Måned: april 2016

Rune Glørstad ga meg oppgaven ” Heidi, kainnitj du skriv nåkka om vårres første møte, og kosn tanka du hadd?”

Skulle jeg våge å sette ord på et møte jeg hadde med en av mine deltakere i tiltaket Avklaring på Prima? Et profesjonelt møte mellom en veileder og en som NAV har bestilt avklaringsprosess på. Og det på en blogg som leses av mange! Jeg måtte gå noen runder med meg selv der etiske retningslinjer, taushetsplikten og reell skrivesperre kranglet med meg en god stund tett opp til ”deadline”. Det lå jo så mye i dette møtet med Rune. Han har jo gitt meg navnet Evita – og det sier da mye om hans side av prosessen (at jeg skulle være spirituell leder av nasjonen Argentina…eller med Runes ord hans inspirasjon til å ta grep i valg han tok videre i livet). All respekt for hans bestemmelse og for å våge det stykket å se at endring måtte til, at han måtte ta spaden i egen hånd og ikke minst velge sin heiagjeng for å klare denne snuoperasjonen! (SÅ når taushetsplikten formelt er fritatt fra mine skuldre), unner jeg folk et lite innblikk i hvordan jeg som personen Heidi som Ergoterapeuten Heidi og veilederen Heidi møtte Mr Rune….må bare fri meg fra rapportspråket mitt…

”Avklaring er et individuelt tiltak for alle personer, med og uten arbeidsforhold som har behov for omfattende avklaringsbistand. Også for de som trenger å kartlegge sine ressurser og videre muligheter i arbeidslivet. Målet er en Individuelt tilpasset handlingsplan som bringer deg et steg videre, enten i den jobben du har eller til nytt arbeid”.

Som ergoterapeut er jeg med årene blitt godt vant med å møte mennesker med ulike behov og utfordringer. Alle har de sin unike bakgrunn, historie og bagasje som gjør de nettopp til det mennesket de er. Rune var en av disse, men kanskje noe uvanlig og ikke noe lignende jeg har vært borti før. Jeg hadde på forhånd lest meg opp på bestilling fra NAV, arbeidsevnevurdering og sykdomshistorikk før første møte. Jeg anser det som viktig å ha satt meg inn i hvem jeg skal møte på forhånd, men aller viktigst var det å møte Rune akkurat der han var. Det er lett å lage seg forventninger og tanker som ikke nødvendigvis stemmer. Men jeg må innrømme at mine forventninger ikke stod i tråd med hva jeg møtte. Allerede i første samtale blir rollen min å skape tillit og trygghet for å lage en god prosess for avklaringen vi hadde foran oss. Jeg var innstilt på å møte Rune med respekt, imøtekommenhet og humor om det lot seg gjøre. Jeg er nysgjerrig, litt vel nysgjerrig i følge ”Mr Hitman” har jeg hørt. Men når du møter en person på 190 kg, da kan man ikke unngå å ikke lure, eller? Hvordan i huleste klarte han dette? Hva har skjedd? Hvorfor gjør han ikke bare noe med det? Dette var spørsmål som surret i hodet mitt.

Fedme, overvekt og type 2-diabetes; 68% av menn og 51% av kvinner over 40 år har overvekt eller fedme. Det er en sammenheng mellom overvekt og diabetes. Minst 265 000 har diabetes, som utgjør en av de største folkesykdommene i Norge.

Helseutfordringene kan gi kroniske plager som vanskeliggjør funksjon i hverdagen og krever derfor ergoterapeutisk bistand. Ergoterapeuter har kompetanse i folkehelse og i forebygging av livsstilssykdommer blant annet med livsstilsendring og helsepedagogikk. Ergoterapeuter deltar i kartlegging av funksjon, og utfører behandling og rehabilitering for mestring av hverdagslivets situasjoner og søvnproblemer

 

Målet var å avklare arbeidsevne. Min jobb skulle være å lete etter krefter, evner og mønster hos Rune som kunne benyttes sett opp imot et hvert type arbeid. Mitt fokus skulle være arbeidsrettet. Jeg skulle lete etter gnister og motivasjon og være den som inspirerte. Erfaringen min har mang en gang vist meg at det å se hele 24-timers-mennesket er viktig for å få fatt på hvor stort og langt unna jobbfokuset er hos personen, gjennom samtalen ”pakke ut og pakke ut” det som kan avdekkes som byggesteiner for både jobb, helse og fritid. Når elementene legges på bordet kan man snakke om hvilke mål som er viktige å nå på kort eller lang sikt og hva som skal til for å nå de….og ikke minst hvor trenger en bistand fra andre til å kunne nå målene? Å komme dit krever tid, ærlig ”jabbing” og gjensidig respekt i prosessen.

 

Rune var nydusjet, kledd i sort fra topp til tå. Han var alvorlig og høflig med et bestemt blikk. Så egentlig litt mistilpassas ut der han kom. Ganglaget var mer vaggende enn bestemt. ”Helan og Halvan” tenkte jeg. Tipper vi var et syn etter å ha hilst og gikk bortover gangen. Jeg med mine 50 kg –” han er jo fire av meg jo, husker jeg å tenke”. Jeg bruker ikke lilla skjerf, tunika syregrønne linbukser, eller naturgummisåler. Ikke har jeg sånn skjev klipp -kort hår på den ene siden og lang øredobb i det ene øret. I følge Rune ser jeg ut som folka i ”skal vi danse”…og takk pris for det.

23. mai 2015. Når Rune nærmet seg 50 kilo ned med Hitman ble jeg spurt om han fikk ta bilde med meg hvis han klarte målet.

Rune sin historie var unik. På tross av helseutfordringer og fortellinger om motgang så jeg tidlig en mann med glimt i øyet. Han hadde humor på tross av å snakke om ting som var vanskelig. Han var ærlig og la ikke skjul på noe. Jeg så en mann med drømmer og framtidsplaner som alle oss andre. Jeg fant fort ut at han var både bestemt og sta. Vi hadde våre diskusjoner, og verre ble det når jeg skulle ha han til å jobbe.

Arbeidsevneutredningen besto av en gjennomgang av Runes historikk, veiledningssamtaler, hans egne vurderinger samt reelle tester og oppgaver som skal si noe om evner og muligheter for å takle en ordinær jobb eller andre hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak.

 

”Om det er greit at jeg legger meg ned på gulvet i resepsjonen når ryggen og knærne svikter så?”                                                                                                                           sitat Rune

 

For å få avklart arbeidsevne ble en del av kartleggingen å prøve Rune ut i arbeid. Resepsjonist er innenfor kategorien lettere fysisk arbeid. Da dette tilsynelatende ikke ville fungere med tanke på Runes helseutfordringer, måtte vi til pers med ”bibliotekoppgaven”. Jeg måtte tilrettelegge for en bestemt aktivitet, kartlegge ressurser, muligheter og tilpasse ut i fra Runes behov. Gjennom denne metodikken fikk jeg mulighet til å observere fysiske forutsetninger for arbeid, utholdenhet, bevegelsesmønster, motorikk, konsentrasjon, oppmerksomhet, hukommelse samt personlige/psykiske faktorer for arbeid.

På tross av svetting, tungpust, vagging og klaging under utførelse av bibliotekoppgaven hadde jeg bestemt meg for at Rune ikke skulle slippe unna så lett. I mine øyne var han etter noen uker blitt ”Stor sjarmøren”. Ja, han sjarmerte meg også…. Slik han var godt vant med fra glansdagene. Han sjarmerte meg i den forstand at han med sin personlighet og sine utfordringer vekte omsorgen i meg. På den måten at jeg ville hjelpe, få han til å lykkes, inspirere til å ta grep om sin egen helse, og skape livsstilsendring. På tross av å være så bestemt fikk jeg inntrykk av at han hadde feilet så mange ganger og gitt opp. Men jeg kunne se langt der inne at sjarmøren hadde potensialet til å klare det. Når du bygger helse, bygger du også arbeidshelse. Hvis han bare kunne bruke denne staheten til noe fornuftig.

Etter 12 uker med utredning var det meste kartlagt og prøvd. Tankene jeg hadde i starten var der enda. ”Mannen er jo i sin beste alder”. ”Han kan ikke fortsette sånn”. ”Han må ta kontroll over eget liv og forstå konsekvensene”. Jeg sa det til han…..

Rune er lett å like. ”Noen personer kommer og går, og andre består”. Rune har for meg helt siden…. tja ca tredje samtale, vært en inspirasjonskilde. De første samtalene var han mest opptatt av å klage, syte og var nesten litt sur. Jeg så alltid frem til å møte Rune og høre om hvordan han hadde det. Han var nøye på å planlegge den gangen også. Han hadde alltid som mål å trene før vi skulle møtes. Da var han som regel smertefri og i godt humør. Det var dager han kom med poser under øynene, da lot jeg han for det meste prate, og presset ikke på med oppgaver. Til dags dato har jeg enda ikke fått invitasjon etter veileder prosess, verken før eller etter avklaring. Rune var helt klart en av de jeg ikke ønsket å slippe.

Når Rune tok kontakt et år senere for å fortelle meg at han hadde tatt kontroll, tenkte jeg ”jøss er det mulig”. Han inviterte meg med på trugetur som ekstra drahjelp for motivasjonen ( Runes beskrivelse av ergoterapeuten). Jeg ble smigret, men måtte innom en etisk sjekk og tenke over om det var faglig forsvarlig å date en tidligere avklaringsperson. Skal jo alltids klare å mestre truger – det går jo sakte.

Jeg kunne ikke si nei…..

I lys av hvilken forfatning jeg har sett Rune og hvilke helseutfordringer han hadde, er jeg mektig imponert over hva han har klart å utrette selv, og med hjelp fra ”Hitman” og andre støttespillere rundt seg. Han har underveis laget seg mange små mål for å nå det store målet. Stor sjarmøren har klart det. Han har gjort jobben dag etter dag. Han viser at det går an å ta grep, ta kontroll og sette det ut i praksis. En sjarmør med viljestyrke og pågangsmot. Jeg er mektig imponert over jobben han har gjort og beæret over å få være en i heiagjengen!

 

 

Fikk være med på dette også jeg! Fra truger til ski.

Hva blir det neste? Skøyter på glattisen?

Heidi Evita

En sliten moskus på biljardstevne i 2003. Forrige helg var jeg også på biljardstevne, nemlig Idrettstinget for biljardklubber. Jeg er stolt over å fremstå i en helt annen utgave samt å ha et helt annet fokus under stevnet!

Siste uka har jeg vært i Oslo på Idrettstinget for biljardklubber, koblet av noen dager i Horten, og i skrivende stund er jeg hos familie i Elverum. Fredag gikk turen fra Elverum og retning Gol for forberedelse til Skarverennet på lørdag. Skarverennet går fra Finse til Ustaoset. Vi har valgt å gå den korte løypa på 25 km. Det holder i massevis. Det viktigste er å gjennomføre noe som var utenkelig bare for kort stund siden og i over 20 år før det…

Det viktigste for meg på denne turen er å finne løsninger for trening uansett hvor jeg er, samt å spise sunt. I helga ble det selvsagt noen pils med mine biljardvenner, men mikroskopiske mengder kontra glansdagene. Det handler om å kose seg litt i mellom slagene.

Sats Elixia Ullevål lørdag 16. april.

Hotellet på Ullevål ringte jeg selvsagt flere uker i forveien og spurte om treningsfasiliter. Jeg hadde ei glimrende feelgoodtrening lørdag morgen før Idrettstinget startet. Perfekt frokost før trening med egg, omelett, eggerøre og bacon. Ligger det til rette så forsyner man seg selvsagt. Nødmat ble smuglet ut av frokostsalen i en serviett gjemt i lomma. Nødmat er kokte egg, ost og skinke, ferdig snakka. Bare pass på det ikke e for mange egg. Kulen i buksa må ikke misforståes. Ingen servitører stopper en selvsikker moskus på veg ut av døra uansett hva kulen i lomma måtte være!

Både mandag, tirsdag og onsdag trente jeg på Trimhuset i Horten. Det er treningssentret jeg har besøkt mest utenom Hit The Gym i Trondheim. 2500 kvadrat flott treningssenter med masse apparater, frivekter, cardiomuligheter og saltrening av alle slag. På Trimhuset fikk jeg også instruksjoner av PT Truls-Petter Green Strøm. Jeg får alltid med meg inspirasjon med meg ut fra Trimhuset.

Truls Petter og Moskusen etter trening.

Dagen etter trente jeg sammen med mora til PTen, nemlig Tove Green. Eneste 70 åring og Oldemor jeg både har trent sammen med, og vært på nattklubb med (Rhodos). La meg nevne at hun dro fra nattklubben etter meg… Her snakker vi sprek på alle mulige måter 🙂

Meg og Tove på Trimhuset.

Torsdag ble det skogstur i Elverum med kompisen Kokos, eller Kaos som jeg kaller han når bare jeg og han er sammen. Bare ikke si det til eieren. Turen ble på 1 time 15 min i myr, skog og ulendt terreng. Deilig å gå årets første tur i shorts og t- skjorte. 7 timer trening siste 6 dager er jeg strålende fornøyd med. Det finnes løsninger for alt bare man vil.

Kokos og Kaos…

Når bloggen deles har vi forhåpentligvis gått Skarverennet. Wish us luck!

«Det er ikke lov å syte»

Corleone

Jeg ble kjent med Rune tidlig på 2000-tallet. Jeg husker at jeg syntes han var skikkelig stor, men jeg tenkte liksom ikke noe mer over det. Jeg ante egentlig ikke hvem han var og hvorfor han var på samme biljardturnering som meg selv.

Etter hvert så jeg at han kjente mange av de samme folkene som jeg selv kjente. Det virket som han var godt integrert i miljøet og i tillegg var han på en eller annen måte i sentrum av det som skjedde stort sett hele tida. Det tok ikke lang tid før vi kom i kontakt og praten begynte å gå. Dette fortsatte på flere turneringer denne sesongen og vi fant fort tonen og ble egentlig gode venner på veldig kort tid. Det føles i hvert fall sånn her jeg nå sitter og skriver. Kanskje ikke så rart at han var lett å komme i kontakt med, for nå vet jeg at gutten har snakketøyet i orden og vel så det.

Et stk solid moskus

 

Hænrik!! Hænrik!!!

Har du skjit i øran? Æ orske itj å veint på det her. Æ må kåmm mæ på lugarn no! E du klar over kor ødelagt æ e akkurat no? Dævven ka varmt d e hær!

Disse ordene kunne meget vel ha kommet ut av kjeften på Rune for noen år siden… Og sannsynligvis har det kommet noe som ligner veldig på en av dansketurene vi har vært på sammen. Dette sannsynligvis samtidig som han svettet som en gris og klagde over verkende knær.

Danskebåten passer egentlig perfekt for en fest selv om man veier litt mer enn de fleste andre. Det passer faktisk perfekt hvis man veier MYE mer enn de fleste andre også. Det siste alternativet har vært tilfelle for Rune mange ganger. Han er glad i en fest og ikke minst en tur. Mange av turene hans har jeg vært så heldig å få være med på og det har gitt meg ganske god erfaring ifht hvilke problemer man kan støte på hvis man veier MYE mer enn de fleste andre.

På tross av problemene var det alltid de samme reglene som gjaldt. Her følger noen få eksempler:

• Alltid godt humør. Det hjelper sjelden å sutre.
• Lengre avstander betyr at vi må ha transportmiddel.
• Henrik knyter alltid skoene til Rune. Rune knyter IKKE skoene til Henrik.

Som de fleste sikkert allerede har forstått så førte disse reglene ofte til at noen av Runes problemer havnet i fanget mitt. Rune er god til å organisere og planlegge. (les: beordre) Du ordner det der for meg du, Henrik. Disse ordene har blitt sagt noen ganger, for å si det forsiktig.

Eksempelvis var det jeg som ble utnevnt til ansvarlig for handling av taxfreevarer på alle dansketurer da Rune var på sitt største. Detaljert handleliste kom alltid på SMS. Gutten visste godt hva han ville ha.

Da handelen var unnagjort så dro det i gang i et enormt tempo. 20 øl og en hel flaske konjakk kunne han få i seg på en god kveld. Noe som pleier å føre til trang hjelm og en relativt tørr hals dagen derpå. Vi vanlige dødelige hadde sannsynligvis vært døde etter slike mengder alkohol, men Rune var i knallform.

Jeg glemmer ikke da vi møtte på en gjeng godt voksne damer i en pianobar. De var sikkert rundt 20 år eldre enn oss, men det betydde lite. De var i skikkelig godt humør og det var vi også… Helt til damene fant ut at den største mannen på båten også hadde de vakreste øynene! Etter dette var det lite bakkekontakt å spore hos den største gutten.

D e itj måte på kor kjækk æ egentlig koinne ha vorre, Hænrik! Hørt du ka dæm sa for nokka? Jeg går fortsatt rundt den dag i dag og håper han skal glemme dette øyeblikket, for jeg tror ikke han har landet helt ennå.

Jeg tror det var på den samme turen som Rune hadde bestilt ”rederlugar” med stort bad, minibar og queensize-bed. Dette var noe jeg selv og satte pris på hvis du ser bort i fra at vi måtte sove i samme senga. Etter ei lang og fuktig natt startet dagen derpå med at jeg kjente en enorm tørste og nærmest stupte ned i minibaren, bare for å lande på hodet i et tomt og bittelite kjøleskap. Jeg kom så til å kikke meg over skuldra og der så jeg ei ryggtavle jeg dro kjensel på. Den var i størrelse enorm og med en rumpesprekk som gikk nesten helt opp til nakken. Bak ”ryggsprekken” lå det linet opp fire flasker med Imsdalvann. Tre av dem var tomme, men heldigvis var det bitteliten skvett igjen i den siste. Jeg voldtok den lille vannskvetten, men kom dessverre til å vekke den store mannen som klikket totalt og serverte følgende ord:

KÆM I HÆLLVETTE HAR DRUKKE OPP VAINNET HÆR???

Da hadde han altså drukket opp absolutt alt av det som var i minibaren, men å tenke på at jeg også kunne bli tørst var tydeligvis ikke noe tema. Enden på visa var at jeg ble beordret/kjeppjaget til nærmeste colaautomat med beskjed om å komme tilbake på lugaren med ikke mindre enn 8 stk Cola zero, fort som svint!

Jeg adlød selvfølgelig da jeg hadde en sterk følelse av at dette gjaldt liv eller død.

Det hendte at vi reiste andre steder også. Utrolig nok havnet vi opp i syden ved flere anledninger. Rune hater overraskelser, så det betydde at vi havnet i det samme landet, den samme byen, stort sett det samme hotellet og den samme baren HVER gang. I og med at mannen hatet varme så skjønte jeg den gang lite eller ingenting om hvorfor vi endte opp i syden. Denne oppfatningen endret seg relativt kjapt…

Sydenbilde av Rune, undertegnede og Egil Arne Sørensen

Når jeg kikker på bildene som ble tatt på turene så skjønner jeg veldig godt hvorfor vi havnet der. Vi har hatt det utrolig mye gøy sammen med en «oberstormführerhovedregel» liggende i bunn – Til syvende og sist handler det om å kose seg mest mulig til en hver tid.

Denne regelen har bitt seg litt fast i meg. Jeg prøver så langt det lar seg gjøre å leve etter denne og i november i fjor fant jeg ut at jeg ikke hadde så bra som jeg burde. Jeg var på dette tidspunktet ca 125 kilo tung og begynte å bli ukomfortabel med dette.

Jeg tok opp dette med Rune da vi var på Kieltur i høst. Han har jo, som de fleste av oss vet, gjort en enorm innsats de siste sesongene. Han tok et stort oppgjør med seg selv og livsstilen sin og resultatet er mildt sagt oppsiktsvekkende. Hvis jeg ikke husker helt feil så har han gått ned ca 115 kilo!!

Rune koser seg på Kieltur

Jeg var nysgjerrig på om jeg kunne oppnå noe av det samme, eller kanskje en brøkdel av hva han har oppnådd de siste sesongene. Jeg fikk raskt beskjed om at det måtte gjøres dratiske grep som bla annet innebar at jeg bare kunne drite i å velte i meg mat og drikke, sånn som jeg pleide å gjøre. Gjør vi nokka så e d rætt fokus som gjelder!

Etter at vi kom hjem fikk jeg en lang mail fra Rune. Mailen var positiv og entusiastisk som forventet fra den kanten. Det var bekrevet i detalj hva jeg skulle spise og hva jeg ikke skulle spise og dessverre sto det også at jeg måtte begynne å trene.

Jeg gjorde (nesten) som Rune ba om og i dag veier jeg 105 kilo. Trening har jeg ikke vært spesielt god på, men kostholdet har jeg kjørt nazi på stort sett hver eneste dag. Treninga kommer… Jeg lover!

Jeg trives veldig mye bedre med meg selv i dag og det er vel egentlig veldig mye Rune sin skyld. Ikke i min villeste fantasi kan jeg tenke meg at jeg ville klart å motivere meg for å gå ned disse kiloene uten inspirasjonen og entusiasmen jeg ble servert da jeg ba om hjelp.

Tusen takk, Rune!

Jeg håper du setter av litt tid til diverse utflukter og sammenkomster i framtida også selv om du nå ikke lenger er singel lenger. Kjenner jeg har såpass lyst på en utflukt igjen at jeg nærmest savner å bli kjeppjaget til colaautomaten.

 

Henrik

Hva gjør du Rune når vektreduksjonsmålet er nådd?

«Da skal jeg rett opp til 250 kg og gjøre det en gang til. Dette var dritartig!»

I bloggen og ellers har jeg prøvd å svare så godt jeg kunne på de spørsmål som har dukket opp. Mange tema er relevant for det som opptar folk akkurat på det tidspunkt det spørres om. Noen spørsmål dukker selvsagt opp oftere enn andre. Mange ganger har jeg blitt inspirert til å skrive om det folk spør om.

Bloggen har vært en ekstra motivasjonsfaktor på denne ferden. En dokumentasjon for meg selv samtidig som jeg føler jeg leser ei bok sammen med de som er følgere. Ei bok som nå for tiden har et nytt kapittel ca hver uke. Jeg vet jeg har famille og venner som følger meg i tykt og tynt. Med det mener jeg TYKT og TYNT i dobbel forstand. Det betyr utrolig mye så tusen takk.

I tillegg varmer det hjertet mitt at enkelte som jeg ikke kjenner så godt som de nære rundt meg er trofaste lesere. En Kristian (læreren), en Even (filosofen) og ei Grethe (Heimdaling jeg ikke har truffet på mange, mange år) vet jeg har vært der helt fra begynnelsen og følger fortsatt like ivrig med. Jeg la til en liten beskrivelse så dere selv vet akkurat hvem jeg mener på.

Det er også mange flere, men disse har jeg lagt ekstra godt merke til. Jeg kan love at dere tre til sammen har gitt meg inspirasjon til å pine meg gjennom mange harde økter. På lange turer i skogen, alene enten på føttene eller på truger i regn, vind eller snø, så har dere hjulpet meg uten at dere har visst det selv. Tankene går mens jeg er alene der ute i skogen. Enkelte ganger så er overskuddet helt vilt, mens andre ganger er det et blodslit. Det er i de tunge stundene denne støtten har vært viktigst. Støtte og inspirasjon som på en måte kommer uten at jeg kan forvente det. Det er en stor inspirasjon for meg at dere viser slik interesse for prosjektet. Takk til dere tre og alle andre som har fulgt ferden. Dere som står meg nærmere og som hele tiden heier, deler blogg og ønsker meg godt fra deres eget hjerte får jeg heller ikke takket nok. Det betyr mer enn dere tror.

«Ingen blir god alein»

Hva nå?

Selvsagt har jeg ingen ambisjon om å gå opp til 250 kilo og gjøre dette en gang til. Så artig var det nemlig ikke. Mye bedre helse har derimot vært «støggartig». Det er ca 4 uker siden vi nådde det vi mener er «kirurgvekt» ut i fra det kirurgen estimerte i fjor høst. Time hos både fastlege og kirurg venter i begynnelsen av mai, og blir jeg godkjent så venter ca 1/2 år før første operasjon. Alt mellom 5 og 8 operasjoner venter avhengig av hvilke løsninger jeg velger. Jeg lytter til de råd som blir gitt, men den endelige avgjørelsen tar jeg selv. Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg velger enda. Det venter ca 3 måneder rekonvalens mellom hver operasjon. Jeg akter å starte opp trening så fort det er fornuftig mellom hver operasjon.

22. september 2015. Still going strong!

Noen lurer også på om treningene med Hitman snart vil være over siden vektreduksjonsmålet er nådd. Jeg har trent profesjonelt med Hitman 2 ganger i uka i over 1 1/2 år nå. I tillegg har vi hatt mange kompistreninger og skogsturer utenom. Vi har på en måte fulgt «skoleåret» i våre treninger og det betyr sommerferie, juleferie og påske/vinterferie. Å trene med Hitman har vært både motiverende og betryggende, og slik ønsker jeg det fortsatt skal være til siste «snitt» er gjort i kroppen. Hvilken frekvens det skal være etter 2016 skal vi sammen finne ut av. Vi vet ikke nok om det løpet enda. Vi kommer nok til «å plage» hverandre på trening i mange mange år framover!

Bok?

Noen har også lurt på om jeg noen gang kommer til å skrive bok og svaret er ja. Det kommer ikke til å skje før etter siste operasjon er tatt slik at HELE ferden kan dokumenteres. Jeg anser bloggen som et fint underlag for ei bok. Mine tanker underveis og relevante tema er således godt dokumentert hele veien. Planen er at bloggen skal leve minst fram til da. Etter det tar vi som det kommer.

Jeg ønsker etter hvert også å fokusere mer rundt det å holde foredrag. Jeg anser at fra høsten er et fint tidspunkt for dette. Dukker det opp noe før det så tar jeg det som det kommer. Jeg akter ikke å gape over alt. Jeg trenger å senke skuldrene en periode for løpet fram til nå har vært hardt.

Ei heller blir jeg å finne som aktiv biljardspiller. Fra biljardmiljøet er det dette spørsmålet jeg får mest. Det holder med å spille «hemmelig match» med gutta i klubben 1 gang i måneden og kort distanse. Knærne mine er heller ikke særlig glad i betonggulv. Jeg kommer også til å nedprioritere mine verv innen biljardsporten på ubestemt tid, men ikke for min egen klubb. Det er viktig for meg at jeg føler meg nyttig i den sporten som har betydd så mye for meg i mange år. Det bli dog ikke like stort engasjement som jeg hadde for noen år siden. De gjorde ikke godt for helsa mi. Det er viktigere for meg å ha fullt fokus på trening og rekovalens etter operasjoner. Å slutte helt med lidenskapen min gjennom 30 år kommer nok aldri til å skje. Det har vært hardt å slippe opp med det som har betydd så mye igjennom så mange år, men når jeg tenker meg godt om så har det vært et godt og riktig valg. Uten helse hadde det vært umulig uansett.

«Who dares wins».

Jeg vet ikke akkurat hva jeg eksakt kommer til å gjøre i framtiden, men jeg vet at jeg ikke blir «arbeidsledig». Det jeg derimot er helt sikker på er at kunnskapen jeg nå sitter på skal brukes til noe fornuftig og relevant. Mange besøk hos kirurg og rekovalensperioder venter meg de næreste 2-3 årene. Jeg skal bruke den tiden godt.

«Det er bedre å dampe enn å støve»

Til slutt vil jeg dele ei oppskrift og som for tiden er min favoritt:

OVNSTEKTE MOSKUSKOTELETTER

Ingredienser:

Olivenolje
5-8 Nakkekoteletter
1 Hel Ingefær
4 Hvitløksfedd
2 Chili
1 Bunt vårløk
6 Hele pepperkorn
4 Stjerneanis
Soyasaus (etter ønsket mengde)
700 ml hønsebuljong
Salt
Pepper

Fremgangsmåte:

Forvarm ovnen til 180 C.
Sett alle stekeplatene på høy varme.

Bruk rikelig med olivenolje og legg 5-8 koteletter opp i en stekeform.
Gi de romtempererte kotelettene dryss med salt og pepper.
De skal brunes til de får en gylden skorpe .

Kutt ingefær og hvitløksfedd i tynne skiver.
Legg ingefærskivene jevnt over alle kotelettene.
Husk å riste på formen jevnlig slik at kotelettene ikke brenner seg.
Kutt chili i små biter, tilsett stjerneanis, vårløk og pepperkorn.
Hell over ønsket mengde Soyasaus og nå skal kotelettene «frese» .
Tilsett buljongkraften slik at det nesten dekker kotelettene.
Settes i ovn i 30 minutter.
Snu kotelettene og stek de ytterligere 30 min.
De siste 5 min skrues varmen opp til 200 C.
Ha i ønsket grønnsaker siste 15-20 min (uten forkokning og etter hvor mye du ønsker de skal grilles)
(bilde av koteletter og grønnsaker)

Ta stekeformen ut av ovnen og sett de på varme plater. Kjøttet blir bedre når det etterstekes i noen minutter.

Serveres gjerne med grønnsaker som Broccoli og blomkål , men det er selvfølgelig etter eget ønske.

Jeg regner 400-450 kcal pr kotelett inkl grønnsaker avhengig av størrelsen på koteletten…

La retten hvile i 15 min.

Vel bekomme 🙂

Jeg må innrømme en ting…

Det er naboen som har laget og dandert retten denne gang. Det var det tryggeste for det estetiske. Men jeg lover jeg gjorde retten helt alene forrige helg. Eneste «lille» feilen jeg gjorde var å femdoble mengden buljongterninger og vi ble vel tørste i etterkant…

«Ingen blir god alein»

Corleone

Påska 2016 er ferdig og hverdagen er igjen over oss. Påska betydde for min del mest mulig av sosiale media og koble ut «tenkeboksen». Å legge ut innlegg på Facebook betyr bruk av energi både før, under og spesielt i etterkant. I det siste året er det innen restitusjon jeg har hatt mest å hente. Det er opplest og vedtatt i hodet mitt at jeg er ei treningsmaskin, og at jeg nå kan mye om kostholdet som er viktig for meg. Det har vært verre med å koble helt ut når tiden er satt av til det. Når det er sagt har jeg blitt mye flinkere siden jeg har rettet fokuset ekstra på dette.

Jeg så Gunde Svan som gjest på Skavland i vinter og han ble spurt om det var noe han ville gjort annerledes hvis han fikk muligheten til å gjøre noe på nytt. Han svarte at han ville fokusert mer på hvile de gangene han hadde mulighet til det. Da ville han blitt en enda bedre skiløper. Noe av det samme sa Bjørn Dæhlie for en del år siden. Han var en ener på sitt område det er det ingen tvil om. For å bli best så handler det ikke om å trene mest, men å ha riktig balanse mellom trening, hvile/restitusjon og søvn. Hadde det bare vært treningsmengden så hadde mange flere kunne blitt verdensmester eller olympisk mester sa Dæhlie. Dette gjelder også i hverdagslivet til normale mennesker. For å få et godt liv gjelder balansen uansett om man heter Barack Obama eller Jørgen Hattemaker…

Jeg har ingen ambisjon om å bli verdensmester, men legger ned så mye tid og energi i dette livsstilsprosjektet og har ikke lyst til å gjøre det på «bakglatte ski». I teamet vårt er vi enige om at kostholdet betyr mellom 70 og 80%. Resten står trening, hvile/restitusjon, søvn og godt humør for. Å motarbeide meg selv med dårlig humør var uaktuelt fra dag en. Alt annet enn godt humør måtte jeg «lære på nytt».

Hvem ville hjelpe en sur og sytete mann var også en av mine tanker helt fra begynnelsen. Tunge stunder deler jeg kun med meg selv eller de aller nærmeste. Å dele slikt på sosiale media minner meg bare på at ting ikke er på stell ved hver eneste kommentar og «likes». Jeg liker minst mulig fokus på dette da det ikke hjelper i det hele tatt. Jeg undrer på hvor mange som ville giddet å følge dette livsstilsprosjektet via sosiale media hvis hver oppdatering begynte med noe sånt som:

«Vondt i hodet og knærne skrangler igjen»

Ingen gidder å høre om slikt over tid…

«Du lure itj en luring»

Jeg humrer litt for meg selv når jeg «går av» oppdatering på sosiale media i ferier, ved høytider eller spesielt utvalgte uker. Hver eneste gang er det noen rundt meg, enten nær eller mer perifer, som lurer på om jeg ikke trener eller har havna på god gammeldags «moskusfæst». Sannheten er dette ofte er mine mest dedikerte uker. Dedikert feriemodus eller dedikert treningsmodus. Hitman er den beste treneren jeg kunne hatt for å nå mine mål. I påska la jeg derimot «ei felle» for ham som jeg delte med kjæresten. Min første skitur på 24 år hadde jeg lyst til å gjøre med han og spurte før påska om han var ledig. Han var svært opptatt med videreutdanning og svarte meget mulig, men skolearbeid var viktigst. Gi meg beskjed du og god påske var mitt svar.

Moskusen gikk så av sosiale media, trente godt og fokuserte på hvile/restitusjon. Etter 3 dager var det nok og da kom telefonen fra Hitman:

«Er ute å går tur jeg nå»

«Så fint for deg, helt alene eller?»

«Ja…»

Er det noen som har fått telefon noen gang der det egentlig ikke er noen tvil om at det er noe annet på agendaen? Hitman ringer for å fortelle om at han går seg en tur, ha ha ha ha…

Joda, han lurte litt på den skituren det skal han ha, men jobben hans som trener er å følge opp både som trener og kompis, og det gjør meg godt. Det er ei vanlig felle å slurve når man har nådd mål. Det er ikke uvanlig at et vektreduksjonsmål blir feiret med en god fest og mange besøk på Burger King. Med min historie er det berettiget. Han vil selvsagt blånekte, men det bryr jeg meg ikke noe om.

Videointervju før skitur.

Her er min treningshistorikk i påska (8 dager):

• Mandag 21. mars: PT Hitman samt egentrening, 2 timer 20 min, medium+ intensitet.
• Tirsdag 22. mars: Hviledag
  Onsdag 23. Mars: Hit The Gym Styrke/cardio, 1 time 50 min, medium+ intensitet.
• Skjærtorsdag: Powerwalk med piggsko, 1 time 20 min, medium- intensitet.
• Langfredag: Hit The Gym egentrening, mage/rygg/cardio, 2 timer 20 min, medium+ intensitet.
• Påskeaften: Hit The Gym, Styrke/cardio, 2 timer 20 min, medium+ intensitet.
• 1. påskedag: Skitur med Hitman og «ergoen», 1 time 30 min, medium intensitet.
• 2. påskedag: Skitur med følge, 1 time 30 min, medium- intensitet.

Totalt 13 timer i påska. Ca 147 timer fordelt på 68 økter siden 30. desember.

Min første skitur på 24 år. Dæven det var en god mestringsfølelse…

Sukkeravhengig?

Sukker har mye av æren for dette resultatet…

Jeg er selverklært sukkeravhengig og det er en av mine viktigste erklæringer i dette prosjektet. Man må selv komme med innrømmelsen om at man er overvektig eller er avhengig av noe før man kan gjøre noe med det. De rundt deg kan mene så mye de vil, men først når man selv kommer med innrømmelsen har man mulighet til å gjøre noe med det.

Jeg presiserer nok en gang at jeg ikke er ernæringsfysiolog, men det trenger jeg ikke være for å fortelle hvordan sukker påvirket kroppen min. I 2007 var doseringen så stor at kroppen strittet i mot så godt den kunne. Mellom 400 og 500 gram sjokolade klemte jeg nedpå i løpet av 10-15 minutter. Alltid en gang mellom kl. 19 og 21 på kvelden. Det var da abstinensene meldte seg. Sjokoladen spiste jeg som oftest i bilen hjem fra butikken. Siste 100 grammene satt jeg i bilen å spiste før jeg gikk inn til meg selv. Sjokoladepapiret kastet jeg før jeg gikk inn. Jeg visste jeg ikke orket å se papiret senere på kvelden. Etter sukkerinntaket kom en herlig rus som varte opptil 1 1/2 time. Gud bedre hvor deilig det var…

Etter 3 timer kom kvalmen etterfulgt av et salgs blodsukkerfall. Jeg orket ikke mer sjokolade og da var det enten junkfood, eller hjemmelaget mat ala pølse, karbonader, egg samt brødskiver med masse smør. Det var avhengig om jeg rakk grillsjappa eller ikke. Kvalmen ga seg ikke, men jeg følte meg bedre etter «litt» mat. Etter siste måltid kom det uunngåelige, nemlig restless legs, eller rastløse føtter. Det var et sant helvete og når det stod på som verst så kom ofte irrasjonelle tanker inn i hodet. Det hadde vært bedre å være uten føtter osv. Jeg skulle i hvert fall ikke ha sjokolade neste dag lovte jeg meg selv. Neste kveld så kom abstinensene igjen og dansen begynte på nytt.

Natten foregikk med ekstrem tørste, svimmelhet og utallige dobesøk. Diabetes tenkte jeg selvfølgelig, men det orket jeg ikke å sjekke. Jeg likte nok ikke tilbakemeldingene fra legen var min konklusjon…

Pustestans etter pustestans opplevde jeg hver natt. Mer sjelden når jeg lå vendt mot venstre og derfor lå jeg nærmest sittende på 6 dyner og 2 hodeputer vendt mot venstre. Ut av senga for å gå på do eller roe de rastløse føttene mellom 1 og 2 ganger pr time. De rastløse føttene roet seg når jeg var oppe å gikk. En ubevegelig moskus på langt over 200 kilo sleit med å komme seg ut av senga og brukte albuene til å åle seg ut. Derav kom gnagsår på albuene som jeg sa til de rundt meg var psoriasis. I november 2007 klarte jeg akkurat å få i gang respirasjonen etter en pustestans og bestemte meg for at nok er nok. Snur jeg ikke nå så er det for seint. Ferden fra 1. januar 2008 er godt beskrevet i bloggen.

Jeg ser mange rundt meg som lider av sukkeravhengighet av en eller annen grad, men det er ikke min oppgave å forkynne dette til dem. Spør de meg så får de riktig nok et dønn ærlig svar. Jeg blir egentlig litt trist når jeg så butikkene dumpet prisen på smågodt før påske. Kilovis med sjokolade ble båret ut av butikken av kunde etter kunde. Jeg er dog av den mening at folk får gjøre som de vil. Heller synes jeg ikke noe om at søtsaker skal gjemmes i butikken slik som tobakk. Men likevel vet jeg at er det kun produsentene av disse søtsakene som tjener på dette i lengden. I rusmiljøet hører vi ofte at:

«Den første sprøyta er gratis»

Hva hadde skjedd i og rundt rusmiljøet hvis prisen på heroin ble dumpet til 25% i en viss periode ? Vi ville garantert få mange overdoser og dødsfall. Slik fungerer også med sukker. Det tar bare lengre tid…

Jeg kan etter hvert mye om blodsukkerstabilt kosthold. Det er viktig for meg i dette prosjektet. Kunnskap er makt. Makt over eget liv. Jeg er ingen visjonær som har blitt helt religiøs. Jeg evner å kose meg en gang i blant. Jeg holder meg unna sukker så godt det lar seg gjøre akkurat på samme måte som tørrlagte alkoholikere holder seg unna alkohol, eller eks narkomane holder seg unna narkotika. Sukker gjør ikke noe godt for meg med det livet jeg har levd. Likevel vet jeg at noe sukker må vi ha i blodet for å unngå blodsukkerfall.

Jeg bruker shake til frokost sammen med mat med høyt proteininnhold. Sportsdrikke under lange treningsøkter og restitusjonsshake etter trening. Det sørger for akkurat det jeg trenger for å ha stabilt blodsukker. Det har vært helt genialt for meg for å klare det løpet jeg har gjort. Det har forenklet hverdagen min på en måte slik at jeg ikke har sjokoladesuget lenger. Optimalt skulle man spist masse grønnsaker og selvlaget mat til ALLE måltid, men slik er ikke livet mitt. Jeg har ikke tid til å lage mat flere timer hver dag med det løpet jeg kjører.

Resultatene kan ingen uansett ikke ta fra oss. 120 kilo ned med maks 10 kilo tapt muskelmasse er jeg stolt over. Vi har aldri påstått at vi sitter på den endelige fasiten for sunn og god vektreduksjon, men mye riktig er vi helt sikre på at vi har gjort. 75% av mitt kosthold er sunn og riktig mat, resten består av shake og restitusjonsdrikker som forenkler hverdagen min.

Hva er den beste løsningen?

Jeg garanterer at ingen ønsker sin sønn eller datter skal ende opp slik som moskusen gjorde i 2007. Jeg har derfor innhentet tips fra ei 5 barnsmor Vanessa Vidal Thrane som lever et normalt og aktivt liv, og er en inspirasjon for meg. Bruk hennes tips så gjør dere mye riktig det garanterer jeg. Dette er ingen religiøs fanatisme, men sunne og gode innspill:

«Jeg vet at sukker er noe man blir avhengig av, så derfor koser vi oss med noe godt vi har lyst på kun på lørdager. Som regel er det litt smågodt, andre ganger snacks. Barna har alltid fått en begrensning. De har fått velge seg x antall godisbiter å kose seg med. Når de var veldig små fikk de f eks 5. Og jo eldre de ble, jo flere biter fikk de. Jeg har gode minner med når det var lørdag når jeg gikk på barneskolen, og jeg fikk en 10 kroning å kjøpe lørdagsgodt for. Da gikk jeg opp til bakeriet på Saupstad senteret, og valgte smågodt for 10 kr. Dette var en del av sjarmen med lørdagene. Og jeg nøt smågodtet ekstra godt fordi jeg hadde ikke mange biter å kose meg med, men det var godt gjennomtenkt. Jeg valgte de jeg likte best!

Har vi lyst på noe godt på hverdagene, så lager vi smoothie is av frosne bær/frukt og kesam, fruktsalat eller sunne vafler. Jeg vil påstå at jeg har et ganske avslappet forhold til både godteri og sukker. Alt med måte, og vent med det til helgene så har man noe å se fram til. Og ja, med så mange unger som fem, så blir det en del bursdager. Men jeg passer på å alltid ha noe godt å servere som også er sunt og godt. Fruktspyd, fruktsalat, kesam etc. Og vet du hva? Det første som forsvinner på bursdagene er faktisk fruktspydene, ikke kakene. Så ungene elsker det 🙂 »

«Ingen blir god alein»

Corleone