«Du lure itj en luring»

 Jeg vokste opp i Romolslia i en bydel like utenfor Trondheim. Vi hadde en fin oppvekst selv om livet bydde på sine utfordringer. Jeg var en ener på skolen, og ener i de idrettene jeg valgte å satse på. Jeg trodde godt om meg selv, dog på en annen måte enn jeg liker å framstå i dag. Den gang mente jeg tjukke folk var dumme eller late, og samme tankene hadde jeg om de som sleit på skolen. Heldigvis har livet lært meg ei lekse…

På Flatåsen ungdomsskole satt jeg alle engelsktimene sammen med en av de som sleit på skolen. Vi hadde en engelsklærer av den bedagelige sorten. Han samlet ikke inn gloseprøvene for retting, men elevene byttet bare med sidemann. En glimrende lærer for meg som tok alt kjapt, men helt sikkert verre for de som sleit. Jeg må innrømme i ettertid at jeg hadde mye «skjult moro» mens jeg rettet gloseprøven til sidemann. Jeg gikk ut av ungdomskolen med flere S enn Meget, og karakeren G var uakseptabelt for meg. Jeg burde kanskje hatt karakteren G i musikk, men jeg skrudde på sjarmen og fikk det som jeg ville til slutt…

Så var det denne sidemannen da. Ikke bare sleit han på skolen, men han valgte ikke riktig idrett heller. Han begynte med kampsport og det var ikke ordentlig idrett for oss som elsket ballsport. Vi var aldri uvenner, men vi hadde våre fighter på ungdomskolen. Aldri slåssing, men mer litt sånn brunst som haner har når de møtes. Lite ante jeg den gangen jeg sprang etter han i 9. klasse at om jeg hadde fått tak i han var det jeg som ville fått rundjuling og ikke omvendt. Jeg fikk heldigvis aldri tak i han da han var alt for smidig, og kampsportutøveren hadde lært at kunnskapen kun skulle brukes i selvforsvar.

Møte seg selv i døra

Fra 9. klasse og til slutt som 35 åring.

Jeg vet knapt nok av noen som har møtt seg selv så mye i døra som meg. Jeg ble tjukkest av alle jeg kjente, og jeg ble uføretrygda som 33 åring. Jeg hatet og bli undervurdert som tjukkas fordi jeg hele tiden visste hva som egentlig bodde i meg. Mye av de samme følelsene hadde sikkert også sidemannen min i engelsktimene på ungdomskolen. I dag skriver han bedre engelsk enn meg, og han snakker også språket flytende og bedre enn meg.

Jeg helt sikker på at han mange ganger har tenkt tanken:

«Æ ska faen mæ vis dem»

Her er bloggen jeg skrev om emnet: æ ska faen meg vis dem

Roy Rolstad 

Sidemannen i engelsktimene heter fortsatt Roy Rolstad. Han bor nå i Oslo. Jobber i fengselsvesenet, har eget firma hvor han holder foredrag og er instruktør i kampsport. Han har sort belte i 3 kampsporter, 5. Dan ITF Taekwon-Do, 4. Dan Hapkido og 1. Dan i Kali Sikaran. Roy Startet i Trondheim Taekwon-Do klubb.

Jeg har hatt 3 treninger med Roy siste 2 årene. 2 ganger på Hit The Gym i Trondheim, og en gang i kampsporthallen i Oslo. Treninga vi hadde i Oslo var en av de mest intensive jeg har vært igjennom i hele mitt liv. Han kjørte meg helt i kjelleren og piska meg rundt i 1 1/2 time. Etter treninga smilte han sitt bredeste dollarglis samtidig som han sa:

«Der fikk du for ungdomskolen»

Etter alle 3 treninger har vi satt av tid til kaffe, prat og refleksjoner. Jeg har spurt han om hvordan han har kommet dit han er i dag. Jeg er ikke bare imponert bare over engelskkunnskapene hans, hans selvsikkerhet som instruktør, men også evnen til å nå de mål han har satt seg:

«Det har vært en hard kamp, helvetes mye jobb, men man må ALLTID ha øyet på målet. Jobber man strukturert over tid kan nærmest hvem som helst nå sine mål. Hardt arbeid slår talent alle dagene i uka.»

Setter vi disse tankene i perspektiv så har vi beviset liggende framfor oss. Beviset ligger ved vår pult i engelsktimene på ungdomskolen.

Juletrening 

Vi trener på å reise seg fra gulvet bakt inn i elementer fra kampsporten.

2. juledag hadde jeg booket Roy for trening på Hit The Gym. Jeg glemmer aldri treningen vi hadde i jula for 2 år siden. Jeg var den gang ca like stor som Fleksnes er i dag og nå var selvsagt også Marve med. Jeg var 163 kilo i jula 2014. Treninga varierer mellom bøy/tøy, eksplosivitet og funksjonell kropp. Alt skal gjøres med attityde og bestemthet.

«Gjør alle øvelser med intensjon i hver bevegelse
Bruk frustrasjon til noe positivt! Overfør det til treningen.
Irritasjon er energi, kanaliser det inn i øvelsene»
– Roy-

Roy lærer bort attityde på trening.

Roy bringer både meg og Fleksnes «back to basic». For tjukkaser er det like vanskelig å reise seg fra gulvet på samme måte som barn skal reise seg før de har lært å gå. Han forteller hvordan han lærte bort dette til dattera si bakt inn i lek og moro. Det er faktisk akkurat det samme han gjør med oss. Han bruker kampsportens grunnteknikker for å lære oss noe som er elementært for normalvektige. Vi fikk virkelig kjenne på kjernemuskulaturen som vi er avhengig av for å nettopp ha en funksjonell kropp i hverdagen. 1 1/2 time var over på et blunk.

«Buddahrulling» og kjernemuskulaturen får kjørt seg…

Etter treningen spurte vi om han noen gang fått bruk for kampsporten. Vi fikk ikke det svaret vi hadde forventet:

«Ja, hver dag! Det handler om å være et godt medmenneske! Gjøre gode gjerninger, ta vare på folk rundt deg!»

Sprekeste 44 åringen jeg vet om.

Så kan man spørre seg selv hvis vi drar tiden tilbake til midten av 80 tallet. Hvem gjorde de riktige valgene? Mange av de jeg drev ballsport med sliter med slitte knær og ledd. Jeg mest fordi jeg ble tjukkas, men noen skader fra idretten henger også med. Jeg hadde valgt ballsport uansett. Det var og er på mange måter min lidenskap. Roy er i dag den sprekeste av alle de jeg gikk på ungdomskolen med. Selv om han er høflig og ydmyk vedder jeg han fra tid til annen tenker i sitt stille sinn:

«Du lure itj en luring og æ ska faen mæ vis dæm»

Moskusen