Som altoppslukende innen sport helt siden barndommen så liker jeg å visualisere mye av det jeg driver med relatert til sport. Jeg har fulgt hoppsporten helt siden Johan Sætre, Per Bergerud og Roger Ruud herjet i hoppbakkene. Et av høydepunktene innen hoppsporten for min del var da min gamle nabo Tommy Ingebrigtsen ble verdensmester som 17 åring i VM i Thunder Bay i 1995. Han tok også både gull, sølv og bronse i skiflyvning. Det er skiflyvning jeg bruker som visualisering i dagens blogg. Ikke det at jeg har kunnskap om det å sette utfor disse store bakkene, men jeg innehar også en rekord, nemlig «bakkerekorden» i stor dressbukse hos min faste klesforhandler Gunnar Ree.
Det å handle klær var en av de verste tingene jeg gjorde i «glansdagene». Inne i klesbutikker er det mye lys som avgir varme, og for en moskus med «bakkerekord» var dette en strevsom oppgave. Å ta mål til klær handler om intimsoner og er vel ikke hyggelig for noen vil jeg tro. I mitt tilfelle var det svært viktig med god kjemi og tillit til den jeg handlet klær med. Jeg må vel være ærlig å si jeg har hatt spesialservice på denne butikken siste 14-15 årene. I over 14 år har en meget god kompis jobbet her, og i de siste årene drevet butikken sammmen med sin kone. Jeg har handlet på butikken utenom åpningstid, fått bringt klærne mange ganger hjem på døra etter at de har vært hos skredderen. Det handler ikke bare om god service i så måte, men også forståelse for situasjonen jeg befant meg i.
Med firmamotto «velkledd uansett størrelse» så fikk de virkelig en «skiflyver» som utfordret sitt varemerke. Jeg glemmer aldri den gangen jeg skulle ta mål til min største dress. Jan Ove Reinås viste kotymen godt, og kom selvsagt med metervis av tørkepapir slik at jeg fikk tørke svetten av panna underveis mens jeg prøvde klær i «solsteika», det gjorde han ALLTID. Nå knuste jeg bakkerekorden til gangs og hadde vel passert det «kritiske punkt» for lenge siden. Jeg var iferd med å lande helt på sletta. Hadde rennlederen satt for mye fart (meg selv), eller var vindforholdene for gode? Hvor var juryen? Jeg måtte ha passert «jurylengden for lenge siden…
Hopptermonologi:
«Konstruksjonspunktet, eller K-punktet (også kalt kalkuleringspunktet eller det kritiske punkt), som egentlig er en linje på tvers av bakken, er starten av overgangen. Det er det bratteste stedet i bakken. Dersom bakken har et bratteste parti over en gitt lengde, er konstruksjonspunktet det nederste, bratteste stedet. Lengste lovlige hopplengde, uten at omgangen blir kansellert og farten blir satt ned, settes normalt i forhold til konstruksjonspunktet, f.eks. 10 % over. Dette kalles jurylengden.»
Jeg omtalte tidligere i bloggen den største livvidden på dressbuksen min som 175 cm. Da fikk jeg ganske så fort melding fra Jan Ove: Sjekk lappen i buksa di!!! Jeg mener bestemt det var 176 cm, den målinga glemmer jeg ikke…
Hmmm, jeg sjekka og han hadde rett. Kanskje ikke så rart at bakkesjefen husket rekorden i egen bakke… Med til historien hører også med at i jula 2007 var buksa for liten. Den måtte ha krympet…
Det er selvsagt ikke så viktig om det var 175 eller 176 cm for meg personlig. Det er ikke en rekord jeg er stolt over. Det jeg derimot ikke glemmer er at det behøvdes 2 stk til å måle meg den gang. Jan Ove hadde ikke lange nok armer til å nå rundt meg. Han var ikke Inspektør Gadget heller. Jeg vil for alltid være takknemlig for den servicen jeg har fått hos Gunnar Ree. Noe av det verste jeg gjorde (prøve klær) ble minst mulig belastende pga av fantastisk service og fortståelse for mine utfordringer. Når det er sagt så var det heller ikke begravelsesstemning fra min side når jeg kom innom. Klær er en nødvendighet for alle uansett størrelse, og da kan det like godt gjøres med et smil.
Jeg må bare ha med historien om da jeg lurte Jan Ove for ca 10 år siden. Jeg ringte til butikken, la om dialekta og presenterte meg som en helt annen. Jeg hadde sett at underbuksene jeg brukte hadde 2 års garanti og det syntes jeg var både merkelig og morsomt. Jan Ove tok røret og presenterte seg som firma Gunnar Ree:
«Hei, eg heder Per Karlsen og har sjett at de Dovre underbugsene har 2 års garanti, stemmer det? Ja, svarte Jan Ove. Nå har det seg sånn at e har brugt disse underbuksene i 1 år og 8 måneder, og de er alle slitt og kan knapt brukast noe meir. Ka gjer vi med det?
«Tja, tjo,hmmm,den var jeg ikke forberedt på…»
Jeg klarte bare ikke å holde meg lenger og brøyt ut i latter. Med til historien hører også med at jeg tok samme historie med suksess til Jan Oves svigermor noen dager etter når hun tok telefonen i butikken 🙂
Like feit!
Tirsdag 1. desember tok jeg med dressbuksa og jakka med på Hit The Gym som en overraskelse til Hitman. Da vi startet samarbeidet i fjor høst var jeg mellom 185-190 kilo. Han har egentlig ikke skjønt hvor stor jeg «egentlig» har vært. 40-45 kilo ekstra som legger seg rundt de samme områdene utgjør en stor forskjell når det gjelder romstørrelse. Jeg var flink i matematikk på ungdomskolen og elsker å bruke det i de rette settingene og spesielt godt til min egen fordel. Hitman skal konkurrere i 105 kilosklassen i NM i vektløfting 4 desember og i februar. Han veide inn til 105.9 kilo før videoen i dag. Jeg har tatt meg friheten og regnet litt på det. Jeg kalkulerer inn muskelmasse og løshud og har funnet ut at vi nå er akkurat like feite. Det er ikke synd på noen av oss selv om jeg skal noen kilo til ned og han litt til opp. Jeg kan bare arve klær av han og han av meg. Det betrakter jeg som ordentlig vennskap…
Til Karl Erik Overn som havnet først under dressjakka sier jeg bare:
«Du lure itj en luring»
Rimelig overrasket Hitman når han fikk se buksa ja. Helt ærlig? Jeg ble overrasket selv også. Dressjakka klarte ikke jeg å kneppe igjen i glansdagene bare for å ha sagt det…
Corleone
Den var stor?