Kategori: Treneren har ordet

Årets siste veieblogg

Det er torsdag morgen den 10, desember og jeg har nettopp levert dattera i barnehagen. På tur til jobb får jeg alltid litt tid til å tenke på hvordan arbeidsdagen skal gjennomføres. Eller rettere sagt, det vet jeg jo aldri. Men jeg vet hvem jeg skal møte og omtrentlig hva kundene skal utføre av arbeidsoppgaver.

I dag er det Runes tur, oppløpet på mesterskapsuken og siste veiing før jul. Det er det ingen tvil om. Det er aldri noe tvil om at jeg husker det. Hvorfor? Fordi vi allerede på tirsdagen før prepper opp de siste forberedelsene og fintuner/avstemmer sammen om vi er i rute, for å utløse denne periodens toppform to dager etterpå. Det er slik vi stort sett har gjort det fra vi startet opp. Det er en kjent strategi for oss begge, og som har fungert utmerket hittil. Vi har også som regel en telefonsamtale kvelden før for og virkelig sette på den riktige motivasjonen. Nettopp fordi veiedagene er desidert de viktigste dagene i vårt samarbeid.

Jeg starter kl. 10.00 i dag og har to kunder før Rune. Klokken er ikke mer enn 9.30 så jeg har tid til en kaffe først. Jeg er der i god tid. Fint tenker jeg, da kan jeg slappe av litt først. Men nei da, det går ikke. Hvem andre er det jeg treffer på, som også er der i god tid. Nettopp! Det er selvfølgelig Rune. Han har da fått det for seg at han skal starte «oppvarmingen» 2 ½ time før ordinær oppstart av PT-timen. Da er det bare å gå bort og høre hvordan ståa er. Og så er skravla hans i gang.

«Vil du se videointervjuet Karl Erik og jeg nettopp har laget?, spør han som en forventningsfull liten unge på julaften.

«NEI..! Trenger ikke det. Det blir mer enn nok av deg etterpå.»

Han bare smiler lurt.

Jeg vet ikke om det er «konkurransenerver» eller hva det er. Han har i alle fall vært så smart å ta med seg en los under oppvarmingen. Karl Erik er en habil idrettsutøver med knallbra energi og super på å motivere andre – og slik jeg ser det – så speiler de hverandre utmerket. Det er flere likheter enn forskjeller mellom det to, bare så det er sagt. Det er heller ikke lenge til de er i likevekt heller, i antall kilo. Dermed så flyr disse timene lett som ingenting og begge to får nytte av hverandres samtale.

For det prates… og det prates… og det prates… Hele Hit The Gym vet at Rune er på plass hvis han er i bygget. Han «tar» plass. Mye plass. Men på en svært positiv måte vil jeg si. I begynnelsen når jeg møtte han, tok han mye plass rent fysisk, fordi han var en svær «moskus». Den gang var han nok litt mindre eksponert i snakketøyet. Nesten som ei lita skogmus i forhold J. I dag tar han liten fysisk plass, men oppveier det med stor vilje og evne til å kommunisere høyt og livlig med de rundt seg. Med glimt i øyet og ofte spot-on kommentarer til ulike kunder. Jeg vet han kategorisk bruker tiden der han er på egentrening alene på senteret, til å observere og betrakte andre medlemmers atferd. Noe som egentlig de fleste gjør når de er vandrer og trener rundt hverandre. Han bruker dette til noe. Han bruker det han ser og får fra andre, til å gi tilbake til de som gir han god energi. Og det merkes. De andre energityvene, de lar han passere, og bruker ikke tid på og MÅ bli likt av andre heller.

 

Det tok meg bare ti sekunder å observere hvilket fokus og hvilken modus han er i. I dag har han «Svartøvvan». Det er et utrykk vi bruker når han er så pass fokusert at jeg ikke ser det hvite i øynene hans. Denne dagen er en veldig viktig dag ser jeg på han. Denne dagen har han planlagt helt siden i høst. Og jeg vet det. Dette er siste måling før jul. Og allerede helt siden august så har vi snakket om hva det skulle stå på vekten 10. desember. I hele år har han jobbet med tall. Satt mål på det ene og det andre. Det finnes snart ikke noe der han ikke har satt på tall. Hvis jeg spør hvor mange timer han har trent de 3 siste ukene; så har han svaret klart – uten å se i treningsloggen. Jeg spør hvor lenge han har igjen på romaskinen; 5 min og 30 sekunder, før 10 min på den og 10 min på det osv. Det er ikke 3 sekund feilmargin heller. Hvor lenge til han skal spise, så har han avtalt det med seg selv – på minuttet. Som coach trenger jeg heldigvis ikke bekymre meg for dette, jeg trenger faktisk og mer å beskytte meg mot dette.

 Han kaller det tallmagi. Jeg kaller det mer en diagnose. Han kunne vært tvillingbroren til Dustin Hoffmans «Rainman»-karakter.

 Dette er Runs måte å motivere seg, og særlig inn mot veie dag. Han sitter ofte helt alene de siste dagene og bare planlegger og lader opp. Ikke bare en periode om gangen, men flere. I hodet er han mange måneder frem i tid. Han vet hvor han skal. Jeg husker jeg kom hjem til han en dag, på uanmeldt besøk, og da hadde han ikke mer plass til å tegne tall på veggene sine, da sto han og skisserte opp målene og treningsloggen sin i taket med sort sprittusj…

Vel, det er nok ikke helt riktig, men skulle ikke overraske meg et sekund.

Vil han klare målet i dag? Har vi satt målet for ambisiøst? Det er alltid spørsmålet.

I høst sa Rune tydelig i fra til kirurgen som undersøkte han, og så på mulighetene for operasjon, at han skulle komme tilbake i slutten av februar og vise han at han hadde tatt av det siste. Som var et direkte krav før videre prosess som innrullering i pasientkøen. Vi skaper oss tidspress i prosessen. Og det er lurt i forhold til vektreduksjon. Uten en klar tidsfrist på hovedmålet, og delmålene underveis, vil det nesten alltid ta lengre tid, enn nødvendig, eller faren for å mislykkes øker i andre potens.

 

 

Vi har oppsummert sammen hva som er den verste opplevelsen oss i mellom. Mest provoserende om du vil. Og det er ingen tvil; det var den gangen jeg lurte på om han hadde jukset – og slurvet med kostholdet. I hans hode hørte han helt sikker at jeg spurte om han spiste potetgull og sjokolade. Men det var ikke det jeg spurte om; bare om han hadde slurvet med kostholdet. Da satte han «svartøvvan» i meg og jeg har vel aldri spurt om det i ettertid.

 

Den beste opplevelsen vi to har hatt sammen er definitivt «100-kilos-merket».

Det å kunne stå der sammen og se hverandre i øynene og si. 100 kg kropp er bare blitt borte. For alltid. Begge like utmattet etter en enestående innsatsvilje på selve treningen, og i perioden rett før. Det var spesielt.

Lenke til veiedag 4. juli

Den best opplevelsen han selv har hatt det siste året, det er jeg rimelig sikker på tilhører privatlivet. Det skal han få ha for seg selv. Den viktigste støttespilleren hans nå og for fremtiden er hun på hjemmebanen. All ære til henne. Takk!

Det er nok et kobbel av andre viktige støttespillere rundt han, og de vet nok selv hvem de er. Som coach har jeg hele tiden oppfordret han til å bruke spillere rundt seg aktivt – noe han selv også predikerer med sine utøvere innenfor biljardmiljøet.

 

Her ser dere «svartøvvan» godt ut i PT-timen. (PS! Hvis du skulle lure hvorfor han har ballet en stor badehånduk under treningsskjorta, så kan jeg si at det svettes MYE under disse øktene)

 

Her ser vi Rune har enda større «svartøvva» rett før vi skal avslutte og gå på vekta.

Rune har trent 588 timer siden 30. desember i fjor. Målet hans var 600 timer før året er omme. Det bestemte han seg for i juni allerede. Det ser ut til å holde hele veien inn, nettopp fordi han selvfølgelig skal opprettholde treningen mens han er på en liten førjulstur sørover. Dog ikke så hardt som siste periode. Og som hør og bør, så skal vi trene julaften i år også, og nyttårsaften sammen. Da er det ikke ordinære PT-timer, da er det det vi kaller «feel-good» trening der også coachen trener og sliter sammen med han. Det gleder vi oss til begge.

 

Resultater:

Vekt: 111.9 kilo

• Vektreduksjon siste 3 uker: 1.9 kilo
• Vektreduksjon siste 61 uker: 72.4 kilo
• Vektreduksjon siden «all time heavy»: 117 kilo.

Det er kun «tapt» 6 kg muskelmasse. Det gir en ratio på 1:12. Dvs. at på 12 kg fettvev som forsvinner fra kroppen hans går det bort bare 1 kg muskler. Dette er enestående. Det er vanlig å ha en ratio på 1:4 eller 1:5. Dette gode resultatet springer ut fra tung styrketrening under hele prosessen, og definitivt riktig næring underveis.

Tenk at det kun er 4-5 kg til før du skal til kirurgen. Det er helt vilt nærme. Gleder meg til å være med å si til kirurgen; «Se her. Rune klarte det!»

 

«Ingen blir go’ alein!»

 

Gleder meg til sjarmøretappen!

Sportslig hilsen coachen

Ronny Fevåg

Runes første 5 kgs-markering

Det nærmer seg sommerferie for de fleste; også for utøver Rune Glørstad og hans trener. Jeg må ærlig innrømme at det er krevende for oss begge å holde motivasjonen oppe i alle treningene og møtepunkter over så lang tid, og med den intensiteten. Vi er et team som har forpliktet oss ovenfor hverandre, og sammen har definert helt klare målsetninger. Vi føler vel egentlig begge at skal vi lykkes i arbeidet, så må begge bidra positivt inn i feltet. Det er jo ikke sånn at vi er «maskiner» noen av oss, fordi om treneren vil gjerne at han skal være det. Vi har dager som er preget av også andre utfordringer av ulike slag, slik som er vanlig i livet for de fleste. Rune kjenner meg fra ungdomstiden, og tør å være ærlig. Ærlighet er noe vi begge setter svært høyt i vårt arbeid sammen, og selve fundamentet i bloggen vår er tuftet på det.

Når jeg for litt tilbake kom inn døra på min arbeidsplass og skulle ha Rune som dagens første PT-time satt han som vanlig og varmet opp på sykkelen. Jeg gikk bort og så på han. Han trengte ikke mer enn blikket mitt. Da fikk jeg ærligheten hans i rett i magen. Han så at jeg hadde en dag som var utfordrende og at jeg ikke var helt i toppslag. Som den gode coachen han er, så vet han hva som ofte må til for å få det bedre; nemlig en treningsøkt.

«Jeg kan ikke trene med en trener som ikke er påkoblet! Ronny, gå ned og skift om til treningstøy, la arbeidsantrekket ligge i fred, og så tar vi feel-good treningsøkt sammen.»

Tenk å være så smart, og tenk å kunne bidra tilbake til treneren sin med den velviljen og egen erfaring. Jeg kjente jeg ble både imponert og rørt. Og sant som vi hadde forestilt oss, etter treningsøkta var treneren både påkoblet og energisk. Vi ble til og med mer intelligent sammen etterpå. Og jeg fikk en herlig dag med masse god energi til kundene mine.

Rune er en ekstrem person på mange måter. Ekstrem i sin vektoppgang og i å miste kontrollen over sin egen helse. Han har vært på kanten av stupet. Og da er det så herlig at han er enda mer ekstrem i det å komme tilbake til sin beste utgave av seg selv.

Dette illustrasjonsfotoet sier litt om hvilke påkjenninger det er for skjelettet og leddene å være ekstremt overvektig. Dette er røntgenfoto av en ca. like stor mann som Rune var på sitt største.

Husk at skjelettet er IKKE et bærende reisverk, det er musklene som bærer skjelettet. Musklene springer ut fra skjelettet og strekker seg over et eller flere ledd. Hvis man er inaktiv, slik Rune var i lang periode i livet, vil musklene svekkes og skjelettet vil komprimeres sammen. Spesielt har han merket dette i knær og hofta si. Hvis det i tillegg er slitasje/artroser/forkalkninger, så vil det være mindre støtdemping mellom ulike knokler, noe som gjør bevegelse smertefullt. Jeg er meget imponert over at han holder ut de smertene som kommer under hard fysisk trening, i sine knær og hoft, og rygg. Han vet det blir bedre for hver dag som går, og at det ikke bare holder med slanking i hans tilfelle, uten fysisk aktivitet. Når han nå er sterkere i musklene sine rundt leddene, vil det holde skjelettet og knoklene i posisjoner som hindrer smerte. Det er derfor vi hele tiden har sagt at hovedmålet er å bygge en funksjonell kropp som det går an å ha et fint liv med den neste 43 årene av hans liv. Og ja, vektreduksjon er svært vesentlig i dette også fordi det rett og slett er mindre å bære rundt på av daukjøtt, slik man på folkemunne kaller overflødig fett.

Våre felles kalkyler om hvor han kommer til å ende opp, er en atlet på rundt 99-100 kg. Det er også mine beregninger i forhold til den nåværende muskelmassen han har. Nettopp fordi hans trener er 100 kg tung i dag, og med en muskelmasse på 81 kg, mot Rune sin nåværende svimlende 86 kg muskler. I tillegg har han redusert fettprosenten sin fra ca. 60 % på det meste, til en halvering, og ved sist måling 29 %.

Fra vi startet prosjektet har han kun mistet 5 kg muskelmasse, noe jeg anser som helt enestående. Det utgjør så lite i prosent at det faller inn under kategorien «beholder muskelmasse».

Hva gjelder videre vektreduksjon fra nåværende ca.130 kg og ned 30 kg til, for å nå målet, så må vi ta to ting i betraktning. Han må gjøre inngrep for å fjerne løs hud. Det må gjøres øvre og nedre buk plastikk, brystreduksjon og også bakside armer og innside lår. Det estimerer vi til ca. 7-10 kg løs hud som forsvinner. Det må gjøres under flere omganger, men det er relativt kort «recovery», så han kan være kjapt aktiv etter inngrep. Med andre ord, så mangler han ca. 20 kg for å nå målet.

Når vil dette være mulig? Slik han takter nå, så holder vi oss til målet om 2,1 kg pr 14. dag, altså 4,2 kg pr måned. Han skal «nulle» på ferien. Det vil si å beholde den nåværende vekten, til vi starter opp i begynnelsen av august. Det er halt klart at han må begynne å søke plass til slikt inngrep, straks ferien er over, fordi i desember tror jeg de sist 20 kg er borte for alltid.

Det var det ene. Det andre er at han må også regne med å miste 5 kg muskler i prosessen når vi skal inn, i siste fase etter sommeren, nettopp fordi vi kommer til å endre treningsformen litt mer over på løping og cardio for å få ting til å bli mer komplett.

Ovenfor ser vi nok et illustrasjonsfoto over menn med ulike fettprosenter. Med fjerning av hud, så vil han være rundt 25 %. Men han vil ha mer muskler enn mannen på bildet som har 25 %. I tillegg også litt flatere mage. Det er slike indre bilder Rune har for seg når han er så pass dedikert under arbeidet sitt. Han må se for seg sluttproduktet. Hvis han ikke vet hvor han skal, så kommer han aldri dit heller.

 

Det er viktig med et sterkt hjerte og god kondisjon. Det er den desidert mest livsforlengende faktoren for et menneske. For å ha en funksjonell kropp, så må det være balanse mellom muskler og styrke, kondisjon og bevegelighet. Jeg husker godt da han startet å trene med meg. Han var så stiv i skuldrene at han ikke fikk til å holde stangen med hendene når den lå på nakken, for å utføre knebøy. Det var simpelthen alt for vondt å kjøre knebøy. Ikke i beina, men i skuldrene. Vi måtte bygge opp med skumgummiputer og ekstra håndklær som vi surret rundt stangen, i tillegg til håndklær som vi rullet i pølse for å legge stangen oppå. For knebøy skulle vi ta, koste hva det koste vil. Nå i dag, har han kun en enkelt skumgummi under stangen, noe som er vanlig for folk med normal bevegelighet.

Når han etter sommeren begynner å løpe litt lengre distanser, så responderer kroppen med å slippe litt mer muskler i tillegg til fett. Det er fordi man gir signal til kroppen om å flytte seg fremover på en mest mulig effektiv måte, og kroppen responderer med å gjøre dette enklere gjennom stadig lavere vekt – også lavere muskelmasse – såfremt han ikke i samme periode øker inntak av kalorier eller spiser feil makrosammensetning mellom fett, karbohydrater og protein, eller for lite vitaminer, mineraler og fiber. Det går ikke an å bestille fra kroppen sin at man skal beholde muskler og bare brenne bort fett. Man må gi kroppen stimuli for å beholde muskelmasse. Det kommer vi fortsatt til å gjøre med styrketrening. Han skal ikke bli en maratonløper, han skal bli en muskuløs atlet som også kan løpe 10 km mosjonsløp.

Siden vi er inn på temaet riktig næring, så vil treneren poengtere noe viktig. Sist veierunde var litt spesiell. Han gikk opp 1 kg. Det skyldes to ting. Det ene er at gangen før det jaktet vi 100 kgs merket, og klarte det etter veldig hardt kjør for kroppen. Dermed fikk han beskjed om å slippe opp litt og spise litt mer mat. I tillegg skulle han få seg en real fest med alkohol for å få en liten «summetone» som han så elegant kaller det. Jeg vet det ble mye alkoholenheter, hvor mye er ikke så viktig. Det ble nok ikke bare summetone, men sikkert fullstendig stille i andre enden av røret.

Hva medførte det? Jo vektoppgang. Den første «failure» siden vi startet. Er det krise? Aldri i verden. Rosenborg går også på et tap i ny og ned. Det er ikke så farlig om du snubler og smeller nesa i grusen. Det som er farlig er om du ligger der nede for lenge og synes synd på deg selv. Rune tørket av seg grusen i trynet og reiste seg raskt. Det er viktig.

Jeg ønsker å trekke frem eksempler med et par andre kunder jeg har som også driver vektreduksjon, eller rettere sagt, mål om det. Men de får det ikke helt til? Hvorfor? Fordi de er veldig flink med trening og sunt kosthold i 5 dager av uka. Så kommer fredag og lørdag, og så sprekker de med alkohol og litt dårligere mat. Da ser vi stadig at vekten står stille, og de når ikke målene. Ukesbudsjettet blir ødelagt i helgene. Skal du klare dette over tid, så må du være svært måteholden med alkohol, fordi alkohol inneholder mye kalorier, i tillegg til dårlige kalorier.

 

Hans pågangsmot og vilje til å gjennomføre har motivert meg og veldig mange andre til å gi det lille ekstra som må til for å nå nye mål i livet.. Ikke bare på treningsfronten i min egen sportsgren vektløfting, men også for meg personlig innen kjærligheten. Rune er en sosial kapasitet som får folk med seg. Han er høylytt på en god måte. Og konfronterende på en like god måte. Rundt seg vil han ikke ha folk som syter, og gir tydelig uttrykk for det. Dermed får han også god respekt fra de i umiddelbar omkrets. Jeg er så stolt som trener at vi startet opp denne bloggen helt ved oppstart av prosjektet, nettopp fordi vi får så mye tilbake i motivasjon og oppløftende ord fra støttespillere. Uten støttespillere og folk rundt deg til å dele gledene i livet med så er det bare trist og platt.

Som utøver gjør han egentlig mer enn det treneren forlanger. Og han har gjort det over lang tid. Nettopp fordi han nå kan. Han ville det også helt i begynnelsen av prosjektet, men da måtte jeg legge begrensinger på han pga. restitusjon og hvile. Uten riktig dosering av dette hadde det blitt alt for mye og han hadde brent av kruttet. Han synes det er godt å røre kroppen sin. Hvem gjør ikke det hvis men er frisk. Alle som har fått en fin treningsøkt synes det er godt etterpå. Mennesket er bygd opp sånn, fra naturens side. Det gir en lykke- og mestringsfølelse å gjøre så store fremskritt. Her kommer et viktig poeng inn. Istedenfor å bruke sukker og mat for og ruse seg på, bruker han beina fatt og tordner innover de trønderske skoger i all slags vær og vindforhold. Det er noe av den fineste avhengigheten man kan ha i mine øyne. I tillegg til kjønnsdriften hans da som står i full blomst om dagen. Det er også en fin avhengighet, så lenge det ikke går utover treningen vel og merke.

Nå går vi inn i vår siste mesterskapsuke; fredag 3. juli er siste veiing. Om han klarer målet sitt, gjenstår å se. Han har muligheten nå til å gjøre opp regnskapet igjen, med positiv balanse. Og jeg kommer til å se om han gjør den jobben han har kapasitet til.

Vi begge gleder oss til sommeren og skal kose oss masse på ferie.

Hvis Rune fortsatt holder seg til sunn lavkarbomat i ferien, og bestiller f.eks. fisk og grønnsaker, eller biff og grønnsaker. Og hvis han har med seg de vante måltidserstatterne , og tar et par slike under dagen, i tillegg til restitusjonsshakene, som han tar etter hver trening, så vil han klare å nulle i ferien. Da er det også mulig å ta seg et par glass vin til middag i ny og ne.

 

Og husk Rune; «Du lur itj en luring..!»

 

HITMAN