«Ingen blir god alein» er det postulatet jeg oftest skriver i bloggen. Uten gode støtttespillere er man nærmest sjanseløs i å lykkes med hva det enn måtte være. Jeg likte setningen til Hitman i hans siste blogg svært godt:
«Uten støttespillere og folk rundt deg til å dele gledene i livet med er det bare trist og platt.»
Slik er det også for meg og den dagen jeg skjønte dette fullt ut så hadde jeg sjanse til å nå de mål jeg og coachen har satt på vegne av helsa mi. I belønning får vi et blomstrende vennskap som vi drar nytte av i de ulike utfordringene vi ellers har i livet.
Jeg har framhevet mange av mine støttespillere siden starten av bloggen, alle viktig på hver sin måte. I bakgrunnen har jeg en utrolig viktig støttespiller som har vært meget anonym for folk flest. Ut fra mitt ståsted er han et geni på data og tekniske løsninger. Han kjenner meg svært godt og vet hvordan jeg tenker og kjenner til mitt ambisjonsnivå på ulike felt. Han kommer ikke fra biljardmiljøet og det er godt å få innspill og råd «fra utsiden»!
ModeraTorInge!
Bloggens moderator (og administrator) heter Tor-Inge Johansen og vi vokste opp i samme borettslag. Han er 2 år yngre enn meg. Vårt vennskap vokste seg solid i voksen alder (etter vi ble 20 år). I ungdommen drev jeg stort sett på med idrett, mens jeg antagentligvis betraktet han som en datanerd. Ikke det at han ikke er interessert i idrett, men da jeg var tidlig tenåring så mente jeg vel at de som ble god på data var «litt sære». Hva i all verden skal vi bruke data til annet enn å spille spill var mitt synspunkt. Først da jeg ble tidlig voksen fant jeg ut at jeg likte denne datanerden ikke bare godt, men svært godt.
Hvem trodde at datanerder ikke fant på sprell i skogen? Her ved Lavvoen på Vådan.
Han har mange ganger vært oppgitt over mine svake kunnskaper i data, men likevel har han stilt opp gang etter gang for å hjelpe både meg og biljardklubbene jeg har vært involvert i. Han har laget uttalige innbydelser og løsninger på data og han har vært så grundig i sitt arbeide at jeg enkelte ganger nesten har fått gnagsår i rumpa. En uskreven regel har nemlig vært at jeg må sitte ved hans side når han jobber med noe jeg har svært lite kunnskap og interesse for. Det blir litt sånn som om jeg måtte se oppe i bilmotoren mens bilmekanikeren har service på bilen. Nå er det likevel slik at det er mine ideer han hjelper meg med og stiller opp for, så da må jeg nok bare være flink bisk og sitte ved hans side. I forhold til bloggen så slipper jeg nå for det meste unna. Jeg sender tekst og bilder og han fikser lay-out. Innimellom møtes vi likevel «over bloggen» og da like mye for prate om andre ting.
Han prater litt med seg selv iblant mens han driver på med tekniske løsninger. Han bruker faguttryk som jeg ikke skjønner noen ting av. Jeg aner simpelthen ikke om han har problemer eller har full kontroll så for noen måneder siden måtte jeg bare spørre om han fikk til det som han skulle gjøre. Han ga meg et blikk som ikke kunne misforståes og kontret:
«Har jeg noen gang ikke fått til det du har spurt om»?
2 minutter etter var problemet løst.
Når det gjelder bloggen er det utrolig viktig for oss å ha en slik støttespiller. Hadde jeg skulle lært meg alt dette ville jeg bruke for mye tid og det ville gå ut over trening og restitusjon. Jeg konsentrerer meg om trening, hvile, restitusjon, søvn og korrekt næring. Helt ærlig blogger vi for at det motiverer oss til å nå de mål vi har satt oss. Bloggen forplikter oss til å gjøre en god jobb over tid. En positiv bieffekt vil være at andre blir motivert gjennom vårt arbeid. Dette skaper igjen ny motivasjon for oss. I dag skriver jeg de fleste tekstene og har stor kunsterisk frihet. Det samme har Hitman på sine blogginnlegg. Vi må stole på hverandre og svært sjelden korrigerer vi hverandres tekster. Den samme kunsteriske friheten har moderatoren fått av oss til å endre dårlige oppbygde setninger, eller at tekstens budskap kan misforståes av de som leser det. Det er godt å ha noen man stoler på 100% i sånn henseende. Tor-Inge har nesten alltid vært den første som har sett de mest utleverende bilder av meg, og vært den første som har lest og hørt de mest intime delene av mitt liv før vi deler det på bloggen. Han er en meget god rådgiver og en mann jeg stoler på. Alle trenger slike personer i livet sitt, også jeg. Hvem skulle tro det var datanerden som hadde disse kvalitetene?
Etter litt mas så kom godsmilet og vinnerholdningene fram…
Like før livsstilsendring!
Mot slutten av 2007 var helsa mi så dårlig at jeg meldte meg nesten helt ut av biljardmiljøet. Jeg var mye hjemme, men jeg hadde en spesiell venn jeg brukte en god del tid sammen med. En jeg syntes det var godt å være sammen med og som på en måte fikk meg til å glemme at helsa var på bunnivå gjennom det å bare være en god venn. Jeg fortalte Tor-Inge den gang at jeg hadde tenkt å endre livsstil, men jeg ønsket å gjøre det gradvis og ved nyttår 2008. Han var virkelig en av de som så hvor ille helsetilstanden var. Han bodde den gang i 2.etg i blokk i samme boretslag vi vokste opp i. Jeg måtte parkere bilen så nære oppgangen som var mulig og lovlig. Jeg måtte ha pause på veg opp trappa både i 1 etg og midt imellom 1 og 2 etg. Jeg brukte flere minutter på å ta meg igjen når jeg kom inn i leiligheten. Mens vi så film så måtte jeg oppe å gå flere ganger. Jeg hadde «rastløse føtter» fortalte jeg Tor-Inge.
Hva er det for noe da spurte han meg om».
«Tror det har noe med alt sukkeret jeg har i meg, aner ikke helt sa jeg.
«Vi googler» sa Tor-Inge.
Vi fant vel ikke noe på rastløse føtter i første omgang.
«Hva blir det på engelsk» da sa jeg.
«Hmmm, vi prøver «restless legs» sa Tor-Inge
Ha ha ha ha, latteren stod høyt i taket. Det heter faktisk restless legs sa han videre. Vi leste oss opp på temaet og noen andre livsstilsykdommer som var relevante. At jeg på den tiden hadde vært impotent på grunn av min livsstil i ca 3 år fikk han først vite et par år senere da han hjalp meg med en søknad i forhold til NAV.
Det spesielle og gode med Tor-Inge var at han viste meg respekt uansett hvordan min situasjon var. Han var med på å legge forholdene til rette slik at vi kunne ha det koselig sammen og på en slik måte at jeg fikk en «time-out» fra hverdagen. Vi hadde fokus på godt humør og glede. Han ga meg forståelse for at jeg måtte angripe mine utfordringer på min måte. Uten at han sa det direkte visste jeg at han ville hjelpe meg, ja på sin anonyme og gode måte som han alltid har gjort. Konfronterende og ærlig, men alltid på en god måte. Ikke redd for å si hva han mener, med andre ord ingen dans rundt grøten. Sånt liker jeg svært godt.
Da jeg spurte han om han ble med på tur for å blant annet snakke om bloggen og denne teksten var han seg selv lik:
«Jasså, er jeg verdig å gå tur med deg? Jeg fikk bare gå tur med deg da du var over 200 kilo og det var veldig bra trening for meg såvidt jeg husker»
Der fikk jeg den…
«Ingen blir god alein»
Corleone
Ja det er viktig at man har en god støttespiller i livet sitt 🙂 hjelper begge veier det 😀