Who dares wins
«Den som våger vinner»
Dette er en artikkel Jeg og ergoterapeut Heidi Hagestande skrev for bladet Ergoterapeten i fjor sommer. Den kom på trykk nå nylig og vi ønsker å dele den her i tjukkasbloggen.
Oktober 2013 skulle jeg gjennom endelig vurdering om jeg var arbeidsfør eller ikke. Det skulle vare i 12 uker. Jeg ante ikke hva som møtte meg idet jeg skulle få en profesjonell vurdering av min arbeidshelse. i 20 år hadde helsa mi gått i rykk å napp. 1 steg fram og 3 tilbake, og det gjentok seg år etter år. Dette møtet skulle forandre mitt liv. Hun inspirerte meg til å ta tak, men først irriterte hun meg litt også. Ikke at hun gjorde noe galt, men det var situasjonen som irriterte meg. Hun var tilfeldigvis den som var med i situasjonen rundt avklaringen med meg. Jeg skal skrive ordrett hva jeg tenkte:
«Herregud Glørstad, du dro jo slike damer en gang i blant i glansdagene, nå sitter du her å forteller henne at «litjkaren» ligner mer på en taustump, du har problemer med dobesøk, jeg fikk til nesten alt jeg ville i livet, men nå nesten ingenting. F..en hvor langt ned klarer du å synke?»
Nesten 1 år etter la jeg til henne på Facebook og spurte henne:
«Hei, jeg har noe å bevise. Ikke for deg, men for meg selv. Jeg ønsker du skal bli med meg på trugetur i vinter. Jeg skal feste trugene på meg selv og da har jeg tidspress. Jeg rekker det ikke i vinter hvis jeg ikke går ned nok kilo. Sier du ja skal jeg kjempe hardt for å rekke det»
Hun sjekka med arbeidsgiver om det var ok å gjøre noe slikt og det var det. At dette er vanlig tror jeg neppe, men følgende postulat er viktig:
«Who dares Wins»
Heidi Evita ble med på trugetur ja. 14. februar 2015 på bursdagen min. Den beste gave jeg kunne få!
Her er artikkelen vi skrev:
Arbeidshelse, tjukkas og ergoterapeuten…
Rune Glørstad veide 225 kilo da ergoterapeut Heidi Hagestande fikk en hevning fra NAV om arbeidsevnevurdering. Etter dette første møtet har han gått ned 135 kilo (pr 5. april 2017) og dokumentert prosessen på Tjukkasbloggen.no. Heidi har fungert som inspirator og heialeder. Hun har også gjestet bloggen hans.
Heidi: Som ergoterapeut er jeg med årene blitt godt vant med å møte mennesker med ulike behov og utfordringer. Alle har sin unike bakgrunn og bagasje som gjør at dem til nettopp det mennesket de er. Rune var en av disse, men samtidig noe uvanlig. Før første møte leste jeg meg opp på bestillingen fra NAV, arbeidsevnevurdering og sykdomshistorikk. Jeg anser det som viktig å sette meg inn i hvem jeg skal møte på forhånd, men aller viktigst var det å møte Rune akkurat der han var. Det er lett å lage seg tanker som ikke nødvendigvis stemmer. Og jeg må innrømme at forventningene mine ikke var i tråd med hva jeg møtte. Allerede i første samtale ble rollen min å skape tillit og trygghet for å lage en god prosess for avklaringen vi hadde foran oss. Jeg var innstilt på å møte Rune med respekt, imøtekommenhet og humor om det lot seg gjøre. Men når du møter en person på 190 kg, kan du ikke unngå å ikke lure – eller? Hvordan i huleste klarte han dette? Hva har skjedd? Hvorfor gjør han ikke bare noe med det? Dette var spørsmål som surret i hodet mitt.
Rune: Så var dagen kommet. Jeg skulle møte en ergoterapeut. Jeg hadde gått ufør i snart ti år. Den hadde hatt mange titler denne uførheten, som tidsbegrensa ufør, avklaring og attføring. Jeg likte tidsbegrensa best, for det var mest forklarende for både meg selv og de rundt meg. Ufør, men ikke for alltid, på en måte. Hva i all verden er en ergoterapeut, var min første tanke. Sikkert ei dame med kort hår på den ene siden, trehvit skulderveske og lilla skjerf. Er det en mann, så er håret like langt på begge sider, men han har skjegg, det er jeg helt sikker på. Skulderveska og skjerfet er nok på plass hos mannen også! Jeg var forutinntatt, slik som vi mennesker er. Hva er det disse skal hjelpe meg med, egentlig? Jeg var lei av å møte ny saksbehandler hos NAV enten hvert år, eller maks annenhvert år. Fortelle om livsstilssykdommene mine og starte med blanke ark for hver gang. Jeg betraktet ergoterapi som bare en annen avdeling innen NAV. Lite ante jeg den gangen at det skulle være med på å forandre mitt liv. Det var i oktober 2013 jeg møtte «min» ergoterapeut.
Jeg heter Rune Glørstad, er 44 år i dag, og har vært cirka 250 kilo på det tyngste. Jeg var «bare» cirka 190 da jeg møtte ergoen. I mitt hode ganske liten, men helt sikkert ikke i hodet hennes. Jeg var nesten fire ganger større enn hun som skulle hjelpe meg. Jeg hadde med papirer fra fysioterapeuten, som kunne fortelle at begge knærne mine var betente. Jeg følte meg litt som Birger i Otto Jespersens skikkelse når han skal søke om uføretrygd: «Du skal ikke ut i arbeid med det første.»
Betennelsene var bare siste nytt oppå det andre jeg hadde slitt med. Artrose i knær og hofte, dårlig rygg, restless legs, søvnapné, generelle søvnproblemer, diabetes, gnagsår på plasser det var vanskelig å komme til, og den verste for meg: impotens.
Så begynte spillet. Spillet der jeg ville fortelle minst mulig om hva som plaget meg, siden jeg følte at det var nedverdigende. Spillet der hun ville vite mest mulig for å kartlegge livet mitt, og i enden hjelpe meg til et bedre liv. Jeg møtte kampklar og var forberedt på «alt».
Det tok to til tre møter før jeg senka guarden. Det var jo ikke farlig i det hele tatt. For det første hadde hun tid til meg. Samlebåndsfølelsen jeg hadde hos NAV, var fullstendig borte. Jeg var likevel i villrede om hvorvidt jeg var «pasient», «bruker» eller noe i den duren. Ettersom tilliten steg mellom oss, begynte den motiverende fasen. Det skjønte jeg godt. Jeg har drevet på med motivasjon i mange år. Det er likevel lettere å motivere andre enn seg selv. Jeg husker godt hva jeg sa til noen kompiser da jeg var gjennom denne perioden: «De folka er proffe.»
Denne profesjonaliteten er en enorm makt. Makt i den forstand at den er motiverende, og at man føler forståelse for de utfordringene man har. Makt i den forstand at den kan hjelpe mange inn på det rette sporet.
Heidi: Målet var å avklare arbeidsevne. Jobben min skulle være å lete etter krefter, evner og mønstre hos Rune som kunne benyttes, sett opp imot enhver type arbeid. Fokuset mitt skulle være arbeidsrettet. Jeg skulle lete etter gnister og motivasjon og være den som inspirerte. Erfaringen min har mange ganger vist meg at det er viktig å se hele 24-timers-mennesket for å forstå hvor stort og langt unna jobbfokuset er hos personen. Gjennom samtalen må du «pakke ut og pakke ut» det som kan avdekkes, som byggesteiner for både jobb, helse og fritid. Når elementene legges på bordet, kan man snakke om hvilke mål som er viktige å nå på kort eller lang sikt, og hva som skal til for å nå dem, og ikke minst hvor trenger en bistand fra andre til å kunne nå målene? Å komme dit krever tid, ærlig «jabbing» og gjensidig respekt i prosessen.
Foredrag 12.sept 2015. Hvem filmer dette? Jo, Heidi Evita!
Runes historie var unik. På tross av helseutfordringer og fortellinger om motgang så jeg tidlig en mann med glimt i øyet. Han hadde humor på tross av at vi snakket om vanskelige ting. Han var ærlig og la ikke skjul på noe. Jeg så en mann med drømmer og framtidsplaner som alle oss andre. Jeg fant fort ut at han var både bestemt og sta. Vi hadde våre diskusjoner, og verre ble det når jeg skulle ha ham til å jobbe.
Arbeidsevneutredningen besto av en gjennomgang av Runes historikk, veiledningssamtaler, hans egne vurderinger samt reelle tester og oppgaver som skal si noe om evner og muligheter for å takle en ordinær jobb eller andre hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak.
Jeg måtte tilrettelegge for aktivitet, kartlegge ressurser, muligheter og tilpasse ut ifra Runes behov. Gjennom denne metodikken fikk jeg mulighet til å observere fysiske forutsetninger for arbeid, utholdenhet, bevegelsesmønster, motorikk, konsentrasjon, oppmerksomhet, hukommelse samt personlige og psykiske faktorer for arbeid.
Rune: Det gikk én vei i min avklaring. Mindre enn ti prosent arbeidsfør, og Otto Jespersen dukket igjen opp i hodet mitt: «Du skal ikke ut i arbeid med det første». Det viktigste med denne følelsen var akkurat det siste i setningen: «med det første». Jeg ble senere erklært 100 prosent arbeidsufør. For resten av livet hvis jeg ville. Kunne sitte hjemme å se på Netflix, ytre meg politisk på pc-en, være oppgitt over samfunnet, motstander av NAV eller andre ting.
Det var mot slutten av prosessen «ergoen» brukte tid på virkelig å motivere meg. «Er det dette det livet du ønsker deg? Du er ung enda. Det er viktig å føle seg nyttig for å ha et godt liv. God helse er viktig for å ha det bra. Du skulle hatt deg personlig trener, du, Rune. Jeg kan godt hjelpe deg på vei.»
Heidi var med på treningen som bragte meg 50 kilo ned fra første gangen jeg møtte henne
Hun ga meg følelsen av at hun hadde trua på meg som menneske. Det var den mest fantastiske pakken hun ga meg på vei ut døra fra kontoret hennes. Samtidig hadde jeg følelsen av at jeg hadde fått noe verdifullt, nemlig tid og ro i hodet mitt.
Heidi: Rune med sin personlighet og utfordringer vekte noe i meg. Omsorg, det å hjelpe, få ham til å lykkes, inspirere til å ta grep om sin egen helse, og skape livsstilsendring. På tross av å være så bestemt fikk jeg inntrykk av at han hadde feilet så mange ganger og gitt opp. Men jeg kunne se langt der inne at han hadde potensialet til å klare det. Når du bygger helse, bygger du også arbeidshelse. Hvis han bare kunne bruke denne staheten til noe fornuftig.
Rune: Jeg startet året 2014 med å tenke langsiktig. For å få god helse måtte jeg ned i vekt. Jeg kontaktet en personlig trener sommeren 2014, og i september var vi i gang. Hele tiden hadde jeg det Heidi hadde sagt til meg, i bakhodet. Jeg la henne til på Facebook nesten et år etter. Fortalte at jeg var i gang med Prosjekt Livsstil. Mitt store mål var å gå på truger før vinteren var over. For å klare det måtte jeg gå ned til cirka 160 kilo. Trugene skulle jeg nemlig feste på føttene selv. Jeg skrev til henne at jeg ville bevise at det bodde noe i meg. Bevise at hun hadde rett. 14 februar 2015 gikk vi trugetur på 43-årsdagen min. Det var den flotteste gaven jeg kunne få.
Etter dette har hun stilt opp på treningen som brakte meg over 50 kilo ned etter jeg møtte henne. Hun stilte på min første skitur på over 24 år nå i vår. Jeg gikk Skarverennet i april i år (2016). Hun har vært tilstede og hørt meg på foredrag flere ganger. Det betyr utrolig mye at du har folk rundt deg som har trua på deg, og ikke minst gjør at man får trua på seg selv. Jeg er fullstendig klar over at det kanskje ikke er helt vanlig at forholdet ergoterapeut og «bruker» utvikler seg til et nært og godt vennskap, men det får vi ta som en bonus. Det viktigste er den innflytelsen dere kan ha. I dag vet jeg at hun godt kunne hatt kort år på den ene siden, trehvit skulderveske og lilla skjerf, bare man er dyktig nok. Jeg skal nå igjennom to–tre år med løshudoperasjoner og rekonvalesens, men jeg vet jeg ikke blir arbeidsufør for resten av livet.
Få deg en god latter. Se hva som skjedde da jeg inviterte Heidi Evita med på konkurranse. Først til treet het den. Regler? Det var ingen regler…
Moskusen og Heidi «Evita»