A F N

 

Hva er AFN?

Attitude-Fokus-NoSyt

Dette er velkjente ord for de jeg trente i biljard. I 2009 skrev jeg et hefte om mentale forberedelser for mine biljardutøvere. Så vidt jeg vet så var vi de eneste innen vår sport i Norge som trente på den mentale biten for få år siden. Jeg har ingen intensjon om å gjengi hele dette heftet ordrett her i bloggen fordi det har en dypere mening som må trenes på. Det holder ikke bare å lese linjene å tro det går av seg selv, men man må virkelig tro på det. Ikke bryr jeg meg om de som kritiserer slike ting som oppleste selvfølgeligheter. Dette er direkte overførbart til en livsstilsprosess. Jeg har levd etter disse reglene som jeg prentet inn i mine utøvere gang etter gang i min egen livsstilsprosess. Den eneste forskjellen i en livsstilsprosess er å bruke ordene i motsatt rekkefølge. En idrettsutøver syter nemlig ikke over å møtte utøve sin idrett. Han elsker det i utgangspunktet. Det er viktigere å fokusere på attityde og fokus først for, så å plukke på sytete holdninger når ikke alt går på skinner.

NoSyt

NoSyt er et trøndersk/engelsk ord som simpelthen betyr at det ikke er lov å syte. Syter man er vanskelig og nærmest umulig å nå de mål man har satt seg. Det vanligste folk syter er om været. De kan ikke ut å trene/trimme fordi det regner, snør eller det er litt vind. Så ille er dette været at man ser ikke grunn til å dra på treningssenteret en gang. Hjemmeøvelser (inne) er også håpløst å gjøre i dette forferdelige været. Enkelte ganger er det så ille at strøsanda oppe på snøen/isen fryser til når det kommer ny nedbør…

På Facebook flommer det over med influensa, forkjølelse og andre vondter her og der. For hver likes og kommentar på disse innleggene så blir man påminnet om at ting ikke er i orden, og veien tilbake blir bare tyngre. For de som tror de blir syke av litt ruskevær så har jeg en god, eller dårlig nyhet, alt etter hvor man er i sin livsstilsprosess. Veldig få vanlige mennesker på 44 år trener så mye ute som meg, og jeg har ikke vært syk på 2 1/2 år. Småforkjøla 2 ganger kan jeg oppsummere på denne tiden, og det er ikke verdt å bruke energi på en gang.

Gang på gang har jeg fått høre:

«Vet ikke om doktoren godkjenner trening/trim for meg nå. Skal høre med han når jeg har time om 5 uker…»

Med stor sannsynlighet vil doktoren ta baklengs salto fra sittende stilling i legestolen av glede hvis du forteller han/hun at du har startet med å trimme. Det er ved svært få unntak det ikke er anbefalt å røre seg litt.

Når det gjelder å gå tur har jeg følgende å si:

Det er hyggelig å gå tur med noen, men den dagen man er helt avhengig av det er man sjanseløse for å nå mål. Unnskyldningen ved at man ikke har turfølge hver gang kommer under kategorien SYT!

For de som tror jeg betrakter dette som blodslit må tro om igjen. Jeg har fantastisk energi i skogen 9 av 10 økter. Gnisten i øynene er ekte. Blodslitet var det å legge om livsstilen. Det er ingen vits i å pakke det inn. Gevinsten er enorm ved å fullføre løpet. Si til deg seg at du er en stayer, tro godt om deg selv!

«Skjønt æ det itj»

Vegar Kristiansen.

Den beste utøveren jeg har trent heter Vegar Kristiansen,
og har ca 60 NM gull. Jeg spurte han en gang følgende spørsmål:

«Hva står det på gravsteinen til hypokonderen?»

«Aner ikke»

Mitt svar:

«Skjønt æ det itj»

Vi utviklet etter hvert en egen kode på dette i når motstanderen mente Vegar hadde flaks. Motstanderen syntes synd på seg selv og viste frustrasjon. Dette utnyttet Vegar til det fulle. I hans hode var en eneste setning som tilsvar som han holdt for seg selv selv om jeg visste dette:

«Ingen har trænt så my som mæ, og ingen har trent så bra som mæ, derfor fortjene æ aill deinn turen æ kainn få»

Sitat Vegar Kristiansen.

Ofte er det slik at de som trener mest har mer flaks. Slik er det også når man går på vekta i en livsstilsprosess…

I en livsstilsprosess er nesten den eneste motstanderen du har deg selv. Jeg har gang på gang latt meg irritere over holdningene til tidligere leder for landsforeningen for overvektige Jørgen Foss. Jeg mener han fronter unntakene som hovedregel for nær sagt alle overvektige. Vi vant i lotto den dagen vi ble født i Norge. Gode forutsetninger for opplysning og skole, samt rimelig gode forutsetninger økonomisk generelt sett. Det finnes unntak overalt vi befinner oss, men å bruke de som hovedregel er feil fokus. Jeg oppfatter Jørgen Foss som meget oppegående og ressurssterk på mange områder. Han skulle brukt sine evner til å få orden på sin egen helse før han prøver å hjelpe andre. Det hadde både han og alle de han ønsker å hjelpe være tjent med. Jeg skulle gjerne hatt Jørgen Foss igjennom «rekruttskolen» slik som » Fleksnes» nettopp har vært. Hadde jeg fått mandatet ville jeg plukke av han alt syt og fokus på feil fokus. Etter 1-2 måneder kunne jeg love han en gnist i øynene, tro på egen helse og full av entusiasme. Denne gnisten og entusiasmen ville være mye mer smittende og hjelpsom enn det fokuset han har hatt så langt. Jeg kommer fra «hans verden» og vet hva som må til. Jeg ønsker Jørgen Foss alt godt og kunne tenkt meg og delt kunnskap med han. Hans latter hadde vært uslåelig i skogen…

Det handler om å tro godt om seg selv for å nå de mål man har satt seg. Samme verktøy er direkte overførbart i endring av livsstil. For å nå mål ligger det hardt arbeid bak og ingenting annet. Det finnes ingen quick-fix, heller ikke når man skal ned i vekt.

Den gnisten jeg snakker om er til å ta å føle på om dagen. Moskus 2, eller Fleksnes som jeg omtalte i forrige blogg har vært igjennom sitt verste blodslit nå. Han er med på mine treningsturer og framgangen er formidabel (knapt 2 måneder). I dag (tirsdag 28. juni) gikk vi fra Granåsen til Rønningen gård. 3.2 km ulendt terreng en vei. Vi brukte 1 time 25 minutter opp, og 1 time 10 min ned. Selv med stor forskjell i fysisk form fikk vi begge ei glimrende treningsøkt. Jeg hadde 12 intervalldrag på turen oppover som forgår på den måten at jeg løper fra ham i motbakker for så å returnere og gå sammen fra der han har kommet. Intervall på mellom 30 og 150 meter. Det er altså ingen hindring for andre å knytte til seg turkamerat i mye bedre form slik at begge får fullt treningsutbytte. Moskus 2 er i dag i 189 kilo (ned fra 203 kilo på 8 uker). Det er fantastisk å føle energien til en kar som gjennomfører en tur han for kort tid siden trodde var umulig. Jeg er helt sikker på at han har hatt det feteste gliset, og rakeste ryggen som har sittet på benken utenfor Rønningen Gård gjennom historien.

Moskus 2 fikk beskjed av moskus 1 at forutsetningene for at vi to skulle jobbe sammen var at helsa måtte på førsteplass. Det er nødvendig når man er over 200 kilo. En herlig utvikling har skjedd i løpet av knapt 2 måneder. Fra å snakke ustanselig om sin profesjon på vår første tur, nevner han det nesten ikke med et ord nå selv om vi er ute på 4 timers tur (inkludert pauser). Det forteller meg at fokuset er rettet over mot RIKTIG FOKUS.

Fokus

Å være fokusert er en av nøklene til suksess. Ole Einar Bjørndalen ofte i intervju hvor viktig det er med fokus for å lykkes. Det er ingen hemmelighet at Ole Einar Bjørndalen er mitt store idrettsforbilde. Å ha fokus på de tre bokstavene A-F-N underveis gjør forutsetningene for å lykkes mye større. I mitt prosjekt har jeg hatt stor fokus på hygiene for å unngå sykdom. Jeg slurver ikke med maten hverken før, under eller etter trening. Det er utrolig viktig med kostholdet hvis man har ambisjoner om gode resultater. Jeg er ingen petimeter og veier derfor ikke mat selv om jeg har ca anelse om kaloriinnhold. Jeg er stolt over evnen til å kose meg på ferie og enkelte utvalgte helger. Jeg kan ikke gå gjennom resten av livet i konstant jakt etter nye resultater. Det er inget godt liv. Det er også en del av pakken ved å være fokusert, nemlig fokus på å slappe av innimellom.

Godt fokus gir også større selvtillit ved at man mestrer ting som dukker opp underveis som f eks forkjølelse, influensa eller småskader. Det handler om å ha «vinnerskalle» også i slike situasjoner. Våre alpinister Ketil Jansrud og Aksel Lund Svindal er de beste når det gjelder å ha riktig fokus når de blir satt ut av skader. Jeg glemmer ikke Jansrud i intervjuet etter skade der han var satt ut i lang tid. Han takket journalistene for oppmøtet og deres interesse for sporten og uten denne interessen kunne de ikke utøve sin sport. Han ønsket lite fokus rundt sin skade, men presiserte at han ønsket å komme tilbake så snart som mulig. Samme attityde hadde Lund Svindal når han ble satt ut i vinter samtidig som han ledet verdenscupen med overlegen margin. Vi snakker ikke om småskader i disse tilfellene heller. For meg er dette vinnerskaller av ypperste rang. De har for lenge siden akseptert risikoen ved å utøve sin sport. Deres fokus er RIKTIG FOKUS og det er det som bringer dem framover.

Attityde

For å nå mål har jeg tenkt at jeg var slik som på høyre bilde siden høsten 2014 (bildet tatt 1. juli 2016). I hvert fall inne i kroppen… Hva de som så meg trodde når jeg kom vaggende brydde jeg meg lite om! Det handler om visualisere målet.

For å sitere heftet mitt så åpner jeg slik:

«God attityde psyker ut motstanderen, god attityde gir selvtillit»

I et livsstilsprosjekt er motstanderen i hovedsak deg selv. Min påstand er at også 5-10% av de som følger deg ønsker du skal mislykkes. Det handler om å gi seg selv selvtillit og gode opplevelser for å holde løpet. Det er alltid verst i begynnelsen. Med flere og flere gode opplevelser så vokser også selvtilliten. Man må ha stayerevnen til å holde ut første fase så kommer gevinsten og selvtilliten på flere plan. Neste fase er å takle nye utfordringer og ikke gi seg selv muligheten til å slurve. Man trenger minst 1 år for å lære seg en ny livstil. Man lærer så mye underveis at det er lettere å takle nye utfordringer lengre ut i løpet. Det første jeg spurte Moskus 2 om på vår første gåtur (etter 20 min gange) når vi rettet samtalen over på livsstil var om han var en stayer.

«Ja, på alt annet enn helsa mi»

«Det er det slutt på nå. Nå gjelder det også helsa di, og det skal vises hver gang jeg møter deg»

Det handler om å tro godt om seg selv og vise selvtillit. Det er det egentlig attityde handler om. Det betyr ikke at man går rundt å er klysete og behandler de rundt seg med disrespekt.

Etter første trening På Hit The Gym med Hitman høsten 2014 hadde jeg møte med meg selv på kveldstid. Jeg hadde meget vondt i knær og hofte og var stiv/støl «overalt». Jeg bestemte meg for nye regler i prosjektet. Vi hadde råe ambisjoner sammen, men alt var avhengig av min egen drivkraft og motivasjon. Ved min side hadde jeg en coach som var verdens beste for akkurat meg. Det hadde jeg kartlagt i løpet av vårt første møte og våre skogsturer de første 2-3 ukene. Jeg bestemte meg for å ha rå attityde i forhold til prosjektet. Jeg ville ikke vise bilder eller film av når jeg hadde det vondt. Det er feil fokus og avsporende fra målet. Bustete hår og rørleggersprekk på bilder brydde jeg meg ikke om. Det er naturlig når man trener var heller min tanke.

Fra trening nr 2 kom jeg hinkende mot døra på Hit, men idet jeg åpnet døra bet jeg smertene i meg, rakte opp ryggen og smilte bredt til de jeg kjente der inne. Det eneste jeg ikke kunne skjule var vagingen som hører med til fase 3.

«Det er ei løve her inne og det er meg»

Slike tanker hadde jeg inne i hodet selv om de som så meg antageligvis vurderte situasjonen annerledes. Inne i kroppen min var en muskelmasse de fleste av de veltrente gutta kunne drømme om. Det brukte jeg til min fordel. Lite ofret jeg det en tanke at muskelmassen var der fordi jeg hadde båret rundt på ei vanvittig vekt i mange år. Jeg kunne ikke psyke meg ned ved å bruke energi på det. Jeg tenkte på nuet og tiden framover ingenting annet. Jeg bestemte meg for å «elske» alle øvelser Hitman utsatte meg for.

«Hvor mange vil du ha» er et standard svar fra meg når vi trener sammen. Ikke huff, det tror jeg ikke jeg klarer osv. Alt må foregå innen rimelighetens grenser er vår regel. Jeg kravler ikke på knærne i myra bare fordi Hitman synes det er moro. Slike ting sørger jeg for selv når jeg overvurderer meg selv…

Vår første tur okt 2014 og kan leses her

Det er alltid noen som vil motbevise det jeg proklamerer i denne bloggen. De henviser til eksempler som har motbevist slike «teorier». Jeg hører om John Mcroe (tennis) og Anja Andersen (hånball) som ble enere selv med dårlig attityde, dårlig fokus på riktig fokus. Få har vel sytet så mye som dem på en idrettsbane. Mitt svar til de er følgende:

«Vi vet aldri hvor gode de ville ha blitt hvis de har hatt riktig fokus på nevnte ting»

Min påstand er at de ville vært enda bedre. Det får vi likevel aldri noe svar på…

«Det er ikke lov å syte»

Moskusen.