Da er det endelig jul igjen. Tid for kos sammen med familie og venner, samt diverse utskeielser for de aller fleste. Jula er ofte en utfordring for de som strever med å opprettholde en noenlunde sunn livsstil. Det gjelder ikke bare for de som sliter med vekta, men også de som sliter med rus.
Jula for min del har betydd store måltid med julemat avløst av store mengder søtsaker. Vel vitende om at det er det som skjer mellom nyttår og jul som teller, og ikke det som skjer mellom jul og nyttår. Det er lov å kose seg i jula. For en moskus med ekstrem overvekt så ble jula liksom et alibi der man bare gjorde slik som alle andre. Problemet var bare at «julelivsstilen» fulgte moskusen året rundt. Det blir litt som som alkoholikeren som fester i helgene med grei samvittighet siden «alle andre» gjør det, mens strevet kommer på hverdagene da «de andre» ikke synes det er normalt å ta seg en fest.
Jeg har planlagt jula nøye i år slik som jeg gjorde i fjor. Med et år ekstra med sunn livsstil i bagasjen, er det mye lettere enn noen gang å være forberedt. Slik som en rusavhengig setter fokuset inn på å unngå sin største last, nemlig rus, så har jeg bestemt meg for å unngå min største last som er sukker. Visst kunne det gått bra med et kakestykke eller to, eller ei sjokoladeplate for den saks skyld, men det vet man aldri. På samme måte tror jeg alkoholikeren har det. Det kan gå bra med 2-3 øl til julematen, men sjansen for å havne «utpå» øker dramatisk.
Jeg har nettopp vært på reise og avkobling og vil påstå jeg har levd meget normalt. Kos i helgene samt trening 3-4 ganger i uka med eneste formål om å få god energi ut av treningen. Det er det som er å leve normalt. Det var godt å slippe jakten etter resultater. I år som ifjor så har jeg avtalt trening på juleaften. I juni bestemte jeg meg for å ha som ambisjon om å trene 600 effektive timer innen 30. desember. Lillejuleaften (i skrivende stund) står jeg på 597 1/2 time, og da er selvfølgelig 2 1/2 time planlagt på juleaften. Det er den beste julegaven jeg kunne gi meg selv. Det har selvsagt vært avhengig av at jeg har holdt meg frisk. Bank i bordet, jeg har ikke vært syk på snart 2 år. Kun litt smårusk i halsen og det hindrer slett ikke lett trening. Det er derimot viktig å holde fokus på god hygiene og å skifte til reint/tørt tøy under/etter hver eneste trening. Det er også viktig med nok søvn/restitusjon og riktig næring. Moskusen er en heldiggris og kan sette seg til ferdig dekka bord etter trening både juleaften, 1. juledag og 2. juledag. Jeg har valgt å finne tid til trening alle disse dagene. En dag til med summetone før året er omme er også innvilget, men det er enda ikke bestemt når. Målet er å nulle i jula i år som i fjor. Med en viss aktivitet så betyr det at jeg kan spise julemat slik som alle andre hele jula igjennom. Søtsaker er derimot strengt forbudt for min del.
Feelgoodtrening juleaften (skrevet kvelden på juleaften)
Den harde kjerne på trening på juleaften: Spifire, Haakon Gussiaas, Moskusen, Kristin Sneeggen og Hitman.
Allerede i juni bestemte jeg meg for å gå for 600 treningstimer innen året var omme. Det var et av de langsiktige målene jeg satte meg. En konsekvens av et slikt mål er resultater innen det jeg egentlig ønsker, nemlig gå ned i vekt på en sunn måte. Lange, lange, treningsøkter med varierende innhold og intensitet er det som har vært løsningen for å forbrenne mest mulig fett. Hitman har hatt regien på 2 av ukas treninger, og det er veldig motiverende å ha en coach som ønsker å nå samme mål som utøveren. Jeg føler han brenner for prosjektet i hjertet sitt og det gir meg en herlig «drive» for å stå på økt etter økt. Hans kunnskap om trening, restitusjon og kosthold har vært uvurderlig for meg. En kunnskap han har gitt meg intravenøst siden oppstarten for over 15 måneder siden. Samtidig har jeg har gitt ham kunnskap tilbake om hvordan livet til en ekstremt overvektig er. Det er svært viktig for meg å dele den kunnskapen jeg har med de som støtter meg på ulike måter. Det handler om å gjøre hverandre gode.
«Ingen blir god alein»
«Spitfireups»
En av de som virkelig har inspirert meg er PT på Hit The Gym Anette «Spifire» Leistad. Jeg håndplukket henne til å være min mors PT i hennes livsstilsprosjekt. Min mor var 91 kilo 22. januar og i slutten av juni hadde hun nådd sitt mål. Hun var da 66 kilo og hadde nesten beholdt all muskelmasse. Nesten et halvt år etter har hun holdt vekta og er sprekere enn noen gang. Spitfire lærte min mor å være selvgående, og hun har styrt sin egen trening siden sommeren.
Allerede i februar inngikk jeg en avtale med Spitfire om å ha som mål om å trene for å klare å ta en push up med henne på ryggen. Det ble godkjent av Hitman, men han skulle bestemme når jeg var klar. Han la opp treningsprogram slik at jeg gradvis skulle øke styrken i denne øvelsen. Dessverre fikk jeg «tennisalbue» i april og prosjektet ble lagt på is. I høst har armen blitt mye bedre og treningen for å nå dette målet ble tatt opp igjen. Jeg hadde veldig lyst til å prøve for 2 måneder siden, men «djævelcoachen» stoppet meg.
«Du e itj klar enda så kule egget. Det e æ som e hopptrener her og du hoppe itj i Vikersund før du har prøvd mindre bakker først».
Vi har nemlig en avtale og den går ut på at jeg er underlagt hans regime under PT og da må jeg pent nok høre etter. På kompistrening gjelder derimot andre regler. Da er vi likestilte og tonen mellom oss er en helt annen. På tirsdag avtalte vi fellestrening med Spitfire på juleaften.
«På juleaften skal du sette utfor Vikersund»
Jeg skjønte umiddelbart hva han mente. Konkurranseinstinktet mitt ble vekket med en gang. På kvelden på lillejuleaften snakket jeg med Hitman på telefonen og Hitman sa først:
«Du, på treninga i morra så gjør vi følgende…»
Jeg avbrøt han:
«Det der kan du bare glæm, du bestemme ingenting på juleaften og alt æ bryr meg om er å ta push up med hu reima på ryggen og å nå 600 treningstima, thats it!
Hitman humra godt…
Spitfire har fått nicket sitt av meg og er utledet fra flytypen Spifire fra 2. verdenskrig:
«Spitfire er et av de lettest gjenkjennbare jagerflyene fra krigen, med sine elegante, elliptiske vinger og slanke skrog. Flyet er kjent for sine gode flyegenskaper, og mange krigsflygere mener det var andre verdenskrigs beste jagerdesign, i alle fall den vakreste. I Storbritannia er Spitfire et kulturelt ikon»
Wikipedia.
Det er «Spifire» jeg har brukt i visualiseringen min for å nå målet. Ingen andre var på en måte verdig å sitte på ryggen min denne dagen. Etter 10 måneder var det altså klart for å prøve. Dæven hvor tent jeg var i dag (juleaften). Et delmål bakt inn i treningsarbeidet for «å lure» meg selv til å ha fokus å glemme tiden når jeg trener. Alt for å nå våre mål innen vektreduksjon.
Yes, i did it! Ikke bare en, men to reps med 60 kilo Spifire på ryggen.
Med til historien hører det også med at jeg ga Hitman instruksjon om at han ikke måtte kutte filmen for tidlig. Jeg vil ha med eventuelle gledesscener. Jeg tok to push ups med Spifire på ryggen og når jeg endelig kom meg opp så stod Hitman der med hånda i været. UTEN TELEFON!!!! Han hadde kuttet klippet idet vi var ferdig og puttet telefonen i lomma. Uten gledesscener etterpå…
«Dæven, æ ga dæ en oppgave å du klart det itj. Vi må prøv på nytt og nåde dæ hvis æ ikke klare det no»
Moskusen.
«Dokk e som et gammelt ektepar»
Sitat Spifire.
Jeg klarte det også andre gang og moskusen var selvsagt strålende fornøyd. Dette har ligget i hodet mitt lenge.
I oppvarmingen tok vi også en artig variant:
Jeg vil takke Spifire for motivasjon over lang tid. Det er heller ikke bare bare å løsrive seg fra familien på selveste juleaften for å sitte på skuldrene til en moskus. Jeg skulle likt å se familien hennes når hun forklarte dette når hun dro ut døra i dag tidlig.
Tusen takk Spitfire!
«Ingen blir god alein»
Corleone
