For Ole Einar Bjørndalen og Therese Johaug kan 2 sekunder bety forskjellen på 4. plass og Olymisk gull. For Kjetil Jansrud og Aksel Lund Svindal kan 2 hundredeler bety det samme. De jobber altså som idrettsutøvere i verdenstoppen for å perfeksjonere det de holder på med. Jeg har brukt alle disse utøverne som forbilder i mitt prosjekt, men det er en vesentlig forskjell. Jeg jakter ikke etter det perfekte, jeg jakter etter:
«Godt nok»
Visst ønsker jeg resultater, men det må være rasjonelt og levelig. Jeg er 45 år og har kanskje levd et liv litt utenom det vanlige. Jeg har kalt prosjektet mitt for «toppidrett innen vektreduksjon» for å minne meg selv på at det virkelig skal bety noe.
Det er stor forskjell på hva jeg har gjort og våre idrettshelter. Sekunder og hundredeler betyr ingenting i mitt prosjekt. Jeg regner minutter ikke sekunder og hundredeler, jeg regner kilo og ikke gram. Jeg har hatt helt andre regnestykker på denne ferden. I begynnelsen var ikke antall kilo relevant i det hele tatt. Det som var relevant var å berge livet. Det var relevant å få til å tørke seg i rompa på en anstendig måte, eller vaske «litjkaren» for den saks skyld.
Jeg har vunnet mange olympiske gull på denne ferden. Rompa og litjkaren var første gullene jeg innkasserte, dog i all hemmelighet. Å kunne fly var nok et gull. Jeg måtte være «liten nok» til å komme inn dodøra på flyet. Å gå fra 2 flyseter til 1 var nok ett gull. Slippe belteforlenger i flysetet (extention) enda ett. Jeg måtte gå ned mellom 80 og 90 kilo før jeg kunne knyte skoene mine selv, der hadde vi ett til.
Da jeg og Hitman besøkte God morgen Norge innkasserte jeg enda ett. Jeg snakker ikke om å være på TV, men opplevelsen jeg hadde på Værnes flyplass. Jeg var 157 kilo og kom ut fra do med verdens største smil:
«Æ har tissa på urinal»
«Ja, fint for deg, men hvorfor forteller du meg dette?»
«Jeg har ikke gjort det på 18 år. Nå er jeg liten nok til å være sikker på at jeg ikke pisser på buksa mi når jeg står»
Det var stort å se gleden i ansiktet til Hitman når han skjønte at utøveren hadde innkassert enda et «hemmelig Olympisk gull». Jeg er helt sikker på at han oppførte seg som både smører, skytetreneren og hovedtreneren til Bjørndalen i en og samme person idet han krysser målsnøret først på jaktstarten i OL, ja slik glede viste han på mine vegne.
Det uperfekte er perfekt
12. mars 2005 og NM i biljard på hjemmebane. Det ligger mye dedikasjon i denne dressen, men etter min mening ingen overdedikasjon. Til en dress til mange tusen kroner brukte jeg ei t-skjorte til 199 kroner simpelthen fordi det var praktisk og behagelig. I et livsstilsprosjekt skal også helheten være levelig.
For normale mennesker er ikke kjøret og fokuset til våre idrettshelter relevant og rasjonelt. Det er i hvert fall ikke relevant for meg. Jeg lever mer normalt enn hva folk tror. Når det er sagt er heller ikke min mal for folk flest, såpass skal jeg innrømme. Jeg er perfeksjonist på områder som kommer som en overraskelse på de aller fleste. Det første jeg lærer bort er reint og tørt tøy, vanntette sko til skogsturer, ulltrøye og ullsokker (høst, vinter, vår) og vi sparer ikke kalorier før, under og rett etter trening. Det er svært utrivelig å starte ei økt med lavt blodsukker, og det er drepende for motivasjonen å bli forkjølet pga slurv med klesskifte.
Er du på spinning så dusjer du enten på treningssenteret, eller med en gang du kommer hjem. Reint og tørt tøy skal uansett på idet du går ut døra fra treningssenteret. Det spiller ingen rolle om det «bare er» 5 minutter å kjøre. Spiller du cageball og har den faste praten med laget etter trening skal du også skifte med en gang treninga blåses av. Der er nesten eneste plassen «normale» folk skal hente inspirasjon fra våre idrettshelter, nemlig tørt skifte og næring. NEI, det er ikke nødvendig å fylle på næring umiddelbart etter ei spinningøkt/cageball på 45 min. Da er det viktigere å komme til økta med litt næring i kroppen. Skal man derimot på skogstur eller fjelltur i timevis er det mer viktig.
Jeg går med staver fra 80 tallet og aner ikke om de er lange nok. Jeg skal ikke bli verdensmester i stavgåing. Grunnen til at jeg går med staver er for å avlaste mine knær og hofter i ulendt terreng, ingenting annet. Litt styrketrening og ekstra forbrenning er det nok, men det er kun en bonus. Den dagen jeg hadde måtte ha samme stavene som Bjørndalen for å komme meg ut døra og i skogen har jeg kommet på et platå som jeg har valgt å kalle «overdedikasjon».
Fra starten i mitt prosjektet har jeg sagt at dedikasjon er en tiltrekkende kraft likeså godt humør. Nei, jeg går ikke rundt å er smørblid eller er superdedikert hele tiden. Det er ikke normalt og heller ikke gjennomførbart. For ei stund tilbake lanserte jeg nok et postulat på en av våre skogsturer:
«Dedikasjon er en tiltrekkende kraft, mens overdedikasjon er en frastøtende kraft»
Overdedikasjon finnes på mange felt. Jeg vil bruke meg selv som eksempel:
Hva om jeg startet hver eneste blogg eller status på Facebook til å fortelle om mine vonde knær eller hofter, eller hvis det var migrene jeg sleit med? Interessen ville forsvunnet og en av mine motivasjonstriggere likeså. Sosiale media er en motivasjonstrigger i mitt prosjekt. Jeg hadde straks blitt «han med knærne» og således vært overdedikert til mine knær. Hadde jeg vært mest opptatt av hvilke staver jeg brukte hadde jeg blitt «han med stavene».
Jeg er svært interessert i biljard, men jeg passer meg for å dele dette på sosiale media. Det finnes lukkede grupper for slikt og selvsagt er jeg aktiv på flere slike grupper. Uansett hvor kult jeg synes biljard er er dette av liten interesse for Hvermansen. Skulle jeg bli norgesmester eller europamester ville jeg selvsagt dele det, eller en utøver jeg hadde trent for den saks skyld. Mannen i gata bryr seg ikke det pukk om hvordan biljardkø en biljardspiller bruker.
På 3T har jeg fått mange nye støttepillere. Her ved Monica Halvorsen Berg til venstre, Siv- Elin Skogen til høyre og Trude Størmer Vinje foran. De sitter på kunnskap jeg har lyst å ta del av, og jeg sitter på kunnskap de har lyst å vite mer om. Vi ønsker sammen å utvikle oss. Nye vinklinger på bilder er kult. Vi hadde mye moro før vi ble enige om bildet til høyre. Bildeserien viser tydelig engasjement og jeg klarte ikke å la være å vise flere. Jeg håper på tilgivelse selv om jeg ikke visste bare det som var «perfekt»…
«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»
Nesten alle er derimot opptatt av å ha god helse. Har man dårlig helse ønsker man at den skulle være bedre, og har man god helse ønsker man å bevare den. Det er et tema som favner «alle». Det gjelder uansett å ikke være for ensidig hvis man ønsker å bruke det som motivasjonstrigger eller dele det med andre. Svært få hadde vært interessert i mitt prosjekt hvis jeg bare hadde delt trening av biceps eller rumpe for den saks skyld. Eller om jeg konstant hadde delt bilde av hva jeg spiser eller hva jeg har lyst til å spise. Er man opptatt av oppmerksomhet er det feil veg å gå. Jeg har vært opptatt av å dele gleden av helheten, helheten som et sunt menneske. For meg er det sunt å blautlegge hodet en gang i blant bare det ikke blir for ofte. For den rusavhengige er det derimot ikke sunt. Det er sunt for folk flest å spise sjokolade eller kake en gang i blant bare det ikke blir for ofte. For meg er det IKKE sunt da det trigger min avhengighet.
29. april dro jeg på brunpub i Trondheim for å feire et oppnådd mål. Nesten 4 måneder siden sist gang jeg drakk alkohol synes jeg det var på tide med en summetone. Så lenge jeg ikke har noe alkoholproblem synes jeg det er sunt å gjøre slike ting, bare det ikke blir for ofte. Har man glimt i øyet og et smil får man også komme bak baren og inspisere kjøttgryta…
Det er sunt for ALLE å være fysisk aktive, men å trene 10-12 økter i uka trenger ikke å være sunt. Hvis det ikke er jobben din da vel å merke. Å trene så mye når man har et normalt liv er overdedikasjon og vil være frastøtende på de som egentlig ønsker å dele tid med deg. Jeg tipper mange forhold og vennskap har gått fløyten pga overdedikasjon av en eller annen art.
Overdedikasjon til kosthold
«NEI, du skal ikke spise egg og shake et helt år. Du skal spise normal sunn mat og variert, kose deg med noe ekstra en gang i blant, men hold deg for helvete unna sjokoladen og kaka. Det er det som er problemet ditt og din avhengighet.»
Det er ordrett hva jeg sa til en person som jeg har fulgt opp. Det er nok ikke bare en jeg har sagt dette til. Vi snakker om kraftig overvektige som har tenkt å endre livsstil. La oss si de tilhører min indre kjerne i hverdagen når det gjelder livsstil. Jeg ønsker å fronte dedikasjon, men samtidig normalitet i det vi driver med. Man setter ikke en tjukkas på kostholdsregimet til en fitnessutøver. Det vil ikke gå i lengden. Selvfølgelig vet jeg at en fitnessutøver spiser variert og ikke bare «egg og shake», men en tjukkas har en egen evne til å plukke det enkle for å ta en snarvei, det er derfor de har blitt tjukke. De skjønner ikke helheten slik en fitnessutøver/bodybuilder gjør. Jeg vil aldri prøve å sette meg inn i hverdagen til en bodybuilder eller fitnessutøver. For meg ville det ha vært «overdedikasjon» og frastøtende til de nære og kjære rundt meg. Jeg har likevel full respekt til de som ønsker dette livet uansett utgangspunkt, men det passer ikke meg.
Jeg har noen ganger vært hoderystet over kostholdseksperter eller trenere som fronter bortimot 50 kilo ned på 6 måneder. De mangler forståelsen og helheten som en kraftig overvektig utsettes for. Det er ikke matematikk, ingen er en stein man legger ned om kvelden og vekker om morgenen, det er mennesker av kjøtt og blod. Inn i kalkylen må barn, jobb, overtid, helgevakter, kjærester som ønsker å kjøpe pizza, mødre som alltid skal servere dessert og kake, kollegaer som «forlanger» at du må spise vaffel hver fredag på jobb. Det er utfordringer som kommer oppe på alt det andre du må mestre i en livsstilsendring.
Det er lett for en overvektig å bli overdedikert. Man snakker ustanselig om kosthold til familie og venner, man sitter igjen på gymmet og gjør det samme til «alle» man møter. Man er i en boble der man føler seg som en verdensmester i livsstil og vil dele det med alle. Jeg har enda til gode å møte noen som har lykkes som har kommet i denne bobla. Man legger seg sulten om kvelden og er livredd for å overskride kaloriene man har bestemt seg om på forhånd. Det fører til at man ikke får sove. Det fører til utbrenthet over tid. Mitt råd er å ikke legge seg sulten. Ha lett tilgjengelig og riktig mat i kjøleskapet, eventuelt et eple på kjøkkenbenken. Moskusen spiser 2 epler eller et par egg når som helst på døgnet når han er sulten.
Min middagstallerken i bursdag hos min mor lørdag 6. mai. Kveite, bacon, eggesmør og masse grønnsaker. Glemte jeg noe? Jo, jeg forsynte meg 2 ganger. Selvsagt koser jeg meg litt ekstra noen ganger, bare det ikke blir for ofte. Jeg spiste ikke kake eller sjokolade etter middagen slik som resten. Det trigger min sukkeravhengighet. Jeg fikk jordbær og var kjempefornøyd selv om de ikke kom fra Lensbygda…
På min ferd møtte jeg min forlovede. Jeg var 163 kilo når det skjedde. Jeg trodde ikke jeg hadde tid til kjæreste, men la oss si det ble for interessant. Det tok ikke lang tid før hun plukket av meg min overdedikasjon.
«legg fra deg telefonen nå skal vi spise, orker ikke å høre om blogg eller tall, nå skal vi se film og DU skal være tilstede i filmen her med meg»
Det sa hun samtidig som hun serverte sunn riktig mat hun hadde brukt lang tid på å forberede. Gjerne flere porsjoner jeg kunne varme opp etter trening i dagene etter. Jeg kom gjerne rett fra trening, hadde fått mulighet til hvile/restitusjon etter trening også. Det er støtten man kan få så lenge man viser dedikasjon. Dedikasjon for å få et bedre liv i mitt tilfelle. Hadde jeg vært overdedikert hadde hun hverken sagt JA eller fortsette ferden med meg, det vet vi godt begge to…
12. Mai 2017
«Ingen blir god alein»