Det er bare en av deg!

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har stått foran speilet i gangen, pekt på meg selv og sagt:

«Det er bare en av deg, du er best, ha deg ut og gjør jobben»

Samtidig vet jeg at det er mange som er sterkere, løper kjappere, noen har gått ned flere kilo enn meg, andre har gått ned kjappere, veldig mange er penere eller kjekkere. Jeg driver ikke noen konkurranse med noen andre enn meg selv.

Det jeg nemlig vet er at jeg er sterkere, kjappere og faktisk penere og kjekkere enn jeg var da jeg var stormoskus på ca 250 kilo. Det er bonusen etter lang hard kamp og strukturert arbeid over tid. Visst har jeg møtt motgang, ja mange ganger. Perioden 2011-14 var motgang med vektoppgang på ca 40 kilo (fra ca 150-190 kg) og bare jeg kunne gjøre noe med å endre fokus, til riktig fokus.

Disse tankene og setningene er et verktøy for at jeg skal nå mine mål, ja helt siden starten av del en 1. januar 2008. Jeg er inne i del 3 nå med løshudsoperasjoner. Jeg har forberedt meg mentalt på at del 4 etter operasjoner vil være den hardeste, nemlig holde vekta i sjakk som et normalt menneske. Et normalt menneske går litt opp og ned i vekt, men i lengden er det sunneste og å ha noenlunde jevn vekt. Ei komfortabel vekt for meg ferdig operert vil være 105-110 kilo. Det er en strategi rundt det også. Stor muskelmasse gir meg muligheten til å spise mye mat. Det er komfortabelt og lettere og leve med.

God dag, takk for maten og ha det bra

Mars. Fullt fokus på trening. God karakter? Da gir du litt ekstra…

Gøran Sørloth satte ord på ting som jeg har hatt fokus på, nemlig være høflig, hyggelig og ha godt humør. Er jeg derimot under strukturert trening og spesielt inne med Hitman er det en annen sak. Jeg ønsker liten eller ingen kontakt med folk som trener rundt oss. Et nick, eller hei er derimot en selvfølge. Jeg er på trening for å gjøre en god jobb og ingenting annet. Selvsagt har vi glimt i øyet og har det moro, men vi kan ikke kaste bort tida. Det er stor forskjell på moskusen på veg inn til trening/under trening og under kaffen etter trening. Det er urettferdige lag som vi sa på barne og ungdomskolen…

4 måneder etter operasjon er jeg minst like sterk som før operasjon om ikke sterkere. Torsdag 2. mars tangerte jeg persen på push-ups med 40 kilo på ryggen. Jeg brukte rekonvalesens perioden (inkludert infeksjon) til å bli frisk selv om jeg aldri følte meg syk mens det har stått på. Jeg bekymret meg ikke over at jeg ikke skulle bli i god form igjen. Først rekonvalesens, så bygge seg opp igjen. Jeg skal operere 5 ganger til og bekymrer meg ikke unødvendig. Samme tanker har jeg om del 4 av prosjektet.

Jeg forlanger ikke at folk skal forstå hvorfor jeg gjør ting på min måte. Jeg er derimot avhengig at jeg har forståelse fra mine nærmeste venner og familie. Det har vært nødvendig for at jeg kunne gjøre dette med god samvittighet. Den største feilen mange som følger meg gjør er å sammenligne seg selv med meg:

«Jeg har ikke sjanse til å gjøre hva han gjør så da lar jeg heller være»

Det jeg har gjort er svært egoistisk. «Heldigvis» er jeg ufør og kan vie all min tid til dette. Hos enkelte finner jeg likevel liten forståelse for at jeg er ufør når de ser meg løper rundt i skogen, eller tar push ups med vekter på ryggen. Det er ikke min oppgave å forklare dette til andre mennesker. Min oppgave har vært å få støtte fra mine nærmeste slik at jeg kan nå målene mine.

For meg er det enda mer imponerende å se 3-4 barns moren rydde opp rundt seg, skaffe sine støttespillere og virkelig forbedre helsa si enn det jeg har gjort. Jeg vet det går an, mange har gjort det før. Man må bare ha trua på det selv. Uten trua på seg selv er det umulig.

Jeg glemmer ikke alkoholikeren som sa:

«Hvordan kan jeg stole på andre når jeg ikke stoler på meg selv»

Jeg tillater svært få å komme innpå meg på mine tunge dager. Kun mine nærmeste får innpass da, og mine nærmeste treningsvenner. Jeg aner ikke hvor mange ganger har jeg knekt kroppen ut av senga, gått hinkende på do ristende på hodet og ikke ant hvordan jeg skal komme meg på den planlagte treningsturen. Jeg passere speilet på veg til do peker og sier:

«Det er bare en av deg, du er best, ha deg ut og gjør jobben»

Begge veier kan jeg gjøre det, til og fra dorunden. Enda er jeg kanskje ikke klar. Det kan ta timer før jeg er klar. En varm dusj der jeg spyler hofte og knær for å minske smertene. Pakke treningsekk, med mat, drikke og tørt skifte samtidig som Elvis runger over anlegget. Kroppen begynner å bli i orden. Jeg drar for gardina og ser ut. Det kan snø, det kan regne, det er vind. Jeg har bestemt meg for at det ikke er en begrensing, med unntak av storm og lyn. Jeg må ikke være idiot heller…

Jeg kan se ut av gardina sammen med Elvis i bakgrunnen og si:

«Det e bare æ som går dette skogsterrenget i dag, æ e en tøffing»

Jeg snakker meg opp ved å ha trua på meg selv, ingenting annet.

Frykt ikke framtiden

Jeg kan ikke frykte framtiden og si til meg selv at etter operasjoner blir det vanskelig og holde vekta. Det er feil fokus og bortkastet energi, PUNKTUM! Det vil skape usikkerhet i det jeg driver på med, og med usikkerhet øker sjansene for å mislykkes dramatisk. Jeg vet det blir vanskelig, men jeg kan ikke frykte det. Jeg må nyte gleden over all framgang og sette ting i perspektiv. Når jeg «bare» var 200 kilo nøt jeg framgangen over å kunne gå på do på en ok måte, og vaske meg over alt på kroppen. Når jeg var 170 kilo nøt jeg muligheten til å knyte mine egne sko, når jeg var 155 kilo nøt jeg muligheten av å stå på urinal på en flyplass og ikke gjemme meg bort på do, og droppe buksa og sette meg for å få det til. Jeg nøt det å kunne slippe å ha dobbelt flysete, eller være sikker på å komme inn dodøra på fly. Når jeg var 130 kilo nøt jeg framgangen ved å kunne ha ned spisebrettet på flyet. Løshuden gjorde midja mi mye større så det skjedde først på 130 kilo. Jeg nyter hvert eneste sekund jeg har morrasbrød. Det forteller meg at jeg er frisk. Det tok 1 1/2 år med endret livsstil før det skjedde etter 5 år uten.

Med alt dette i minnet går jeg forbi speilet for siste gang før treningsturen:

«Det er bare en av deg, du er best, ha deg ut å gjør jobben»

Moskusen