Måned: mars 2016

Av: Monica Sandvik Klausen
Jeg ble mildt sagt sjokkert over naboen sin planlegging og tilrettelegging!
Mannen må jo bli utslitt tenkte jeg. Nesten hver eneste dag er spikret og planlagt fra det minuttet han haster ut av dørene og til dagen er omme. Var virkelig sånt mulig?
En dag måtte jeg forhøre meg om hvordan hans neste dag så ut så kom beskjeden om at han skulle stå opp kl 09.00, først ta en kaffe, ta bussen som gikk 10.10. Kl 10.40 var han på Hit The Gym, og PT timen hans startet KL 12.30. I mellomtiden skulle han drive med hard egentrening. Når treningen var ferdig måtte han ta et par telefon samtaler å gjøre unna noen ærend og mente han skulle rekke bussen fra byen som gikk kl..-Helt greit alt det der Glørstad. Jeg prøvde bare å høre etter hvordan dagen din så ut. Jeg trenger ikke alle detaljene!

I fjor sommer i august måned fikk jeg et spørsmål:

«hvordan gjør vi det på julaften egentlig ? ?»

På julaften?!?
-Det har jeg faktisk INGEN anelse om enda. Jeg går i sandaler her, kis. Det er sommer!

I min verden har jeg tatt ting på sparket. Planlegging på «ekstremnivå» er vanskelig å forholde seg til, men jeg har forstått at det er det som må til for å oppnå mål.
Jeg er veldig glad for at jeg ikke vet halvparten av det som allerede er planlagt…

Hva i all verden er det jeg har meldt meg på?

Trugetur med moskusen 28. februar 2015.

Jeg har egentlig alltid trodd at jeg var bra trent med en brukbar kondis, men så feil kan man ta!
Den første trugeturen min var 28 februar 2015. Den glemmer jeg aldri.
For det første knotet jeg innmari for å få på meg trugene og husker at jeg tenkte:

Ta det med ro, slapp helt av så får du sikkert på deg galskapen til slutt. Det må nevnes at tålmodigheten ikke er min sterkeste side.
Det var skikkelig tungt. Det føltes ut som om jeg gikk som en pingvin, og hadde litt av et strev med å holde tritt med Moskusen som føyk foran meg.
Da jeg fant ut at jeg skulle over en bekk kjente jeg hjertebanken komme. Jeg så sikkert helt skrekkslagen ut, men moskusen bare smilte til meg.

Her… ta og bruk skistavene mine, så kommer du deg greit over bekken .

Jeg hadde selvfølgelig fått beskjed før turen at syting ikke var noe tema så jeg beit tennene sammen, og håpet på at denne turen av et mareritt snart ville være over…
Jeg overlevde heldigvis fint, og var full av energi etter en kjempefin trugetur.

Da jeg etter hvert fortalte litt om min egen form for trening fikk jeg en ærlig tilbakemelding på at det jeg drev med var «husmortrening» og langt i fra bra nok for ryggen min som er min utfordring.
All form for trening er selvsagt bra, men det er viktig å være veldig nøye når man har spesielle utfordringer. Han hadde så rett!
Det tok ikke lang tid før jeg sto på Hit The Gym med personlig trener. Etter den første timen så jeg meg selv i speilet. Rødsprengt i ansiktet, det banket i hele kroppen, og jeg husker at jeg tenkte:-
Hva i all verden er det for slags opplegg jeg har meldt meg på?

Kostholdet er Livsviktig.

Å lage mat til en som driver toppidrett innen vektreduksjon kan by på utfordringer innimellom, men når man ser gleden spre seg i ansiktet når menyen ramses opp er det definitivt verdt det.

«Dæven kor æ glæde mæ te maten du skal lag. Æ har spart masse kalorier i dag for å kose meg nå»

Moskusen hadde like lite peiling på matlaging som jeg hadde på telling av kalorier.
Da jeg omsider fikk med han ut på kjøkkenet hadde jeg delegeringen klar.
Du kutter opp paprikaen mens jeg starter med kjøttet.

«Hvordan kutter man opp paprika da ?»

Seriøst Glørstad? Mener du virkelig at du ikke vet hvordan du kutter opp en paprika?!?

Han gjorde ikke det, og heller hadde han aldri gjort det, eller vært interessert i å lære det.
I dag er situasjonen en helt annen. Nå har han sine egne signaturretter som han briljerer med.
Aldri før har jeg møtt et menneske som har slik kontroll på kalorier, og aldri har han slurvet med kostholdet i løpet av livsstilprosjektet sitt. Ikke en eneste dag…
Jeg blir mektig imponert over at en som er så glad i mat har fullstendig kontroll på hele situasjonen.

Du må lære deg å «Logge Av»

Noen dager er det treningsfri, og da har budskapet mitt vært enkelt:

I dag så slapper vi av, legger bort telefonen, lager mat, hører på musikk, null treningsprat og planlegging. Vi ser en film og nyter denne delen av livet også

Moskusen har vært veldig enig , men det har ikke bestandig vært like enkelt.
Når han endelig kan legge seg tilbakelent i horisontalen ser jeg at tankevirksomheten går i hundre til tider.
Heldigvis vet jeg ikke en brøkdel om hva som foregår under topplokket, men jeg ser at den treningsfrie dagen ikke gir de beste resultater!
Plutselig spretter han opp og noterer, sender meldinger, pakker bag, ser i kjøleskapet, legger seg ned igjen for så å sprette opp og starte dansen på nytt.

«Har ikke du en fridag i dag du kis?»

«Jo da,-har tatt helt fri i dag æ, men æ mått bare send melding te han faren te han guten som æ fortælt dæ om, så mått æ bare noter nå greier… som æ må ha med når æ ska på biljardsalongen te torsdag, det e turnering te oss da sjø…»

-«Akkurat det driter jeg i»-

Det har jeg gitt klart uttrykk for flere ganger uansett hva som kommer.
Er det treningsfri dag så er det fullstendig fridag. Hodet må også «logges av» ellers så får man aldri tatt seg ordentlig igjen. Det er min mening!

«No e maten klar så kanskje du ska prøv å legg bort telefonen din du å mens vi spise? Verden går ikke under og ingen vil gå i vei hvis du ikke svare på meldinga under måltidet!!»

Han som fikk servert maten så på meg med oppgitte øyne, men var veldig enig.

Dersom kroppen får mulighet til god restitusjon vil man oppleve fremgang og ny energi har Moskusen fortalt meg.

«Kanskje du skal prøve å logge av oppe i tenkeboksen din også så får du maximal uttelling?»

Moskusen var enig der også, og har blitt mye flinkere.

Streng, rasjonell og langt ifra kjedelig

Jeg har fått høre av noen rundt meg at de synes naboen min har sterke meninger, er annerledes og har et spesielt syn på ting.
Det jeg har respondert med er at naboen er streng, han er rasjonell og ja, han er annerledes, men det er jeg også!
Ingen av oss er typiske A4 mennesker det er i hvert fall sikkert.

Noe av det beste for min del er det å føle trygghet, og at man kan le av de samme tingene. Man kan oppsummere det kort å si at man er på «samme frekvens».
De stundene vi kan se på det samme og le så tårene triller står høyt i kurs hos meg.
Når man finner en perfekt kjemi med et annet menneske så mener jeg bestemt at da må man være enige om de viktigste verdiene i livet.
Det går ikke an at man skal være enig i alt for da kan det bli for kjedelig.
Men kjedelig er det langt fra i livet, og den ferden som jeg har fått lov å bli med på har vært meningsfull, innholdsrik og spennende.

Ekstra gøy blir det når til og med Moskusen får litt trøbbel på tur.

Moskusen faller på tur og da er det obligatorisk bilde…

Ferden med moskusen fortsetter…

Ingen blir god alein

Monica Sandvik Klausen

De foreløpige målene er oppnådd i hvert fall vektreduksjonsmessig. Moskusen og Hitman skulle prøve å klare «kirurgivekt» på 2 år. Underveis skulle det være rom for både avkobling, ferier og senke skuldrene. I sesong skulle vi derimot virkelig peise på så det luktet svidd. Vi klarte det på ganske nøyaktig 1 1/2 år. 120 kilo totalt, 75 kilo siste 18 måneder. Ca 1 kilo i uka blir det. Uten mulighet til å koble av i små perioder hadde dette aldri gått. Jeg har vært over kaloriestimatet mange ganger på denne tiden, men aldri under. Kun riktig mat. Det er forskjell på «å slurve» med feil og riktig mat, stor forskjell. Misforstå meg rett som Nils Arne eggen liker å si. Med mange ganger så tenker jeg ca 40-50 dager av i alt 550 dager…

I samråd med Hitman kjører jeg nå ca 3000 kcal på treningsfrie dager og ca 3200 kcal på dager med trening. I praksis betyr det en halv ekstra kylling med skinn på dager jeg ikke trener, og ca 3/4 kylling de dagene jeg trener målt mot perioden etter jul. I mitt eget hode er dette luksus. Min egen strategi er å knipe 100-200 kalorier om dagen slik at jeg kan kose meg litt ekstra en gang i blant! Det er slik de gjør det de jeg kjenner som har sunn livsstil og holder vekta stabil. Jeg spiser selvsagt ikke bare kylling, men det er fint å ha et eksempel slik at de fleste skjønner hva jeg snakker om.

Det er tross alt helg.

Ingen må tro det er lett å ha kontroll under en livsstilsendring. Etter hvert dukker det opp feller og fristelser rundt hvert et hjørne. Med mer energi, sunnere livsstil og selvsikkerhet, blir man fort mer interessant for flere rundt seg. Kanskje dukker kjærligheten opp, eller tilbud om ny jobb. Med endret fokus er det lett å ikke være så nøye med kostholdet og treningen lenger. Kjæresteparet sier til seg selv at det er tross alt helg, og nå skal vi kose oss. litt øl, vin, snacks og pizza trenger, vi det er tross alt helg. Det er godt å ligge i sengen ekstra lenge når noen interessante ligger ved siden av. Vi hopper over turen på både lørdag og søndag og koser oss heller med lunsj, sport på tv og nyter livet. Det er tross alt helg. Den sunne livsstilen skyves lenger ned på lista og man er ikke så nøye lenger.

Med ny jobb vil man gjerne imponere sine kollegaer og sjefer. Man spiser lunsjen man får tilbudt og jobber gjerne litt ekstra av samme grunn. Det første man bortprioriterer er ofte og nesten alltid treningen.

Jeg var 163 kilo når jeg møtte hun som ble min kjæreste. Hun er naboen min i tillegg. Ikke bare det vi bor til og med i samme hus. Jeg i sokkelen og hun i 2. etg. Jeg informerte Hitman som den første av alle at noe skjedde i kulissene.

«Huff, kunne hun ikke bodd på Malvik da (ca 2 mil unna). Dette er nå veldig tidlig altså…»

Hitman.

Hitman tenkte seg om og måtte si noen ting til:

«Ok, dette får vi ta som en bonus. Men de søppelsekkene med klær du har bak tv`n på soverommet i størrelse 6-8 XL kan få stå der inntil videre. Hvis du fucker opp dette med endret fokus er det de klærne du kommer til å bruke om ei stund»

Jeg liker slike harde og ærlige tilbakemeldinger. Vi hadde en pakt om å nå målene sammen, og ingenting skulle komme i veien.

Jeg var beinhard til kjæresten og fortalte henne at ingenting fikk komme i veien for målene. Jeg innførte besøksforbud siste 3-4 dager før hver veiedag slik at jeg kunne konsentrere meg om målene. Denne meldinga fra moskusen har selvsagt straffet seg noen ganger. Troillkjærringa har svart med samme mynt når en sliten moskus ville treffe henne like før veiing!

«Her blir det ingen besøk. Du har veiing og da er du kjedelig å være sammen med, ferdig snakka!»

Sitat «troillkjærringa»

En gullunge trenger ikke å være et barn. Her er mormor med hunden min Dux. Jeg var ikke gullunge nr. 1 lenger.

Det handler om å støtte hverandre på vei mot målene slik at livet kan nytes på en annen måte i etterkant. Man må ofre noe for å oppnå noe. Vi har derimot sammen bestemt oss for at vi har en felles interesse. Nemlig lage sunn og god mat. Trening gjør vi sammen maks 1-2 ganger i måneden.

Det er viktig at den som står deg nærmest støtter opp om livsstilsendringen og ikke gjør det motsatte. Tenk bare hvis det gjaldt alkohol eller rus? Hvis den ene parten lider av avhengighet så skulle den andre drikke hver fredag og lørdag ved siden av i godstolen. Det hadde ikke gått. Jeg kunne heller ikke hatt noen som spiste mengder med sjokolade ved siden av meg hver helg. Det betyr IKKE at den som ikke har denne avhengigheten skal få lov til å kose seg. Man trenger bare ikke gjøre det triggende for den som har store utfordringer rundt dette. Jeg har lært meg fint å leve med at folk spiser sjokoldade rundt meg, men vil ikke ha det nært innpå meg når jeg er hjemme i mine egne omgivelser.

Vi klarte målet 1/2 år før tida, og den sparte tida vil jeg i helhet tilegne kjæresten. Dette hadde aldri gått uten hennes hjelp. Ufattelige mange timer med matlaging, massasje, støtte og inspirasjon uansett omstendigheter. Hun har aldri lagt seg bort i hva, eller hvor mye jeg spiser. Det vet hun jeg har full kontroll på. Men det har vært en læreprosess rundt det å lage mat. Bruk hansker når du skjærer chili fortalte hun meg i det hun lærte meg hvordan. Pøh, tenkte jeg, dette går fint uten. Helt til jeg noen ganger senere gned meg i øynene. Hva var det jeg sa???

«Ingen blir god alein»

Mormor og gullungen


Nyfødt moskus og gullunge på fanget til mormor.

Helt siden jeg var født var jeg gullungen til mormora mi. Hun kom fra den gamle skolen, men hadde et hjerte av gull. Ung under krigen betydde svært trange kår. Hun levde under svært trange kår nesten hele livet. Ekspert på hjemmelaget mat og det var hennes lidenskap. Hun ønsket å servere ordentlig mat til familien sin. Søndagene brukte hun til å lage mat i timesvis. All dessert ble laget fra bunnen og gjerne laget gjerne fredags kveld, og da fikk selvsagt gullungen smake allerede da. Kan ikke huske det fantes en søndag uten 2 desserter tilgjengelig. Sjokolade og potetgull var selvsagt også tilgjengelig hele helga de helgene jeg overnattet til mormor. Hun gjorde det i beste mening og gullungen hadde henne tvinnet rundt lillefingeren. Det manglet kunnskap om hvor farlig sukker var for 40 år siden. Jeg var en svært aktiv unge og ungdom, så jeg sleit ikke noe særlig med overvekt. Det var derimot blitt svært vanlig for meg å spise store mengder sukker fra tid til annen. Hos mormor fikk jeg også se detektimen med Derrick, Colombu og Kojak på fredagene. Det kunne jeg bare glemme hos mine egne foreldre. Det var alltid andre regler hjemme hos mormor.

Så bortskjemt var jeg at det stod middag klar til meg nærmest hver dag om jeg skulle stikke innom etter at jeg fikk førerkort. Jeg spiste gjerne 2 middager mange ganger i uka. En middag hjemme hos min mor, og gjerne 2 fulle porsjoner hos mormor. Hun var bare best på mat. Mormor lagde selvsagt favorittrettene mine så det ble førstevalget…

Sjokolade hadde hun fortsatt alltid i veska si. Som ung voksen så var det likevel mitt ansvar hva jeg puttet i munnen. Den veska fikk jeg tømme mange ganger. Jeg var jo gullungen hennes. Når jeg var 23 år anskaffet jeg meg hund og da kom det en ny gullunge inn i familien. Jeg var ikke «hovedgullungen» lenger. Jeg ga ikke hunden min sjokolade, men heller snacks som var bra for tennene hans.

Som tidlig voksen var jeg helt avhengig av sjokolade, mens hunden ga jeg ikke sjokolade. Det var mitt ansvar hva jeg ga hunden å spise. Han fikk gnagebein og tyggebein som var sunne for tennene. Sjokoladen holdt jeg for meg selv. Det var blitt min store last og ville ikke påføre dette hunden. Hunden var titt og ofte innom til mormor når den opprinnelige gullungen skulle ut å reise med biljardsporten. Lufting av hunden ble gjort av mine onkler, men maten stod selvsagt mormor for.

Hun elsket å gi hunden sjokolade i smug når jeg ikke var til stede. akkurat slik det var når jeg selv var en liten guttunge. På slutten av sitt liv ble mormor svært syk etter 2 slag og 3 drypp på kort tid. Hun var nærmest blind, men hadde likevel full kontroll på at det skulle være både Smil og Melkerull i veska si. Jeg sa til mine onkler at hunden kunne dø av alt det sukkeret, og den beskjeden fikk hun overbringt. Jeg tok selvsagt i litt, men beskjeden måtte være klar. Jeg kjøpte heller sunnere alternativ som hundesjokolade (uten sukker), griseører og hudbein. Mormor slo seg til ro med dette, og jeg tror hun hadde like stor glede av å gi hunden disse alternativene selv om hun nok lurte meg en gang i blant…

Poenget med dette er at det finnes mange bestemødre der ute som trenger denne kunnskapen. De elsker jo barnebarna sine og barnebarna elsker dem. Finn bare et sunnere alternativ. Da får de et bedre liv på sikt.

Bilde i kirka våren 2007 under begravelsen til mormor. Minst 10 kilo til la jeg på meg før året var omme. Det e ikke tilfeldig at jeg støtter meg på bildet. Jeg klarte å stå oppreist maks 1 min av gangen uten støtte.

Mormor døde våren 2007. Det var det året helsa mi var på det aller verste. Jeg var selvskreven til å bære kista, men det var en stor utfordring. Det var umulig for meg å gå distansen fra kirka og bort til gravstedet ca 200 meter unna. Jeg klarte ikke å gå distansen uten kiste heller. Presten sa kista ikke skulle bæres hele veien. Den skulle bæres noen meter opp på ei vogn så trilles bort. Jeg benyttet dette som en mulighet for å følge mormora mi til graven. Støttet jeg meg til trillevogna skulle jeg klare det akkurat. Det så jo ut som jeg trillet, men sannheten var at jeg støttet meg. Det var nedverdigende å spørre presten om de kunne sette en benk like ved gravstedet slik jeg kunne sitte på under nedsenkingen. Det stod folk på over 80 år rundt meg, mens jeg på 35 år ikke hadde mulighet å stå på grunn av helsa. Det tok ca 9 måneder etter dette før jeg var motivert for å endre livsstil.

Konklusjonen min er at man selv har ansvar for hva man putter i munnen som voksen. Når man er barn er det foreldrenes ansvar. Er man på besøk hos besteforeldrene bør det vær med en instruks om måtehold. Selvsagt skal det være lov å kose seg. Gullungene vet jo det er litt andre regler hos besteforeldrene. Slik har det vært i alle generasjoner. Jeg presiserer at jeg ikke var overvektig som barn/ungdom. Jeg var vant til rimelig sunt og svært aktiv livsstil. I bunnen lå det likevel en ekstremitet som innhentet meg senere i livet.

Jeg har mange flotte resultater rundt meg etter at vi startet på denne ferden, men også mange som ikke får resultater. Jeg er like glad i dere alle sammen for den dere er, og har betydd for meg på hver sin måte. Det handler om mennesket som ligger bak, og er ikke avhengig av sunn kropp, aktiv livsstil og vektreduksjon. Selv var jeg verst av dere alle i usunn livsstil. Selv med strålende resultater kan jeg ikke sette meg på den høye hest og tro jeg er bedre enn noen andre som menneske. Når det er sagt så har jeg vist vei og bevist at det går an.

Ikke finn unnskyldninger om væskebalanse, salt i kroppen, vondt i tåa, influensa, sykt barn, forkjølelse stressa hverdag osv og fortell meg det er grunnen til ingen resultater. 70-80% av løsningen ligger i kostholdet. Resten ligger i trening, søvn, hvile og ikke minst godt humør. Til dere med forbrenningssykdom sier jeg: Gjør det beste ut av situasjonen, lev sunt og få det bedre uansett. Dere har jeg medlidenhet med.

«Du lure itj en luring»

Corleone

10. februar nærmest lovte jeg OL gull 10. mars i videointervjuet før trening. Det betyr i så fall 108.9 kilo etter trening veiedagen 10. mars. Jeg klarte 1.5 kilo på 3 uker sist. Nå måtte jeg klare minimum 2.4 kilo på i realiteten 3 uker. Forrige veiing ble nemlig avløst av bursdagsfeiring og rolig uke i etterkant der jeg garantert ikke gikk ned i vekt. Se videoen å se om jeg er defensiv!

I over 1 1/2 år har jeg hatt denne dagen i bakhodet. Ferden har vært delt opp i delmål etter delmål, men hele tiden har den «Olympiske veiedagen» vært i bakhodet. Det kom til å være den hardeste veiedagen mentalt sett, men ikke fysisk. Rundt meg har jeg hørt «at nå er du snart i mål, det her går greit, det er vel lettere nå? osv. osv. » 108.9 kilo er den vekta som kvalifiserer oss for å kontakte lege/kirurg for å vurdere løshudoperasjoner. I fettvev er det blodforsyninger som øker risikoen ved operasjonene. Det er da mest fornuftig å nå det målet kirurgen estimerte i fjor høst, og ikke tenke på om jeg er fornøyd eller ikke. Sannheten er at dedikasjonen og den mentale belastningen aldri har vært så utfordrende som de siste 2 månedene. I starten av prosessen var smertene i kroppen den tyngste byrden, mens siste halve året har det vært mest utfordrende mentalt.

Ole Einar Bjørndalen er mitt idrettsforbilde. Han søker hele tiden etter forbedringer for å nå de mål han har satt seg. Så lenge han får ut sitt potensiale er han fornøyd. Da spiller det ingen rolle om det blir gull, sølv eller bronse. Jeg har ingen andre å sammenligne meg med enn meg selv, og konkurrerer kun med meg selv. Jeg tar heller en 77. plass i et «verdenscuprenn» istedenfor 4-5 plass så lenge jeg kan få medalje i et mesterskap noen uker senere. Jeg har ved flere anledninger trent knallhardt opp til 1 time ekstra selve veiedagen etter at vi har gått på vekta. Det har handlet om å gjøre det lille ekstra for å nå delmål . Denne  innsatsen har gitt oss mange kilo ytterligere i vektnedgang i det lange løpet.

Olympisk gull!

Jeg driver med toppidrett innen vektreduksjon, det er det ingen tvil om. Jeg ønsker å inspirere andre til sunnere livsstil, dog finne sin egen vei fram til sitt mål. Tilbake får jeg bøttevis med motivasjon og inspirasjon. Å bruke deler av vår oppskrift kan være smart, det er jeg helt sikker på. Vår oppskrift er likevel spesialdesignet for meg og mitt liv, og derfor er det lurt å finne sin egen mal.

Helt siden starten har jeg hatt tvilere rundt meg. Jeg spiser feil, jeg trener for mye, jeg er for selvopptatt eller pr kåt. Før livsstilsendringen skrev jeg ingenting om meg selv på sosiale media og det fantes knapt nok et bilde av meg der ute. Jeg likte å ha livet privat. Ingen fikk legge ut bilder av moskusen med jägermeister, pizza og røyk på sosiale media. Kun i biljardsporten har jeg vært profilert sammen med mine dedikerte utøvere. Da jeg gikk «all in» ønsket jeg derimot å bruke sosiale media som et motivasjonsverktøy. Min store force er planlegging og tilrettelegging, samt å legge strategi for å nå mål. Det er lærbart for nærmest alle å være strateg i sitt eget liv.

Jeg var åpen og ærlig til mine nære venner og familie om ferden jeg var i ferd med å starte på. Eneste måten å nå målene på var å være ærlig, jobbe knallhardt samt å få hjelp fra mine nærmeste. Det hele måtte forgå uten syt og synes synd på seg selv. Ingen orker å ha det rundt seg over tid. Tilbake måtte jeg vise dedikasjon og at jeg var verdt å bruke tid på.

Det smarteste jeg gjorde var å søke ny kunnskap om kosthold, hvile/restitusjon. Hitman har vært genial for meg i så måte. En vinnertype av rang og superdedikert. Han kaster ikke bort tida si på utøvere som ikke er villige til egeninnsats. Hitman ble for øvrig nettopp norgesmester i vektløfting for veteran og tok samtidig bronsemedalje for senior. Han kunne ha vært far til noen av utøverne han konkurrerte mot. Da tenker jeg selvsagt på alder og ingenting annet…

Koble Hitman og moskusen sammen så skal jeg love dere det kan gå ei kule varmt. Det har det gjort mang en gang. Alt handler om å nå de mål vi har satt sammen, ingenting annet. Vi har et kjempeforhold og kjører dønn ærlig linje. Med til historien hører også med at jeg en gang ba Hitman om å skifte til treningstøy og trene sammen med meg istedenfor å ha PT-time. Det var uaktuelt for meg å ha profesjonell time med en trener som ikke var pålogget. Det var nok bare jeg som så han hadde en tung dag. Det handler om det nære forholdet vi har. På samme måte kjenner Hitman meg. De gangene kroppen min ikke spiller på lag er det ikke måte på hvor mye «organisert tøys» han finner på for å ta meg gjennom økta. Kommer jeg derimot med «svartøyan» og er i toppslag pisker han meg rundt som ei fille, og presser ut alt jeg har og litt til. Bare de aller beste trenerne har denne evnen. «Støttende i motgang og kjeft i medgang» er en av hans aller beste kvaliteter sammen med den kunnskapen han har rundt kosthold og trening.

Veiedag

Siste 16 dagene har vi kjørt ketogen diett. Dvs. mat nærmest fritt for sukker. Det betyr ingen shake før eller etter trening. Siste 2-3 dagene før veiing går jeg også «av salt». Det er hardt for hodet og derfor har vi ventet på dette trumfkortet (ketogen diett) fram til den store mesterskapsperioden. Ketogen diett sørger for at kroppen går «konstant» på fettforbrenning istedenfor å ta av karbohydratene vi normalt i kroppen. Det tar normalt noen dager før kroppen havner i ketose alt avhengig hvor nøye man er med kostholdet. Det er en forutsetning at treningen foregår med lavere intensistet akkurat i denne perioden. Ikke en dag siden oppstarten har jeg spist for lite mat, heller ikke nå. Jeg etterstrebde å spise 2500 kcal siste 16 dagene, men klarte det bare 5 dager. Ellers lå jeg på rundt 3000 kcal i snitt. Hovedregelen om å lytte til kroppen er viktigere enn de tall vi har bestemt på forhånd. Det gjelder å være ærlig i lyttingen og ikke lytte «for mye»…

I tillegg til Hitmans trumfkort fant jeg også et trumfkort til. På Hit The Gym trener også mange av Norges beste boksere. Jeg elsker treningsattityden til disse bokserne. De er fokuserte på trening, gjør virkelig jobben og kaster ikke bort tida si på noe som helst under trening. Når vi hører musikk fra Rocky filmene på anlegget så peiser de ekstra på har jeg lagt merke til. Kan ikke skjønne noe annet at det må være nasjonalsangen til bokserne…

En av de dedikerte trenerne jeg har blitt kjent med siste tiden er Erik Rossing. Vi har hatt flere samtaler om nettopp «treningsattitude». Han har skadet foten sin og humper nå rundt med krykker. Det hindrer ham ikke å gjøre jobben sin med stor entusiasme. Pekende med krykka gjør han nå sine instruksjoner. Det er slike holdninger som skaper vinnere.

På tirsdag satt jeg på ergometersykkelen og tenkte gjennom veiedagen og jeg vinket til meg Erik.

«Gi meg ditt beste tips for hvordan bokserne kommer seg ned til matchvekt før konkurranse på en forsvarlig måte»

«Det kan jeg fortelle deg. Superundertøy både under og over, bruk regnjakke og regnbukse, tape igjen ved armene og føttene og jeg lover du svetter»

Erik Rossing

«Kontrollert sinnsyk» er mottoet til fotballtrener Tom Nordlie. Dette er innafor tenkte jeg. Slikt liker jeg. For OL gull må jeg gjøre det «lille ekstra». Kan dette være trumfkortet jeg trenger?

Hitman til Washington

Dagen før veiing ringer Hitman meg:

«Vi har en utfordring. Jeg har fått en once in a lifetime oportunity. Noen kompiser har en billett til Washington til overs, og de vil jeg skal være med. Alt er dekket. Hva gjør jeg?»

«Du reiser på den turen med god samvittighet. Jeg klarer meg. Jeg har allerede booket verdens beste vingman til i morgen i Karl Erik «KEO» Overn. Han har lovt meg å stille så lenge jeg ønsker»

«Skal vi utsette veiing til tirsdag?»

«Helt uaktuelt. Selv om fotballtreneren må være med sin fødende kone så spiller laget kamp. Slik har det alltid vært. Du reiser med god samvittighet. Send meg sms med hvor du skal, jeg tenker bare på morgendagen og kommer til å glemme hvor du skulle».

Da var vi i gang. Fullt fokus.

Så var vi altså klare da. Keo stod klar når jeg kom inn døra på Hit. Vi la strategi for dagen. Ikke for hardt, lytte til kroppen og trylle bort dagen med mannfolkprat. Så mye mannfolkprat ble det at Spifire skrudde opp musikken selv om det var 80 talls musikk. De fleste vet det er veiedag for moskusen når 80 tallet runger over anlegget. Vi skulle kjøre 3 timer i rolig tempo. Dvs rolig tempo på en normal dag, men når vi tenker omstendighetene og forberedelsene var det beinhardt, spesielt for hodet.

Etter 1 time 30 min måtte jeg ha litt næring og drakk litt restitusjonsdrikke. Underveis drikker jeg også litt vann, men ikke mye. Etter 2 timer 35 min varslet jeg Keo om at jeg kunne bare ta 5 min til før jeg måtte vurdere situasjonen. Jeg skulle gå i dusjen, skifte klær og vi måtte veie. Jeg trengte næring hvis jeg skulle fortsette. Jeg kunne maks være 0.5 kilo unna målet for å ta en time til. Næringen betyr i tillegg 0.3 dl med sportsdrikke så da var jeg 0.8 kilo unna målet. Det skal jeg klare på en time. Mer har jeg ikke å gi. Tall over dette medførte at jeg kom til å bryte etter veing.

Når Keo kom ned med vekta satt jeg i underbuksa og ventet og samtidig motiverte meg selv til en time ekstra innsats. Sportsdrikken stod klar uansett utfall. Nå trenger jeg elefantpsyke sa jeg til meg selv.

Jeg hoppet på vekta og garderoben ble fyllt med jubelskrik så de hørte det på hele gymmet.

«VI KLARTE DET. VI KLARTE DET FAEN MEG!!!

Resultater:

Vekt: 108.7 kilo

Vektreduksjon siste 4 uker: 2.6 kilo
Vektreduskjon siste 70 uker: 75.6 kilo
Vektreduksjon siden «all time heavy»: over 120 kilo.

Vi avbrøt selvsagt treninga umiddelbart. OL gull er OL gull. 2 tideler holder i massevis. Nå var det næring og drikke som gjaldt. Etter mitt ønske feiret vi med lunsj på TAG restuarant like i nærheten. De 7-8 eggene som var med meg kastet jeg i søpla umiddelbart samtidig som jeg utbrøt:

«Til helvete med eggene»

Det var maten jeg måtte spise hvis målene ikke ble oppnådd. Etter slik belastning er det viktig med riktig mat. Vi bestilte salat med dobbel bacon og dobbel kylling. Det smakte himmelsk!

Lunsj på TAG: Keo hadde også med seg sin egen vingman på veiedagen, nemlig Tommy Opdal.  Han deltok på hele treningen og fikk nok litt av en opplevelse vil jeg tro…

«Kontrollert sinnsyk»

Sitat Tom Nordlie

Hitman overtalte meg helt fra starten at vi måtte ta bilde i bar overkropp for å dokumentere forandringen. Maks hvert 10. kilo var vårt kompromiss. Orker ikke for mye av disse bildene sa jeg til Hitman. Jeg synes ikke det er vakkert. Du vil takke meg i ettertid var Hitmans beskjed…

Etter lunsj fikk jeg en god prat med Thomas Valø som jobber på Hit The Gym. Han spurte meg et spørsmål som mange har spurt på denne ferden. Svaret er innøvd men treffer blink hver gang:

«Hva skal du gjøre når målene er oppnådd?»

«Da skal jeg rett opp til 250 kilo og gjøre det en gang til. Dette var dritartig»

Corleone

Jeg er så heldig at jeg fikk med meg de siste kampene til Odd Iversen På Lerkendal. En legende for Rosenborg, Vålerenga og landslaget. Hans scoringer på vil huskes for all ettertid. Med Nils Arne Eggen som trener visste selvsagt Odd Iversen veldig godt at «ingen blir god alein». Det kreves «et lag» for å bli en vinner. Slik er som regel med alt. Som et bindeledd mellom de geniale avslutterne, treneren og resten av laget finnes det ofte en «midtbanegeneral». En spiller som har kvaliteter som ledertype, forbilde og arbeidsjern. Bent Skammelsrud på Rosenborg, Zidene Zidane på Frankrike, eller Lottar Matteus på Tyskland var slike spillere.

Lothar Matthäus, Rudi Völler og Jürgen Klinsmann. Hva hadde stjernespissene vært uten sin midtbanegeneral Lothar Matthaus?

For meg handler det om å være midtbanegeneral i mitt eget livsstilsprosjekt. Gjøre de rundt meg gode slik at de er villige til å bidra. Det gjøres ved å ha gode holdninger, jobbe hardt over tid, nyte av kunnskapen til de rundt meg, dele min egen kunnskap og motivere andre. Tilbake får jeg inspirasjon, motivasjon og kunnskap. Slik blir vi ALLE  til slutt et lag som vinner.

Jeg har mange å takke i dette prosjektet. Nære støttespillere i hverdagen, støttespillere fra fjernt og nær, og støttespillere som oppmuntrer meg via Facebook og bloggen. Alle viktige på hver sin måte.

Jeg har mye å takke oppveksten for den jeg er i dag. Ei mor som har støttet meg i alt. Fantastisk oppvekstmiljø i bydelene Romolslia/Flatåsen i utkanten av Trondheim. En streng stefar, dog streng men rettferdig. Vi har et kjempeforhold den dag i dag selv om det er godt over 20 år siden han var sammen med min mor. Han lærte meg at avtaler skulle holdes og et NEI er et NEI! Når det er sagt har jeg lært meg at ved å spørre er det verste svaret jeg kan få er nei. Da er man maks tilbake der man var før man spurte.

Sett krav til deg selv

Det er ikke nødvendigvis den som er best på triksing med ball som er den beste lagspilleren eller fotballspilleren. Det kan være en fordel å ha en spesialkompetanse, men uten hele laget er man sjanseløs. Slik er det også i et livsstilsprosjekt. Alt kan ikke være gøy hele tiden. Man må være villig til å ofre noe for å oppnå noe. Man må sette krav til seg selv.

Ved å vise dedikasjon og offervilje er det lettere å få de rundt deg til å bidra. Det er en erfaring jeg har helt siden barndommen. Allerede når jeg var 9-10 år var jeg frekk nok til å spørre om å få keepertrener på fotballaget. Det hadde jeg nok ikke fått hvis jeg hadde hatt dårlige holdninger. Jeg ville bevise ovenfor både laget og trenene at at jeg fortjente det ved å trene mest av alle. Det var ikke vanlig med keepertrener tidlig på 80 tallet.

På ungdomskolen måtte vi begynne på ny skole og det ble naturlig å bytte fotballag. Etter noen treninger gikk jeg rakrygget til trenerne på mitt nye lag og ba om å få keepertrener. Jeg ønsket også å være kaptein på laget. Som ny spiller i en ny klubb, 14 år og uten skjeggvekst, var jeg spent på svaret…

Jeg ønsket å vise dedikasjon ved å trene litt mer enn de andre og bevise at jeg fortjente det. Keepertrener det fikk jeg, men kaptein måtte jeg vente på et år. Det var også naturlig i en ny klubb. Her forleden dag møtte jeg en jeg spilte på samme lag som akkurat denne tiden. Vi hadde ikke møtt hverandre på kanskje 25 år. Vi hadde en god prat utenfor XXL for litt over ei uke siden.

«Vi lurte på i all verden hvem du trodde du var som spurte om noe sånt som ny spiller i klubben»

Sitat Roger Askimdal.

Roger var alltid pliktoppfyllende ute på banen og gjorde jobben. Det var verre med Hitman. Vi viste aldri hva slags faenskap han fant på når «krigen» var i gang! Som guttespiller (15-16 år) stod jeg igjen 2 ganger i uka etter trening med keepertreneren. Mitt krav var at jeg skulle kjøres hardt og treningen skulle være relevant for jobben som keeper. Mitt hovedmål var selvsagt å bli en bedre keeper, men også være et forbilde for de andre gutta på laget som kaptein. Slik dedikasjon fikk de andre gutta til å respektere meg som kaptein, og lytte under kampsituasjon, ja med unntak av Hitman da…

Nytt fotballag

Nei, jeg akter ikke å komme tilbake som fotballspiller igjen, men etter at jeg kom inn på Hit The Gym så ser jeg mange elementer igjen fra da jeg var ung på fotballaget. Jeg er selvsagt ikke kaptein på Hit The Gym, men det finnes kompetanse der som er nødvendig for å nå de mål og ambisjoner jeg ønsker å oppnå. Uten denne kompetansen hadde jeg vært nærmest sjanseløs med mitt utgangspunkt. Jeg har et profesjonelt forhold til Hitman, men selvsagt også mye mer. Et sterkt vennskap ligger i bunn. Aldri i verden om jeg hadde fått alt det ekstra han gir meg uten at jeg selv har vist dedikasjon.

Dedikasjon er en tiltrekkende kraft. Det legges merke til av de rundt deg. Det er ikke måte på hvor mange JA man får så lenge man viser dedikasjon. Dedikasjonen skal foregå uten «syt og synd på seg selv» er vår filosofi. Ingen orker å ha det rundt seg over tid. På livsstilsklubben og Hit The Gym har jeg fått ufattelige mange JA. En fin miks av dedikasjon å det å tørre å spørre har vært løsningen for meg. At Anette Spifire forlot familien et par timer på juleaften bare for at jeg skulle ta push ups med henne på ryggen gir meg frysninger.

Jeg har et helt «fotballag» rundt meg på Hit The Gym. Midtbanespillere, spisser, målscorere, backer, oppmenn,  «massører og fysioer». «Midtbanegeneralen» i mitt eget livsstilsprosjekt er likevel mitt eget ansvar, ALLTID. Hitman er treneren som har satt det hele i system. Vi har et åpnet og avklart forhold på at jeg skal søke kunnskap, inspirasjon og motivasjon hvor enn det måtte være.

Venstrebacken

Hit The Gym 3. mars 2016. Moskusen og «venstreback»  Tor «Panzer» Holm.

På Hit har jeg en person som jeg har valgt å kalle «venstrebacken» i denne bloggen. Det er Tor «Panzer» Holm. Han er ikke min PT, men likevel har han gjentatte ganger gitt meg råd om kosthold, trening og hvorfor kroppen reagerer slik den gjør av fysiologiske årsaker. Han er utdannet fysioterapeut, vært PT i mange, mange år og er i tillegg et forbilde ved å være så sterk i en alder av 49 år. Han er venstrebacken som serverer herlige «pasninger» til midtbanespilleren etter å ha avverget et baklengsmål. Slik kan midtbanespilleren videre servere spissen en målsjanse, og før eller siden score mål. Disse «pasningene» er selvsagt alle de råd og veiledning han har gitt meg underveis.

Det var Tor som fortalte meg den fysiologiske grunnen til hvorfor jeg stoppet å puste sjeldnere når jeg lå mot venstre (søvnapne). Det er en fysiologisk grunn sa Tor. Det handler om tyngdekraft. Hjertet er på venstre side, og når det ligger ned mot madrassen mot venstre så bruker det mindre energi for å jobbe. Med Tor har jeg ofte de gode samtalene med etter trening over en kaffe. Det minner litt om «brakka» på Lerkendal der de kunnskapsrike deler erfaring fra alle årene de har fulgt Rosenborg.

Jeg har spurt Tor om hvorfor vi skal trene slik vi gjør under regi av Hitman, samt råd og hjelp han og de rundt meg på Hit har gitt meg. Sleng med persene dine med det samme oppfordret jeg! Her er ordrett svaret:

«Hvorfor baseløft: Trener og bygger muskulatur så å si i hele kroppen, styrker skjelettet, sterkere kjernemuskulatur, bidrar til å gjøre deg sterkere, eksplosiv og atletisk, påvirker hormonproduksjonen på en gunstig måte og brenner fett. Trenger du flere grunner? Knebøy og markløft bygger sprettrumpe som ingen andre øvelser. Mine perser er: knebøy 200 kg, markløft, 215 kg og benkpress 145 kg. alle løft uten utstyr så klart.»

Tor «Panzer» Holm

Hva er målet?

Under denne prosessen har jeg ofte blitt spurt om hva mitt endelige mål er. Hvordan skal du se ut? Allerede jula 2014 hadde jeg fått dette spørsmålet mange nok ganger til at jeg hadde visualisert målet. Rundt årsskiftet 2014/15 delte jeg mine rå ambisjoner med 3-4 stk nede på Hit The Gym uten at «malen» selv ble informert. Jeg presiserte til de involverte at det inntil videre måtte være mellom oss.

Når prosjektet med vektreduksjon, operasjoner etc er over vil jeg sannsynligvis være 46-47 år. Ca det samme som Tor det sa jeg. Jeg ønsker å være min versjon av Tor, han er mitt forbilde. Jeg kommer aldri til å bli så sterk, men resten av pakka er en fin målsetning!

Takk for hjelp og støtte underveis Tor, og ikke minst hjelpe meg med å sette bilde på målet selv om du ikke fikk vite det før i fjor høst…

«Ingen blir god alein»