Måned: mars 2017

Nye kulisser på 3T Rosten. Hitman kaller meg autisten imellom. Jeg kaller det planlegging og tilrettelegging…

Vær nøye for å nå målene dine sa Gøran Sørloth til meg. Hvorfor ikke lytte til de som virkelig har oppnådd noe? Som spiss på fotballandslaget når de var virkelig gode, og ikke minst for Rosenborg, så skal man lytte til de råd som er gitt. Han har ikke lest seg til suksessformelen, han gjort det. Det er stor forskjell. Jeg hadde aldri fått brukt av tiden til Gøran hvis jeg ikke viste dedikasjon og vinnervilje. Det er en annen sak å ta en kaffe sammen rundt biljardbordene på biljardklubben. Da koser vi oss, men å få med seg Gøran på treningstur der vi snakker om motivasjon og målsetninger er luksus.

9. april 2015 sammen med Torstein TrickWik Wik og Gøran Sørloth. Selvsagt har vi tid til og slappe av, en kaffe og den gode praten. Begge har vært sterke støttespillere i mitt prosjekt.

Jeg setter store krav til meg selv, men også de rundt meg. Jeg snakker da om ting som er relatert til livsstilsprosjektet mitt og ingenting annet. Jeg legger meg ikke borti hva folk gjør ellers i livet. Kommer de derimot for å få råd får de kun ærlige tilbakemeldinger. Det er slett ikke sikkert de får de svarene de ønsker seg. Jeg har ingen tro på sulling, dulling og kmm. Kmm er forkortelsen for «kos med misnøye» der mesteparten av tiden brukes på hvor fælt alt er.

Visst skal man ha medlidenhet for at livet er tungt enkelte ganger, men det kan ikke være hovedtema hvis man skal forbedre situasjonen. Jeg går derfor ikke tur med noen som bruker sosiale media til å klage på været, er konstant opptatt av forkjølelse, influensa, vondt i stortåa eller hva det måtte være. Alle blir syke fra tid til annen, også jeg. Det finnes folk som har mye større utfordringer enn det jeg har hatt. Det finnes folk som sitter i rullestol, må ha hjelp til alt, kommuniserer via datamaskin, og faktisk har mer positivt syn på livet enn enkelte som har vondt i stortåa.

Lørdag 25. mars og søndag 26 mars gikk vi til sammen over 6 timer på truger. Tungt føre mot slutten av sesongen, men vi må smile når vi kan nyte kaffe midt i skogen. Dette var utenkelig opplevelse i mitt gamle liv.

Bank i bordet, jeg har ikke vært syk på 3 år. Kun fyllesyk og det er helt og holdent min egen feil. Kanskje har jeg en annen terskel til hva jeg mener syk er, hva vet jeg? Jeg har hatt kroniske kne/hofte smerter i 19 år. Man trenger ikke være rakettforsker eller hjernekirurg for å skjønne at det er relatert til alle kiloene jeg har drasset rundt på. Det er derfor jeg er ufør. Jeg har lært meg til å leve med situasjonen på best mulig måte. Smart og relevant trening gjør hverdagen min bedre. Ufør betyr slett ikke å kunne bidra i samfunnet. Jeg har alle muligheter til å finne en tilpasset jobb, men først når jeg er ferdig med fjerning av all upraktisk løshud. Visst kan jeg ha noen oppdrag underveis, men de må tilpasses min hverdag og mine mål. Jeg kan ikke bruke energi på hva andre mener om dette. For store engasjement vil føre til forlengelse av prosjektet. Det er jeg som må vurdere dette og ingen annen.

Råd til andre

Mange søker etter det perfekte og det er ikke rasjonelt. Det er heller ikke et godt liv i mine øyne. Det er selvsagt en helt annen sak om man heter Ole Einar Bjørndalen eller Therese Johaug. De måles etter sine resultater og leter stadig etter forbedringer. Det er ikke rasjonelt for oss «normale mennesker». For ei stund siden hadde jeg en prat med 2 stk og jeg ga mine ærlige tilbakemeldinger til.

«Dere er begge topp 3% i Norge hva det gjelder fysisk form og god helse ut i fra alder. Hvorfor lete etter å bli topp 2%, eller 1% for den saks skyld. Det er ikke rasjonelt. Det kreves så ekstra mye innsats at livet blir ikke bra. Det er god helse som er viktigst»

Jeg bruker min historie for å sette ting i perspektiv. Jeg forteller gleden av å knyte mine egne sko, at jeg måtte gå ned 80 kilo for å klare det. Jeg forklarer gleden av å kunne vaske seg på alle plasser som er nødvendig, og kunne tørke seg etter dobesøk. Gleden av å ha morrasbrød hver morgen etter å ha levd 5 år med impotens på grunn av usunn livsstil. Morrasbød er et tegn på at jeg er frisk. Smilet og latteren kommer fram når jeg forteller at jeg nå er så frisk at jeg kan ha morrasbrød til alle døgnets tider…

3T

Det er ingen hemmelighet at jeg ønsker å trene i motiverende kulisser. Jeg bryr meg slett ikke om været når jeg trener ute. Jeg går ikke i lyn/torden eller storm. Jeg kan ikke være idiot heller. Selv Lars Monsen søker ly hvis været er for ille.

Trener jeg inne er ikke apparatene jeg bruker det viktigste. Det er folka som er rundt apparatene for å hjelpe deg som er de viktigste, nest etter egeninnsats selvfølgelig. Om de er imøtekommende, om de møter deg med et ekte smil, hilser og er behjelpelig. Et treningssenter skal føles som en «trygg omgivelse». For en overvektig er dette et svært viktig tema for å komme over terskelen for å faktisk gå på et treningssenter. Jeg var ca 225 kilo når jeg begynte å gå på treningssenter i mai 2008. Jeg hadde aldri fortsatt om jeg følte en vedvarende skam ved å være der. Det var en stor barriere å bryte, men jeg har ikke angret et sekund. Det har vært et av de livreddende grep jeg satte i gang for å komme dit jeg er i dag.

Jeg ble fantastisk mottatt både på Frisk og Hit The Gym (2008-2017). Jeg delte mine tanker og erfaringer om det å være overvektig begge steder, ikke minst i forhold til å føle seg «trygg» på et treningssenter.

Med Hitman i ny jobb i 3T lå det egentlig i kortene at jeg ville slå følge. Jeg har «tjuvtrena» ca en gang i uka på 3T siden starten av januar. Jeg ville sjekke kulissene og mulighetene jeg hadde for å nå mine endelige mål. En ny verden av muligheter har åpnet seg. 16 treningssenter like rundt hjørnet der er jeg bor. Alt av spinningsaler, svømmebasseng, yoga, kampsport å alt det måtte være. Jeg har blitt tatt i mot på en strålende måte, og jeg er allerede blitt spurt om jeg kan dele min kunnskap.

På 3T Rosten har de også eget PT rom. Det har vi enda ikke brukt da både Hitman og jeg liker å være ute i kulissene med folk rundt oss. Det er likevel en fantastisk mulighet til de som er i oppstarten av sitt prosjekt. Skape trygghet og selvtillit sammen med en dyktig PT før man tar neste steg, og trener sammen med alle andre. Det ville nok jeg ha gjort hvis jeg startet mitt livsstilsprosjekt i dag. Jeg lover dere vil føle trygghet etter kort tid. Det er mange smil som løfter deg uansett hvilken løsning man velger.

«Who dares wins»

Veiedag på 3T Rosten

Jeg har ikke vært på vekta siden 20. februar på forrige veiedag. Jeg liker spenningen det gir meg og det trigger meg til god innsats hver veiedag uansett utgangspunkt. Jeg forholder meg kun til siste offisielle måling. Jeg vil anbefale folk i starten av sitt prosjekt å veie seg oftere enn det jeg gjør nå, men maks 1 gang i uka, og helst hver 14. dag som jeg gjorde første året jeg holdt på. Da har man bedre kontroll på om man gjør noe feil. Veier man seg hver dag hopper og spretter vekta i alle retninger selv om den over tid kanskje går nedover. Sjansen for «dårlige nyheter» øker dramatisk hvis man veier hver dag. Å stå stille på vekta kan være en dårlig nyhet når man egentlig ønsker å gå ned. Enda verre er det om man går opp. Det kan hende du har gjort alt riktig, men det er bare væskebalansen som spiller deg et puss. Spiser man mat med mye salt 1-2 dager før veiing vil det føre til ekstra vekt pga at saltet holder på væske i kroppen. Veier man 1 gang i uka, eller hver 14. dag får man nesten alltid gode nyheter hvis man gjør ting riktig. Det er motiverende.

Det er mange kalkyler som må på plass for å få et godt resultat. Hvile, søvn og restitusjon er veldig viktig. Aller mest riktig er sunn mat. Jeg har ikke drukket alkohol på snart 11 uker og minst 6 uker gjenstår før jeg har «lov». I samråd med Hitman er mitt target kalorimessig vært å være på ca 2700 kcal. Det er ikke alle dager jeg har klart det, men de fleste dagene går det fint. Noen ganger står valget mellom det å få sove eller å «spare» kalorier. Jeg lytter til kroppen og bruker ikke mye energi på om jeg spiser noen egg ekstra en gang i blant. Søvn er for viktig og det er viktig å finne balansen. Det gjelder bare å ikke lete for godt etter unnskyldning for å spise ekstra.

«Mesterkapsuka» denne gang varer i 6 dager (lørdag 25. mars til torsdag 30. mars). Hviledag mandag/onsdag slik at kroppen er fulladet til selve finalen. Av salt siste 2-3 dager for å miste væske. Ingen stor forskjell helsemessig, men det er tallene bak som motiverer meg/oss i lengden. Fleksnes får liten omtale denne gang, men resultatene presenteres selvsagt. Han har fått innført strengere regime og beskjed om å fokusere på hvile/restitusjon. Livsstilsprosjektet må på førsteplass. Jeg er spent på resultatene til oss begge. Uansett resultat skal vi være rake i ryggen og finne ut hva vi har gjort riktig eller feil! (Skrevet onsdag 29.mars)

Resultater (skrevet torsdag 30. mars)

Vekt 114.7 kilo.
Vektnedgang siden 20. februar: 0.7 kilo
Vektnedgang siden 19. januar (oppstart etter operasjon) 8.0 kilo.
Vektnedgang siden all time heavy: Ca 135 kilo.

Fleksnes sine resultater:

Vekt: 167.6 kilo.
Vektnedgang siden 20. februar: 2.8 kilo
Vektnedgang siden all time heavy (203.3 kilo, 5. mai i fjor): 35.7 kilo.

30. mars 2017 på 3T Rosten. Det ligger en historie bak mitt fete dollarglis. Hitman hadde skaffet treningsskjorte til meg, men den var for stor og det måtte skaffes ny. Moskusen står i XL og Hitman i XXL…

«Det e ainna «snitt» i pique» forklarte han meg.

«Bryr jeg meg ingenting om, skjort e skjort og gjort e gjort så hold tåta di»

I bakhodet mitt ligger nemlig hvordan både livet var og hvordan jeg så ut…

«Ingen blir god alein»

Moskusen.

I dag ønsker jeg å formidle hvor mye et ekte smil kan bety. Hos fotballag snakker man ofte om at supporterne er 12. spilleren på laget. Folk med et ekte smil er derimot som skismøreren som gir deg perfekte ski hver eneste gang du går skiløp. Et ekte smil overgår spesialkompetanse på alle felt. På treningsfeltet ønsker vi å være dedikerte med god attityde. Hvis de rundt oss gir oss et ekte smil er det ufattelig hvor langt de klarer å løfte oss. 

Nora Fredagsvik  er en innertier i så måte (på bilde over). Hun er senterleder på 3T Ranheim hvor jeg framover kommer til å ha endel PT timer. Jeg har spennende tider foran meg med Ronny Hitman i samarbeid med 3T. Mange har støttet meg på hver sin fantastiske måte i mitt prosjekt.  I dag vil jeg framsnakke smilet til noen spesielle! KJØR BLOGG!

Et smil kan løfte deg til nye høyder, et smil kan gjøre deg motivert, et smil kan gi deg selvtillit og et smil kan gjøre en svært tung dag til en super dag. Det er bare en ting som må være på plass med smilet. Det må være ekte. Om du er mottaker av smilet, eller overbringer, så kan det gjøre den store forskjellen enten for deg eller den du gir det til, eller kanskje begge to.

Som ung lærte jeg meg at et smil ga meg fordeler. Det står svart på hvitt i attesten fra militæret at jeg hadde godt humør. Det fikk meg gjennom oppgaver som jeg den gang mente var meningsløse, dog som jeg i ettertid har skjønt jeg bare hadde godt av. Som svært overvektig gjorde det hverdagen min mye lettere selv om det i perioder var både fysisk og psykisk tungt.

Vibeke Eriksen fra Horten ble et symbol på hvor viktig et smil er. Jeg traff henne første gang på mc treff for ca 14-15 år siden. Dagen etter spurte jeg kompisen min Rolige Robert hva hun het hun med smilet. Det må være Vibeke du tenker på svarte han. Jeg ble tyngre å tyngre for hvert år jeg dro på mc treffet, men Vibeke ga meg samme smilet hvert eneste år. Det ga meg selvrespekt og jeg følte var like mye verdt som menneske, ja til og med i «toppåret mitt» da jeg gikk fra 225 kg til nærmere 250 kg.

Bare for å ha sagt det med en gang. Jeg går ikke rundt å smiler hele tiden. Det er heller ikke ekte. Den dagen jeg gjorde det ville mine nærmeste ha sendt meg til legen. Jeg går ikke rundt i skogen på mine turer å smiler hele tiden. Heller ikke under hele treningen med Hitman. Det er mange grimaser under trening når det er tungt. Jeg kommer med knyttneven og dollargliset når jeg når bakketoppen jeg har bestemt meg for å bekjempe, eller når jeg har gjennomført arbeidsoppgavene Hitman har planlagt for meg. Det er et bevis på at den jobben jeg gjør, og framgangen jeg har, virkelig betyr noe.

Ikke min oppgave

Det har aldri vært min oppgave å skape forståelse hvorfor jeg gjør mitt livsstilsprosjekt på min måte. Det har vært min oppgave å forklare det til mine nærmeste slik at de vil støtte meg. Jeg hadde ikke klart denne ferden uten støtte fra mine nærmeste. Det hadde vært umulig. Mitt mål har ikke vært å gå ned 5-10 kilo for å kunne komme inn i favorittbadebuksa til sommeren. For meg handlet det om å berge livet. Først på kort sikt, så bygge ei helse for framtiden. Jeg kunne ikke bruke energi på hva folk som ikke kjenner meg godt nok mente om meg. Hadde jeg hatt for stort fokus på det ville jeg aldri lykkes. Likevel har prøvd å etterleve de reglene som Gøran Sørloth beskrev så godt:

«God dag, takk for maten, og ha det bra»

Sitat Gøran Sørloth

Det betyr å være hyggelig, smile og være høflig i hverdagen. Gi folk rundt deg komplimenter hvis de gjør noe bra, være ydmyk over hjelp man måtte få, og gjøre det med et smil, et ekte smil.

Gøran Sørloth har gitt meg mange gode råd, og ikke minst et ekte smil.

Før jeg startet å blogge skrev jeg svært lite om privatlivet mitt på sosiale media. Slik ønsker jeg fortsatt det skal være. For meg er privatlivet privat. Nesten alt jeg skriver om er i forhold til livsstilsprosjektet jeg er inne i. Det skaper motivasjon, det skaper støttespillere som jeg ellers aldri ville fått. Tilbake deler jeg kunnskap som inspirerer andre. Det gir igjen ny motivasjon, en vinn-vinn situasjon.

Vær forberedt

Da jeg startet del 2 av livsstilsprosjektet for 2 1/2 år siden satt jeg mye hjemme i stua og planla tiden framover. Jeg trente 2 ganger i uka med Hitman og 3-4 økter alene. Med dårlig fysisk form og slitasje i kroppen måtte jeg sette av tid til restitusjon. Den tiden brukte jeg godt. Uten å beskrive alt jeg tenkte på så vil jeg likevel fortelle noe. Med dedikasjon og et smil ville jeg få mye mer hjelp enn om jeg ikke hadde fokus på det. Det var på en måte regel nummer en.

Linda På Kroken. Slikt smil gleder jeg meg til hver gang. I mine knallharde kalkyler er det slike mennesker som løfter meg til å ha fortsatt tro på det jeg driver med.

Jeg spurte meg selv om alle ville unne meg å nå mine mål? Jeg satte tall på det. Mellom 5 og 10% ville ønske jeg skulle mislykkes. For meg ville det bety mellom en og to av mine 20 nærmeste, mellom fem og ti av de 100 jeg kjente best ville gjøre det samme. Jo flere som kjente til mitt prosjekt jo flere ville ønske jeg skulle mislykkes. Jeg måtte ha minst mulig fokus på dette. Jeg måtte ha fokus på alle de som ønsket meg godt. Det var jo mange flere. Jeg ønsket å lete etter de som ga meg ett ekte smil. De som ga meg energi til å lykkes.

Jeg lagde flere grunnregler i mitt prosjekt. Jeg skulle være åpen og ærlig. Fortelle det som er relevant i forhold til mitt prosjekt i bloggen. Jeg skulle ikke ha nær tilknytning til folk som ga meg dårlig energi. Det betyr IKKE at jeg ønsker noen noe vondt, snarere tvert imot. Jeg måtte være forberedt på at jeg møtte folk som ikke liker meg. Samme regler der:

«God dag, takk for maten og ha det bra»

Jeg går ikke inn i diskusjoner med folk på hvorfor jeg gjør ting på min måte. Det er bortkastet energi for meg. Jeg er selvsagt åpen for konstruktive innspill. Det har jeg lært masse av. Mer konkret trenger jeg altså ikke å forklare hvorfor jeg har valgt å ikke spise søtsaker, kake eller potetgull i selskap. Jeg har spist mer av dette i mitt 45 årige liv enn en hel familie gjør i hele sine liv. Det betyr jeg har ett problem med slike ting, men som jeg har lært meg å leve med. Jeg har funnet alternativer. Jeg spør heller ingen om jeg kan ta meg en øl, konjakk eller jaegermeister når jeg er på ferie. Jeg er en voksen mann og bestemmer selv.

Flere ganger har jeg blitt prøvd å bli lurt ut på forskjellige diskusjoner om det ene eller det andre. På mange måter har jeg blitt en offentlig person, dog i liten skala. Jeg diskuterer ikke politikk, religion, for/mot innvandring, for/mot NAV, brød eller ikke brød, eller for/mot appen Æ. Selvsagt har jeg meninger om slike ting, men jeg har valgt å ikke bruke energi på det.

Møte med mor

Høsten 2014 inviterte jeg meg selv på middag hos min mor. Hun hadde vært min nærmeste og viktigste støttespiller fra den dagen jeg ble født. Hun trodde det var en uskyldig middag, men moskusen hadde en annen agenda. Det var en del av pakken for at jeg skulle nå mine mål. Min mor gråt den kvelden og det var tungt å se på. Jeg var iskald og virket følelsesløs, men det var jeg ikke innerst inne. Jeg hadde mislykkes så mange ganger med helsa mi, og hadde endelig funnet en vei virkelig hadde trua på. Det var bare en ting med denne veien. Den var spesialtilpasset den personen JEG er. Jeg fortalte at jeg kom til å skrive om ting hun ikke visste om livet mitt. Jeg inviterte henne inn i prosjektet på mine betingelser. Støtt meg på den måten jeg vil eller hold deg utenfor. Det betyr ikke at jeg er mindre glad i henne, eller skulle bryte kontakten. Jeg forklarte henne at jeg var svært glad i henne. Dette var likevel min måte, min kalkulerte måte.

Jeg forklarte videre at det ville være folk som mente jeg var superegoist, pr-kåt og for høy på meg selv. For meg handler det om liv eller død. Hva vil du jeg skal velge? En sunn frisk sønn, eller en godt likt, død sønn?

For meg var dette en måte å rydde opp rundt meg for å få ro og fred nok til å klare den jobben jeg hadde bestemt meg for. Jeg visste hun ville være bekymret, men hun fikk ikke lov å si det til meg. Jeg kunne ikke bruke energi på bekymringer fra andre. Fra den dagen fikk jeg full støtte fra min mor på mine betingelser.

Karl Erik Overn og Stine Elise Trøen har betydd mye for meg. Jeg har hatt mange samtaler med Karl Erik om det jeg deler i dag. Han har vært med på mange treninger sammen med meg og coach/vingman på flere veiedager.

Vanessa Vidal Thrane  har på mange måter vært diamanten min. Der får du klapp på skuldra, klem og et ekte smil i løpet av 3 sekunder. Slike folk løfter deg når det er tungt av ulike grunner.

Kjæreste

Bare måneder etter middagen med min mor kom den en annen person inn i mitt liv. Hun var frekk nok til å ta over plassen som den viktigste personen i livet mitt. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke hadde tid til kjæreste mens jeg jaktet på mine mål. Jeg var 163 kilo på dette tidspunktet, og følte det kanskje ville være for krevende. Fra 2008 til 2011 gikk jeg ned fra ca 250 til 155 kg, men da jeg endret fokus og bygde biljardklubb smalt det på 40 kg igjen. På 195 kg klarte jeg heldigvis å snu igjen. Kroppen min ville aldri tålt å bli 250 kg en gang til. Jeg satte kalkyler nok en gang. Tør jeg dette?  La oss si at det ble for interessant…

Jeg har utrolig mye å takke Monica for. Med en ekstra grunn til å kjempe for god helse klarte jeg målene før jeg trodde det var mulig. På mange måter levde jeg i ei boble der målene overskygget alt i livet. Når statusen handlet om liv eller død så syntes jeg det var naturlig. Jeg kunne ikke bruke energi på hva andre mente.

Det tok over 5 måneder før det ble offisielt at jeg for etter henne, hun etter meg, at vi var kjærester. Vi hadde derimot visst det i 5 måneder sammen med våre nærmeste. Som selvutnevnt verdensmester i planlegging å tilrettelegging hadde jeg likevel glemt å forberede henne på noe før vi ble et offisielt par.

En kveld var hun veldig mutt og jeg spurte hva som stod på. Jeg vet ikke om jeg vil fortelle deg dette, men det er for viktig.

«Noen lurer på hvilken person du er. Om du er pr-kåt, for høy på deg selv, hvorfor du ikke jobber/er ufør, du kan ikke være noen god kjæreste som er så opptatt av målene dine. Det er ikke slik jeg kjenner deg og det plager meg. Er det sjalusi eller misunnelse?»

Nok en gang måtte jeg være iskald og denne gangen var jeg virkelig det.

» Det eneste jeg i bunn og grunn bryr meg om er hva du mener, hva min mor mener, hva min nærmeste familie og venner mener. Hva andre mener kan jeg ikke bruke energi på. For meg handler det om liv eller død. Det ser kanskje ikke slik ut nå når jeg ser relativt god form ut, men for meg handler det om det. Det er kort veg tilbake til dårlig helse. Det er bare du som har fått se mine virkelig tunge dager. Jeg holdt på å dø i senga og var nærmest sengeliggende i flere måneder, jeg var impotent i 5 år, det var en stor utfordring å gå på do, jeg hadde ikke vært borti dame på nesten 20 år. Jeg forlanger ikke at folk skal sette seg inn i mitt liv å forstå verken det ene eller det andre. Jeg ønsker at dere som står meg nærmest skal forstå det, det betyr alt. Jeg må ikke forklare noen ting som helst til noen andre enn de som står meg nær.»

Vi hadde kanskje vår beste samtale den kvelden. Vi var begge enige om en ting. Så lenge vi fokuserte på:

«God dag, takk for maten, og ha det bra»

Så kan vi leve det livet vi ville med god samvittighet.

Glemte jeg noen? Selvsagt smiler også Hitman og jeg. Kutymen er attityde på trening, men etter trening er det en annen sak slik som etter trening tirsdag 21. mars.

Moskusen

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har stått foran speilet i gangen, pekt på meg selv og sagt:

«Det er bare en av deg, du er best, ha deg ut og gjør jobben»

Samtidig vet jeg at det er mange som er sterkere, løper kjappere, noen har gått ned flere kilo enn meg, andre har gått ned kjappere, veldig mange er penere eller kjekkere. Jeg driver ikke noen konkurranse med noen andre enn meg selv.

Det jeg nemlig vet er at jeg er sterkere, kjappere og faktisk penere og kjekkere enn jeg var da jeg var stormoskus på ca 250 kilo. Det er bonusen etter lang hard kamp og strukturert arbeid over tid. Visst har jeg møtt motgang, ja mange ganger. Perioden 2011-14 var motgang med vektoppgang på ca 40 kilo (fra ca 150-190 kg) og bare jeg kunne gjøre noe med å endre fokus, til riktig fokus.

Disse tankene og setningene er et verktøy for at jeg skal nå mine mål, ja helt siden starten av del en 1. januar 2008. Jeg er inne i del 3 nå med løshudsoperasjoner. Jeg har forberedt meg mentalt på at del 4 etter operasjoner vil være den hardeste, nemlig holde vekta i sjakk som et normalt menneske. Et normalt menneske går litt opp og ned i vekt, men i lengden er det sunneste og å ha noenlunde jevn vekt. Ei komfortabel vekt for meg ferdig operert vil være 105-110 kilo. Det er en strategi rundt det også. Stor muskelmasse gir meg muligheten til å spise mye mat. Det er komfortabelt og lettere og leve med.

God dag, takk for maten og ha det bra

Mars. Fullt fokus på trening. God karakter? Da gir du litt ekstra…

Gøran Sørloth satte ord på ting som jeg har hatt fokus på, nemlig være høflig, hyggelig og ha godt humør. Er jeg derimot under strukturert trening og spesielt inne med Hitman er det en annen sak. Jeg ønsker liten eller ingen kontakt med folk som trener rundt oss. Et nick, eller hei er derimot en selvfølge. Jeg er på trening for å gjøre en god jobb og ingenting annet. Selvsagt har vi glimt i øyet og har det moro, men vi kan ikke kaste bort tida. Det er stor forskjell på moskusen på veg inn til trening/under trening og under kaffen etter trening. Det er urettferdige lag som vi sa på barne og ungdomskolen…

4 måneder etter operasjon er jeg minst like sterk som før operasjon om ikke sterkere. Torsdag 2. mars tangerte jeg persen på push-ups med 40 kilo på ryggen. Jeg brukte rekonvalesens perioden (inkludert infeksjon) til å bli frisk selv om jeg aldri følte meg syk mens det har stått på. Jeg bekymret meg ikke over at jeg ikke skulle bli i god form igjen. Først rekonvalesens, så bygge seg opp igjen. Jeg skal operere 5 ganger til og bekymrer meg ikke unødvendig. Samme tanker har jeg om del 4 av prosjektet.

Jeg forlanger ikke at folk skal forstå hvorfor jeg gjør ting på min måte. Jeg er derimot avhengig at jeg har forståelse fra mine nærmeste venner og familie. Det har vært nødvendig for at jeg kunne gjøre dette med god samvittighet. Den største feilen mange som følger meg gjør er å sammenligne seg selv med meg:

«Jeg har ikke sjanse til å gjøre hva han gjør så da lar jeg heller være»

Det jeg har gjort er svært egoistisk. «Heldigvis» er jeg ufør og kan vie all min tid til dette. Hos enkelte finner jeg likevel liten forståelse for at jeg er ufør når de ser meg løper rundt i skogen, eller tar push ups med vekter på ryggen. Det er ikke min oppgave å forklare dette til andre mennesker. Min oppgave har vært å få støtte fra mine nærmeste slik at jeg kan nå målene mine.

For meg er det enda mer imponerende å se 3-4 barns moren rydde opp rundt seg, skaffe sine støttespillere og virkelig forbedre helsa si enn det jeg har gjort. Jeg vet det går an, mange har gjort det før. Man må bare ha trua på det selv. Uten trua på seg selv er det umulig.

Jeg glemmer ikke alkoholikeren som sa:

«Hvordan kan jeg stole på andre når jeg ikke stoler på meg selv»

Jeg tillater svært få å komme innpå meg på mine tunge dager. Kun mine nærmeste får innpass da, og mine nærmeste treningsvenner. Jeg aner ikke hvor mange ganger har jeg knekt kroppen ut av senga, gått hinkende på do ristende på hodet og ikke ant hvordan jeg skal komme meg på den planlagte treningsturen. Jeg passere speilet på veg til do peker og sier:

«Det er bare en av deg, du er best, ha deg ut og gjør jobben»

Begge veier kan jeg gjøre det, til og fra dorunden. Enda er jeg kanskje ikke klar. Det kan ta timer før jeg er klar. En varm dusj der jeg spyler hofte og knær for å minske smertene. Pakke treningsekk, med mat, drikke og tørt skifte samtidig som Elvis runger over anlegget. Kroppen begynner å bli i orden. Jeg drar for gardina og ser ut. Det kan snø, det kan regne, det er vind. Jeg har bestemt meg for at det ikke er en begrensing, med unntak av storm og lyn. Jeg må ikke være idiot heller…

Jeg kan se ut av gardina sammen med Elvis i bakgrunnen og si:

«Det e bare æ som går dette skogsterrenget i dag, æ e en tøffing»

Jeg snakker meg opp ved å ha trua på meg selv, ingenting annet.

Frykt ikke framtiden

Jeg kan ikke frykte framtiden og si til meg selv at etter operasjoner blir det vanskelig og holde vekta. Det er feil fokus og bortkastet energi, PUNKTUM! Det vil skape usikkerhet i det jeg driver på med, og med usikkerhet øker sjansene for å mislykkes dramatisk. Jeg vet det blir vanskelig, men jeg kan ikke frykte det. Jeg må nyte gleden over all framgang og sette ting i perspektiv. Når jeg «bare» var 200 kilo nøt jeg framgangen over å kunne gå på do på en ok måte, og vaske meg over alt på kroppen. Når jeg var 170 kilo nøt jeg muligheten til å knyte mine egne sko, når jeg var 155 kilo nøt jeg muligheten av å stå på urinal på en flyplass og ikke gjemme meg bort på do, og droppe buksa og sette meg for å få det til. Jeg nøt det å kunne slippe å ha dobbelt flysete, eller være sikker på å komme inn dodøra på fly. Når jeg var 130 kilo nøt jeg framgangen ved å kunne ha ned spisebrettet på flyet. Løshuden gjorde midja mi mye større så det skjedde først på 130 kilo. Jeg nyter hvert eneste sekund jeg har morrasbrød. Det forteller meg at jeg er frisk. Det tok 1 1/2 år med endret livsstil før det skjedde etter 5 år uten.

Med alt dette i minnet går jeg forbi speilet for siste gang før treningsturen:

«Det er bare en av deg, du er best, ha deg ut å gjør jobben»

Moskusen