Så hva gjør man da når noen spør om hjelp om noe man tydeligvis kan en del om? For det første kan man ikke hjelpe alle som spør om hjelp. Man må hjelpe seg selv først og fremst, så hjelpe de man har overskudd til etter det. Det er en stor jobb å hjelpe noen som er i ferd med å utvikle et misbruk, i dette tilfellet usunn livsstil. Av erfaring kvier jeg meg for å ta tak i det. Det er en kamp mot følelser, nedturer, nedturer og nedturer før pila snur, og man opplever opptur etter opptur og plutselig en nedtur igjen. Ja, slik er det når man ønsker å gå ned i vekt og er fanget i en usunn livsstil.
Bare for de som er proffe ala bodybuildere eller fitnessutøvere går på slike prosjekt med innstilling om at det er «lætt», selv om det også for de er en særdeles belastende øvelse inn mot konkurranse.
For det første dette er INGEN konkurranse, det handler om et godt liv og ikke minst et bedre liv enn det man har som tydelig overvektig. Det handler IKKE om kropp, strekkmerker, muskler eller å være på utstilling på stranda. Det handler om GNIST I ØYNENE, om KJÆRLIGHET til seg selv, om kjærlighet til de som står deg nær, og være i stand til å gjøre ting som vil virke som en stor opptur. Det kan være å gå fjelltur, få på seg klær som man føler seg fine i, eller det å ta husvasken uten at man puster og peser som en hval. Det er mitt utgangspunkt når jeg tenker på et bedre liv.
Frida spør mor si!
«Trur du vi kan spørre Rune om råd for å hjelpe Ida? Æ ty Ida har blitt veldig stor på kort tid no, og æ e bekymra»
-Frida
Mora overbringer spørsmålet til meg samme kveld:
Jeg kan møte jenta, prate med henne, fortelle henne litt om hvor lang tid det vil ta, hva hun må ofre osv, men jeg følger henne neppe opp, det er en stor jobb, og jeg tror ikke jeg har ork til det akkurat nå.
Hvorfor svarer jeg dette? Det er slik det fungerer rundt de som tydelig sliter. Først bekymring fra mor/far, kjæreste, bror/søster eller barn av vedkommende. Så flytter det seg også etter hvert til venner eller andre nære relasjoner. De nærmeste relasjonene når svært sjeldent inn, som for eksempel mor, far eller kjæreste, fordi det er for tette bånd. Det ligger en kamp om oppdragelse og likeverdighet i bunnen som nesten alltid ødelegger når man skal bringe sin bekymring til vedkommende. Jeg har mye mer trua på en mektig onkel/tante, en mentor, eller en venn/venninne som IKKE viker når «misbrukeren» prøver å manipulere.
Hvem er så Ida og Frida? Frida er datteren til kjæresten min, kjæresten min er Gudmora til Ida, og Ida er nær venninne med Frida. Her har jeg strevd mang en gang med å holde tunga rett i munnen, men i mitt hode blir Ida «søskenbarnet» til Frida, og mora til Frida blir da «tanta», og ferdig med den skoa…
18. april var tid for første møte med Ida. Ida, Frida, mora til Frida og Rune som jeg kalles hjemme der jeg bor.
Først hadde jeg samtale med Frida for å vite litt om Ida og kort oppsummert fortalte hun dette:
«18 år, tydelig overvektig, diagnosen ADHD, sliter med angst»
«Hvordan er det med hoderegning spurte jeg»
«Det tror jeg er en av de minste favorittene, sitat Frida»
En ting var i hvert fall riktig observert av Frida. Når man er 18 år, 1.56 m høy og 85 kilo er man tydelig overvektig, og står i fare for enda større problemer på sikt om det får fortsette å eskalere.
Møtet!
Ida kom på første møtet, og det er punkt nummer en av viktighet. Usikker, redd, og lite trua på seg selv. Lite ante hun hvor «lurt» hun ble under samtalen, og hvor tøff hun skulle være den dagen. Taktikken min i slike møter er å fortelle hvordan en tydelig overvektig spiser og lever i hverdagen for slik «LEVDE JEG». Jeg forteller med glimt i øyet, ja slik er livet til en overvektig. Enhver overvektig vil kjenne igjen hva jeg prater om og hive seg inn i «bekreftelser» av hva jeg prater om, og fortelle om seg selv. Det jeg forteller om meg selv er alltid mye verre, så da føles det ikke farlig å fortelle om seg selv. Slik tømmer jeg dem for relevant informasjon på svært kort tid.
Ida var 100% ærlig om alt den dagen og det er VIKGTIGHET nummer to.
Eneste jeg så var et sjarmtroll som jeg bare måtte hjelpe «litt til» på vegen. Litt latter, en god del gråt, oppgitthet og null kunnskap var vårt første møte kort oppsummert.
Hadde hun prøvd seg på bløff så hadde jeg sett rett igjennom henne. Jeg er «selvutnevnt regnemaskin» på kalorier, og når de forteller hva de spiser sitter jeg og regner i hodet mens jeg ser dem i øynene…
Det Ida kanskje husker best var når jeg henta fram ei flaske med bernaise saus på ½ liter (630 kcal pr dl) og satte ved siden av et eple. Frida hadde nemlig fortalt meg at det var en av hennes absolutte favoritter på forhånd.
«Hvor mange slike epler er det i slik ei slik flaske?»
«Ane itj»
«SEKSTIFIRE»
«SÆRR????»
«JA, SÆRR»
Ida var ivrig på å vise meg kosthold skjemaet og treningsplanen hun hadde kjøpt på nett til 5000 kr for noen måneder siden. Kanskje var det noe der som kunne gi meg innspill sa hun…
Jeg tittet 4 sekunder på planen før jeg ga planen tilbake.
Den er godkjent sa jeg. Det eneste jeg så etter var antall kalorier som «internetteksperten» hadde foreslått. Der stod det 1500 kcal i døgnet og det var godkjent i mitt hode (til Ida, det er ikke malen for alle, søk råd om du er usikker, vel investert tid, og eventuelt penger).
Det er ingen kritikk av denne planen i det hele tatt, men det står INGENTING om ADHD, angst, opp og nedturer eller utfordringer med matematikk der. Det står ingenting om hva man skal gjøre når man føler seg HELT ALENE og det eneste man ønsker å gjøre er å døyve smertene med godteri, kake, pizza med bernaise, eller øl og vin. Planen er perfekt i en perfekt verden, men verden er aldri perfekt!
«Du må på vekta i dag, og vi må ha bilde sa jeg mot slutten av møtet»
«Tenkte å gjøre det neste gang for… (avbrutt).
«Nei, det må skje i dag, stol på meg, jeg skal fortelle deg hvorfor senere. Frida er tillitspersonen som hjelper deg med det. Dere skal måle med målbånd også, det er viktigere selv om kilo er gøyere for deg akkurat nå»
«Ok sa Ida med frykt i øynene, trudd æ aldri æ kom te å gjør, men okei».
Jeg spurte Ida om hun hadde et drømmemål hun tenkte på dann og vann.
«Ja, æ har en drøm om en gang kunne passe i bunaden min igjen, men æ ane itj om det noen gang kan skje. Æ e så stolt over bunaden min, men æ e ikke stolt over at æ e så langt unna å koinn bruk dein»
-Ida
Siste pakken jeg ga henne med ut døra var følgende:
«Hvor mange ganger har du prøvd å gå ned vekt og hvor lenge har det vart?»
«Minst 10 ganger og maks ei uke, fordi æ har aldri trua på at jeg vil klare det»
«Det er nye regler nå, du må si til deg selv AT DU KLARER, at det tar lang tid, at du respekterer laget ditt og ikke minst er ærlig til laget ditt, og du er fast bestemt på at du klarer»
I hodet hadde hun et virrvarr av informasjon selv om det var enkle og få regler i mitt hode.
24. april hadde Ida og Frida sin andre økt sammen. Ida hadde også startet med å gå tur på egenhånd.
12 ukers plan, en fest etter 8 uker så en liten fest etter 12 uker, NULL alkohol utenom de to festene, null bernaise, null pizza, burger, godteri eller pizza utenom planen.
Pizza sammen med oss etter 4 uker (favorittretten). Ingen kostholdsplan, alt tar vi underveis. Ring til meg eller Frida hvis du lurer på noe, eller om noe er tungt. Vi forteller deg underveis hva du skal gjøre. NULL stress. Aktivitet måtte økes gradvis fra de 800 skrittene hun gjorde om dagen. I en ung og frisk kropp er gradvis ganske bratt kurve. Innen et par uker var malen 8-10 tusen skritt i snitt pr dag.
«Det vil skje noe ca etter ei uke, etter en måned og når det nærmer deg 12 uker, men jeg kan ikke forklare deg hva før du står oppe i det. Da skal du ringe meg eller Frida, ok?»
Etter 5 dager var alt bare himmelsk for Ida, alt var lett dette skulle hun klare osv osv. Bare vent sa jeg til mora til Frida, ca etter ei uke kommer smellen. Det tok 10 dager. Først melding om frustrasjon, gi opp, gråt, sint på kjæresten osv osv. Hun fikk lov å ringe meg og jeg parrerte tvert:
«Du må holde ut i dag, i morgen vil du være stolt, du vil føle deg super igjen. Kom deg ut å gå, bruk sinnet ditt ute i frisk luft, bann gjerne høyt om du vil, men KOM DEG UT Å GÅ, ikke svikt laget ditt, ikke svikt deg selv»
Ida gikk ut rett etter og ringte tilbake samme kveld:
«Veit du, æ føle mæ my bedre allerede»
«Perfekt Ida, da har du lært noe nytt. Fysisk aktivitet er gull for hodet ditt. Bieffekten er at det brenner litt kalorier, men det er vår lille hemmelighet ikke sant?»
«JAA-AA» Jeg hørte gjennom røret at hun var dritstolt over å mestre «første smell»
Forbildene?
Forbildene til Ida i hennes prosjekt er først og fremst Frida, men også hele hennes familie. Mora til Frida, tanta og onklene til Frida, broren til Frida, og de «ordentlige» søskenbarnene til Frida. En aktiv familie som går tur, trener, men som vet å unne seg noe godt innimellom, bare ikke for ofte. Det er nemlig løsningen på et godt liv i enden. På et eller annet punkt i livet må man ofre noe for å oppnå noe. Livet kan ikke være en fest, og man kan ikke spise og drikke hva man vil til enhver tid.
Vi har bevisst bygd opp rollen til Frida som mentor, støttespiller, strenge-Frida, treningspartner og irettesetter. Når alt kommer til alt er alt gjort av kjærlighet for at Ida skal få et bedre liv. Frida stiller på tur eller inne trening når hun kan, men er svært bevisst på at Ida må gjøre mye selv.
Frida har fått beskjed om å være nådeløs når Ida synes synd på seg selv. Vi dyrker ikke selvmedlidenhet, det gir INGEN resultater.
Det tok 3-4 uker før Ida knakk den koden (der har vi 1 måneds/4 ukers koden). Hun så at hver gang hun kom med syt fikk hun en kald skulder, eller «litt kjeft» av både meg og Frida. Så da lærte Ida at hun kjempet heller for å være flink, for så å sende litt skryt på melding eller telefon. Det var MYE gøyere. Når hun har hatt dager der det har vært tungt på «ekte» av helt naturlige årsaker, har vi selvsagt støttet henne så godt vi kunne. Gud bedre jeg er glad Frida og venninna Emma er med på dette for når jeg fikk spørsmål om menstruasjon ble jeg satt helt sjakk matt…
Koder vi snakker på ALLE samtaler (tlf) som er 2-3 ganger i uka første 12 uker: Spise nok mat, verdsette laget sitt, være bautaen i eget lag. Det er faktisk ikke så mange flere regler enn det.
«Det enkle er ofte det beste»
Kosthold!
Bare for å slå det fast med en gang så har Ida gått på tilnærmet lavkarbo. Jeg går selv på «semi-lavkarbo» fordi jeg trener mye mere og hardere enn Ida. Jeg har ikke brukt annen kunnskap enn «min forståelse» som overvektig etter alt jeg har vært igjennom selv, men selvsagt er det sunn og næringsrik mat vi anbefaler. Underveis har vi funnet rett etter rett hun liker å spise. Jeg sendte bilder flere ganger i uka av maten jeg spiser første 10-12 ukene spesielt. Jeg har sagt det er opp til henne og lære underveis, og finne mat hun liker av de rettene jeg viser bilde av. Eventuelt kombinere rettene på en annen måte slik at det treffer hennes gane på best mulig måte. Hun skal IKKE spise noe hun ikke liker. Det er stor forskjell på å «like» noe og spise det man har lyst på. Man må finne noe man liker som også gir resultater.
Jeg har gjort det svært enkelt og forklart Ida at hvis hun valgte knekkebrød til alle måltid kan hun spise 15 stk om dagen med pålegg slik som jeg visste henne ved første møte. Jeg lagde simpelthen knekkebrød som hun spiste ved vårt første møte. Hvor mye pålegg, hvilket knekkebrød osv.
Det er bare en kode, hun har ikke lov til å slurve ved å velge bare knekkebrød. Hun skal spise middag med grønnsaker også.
Hun har blitt superflink til å forberede mat til jobb, noe som gjør meg stolt. Det finnes bare løsninger og DU må finne dem har jeg sagt. Den oppgaven har hun tatt på strak arm og applaus.
Når Ida synes synd på seg selv kan jeg svare slik:
«Ida, jeg gjør akkurat det samme som deg, har jeg ringt deg eller sytet over hvor fælt det er? Selvmedlidenhet hjelper oss ikke skjønner du»
For å presisere er jeg hverken ernæringsfysiolog, PT, eller lege, så før dere kapper hodet av meg så har jeg klokketro på vår modell for Ida. Ida er instruert til å hjelpe seg selv før hun hjelper noen andre. Ved kritikk skal hun stole på laget sitt og ikke komme i tvil fordi om noen sier ditt eller datt.
«Du må da kunne kose deg litt, det kan da ikke være så farlig å gjøre sånn eller sånn» er helt vanlige utfordringer hun vil møte og som hun må si nei til.
Ida skal ha fokuset sitt på målet, og må være en bauta i eget prosjekt.
Hun må selv si ifra når noen prøver å friste med både is, kaker, godteri eller alkohol utenom planen. Det hjelper ikke om de heter bror, søster, kjæreste, mormor, tante, onkel eller Donald Trump. Hun må være bestemt på hva som er best for henne.
En annen kode jeg har instruert henne i er at det er IKKE alle som vil ønske at hun skal nå sine mål. Ikke spekuler på hvorfor, aksepter det, og ha øynene på målet langt der framme!
Ida sin lille hemmelighet er at hun har det MYE gøyere enn noen gang med nyvunnen og friskere helse. Vi har ikke tatt fra henne hele livet, vi har gitt henne livet fordi hun vil det selv. Hun får smake på «litt av alt» etter hvert. Så langt har hun fått spise pizza 4 ganger (siden 18. april fram til 3. oktober), vært på 3 fester og fått spise «litt annerledes» ved noen tilfeller.
Ida er 18 år og MÅ få smake på litt av livet, hvis ikke vil ikke dette gå i lengden.
Ida vet ikke er at jeg «karber» henne opp med noen ukers mellomrom for å fyre opp forbrenninga hennes når kroppen stritter imot. Som sagt er jeg ingen ernæringsfysiolog, men jeg har fulgt den teorien i mitt eget prosjekt. Tro kan flytte fjell, PUNKTUM! For Ida vil det oppleves som en sunn variasjon for hodet at det er lov til å spise litt av det hun spiste mye eller mere av før.
«Ida, innen 2 dager skal du spise en god del ris til middag fikser du det?»
«Yes»
Hun spør aldri hvorfor, hun bare gjør det jeg sier, og i hvert fall hva Frida sier…
Ida er ærlig!
Ida har lært hun må være ærlig ovenfor laget sitt og plutselig etter 10 uker kom det jeg hadde ventet på.
Ida sendte melding om at hun hadde spist restene av pommes fritesen til kjæresten under middagen i smug.
Jeg snakket med Frida og hun fikk oppgaven med å være superstreng. Jeg sa til Frida at dette var ventet, det var egentlig ikke så farlig angående kalorier, men nå skal vi som lag rykke inn å si vi ikke aksepterer slurv. Gi henne følelsen av å stikke hånda i pizza ovnen og føle at hun brant seg skikkelig. Skriv på «kvålsk, skriv så det kommer fra deg. Vi bygger henne opp tvert igjen etterpå!
Fra meg fikk hun: Huffda, dette var ikke avtalen…
Fra Frida fikk hun denne:
«Høre rykter ti at du har ette nå du ikke ska?? DE E IKKE BRA!! Skjerp dæ!! De ty æ e dåle gjort ovenfor vi som hjelpe dæ. Du e kjempe heldig som får så god hjelp te de her åsså gjør du sånn!! Ane du korr mang som spør Rune om hjelp?? Å du får faktisk, ingen andre som får de!! Æ holdt opp med festinga å sånn for at de skullj bli lettar for dæ me tanke på at æ ikke va ut å drakk.. va me dæ på tura, motivert og støtta dæ!!
Bra du e ærlig, men det her e ikke avtalt!! Når du får lyst på nå så skullj du jo ring mæ eller Rune! Å de forvente æ at du gjør! Skjerpings framover no altså!!
Husk de du sjøl du lure å ikke oss!»
Det er IKKE superfarlig at hun gjorde det angående kalorier, men vi som lag skal IKKE akseptere det. Det vil føre til at det er lett å akseptere slurv igjen, igjen og igjen.
På senere tidspunkt har jeg sagt til Ida at vi garantert er de strengeste lærerne hun har hatt hun sa:
«Enig, men æ trengt det»
Beste og viktigste av alt, Ida var ærlig!
Flere viktige støttespillere!
Jeg er svært opptatt av viktigheten av å bygge lag for å komme ut av det som er vanskelig i livet. Jeg setter laget på absolutte førsteplass for å lykkes. Etter 4 uker ble en nær støttespiller til Ida med på møtet noe som var kjempebra. Vi spiste pizza sammen, jeg spiste pizza, Frida, mora til Frida og den nære støttespilleren. For å vise at pizza er ikke farlig så lenge det ikke er for ofte. En gang i måneden er ikke ofte. Pizza eller hamburger 4-5 ganger i uka er ofte, samt pizza som restemat er ofte, for ofte for å få ei god helse.
Jeg kaller laget for «edderkoppspinnet» som man ikke kommer ut av. Det er en edderkopp i hvert hjørne som passer på at du ikke kommer deg ut av det hver gang du ønsker å bryte avtalen du har med laget ditt, eller avtalen du har inngått med deg selv.
Eneste vei ut av «spinnet» er at man er UÆRLIG. Når det er sagt er det de beste «edderkoppene» du kan ha i livet ditt. De vil deg det beste i livet ditt fra hele sitt hjerte. Den viktigste koden er at man selv godkjenner de «positive edderkoppene» rundt seg. Det har vært min jobb oppi det hele. Først en avtale med MEG der hun sier hun er villig til å akseptere reglene jeg setter fra start og underveis. Når det er gjort plasserer vi «edderkoppene» slik vi (jeg og Frida) ønsker, litt og litt underveis. Aldri alle på en gang det blir for voldsomt. Når hun får smake på framgang, når hun ser det vi gjør virker «planter vi» en ny en uten at hun legger merke til det. Det skjer ofte helt naturlig uten at det føles som en «plante-prosess» av noen grunn. Den viktigste og mektigste «edderkoppen» i hennes «spinn» er Frida. Frida blir på mange måter den «sorte enka» som beskytter «flokken sin».
Les: Beskytte vennskap og bånd i alle retninger, er villig til å gjøre ALT for deg, ta støyten for deg om du kommer i trøbbel, beskytte deg, gi deg kjærlighet om du opplever urettferdighet, gi deg råd fra hjertet, eneste kravet «den sorte enka» krever er at du er ærlig, at du gjør egeninnsats, og respekterer LAGET hun regjerer over i «edderkoppspinnet» rundt deg.
Jeg vet også at kjæresten til Ida har vært superflink og svært støttende i prosessen selv om jeg ikke har møtt han. Jeg retter en stor takk til ham!
Når det gjelder ADHD har vi bygd det opp som en kjempeplussfaktor og ikke noe negativt. Bruker man sinnet og bestemtheten til en med ADHD riktig er det en egenskap det er få forunt å ha!
12 ukers koden
Som tidligere nevnt har vi 3 tidskoder i slike prosjekt. «Ei uke, fire uker og tolv uker». Det er et must å komme seg gjennom alle for å øke sine sjanser for å nå sine mål. Det er ikke slik at det er akkurat ei uke på sekundet, akkurat 4 uker og akkurat 12 uker. Gjør man det helt alene kommer gjerne «ukes smellen» etter 4-5 dager. Hvor mange kjenner seg ikke igjen i det? Ida fikk den etter 10 dager og ikke 4-5, og det er fordi hun har et lag rundt seg. Etter 4-5 dager rekker man ikke å legge merke til noe positivt og ofte kaster man kortene allerede der. Etter 10 dager (ei uke i mitt hode) finner man garantert noe positivt å påpeke i «coachrollen»
«Føler du den trange buksa passer litt bedre. Du må komme deg igjennom, i morgen er det ny dag, jeg lover deg en bedre dag.»
Det blir ALLTID bedre neste dag fordi vi planter tro om en «ny og bedre dag» i hodet. Det du sier til deg selv har en unik evne til å faktisk skje.
Vi har snakket om det mange ganger på telefonen jeg og Ida. Når hun føler motgang, når hun føler seg «stor» selv om hun er mindre enn hun var osv.
«Du må sove på det, gå deg en tur, allerede i morgen blir det bedre. Har noe av det jeg har sagt til deg eller lovt deg ikke skjedd?»
Jeg og Ida har døpt det som egen kode, en kode jeg har brukt selv i mange år:
«Føle seg stor i øyeblikket»
Det er rørende å høre Ida si på telefonen:
«Du Rune, æ føle mæ stor i øyeblikket æ no, men æ veit det går over, æ veit det vi gjør e riktig, æ ska gå mæ tur, så ska æ sov på det»
Etter ca 12 uker fikk Ida virkelig motgang. Hun fikk press på seg som hun ikke trengte i livet sitt når hun tross alt gjør noe bra for seg selv. Pakken er alvorlig, og ville satt de aller fleste ut av spill. Det som før var helt naturlig for henne ble tatt i bruk, nemlig «manipulering». Flere avtaler med Frida og meg ble «pyntet på» og i beste fall kunne vi godkjenne det under tvil som «godkjent aktivitet». Frida var på saken innen 2-3 dager. Hun tok kontakt med meg og sa hun tvilte på om Ida gjorde det hun hadde lovt.
«Jeg har fulgt med og har henne helt klar sa jeg. Vi må respondere tvert, men vi må gi henne muligheten til å være ærlig først»
Jeg og Frida hadde møte hvor vi la strategi.
«Frida, hvis vi gir etter nå så mister vi henne, all min erfaring tilsier det. Strategien er klar, du er nå du virkelig vokse inn i rollen din som coach og støttespiller. Du kommer akkurat nå til å bli den styggeste og slemmeste edderkoppen i Ida sitt liv, men det går fort over, maks en dag eller to, så elsker hun deg igjen. Hvordan hun takler motgangen avgjør om hun mislykkes fra nå, eller fortsatt har sjanse til å lykkes. Jeg vet hvordan sette skapet på plass. Du må være beinhard, men ganske fort veldig støttende. Ingen andre vil forstå hva, og hvorfor vi gjør dette nå i denne situasjonen hvis de fikk vite hva vi er i ferd med å gjøre. Kun hvis de har erfaring og gjort lignende før, og vet hvordan. Frida er du klar for å være drittøff?»
«JA»
-Frida
Vi gikk nøye igjennom planen så øvde vi på hverandre, hva vi skulle si, hvordan reagere. Kun øyne på målet, ikke gi etter for gråt, manipulering, KUN MÅLET, ingen følelser.
Begge ringte Ida uavhengig av hverandre, vi ga henne begge sjansen til å være ærlig, 100% ærlig, ikke 50%. Vi fikk 85%, og det er IKKE godt nok. Da var planen ufravikelig. Frida tok opp røret og overbringer beskjeden:
«Ida. Vi mener du ikke er 100% ærlig med oss. Derfor mister du Rune som coach. Null telefoner, ingen sms, ingen messenger. Planlagte veiing til helga blir det ingenting av. Rune er kjempeskuffa, men ufravikelig. Han er streng og krever full ærlighet. Han har sagt at du kan få møte han om 5 uker, men KUN om du gjør alt JEG sier uten å syte og klage»
Ida ble sint, skuffet og forbannet. Hun gråt, men Frida var beinhard slik vi øvde på.
«Ida, du skal ikke gi opp nå. Nå skal du være så flink at han MÅ ta imot deg igjen.
Tenk at:
«Du ska faen mæ ska vis hain»
Hvis du er flink, gjør alt jeg sier, så må han ta imot deg igjen, hvis ikke får han bråk med meg, og da er han i trøbbel. Ida kjemp deg inn på laget igjen, er du klar?»
Etter litt snufs og gråt kom det omsider et ja 😊
Offerspill!
Jeg og Frida spilte «sjakk» på høyt nivå den dagen vi tok den avgjørelsen. Vi ofret «tårnet» til Ida slik at hun ville kjempe. Ida trodde «tårnet» som satt på kunnskap plutselig var borte, og det var opp til henne å kjempe seg igjennom fasen. Hun var plutselig nå «en bonde» som måtte kjempe seg over brettet for å bli «ny dronning».
En bonde som var under konstant angrep fra «motspillerens brikker» som består av oppgitthet, fristelser, usunn mat, alkohol og alt som kunne vippe henne av pinnen. «Den sorte enka, eller hennes egen dronning» kjempet rundt henne og slo ned all motstand, flyttet alle hennes brikker rundt i forsvar slik at hun kunne gå «et felt av gangen», mest mulig beskyttet, men med stor egeninnsats.
Hun trodde «tårnet» var borte, men kjempet likevel fordi «dronninga» passet på henne.
Etter 5 uker hadde hun gått over hele brettet og var klar for å «byttes inn» fra å være bonde til ei ekstra dronning.
Det var den dagen hun kom tilbake på «laget igjen»
I de 5 ukene kjempet Ida som en helt. Hun gjorde ALT Frida sa når det gjaldt trening og hun gjorde trening på eget initiativ. De var på skogstur, treningssenter, boksetrening, reise til Granåsen hoppanlegg på egenkomponert Tabata som Frida hadde laget med inspirasjon fra 3T sin korona hjemmetrening, og ikke minst hun fant grunner til å gå ekstra på egenhånd. Når Frida ikke kunne være med på langtur til Vassfjellet var Ida tøff nok til å spørre mora til Frida om hun kunne være med henne. Det ble en vill tur på 3 timer 40 minutter. Frida er godt vant med «sunn livsstil», men var hun usikker «kryssjekket» hun alt med meg først. Null muligheter for tvil når hun skulle være coach og inspirator.
Når hun kom på «prøveveiing» igjen 11. september var Ida, blid, positiv og selvsikker, ja selv om det lå en usikker i bunn om jeg fortsatt ville følge henne. Stor innsats, gode resultater gir oss selvtillit mer enn noe annet.
«Selvtillit er ikke noe vi har som utgangspunkt, det er noe vi får av positive opplevelser»
Ida var selvsagt på laget igjen. Det har hun vært hele veien uten at hun har visst det selv, men KUN hvis hun var villig til å kjempe.
For å få den følelsen fikk hun beskjed om og fortsatt kjempe så skulle vi møtes igjen lørdag 3. oktober.
Resultater:
18. april (mål):
- Vekt: 85 kilo
- Bryst: 107 cm
- Midje: 104 cm
- Overarm: 42 cm
- Lår: 71 cm
3. oktober:
- Vekt: 69.9 kilo (minus 15.1 kilo)
- Bryst: 96 cm (Minus 11 cm)
- Midje: 86 cm (minus 18 cm)
- Overarm: 33 cm (minus 9 cm)
- Lår: 59 cm (minus 12 cm)
Ida og Frida tar vare på laget sitt!
Lørdag 3. oktober hadde Rune og mora til Frida invitert nær familie på spekemat. Jeg fikk beskjed om å vaske, støvsuge og alt det der siden hun var på jobb. Full av selvtillit svarte jeg ja uten at jeg skjønte hvorfor, men ikke legg deg borti hvordan jeg vasker, det blir bra nok sa jeg…
Etterpå måtte jeg spørre Frida om råd!
«Jeg og Ida tar det, det er vår måte å takke deg på. Dra på trening du, ikke bekymre deg, hu blir fornøyd»
Vår hemmelige pakt.
Like usikker som Ida var første gang hun møtte meg, takket jeg likevel ja, men man stoler selvsagt på laget sitt.
«Ingen blir god alein»
Frida tar ansvar!
I starten av Ida sin reise fikk hun ikke dele på sosiale media om hvem som hadde hjulpet henne. Hun måtte selv vise at hun hadde nok vinnervilje til å gjennomføre. Etter 12 uker fikk hun lov til å dele bilde av seg selv i ny og bedre utgave, men ikke av «laget sitt». Min vurdering var at det ville føre til stress for Ida i en periode det er lett å miste fokus. Etter 21 uker fikk hun lov til å vise fram «laget sitt». Jeg kunne også dele hennes reise i blogg for å inspirere både henne og andre til å vise at det er mulig. Jeg hadde nærmest lovt henne at bloggen skulle komme ut i forrige uke, men på grunn av høstferie lot det seg ikke gjøre. Jeg er vant til slikt i diverse intervjuer. Det kan ta en måned fra journalisten intervjuer meg til artikkelen er på trykk. Noen ganger kommer det ikke artikkel heller, ja selv etter intervju. Men til Ida med ADHD var skuffelsen lett å lese.
Jeg skulle på reise til Kristiansund og hadde andre ting å konsentrere meg om.
«La oss imponere Rune mens han er borte»
-Frida.
Mens jeg var borte på reise økte de aktiviteten enda litt til. Frida satte opp plan for Ida og hadde kalkulert det slik at de kom «tilfeldig» hjem fra tur til skogshytta Grønlia akkurat i det jeg var hjemme fra reise. De kunne da fortelle meg alt de hadde gjort mens jeg var borte. Frida fortalte henne også at nå skulle Ida få større ansvar i å sette opp plan selv, men hun skulle fortsatt få delta på alt hun ønsket så lenge det passet inn i planen til Frida. Jeg og Frida har snakket om det i møter før jeg dro.
Man må øke sitt eget ansvar for å lykkes hele veien. Vi snakket om egeninnsats og ærlighet som hovedfokus i veien videre. Der ligger nøkkelen!
Moskusen
v39m0p
IBSpqCtbsMjHrV
Fantastisk artig å lese, dere har gjort en fantastisk jobb alle 3👋 Dette har vært råviljestyrke 👋👋👋!!!
NÅ SINE MÅL, FØLE SEG BEDRE OG HA ET SUNNERE LIV💪😄Masse lykke til videre🥰