«Arild Sjøgren Fæst»

Intervju med Arild på Rønningen Gård

Allerede på ungdomskolen møtte jeg denne fyren. Jeg var ca 13 år og han var ca 18 år. Jeg elev ved Flatåsen ungdomskole, han som midlertidig vaktmesterassistent på samme skole. Han var blid og hadde god kjemi med de yngre ungdommene. Han jobbet ikke der lenge, men jeg husker ham godt. Bare 2-3 år senere skulle jeg møte han igjen men i andre omgivelser. Vi hadde fått en felles interesse nemlig biljard. Jeg som fremadstormende utøver på veg mot norgestoppen, han mer på hobbyplan.
Vi møttes titt og ofte på biljardhallen som ble startet opp på Flatåsen desember 1986.

I 88-89 fikk jeg og kammeraten min Roger lov til å være med de yngre voksne og voksne fra biljardmiljøet med på fæst. Vi hang selvsagt også ut med ungdommer på vår egen alder, men disse festene var meget spesielle, og innimellom var vi med disse «galingene» som vi mente var de artigste vi kunne feste med. Vi ble introdusert med Smokie, Bonnie Tyler og Bonnie M, mens ungdommene på vår egen alder hørte mest på Europe og Samantha Fox…

«Sjøgren Fæst»

Det var 2 stk som arrangerte de råeste festene, den ene het Frode, mens den andre var selve «kongen av ville fester». Han het Arild Sjøgren. «Vaktmesterassistenten» var svært populær i miljøet. Han var snill og god og delte alt han hadde. Gudene skal vite at han ikke hadde mye. Bak fasaden til denne nå unge mannen skjulte det seg mye tragedie. Noe viste jeg vist om, men langt ifra alt. Jeg spurte Arild tidlig i vinter om han ville dele sin historie gjennom bloggen vår. Det tok Arild 3 måneder å motivere seg samt å skrive ned det han husker fra en svært destruktiv livsstil. Som venn syntes jeg det var vondt å lese alt dette. Ca 50 kapitler skrevet på dårlig norsk. Arild har dysleksi noe som har vært et mareritt for ham hele livet, fram til nå i senere tid. Det imponerer meg at han gutser slik og skriver så omfattende til tross for sitt handicap. Arild var svært ydmyk da han sendte meg dette for ca en måned siden. Han syntes det var godt å dele sin historie med en venn og overlot til meg om jeg ville dele dette videre på bloggen.

Så hvorfor synes jeg det er interessant og viktig å dele slik en historie på bloggen? Mitt og Arild sitt poeng er at man kan reise seg nesten uansett hvor langt nede man er. Likevel trenger man et nettverk av støtte for å kunne endre livsstil noe som leder inn på det mest brukte postulat i bloggen nemlig:

«Ingen blir god alein»

Arild sin historie!

Arild vokste opp med rus tett innpå livet allerede fra tidlig barndom. Han ble utsatt for overgrep i tiden før han skulle begynne på ungdomskolen. Omsendighetene i livet hans førte til at han eksperimenterte med rus allerede i barndommen. Sniffing av lightergass fra 8-10 års alderen. Meget høyt alkoholforbruk, røyking av hasj/cannabis, og det endte opp med sprøyter med heroin. Arild endte opp på isolat på sykehuset kun 38 kilo tung. Han tok ikke til seg næring og hadde fått Hepatitt A gjennom sitt sprøytebruk. Mat og vitaminer ble gitt intravenøst og legene mente de kom til å miste ham. Sidemannen på isolatet mistet livet av samme grunn. De hadde ikke antibiotika som kunne takle sykdommen. Arild sitt liv var overlatt til høyere makter.

Noen år før hadde jeg altså blitt kjent med Arild. Jeg trodde kun han drev med alkohol den gang. Det gjorde han nok også, men livet gikk i bratt utforbakke i tiden etter at han forlot biljardmiljøet. Jeg husker jeg møtte han da jeg var 23 år på en pub på Heimdal. Jeg skjemtes over meg selv da jeg da var 145-150 kilo. Han husket jo meg som en topptrent unggutt og her satt jeg altså 3-4 år etter kraftig overvektig fordi jeg ikke tok vare på helsa mi. Arild husker ikke dette møtet. Han var så langt nede, men han kjente meg igjen den kvelden. Han var glad over å se meg. Jeg glemmer aldri klemmen og håndtrykket hans. Det var som å klemme et skjellet og håndtrykket var som å løfte et brev. Enda verre skulle det bli.

Mer forstod jeg den gang over episoden som utspant seg på sykehuset 5 år tidligere. Arild var på RIT for å ta en operasjon. Stolte 18 åringer med førerkort besøkte selvfølgelig jeg og Roger Arild på sykehuset denne fredagen. Arild kom ut i røykestua trillende med dryppet ved sin side. Det var lov å røyke på sykehus den gangen. Han var så glad over å se oss at han sa umiddelbart:

«Gutter, dette må feires med en fæst»

Hæææ, du kan da ikke feste nå svarte vi, du er jo lagt inn???

«Selvfølgelig kan vi det» svarte Arild

Han gikk inn på rommet, koblet fra utstyret og vi forsvant ut fra sykehuset uten at han varslet sykepleierne. Hva skulle vi guttungene si? Han var jo kongen av ville fester…

I bilen på veg hjem til Flatåsen hadde han nok en vill nyhet. Han hadde mistet jobben som vaktmesterassistent i boretslaget og han var kastet ut av leiligheten som var knyttet til stillingen som vaktmester. Naboene er gale på meg, men jeg har fortsatt nøkkel. Kom igjen gutter, dette må feires. Dette var en av de siste festene vi hadde med «kongen av ville fester». Han var fortsatt i biljardmiljøet, men fra nå av mer sporadisk de neste 2 årene før han forsvant helt.

Livet i gave!

Fargesprakende turkammerat.

For ca 2 år siden hadde jeg blitt venn med Arild på Facebook. Det virket som livet hadde blitt bedre og når han var i Trondheim igjen inviterte jeg han med på skogstur. Vi gikk skogstur 17 mai 2013 og da fikk jeg deler av hans historie, det han husker selvfølgelig. Etter dette har han både besøkt biljardklubben vår ved et par anledninger og vi har hatt 2 nye skogsturer.

Han kan fortelle om mobbing på barne og undomskolen pga sin dysleksi. Arild måtte gå om 6 klasse og på ungdomskolen lærte han ingenting. Arild ble satt i en klasse for vanskeligstilte og brukte dagene han møtte på skolen til å sove ut rus på en sofa i et «klasserom i kjelleren». Han ble kastet ut av sin opprinnelige klasse fordi han ikke var «lærevillig» og sleit med dysleksi. Det var mindre forståelse for slike ting den gang.

Arild har slitt med Epilepsi stort sett hele sitt liv og det er den sykdommen som gjør at han i dag er ufør. Arild synes likevel det er viktig å bidra i samfunnet og han har reist rundt i Norge for å hjelpe ungdommer med lærevansker og dysleksi. Hans liv i dag går ut på å planlegge hverdagen for å unngå nye epilepsianfall. Det krever sunn livsstil, nok søvn og fysisk aktivitet. Frykten for nye anfall er likevel energikrevende og en belasting mentalt. Jeg har selv sett Arild hatt epilepsianfall på biljardsalongen den gang jeg var 18 år. Det var ikke et hyggelig syn for å si det mildt.

Bindalen og livet i gave.

Arild fikk livet i gave den gangen han overlevde på isolatet. Men likevel skulle han møte sin hardeste kamp noen gang. Hvordan skulle han komme tilbake til samfunnet etter ett langt liv med rus og kriminalitet? Kriminalitet er sterkt knyttet opp mot rusen. Han har sittet i fengsel flere ganger og de fleste ganger aner han ikke hvorfor. Han var for ruset til å huske. Han husker likevel gangene  han måtte inn i fengslet som et trygt sted. Der fikk han penger hver lørdag til godteri, tannkrem og shampo. Utenfor murene brukte han alle pengene til rus.

Arild ler godt når han forteller om sitt første møte med Jan Harald og Reidun i Bindalen. De driver gård og her skulle han prøve å endre sitt liv. Han hadde brutt med gamle relasjoner og måtte begynne helt på nytt.

«Hva i alle dager skal vi med det fugleskremslet der»?

Arild hadde lagt på seg noen kilo fra sine 38 kilo, men han var vel ikke noen riktig arbeidskar for gårdsvante folk vil jeg tro. Arild kan ikke berømme de to godt nok fordi de tok han inn i varmen og ga ham tillit. På gården fikk han medansvar for å skjøtte 35 årspurka og ca 40 kyr. Han har lært mye om gårdsdrift hos Jan Harald og Reidun, men han ønsker å framheve deres medmenneskelighet. Arild blir rørt hver gang han forteller om dette. Han skryter også svært mye av Lensmann Lars Mongstad som han betrakter som en god venn.

«Tenk at æ skull bli venn med en lensmann Rune, æ som itj har gjort nå ainna enn å prøvd å stikke av fra de»

Arild sier han husker godt min sammenligning i skogen 17 mai for 2 år siden:

«Det er vel slik Arild at om man lider av rusavhengighet eller avhengighet til sukker eller andre ting, så nytter det ikke å komme ut av det hvis man ikke er motivert selv»?

Vi er begge enige om at motivasjonen til livsstilendring må komme fra sitt eget hjerte, men at det er nødvendig med støttespillere og veiledere for å kunne nå sine mål.

Arild elsker sykkelsporten og skal snart sykle Trondheim-Oslo. Han trener mye og hardt, men epilepsien setter en bremser for han mentalt sier han. Han får ikke tatt ut alt i frykt for nye anfall. Likevel satser han nå på å klare distansen på under 18 timer. Jeg er så imponert at jeg bøyer meg i støvet og tar av meg hatten gang etter gang. Det er utrolig motiverende og å høre slike historier og å gå skogstur med en slik ressurs er en sann glede. Arild du inspirerer meg til å tro at jeg også kan nå mine mål om å bli 99.9 kilo. Ditt fokus på sunn livsstil for å takle hverdagen er imponerende samtidig som du fremhever hvor viktig det er med støttespillere for å kunne de mål du har satt deg.

Tiltaksprisen.

Arild er belønnet med Tiltaksprisen av Bindal kommune og den henger høyt skal dere vite. Han har også fått BA prisen fra Brønnøysund Avis for sitt bidrag til samfunnet. Han ville ikke snakke så mye om det, men det må selvsagt nevnes. Arild er mest opptatt av sine forberedelser til Trondheim-Oslo. Jeg måtte mase flere ganger om at han skulle sende bilde av prisene. Er det så viktig da spurte Arild. Ja kjære Arild, det er viktig!!!

Tusen takk for inspirasjonen Arild og jeg er glad jeg er din venn. Arild passer på også å nevne sine støttespillere fra Trondheim. De vet godt hvem de er sier han. Tove snakker han mye om så jeg tar sjansen på å nevne hun for deg  🙂

Arild er et godt bevis på at så lenge det er luft i lungene så er det sjanse for de aller fleste.

«Ingen blir god alein»

Corleone.