Måned: desember 2015

Da er det endelig jul igjen. Tid for kos sammen med familie og venner, samt diverse utskeielser for de aller fleste. Jula er ofte en utfordring for de som strever med å opprettholde en noenlunde sunn livsstil. Det gjelder ikke bare for de som sliter med vekta, men også de som sliter med rus.

Jula for min del har betydd store måltid med julemat avløst av store mengder søtsaker. Vel vitende om at det er det som skjer mellom nyttår og jul som teller, og ikke det som skjer mellom jul og nyttår. Det er lov å kose seg i jula. For en moskus med ekstrem overvekt så ble jula liksom et alibi der man bare gjorde slik som alle andre. Problemet var bare at «julelivsstilen» fulgte moskusen året rundt. Det blir litt som som alkoholikeren som fester i helgene med grei samvittighet siden «alle andre» gjør det, mens strevet kommer på hverdagene da «de andre» ikke synes det er normalt å ta seg en fest.

Jeg har planlagt jula nøye i år slik som jeg gjorde i fjor. Med et år ekstra med sunn livsstil i bagasjen, er det mye lettere enn noen gang å være forberedt. Slik som en rusavhengig setter fokuset inn på å unngå sin største last, nemlig rus, så har jeg bestemt meg for å unngå min største last som er sukker. Visst kunne det gått bra med et kakestykke eller to, eller ei sjokoladeplate for den saks skyld, men det vet man aldri. På samme måte tror jeg alkoholikeren har det. Det kan gå bra med 2-3 øl til julematen, men sjansen for å havne «utpå» øker dramatisk.

Jeg har nettopp vært på reise og avkobling og vil påstå jeg har levd meget normalt. Kos i helgene samt trening 3-4 ganger i uka med eneste formål om å få god energi ut av treningen. Det er det som er å leve normalt. Det var godt å slippe jakten etter resultater. I år som ifjor så har jeg avtalt trening på juleaften. I juni bestemte jeg meg for å ha som ambisjon om å trene 600 effektive timer innen 30. desember. Lillejuleaften (i skrivende stund) står jeg på 597 1/2 time, og da er selvfølgelig 2 1/2 time planlagt på juleaften. Det er den beste julegaven jeg kunne gi meg selv. Det har selvsagt vært avhengig av at jeg har holdt meg frisk. Bank i bordet, jeg har ikke vært syk på snart 2 år. Kun litt smårusk i halsen og det hindrer slett ikke lett trening. Det er derimot viktig å holde fokus på god hygiene og å skifte til reint/tørt tøy under/etter hver eneste trening. Det er også viktig med nok søvn/restitusjon og riktig næring. Moskusen er en heldiggris og kan sette seg til ferdig dekka bord etter trening både juleaften, 1. juledag og 2. juledag. Jeg har valgt å finne tid til trening alle disse dagene. En dag til med summetone før året er omme er også innvilget, men det er enda ikke bestemt når. Målet er å nulle i jula i år som i fjor. Med en viss aktivitet så betyr det at jeg kan spise julemat slik som alle andre hele jula igjennom. Søtsaker er derimot strengt forbudt for min del.

Feelgoodtrening juleaften (skrevet kvelden på juleaften)

Den harde kjerne på trening på juleaften: Spifire, Haakon Gussiaas, Moskusen, Kristin Sneeggen og Hitman.

Allerede i juni bestemte jeg meg for å gå for 600 treningstimer innen året var omme. Det var et av de langsiktige målene jeg satte meg. En konsekvens av et slikt mål er resultater innen det jeg egentlig ønsker, nemlig gå ned i vekt på en sunn måte. Lange, lange, treningsøkter med varierende innhold og intensitet er det som har vært løsningen for å forbrenne mest mulig fett. Hitman har hatt regien på 2 av ukas treninger, og det er veldig motiverende å ha en coach som ønsker å nå samme mål som utøveren. Jeg føler han brenner for prosjektet i hjertet sitt og det gir meg en herlig «drive» for å stå på økt etter økt. Hans kunnskap om trening, restitusjon og kosthold har vært uvurderlig for meg. En kunnskap han har gitt meg intravenøst siden oppstarten for over 15 måneder siden. Samtidig har jeg har gitt ham kunnskap tilbake om hvordan livet til en ekstremt overvektig er. Det er svært viktig for meg å dele den kunnskapen jeg har med de som støtter meg på ulike måter. Det handler om å gjøre hverandre gode.

«Ingen blir god alein»

«Spitfireups»

En av de som virkelig har inspirert meg er PT på Hit The Gym Anette «Spifire» Leistad. Jeg håndplukket henne til å være min mors PT i hennes livsstilsprosjekt. Min mor var 91 kilo 22. januar og i slutten av juni hadde hun nådd sitt mål. Hun var da 66 kilo og hadde nesten beholdt all muskelmasse. Nesten et halvt år etter har hun holdt vekta og er sprekere enn noen gang. Spitfire lærte min mor å være selvgående, og hun har styrt sin egen trening siden sommeren.

Allerede i februar inngikk jeg en avtale med Spitfire om å ha som mål om å trene for å klare å ta en push up med henne på ryggen. Det ble godkjent av Hitman, men han skulle bestemme når jeg var klar. Han la opp treningsprogram slik at jeg gradvis skulle øke styrken i denne øvelsen. Dessverre fikk jeg «tennisalbue» i april og prosjektet ble lagt på is. I høst har armen blitt mye bedre og treningen for å nå dette målet ble tatt opp igjen. Jeg hadde veldig lyst til å prøve for 2 måneder siden, men «djævelcoachen» stoppet meg.

«Du e itj klar enda så kule egget. Det e æ som e hopptrener her og du hoppe itj i Vikersund før du har prøvd mindre bakker først».

Vi har nemlig en avtale og den går ut på at jeg er underlagt hans regime under PT og da må jeg pent nok høre etter. På kompistrening gjelder derimot andre regler. Da er vi likestilte og tonen mellom oss er en helt annen. På tirsdag avtalte vi fellestrening med Spitfire på juleaften.

«På juleaften skal du sette utfor Vikersund»

Jeg skjønte umiddelbart hva han mente. Konkurranseinstinktet mitt ble vekket med en gang. På kvelden på lillejuleaften snakket jeg med Hitman på telefonen og Hitman sa først:

«Du, på treninga i morra så gjør vi følgende…»

Jeg avbrøt han:

«Det der kan du bare glæm, du bestemme ingenting på juleaften og alt æ bryr meg om er å ta push up med hu reima på ryggen og å nå 600 treningstima, thats it!

Hitman humra godt…

Spitfire har fått nicket sitt av meg og er utledet fra flytypen Spifire fra 2. verdenskrig:

«Spitfire er et av de lettest gjenkjennbare jagerflyene fra krigen, med sine elegante, elliptiske vinger og slanke skrog. Flyet er kjent for sine gode flyegenskaper, og mange krigsflygere mener det var andre verdenskrigs beste jagerdesign, i alle fall den vakreste. I Storbritannia er Spitfire et kulturelt ikon»

Wikipedia.

Det er «Spifire» jeg har brukt i visualiseringen min for å nå målet. Ingen andre var på en måte verdig å sitte på ryggen min denne dagen. Etter 10 måneder var det altså klart for å prøve. Dæven hvor tent jeg var i dag (juleaften). Et delmål bakt inn i treningsarbeidet for «å lure» meg selv til å ha fokus å glemme tiden når jeg trener. Alt for å nå våre mål innen vektreduksjon.

Yes, i did it! Ikke bare en, men to reps med 60 kilo Spifire på ryggen.

Med til historien hører det også med at jeg ga Hitman instruksjon om at han ikke måtte kutte filmen for tidlig. Jeg vil ha med eventuelle gledesscener. Jeg tok to push ups med Spifire på ryggen og når jeg endelig kom meg opp så stod Hitman der med hånda i været. UTEN TELEFON!!!! Han hadde kuttet klippet idet vi var ferdig og puttet telefonen i lomma. Uten gledesscener etterpå…

«Dæven, æ ga dæ en oppgave å du klart det itj. Vi må prøv på nytt og nåde dæ hvis æ ikke klare det no»

Moskusen.

«Dokk e som et gammelt ektepar»

Sitat Spifire.

Jeg klarte det også andre gang og moskusen var selvsagt strålende fornøyd. Dette har ligget i hodet mitt lenge.

I oppvarmingen tok vi også en artig variant:

Jeg vil takke Spifire for motivasjon over lang tid. Det er heller ikke bare bare å løsrive seg fra familien på selveste juleaften for å sitte på skuldrene til en moskus. Jeg skulle likt å se familien hennes når hun forklarte dette når hun dro ut døra i dag tidlig.

Tusen takk Spitfire!

«Ingen blir god alein»

Corleone

Siste veiedag er unnagjort, og moskusen har fått slappet av noen dager på reise. Jeg bruker slike reiser som motivasjon for å nå de mål vi har satt oss. Noen dager der hodet får helt ro fra jaget etter resultater er godt for hodet. Jeg vil også takke coachen for en meget god blogg etter siste veiedag. De dagene jeg har veiedag så er det ikke mye energi igjen til å skrive blogg. Ofte skriver jeg deler av bloggen i dagene før, og fletter inn delen med resultater 1-2 dager etter. Denne gang skulle jeg på reise dagen etter veiedag og da var det fint med avlastning fra coachen En vanlig blogg tar ca. 4-5 timer å gjøre helt ferdig fra start til mål. Jeg bruker også mye tankearbeid rundt bloggen mens jeg trener og da er skogsturer alene fint i så måte. Vi bruker vi liten tid på å være veldig nøye med bilder eller videoer. De aller fleste bilder og videoer er første takning og det bruker vi også som hovedregel. Jeg ønsker ikke å bruke tid på å få bilder og video perfekt, men heller naturlig. Det enkle er ofte det beste. For et år siden sjekka Hitman et bilde vi tok under trening og sa:

«Du, du har rørleggersprekk her…»

«Det driter jeg i! De som aldri kan vise fram ei rørleggersprekk får ikke jobben gjort. Det er uaktuelt å ta bilde på nytt igjen.»

Sitat: moskusen i treningsrus.

Hverdagslykke!

Det er mye som kan kalles hverdagslykke. I glansdagene så var det f eks når jeg klemte i meg 4-500 gram sjokolade iløpet av 15 min. Jeg fikk abstinenser hver ettermiddag og følelsen av å gi kroppen min sin avhengighet var helt nydelig. Likevel var gleden kortvarig. Etter 1-2 timer kom «bakrusen» og en forferdelig bondeanger. Særlig helsebringende var ikke denne hverdagslykken heller, og det visste jeg meget godt. Det er mange ting jeg kaller hverdagslykke i dag. Jeg fokuserer på det i hverdagen for å ha et positivt fokus.

Jeg kan ta meg selv i å smile når jeg knytter skoene mine. Det var fantastisk å slippe ekstra setebelte på fly i helga, og gleden enda større når jeg så det var 30 cm til gode på beltet jeg brukte. Å dusje på Kielbåten var bare helt nydelig. For «litt siden» var det umulig for meg å komme inn i en slik dusj.

Annen hverdagslykke er når folk ønsker meg det beste av hele sitt hjerte. Slik opplevelse fikk jeg i helga. Dette er ordentlig hertevarme og kan ikke misforståes. Jeg har vært i biljardsporten i over 29 år og noen har jeg kjent nesten så lenge selv om de bor på en annen kant av landet. Hilde Marie Norby Farinetti (til venstre på bildet) tok ordentlig rundt meg når vi deltok i 50 års dag på lørdag:

«Det er så godt å holde heeelt rundt deg igjen. Det er mange mange år siden sist jeg klarte».

Sannelig kom ikke dattera Tine Marie Norby Farinetti på festen også (til venstre på bildet). Hun har brukt å kalle meg «bamsen sin» siden hun var helt ung pike. Jeg synes det er flott å være bamsen til de som ønsker meg godt fra sitt hjerte. Det spiller ingen rolle om jeg er stor eller liten bamse. Det er hverdagslykke og det betyr utrolig mye for motivasjonen min.

Mål og målsetninger på førsteplass!

Da jeg/vi startet dette prosjektet så satte helsa på førsteplass i livet. For å få god helse så betyr det at mål og målsetninger betyr «alt». Det er det som ligger til grunn for at jeg skal klare å gjøre jobben over lang tid. For noen høres dette veldig egoistisk ut og til de svarer jeg : Ja, det er det! Likevel må jeg ha evnen til «å leve normalt» fra tid til annen. Det blir ikke et godt liv ellers.

Jeg lever etter regelen at jeg må ha det bra for at de nære rundt meg skal ha det bra i mitt selskap. Min mentor Torstein TrickWik Wik lærte meg postulatet for 10-11 år siden:

«Man er alltid selv øverst på pallen i sitt liv, men de nære og kjære får låne den fra tid til annen»

Dette høres sikkert brutalt ut for noen, men det er en hovedregel og ikke en ABSOLUTT regel. Man finner selvsagt tid til sine venner og kjære, men det er viktig å finne tid som KUN er ens egen. Man må finne balansen tilpasset sitt liv.

Kjæreste!

Kvinnfolk var opplest og vedtatt var noe jeg skulle tenke på senere. Det har jeg ikke tid til var min bestemte mening. 2 år måtte i hvert fall gå før det skulle være aktuelt for noen forpliktelser på den kanten. Ja ja, slik gikk det altså ikke…

«Herregud hun er jo naboen din. Kunne hun ikke ha bodd på Malvik da…? ( ca 2.5 mil unna der jeg bor).

Sitat Hitman.

Vi har valgt å holde forholdet mest mulig privat, men vi gjemmer oss ikke unna for å si det sånn. Kjæresten har vært min nærmeste å viktigste støttespiller i hele 2015. Mange tror vi bare driver og lager mat og trener sammen. Det er ikke riktig. Vi trener sammen kanskje 3 ganger i måneden og lager mat sammen i helgene. Vi har «besøksforbud» siste 3 dagene før veiing. Ikke bare for at jeg skal konsentrere om mesterskapsdagen, men fordi jeg nok er dørgende kjedelig å være sammen med i siste innspurt før veiing. Det har hun vært helt ærlig på. Det er en del av pakken for å nå målene. Vi er begge samstemte på det.

Vi har derimot en hobby sammen og det er å lage god og sunn mat. Der har hun lært meg masse. Hun var derimot livredd for å lage feil mat i begynnelsen. Det er også frykten til mange når de skal endre livsstil. Det handler om å tørre og prøve. Like fullt handler det om et samspill og felles forståelse for hva som er viktig. Når vi vet at målet (for min del) er vektreduksjon og kostholdet er 70-80% av pakken, så har vi sammen bestemt at vi fokuserer på riktig mat når vi har felles måltid. Det handler om å være samstemte slik at man kan leve «normalt» inne rimelig tid.

Monica og meg på Kieltur. Hun mente spa på båten var viktig for helsa mi. Jeg har allerede fått tyn fra kompiser for dette, men jeg kaller det massasje av slitne legger, men slipper nok ikke unna kommentarer ei stund framover… Hun beordret meg også på dansegulvet utpå kvelden. Det kjente jeg i knærne dagen etter. Forbud mot snakk om trening la hun ned også, ja med unntak av de 3 øktene jeg hadde forpliktelse å gjøre mens jeg var på tur. Jeg tar sjansen på å si jeg ikke var på førsteplass denne uka så får jeg heller ta smekken i etterkant hvis hun mener noe annet. Det er viktig med støttespillere for å nå sine mål. Hun er min viktigste.

«Ingen blir god alein»

Bilde fra NM biljard mars 2005. Denne dressen ble også tilslutt 3 nummer for liten. Jeg kalte det den gang for «motsatt power». Jeg hadde det mye mer moro i denne dressen enn om jeg prøvde å skjule min overvekt. Det var ikke mulig lenger.

«Det er bedre å dampe enn å støve»

Corleone

Som altoppslukende innen sport helt siden barndommen så liker jeg å visualisere mye av det jeg driver med relatert til sport. Jeg har fulgt hoppsporten helt siden Johan Sætre, Per Bergerud og Roger Ruud herjet i hoppbakkene. Et av høydepunktene innen hoppsporten for min del var da min gamle nabo Tommy Ingebrigtsen ble verdensmester som 17 åring i VM i Thunder Bay i 1995. Han tok også både gull, sølv og bronse i skiflyvning. Det er skiflyvning jeg bruker som visualisering i dagens blogg. Ikke det at jeg har kunnskap om det å sette utfor disse store bakkene, men jeg innehar også en rekord, nemlig «bakkerekorden» i stor dressbukse hos min faste klesforhandler Gunnar Ree.

Det å handle klær var en av de verste tingene jeg gjorde i «glansdagene». Inne i klesbutikker er det mye lys som avgir varme, og for en moskus med «bakkerekord» var dette en strevsom oppgave. Å ta mål til klær handler om intimsoner og er vel ikke hyggelig for noen vil jeg tro. I mitt tilfelle var det svært viktig med god kjemi og tillit til den jeg handlet klær med. Jeg må vel være ærlig å si jeg har hatt spesialservice på denne butikken siste 14-15 årene. I over 14 år har en meget god kompis jobbet her, og i de siste årene drevet butikken sammmen med sin kone. Jeg har handlet på butikken utenom åpningstid, fått bringt klærne mange ganger hjem på døra etter at de har vært hos skredderen. Det handler ikke bare om god service i så måte, men også forståelse for situasjonen jeg befant meg i.

Med firmamotto «velkledd uansett størrelse» så fikk de virkelig en «skiflyver» som utfordret sitt varemerke. Jeg glemmer aldri den gangen jeg skulle ta mål til min største dress. Jan Ove Reinås viste kotymen godt, og kom selvsagt med metervis av tørkepapir slik at jeg fikk tørke svetten av panna underveis mens jeg prøvde klær i «solsteika», det gjorde han ALLTID. Nå knuste jeg bakkerekorden til gangs og hadde vel passert det «kritiske punkt» for lenge siden. Jeg var iferd med å lande helt på sletta. Hadde rennlederen satt for mye fart (meg selv), eller var vindforholdene for gode? Hvor var juryen? Jeg måtte ha passert «jurylengden for lenge siden…

Hopptermonologi:

«Konstruksjonspunktet, eller K-punktet (også kalt kalkuleringspunktet eller det kritiske punkt), som egentlig er en linje på tvers av bakken, er starten av overgangen. Det er det bratteste stedet i bakken. Dersom bakken har et bratteste parti over en gitt lengde, er konstruksjonspunktet det nederste, bratteste stedet. Lengste lovlige hopplengde, uten at omgangen blir kansellert og farten blir satt ned, settes normalt i forhold til konstruksjonspunktet, f.eks. 10 % over. Dette kalles jurylengden.»

Jeg omtalte tidligere i bloggen den største livvidden på dressbuksen min som 175 cm. Da fikk jeg ganske så fort melding fra Jan Ove: Sjekk lappen i buksa di!!! Jeg mener bestemt det var 176 cm, den målinga glemmer jeg ikke…

Hmmm, jeg sjekka og han hadde rett. Kanskje ikke så rart at bakkesjefen husket rekorden i egen bakke… Med til historien hører også med at i jula 2007 var buksa for liten. Den måtte ha krympet…

Det er selvsagt ikke så viktig om det var 175 eller 176 cm for meg personlig. Det er ikke en rekord jeg er stolt over. Det jeg derimot ikke glemmer er at det behøvdes 2 stk til å måle meg den gang. Jan Ove hadde ikke lange nok armer til å nå rundt meg. Han var ikke Inspektør Gadget heller. Jeg vil for alltid være takknemlig for den servicen jeg har fått hos Gunnar Ree. Noe av det verste jeg gjorde (prøve klær) ble minst mulig belastende pga av fantastisk service og fortståelse for mine utfordringer. Når det er sagt så var det heller ikke begravelsesstemning fra min side når jeg kom innom. Klær er en nødvendighet for alle uansett størrelse, og da kan det like godt gjøres med et smil.

Jeg må bare ha med historien om da jeg lurte Jan Ove for ca 10 år siden. Jeg ringte til butikken, la om dialekta og presenterte meg som en helt annen. Jeg hadde sett at underbuksene jeg brukte hadde 2 års garanti og det syntes jeg var både merkelig og morsomt. Jan Ove tok røret og presenterte seg som firma Gunnar Ree:

«Hei, eg heder Per Karlsen og har sjett at de Dovre underbugsene har 2 års garanti, stemmer det? Ja, svarte Jan Ove. Nå har det seg sånn at e har brugt disse underbuksene i 1 år og 8 måneder, og de er alle slitt og kan knapt brukast noe meir. Ka gjer vi med det?

«Tja, tjo,hmmm,den var jeg ikke forberedt på…»

Jeg klarte bare ikke å holde meg lenger og brøyt ut i latter. Med til historien hører også med at jeg tok samme historie med suksess til Jan Oves svigermor noen dager etter når hun tok telefonen i butikken 🙂

Like feit!

Tirsdag 1. desember tok jeg med dressbuksa og jakka med på Hit The Gym som en overraskelse til Hitman. Da vi startet samarbeidet i fjor høst var jeg mellom 185-190 kilo. Han har egentlig ikke skjønt hvor stor jeg «egentlig» har vært. 40-45 kilo ekstra som legger seg rundt de samme områdene utgjør en stor forskjell når det gjelder romstørrelse. Jeg var flink i matematikk på ungdomskolen og elsker å bruke det i de rette settingene og spesielt godt til min egen fordel. Hitman skal konkurrere i 105 kilosklassen i NM i vektløfting 4 desember og i februar. Han veide inn til 105.9 kilo før videoen i dag. Jeg har tatt meg friheten og regnet litt på det. Jeg kalkulerer inn muskelmasse og løshud og har funnet ut at vi nå er akkurat like feite. Det er ikke synd på noen av oss selv om jeg skal noen kilo til ned og han litt til opp. Jeg kan bare arve klær av han og han av meg. Det betrakter jeg som ordentlig vennskap…

Til Karl Erik Overn som havnet først under dressjakka sier jeg bare:

«Du lure itj en luring»

Rimelig overrasket Hitman når han fikk se buksa ja. Helt ærlig? Jeg ble overrasket selv også. Dressjakka klarte ikke jeg å kneppe igjen i glansdagene bare for å ha sagt det…

Corleone