«Rydd opp rundt deg og skaff dine støttespillere» er av mine viktigste tips til de som skal gjennom et livsstilsprosjekt. Jeg snakker ikke om de som skal gå ned 4-5 kilo for å få sommerkroppen, eller ønsker å bygge 2-3 kilo muskler av samme grunn. Jeg snakker om de som er i ferd med i å få livsstilssykdommer, eller de som allerede har det. Prosjektet blir mye større jo verre utgangspunkt man har. Hovedsakelig mener jeg de som er i fase 2 eller 3 som overvektig. For meg startet fase 2 ved ca 30 kilo overvektig, og opp til ca 60 kilo overvektig. Det er ikke tall jeg har funnet på ved en tilfeldighet, men hvilke utfordringer som slår inn ved de ulike platåene ved vekta. Er man lavere enn meg er det kortere intervall mellom fasene, og er man høyere er det lengre intervall.
Jeg var i fase 4 mot slutten av 2007 (mer enn 100 kilo for tung for meg). Det betyr for det meste sengeliggende, med store problemer å gå, og store utfordringer med blant annet hygienen. Jeg vasket meg mer enn nok, men det var verre å komme til. Livsstilssykdommene hopet seg opp og man får gjerne det ene pga av det andre. Dårlig søvn pga av søvnapne og utallige dobesøk om natten (diabetes). Rastløse føtter (restless legs) hver kveld pga høyt sukkerinntak, dårlig kosthold samt røyk i store mengder ved flere anledninger. Slitasje i knær var uunngåelig. Slitasje i venstre hofte pga av at jeg sov for det meste (80-90%) nærmest sittende vendt mot venstre side. Jeg hadde oppdaget at jeg fikk færre pustestans (søvnapne) når jeg lå mot venstre. «Kølla» sluttet også etter hvert å virke, og kunne bare brukes til det til det aller nødvendigste. Det var det verste nederlaget for meg som en mann i «sin beste alder».
Jeg snakket ikke til noen av mine venner eller familie om disse tingene. De så likevel mine store praktiske utfordringer i hverdagen. Kun moderator av denne bloggen fikk innsyn i mine livsstilssykdommer en gang jeg ønsket innspill i forhold til søknad til NAV. Det handler om tillit, forståelse og de råd jeg ønsket fra en som stod meg nær.
Jeg ønsket ingen sympati fra de rundt meg. Kun hjelp med praktiske ting for å gjøre hverdagen letter være seg snømåking, knyting av sko på veg til fest, eller andre «tunge løft». Jeg har alltid ment jeg selv har hatt ansvar for min livsførsel spesielt med det utgangspunktet jeg hadde. Glimrende karakterer på ungdomskolen, og god i de fleste idretter jeg valgte å satse på. På skolelaget fra 7. til 9. klasse i både fotball og basket, landslaget og norgesmester i biljard som junior. Jeg var topptrent fram til jeg var 17 år.
Jeg ønsker fortsatt ingen sympati på grunn av det ene eller det andre. Det er det heller ingen grunn til. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt det så bra som nå i livet. Det har vært beinhardt å komme tilbake dit jeg er nå. Masse planlegging og tilrettelegging, masse smerter og jernvilje. En av mine inspirasjonskilder Roger Nesshaug, sier jeg har elefantpsyke. Den eneste kommentar jeg har til det er:
«Jeg liker det han sier»
Det handler om å ha trua på seg selv og ingenting annet. Tro godt om deg selv sier jeg til de som spør meg om råd. Ikke snakk deg selv ned ved å si du ikke får det til.
En av mine største utfordringer med dette prosjektet har vært rundt maten. Først og fremst fordi jeg manglet kunnskap, dernest pga av at jeg ikke klarte å stå oppreist lenge nok på kjøkkenet for å lage riktig mat etter at jeg startet å trene. Kroppen krevde hvile etter treningen pga slitasje jeg har. Kostholdet betyr mellom 70 og 80% for vektreduksjonen så utfordringen måtte løses. Det var ikke noe annet valg. Jeg måtte være en god strateg i forhold til min egen livsstilsprosess. Det bringer meg tilbake til første setning i dagens blogg:
«Rydd opp rundt deg og skaff dine støttespillere»
Hvor ofte har jeg ikke hørt:
«Jeg la på meg 20 kilo etter at jeg møtte kjærringa, de er umulig å få av, hu lager alt for god mat».
Hmmm, er min første tanke da. Er det hun som bestemmer hva du putter i munnen? Min andre tanke er at det er ikke til meg du sier at det er umulig, men til deg selv. Du har gjort oppgaven umulig fordi du sier til deg selv at det ikke er mulig. Hvis kjærringa er så flink til å lage mat så garanterer jeg at hun også klarer å lage sunn mat. Det handler om å være villig til å prøve. Skal man endre livsstil og ned i vekt så handler det om å ha sine nærmeste som støttespillere. Er de ikke villige til å være støttespiller så må man fikse det selv. Jeg nærmest garanterer at kjærringa eller kjæresten støtter opp om prosjektet hvis man selger det inn på riktig måte. Klipp plena, måk snø, ta oppvasken i motytelse så lager hun mat «så det lukter svidd». Motytelsene er i tillegg gratis trim, og ekstra bonus er blid kjærring! Det er mye rart som piffes opp i samlivet etter hvert som husbonden ser fresh ut i ansiktet, tar i et tak og kjærringa er blid på samme tid…
9. desember 2014. Kristin Harepus har vært en viktig støttespiller helt fra starten i prosjektet.
Jeg hadde store utfordringer når det gjaldt maten. Jeg spurte en nær venninne (Kristin Harepus) om hjelp. Hun stilte opp på en fantastisk måte og lagde 30-40 porsjoner med riktig og næringsrik mat med jevne mellomrom. Det var «stridsrasjoner» som jeg kunne varme enten i mikro eller ovnen etter trening. Underveis har jeg fulgt Hitmans oppfordring og har lært meg å lage ca en rett i måneden. Det betyr 24 retter på 2 år når vi kommer så langt. Mer trenger man ikke å vite hvis man ikke er spesielt interessert i mat da.
Min nærmeste støttespiller
I hele mitt liv har min mor vært min nærmeste støttespiller. Støttet meg i tykt og tynt i alt jeg har foretatt meg. Samtidig har hun registrert forfallet hos sin kjære sønn. Hun har lest blogg mange ganger med lommetørkle i hånden. Jeg snakket aldri med henne om helsa mi og det var bevisst. Jeg ville ikke slippe henne innpå temaet. Dette har hun selvfølgelig konfrontert meg med etter jeg har vært åpen i bloggen. Er det noen som har hatt ei bekymret mor rundt seg? Det er dobbel «pain» i en trasig situasjon. Jeg fokuserte ekstra godt på strålende humør når jeg kom på middag. Jeg har ikke rent ned dørene til min mor for å si det sånn. Middag hver 6-7 uke, 2-3 telefoner i måneden. Siste ferieturen sammen når jeg var 15 år. Det får holde, jeg er sønn og ikke datter har jeg fortalt henne. Likevel har jeg ubrytelige forpliktelser ovenfor henne. Bursdagen min og hennes, juleaften, og besøke gravsteder til besteforeldre og far. Jula 2007 satt jeg i bilen mens hun var ute på gravstedene. Jeg skyldte på ryggen, men sannheten var at jeg ikke hadde sjanse til å gå distansen til gravstedene.
Høsten 2014 inviterte jeg meg selv på middag hos min mor. Jeg var godt forberedt. Jeg ville invitere henne som støttespiller i prosjektet, men jeg visste ting måtte taes opp slik at det ble en støtte og ikke en belastning. Jeg ønsket å komme på middag hver 14 dag og hun kunne få vite det hun trengte om prosjektet direkte av meg. Vi skulle ikke være venner på facebook (det var vi ikke før heller) til hennes store fornærmelse. Jeg forklarte henne at jeg ikke ville ha en mor som trykte liker på alt jeg foretok meg direkte på min profil. Jeg kjenner henne godt og vet det ville ha skjedd. For meg er det et forstyrrende element og sikkert veldig rart for mange, men det kan ikke jeg ta hensyn til. Jeg er ikke noe mindre glad i min mor for det.
Det jeg hadde forberedt meg mest på var det uunngåelige i dette møtet. Hun hadde lest blogg og som mor var hun svært bekymret. Bekymret over at jeg ikke skulle våkne etter pustestans, bekymret over hjertet mitt, bekymret over om jeg trente for hardt. Jeg var beinhard ovenfor min mor og fortalte meg at dette ville jeg ikke høre noe om. Jeg må få lov til å si det, jeg er din mor. NEI, det får du ikke lov til å si til meg. Du får tenke sånn og det vet jeg gjør, men det er uaktuelt at du sier det til meg. Jeg har ikke sjanse til å nå målene mine hvis jeg skal gå rundt å være bekymret. Jeg ønsker ingen «sulling og dulling». Det gir ingen resultater. Du får støtte meg på min måte, eller holde deg utenfor. Med utenfor betydde selvsagt ikke at vi skulle bryte kontakten, men at kontakten var mer slik vi hadde før. Det var hardt for min mor, men allerede dagen etter fikk jeg mail om hvor glad hun var ovenfor de valg jeg har tatt, og skulle støtte meg på aller beste måte. Slik har det vært i ettertid og støtten har vært uvurderlig. Så tusen takk!
I februar i fjor hadde jeg likevel en test. Jeg sendte tekstmelding til 2 stk. En til min mor og en til hun som nå har tatt over som min nærmeste støttespiller. Følgende tekst stod det i SMS:
«Jeg har jævlig vondt, er helt utmattet etter all treningen og sliter med å sove». Synes du synd på meg?
Fra min mor fikk jeg: Ja, nå er det virkelig synd på deg.
Fra hun andre fikk jeg: NEI!
Til min mor sendte jeg: Feil svar!
Til hun andre skrev jeg: Riktig svar!
Geitfjellet 29. august 2015. Mine 2 viktigste støttespillere.
Så rydd opp rundt deg og skaff dine støttespillere. Det er viktig for å lykkes spesielt hvis prosjektet har store utfordringer.
«Ingen blir god alein»
Ellers i ryddeprosessen har jeg jeg satt helsa fra sisteplass til den absolutte førsteplass i livet. Hvis mange i det minste setter helsa på 2-3 plass vil de oppdage at de rekker over alt de tenker de skal gjøre. Trening er ofte det første man kutter ut i en travel hverdag. Som regel har man 7-8 hovedoppgaver i løpet av en dag. Sløyfer man trening så sløyfer man gjerne en eller to oppgaver til. Det er ikke tid sier man til seg selv. Sett trening lenger oppe på lista og finn ut at du rekker alle!
Med til ryddeprossessen så unngår jeg mest mulig folk som gir meg negativ energi. Det er ingen problem å møte disse tilfeldig, men jeg oppsøker de ikke frivillig. Jeg ønsker de ingenting vondt, snarere tvert imot. Vi gir bare hverandre ingen god energi.
Ellers har jeg delegert mange av mine oppgaver i biljardklubben jeg elsker til mine medlemmer. Det har løst seg på en fantastisk måte og jeg får senka skuldrene med god samvittighet. Ingen er uerstattelig, heller ikke jeg.
«På kirkegården ligger det mange som man trodde var uerstattelig»
Corleone
