Noe jeg sier oftest her inne på bloggen er at det handler om planlegging og tilrettelegging for å lykkes. Alt for mange stuper inn i sitt livsstilsprosjekt uten å planlegge noe som helst, eller i beste fall planlegger litt, og tror det meste går av seg selv i etterkant. Jeg har gjort denne feilen mange nok ganger når det gjelder helsa og overvekten.
Jeg er enda ikke i mål og er fullstendig klar over at kampen for god helse skal vare livet ut. Slurver man så går man sakte men sikkert tilbake dit man var. Jeg var kjempeflink i perioden 2008-2011. Tok av ca 75 kilo, men begynte å slurve. Ting var ikke så nøye lenger og da snek kiloene seg på igjen. Ikke så voldsomt som i glansdagene, men sett ut ifra en «normal» person var det voldsomt. Ca 1 kilo i måneden la jeg på meg etter høsten 2011. Det blir mange kilo i løpet av 3 år. Jeg trente jevnlig, men langt ifra ofte nok og den intensiteten som kreves. Jeg hadde begynt å slurve med kostholdet og da er vektoppgang uunngåelig.
Spesielt 2 personer inspirerte meg til å ta tak. Jeg tenkte mye på hva de hadde sagt til meg. Begge ga meg følelsen av at det bodde noe i meg selv om de hadde vidt forskjellig innfallsvinkel. Den ene med god hjertevarme og glimt i øyet, mens den andre var brutalt ærlig og som slo meg i magen som en knyttneve. Jeg trengte ny inspirasjon rundt meg. Dette måtte jeg sørge for selv. Oppsøke de som kunne gi meg nok kunnskap om kosthold, og samtidig være sterk nok til å rive ned mine barrierer rundt mat og drikke.
Denne gang var jeg godt forberedt og klar for å ta til meg ny kunnskap. Jeg var nesten i sjokk etter første møtet med Hitman. Husmannskost var ikke for slike som meg sa han frekk og freidig. Det var for tømmerhuggere og bønder som jobbet ute hele dagen, og ikke for en biljardentusiast. Jeg valgte å tro på han, og heldigvis vil jeg si i ettertid. Tidlig bestemte jeg meg for å følge hans råd. Jeg var på veg inn i en verden som var helt ukjent for meg. Mange råd ble gitt fra fjern og nær helt i begynnelsen. Jeg var derimot fast bestemt på å følge de råd som var gitt av de jeg selv hadde oppsøkt og ikke diskutere med noen angående kosthold. Folk får gjøre akkurat som de vil tenkte jeg, og slik tenker jeg fortsatt. Det er bortkastet energi for meg å diskutere slike ting. Jeg følger det jeg/vi har trua på og det har gitt resultater. 70.5 kilo ned på siste 58 uker (115 kilo ned totalt), og av disse har jeg tapt knapt 6 kilo muskler. Det er vi strålende fornøyd med. Muskelmassen er på litt over 84 kilo i hverdagen (noe lavere veiedag da jeg er dehydrert) og det gir en hvilestofforbrenning på mellom 2600 og 2700 kcal. Det betyr en «stor motor» som brenner mye energi samtidig som jeg kan spise mye mat for å ikke føle meg sulten hele tiden. Vi har aldri sagt vi sitter på fasiten for vektreduksjon på en sunn måte, men vi er derimot helt sikre på at det funker for meg. Sannsynligvis vil det også funke for andre.
For å få ekstraordinære resultater krever det stor dedikasjon til prosjektet. Planlegging og tilrettelegging er derfor en stor del av nøkkelen for å lykkes. Jeg skal være helt ærlig å si jeg har noen fordeler som kanskje andre ikke har. Jeg har ingen barn og ekskoner jeg må tilpasse dette til. Det livet jeg hadde var ikke forenlig med kone og barn. Jeg er også så heldig at jeg er 100% ufør pga min tidligere dårlige livsstil. Det betyr ikke i framtiden at jeg ikke kan jobbe. Heldigvis er reglene slik i dag at man kan jobbe selv om man er ufør. Det krever derimot tilpasning og den dagen jeg er klar så skal den utfordringen gå greit. Med «heldig» betyr det at jeg kan frigi masse tid til prosjektet jeg er inne i. Jeg kunne valgt å sitte hjemme i sofaen og motta penger fra NAV resten av livet. Det har jeg ikke gjort, og kan med hånden på hjertet si jeg har aldri jobbet så hardt for noe i hele mitt liv. Når det er sagt angrer jeg ikke et sekund.
Bilde fra 23. desember 2014. Denne turen var et blodslit, men en tur jeg høster frukter av i dag.
Det er nok andre som er mer bekymret for at jeg «ikke gjør noe» nå når helsa er så bra. Jeg bruker svært lite energi på dette. Jeg har trua på meg selv, og er ganske sikker på at moskusen skal få nok å henge fingrene i også etter første og andre del av prosjektet er over. Første del av prosjektet antar vi er ferdig innen mars 2016 (vektreduksjonsfasen). Etter dette starter andre del og det vil fort ta 2 år. Det er tiden fra kirurgen erklærer meg for klar for operasjoner til jeg er ferdig operert. Jeg må gjennom 5-8 operasjoner (løshud) med 3 måneders rekonvalens mellom hver operasjon. Første operasjon er tidligst sommeren 2016. Underveis kommer jeg til å jobbe litt. Jeg kommer nok til å holde noen foredrag og drive på med motivasjon. Det er flust av muligheter bare man ønsker å søke etter de.
Selv om jeg er heldig så skal ingen få ta fra meg dedikasjonen jeg har vist. Med utgangspunktet som var har dette vært en beinhard jobb. Jeg har lært meg en helt annen måte å leve på. Det er over 14 måneder siden jeg slurva med kostholdet selv om jeg ved noen anledninger har drukket alkohol. Det er sukker og usunn mat som har vært min last. Å ta en fest er ikke farlig bare det ikke blir for ofte. De få festene jeg har hatt har vært nøye planlagt og er bakt inn i motivasjonen min som belønning. Det viser en «normalitet» i prosjektet at jeg evner å kose meg en gang i blant. Jeg må likevel vise dedikasjon for å nå de mål vi har satt oss.
Fra å fortelle ingenting til å fortelle alt
Jeg kom fra et liv der jeg ikke fortalte noe om meg selv på sosiale medier. Overgangen var derfor stor når jeg bestemte meg for å fortelle «alt». Hovedfokus i bloggen har vært å være ærlig med hvordan livet var, og samtidig formidle hvordan livet endrer seg ved sunt kosthold og aktiv livsstil. De som kjenner meg godt vet jeg liker å planlegge. Jeg ligger jeg flere måneder i forkant med hvilke mål og ambisjoner jeg har. Samtidig mener jeg at jeg har evnen til å være spontan når det passer seg sånn. Variasjon i treningsarbeidet (også kosthold) er viktig og det fordrer ofte spontanitet. Jeg må også lytte til kroppen og derfor har Hitman ofte gjort om treningen slik at det passer inn i forhold til smerter og slitasje jeg har. Det samme ansvaret har jeg selv når jeg trener alene. Ca 2/3 av treningen foregår i egen regi selv om Hitman kan gi råd underveis.
Hitman kom med nye øvelser under trening 26. november. Fokus på funksjonell kropp i hverdagen.
Julehilsen til Karianne Snøan Iversen 23. desember 2014. Det er slike øyeblikk som gjør meg stolt nå i ettertid. Jeg var den gang 163 kilo og hadde tatt av ca 22 kilo siden 9. oktober samme år. Karianne gikk 2 år over meg på Flatåsen ungdomsskole. Hun var godt i gang med sin livsstilsendring før jeg startet og hadde allerede fantastiske resultater. By the way ser hun fortsatt ut som hun går på ungdomskolen.
Hun sendte meg julehilsen morgenen 23. desember og skrøt over pågangsmotet mitt. Svarte tenkte jeg. Da må jeg ut nå også selv om jeg egentlig hadde innvilget meg hviledag. Målet var å sende julehilsen tilbake fra turens «høyeste punkt». Den turen glemmer jeg aldri. Tett snødrev nesten hele turen. Snø opp til knærne. Jeg gikk turen med store smerter i knærne og kink i nakken. Hitman forsikret meg om at det ikke var farlig å gå, bare vondt. Etter 20 min tråkket jeg også over i ankelen når jeg skulle hoppe over en bekk. Aldri i verden om jeg skulle gi meg. Etter turen på 2 timer 20 min måket jeg snø i en time. Selv om jeg var i «julemodus» måtte jeg stå på for langsiktige resultater. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å gjennomføre med godt humør uansett vær og utfordringer. Når jeg endelig kom på badet hjemme knyttet jeg hånden i speilet og brølte:
«YES I DID IT»
Snø opp til knærne i 2 timer 20 min. Bilde fra 23. desember 2014.
Grunnlaget ble skapt i fjor
I den siste tiden har jeg fått mye skryt og klapp på skuldra for gode resultater.
«Nå har du vært flink i det siste»
«Dæven kor du har tatt av no»
Faktisk er det mye lettere for meg å stå på nå enn det var for 1 år siden. Kroppen restituerer seg kjappere, og jeg kan mye mer om trening, kosthold og restitusjon. Derfor er jeg mye mer stolt over jobben jeg gjorde i fjor. Lange turer på etter hvert både 2 og 3 timer i djup snø opp til knærne, vind og snø piskende mot ansiktet og de fleste gangene helt alene. Det har vært langt ifra smertefritt. Når jeg ble «liten nok» til å hekte på trugene selv så ble det samme gjort igjen og igjen med truger på. Ofte i terreng som er svært krevende. Da ble grunnlaget skapt for de resultatene vi har i dag. På disse turene visualiserte jeg meg selv som «bare» 140 kilo. Jeg drømte meg vekk samtidig som svetten rant i all slags vær. Å være under 120 kilo var alt for fjernt den gang så det brukte jeg ikke energi på. Beinhard jobbing og dedikasjon har brakt meg til siste veiing på 113.8 kilo. Det er jeg f..en så stolt over. Ja selv om jeg er en heldiggris…
17. januar ble Karianne med på trugetur. Et stort delmål ble nådd like før. Nemlig å få til å feste trugene på føttene. Det går nemlig ikke når man er i fase 3 som overvektig!
«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»
Corleone
