«Æ ska faen mæ vis dæm»

Jeg har drevet med toppidrett innen vektreduksjon, det er det ingen tvil om. Jeg ønsker å inspirere andre til sunnere livsstil, dog la folk finne sin egen vei fram til sitt mål. Tilbake har jeg fått bøttevis med motivasjon og inspirasjon. Å bruke deler av vår oppskrift kan være smart, det er jeg helt sikker på. Vår oppskrift er likevel spesialdesignet for meg og mitt liv, og derfor er det lurt å finne sin egen mal. Det er ens eget ansvar å finne den beste måte å nå målene sine på, men gjerne med innspill fra andre.

Helt siden starten har jeg hatt tvilere rundt meg. Jeg spiser feil, jeg trener for mye, jeg er for selvopptatt eller pr kåt. Før livsstilsendringen skrev jeg ingenting om meg selv på sosiale media og det fantes knapt nok et bilde av meg der ute. Da jeg gikk «all in» ønsket jeg derimot å bruke sosiale media som et motivasjonsverktøy. Min store force er planlegging og tilrettelegging, samt å legge strategi for å nå mål. Det er lærbart for nærmest alle å være strateg i sitt eget liv.

For mange gullfisker

Til de nære rundt meg er jeg beinhard. Jeg sier til de:

«Jeg har for mange gullfisker rundt meg»

Hva mener du?

Jo, dere svømmer rundt i bollen deres med trutmunn og tar ikke til dere kunnskap. Dere har kommet til meg og delt deres mål av egen fri vilje, jeg har fortalt dere hva som kreves, jeg har fortalt dere OM deres ambisjoner er for høye ut i fra de forutsetningene som ligger til grunn eller ikke, jeg har fortalt dere hvor viktig kosthold er i forhold til trening, jeg har fortalt dere hvor viktig hygiene, hvile/restitusjon, søvn og ikke minst godt humør er for å lykkes, men synker det inn? Det er ikke jeg som har laget målene deres, men dere selv.»

Det er ikke pusekatter jeg sier dette til. Det er folk som tåler å få et spark i ræva for å nå de målene de har satt seg. Jeg jobber kun tett på de som er målbevisste og har ambisjoner, noe annet er uinteressant for meg. Det er stor forskjell å jobbe tett på noen og å dele sin kunnskap via sosiale media.

Slipp en person som meg ut blant allmenheten så blir det enten et elsk eller hat forhold. Jeg har vært svært bevist på å ikke uttale meg om politikk, religion, for eller imot innvandring, heller ikke 2. verdenskrig da det fortsatt er folk blant oss som har relasjon til krigen. Jeg ønsker ikke å uttale meg om slike ting fordi man møter motstand uansett hva man måtte mene. En motstand som er forstyrrende for målet. Jeg har drevet med grenen vektreduksjon, ingenting annet.

Det er ikke min oppgave å løse helseproblemene der ute. Det er min oppgave å løse mine egne utfordringer. Jeg viser bare hvordan jeg gjør det.

Svært få er så frittalende som meg og jeg har ikke tenkt å endre meg. Det er resultatene som til syvende og sist er det viktigste. Det er mange veier til Rom både når det gjelder vektreduksjon og god helse. Det er alltid opp til hver enkelt å finne sin måte å nå målene sine på. Jeg snakker om det som har virket for meg og de rundt meg. Spør du derimot meg om råd kan det være du får et svar du misliker, eller ikke hadde håpet på. Jeg har ingen behov for å pakke det inn ved å si at det er lettere, eller vanskeligere enn det faktisk er.

Ressursperson

For å nå råe mål er det en enorm fordel å være en ressursperson. «Fleksnes» spurte meg om hva jeg mente var en ressursperson allerede på vår 3. tur.

«Det handler ikke om penger selv om det er en ekstra fordel. Det handler om å tåle en støyt, være hardfør, ha selvironi, være utadvendt, by på seg selv og være målbevisst. Det er en ressursperson i min verden. Det er en stor fordel å si til seg selv at man er en ressursperson»

«Hvem vil ikke lykkes da?» spurte Fleksnes

«Det er de som sitter hjemme og leter etter grunner for akkurat de ikke kan lykkes. Det er de som ikke kan gå tur alene, det er de som er redd vær og vind, det er de som er opptatt av forkjølelse og influensa på sosiale media. De er de som bruker alderen mot seg selv for å lykkes. Det er de som er mer opptatt av at andre skal mislykkes enn å lykkes med sin egen helse. Det finnes unntak over alt, men vi leter ikke etter det. Ressurspersoner leter ikke etter unntakene.»

«Vær også klar over at det kommer til å være negative ressurspersoner rundt deg!

«Hva mener du med det?»

«Du skal vite først som sist at det er ikke alle som vil ønske deg suksess i livsstilsprosjektet ditt. Det kan være noen nære rundt deg, men i hovedsak er det «negative ressurspersoner» jeg snakker om.
Negative ressurspersoner er «sjefen» i venninde eller kammerat gjengen og som kaller inn til KMM møter. De omgir seg med personer som lar seg styre inn til på tema hvor fælt alt er, hvor umulige det er å lykkes, de som lykkes er heldige, hvor fælt alt er til enhver tid. Skulle noen bryte ut av slik ei gruppe for å sette av tid til målene sine blir de fryst ut av sjefen i gruppa. Mange gir opp sine ambisjoner om bedre helse fordi de ikke takler og er forberedt på slik motgang. Negative ressurspersoner skyr slike som meg som pesten og ville aldri hatt meg med på slikt kaffeslaberas. Jeg oppsøker heller aldri slike settinger. Da sitter jeg heller alene med avisa.»

«KMM møter?»

«Det er en forkortelse for «kos med misnøye». Agendaen for slike møter er å snakke om alt som er galt og ingenting annet. Normalen er at ting ikke er på stell og det er uforenlig med å klare å nå mål. Det hjelper ikke at personen sier at han/hun avslutter samtalen med å si at de ser positivt på ting når de har pratet ustanselig om alt som er feil underveis.»

Slik foregår en coachingsamtale med meg og en utøver. Jeg tar det som en selvfølge at utøveren tror godt om seg selv. Det er «positiv egoisme» i praksis.

Hvem sin skyld? 

Hvem sin skyld er det at jeg ble han til høyre når jeg så ut slik som 15 åring?

Jeg har aldri skyldt på noen andre enn meg selv for å komme i det uføret jeg etter hvert havnet oppe i. Jeg var en ener på skolen, kaptein på fotballaget, kaptein på basketballaget og toppscorer i basketserien i 9. klasse, etter hvert norgesmester i biljard. Den dagen jeg skaffet meg hund ble vi Norsk Vinner i vår klasse. Jeg hadde alle forutsetninger for å lykkes med nesten hva jeg ønsket. Likevel ble jeg en mann på rundt 250 kilo, midjemål på ca 180 cm og så elendig helse at jeg nesten ikke kom meg ut av senga. Jeg levde fra jeg var 32 til 37 år uten morrasbrød pga destruktiv livsstil.

Veien tilbake har vært spektakulær på samme måte som veien opp til full size moskus. Alt med meg har liksom vært ekstremt enten den ene eller andre veien. Jeg har vært 100% ufør i 12 år. Jeg har fått innvilget uføre for resten av livet. Kunne sett netflix hver dag sammen med ei skål med potetgull og hatt Stratos lett tilgjengelig. Jeg kunne levd anonymt og levd «glade dager» foran tvn min. Men det er ikke et godt liv, tvert imot. Jeg ønsker å leve et fullverdig liv med morrasbrød hver dag. Jeg ønsker et liv sprudlende av energi og være en «frontrunner» som jeg alltid har vært på min måte. Jeg er fullstendig klar over at enkelte får kaffen i vrangstrupen over at jeg er så «selvgod» å kaller meg en frontrunner. Det lever jeg fint med. Det er et verktøy for å nå de målene jeg har satt meg. Det er naturlig for meg å være en frontrunner i det jeg driver med. Det er det samme som å være kaptein på fotball eller basketball- laget. For å inspirere mine lagkamerater ligger det fandenivolsk egeninnsats. Det er frontrunnerens hovedoppgave. Med på kjøpet får frontrunneren muligheten til «å kjefte litt» på de rundt seg simpelthen fordi han har jobbet hardt. Det gjelder å ikke misbruke sin innflytelse, men å påvirke positivt slik at allle på laget blir vinnere på hver sin måte.

 

Inspirasjonskilder

Jeg har en Bård Ivar, en Espen, en Per Arne, Lars-Petter en Stigen som har alle vært tjukkaser og som har vært en inspirasjon for meg både personlig og via sosiale media. Uansett er det ikke disse som imponerer meg mest, selvsagt ikke meg selv heller. Det er de hjerte- og lungesyke som stoppet opp kastet opp rundt meg når de gikk Hjerteklappdilten på Røros. De kastet opp underveis i løpet pga dårlige lunger og dårlig helse, men fullførte med glans på sin måte. I målområdet satt det de som var enda sykere, med ledninger ut av nesa, og kunne ønske de var friske nok til å gå bare kvarte løpet. De er mine helter simpelthen fordi de deltar med positivitet og ønsker de andre rundt seg godt. Det er lett å se på en person om man ønsker en annen godt eller ikke.

En hverdagshelt for meg er Roger Nesshaug som lever med en progressiv muskelsykdom og kjemper en daglig kamp for å ha et noenlunde godt liv liv til tross for sin sykdom. Les historien hans her. Ikke et ord om hvorfor han har vært uheldig og fått denne sykdommen. Kun hvordan han skal få et best mulig liv ut i fra de forutsetningene som er gitt ham. Jeg elsker å ha han med på tur for å sette det i perspektiv. Det er utrolig hva jeg har lært av den mannen. Han behandler bankdirektøren og rusmisbrukeren med samme respekt i sykkelgruppa si. Han har samme regler for alle bare de bidrar positivt. Roger er en snillere enn meg når det gjelder hvem han involverer seg i, men begges intensjon er å inspirere så mange som mulig på hver vår måte. Jeg ønsker å inspirere flest mulig gjennom bloggen ved å være meg selv, ved å si at det går an for de fleste, ikke fokusere på unntakene, men på de brorparten som faktisk er så heldige bare de slutter å finne unnskyldninger.

Resultater for Roger er å utsette sin progressive sykdom mest mulig samt å ha et best mulig liv ut i fra de forutsetningene han har. Historien om Roger finnes her (grønn link, let i bloggen) Det er en helt annen situasjon enn de som klager på tidsklemma, sier at nå er de blitt så vanskelig fordi de er blitt for gamle, noen av disse er bare i 40 eller 50 åra. Disse gjør alt de kan for å finne ut hvorfor akkurat de ikke kan lykkes. Denne tiden kunne de fint ha blitt brukt til å forbedre helsa si, men det er en ulempe, det kreves innsats. Den dagen de går i seg selv og sier til seg selv:

Æ ska faen mæ vis dæm

Først den dagen har disse sjanse til å lykkes. Det krever selvinnsikt og selverklæring for å kunne lykkes. Det var først den dagen jeg erklærte at jeg hadde et problem jeg virkelig kunne gjøre noe med helsa mi. Jeg erklærte at jeg var sukkeravhengig, jeg erklærte at jeg var alt for tjukk, jeg erklærte at jeg hadde masse livsstilsykdommer og kun egeninnsats kunne gjøre noe med det. Jeg gikk i meg selv og fant ut at alle mine helseproblemer hadde noe å gjøre med livsstilen jeg førte. Jeg stilte meg selv spørsmålet om hvem sin skyld det var. Var jeg en av unntakene? Jeg kom alltid fram til samme svaret, jeg var IKKE en av unntakene. Kun unntaket ved å bli enormt stor, ingenting annet.

Det er over 20 år siden jeg første gang fikk problemer med føttene mine pga overvekt. For 15 år siden spurte jeg min eminente fysioterapeut om disse smertene var farlige.

«Det er bare vondt, men ikke farlig vondt. Du kan godt bevege deg bare du går i riktig terreng. Det vil gjøre vondt, men mindre vondt etter ei tid, sannsynligvis lang tid. Det beste ville ha vært om det var mindre vekt som trykket på føttene dine i hverdagen».

Der ligger det også for mange som sitter hjemme og leter etter hvorfor de ikke kan bevege seg. Jeg snakker ikke om folk som er dødsyke, eller ligger hjemme på mørkt rom, med bind foran øynene kraftig angrepet av kreft, ME, ALS eller hva det måtte være. Vær så snill ikke let etter unntakene for å arrestere meg, jeg har stor respekt for unntakene. Heller ikke vær en av de som skyver unntakene foran deg bare for å sette meg på plass.Jeg snakker om dere som drikker vin hver fredag og gjerne lørdag. Som reiser til syden gjerne 2-3 ganger i året, som spiser kake på KMM-møter 2 ganger i uka, dere som slurper i dere kaffe med krem og karamellsaus samtidig som dere leter etter grunner for at akkurat dere ikke kan lykkes. Dere som hele tiden baker kake og irriterer dere over de som velger å ha tid til egen helse. Dere som irriterer dere over de som tar sunne valg, har blitt «kjedelige» og ikke vil spise bollene eller kaka du serverer. Til dere som slenger frekke kommentarer til de som VIL fordi dere er bunnløse av sjalusi.

For mange uten for mye selvtillit vil dette ødelegge veien tilbake til god helse. De gir simpethen opp fordi de føler de mangler støtte fra de rundt seg. Noe av det første jeg sier i en coaching-samtale er:

Husk det vil være folk rundt deg som ikke ønsker du skal lykkes. Du vil føle du mangler støtte fra noen du trodde det var naturlig å få støtte fra. Mellom 5 og 10% vil ønske du vil mislykkes. Du må være forberedt på dette for å øke dine egne sjanser for å lykkes

Mange er veldig overrasket over at jeg sier dette, men det tar ikke vekk sannheten i det. Jeg sier at de ikke skal bruke energi på hvorfor det er slik, men bruke energi på å være forberedt. Det er en enorm fordel å være forberedt. Å bruke energi på hvorfor er som å bruke energi på hvor stort verdensrommet er. Det er vanskelig å forstå så bare aksepter størrelsen og lev her så godt som mulig.

Akkurat samme forberedelse gjorde jeg for over 2 år siden da jeg kalkulerte hvordan det ville bli tatt imot når jeg skulle dele historien min og veien tilbake. Det ville være folk som mente jeg var klysete, pr kåt, eller hva det måtte være. Noen ville nærmest hate meg pga å være så frittalende. Noen ville snakke bak ryggen min av akkurat samme grunner. Sannsynligvis de samme personene som snakket bak ryggen min da jeg var full-size moskus og ikke klarte å ta vare på helsa mi. Disse kalkylene og forberedelsene har vært meget viktig for å oppnå det viktigste, nemlig resultater.

Jeg snakket med de nærmeste rundt meg og oppfordret til støtte i mitt nye prosjekt. Støtte på hver sin måte. Støtte i å la meg være egoist nok til å få fullføre prosjektet. På den måten var de invitert inn til å være støttespillere og forstå hva jeg skulle igjennom, mer enn det trengte jeg ikke. Det er støtten fra disse som har vært aller viktigst og skal være viktigst. Mellom 5 og 10% av tiden har jeg likevel tenkt:

Æ ska faen mæ vis dæm

Bare de som takler ærlige tilbakemeldinger har sjanse til å lykkes. Det er disse som kommer til å få det moro på vegen til bedre helse. Man er avhengig av å ha det moro for å lykkes. Man må by på seg selv og ha selvironi. Er man likevel fornøyd med sitasjonen sin, har noen, eller mange kilo for mye, har litt vonter her og der, men likevel synes livet er greit, ikke la deg provosere av det jeg sier. Dere har eller ikke kommet til meg for å få råd. Jeg snakker til de som sier de ønsker å oppnå noe, men som ikke vil gjøre innsatsen som trengs. Jeg påtvinger ingen noe som helst. Jeg forteller om motstanden dere vil møte på ferden mot god helse. Det er ikke bare blodsukkersvingninger, sult og dårlig vær dere må takle, men motstand dere ikke hadde ventet.

Jeg var så heldig at jeg ble invitert til Stortinget 11. oktober for å snakke om motivasjon og min ferd. I salen satt flere av toppolitikerne til Frp. Kun ærlige tilbakemeldinger gjelder sier jeg til de frammøtte. Bård Hoksrud var en av de som ble utfordret…

Så har jeg en oppfordring til deg som sitter og leser og lar deg provosere. Den dagen du kvitter deg med din iboende motstand og slutter å leve i fornektelse, sier til de rundt enten direkte, eller via resultater:

Æ ska faen mæ vis dæ

Først da har du oppnådd noe som virkelig teller.

Who dares wins

Moskusen