Gutten med jern-riva!

Gøran Sørloth beskrev det så godt for meg i en av våre samtaler.

«God dag-takk for maten-ha det bra» er tre viktige grunnverdier i livet, Rune.

Hils på folk, takk for hjelpa du får, og vis med hele deg at du gleder til å møte dem igjen. Hvis man setter pris på noen gjelder siste punkt spesielt. De 2 første gjelder nærmest uansett.

Egentlig har disse reglene blitt godt prentet inn i mitt hode fra jeg var 3-4 år gammel, men sagt og formulert på en helt annen måte. Jeg skal fortelle om min barndom og mitt forhold til en person jeg er utrolig glad i, nemlig min stefar. Jeg føler vi har et ubrytelig bånd selv om det er ca 28 år siden han var sammen med min mor. Første gang jeg tok med kjæresten på besøk advarte jeg, og sa hun burde ta med lommetørkle. Ikke fordi det er jævlig trist, men det fortelles historier som er helt ville og ufiltrert fra hans liv så tårene vil trille.

Han har hatt 10 ganger villere liv enn meg, ja både på godt og vondt.

Min stefar ble født helt i starten av 1946, og faren hans kom fra «verdens verste land» etter krigen. Hva han måtte gjennom etter krigen med det stemplet hengende over seg på barnehjem er en grusom tanke. Han vil ikke snakke om det, det er for tungt. Min onkel har likevel beskrevet det kort og brutalt til meg:

«Din stefar måtte sloss fra han var 2 år gammel»

Når jeg var 3 år gammel møtte han min mor. Jeg vokste opp de 3-4 første årene sammen med mor, mormor og 2 onkler i Stabells veg på Byåsen. Jeg var en villstyring og på mange måter en bortskjemt drittunge selv om det var fattige kår.

I en alder av 4 år kom det en mektig «manne-stemme» inn i mitt liv. Vi flyttet til Singsakerbakken som er noen hundre meter ovenfor Studentersamfunnet i Trondheim. Mange av husene i dette området hadde utedo deriblant leiligheten vår i 2. etg. Mannfolkene tisset i vasken på kjøkkenet, mens ved andre ærend måtte man ned trappa og ut i bakgården.

Den utedoen var det skumleste jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg grudde meg nesten hver gang og spesielt på høsten når det var mørkt.

Vi var 2 unger som bodde nært i Singsakerbakken, mens i nabogata Korsgata var det masse unger.

Den ene vet jeg utviklet plateselskapet Stargate så det spiller ingen rolle hvilke kår man kommer fra så lenge man bruker sitt talent.

Korsgata var liksom et annet territorium og ungene i den gata visste godt hvem som ikke tilhørte der. En bitte liten moskus på oppdagelses ferd ble derfor jaget hele gata tilbake med 12-13 stk etter seg. Rundt svingen i starten av Korsgata og oppover bakken. Heldigvis hadde jeg forsprang og løp alt jeg kunne. Jeg skjøv opp porten, og der stod stefar og holdt på med bilen sin. Da var det vel hjelp å få??

«Du må hjælp mæ, aill vil ta mæ»

Han stod i bakgården og holdt på med bilen. Han røska tak i jern-riva, ga den til meg og sa bestemt:

«Skrem dem og brøl så høyt som du kan»

Jeg titta forskremt på han, men et eller annet ga meg trygghet på et eller annet vis så ville jeg fikse det.

Jeg sprang ut av porten med jernriva i hendene, brølte så høyt jeg kunne, og alle 12-13 løp fra meg i frykt. Jeg stoppa ved starten av Korsgata og begynte å tusle oppover igjen og lurte på hva jeg egentlig hadde gjort. Stefar min ville vel skryte meg opp i skyene tenkte jeg stolt??

Jeg var spent når jeg gikk inn porten. Han holdt på med bilen sin igjen, men han hadde nok titta ut etter meg på veg ned bakken vil jeg tro. Han snudde seg mot meg og sa:

«Sånn ja» så fortsatte han bare med bilen sin igjen. Ingen skryt, ingen hyllest bare et signal om at er man rak i ryggen så fikser man opp i det meste selv.

Etter middag samme dag fikk jeg beskjed av stefar om på nytt gå ned til Korsgata, men uten jern-riva. På et eller annet vis følte jeg også dette var riktig. Litt skeptisk var jeg selvsagt, men fra den dagen følte jeg at Singsakerbakken ble en forlengelse av Korsgata. Vi ble samme gjeng og vi ble alle venner.

 

En ærlig kjeltring!

Gjennom min stefar har jeg lært mye om livet. Om koder mellom venner, om ærlighet mellom familie og venner, om å stå rakt ved sin kompis sin side om han er i trøbbel eller har det vondt.

Bruk sjarmen først, hjelper ikke det så vis bestemthet, hvis ikke det heller hjelper så ta fram «jern-riva» å jag dem bort fra deg.

Når jeg var 7år skulle jeg lære et nytt uttrykk nemlig «ærlig kjeltring». Det er bare stefaren min som kan lære bort slike uttrykk som den naturligste ting i verden.

Jeg våkna en morgen og det måtte være helg for ikke skulle jeg i barnehagen. Fra jeg var 5 ½ år gikk jeg til barnehagen selv. Det var en del av det å vokse opp på 70 tallet, ja selv om det betydde å krysse 2 lyskryss og gå under skumle Elgeseter bru. Jeg tipper det var 7-8 hundre meter hver veg til Bloksberg barnehage. På sofaen lå en ungdom og sov og som jeg aldri hadde sett før. I stolen ved siden av satt stefaren min og han ga meg stilletegnet med fingeren sin. Jeg så med en gang at ungdommen kom fra enda mer fattige kår enn oss. Kanskje var han 14 år eller noe sånt. Han tok meg til siden og sa.

«Rune, dette er en veldig god gutt, han har det ikke så bra som oss. Politiet vil ha tak i han og han er livredd for å dra hjem til sin far og han kom heller til meg.

Faren hans er en nær venn av meg, og jeg skal snakke med han. Han er en «ærlig kjeltring» og dette vil gå veldig bra skal du se. Han hadde en vanvittig ro og som gjorde meg trygg på at det faktisk skulle gå bra.

Senere fikk jeg lære mer om hva uttrykket betydde, nemlig være ærlig til sine nærmeste, ja også om man har gjort noe galt. Det er en god lærdom å ta med seg.

Sommeren 79 flytta vi til Romulslia borettslag. Det het Romulslia med U den gang, i dag heter det Romolslia. Jeg var da 7 ½ år gammel. På den tida kjent for en drabantby med litt «lave kår», men likevel himmelrike i forhold til der jeg kom fra. Vi hadde egen do, og til og med dusj og greier. I tiden i Singsakerbakken hadde vi badebalje og hadde dusjedag hos farmor hver fredag, eller hos mormor om jeg skulle overnatt der. Jeg hadde en fantastisk oppvekst i Romulslia. Mange av mine mest solide vennskap gjennom over 40 år kommer derfra. Likevel var jeg innflytter sommeren 79 og samme reglene møtte meg som i Korsgata. På veg hjem fra skolen samme høst fikk jeg to verste bøllene fra samme klassetrinn etter meg.

Jeg banka dem begge 2 utenfor blokknummer 68 og satte meg i respekt. Det er siste gangen jeg sloss så da er det temmelig nøyaktig 41 år siden i skrivende stund.

Mulig var det et talent stefaren min så jeg hadde for i en far og sønn samtale sa han at det burde være unødvendig for meg og sloss slik han hadde gjort siden han var guttunge. Jeg holdt en liten tale eller kanskje var det en historie i konfirmasjonen hos søskenbarnet mitt når jeg var 12 år. Tydeligvis så han en gnist i meg når jeg gjorde slike ting, og han ønsket å trigge meg til å gjøre det jeg likte.

Han sa INGEN skulle ta fra meg drømmene om å gjøre hva jeg likte. Ingen med tittel i hånd skal få lov å trykke deg ned så lenge jeg fulgte mine drømmer, ALDRI. Lov meg det Rune!

Bruk sjarmen først, så bestemtheten, eller så tar du fram «jern-riva». Når jeg spurte om lov til å beskrive vårt forhold 7. september 2020 sa han ja under en forutsetning:

«Historien om jern-riva må med»

Han lo godt når han hørte tittelen for å si det mildt!

Gjennom han har jeg hørt så mye ville historier, men først etter jeg ble «gammel nok». Han har lagt et klart skille på det. Hadde han blåveis når jeg var barn så hadde han sklidd i dusjen eller skalla i noe på jobb. Etter eller annet «naturlig» var det som hadde skjedd, men jeg var skånet fra den harde verden på en finurlig måte.

Jeg flirer godt hver gang han forteller om stjerneadvokat Alf Nordhus som ikke kom til rettsalen i Trondheim på grunn av «matforgiftning». Han satt sammen med meg på «Grotten» kvelden før han og det var ikke matforgiftning vær trygg på det. Blant gutta på kvelden gjelder ingen titler deg, men vi har det moro sammen.

Hvorfor ble Han en så god advokat? Kanskje hadde han en ekstra fordel siden han kjente livets utfordringer på en annen måte enn han kunne lese seg til?

I bladet Kriminaljournalen stod historien om de 2 trønderne som ble møtt av 11 stk utenfor Rosekjelleren etter at det ble tumulter inne i løpet av kvelden. Tullingene prøvde å stjele vin mens vi var på dansegulvet, men vi var meget bestemte (regel nr 2) når vi jaga dem bort.

11 stk venta på oss utenfor. Vi hadde aldri klart det jeg og Styrken hvis ikke «lillestrøm Daniel» hadde kommet oss til unnsetning. Han synes det var for gæli at vi skulle være 2 mot 11 så da ble vel oddsene ganske like når vi ble 3 da tenker jeg så humrer han med sitt kjente smil. De lå strødd i gata når politiet kom, vi stakk av.

Jeg savner de kammeratene som stilte opp ubetinget hvis noe urett var skjedd. Jeg glemmer aldri kammeratene mine, og de har vært mange. De fleste av dem er døde nå. Noen er drept, andre gikk alt for tidlig på grunn av et hardt liv.

Vi ble plukket opp av politiet dagen etter, men vi nekta for alt. Vi satt i avhør og hadde ikke en hudrest igjen på knokene, men nekta det gjorde vi. Det var ikke vi som stjal vin.

Husker du «Hakke» Rune? Han reiste gjennom hele Europa på ferie med rød postsparebok. Ingen stoppet nordmenn i tollen med bil tidlig på 80 tallet. Vi holdt de røde passene opp i vifteform i bilene våre, og ble vinka gjennom alle tollstasjoner på veg til Italia. Selvsagt husker jeg det. Jeg var 12 år og var med på turen. En tolvåring får med seg ALT slik. Det var spennende. De gutta er ikke redd noen ting, jeg føler meg trygg var min tanke den gang.

Hvor er så min biologiske far oppe i det hele? Jeg møtte han ikke fra jeg var 3 til jeg var 17 ½ år dessverre.

En av mine største sorger i livet i ettertid har vært at jeg er den som kjente han minst av alle som kjente han. Han slet med alkohol og det kan ikke ha vært lett.

Jeg vet han var en hedersmann og en meget dyktig arbeidskar når han jobbet på sjøen som maskinist. Jeg minner mye om han sier alle til meg. Også min stefar sier det. Han døde i 1998 etter et hardt liv.

Jeg fikk etter hvert meget god kontakt med min bestemor fra samme side. Jeg besøkte henne jevnlig fra jeg var 17 år til hun døde når jeg var 32 år.

Dessverre fikk hun bare se min forferdelige helse mot slutten av sitt liv. Jeg var nok 215 kilo siste gang jeg besøkte henne på Spongdal sykehjem i 2004.

«Ei mor skal aldri overleve sin sønn» sa hun ofte til meg etter hans død. Det setter et perspektiv på frykten jeg utsatte min egen mor for angående min egen helse.

At jeg vokste opp med min biologiske far noen kilometer unna og aldri møtte han har nok gjort større inntrykk på livet mitt enn jeg tidligere ville innrømme. Jeg visste jo om han hele veien. Det er aldri et barns ansvar å ta kontakt med sine foreldre. Jeg laster han ikke for det. Jeg forstår pakken rundt på grunn av et svært tungt og hardt liv. Jeg føler stor hjertevarme fra søskenbarn, onkler og tanter fra samme side etter det ble kjent at min far hadde en etterkommer. Jeg er dere evig takknemlig for støtten dere har gitt meg på veg mot bedre helse.

 

Hvordan forstå meg selv?

Jeg har prøvd å forstå meg selv mange ganger siste 2 årene. Hvordan kunne jeg la det gå så langt? Etter at «jakten» ble bremset opp har jeg hatt tid til å reflektere. Jeg ønsker ikke å stå fast i ting. Jeg ønsker å komme meg videre. Mens jeg skriver denne tekst øker den «indre uroen» i meg betraktelig. Jeg ripper opp i og nøster i ting som beskriver hvem jeg er og hvorfor ting har blitt som det har blitt. Jeg kler meg helt naken og er 100% ærlig. Jeg må gjøre det for å komme meg videre. Egentlig skulle denne teksten komme om noen år. Jeg nevnte det for min mor for 1 ½ år siden. Jeg får ikke ro før denne teksten er ute. Dessuten fortjener min stefar å høre den, og først av alle, ja slik han lærte meg for 32 år siden. Ikke la ryktene komme først. Den ble lest opp under 4 øyne og innimellom med skjelvende stemme. Stefar var merkelig stille underveis. Han er ikke kjent for å være stille.  Nå skal jeg slutte å blogge så da vil jeg ha den ut. Ikke bare det, jeg vil ta fram «jern-riva» en gang til.

Det visste seg etter hvert at jeg hadde evnen til å legge strategi for å nå mål. Gjerne langsiktige mål.

Ja selv om jeg bare fullførte videregående skole og ikke tok videre utdanning. Kun et par sporadiske forsøk på universitet, men jeg manglet motivasjon. Så hvis man ikke kjenner meg så er jeg lett å undervurdere. Uten nok skolegang er man liksom «mr nobody». Jeg hatet å bli undervurdert når jeg var tjukk. Jeg sier ikke jeg er smartere eller bedre enn andre, men sannsynligvis er jeg god på noe andre ikke er god på og omvendt.

Jeg gikk ut av ungdomskolen med flere S enn Meget, Jeg hadde kun en G og det var i orden og oppførsel.

Jeg hadde et talent for idrett og spesielt lagspill. Etter første klasse på videregående hadde jeg 5.11 i snitt på Adolf Øien skole. Livet endret seg gradvis fra andre klasse. Jeg begynte å leve mere usunt med både mat og festing, men jeg landet med bra snitt til slutt uansett. Resten av mitt liv fra militæret har jeg beskrevet utallige ganger i tjukkasbloggen. Poenget er at uansett talent så kan man søle til livet sitt, ja slik jeg gjorde.

Kanskje kan historien om «jern-riva» forklare hvordan jeg kunne blokkere ut 4 år av mitt liv og satse fullt og helt på god helse?

Kun øynene på målet i 4 år. Helt fryktløs har jeg jaktet på matchvekt for å kunne ta hud operasjoner. Jeg har delt alt ufiltrert og ærlig, ja akkurat slik som stefaren min forteller om hvordan hans ville liv har vært. Enten er man fryktløs eller dum, eller begge deler, når to kompiser tar opp kampen med 11 stk utenfor Rosekjelleren. På grunn av sin ærgjerrighet kom «Lillestrøm Daniel» dem til unnsetning.

På mange måter føler jeg min kamp har vært slik at jeg kom ut fra Rosekjelleren og 11 stk venta på meg, og da tenker jeg på sosiale media spesielt. Jeg har styrt hele strategien rundt prosjektet mitt selv. Kun spesialkompetanse har jeg leid inn, eller oppsøkt. Ingen har fått bestemt hva jeg skal si hverken til aviser, radio, podcast eller tv.

Når noen har kritisert meg har jeg fulgt malen til stefar: Først sjarm, så bestemthet, eller så må «jern-riva» til.

Jo, jeg tåler kritikk, men jeg ønsker å få den fra folk jeg vet vil meg godt. Jeg har stått skole rett for mine medlemmer i biljardklubben etter feilvurderinger. Men jeg turte å ta dem for mitt utgangspunkt var for fellesskapets beste.

Hos God Morgen Norge solgte jeg inn begge gangene at treneren måtte med. Det var viktig for meg å vise fram den som hjalp meg, en del av laget mitt slik at andre kunne bli inspirert til å gjøre noe av det samme. Strategien på hva vi skulle svare på, hva jeg skulle svare på, hva treneren skulle svare på, stod jeg for. Det var MITT prosjekt og all formidling måtte godkjennes av meg.

Stefaren min lærte meg at jeg ikke skulle stå i gjeld til noen. La heller dem skylde deg en tjeneste. Er du i gjeld så gjør opp fort som faen. Slik har det også vært i prosjektet mitt.

Jeg har enten betalt for de tjenester jeg har fått i reine penger, eller jeg har gjort innsats for det jeg har fått. Jeg er en enkel mann. Er jeg fornøyd med en vare/tjeneste kjøper jeg mere av den. Bruker jeg ikke varen/tjenesten lenger er jeg mer enn villig til å anbefale den videre så lenge jeg var fornøyd. Det har jeg gjort mange ganger. Er jeg misfornøyd forteller jeg det direkte til den som selger varen om hva/hvorfor. Gjerne face to face. Det handler om å ha «good standing» for vi vet aldri når og OM veiene skal krysses igjen. Det lærte jeg av den mannen jeg er aller mest glad i. Han gikk knapt 7 år på skole og har blitt undervurdert tusenvis av ganger. Han har lært meg mer om livet enn noen skolebøker noen ganger kunne lære meg. Han lærte meg om å stå opp for meg selv og følge min passion, eller min drøm som han ville kalt det. Passion er slik moderne ord og bare jåleri. Jeg våger ikke å sette slike ord i sving rundt han for da får jeg høre det. DRØM er et ord vi begge forstår…

Det nærmer seg 2 år siden jeg brukte «jern-riva» på bloggen sist. For 2 ½ år siden var jeg på veg ut av depresjon og i en periode man er svak, finner de som misliker deg smutthull for å såre deg. Enten da eller hvis man opptrer glad og fornøyd uten å bruke «råd og hjelp» de som misliker deg prøver å påtvinge deg. For ca 2 år siden fikk jeg høre fra nære relasjoner at:

«Rune kan jo egentlig ingenting. Han har jo hverken utdannelse eller noe å falle tilbake på.»

Det ble kritisert hvordan jeg skulle profilere meg på sosiale media, hvem jeg skulle omgås, jeg måtte ikke finne på å dra på brun pub for det passet seg ikke. Ikke bare det både min mor og stefar ble såret ovenfor informasjon de ble servert om meg uten at jeg var til stede. De leser begge denne teksten og det kunne ikke falle meg inn å skrive noe de ikke kjenner seg igjen i.

«Klyse, pr-kåt, høy på seg selv, arbeidsledig og lat, ingen utdannelse, hvorfor skal han ha oppmerksomhet som bare har fiksa opp i noe han kan for selv, ja you name it»

Til og med helseskadelig overvektige har gitt meg «råd» om hva min vekt bør være på grunn av troverdighet. Dere aner ikke hva jeg har gått igjennom for dere har ikke prøvd, i hvert fall ikke fullført. Skam dere!

Jeg er fortsatt inne i starten av siste del, den vanskeligste delen av mitt prosjekt. Jeg trenger råd kun fra dem som jeg vet vil meg det beste. Spekulerer jeg på om personen vil meg det beste er det allerede «støy» og en mulig «feilkilde». Jeg luker det bort tvert. Det er mitt talent og det tørr jeg å si høyt.

Jeg har ALDRI påberopt meg kunnskap jeg ikke har. Jeg har aldri visst bort hvordan en øvelse skal gjøres på trening fordi jeg er ikke PT, jeg har aldri uttalt meg om kunnskap leger eller ernæringsfysiologer har som min egen.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har presisert det på tekst. Jeg har anbefalt PTer til et tredvetalls personer, men aldri tatt på meg oppdrag på hvordan trene noen, men jeg har trent sammen med noen. En PT kan slikt mye bedre enn meg. Det eneste jeg kan uttale meg om er hvordan det er å være tjukk. Unnskyld, både tjukk uten utdanning på samme tid. Jeg kan ta med meg folk i skogen å vise dem hvordan det er å gå.

Man trenger nemlig ingen utdannelse for å vise en person hvor man kan gå. Jeg har derimot en evne til å levere gnist og energi selv når forutsetningene virker både tung og urettferdig.

Det er den energien som er min passion, ingenting annet.  Hvor vil han egentlig nå? Det kommer jeg tilbake til…

Min stefar lærte meg å overholde avtaler, ja til og med møte i god tid. Jeg giddet ikke kjefta så jeg bare møtte opp og betraktet det som malen. Det har gjort meg godt og jeg er hellig overbevist om at det var en del av løsningen for å komme dit jeg er i dag etter nesten å ha spist og festet meg til døde.

Han plukka av meg nasking i butikken før det en gang fikk starte bare ved å si:

«Tar butikksjef Mollan deg i stjeling så hold deg på kontoret nede til han. Meg tørr du nemlig ikke å møte etterpå…»

Han lærte meg at dobbeltpålegg var lov for så fattige var vi ikke. Han visste nemlig hva både fattig og utstøtt som barn betydde mer enn noen andre jeg kjenner.

Han lærte meg å stille opp for fellesskapet det året han tok på seg jobben som materialforvalter for fotball laget. Det året hadde vi kakelotteri på Romi hver lørdag og hvor han organiserte. Aldri hadde fotball laget hatt så god økonomi som det året han hadde det ansvaret.  Alle gutta fikk EN lørdag hver, jeg fikk ALLE. Måtte han stille på for å organisere, måtte jeg stille for det var til slutt for meg han gjorde det for. Jeg var med på begge flaskeinnsamlingene selv om vi hadde delt det i to områder, ett i Selsbakk og ett i Romulslia. Vi solgte idrettskassett til inntekt, og Dag Ingebrigtsen stod for ideen. Han var naboen vår. Vi solgte til og med idrettskassett på Flatåsen selv om det var i et område vi kanskje ikke skulle? På Selsbakk og Romulslia solgte vi for Selsbakk IL lilleputt for det var jo der vi hørte til. På Flatåsen solgte vi for «idrettslaget» hvilket også var sant. Vi var «ærlige kjeltringer» ikke sant?

Han lærte meg at når noen vi setter pris på og er glade i så får de bo på sofaen og de får mat og kanskje et godt råd på veien. Ja, selv om vi ikke har noen utdannelse kan vi gjøre det. Jeg har hatt nære venner boende hjemme hos meg i opptil 2 måneder når de opplevde livskriser. Jeg lærte 30-35 år før at det var noe vi burde gjøre. Av en eller annen grunn følte de trygghet hos meg og det er jeg faens så stolt over.

Når jeg var 16 år sa stefaren min at om jeg noen gang gjorde noe galt skulle jeg komme til han først å si det. Om jeg gjorde det skulle han støtte meg uansett. Han ville ikke høre det via bakveier.

Når jeg var 22 år hadde jeg gjort noe gærnt som omhandlet det å framstille den trønderske nasjonaldrikken for voksne.

Med nervøs stemme ringte jeg han og lurte på om han hadde lest avisa. Ja, selvsagt. Det er meg sa jeg. Kom hjem til meg sa han da. Jeg kakket på døra og tittet spent inn på stua hans. Der satt han med verdens feteste smil, klasket hendene sammen og sa:

«Dæven, no e guten endelig voksen».

Det var ikke farlig i det hele tatt så lenge jeg var ærlig og kom ryktene i forkjøpet. Det handler ikke om å forsvare det som er galt, men å lære av sine feil. Jeg fikk selvsagt råd og oppfordring om at dette ikke burde gjøres, samt gode råd på veien videre.

Når alt kommer til alt har min livshistorie gjort meg uredd. Jeg tåler en støyt, men det betyr ikke at jeg er følelsesløs.

Jeg måtte forberede meg på sosiale media sin negative makt i det øyeblikket jeg planla og bruke dens ubetingete styrke ved støtten jeg kunne få. For meg handlet det om liv eller død og IKKE jakten etter perfeksjonisme gjennom sommerkroppen. Er jeg redd for konsekvensene ved å dele slik informasjon? Absolutt ikke. De som kjenner meg godt vet alt dette for lenge siden. Ingen av dem har hverken forlatt meg eller utlevert meg av den grunn. De står fortsatt ved min side. For dem er dette veldig gammelt nytt uansett. Vi snakker om bunnsolid vennskap i bunn.

 

Da jeg brukte jern-riva på meg selv!

Det tøffeste jeg noen gang har gjort skjedde i 2004. Broren til en av mine aller beste kammerater hadde valgt å ta sitt liv i en alder av 29 år. Jeg gruet meg fælt til begravelsen enn helt andre grunner enn alle andre. Alle fra biljardmiljøet stilte opp på vegne av kompisen min som var sønderknust. Jeg gruet meg selvsagt fordi det var en trist setting, men også fordi jeg var svært tjukk.

Ca 215 kilo var jeg den gang og jeg var vokst ut av min til da største dress. Jeg bet i meg skammen, hadde den øverste knappen i dressbuksa åpen, og presset på meg dressjakka. En slik en som meg hadde lang ventetid på ny dress siden den måtte spesialsys. En begravelse kommer sjeldent planlagt så eneste alternativ var å bite i seg skammen. Store forsamlinger med masse ukjente folk er gjerne det verste slike som oss vet. I bilen på nedover til Lademoen kirke fikk jeg telefon fra kammeraten min:

«Rune æ har skrevet tale til broren min til kirka, men æ makte ikke å gjør det, æ e helt knust. Kan du gjør det for mæ?»

Er det noen som kjente til mine utfordringer rundt min helse var det nettopp denne kompisen. Han har knytt skoene mine hundrevis av ganger og visste om alle mine rutiner for å komme meg gjennom hverdagen. Likevel spurte han meg.

Jeg sa ja tvert og uten å tenke meg om. Null escape, null anonymitet, opp å holde tale foran fullsatt kirke. Jeg fikk 5 minutter på å lese talen utenfor kirka som var skrevet på trøndersk og måtte framføres på trøndersk for det er slik kompisen min er.

Han stolte på meg og ingen andre sa han til meg. Jeg gråt mens jeg leste alene utenfor kirken, men jeg gråt ikke mens jeg leste inne i kirka. Det handlet om å være sterk for kompisen min som jeg sa måtte stå ved min side og holde meg i armen. Jeg ville at de i kirka skulle se hvem som skrev den, og at sammen var vi sterke nok til å formidle hans budskap.

Jeg hadde aldri klart slike ting uten det jeg lærte av min stefar. Still opp for kompisen uansett hvor mørkt det ser ut.

Drit i oddsene, still opp og få det bra med deg selv. Ja, slike spesielle samtaler hadde vi 6-7 ganger i løpet av min oppvekst. På en eller annen merkelig måte visste han hvilken timing hvert enkelt budskap skulle formidles på. Han trengte bare EN GANG for å formidle det han ønsket. Er det et talent eller er det en livserfaring? Sannsynligvis begge deler.

 

Biljardsporten

Mine mest lojale og trofaste venner kommer fra biljardsporten. Det var/er min passion siden jeg var 15 år. På grunn av helseproblemer måtte jeg sette det på vent siden høsten 2014.

Et av mine stolteste øyeblikk som coach: Lag-NM gull i 2014. Jeg velger dette fordi det var det siste før jeg endret liv totalt. Alle bilder er tatt av moskusen.

«Aldri glem hvor du kommer fra» prentet min stefar inn i mitt hode fra barndommen. Jeg skjønner HELE pakken når han snakker slik. Ikke glem hvem som støttet deg når du hadde det tungt, ikke glem hvem som stilte opp for deg, ikke glem hvem som gjorde deg glad både når du var trist, og når du var glad i utgangspunktet.

I en alder av 48 år snakker han fortsatt slik til meg. Han er snart 75 år, og det er et under at han fortsatt lever.

«Han der nede tørr ikke møte meg før jeg er ordentlig gammel og skral humret han når jeg leste opp denne linja»

«Æ e stolt over dæ Rune»

Det kan han si til meg under 4 øyne. Ingen betyr det mere å høre det fra enn nettopp han. Ei mor er jo stolt over deg uansett så mødre er så ledes inhabil. Han er mitt bevis på at vann kan være like tjukt som blod, om ikke enda tjukkere.

I 2008 fikk han full erstatning fra staten på grunn av særdeles urettferdig barndom. Det betydde ikke at han ble rik, men kunne få det litt lettere i noen år. Han hadde fått snusen i at stesønnen lusket rundt alene i skogen og kjempet sin livs kamp. Faktisk deltok han han på en av mine korteste turer sammen med en av sine kompiser som på mange måter også er min kompis. Jeg var usikker på hvem av han og meg som skulle få hjerteinfarkt først, men lykken stod «de kjekke bi»

Han ville ha kontonummeret mitt av en eller annen grunn. Dagen etter hadde tullingen overført 100.000 kr til meg. Jeg nekta å ta imot. Han hadde jo lært meg at vi klarte oss selv.

Da kjørte han regel nummer 2 på meg, nemlig bestemthet. I hans øyne vil jeg for alltid være guttungen.

«Rune, du skal ta imot, det betyr utrolig mye for meg, DU betyr mye. Bruk dem på hva du vil, men mitt råd er at du bruker det på helsa di»

Han forstod pakken ved at dette ville koste meg svært mye ved å se meg 36 år gammel og nesten ikke klare å gå, ja også økonomisk.

Jeg er dritstolt over at de den tiden vi tapetserte NM pallen i biljard år etter år og utøverne hadde valgt meg som coach og mentor. Vi snakker om pluss 100 NM gull når vi snakker alle klasser og disipliner. Jeg var dritstolt når verdens beste kvinnelige utøver ringte fra USA for å løse mentale floker hun stod fast i. Jeg ble dritstolt når hun sendte bilde av arkene med «min filosofi» som jeg hadde skrevet flere år før. De var spredd utover senga hennes en eller annen plass i USA.

Jeg har ALDRI ville hatt tunge verv i biljardforbundet. Jeg takket nok en gang nei ved forespørsel om jeg hadde lyst for et par måneder siden. I et Forbund vil det alltid oppstå uenigheter om veien videre. Jeg hadde aldri lyst på slike verv. Ingen titler frister meg. Med unntak av å være landslagstrener for juniorer i 2007 det året helsa mi var på det absolutt verste. Det betyr ikke at jeg kan bidra.

Siste 10 årene har jeg så ledes vært sparringspartner for de med høyeste vervene innen norsk biljard.

Ved kompliserte saker ønsker de gjerne mitt synspunkt om hvordan bygge lag eller samhold i Forbundet. Jeg må analysere tekster som er skrevet gjerne fra grasrota. Hva er ment, hva ønskes oppnådd. Kanskje er det et talent jeg har å analysere tekster for så å kna ut veien videre? Ingen konfidensiell informasjon blir utlevert, men likevel ønsker dem mitt synspunkt fra siden.

Jeg har 2 utmerkelser fra Biljardforbundet. Årets ildsjel i 2006 (delt ut en gang) og sølv merket for lang og tro tjeneste i 2019.

En ildsjel jakter ikke på slike utmerkelser i sitt virke. Jeg er derimot temmelig sikker på at INGEN i norsk biljard har solgt flere lodd enn meg på vegne av utøverne.

En kunnskap jeg fikk fra min tid i kakelotteriet på Romi, og min stefar viste meg hvordan.

Etter at jeg endret livsstil og gikk ut med min historie har jeg fått hundrevis, ja kanskje tusenvis av henvendelser om hvordan komme seg videre. Senest onsdag 2. september hadde jeg satt av tid til ei dame som har støttet meg over sosiale media siden starten. Jeg lovte henne en time, hun fikk 1 1/2. Vi møttes i kafeen på 3T-Rosten hvor nærmest alle mine innetreninger er for tiden.

Det første jeg sa var at jeg IKKE kom til å følge henne opp, men jeg kan gi deg råd fra hjertet. Med i pakken var å skaffe seg PT, eller fysio om hun hadde råd til det. Ellers verdens enkleste råd, men servert med full entusiasme og fra hjertet.

Hva hun måtte ta tak i og lære seg, og hvor og av hvem hun kunne hente kunnskapen. Det var ikke av meg.

Helt i starten når vi møttes overhørte hun min samtale med NRK Trøndelag. De ønsket å booke meg som «motivasjonsekspert» i radioen allerede neste morgen. «Motivasjonsekspert» er ingen beskyttet tittel så jeg sa JA med stolthet. Det er et fint krydder i min hverdag. En boost, ja tenk på at de ønsker å høre på meg uten utdannelse og greier. Jeg omrokkerte neste 2-3 dagene i en håndvending. Selv om jeg ikke jobber fast og bare sæll pøls dann og vann betyr det ikke at jeg ikke har avtaler. Man bryter ikke avtaler, bare spør min stefar. Jeg ble spurt om vekta mi og jeg svarte min sist kjente måling er 125 kilo. Vel vitende om at det var 16. juli og at jeg følte meg superfit etter knallhard Koronatrening i 3 strake måneder.

I januar og februar 2018 oppsøkte jeg psykolog fordi jeg var i mitt livs tyngste og verste periode. Agendaen var å finne en «lead», altså en vei ut av det. Etter 4 oppmøter sa jeg den femte kom til å bli den siste.

Hun hadde pekt på noe veldig viktig i mitt liv, og noe som har formet min nye vei. Det handlet om presset jeg hadde satt på meg selv siden jeg var guttunge. Det å prestere til enhver tid. Hun rådet meg til å finne en tilværelse uten så mye press.

Den som leser nøye mine tekster kan huske at jeg har droppet ord som «jeg har null kroppspress» titt og ofte siste 1 ½ året. Bare scroll deg bakover i mine tekster så ser du det er fakta.

Den viktigste personen jeg prøver å nå er meg selv.

Det er en stor positiv bieffekt at andre også blir inspirert av mine tekster.

Høsten 2019 takket jeg av samarbeidet med min gamle trener da pakken til slutt inneholdt for mye virrak og press i livsstilen min.

Fortsatt vil jeg anbefale han til ALLE som ønsker ekstraordinære resultater, men da må du faen meg være dedikert altså.

Så dedikert ønsket ikke jeg å være lenger så vi takket av i full forståelse med hverandre.

Det finnes mange grunner til at folk ikke vil være på «mitt lag». Enten liker de meg ikke, eller så liker de ikke det jeg står for. Det går helt fint. Noen er til og med tøff nok til å si det «right in my face». Det er også greit.

Setter jeg pris på varen eller tjenesten de tilbyr vil jeg fortsatt anbefale den videre. Jeg er så ledes ikke forpliktet til å handle kun på Kiwi, eller Rema for den saks skyld. Mine anbefalinger går på hva som tjener kunden og ikke på om jeg f eks ikke liker Odd Reitan eller ikke.

Når det er sagt så liker jeg Odd Reitan selv om jeg aldri har møtt han. Det handler om «good standing» og ikke brenne broer. Litt har jeg da lært selv om jeg ikke har mer utdannelse enn videregående…

Etter opptreden i radioen torsdag 3. sept fikk jeg masse positive tilbakemeldinger. Det synes jeg er hyggelig for jeg forberedte meg godt. Utpå kvelden tikka det likevel inn ei melding og jeg spotta tvert hvor den ville hen. Jeg var dødssliten og full av smerter. Null gratulasjon over å være på TV eller radio. Kun direkte henvendelse vedrørende min vekt. Fra en person som klart og tydelig har sagt i fra om at ikke er på mitt lag, men fram til nå jeg har opplevd har vært «good standing» og som jeg har anbefalt varen til flere ganger etter at jeg fikk vite at vi ikke var på lag.

«Ikke gå dit var min første tanke, ikke undervurder meg»

Jeg plukka fram regelboka fra min stefar som er godt prentet inn i min ryggrad. Jeg brukte sjarmen først. Svarte løst og fast på henvendelsen og signaliserte klart og tydelig at dette ønsker jeg ikke å svare på.

Neste svar lot ikke vente på seg. Med forslag om å gå på vekta for å sjekke kroppssammensetningen min. En klar indikasjon på at jeg lyver, men pakket pent inn.

For det første handlet ikke programmet om min vekt i utgangspunktet. Det er et spørsmål alle journalister spør om sånn «by the way»

Min analyse ble derfor. Kanskje kom jeg «uheldig ut» på bildet i studio på grunn av vinkel? Jeg kan jo alt om slike ting. Kanskje er jeg 128 kilo fordi det har vært ferie? Kanskje har personen sett meg live og tenkt: Du er faen meg ikke 125 kilo, du er minst 128.3 du din løgnhals!

Jeg nekter å være med på slikt spam i livet mitt. Jeg nekter for at noen som ikke ønsker å være med på mitt lag skal fortelle meg hva jeg bør veie, jeg nekter for å være med på kroppspress, hva jeg skal si hverken i aviser, radio eller tv. Da plukker jeg fram bestemtheten i meg, ja akkurat slik stefar lærte meg.

Jeg skriver et svar som indikerer at dette har personen ingenting med å gjøre, jeg vil ha meg frabedt slik informasjon direkte til meg fra noen som har sagt fra at de ikke er på mitt lag, og for all framtid.

Etter ei stund får jeg melding tikkende inn igjen. Jeg nekter å åpne før dagens oppgave er gjort unna på fredag. Jeg hadde nemlig fått tillatelse til å besøke et treningssenter hvor jeg ikke har medlemskap, men hvor ildsjelen tok imot meg med åpne armer fordi han vet jeg interesserer meg for slikt. Vi lagde video og greier, med masse glede og entusiasme. Jeg ønsket ikke å ha «sint fokus» når noen tok imot meg hvis medlingen var enda mere konflikt.

Jeg kom meg hjem, la ut video og åpnet teksten…

Der kom den ja. Videre innpakket spy og faenskap. All informasjon var gitt meg av kjærlighet og med beste omtanke for min helse, «en positiv greie». Rett ut stod det at jeg var en følelsesløs idiot selv om det ikke stod direkte slik. Innblanding i hva jeg deler på sosiale media som «ekstremt fokus», og sist, men ikke minst. Et direkte angrep på min manglende utdannelse. Jeg burde være åpen for «større kunnskap», ja slik personen som sendte meg alle denne møkka har. Da er det fram med den helvetes «jern-riva» igjen. Leser du fortsatt teksten så er det nettopp det du har vært med på nå i min absolutt siste tekst om meg selv i tjukkasbloggen.

Jeg har blitt ønsket død jeg på sosiale media via kommentarer på tjukkasbloggen tidligere. Da har jeg smilt og forstått at de personene har større utfordringer enn meg. Men kalkulerte stikk fra svært oppegående mennesker, ja da er det fram med «jern-riva»

Vær klar over styrken sosiale media har i ditt livsstilsprosjekt, men også dens svakheter. Jeg har INGEN betenkeligheter med å kunne si at det tross alt har vært en enorm gevinst for meg alt sett under ett.

Jeg lover at min neste og aller siste blogg er en gladsak. Det er fra noen jeg har hjulpet under Koronaen.

La meg avslutte med en annen solskinnshistorie med meg og min stefar. For noen år siden hadde min stefar fått svineinfluensa. Jeg var nesten sikker på at kailln skulle stryke med. Han insisterte likevel på at vi to sammen skulle besøke «farmor» på kirkegården lillejuleaften. Jeg kjørte Chevrolet Tahoe. Nesten eneste kjøretøy som kunne laste oss 2 samtidig på den tid.

«Stopp» brølte han ut når jeg begynte å kjøre Tahoen på den smale kirkestien. Du kan da faen ikke kjøre her. Det er ikke lov. Jeg visste jo at han ikke ville klare gåturen bort til grava i den formen han var i»

Jeg snudde meg mot han, stirret han i øynene og sa:

«Kæm i svarte her inne tørr å stoppe oss to? Æ har «jern-riva» bak i bilen æ»

Denne låten er den beste til å beskrive mitt forhold til min stefar. Hør den, les teksten, og nyt 😊

Moskusen.