Overvekt kan gi stress. Men stress kan også føre til overvekt..!
Nå har Rune og undertegnede holdt på i drøye 4 måneder med prosjekt «vektreduksjon». Vi har filleristet en god del usannsynligheter, slått kråkefot på litt tvil, dypdykket innover i følelsene, vridd om fullstendig på noen holdninger, staket ut nye strategier og endt opp med helt nye vaner. Det er for meg som coach helt fantastisk å få være vitne til. Det å se transformasjonen, gjennom nærmest daglig kontakt og felles opplevelser er veldig motiverende for også meg. Og ikke minst å få føle det på egen kropp. Jeg føler meg som en vinner når jeg får ta del i Runes resultater. Det er ikke min reise, det er Runes. Men jeg føler jeg sitter på det toget jeg også. Jeg får lov å være med. I tillegg har Rune veldig mange andre på det toget. Og toget er faktisk stappfull av folk som vil ta del i dette. Jeg ser folk hopper på, på hvert stoppested. Men har ikke sett så mange hoppe av ennå. Ikke rart at jeg lever meg fullt inn i hans utrolige reise, når jeg vet, som veldig mange andre den altomfattende utfordringen han har stått i – og fortsatt står i. Rune er selve lokomotivet på full fart fremover. Coachen er føreren som får lov å sette kursen og farten, og bestemmer stoppesteder. Togskinnene går så langt Rune vil. Der skinnene stopper, der skifter vi simpelthen transportmiddel. Båt, fly – you name it…!
Rune er som dere alle skjønner en utrolig ressurssterk mann med mange fasetter. Jeg blir rett og slett en mye bedre coach av å observere hvor mye mental og fysisk kapasitet som finnes i denne «moskusen».
(Foto: Roger Andreassen)
Sist uke var det som Rune nevnte i bloggen her, en hektisk uke med mye mediaomtale og reising. Til Oslo i direktesendt fjernsyn, og rett hjem til et stort kick-off med hundrevis av mennesker og stramt program med mye «speeks». Det ble mye fokus på utenomsportslige prestasjoner. Det medførte en god del stress og lite restitusjon og søvn, for oss begge. Uansett om det er god energi og morsomme begivenheter i seg selv, tapper det krefter, om man ikke får roet systemet sitt i etterkant. Dette går på den totale kapasiteten i et menneske. Og så vidt meg bekjent er rune også et menneske, fordi om jeg av og til omtaler han som en maskin eller «moskus».
Vi hadde viktig mål å oppnå. Helt om natten, helt om dagen, er et kjent ordtak. Med andre ord, det å vise at vi kunne klare flere ting samtidig og fortsatt oppnå 14-dagers veiemål, det ble tøft. Det visste vi begge. Og jeg inviterte Rune til å legge ned vesentlig ekstra treningsinnsats og treningsmengde for å klare det. Og jaggu holdt det helt inn. Faktisk så gruset Rune minimumsmålet på 2,2 kg med god margin.
Som overskriften sier; stress kan føre til overvekt!
Vi ønsker å skape fysisk stress under trening. Resultatet av det, når alt stemmer som planlagt er en sterkere kropp, mer muskler og mindre kroppsfett. Dette er et stress som virker over kort tid. Restitusjon og hvile er kritisk viktig for å klare dette over tid. Like viktig som selve treningen. I tillegg kommer selvfølgelig riktig næring som det tredje elementet. Alle disse virker på hverandre. Tar du bort den ene, eller den er i et skjevt forhold til de to andre elementene, da kan faktisk treningen ødelegge mer enn den bygger opp. Det er direkte skadelig over tid å kjøre kroppen hardt om man ikke sover godt. Like skadelig er det å trene hardt over tid om ikke næringsbalansen er optimal. Det sliter ut systemet over tid, og mange har nok møtt veggen på grunn av dette. Overtrening er ikke noe du gjør over en kort periode. Det er systematisk over en mye lengre periode, gjerne opptil et år. Man kjører for hard, for lenge, med for lite/feil næring og lite eller dårlig søvn. Symptomene på dette er for noen nedsatt matlyst, nedstemthet, depresjon, og selvfølgelig nedsatt styrke og funksjon. Resultatet av det igjen er nedsatt eller ingen treningslyst Når man får influensasymtomer (feber, stiv i nakke, ledd, trøtt, kvalm) uten å ha influensa, da bør en titte i bakspeilet. Hva kan årsaken ha vært til dette? Dette kan være kroppens forsignal på å roe ned og få alle tre elementene i balanse igjen. Trosser man dette og den sterke viljen og jaget etter suksess overstyrer kroppens indre homeostase, da er det dessverre for noen helt over med trening for en lang periode. Jeg har sett idrettsutøvere aldri komme tilbake i karrieren igjen etter fullstendig kollaps.
Et annet uttrykk for stress er forhøyet spenningsnivå. Jeg vil si at Rune har hatt det siste her nå den siste tiden. Derfor vil jeg være litt bedre føre var…
Det blir da et aldri så lite delikat paradoks at vi jobber med vektreduksjon, og vet at stress kan faktisk øke kroppsvekt. Det er spesielt et stresshormon som kalles kortisol man bør være på vakt på. Kortisol oppstår under økt generelt stress og kan gi negativ effekt på vektreduksjon.
Kortisol påvirker alle kroppens celler. Den påvirker nedbrytningen av proteiner og fett. I tillegg øker den glukosekonsentrasjonen i blodet og hemmer immunforsvaret. Og økt glukose i blodet er på godt norsk økt blodsukker. Og det liker vi kun rett etter trening, fordi da virker insulin som et transporthormon for kroppens byggesteiner; aminosyrene våre. Og det er med på å bygge muskler og styrke sener, ledd osv. Men økt glukoseinnhold i blodet resten av døgnet er med på å bremsefettforbrenningen, og da er det vanskeligere å gå ned i kroppsvekt for Rune.
Dessuten er økt kortisol i blodet er helseskadelig for hele organismen hvis det pågår over tid. I ytterste konsekvens kan det drepe nerveceller i hjernen, ødelegge muskulatur og skape fettansamling på magen. Det bryter rett og slett ned kroppen.
Jeg velger å støtte meg til et fagmiljø jeg kjenner godt til og har hatt mange fruktbare samtaler med – Akademiet For Personlig Trening (AFPT), her ved en publisering Espen Arntzen gjorde 21. jan 2012 på nettsiden deres. Jeg likte den folkelige måten forfatteren Jonny Bowden forklarte dette på:
Hvordan påvirker kortisol vektreduksjon?
Gå ned i vekt mens du sover Av Jonny Bowden, M.A., C.N.
Tittelen på artikkelen kan sikkert virke litt provoserende på noen, men faktum er at det finnes mange fakta bak en slik påstand. Det er faktisk slik at du har en kraftig alliert i kampen mot kroppsfett. Det gjelder bare å benytte seg av den på best mulig måte. Den allierte er SØVN.
La oss ta en tur inn i kroppen. Kortisol er et hormon som brukes av hver celle i kroppen. Kortisol produseres i binyrene, to nøtteformede små karer som sitter på toppen av nyrene. Kortisol er blant annet anti-inflammatorisk (kortison er et derivat av kortisol), men dets mest kjente rolle er som stresshormon.
Når vi som steinaldermennesker ble utsatt for fare sprutet binyrene kortisol ut i systemet for og på en enkel måte å fortelle oss om at tiden var kommet for å ta til våpen eller stikke av. Kortisol skal blant annet frigjøre sukker til blodet for å normalisere eller til og med øke blodsukkeret for å gi en umiddelbar kilde til energi. Fakta er, i alle stressede situasjoner frigjøres kortisol. Herav navnet stresshormon. Kortisol er ikke noe dårlig hormon. Problemene oppstår når det er for mye av det. Siden kortisol har som funksjon å fylle på lagrene av umiddelbar er resultatet ofte overspising. I henhold til Dr Pamela Peeke, en ledende ekspert på området, kan kronisk langvarig stress ha en farlig effekt på kroppen. Det fører til nedsatt immunforsvar, trøtthet og mye annet.
Økede nivåer med stresshormon har også vært koblet til spesifikk magefedme, i tillegg til generell overvekt. Alle vet at fedme rundt magen, såkalt android fettfordeling, er farligere enn en gynoid fettfordeling der fettet samles rundt hofter og lår.
Det viktigste våpenet i kampen mot kortisol er enkelt: stress ned. Siden søvn er en av de absolutt beste måtene å redusere stress og dermed også kortisolutskillelsen på bør det første steget å være å se til at man får tilstrekkelig med søvn. Eksperter anslår at halvparten av alle mennesker sover for lite, noe som kan være en bidragende årsak til for mye kortisol og dermed økende vekt eller mangel på resultater ved vektreduksjon. Før du begynner å bekymre deg over mangel på resultater, se til at du sover regelmessig og mye nok…
Min profesjonelle vurdering av Runes siste oppkjøring til konkurranseuken, er at den var den desidert hardeste hittil. Dette kan sammenliknes med oppkjøring til Norgesmesterskap. Nå sikter vi videre inn mot EM, VM og OL i vektreduksjon, og det innen rimelig tid. Som de fleste vet er 100 kg vektreduksjon for han siden «all-time-high» en veldig stor milepæl. Rune er nå 155.5 kg. Og vi mangler 30,5 kg for å være der. For at vi skal klare det så må vi nå inn i en ny periode med nye tiltak. Jeg som coach ser på dette som Runes VM-oppkjøring.
Det store målet jeg som coach har er derimot OL (ikke si det til Rune). Da er Rune 99.9 kg – og da skal vi invitere oss selv til God Morgen Norge og fortelle at vi fikk det til. Det er det langsiktige målet. Og det er også et fremtidig mål å holde seg under tresifret. Å stabilisere seg der. En trivselsvekt han kan leve med resten av livet.
Han er innvilget en helg med rolige sosiale aktiviteter og kun lett trening. Nå vil jeg at vi skal bruke de neste 14 dagene på å bygge opp skikkelig overskudd og også spare muskler, ledd osv. for alt for store påkjenninger. Men også å bygge opp det mentale overskuddet. Det er veldig viktig for langsiktig motivasjon. Jeg vet at Rune vil ha minimumsmålet sitt på 2,2 kg vektreduksjon. Jeg er av en annen oppfatning. Jeg ser for meg å stabilisere vekten i denne perioden uten vektreduksjon for å også slippe opp litt på jaget etter resultater. Det er som en liten ferie etter endt NM. Skulle det allikevel vise seg at vekta går ned, så er det bare en bonus.
Som coach har jeg alltid de brillene på meg som ser etter mønster som går igjen. Og utfordrer disse om jeg mener de vil hindre han i å nå målene sine. Og jeg ser helt klart et tydelig et nå om dagen. Spørsmålet jeg stiller meg er «Hvilke bakenforliggende årsaker lå til grunn for den kraftige vektøkningen hans – helt opp til 225 kg? Og som han selv kanskje hadde oversett. Jeg husker godt vår første lange samtale inne i skogen.
Det som stadig ble mer tydelig for meg var, jo dypere inn i samtalen, og dypere inn i skogen vi beveget oss, kom begrepet og konseptet: STRESS opp. Rune er primus motor i Norges biljardmiljø, og i mine øyne den som sitter på den største uformelle makten. Og kan påvirke. Alle skulle ha en bit av Rune. Og som den gode coachen og lederen han er, så var han tilgjengelig døgnet rundt – for alle, uansett nivå.
Det er jo slik at vi alle vil være perfekt. Samfunnet er bygd opp slik. Rune vil også være perfekt. Han liker ikke å komme uforberedt. Alt skal være på stell, hele tiden. Nå, etter å ha blitt bedre kjent med han, erter jeg han litt i forhold til tvangstankene hans om at alt skal være perfekt. Og det er en undertone der. Det er et signal om å senke garden litt, og at 80 % er kanskje bra nok. De siste 20 % vil ofte gi mer stress enn det gir effekt.
I mitt stille sinn tenkte jeg på at dette stresset hans, springer ut av en av de mest fundamentale følelsene vi har; nemlig angst. Ikke frykt. Men angst. Frykt er ikke så ille. Hvis man blir fryktfull så kan hele kroppen gire seg opp, og noe skjer faktisk.
Og når man står midt i frykten sin, og handler rasjonelt, så forsvinner den. Like fort som den dukket opp. Alltid.
Nå utfordrer jeg Rune litt her inne på bloggen vår og projiserer på han at det er snakk om angst. Ikke den angst som får han handlingslammet og deprimert. Men utslitt. Noe jeg mener å ha ført til trøstespising/overspising. Rune har båret med seg litt av dette hver dag i lang tid, tenkte jeg. Det er den følelsen som aldri slipper taket. Den som kommer som følge av at jeg MÅ svare på alle disse e-postene, jeg MÅ svare på alle telefonene. Jeg MÅ rydde opp på lokalet, fordi det kommer fint besøk. Jeg MÅ fordi ingen andre tok det ansvaret. Jeg MÅ rydde opp i interne konflikter innad i biljardmiljøet. Jeg MÅ rekke ditt, jeg MÅ rekke datt. Jeg MÅ noe hele tiden. Ellers så risikerer jeg at andre tenker at jeg ikke klarer, og jeg mister posisjon. Den formen for angst. Jeg kjente på mye stress sammen med Rune i begynnelsen. Egentlig er det nok angst Rune.
Hva trengte Rune fra meg for at han skulle klare å flytte fokuset fra å hjelpe alle andre til suksess, til nå å flytte fokuset innover mot seg selv, for å oppnå suksess?
Kanskje Rune trengte tid til å føle på hva hans egentlige behov var, ikke bare bruke tiden på å reagere på konsekvensene av andres behov. Tid til å gå turer i skogen å drømme. Om en ekstraordinær fremtid. Eller tid til å bestemme seg hvor han vil i livet. Dette er slik jeg vil livet mitt skal bli. Dette er det jeg virkelig forplikter meg til. Dette er slik jeg skal leve fra nå av. Den type bekjennelser.
Dette var noe jeg ønsket mer fokus på i Runes liv. Og jaggu har det blitt slik. På de 4 månedene vi har jobbet sammen, har denne angsten nærmest forsvunnet. Det er fantastisk å ta del i å oppleve det. Og jeg hogger til om jeg ser mønstrene dukke opp. Fokus på de riktige tingene er viktig nå fremover. Og det er på han selv det. Punktum.
De fleste av oss, meg selv inkludert, er så opptatt av og praktiser det å leve, å reagere på ringelyden på telefonen, eller plingelyden på «messenger», eller nye pop-ups med eposter, som forstyrrer midt i en samtale, eller at andre begynner å svare på meldinger under en samtale du har med dem. Eller stimulus med tv-kanaler, alle reklamepausene med produkter du må ha. Alt dette er triggere. Alt dette stresser oss. Og når vi ikke klarer å henge med på tempoet, da går vi rundt med angst. Angst for ikke å være god nok. Angst for at hvis jeg ikke svarer den personen akkurat nå, så blir jeg ekskludert. Det er et voldsomt stress fra miljøet rundt oss.
Rune får alle andre til å føle seg godt, supercoach, støttespiller, organisator, venn, mentor. Alt det der gir stress. Selvfølgelig er det bra med stress; og energi; og målsetninger; og mer til. Men det må være tid til han Rune selv, tenker jeg.
Det er viktig for meg å minne han på hvor han har vært – for ikke lenge siden, «det gamle tidligere liv» der han drakk bøtter med koffein hver dag, spise ekstra stor hamburgertallerken med ekstra stor pommes frites, og ekstra stor brus – til frokost, lunsj, og middag. Og svær pizza til kvelds. Hvor alle mellommåltidene var stor plate melkesjokolade og mer brus. Hver dag. Og i helgene dampet han i seg 3 x 20-pakker sigaretter på fest, drakk alkohol med begge hendene, og virkelig blåste ut. Det er noe ekstremt bak det hele. Det var åpenbart at mat og drikke, kombinert med nikotin og koffein ble Runes dop. Det er noe som mangler, når en må ty til alt dette, i disse mengder. Eller at man må distrahere seg selv, med Facebook, TV osv. Det er et nivå av fullkommenhet som mangler. Jeg legger merke til at vi har mer overvekt nå i samfunnet, enn på noe annen tid i den menneskelige historien. Og Rune er fortsatt et synlig produkt av det. Vi sulter ikke. Det er helt sikkert. Vi sulter etter kunnskap. Vi sulter etter tilfredsstillelse. Vi sulter etter de følelsene vi egentlig vil ha. Så veldig mange av oss tyr til dop. Også Rune. Det er ikke alltid det medisinsk dopet, eller ulovlig narkotika, men heller dopet av mat – og sukker. Dopet av distraksjoner. Dopet av masse alkohol på fest. Sigaretter. Nikotin. Eller noe… Hva som helst. For å være i stand til å forholde seg til det stresset som er i livet vårt. Jeg vet mye om dette selv. Fordi jeg jobber daglig med meg selv for å finne andre måter å skape tilfredsstillelse på enn rusmidler, dop og sukker. Og det skal jeg ha fokus på resten av livet.
STRESS NED, TA DEG TID TIL Å TA PÅ DIN EGEN OKSYGENMASKE FØRST, FØR DU HJELPER ANDRE..!
Sportslig hilsen
Coach Ronny «Hitman» Fevåg
