Gi meg et tall så skal jeg finne motivasjon i det. Gi meg 2 eller flere tall så går jeg bananas…
Det er selvsagt sagt med glimt i øyet, men alt handler om hva du sier til deg selv. Tidlig skjønte jeg verdien av å ha treningsdagbok. Hitman ville jeg skulle ha treningsdagbok. Nei, han krevde det. Det ville lette jobben vår betraktelig. Ingen problem for meg det tenkte jeg. Han skal sikkert notere øvelser, antall reps og antall kilo var min tanke…
Joda, jeg hadde rett, men veldig snart skjønte jeg at jeg kunne dra fram motivasjon av dette verktøyet. Å gå ned mange kilo tar lang tid, men heldigvis så går tiden fort. Det nærmer seg nesten 2 år siden jeg tok kontakt med Hitman. Jeg husker godt irritasjonen jeg hadde da han skulle ta fra meg brødskiva og husmannskosten jeg mente var perfekt for vektreduksjon.
«Det e tømmerhoggera og bønder som ska ha slik kost når dæm jobbe i skogen. Du driv på med biljard og æ veit ka slags kost du e vant te. No ska vi gjør det på min måte, og det må du aksepter hvis du skal jobbe med mæ»
Hitman
Jeg var frustrert og irritert i noen timer. Tja, la meg si det slik som en slags avmakt. Jeg dro hjem for å hvile med et kompromiss i sekken. Jeg skulle få spise fiskekaker første par ukene til jeg gradvis lærte meg mer om mat.
«Vi har god tid, lær deg en rett i måneden så kan du over 20 retter om 2 år. Det er mer enn nok. Det får bætre mæ vær mye fisk i de kakene altså…»
Hitman.
Jeg ringte Hitman på kvelden etter at irritasjonen hadde lagt seg. Jeg hadde gått i meg selv og tenkt hvordan jeg selv var som coach. «My way or the highway» var godt kjent for meg. Dessuten hadde jeg fått fiskekakene i 2 uker og det var da levelig…
Jeg ringte Hitman på kvelden:
«Ok Ronny, fortell meg hvor mye og hva jeg skal spise så skal jeg gjøre det, fortell meg hvor mye jeg skal trene så skal jeg trene mer»
Siden den gang har vi gjort det slik. Fighten vi har hatt i kullissene er at jeg trenger avkobling og ferie som alle andre. Ingen er ei maskin eller en stein man vekker om morgen og legger ned om kvelden. Der tror jeg Hitman har hatt like mye utbytte av mine tilbakemeldinger i sitt eget liv, nemlig å koble ut når man kan.
«En god soldat sover når man kan»
Fullt fokus på de oppgaver Hitman gir meg. Han er ekspert på å tenke langsiktig vedrørende kroppen min. Et stykke framme ser jeg tusenlappen…
Hittil i år (torsdag 25. august) har jeg trent 346 timer fordelt på 164 økter, men ved å sjekke fjorårets treningsdagbok er det et annet tall som er viktigere, nemlig 1000. Siden 30. desember 2014 har jeg trent 953 timer. 47 timer til så passerer jeg 1000 lappen. Helt siden jeg passerte 800 timer har jeg hatt dette i bakhodet. Ønsket var å klare det før jeg begynte med operasjoner. Med første operasjon satt til 26. oktober ser det ut som det går fint. Jeg ønsker å klare det en måned før. Jeg bruker dette tallet som «positiv egoisme». Jeg er stolt over meg selv for å ha klart dette langsiktige løpet. Jeg betrakter meg selv som en vinner i eget prosjekt. Denne positive egoismen er en fordel den dagen kirurgen setter kniven i meg. God fysisk form er en stor fordel uansett om man skal opereres eller møter andre utfordringer.
Siden starten av mai har jeg altså hatt dette tallet i bakhodet. Det er en annen måte å tenke langsiktig på. Det handler ikke om kilo, fettprosent eller muskelmasse, men et annet mål som gir akkurat samme positive konsekvens når det gjelder helsa. Jeg kaller det en «positiv bivirkning».
Livet kan likevel ikke være et konstant jag etter resultater. Da blir man helt utmattet og konsekvensen er faktigst dårlige eller ingen resultater. Man må leve imellom slagene. Når det er sagt er det heller ingen mulighet til å skeie ut hver helg. Det er ikke forenlig med resultater på noen felt. Jeg bruker andre som lykkes til inspirasjon i så måte.
Treningsdagbok
Bård Ivar Lauritzen bedre kjent som Boris!
Treningsdagboka har jeg hatt stort utbytte av. Jeg noterer tiden jeg bruker, intensiteten, økt nummer og akummulert tid hittil i år. Nesten alle jeg følger på facebook som oppnår gode resultater har sin måte å bruke tallmagi på. Bård Ivar Lauritzen har gått (pr 17. august) 108 turer opp Geitfjellet, og 52 turer opp til Storheia (høyeste punkt i Trondheim). Han vet akkurat hvor mange turer han har gått på de referansene han har bestemt seg for. Innimellom bruker han tiden på disse turene for å sette det i perspektiv og måle framgang.
Facebook er hans «blogg» der han legger ut videoer og bilder. Resultat 52 kilo ned på 1 år og 4 måneder. Han har gått fra å være en bamse på ca 145 kilo med dårlig helse til en fit utgave av Bruce Willis på på 93 kilo ved å tenke langsiktig og bruke de verktøyene som er naturlig og motiverende for han. Evnen til å kose seg på ferie er likevel der, men på ferietur legges det inn trening. Ikke samme intensitet som hjemme, men med mer senka skuldre. Jeg elsker denne frontingen av ny livsstil.
Bård Ivar presiserer hvor viktig familie og venner har vært for at han skulle lykkes. Det bekrefter postulatet:
«Ingen blir god alein»
Før jeg sendte melding til Bård Ivar så tok jeg en profilsjekk av han på facebook. Ingen negativ fokus, men det som gir han glede og motivasjon. Jeg har fulgt ham på Facebook helt siden starten av hans eget prosjekt. Det har også motivert meg. Jeg har forstått hans bruk av tallmagi og sosiale media for å nå sine mål.
Bård Ivar på en av sine 52 turer opp til Storheia. Han er ekspert på å bruke tallmagi på sin måte
Facebook er et fantastisk verktøy så lenge det brukes på riktig måte. Riktig måte er positiv vinkling. For å si det på en annen måte så ser jeg svært få (om ingen) som lykkes i sitt livsstilsprosjekt ved å være mest opptatt av sykdom, urett i samfunnet, motstand mot religion og terror. Selvfølgelig skal man få mene noe om dette, men det skal ikke være hovedfokus hvis vi da ikke har verv som tilsier at det er vårt fokus. Det hjelper i hvert fall ikke for å nå mål innen egen helse. Den tiden bruker jeg heller på trening og sunn livsstil. Bare sjekk facebooksiden til hvem som helst. Hvor mange likes og positive kommentarer får man når bruker tiden sin på dette kontra når man er på tur i skogen og legger ut bilde med svette i panna og et smil på lur? Hva tror dere gir mest energi for å lykkes, eller motivasjon for den saks skyld? Svært få av disse lykkes i sitt livsstilsprosjekt fordi de har feil fokus og da mener jeg feil fokus i forhold til sitt helseproblem. Med stor ydmykhet for de som har alvorlig sykdom så er dette ingen kritikk av disse.
Jeg legger meg selvsagt ikke borti hva folk bruker tida si på facebook, men gir råd for hva som øker dine sjanser for å få bedre helse ingenting annet. Selvsagt har jeg også en mening om alle disse tema, men jeg velger å ikke bruke tiden min på dette på sosiale media, og svært lite på privaten. Negativt tema gir negativt fokus uansett hvilken vinkling og mening man har. Mener man noe så er det alltid noen som mener noe annet, og man havner lett i store diskusjoner for å forsvare sitt standpunkt. Det gir svært lite eller ingen motivasjon til det som burde være det viktigste for seg selv, nemlig sin egen helse. Jeg får ikke gjort noe bak tastaturet på PCen uansett, og heller har jeg ikke tatt på meg noen verv for å bekjempe noen ting som helst. Mitt verv har vært min egen helse og det har vært en nødvendighet. Uten riktig fokus har jeg ALDRI nådd målene mine.
«Ingenting stort er bygd uten entusiasme og riktig fokus»
Moskusen.