Jeg husker godt sjokket over bildene fra Horten sommeren i 2007. Jeg fikk de på mail fra Rolige Robert (Robert Stenholen) ei uke etter festen de ble tatt på. Eneste jeg vet var at jeg levde hardt de neste månedene etterpå, meget hardt. Livet var ikke noen dans på roser for å si det mildt. Jeg vet jeg unngikk bilder av meg selv etter dette. Jeg unngikk også konsekvent butikker som hadde kamera ved inngangen ala Lefdal/Elkjøp. Ikke fordi jeg hadde tenkt å gjøre noe ulovlig, men snarere fordi jeg mente jeg var «ulovlig stor». Jeg orket ikke denne påminnelsen i hverdagen og levde bare livet slik jeg var blitt vant til.
Juli 2007. Det var tungt å se seg selv slik på bilde. Jeg unngikk bilder og kamera konsekvent etter dette. Til de som våget å spørre om vekta mi den gangen anslo jeg vekta til å være mellom 225 og 230 kilo. Folk våger å spørre når man er på fest. De neste månedene levde jeg hardt og la på meg mange kilo til. Jeg har fortrengt denne perioden i mitt liv helt til det dukket opp et bilde fra mitt absolutte «all time heavy» jeg ikke visste om…
Jeg satt sovende i senga på 6 dyner og 2 hodeputer vendt mot venstre. Det var mot venstre jeg stoppet å puste færrest ganger. Hvorfor visste jeg ikke, men jeg hadde lagt merke til at slik var det. Først i senere tid fikk jeg vite hvorfor. Det har noe med tyngdekrafta å gjøre. Når hjertet ligger ned mot senga jobber kroppen mindre for å holde kroppen i gang. Det var pustestans (søvapne) som ga meg en advarsel, kanskje siste alvorlige advarsel. Jeg gispet etter pusten akkurat som noen hadde holdt meg under vann i lengre tid. Hev meg foroverbøyd til venstre side og slo meg selv hardt i brystkassa for å få i gang respirasjonen. Det var ikke lett å bevege denne voldsomt svære kroppen. Jeg hadde møte med meg selv sittende på sengekanten denne natta. Kroppen og hodet var utslitt etter et vanvittig kjør. Ikke torde jeg å legge meg å sove igjen i frykt for å ikke våkne igjen…
Jeg snakket til meg selv i tredje person:
«Glørstad, no e det nok. Fortsætt sånn så døvve du opp i senga hær»
Dette var mot slutten av november 2007. I over 1 måned planla jeg snuoperasjonen. Ingen alkohol eller røyk resten av året var første tilnærming. 70-80 sigaretter på fest og 20 stk i hverdagen var «helt normalt». 20 halvlitere med pils og 1 liter konjakk var også pari på fest. I dag skjønner jeg det var unormalt. Jeg levde i min egen boble der jeg hadde flyttet grensene til det unormale. Det er ingenting normalt ved å bli så stor.
«Det ulovlige bildet»
Moskusen berga noenlunde fint til jul. Den største dressen var blitt for liten, eller jeg for stor alt hvordan man ser det. Jula feires hjem til mamsen så det gikk fint uansett sånn klesmessig. Reint treningstøy, nybarbert, godlukt, og stæsj i håret gjorde susen mente jeg. Det var intet annet valg. Man møter til moderen i jula hvis ikke blir det masse bekymringer. Bekymret mor er «dobbelt pain». Turen ned til gravplassen til far og bestemor 2 dager før hadde jeg finta meg unna ved å skylde på ryggen. Sannheten var at jeg var sjanseløs på å gå distansen og satt i bilen og ventet mens hun stelte ved gravene.
Min største dress ble også for liten.
Tradisjonen tro skal moderen ha bilder i jula. Samme plass hver jul. Ved spisebordet og et i sofaen. Jeg sa ingenting, men likte det ikke. Ingen er vel redd for bilder hadde jeg sagt til stesøstera mi i mange år. Hun var livredd bilder i hele oppveksten noe jeg minner jeg henne på når hun i voksen alder «plager» dattera si. Samme regler for moskusen, i hvert fall utad…
På grunn av prosjektet jeg har vært igjennom har jeg i ettertid angret på at jeg ikke hadde bilde fra når jeg var på mitt største. Uansett hvor trasig det måtte være så har jeg ønsket et slikt bilde. Jeg forstår likevel godt hvorfor jeg tenkte slik mens jeg var midt oppi det. Plutselig gikk det opp et lys for meg en kveld jeg hadde lagt meg.
«Jula, mulig det finnes et fra jula?»
KGB agent mor ble satt på saken og dæven døtte hun hadde bilde.
«all time heavy»
Mamsen og sukkerklumpen jula 2007. Gudene skal vite det var mye sukker i denne mannen. Min mor var nok også 15 kilo tyngre enn hun er i dag. Jeg tror faktisk jeg var rundt 250 kilo på dette bildet. Det er heller ikke vanskelig å skjønne at armene ikke strekker til over alt det er nødvendig for å ha et godt liv. NB! Dette er ikke en stol, men en sofa…
Jeg ble sjokkert når jeg våkna til bilde i forrige uke. Jeg forstår godt hennes bekymringer gjennom mange år. Jeg trodde jeg hadde skjult mine problemer for henne. Visst gjorde jeg det. Så godt som jeg kunne. Alltid med et smil når jeg kom på besøk, alt var bare bra. Velstelt var jeg også. Nyvasket treningsklær og nydusjet er velstelt nok hjem til mor, ja til og med i jula. Jeg gikk alltid på do mens hun var på kjøkkenet for å ordne kaffe eller dessert. Jeg ville ikke vise henne mine problemer med å reise meg fra sofaen. Hun skal vite minst mulig. «Dobbel pain» unngår vi mest mulig…
Slik liker jeg å framstå i dag. Det er i dag og tiden framover som gjelder. Engasjert med klare mål for turen. Vi smiler så ofte vi kan. Godt humør er en tiltrekkende kraft og en nødvendighet for å nå de mål man har satt seg. Her instruerer jeg Fleksnes. Bildene er tatt av Haakon Gussiaas.
16. september fikk jeg bildet og samme dag gikk jeg 3 timers tur med Fleksnes i skogen. Til tross for fjerde dagen på rad med trening følte jeg meg som en million både i kroppen og hodet. Jeg flommet over av energi. Det var bildet som gav meg denne energien. Jeg er fra langt nær stolt over bildet. Jeg er derimot stolt og lykkelig over hvordan livet har blitt. Det har til tider vært beinhardt både fysisk og psykisk, men gevinsten er enorm. Det gjør meg glad at jeg kan gå foran Fleksnes i skogen å vise han gevinsten bare han holder ut.
» Om 2 år er du der jeg er nå, bare vent»
Fleksnes har lært seg å tenke langsiktig og det er jeg stolt over. Det hører jeg på praten. Samtidig jobber vi for å gjøre vektreduksjonen hans så enkelt å rasjonelt som mulig. Ingenting avansert mirakelkur, men hard jobbing over tid. Det er det som gjelder. Det motiverer meg å se hans framgang. Det handler om å unne hverandre suksess slik at vi alle blir vinnere til slutt.
«Det er mange som heier på deg Fleksnes. Vis dem at du kan. Gjør dem stolt og ikke minst deg selv stolt. Vi skal vinne»
En sjelden gang har jeg en annen fronting. Det kan være når det er ekstra tungt:
«Mellom 5 og 10 prosent ønsker du skal mislykkes. Skal du la de vinne?»
9 av 10 ganger så bruker jeg de som ønsker oss vel i prosjektet i motivasjonen. Den tiende går det en faen i meg. Så tusen takk til alle sammen. Det spiller ingen rolle hvor motivasjonen kommer fra…
Søndag 18. august. Ved denne stubben er mye av mitt liv planlagt siden 2008. Jeg har kalt plassen «Rocky Balboa toppen». Mine tyngste treningsstunder har foregått i dette området. De fleste ganger helt alene. I flere år har jeg hatt helsa jeg har i dag i bakhodet. Denne søndagen hadde jeg pit-stop på flere av mine gamle stubber. Jeg ønsket å nyte øyeblikket.
«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»
Moskusen.
