BMI!

Jeg får veldig mange spørsmål vedrørende hvordan det føles nå, om jeg kjenner framgang, hvordan var det å være så stor osv. Jeg har egentlig beskrevet godt hvordan livet mitt var på det verste i bloggen. Det var ikke lett å skrive om dette men det har gjort meg godt i ettertid. Jeg kan gå videre og føler jeg har «gravlagt» disse tingene. Mulig jeg tar fram enkelte ting for å sette det i perspektiv senere, men nå ønsker jeg å fokusere på ferden framover.

Jeg mener jeg har mye å tilføre folk med overvektsproblemer når det gjelder motivasjon, men kanskje også andre folk som sliter på andre områder der motivasjon er en viktig faktor. Jeg har drevet med motivasjon i de siste 12-13 årene gjennom klubbdrift, og det å trene utøvere innen biljard. Jeg har en filosofi forankret i ryggraden min og holder meg trofast til den. Jeg elsker Nils Arne Eggens God-fot teori, og jeg er fasinert over Øyvind Hammers måte å tenke på. Se hvilke resultater Ole Einar Bjørndalen har hatt etter at han begynte å tenke slik. Som coach og motivator innen egen klubb har jeg lært veldig mye av seriøse utøvere som «Biljardkongen» (Vegar Kristiansen) og «Biljarddronninga»(Line Kjørsvik). De har vist at dedikasjon og hardt mentalt arbeid har gitt fremragende resultater. Tilsammen har de over 100 NM-gull på merittlistene sine, og er Europamestere flere ganger.

I første omgang ønsker jeg å motivere meg selv og andre overvektige gjennom denne bloggen. Jeg får mange henvendelser fra både kjente og ukjente, men slik situasjonen min er i dag, er det vanskelig å følge dette opp. Hitman holder meg i ørene, men lar meg likevel ha stor «kunstnerisk frihet» (et av våre viktigste postulat). Jeg må være egoist for å nå mine/våre mål og involverer stort sett de som gir meg motivasjon tilbake. Alle heiarop på Facebook og bloggen er selvsagt slik motivasjon. Mange har motivert meg og de fleste mer enn de aner. Jeg vil framheve min mentor Torstein Wik som er nestleder i vår klubb, og selvsagt Pål Nyheim som har godt over 100 turer sammen med meg i skogen siden 2009. Pål som er i meget god form er med på tur, og det skjer ALLTID på mine premisser. Jeg er dere evig takknemlig.

BMI

Jeg er slett ingen ekspert på BMI, men synes det er en god indikasjon på helsa, spesielt i mitt tilfelle. Dette gjelder for » mainstreamen» av befolkningen, men gjelder nok ikke for atleter, eller for de som er i helt den andre enden av skalaen (lite muskler og ekstremt mye fett).

BMI skala:

Kategori BMI [kg/m²]

Undervektig < 18,5
Normal kroppsvekt fra 18,5 til 24,9
Overvektig fra 25 til 29,9
Fedme fra 30 til 34,9
Fedme, klasse II fra 35 til 39,9
Fedme, klasse III (ekstrem fedme) > 40

Det betyr (etter min vurdering) at når jeg var på det største (BMI på ca 69) så var BMI`en egentlig større relativt sett (pga lite muskler i forhold kropp pga inaktivitet), mens nå når den er på ca 50 vil den stemme bedre. Ellers så ser vi når Hitman gjorde «rollebyttet» så var han slett ikke overvektig og på grensen til fedme. Han hadde BMI på 29.4 (1.86 m og 101.6 kg). Jeg har vært så heldig, eller uheldig alt etter hvordan man ser det, å ha sett Hitman i bar overkropp, og den mannen er slett ikke feit…

Se «rollebyttet» her hvor Hitman kler på seg 67 kg, går 7 km tur i ulendt terreng for å avslutte med å gå 184 trinn opp unnarennet i Granåsen. Han ble 168 kg, mens jeg var 178 kg når dette skjedde. Vi kaller det uavgjort da mine kilo er mer «komfortable» å bære siden de er i kroppen min. Dette gjorde han for å prøve og sette seg inn i min situasjon på våre treningsturer. Hitman bør ikke få noen som helst sympati. Han fikk jo ta av seg vekta etter turen.

Sammenligning.

En god venn av meg spurte på facebook for et par dager siden om hvordan jeg hadde det nå. Han er en klok mann og presiserte at han neppe kunne sette seg inn i min situasjon med sine litt over 100 kg. Det har han helt rett i! Jeg har laget mine betraktninger rundt dette.

En mann på (lik kroppshøyde som meg) 80 kg kan ikke forestille seg hvordan det er å være 115 kg uten å ha vært det selv. En mann på 100 kg kan ikke forestille seg hvordan det er å være 150 kg, en mann på 150 kg kan ikke forestille seg hvordan det er å være 225 kg, og en mann på 225 kilo kan ikke forestille seg hvordan det er å være 325 kg. Nye aspekter spiller inn ettersom vekta øker. Fra ca 160 kg og oppover (i mitt tilfelle) vil «fetteppet» jeg har foran hindre mine føtter fri ferdsel. Dette blir verre og verre for hvert kg. Jeg vil påstå de 45 kiloene jeg la på meg fra 180 til ca 225 kilo virket som 100 kg og ikke 45 som det egentlig er. Jeg er nå på full fart mot «fri dressur» for mine føtter, og derfor føles de siste 7 kiloene jeg har gått ned som 15 kilo vektreduksjon. Er det noen som tviler på om jeg er motivert om dagen?

Disse betraktningene er KUN mine egne vurderinger. Det betyr mye mer for meg enn BMI for å si det sånn. Likevel liker jeg BMI som måleenhet for «mainstreamen». I og med at jeg har holdt foredrag om overvekt ved flere anledninger så er jeg kanskje litt mer interessert i dette enn en annen overvektig. Det psykiske aspektet kan likevel slå inn på helt forskjellig kilosgrense, det har jeg stor respekt for. De overvektige tenker likevel veldig likt fikk jeg erfare da jeg intervjuet andre overvektige i fase 3 for ca 13 år siden. Det spilte ingen rolle om det var mann, dame, ung eller gammel. Det overrasket meg stort. For meg var 100 kilosgrensa den verste å passere. 200 var «easy peasy». Om jeg var 198 eller 205 ga jeg faen i.

«Lev Motivert»

Corleone