmål ble oppfunnet den kvelden. Hver 14 dagersperiode har 2.2 kilo som delmål, men for å bringe meg fram mot dette så trenger jeg noen ganger «noe ekstra» for å kunne bringe meg dit. 2.2 kilo ville bety 136.0 kilo på vekta og tenkte tilbake til da jeg var guttungen og ivrig fulgte skøyteløp på tv. De beste sprinterne den gang hadde som mål å komme under 36 blank, og dermed fikk jeg en god assosiasjon rundt dette. Jeg beholdt fokuset på 36 blank på de 3 siste treningene bare for å holde meg motivert til å gjøre jobben som trengs for å nå nye delmål på ferden. Det er i slike vakuum det er viktig å virkelig finne motivasjonen og å stå på. Vel vitende om at jeg verken møter noe form for avstraffelse eller taper noe spesielt på å ikke nå målet vi jobber for i hver periode. Det kan bare være tungt å være motivert enkelte perioder og da gjelder det å lete godt etter ting som piffer opp hodet til ny innsats.

Torsdag og fredag forrige uke opplevde jeg også store smerter i knær og hofte. Fredagen (for over ei uke siden) tilbragte jeg stort sett i senga. Ingen planlagte treninger er avlyst og «heldigvis» var denne smertedagen på selve hviledagen 🙂 Med riktig og nok hvile så fungerer knær og hofte rimelig bra igjen og jeg kan utføre trening. Smertene er ikke farlig, det er bare vondt. Før hadde jeg disse smertene hver eneste dag fordi jeg levde usunt. Nå har jeg de 1-2 dager i uka og det fordi jeg gjør noe sunt, nemlig å trene. Noe smerter har jeg hver dag, men de er levelige og det er jeg vant med. Målet for framtida (når hovedmål er nådd) er ikke å trene like mye som nå, men å trene såpass at helsa er god generelt. Jeg må være smart på hvilke aktiviteter jeg gjør for å minske smertene for all framtid. Slitasjen blir jeg ikke kvitt uansett hvor mye jeg går ned i vekt. Jeg ønsker et godt liv til tross for dette. Under trening og de 2-3 timene etter trening er da jeg føler minst smerte, og bare det er god nok grunn til å trene.

Resultater.

11210341_721198124668818_169608307_n
Lørdag kveld var det på tide med restitusjonstur og skape inspirasjon til dagens blogg:

Selve veiedagen ga jeg virkelig jernet. Jeg trente i 3 timer 45 min og siste 45 minuttene var av meget høy intensitet sett fra mitt ståsted. Med 36 blank i bakhodet var både utøver og coach Hitman meget dedikerte. Vi var meget spente på veiing etter trening og kan presentere følgende resultater:

 

11245330_721198088002155_2037121192_n
Vekt 135.9 kilo

  • Ned siste 14 dager 2.3 kilo
  • Ned siste 30 uker 48.4 kilo
  • Ned siden «all time heavy» over 90 kilo

Muskelmassen min er nå 88.7 kilo og vi har bare tapt 0.7 kilo muskler siden jeg var 152.9 kilo.Fettprosenten ligger på 31.4% Hvilestofforbrenningen ligger på 2869 kalorier i døgnet ifølge Tanita vekta.

Løshud og hengepupper gjør seg mer og mer gjeldende, men det at jeg nå kan føle veltrent muskulatur på flere plasser på kroppen veier opp for dette. Jeg får ofte spørsmål rundt diverse hudoperasjoner fra folk rundt meg, men vi har valgt å bruke lite energi på dette på nåværende tidspunkt. Vi mener det er for tidlig å fokusere på det allerede nå. Vi må gjøre jobben som trengs for å komme dit og det er vårt fokus nå. Alt til sin tid.
Hitman overlot til meg å avgjøre om jeg skulle ned på kaloriintak på 2800 eller fortsette på 3000 slik jeg har gjort nå i snart 2 måneder. Jeg er meget glad for at coachen gir meg denne kunstneriske friheten og jeg føler stor tillit når han gir meg slikt ansvar. Mitt svar er at jeg legger meg rundt disse tallene i neste periode. Jeg lytter simpelthen til kroppen. Det er ingen krise for meg om jeg en dag spiser 3200 kalorier, og 2700 kalorier en annen dag. Det viktigste er at maten er sunn og næringsriktig. De kaloriene jeg spiser skal ikke komme fra sjokolade og potetgull for å si det sånn. Jeg føler jeg har meget god kontroll på hva kroppen trenger.

» Det er ikke lov å syte»

Corleone

 

Snart veiedag!

Nå har snart 14 dager gått siden forrige veiing som gikk over all forventning. Slike resultater kan vi dog ikke forvente hver gang (- 3.3 kg). Målet er alltid 2.2 kg, ihverfall ei god stund framover. Vi venter også på «smellen» der vekta står bom stille, ja selv om jeg legger ned stor innsats. Det er endel av gamet. Heldigvis så har vi Tanitavekta og den gir gulle god informasjon. Så selv om man ikke skulle gå ned i vekt kan kroppens sammensetning ha endret seg innvendig og sannsynligvis til det bedre. Dette er ikke et varsel om at jeg tror noe som helst på neste måling. Målet om 2.2 kilo står fast og det er det vi går for. Det betyr at vi jakter på 136 kilo, eller 36 blank slik jeg liker å kalle det. Ingen «store» delmål er innen rekkevidde denne gang, så da er det bare å gjøre jobben så må til for å komme i posisjon ved en av de neste målingene. Det ultimate for meg nå er å komme på 128 tallet (100 kilo ned) innen ferien som starter 9 juli. Det er mitt store mesterskap og det er det vi jobber for. Coachen er godt informert om dette og underveis finner han på mye sprell for at vi skal klare det. Jeg har stor variasjon på treningen og det venter en overraskelse hver gang vi har PT time. Jeg elsker slike utfordringer.

Jeg/vi har fått spørsmål om kosthold både på bloggen og av venner og bekjente. Forløpig kan jeg legge inn svaret jeg skrev under spørsmål svar på forrige blogg:

«Jeg er ingen ekspert på tilberedelse av mat, men noe har jeg lært på denne ferden. Vi fokuserer på rein mat og masse grønnsaker. Unngår brød, potet, pasta og rotgrønnsaker ( gulrot er ok).

Spiser f eks laks, torsk, kveite, svin, entrecote, kyllingfilet, kylling ( med skinn). Vi er ikke redd fett. Alltid med masse grønnsaker og lite saus. Saus lages fra bunnen (aller helst). Masse mat kan også spises uten saus.

Røket laks og egg er en favoritt. Ost og hamburgerrygg/kokt skinke spiser jeg også endel av. For meg er det viktig at det er rimelig enkelt å tilberede. Ellers så har jeg et godt nettverk rundt meg og de er ofte opptatt av å gi meg riktig mat

Dette er ikke så detaljert, men det er slik jeg ønsker det i min hverdag. Enkle er ofte det beste.

I tillegg består kostholdet mitt av ca 25% næringsshaker som forenkler hverdagen min mye. Det gir metthetsfølelse og holder blodsukkeret stabilt. Jeg ligger nå på ca 3000 kcal i døgnet som er litt over hvilestofforbrenningen min. Når jeg var større så lå jeg på kaloriinntak på litt under hvilestofforbrenningen. Antall kalorier man skal ha får man en god indikasjon på fra Tanitavekta.

Håper dette var et greit svar foreløpig. Vi får håpe coachen også kan skrive litt om dette senere.

IMG_3950
Jakten på 36 blank!

Denne dagen har Coach Ronny Hitman bursdag (onsdag og i skrivende stund). Jeg ble spurt om råd angående bursdagsgave for ei tid tilbake. Valget var mellom spa og kanotur i Nidelva. Han har hele tiden framstilt seg som en ordentlig mann og jeg ga råd om kanotur. Spa er vel ikke noe for en slik mann tenkte jeg 🙂 Får bare håpe det blir kaldt og bløtt tenkte jeg i mitt stille sinn…

Kaldt og bløtt ble det og jeg så en litt frustret Hitman når han fikk høre at jeg frarådet spa og heller ga råd om en herlig kanotur. Han beholdt likevel maska da jeg plukket han opp i Ila etter endt tur. Mens jeg kjørte han hjem så tikka det inn en sms på tlf min og der stod det:

«Det var mye syting på mannen. Kald og bløt»

Jeg snudde meg så til Hitman og spurte om han hadde drevet med syting. Han ga ingen svar, men rødma bare. Det er innrømmelse nok for meg. En ting skal være sikkert, han gruser meg i syting…

IMG_3953
Veeeeeldig fornøyd Hitman med blaut bukse og redningsvest størrelse 10 år!

 

Hitmans hevn

Straffa lot ikke vente på seg. På tirsdagens trening så fikk jeg gjennomgå. Han var ute etter hevn. Han spurte om hvor mye jeg hadde gått ned sammen med han og det var 46 kilo. Han hengte på meg 49 kilo så var det trappetrening. De 3 ekstra kiloene var payback sa han til meg. Jeg tror ikke det var kun de 3 kiloene som var straff, men alle 49 kiloene… Jeg tok det selvsagt med et smil!

Dette er en av ingrediensene for at vi skal nå våre mål. Vi må ha det artig på veien.

«Den dagen det ikke er moro lenger er man ferdig»

Sitat Gøran Sørloth

2 treninger gjenstår før veiing torsdag. Wish us luck!

Corleone

Blogglistenhits

Tour de ski!

Siste uka har jeg fokusert spesielt godt på søvn, hvile/restitusjon og intensiteten på treninga har vært litt lavere enn forrige ukes mesterskapsuke. Likevel har jeg lagt ned et godt stykke arbeid og er veldig fornøyd med treninga som er gjennomført. Forrige mesterskapsuke var knallhard og de er umulig å holde denne intensiteten over tid. Kroppen vil brytes mer ned enn bygges opp hvis man kjører dette tempoet alltid. Coachen er en særdeles god rådgiver i så måte.
Motivasjonen må komme innenifra hjertet mitt. Coachen og støtteapperatet kan inspirere til motivasjon, men den grunnleggende motivasjonen må jeg sørge for selv, ALLTID. Vi søker motivasjon hvor enn vi måtte finne den og vi ønsker å lære av andre på ferden.

Hovedfokus er bedre helse og funksjonell kropp. Coachens fokus på funksjonell kropp over tid har fått meg til å senke skuldrene slik at jeg unngår stress. God søvn samt hvile/restitusjon er av mange undervurdert deriblant meg. Jeg føler jeg har forstått coachens budskap på dette området og derfor er det lettere å holde motivasjonen oppe. Kroppen er ingen maskin man legger ned om kvelden og hvor man slår på en bryter når den skal arbeide igjen neste dag.

Kosthold betyr likevel 70-80 prosent for vektreduksjonen og der er det mest å hente. Det hjelper lite å trene mye hvis man slurver med kostholdet hvis man ønsker å gå ned i vekt. Restitusjonen blir også dårligere ved dårlig kosthold. Tenk at man kan trene hardt i 2 timer så vil vekta stå stille hvis man spiser ei stor plate med sjokolade rett etter trening. Fyll på med pizza eller hamburger litt senere på dagen og man vil heller gå opp i vekt enn ned selv om man trener aldri så mye. Ha hovedfokus på kosthold er mitt viktigste tips til andre.

Tour de ski.

 

Tirsdag 28 april var det klart for pers på tredemølla. Etter 2 1/2 times trening var det klart for avslutning på tredemølla. 1 min, 1% stigning, 14 km/t med 138 kilos ballast.

Det var coach Ronny Hitman som først lanserte benevnelsen Tour de ski innad i teamet. Jeg elsker slik visulisering og det har betydd mye for motivasjonen min. Vi har mesterskapsuke annenhver uke (veiing) og selve finalen i mesterskapsuka er den dagen vi veier. Vi gir alltid litt ekstra på selve veiedagen eller finalen om man vil. Som avslutning på «touren» går vi altså opp «slalombakken» som siste øvelse!

Likevel har vi ikke fullstendig Tour de ski annenhver uke. Vi kjører denne oppbygningen når vi har spesielle delmål å nå. For oss har dette vært å knuse 150 kilosgrensa og 140 kilosgrensa så langt. Neste fullstendige «Tour de ski» vil være å komme en plass på 128 tallet på vekta, eller lavere, hvilket betyr ca 100 kilo vektreduksjon (138.2 siste måling). Dette ønsker vi å klare før jeg reiser på ferie 9 juli. Vel vitende om at vekta plutselig kan stå stille en periode så er likevel det målet. «Den som våger vinner» er den norske benevnelsen på et postulat som vi bruker for å nå våre mål. Å tenke delmål er utrolig viktig for å nå hovedmålet. Gjør man ikke det vil hovedmålet være for langt unna og man mister drivkraften og motivasjonen. I mitt tilfelle og med mitt utgangspunkt har dette vært spesielt viktig.

0205
Onsdag 29 april var Tromsøværingen Pål Morten Kristiansen på dagstur i Trondheim. Vi gikk en 2 timers tur i marka og trappene i Granåsen ble også besteget. Denne gangen helt til toppen av bakken.

Northug, Bjørgen og Johaug går heller ikke Tour de ski annenhver uke. Kroppen deres tåler det ikke selv så godt trente de er. De trenger perioder med roligere intensitet for å bygge seg opp mot nye mesterskap. De har også ferie etter endt sesong der de kobler ut jaget de har resten av sesongen. Det er viktig for motivasjonen deres. De trener likevel godt og har helt sikkert bra fokus på kosthold selv om det er ferie. Hvorfor ikke lære av de beste?

Fra 9 juli har jeg ca 1 måneds ferie fra mesterskap og veiing. Det betyr ikke at jeg kan gå tilbake til «mitt gamle liv» å kjøre full gass. Jeg må ha god strukur på kosthold og legge inn trening også i denne perioden. Målet er å «nulle ut» dennne måneden. Dvs hverken gå opp eller ned i vekt. Jeg trenger denne måneden for å bevare motivasjonen min på sikt. Jeg har selvpålagt alkoholforbud gjennom hele vinteren og våren. En kveld fikk jeg drikke vin tidligere i vinter. Faktisk coach Hitman sitt forslag. Han mente jeg trengte avkobling, men likevel var det en test på måtehold og fornuftig drikkemønster som han kalte det. Gudene skal vite at moskusen kjørte vel hardt på alle fronter når han slapp seg løs «på vidda». Jeg vil likevel presisere at jeg ikke har et alkoholproblem. Mitt problem har vært livsstilen generelt og avhengiget til sukker. Jeg vil kalle meg for i yppertse elite når det gjaldt usunn livsstil.

Jeg gleder meg til 9 juli og sommeren. Det blir artig med «summetone» og slippe kroppen fri for følelser og strengt regime. På vegen dit skal vi ha det «steikartig» samtidig som funksjonell kropp bygges. Neste Tour de ski er ingen spesiell dato, men et tall, nemlig 128! Vi går for før 9 juli, men tar det vi får.

«Who dares Wins»

Blogglistenhits