Genfeil knekker ikke skjønnhet!

Jeg har skrevet om motivasjon fra alle mulige vinklinger siden jeg ble opptatt av temaet. Jeg er helt avhengig av min egen motivasjon for å nå mine mål. Jeg brukt velkjente «mentorer» som Nils Arne Eggen, Øyvind Hammer og også Per Fugelli. Jeg har plukket ut det som har vært relevant for mine mål og satt det i system.

«Motivasjon må komme fra ditt eget hjerte, mens inspirasjon henter man utenifra»

Mye av inspirasjonen finner jeg likevel like rundt meg, jeg må bare være villig til å oppsøke den. Jeg har skrevet om Roger Nesshaug med progressiv muskelsykdom, Eva Evine Heramb med kreftdiagnose og Georg Lunga med bekhterevs. Alle disse har en fellesnevner, nemlig sunn livsstil for å holde sykdom og diagnose i sjakk. Alle disse har lært meg at selv om man velger å leve sunt så er det en normalitet i det de gjør. Om sunn livsstil blir altoppslukende så virker det mot sin hensikt. Det må være rasjonelt og levbart. Selv om enkelte dager er tunge gjør de sine valg om sunn og aktiv livsstil med glede. Jeg elsker å se gnisten i øynene til disse som gjør sine valg med et helt annet utgangspunkt enn de aller aller fleste. De har lært meg at man selv kan styre mye av gleden ved livet ut i fra de valg man tar.

Genfeil knekker ikke skjønnhet
I dag skal jeg dele enda en sterk historie. En historie som setter ting i perspektiv og motiverer meg. Visst er dama flott å se på, men det er ikke den skjønnheten som inspirerer meg. Det er den indre skjønnheten og gnisten som inspirerer meg. Hun har gått igjennom svært mye siste 12-13 årene. Hennes mor ble plutselig alvorlig syk og døde etter kort tids sykeleie. Moren var bærer av en genfeil som på folkemunne kalles «brystkreftgen»

«Det finnes to typer, brca1 og brca2 og kalles gjerne brystkreftgen. Genfeilen arves fra mor eller far, og det er 50% sjanse for å arve den. Om man ikke arver genfeilen stopper den der og man vil ikke videreføe den til sine barn. Ikke alle som har genfeilen utvikler kreft, men risikoen ligger tett opp til 90%»

Ragnhild Fredrikke Selvaag.

En sterk historie

3 ganger løp vi opp denne bakken til Rønningen gård. Er noen usikker på om denne dama føler seg som fullverdig kvinne? Ingen kan se på henne hva hun har gått igjennom. Livsgleden og energien overskygger den tunge perioden hun har vært igjennom.

Filmen er tatt av Karianne Snøan Iversen.

Jeg kjenner Ragnhild fra før. Traff henne førte gang for ca 25 år siden på festtur med felles venner og noen ganger etter det helt tilfeldig i sosiale sammenheng. En nyttårsaften har vi også feiret sammen med andre venner. Jeg husker ei livsglad jente med godt humør, snert i meldingene og masse energi. Det er ca 20 år siden siste gang vi så hverandre. Vi er venner på Facebook og etter en status jeg hadde der inne i vår skrev hun at det hadde vært hyggelig med tur siden vi hadde vært gjennom noe av det samme, nemlig hudopersjoner. Jeg var akkurat kvalifisert til fjerning av løshud rundt bryster etter å ha tatt buk året før. 5. desember skal jeg fjerne sete/flanker og tenkte det var en perfekt anledning til å spørre Ragnhild om hun ville dele sin historie gjennom bloggen. 28. oktober gikk vi tur fra Granåsen til Rønningen skogsthytte i øsende regnvær. Jeg fikk en utrolig sterk historie servert nærmest uten filter.

Det Ragnhild ikke visste var at jeg tok min vanlige sjekk på Facebook for å sjekke om hun var kvalifisert til tur sammen med meg og resten av turfølget på forhånd. Jeg scroller noen måneder tilbake på Facebook for å sjekke «hverdagsfokus». Det er aldri aktuelt for meg å ha med noen som er mest opptatt av forkjølelse, influensa, syke barn, dårlige lærere, hvor fælt det er å bo i Norge osv osv. Det er bortkastet energi i mitt prosjekt. Jeg vil ut i skogen i alt slags vær og det skal gnistre av oss med minst mulig syt. Får jeg med meg kunnskap og ny inspirasjon i tillegg er det gull verdt. Ragnhild er det jeg kaller superkvalifisert.

Jeg så Ragnhild var turvant, hadde hund, datter hun er svært glad i, og ikke minst, «riktig fokus». I en kort telefonsamtale på forhånd sier jeg:

«Ragnhild, jeg ser du er turvant så jeg trenger vel ikke å instruere deg i hva du skal bruke av klær på denne tiden av året?»

«Full kontroll» rapporterte hun…

Joda, jeg møtte samme jenta som for ca 20 år siden, litt eldre slik som meg, vakker, like glad og positiv, utadvendt, og mer selvsikker enn da hun var yngre. Hennes historie må ha gjort henne enda mer selvsikker var min vurdering…

I 2005 ble hennes mor svært syk og døde kort tid etter bare 57 år gammel. Hun hadde genfeilen brca1. I stor sorg over hennes mor sykdom sjekket Ragnild om hun også var bærer av genfeilen. Kun 18 dager før sin mors død fant hun ut at også hun var bærer slik som sin mor. Det er vanskelig å sette seg inn i kaoset som foregår i hodet ved slike livskriser. Først tapet av sin mor, så få vite at man var bærer av samme genfeil. Det var ca 90% sjanse for at hun led samme skjebne hvis hun ikke gjorde grep. Grepene som måtte taes var en ny stor sorgprosess. Hun var nå 31 år, ønsket seg flere barn, men beskjeden var brutal. Hun måtte fjerne både brystene og eggstokkene. Sjansen for å bringe genfeilen videre til sine etterkommere lå også inn i kalkylen.

«Herregud, jeg kommer til å slutte å være kvinne, ingen flere barn, hva er jeg verdt nå?»

5 lange år med vurdering, med mye kaos i hodet tok hun endelig valget i mars 2010 om å fjerne eggstokkene og september samme år fjernet hun brystene. Allerede ved første operasjon oppstod det komplikasjoner. Hun mistet mye blod og måtte ta flere blodoverføringer. Det var store smerter. I gjennoppbyggningen av brystene fikk hun betennelse/infeksjon og måtte igjenom nytt smertehelvete. Reoperasjon etter ei uke og legene var usikre om hun måtte ha protese på det ene brystet.

«Hva om de ikke får til å bygge opp det ene brystet, må jeg gå rundt med en pupp resten av livet da?»

En stor krisesituasjon med store smerter, ikke ane om operasjonene blir vellykket, ikke ane om man berger livet, usikkerhet om sin egen kvinnelighet. På grunn av inmobilitet, hormoner via medisiner, økte også vekta kraftig, ja helt opp til 99 kilo. Det er svært mye når man er 165 høy og normalt har ei matchvekt på rundt 60 kilo. De negative opplevelsene ville liksom ingen ende ta.

Siste operasjon tok hun i mai i år. 13 operasjoner er nå gjennomført og Ragnhild føler seg på mange måter i mål med den delen av prosjektet vel vitende om at kroppen er i stadig forandring, proteser må ha korrigering osv osv.

Gnisten 
Til tross for en utrolig sterk historie ser jeg en gnist som det er mange forunt å ha. Ingen kan se på Ragnhild ute i skogen at hun har gått igjennom det hun har gjort. Hun er en stolt kvinne som deler sin historie usminka. hun har ingen intensjon om å slutte å leve, ei heller jobbe.

«Før ble jeg husket som Ragnhild med puppene, med de store puppene. Vet du hva Rune, i dag kan jeg si jeg er Ragnhild med de flotte puppene. Kirurgene har gjort en fantastisk jobb. Det er vanvittig å være så heldig som jeg er med så utrolig dyktige kirurger»

Tenk på etter alt hun har vært gjennom så sier hun at hun er heldig. Det setter et vanvittig perspektiv for meg.

«Rune, du er tjukk og har muligheten til å gjøre noe med det, det er opp til deg selv hvor mye du vil»

Med Ragnhild sin historie så skjønner jeg at jeg er griseheldig.

Moskusen er ikke redd for å spørre når vi går på slike turer:

«Hvordan oppleves det å gå med de nye puppene følelsesmessig. Jeg har mistet litt av følesen jeg hadde på magen i fjor, men det meste har kommet tilbake, men blir nok aldri helt det samme igjen»

Moskusen

«Puppene blir fort kalde og jeg fryser lett der, det er ikke noe seksuelt med dem lengre, i hvert fall ikke for meg, men «all in all» er jeg superfornøyd»

Ragnhild.

Selv om Ragnhild sa hun var turvant så fant moskusen fort ut at hun møtte i feil skotøy i øsende regnvær. Hun har lovt meg riktig skotøy på neste tur…

Ragnhild er i dag tilbake ca hvor hun ønsker å være vektmessig også. En direkte konsekvens av at hun tenker mest mulig riktig, rasjonelt og har sprudlende energi. Kroppen har tatt seg igjen mest mulig etter mange operasjoner, hun er mye ute på tur med hunden sin og venner i skog og mark. Det gir mentalt påfyll, god helse samtidig som bevegelse også brenner kalorier. Det handler om å angripe kampen mot kiloene på mest mulig rasjonell måte også. For Ragnild var ikke kiloene det viktigste, det handlet om å berge livet først, og føle seg som kvinne igjen. Dæven døtte du har jammen meg klart kiloene i tillegg.

Ragnhild er selve symbolet på et ofte brukt postulat i bloggen selv om at alle vet at det har vært svært tunge stunder:

«Ingenting stort er bygd uten entusiasme»

Ofte har jeg sagt at man må sette ting i perspektiv. Ragnhild har virkelig gjort det ved å dele sin historie. Tusen takk skal du ha for at du deler dette så naturlig og usminka selv om det er svært alvorlig tema. Du satte hodet mitt på plass slik at jeg gleder meg til resultatet etter neste operasjon.

Moskusen