Det er ikke alltid går slik som planlagt eller man håper. Det er spesielt da det er viktig å være sterk i hodet. Jeg har fått infeksjon i «såret» etter operasjon, og får dermed en noe mer trøblete rekonvalesens enn jeg hadde håpet på. Jeg kommer tilbake hva jeg tenker om dette lenger nede i bloggen og vil først fortelle litt om siste tiden både før, under, og etter operasjonen jeg har vært igjennom.
Jeg får sterke assosiasjoner til elefanten som er redd musa når det gjelder meg selv og blodprøver. Jeg er fullstendig klar over at det aldri har vært fare for livet når jeg må ta blodprøve. Jeg kan kutte meg på en kvist i skogen, silblø fra leggen eller låret, og det gjør meg ingenting. Jeg fortsetter skogsturen uten en mine. Straks det er ei hvitkledd frøken som skal tappe ei te-skje blod, og fylle på et bitte lite rør kan jeg få karusellfølelsen før jeg aner det. Jeg tar blodprøve liggende, ferdig snakka og klikklås i bakken…
Det har blitt noen blodprøver siste tida og jeg skriver det med et smil om munnen samtidig som jeg tenker på de tøffeste elefantene i Afrika.
Før operasjon var jeg i en situasjon der jeg ikke lenger hadde kontroll på det som skulle skje. En ganske uvant tilværelse for en som planlegger og tilrettelegger mer enn gjennomsnittsmannen. Evnen til å planlegge og tilrettelegge har vært en stor forutsetning for at vi har lykkes med å nå våre mål. Det er trenbart for nær sagt alle å planlegge så ikke bruk det som unnskyldning for at akkurat du ikke kan lykkes.
Jeg var spesielt opptatt av det med søvnapne, og opplevelsen med narkose som jeg aldri hadde prøvd. Søvnapne har jeg svært sjeldent nå pga mye lettere kropp og mye bedre form. Dvs søvnapne hvor jeg våkner selv av at jeg ikke har pustet på ei stund. Det er de tilfellene jeg opplever jeg som ubehagelig. Narkose fikk jeg ikke forrige gang jeg tok en operasjon fordi jeg var for stor (over 200 kilo). Kirurgen kunne berolige meg med at jeg var veldig godt passet på og ikke skulle bekymre meg. Jeg fikk meget trygg og god informasjon av kirurgen rett før operasjon.
Operasjonen gikk kjempefint og narkosen opplevdes bare som ei god natts søvn. Jeg hadde drensposer som skulle ta unna sårveska og de gikk jeg med i 6 dager. Drensposene minnet meg fælt på «utvidet blodprøve» så de gjemte jeg godt under dyna første natta som jeg tilbringte hos Klinikk Stokkan. Kjempeservice av sykepleierne som passet på meg og jeg fikk servert brød igjen for første gang på over 2 år. Det har ikke vært en del av kostholdet mitt på jakt etter målene.
Sykepleieren spurte om jeg skulle ha 2 eller 3 skiver brød:
«Gi mæ 4 du, æ orke itj å ligg her sulten»
Resultat etter operasjon: 1.3 kg fettsuging og 6.2 kilo «løshud» fra magen, totalt 7.5 kilo fra ett og samme område. Det føles rart, men rart på en god måte.
Kort og selvlært sykepleierutdannelse
Reima på sykebesøk etter operasjon. Hennes oppgaver har blitt utvidet mer enn vi visste akkurat her.
Så har vi fantasiske reima mi da, eller kjæresten/forloveden om du vil. Hun har fått være med på litt av vært siste 15-16 dagene. Samme dag jeg opererte så hun Farmen på tv og de lagde blodkaker eller noe lignede i oppdrag. Hun er ikke særlig glad i blod og holdt fjernkontrollen foran øynene da hun så tv. Dagen etter henter hun Moskusen, og scenen hun opplevde har fått oss til å bryte ut i krampelatter mange ganger.
Vel hjemme og innlosjert i senga må moskusen på do og går naken, krokrygget, og med musesteg mot toalettet. Jeg har svært operasjonsplaster på magen med «ledninger» hengende ut fra plasteret. I hendene holder jeg posene med sårveske. Stopper opp ved stua der reima sitter, og bruker en stemme som minner mest om den jeg hadde da jeg var i stemmeskifte:
«Æ må tiss»
Så tusler jeg videre ut på badet. Hun satt igjen med de største klinkekuleøyne kunne hun fortelle meg dagen etter når hun endelig fortalte meg det hele hikstende av latter. Jeg skulle bare ha visst det her da jeg holdt for øynene da jeg så Farmen for et par dager siden…
For å si det slik så blir man fort voksen i forhold til operasjoner når man er midt oppe i det.
Kort oppsummert har det ikke vært veldig fælt å være gjennom operasjon og første tiden etter. Er man i god fysisk form før operasjon kommer man seg fort. Litt smerter/sviing er det fra såret, men ingenting man ikke takler på en grei måte. Man bruker smertestillende i dagene etter og da går det veldig fint. Det var upraktisk å gå med dren da de må være med deg over alt, og da mener jeg OVER ALT. Skal man hente noe i kjøleskapet så henter man derfra med drensposen i hånda samtidig…
Drensposene er med over alt og tissing foregår sittende. Jeg putta drenposene i andre poser for å minske inntrykket. Typisk mann å bruke en polpose og en apotekpose. En mann bryr seg ikke om bagateller…
Det var uvant å ta den første dusjen etter at jeg fjernet dren. Det var kjempegodt, men litt rart med tanke på at man nylig er operert. Jeg dusjet med øynene lukket første gang da jeg ikke hadde lyst til å se. Ingen fare, jeg fant fram til alle plasser jeg ønsket å vaske. Det er faktisk mye letter å vaske seg i blinde nå enn det var med øynene åpne den gang jeg var ca 250 kilo. Dagen etter dusjet jeg med øynene åpne og det er litt slik det foregår. Man utvider horisonten for hver dag og har det ikke travelt.
Jeg fjernet dren hos favorittsykepleieren min på legesenteret jeg tilhører. Hun vet akkurat hvordan man skal håndtere en moskus som har levd ett vilt liv når han raste fra seg på viddene. Hun utfører alltid de oppgaver hun skal gjøre med glimt i øyet, kjapp i replikken og med stø hånd. Det handler om å få pasienten til å føle seg komfortabel i en situasjon som man normalt ikke er komfortabel i. Kjæresten var med på seansen for å lære hvordan vi videre behandler sårene etter operasjon. Jeg opplevde det ikke som vondt å fjerne dren, bare litt rart og ekkelt, men det gikk på null komma svisj.
«Heldige mæ som får med mæ 2 kvinnfolk på rommet å får beskjed om å klæ av meg før æ vinn å snu mæ»
Sitat mosksen.
Dren fjernes av sykepleieren jeg har fått utrolig god tillit til gjennom mange år.
Underveis har jeg fått særdeles god oppfølging hos Stückrath med tilpasning og bruk av kompresjonstøy. Det er godt å ha fagfolk rundt seg når man er inn i ukjent terreng. Vibeke sier man selv blir ekspert etter som man lærer seg bruken. Det var uvant å bruke første dagene, men etter hvert føler man at man ikke vil være det foruten, og at kompresjonen holder «ting på plass» slik det skal på en trygg måte. Hun har hatt rett i alt hun har sagt til meg så langt og har IKKE tenkt å tvile på hennes råd framover heller. Kompresjonstøyet sørger for god tilstrømning av blod og oksygen til arr og sårområder som er nødvendig for å få et godt resultat.
Vibeke Stückrath Hay med kyndig veiledning i hvordan jeg skal ha på og bruke kompresjonstøy i tiden framover. Det er en stor fordel å ha et skifte spesielt nå etter at jeg har fått infeksjon. Jeg bruker av merke Voe og er superfornøyd. Kompressjonstøyet skylles for hånd og tørkes skånsomt først rullet inn i håndkle, så eventuelt med hårføner hvis man har kun en stk.
Infeksjon
11 dager etter operasjon (sist søndag) oppdager jeg at plasteret rundt arrene er blitt blaut og jeg rådfører meg med kjæresten. Det kommer gult puss ut som lukter, og det har blitt vondere i området rundt buken. Vi har mulighet til å ringe kirurgen døgnet rundt i oppfølgingsprossessen, og vi bestemmer oss for å gjøre det. Vi sender bilder av såret og vi blir rådet til å oppsøke legevakten. Jeg blir satt på antibiotika og får gode råd og tips fra legevakta om hvordan drive sårbehandling og medisinering fram til kontrolltime hos kirurgen.
Forrige søndag ble det en tur på legevakta.
I skrivende stund er det blitt fredag og jeg har akkurat vært på min 2. kontrolltime denne uka. CRP har gått ned fra 96 til 36 fra onsdag til fredag og det er positivt (skal normalt ligge under 5). Jeg har ny kontrolltime igjen på mandag.
For å oppsummere så er konklusjonen at det ikke er blitt gjort noen feil av verken oss eller noen andre. Det er alltid en viss risiko for infeksjon, og det er heller ikke uvanlig, selv om det er mer vanlig å slippe infeksjon etter hva jeg har skjønt. Inngrep i buken øker faren for infeksjon, og jo større inngrep man har så øker risikoen. Det er et stort inngrep som er gjort. For å sette det i perspektiv så har ei vanlig størrelse dame ca 6 kilo hud på hele kroppen.
Jeg bruker null energi på hvorfor, finne ut hvor mange prosent som er uheldige, eller hvorfor det skjedde meg. Jeg har kun ett fokus, nemlig å få fiksa opp i det jeg er oppe i på mest mulig fornuftig og rasjonell måte. Jeg har super støtte og behandling på Klinikk Stokkan, og er ikke i tvil om at jeg også skal ta mine neste operasjoner der når den tid kommer.
Jeg skal bare gjøre det jeg får beskjed om framover, og stien blir til mens man går på den. Det ville nå uansett være ca 4 uker til jeg kunne trene etter operasjon. Mulig trening blir utsatt litt til, men det vet jeg altså ikke noe om nå. Jeg vet at infeksjonen tar noen uker å behandle. Jeg har fantastisk støtte rundt meg fra mine nærmeste, og jeg har et helsevesen som gir meg muligheten til å ta slike operasjoner. Jeg har oppnådd frikort på helsetjenester for første gang i mitt liv. Det betyr at jeg har ikke rent ned legekontorene tidligere. Hmmm, jeg tror jeg benytter denne muligheten til å oppsøke favorittsykepleieren et par ekstra ganger slik at reima får velfortjent avlastning ved sårskifte.
Moskusen har ordnet seg kontor i godstolen. Beste sittestilling akkurat nå er bakoverlendt med tanke på såret på magen. Her ferdigstilles denne bloggen lørdag 12. november. Glimtet i øyet ser jeg fortsatt, og fokuset er framover slik det skal være. Jeg skjønner nå endelig hva kvinnfolk mener med push-ups. Jeg trodde alltid det hadde noe med armhevninger å gjøre…
Jeg legger ikke ut bilder fra det infiserte såret fordi det er ikke så veldig innbydende å se på. Kort fortalt er det på størrelse med en 20 pakning sigaretter både i bredde og dybde. Såret er åpent etter at kirurgen fjernet død hud og rensket opp i det. Jeg ser minst mulig på det og har igjen innført dusjing med lukkede øyne, gjerne syngende for å ha annet fokus. Såret vaskes med såpe og vann minst 2 ganger i døgnet, og det skiftes bandasje og kompress. Jeg er aller mest imponert over reima som må stupe ut i det å behandle såret med Pyrisept, sårsalve og skifte bandasje
Nettopp lå jeg som en forvokst baby i senga når hun skulle behandle såret mitt. Babyer ser alltid rett i taket når de vaskes samtidig som de enten smiler eller skjærer grimaser. Moskusen så i taket fordi han ikke har lyst til å se såret sitt, og jada, han smiler og skjærer grimaser han også.
«Hvis jeg hadde fortalt deg dette for 2 år siden hadde du vært her nå da?»
«Aldri i livet» sa hun dønn ærlig.
Jeg liker ærlige svar!
Da får jeg si til henne som jeg sier til meg selv:
«What doesnt kill you makes you stronger»
Moskusen.