Jeg har mange ganger sammenlignet kampen mot overvekt med rusproblemer eller det å ha økonomiske problemer. Kjører man på for hardt vil det føre til dårligere helse, ja både fysisk og psykisk. Jeg tenker på fysisk og psykisk helse som to sider av et papirark. Krøll til den ene siden så er det uunngåelig å ikke bli krøll på den andre siden. Det går ikke an å krølle til bare en side på et papirark…
På vegen opp mot 250 kilo brukte jeg «helsas kredittkort» i ett vanvittig tempo. Jeg måtte betale skyhøye renter. For hver fase i overvekten tilpasset jeg meg ved å aktivisere et nytt «kredittkort», eller så makset jeg bare ut grensa på de jeg allerede hadde i bruk, jeg snakker fortsatt om «helsas kredittkort». For hver gang jeg måtte kjøpe større klær økte jeg kreditten på de kortene jeg hadde, og for hver gang jeg fikk en ny livsstilssykdom skaffet jeg meg bare enda et kredittkort. Det stoppet ikke før «helsas kemner» innhentet meg. Jeg fikk en pustestans om natten som nesten tok livet mitt (søvnapne). Nok er nok sa «kemneren». Du er satt under «helseadministrasjon» og får ikke bruke mer kreditt lenger. Enten rydder du opp, ellers så mister du livet, det var valget jeg stod ovenfor etter at helsas kredittkort var misbrukt.

Jeg misbrukte helsas kredittkort på samme måte som de som er i økonomiske problemer bruker kredittkort for å løse opp kortsiktig gjeld. For hver gang jeg kjøpte ny dress så kjøpte jeg den litt større enn det jeg egentlig trengte der og da. 3-5 cm sikkerhetsmargin i midjemålet på dressbuksa. Det måtte være rom for ekstra moro på samme tid som jeg «ryddet opp» i gammelt var min ubevisste tanke. Jeg ryddet opp kortsiktig bare ved å kjøpe større klær (les påføre mer gjeld) Den gamle dressbuksa var nesten ikke brukt, men jeg trengte likevel ny. Psykologien er akkurat den samme, men på forskjellige områder. Utfallet er den samme, nemlig dårlig fysisk og psykisk helse og mindre og mindre kontroll. Man flytter grenser, og lever på mange måter i fornektelse.

I Luksusfellen på TV3 ser vi det gang på gang. Folk bruker kredittkort for å betale gammel kredittgjeld, men tar ALLTID litt ekstra så man kan ha kortsiktig moro, ja helt til regnestykket ikke har sjanse til å gå opp. Det kan skure og gå i lang tid, men man blir til slutt innhentet, ALLTID. Vi mennesker er rare slik. I mitt tilfelle hjalp det ikke før det gikk for langt. I dag vet jeg det gikk ALT for langt. Da jeg for 20 år siden begynte å få problem med knærne svarte jeg bare med å gå mindre, eller hadde en unnskyldning for å ligge hjemme i perioder. Jeg hadde en grunn til det følte jeg. Jeg spiste i tillegg også usunn mat og da blir det jo enda verre. Livsstilsgjelden eskalerte for hvert nytt «kredittkort» jeg aktiviserte. Jeg kunne og burde snudd trenden for 25 år siden, men mistet kontroll på noe som jeg trodde jeg hadde kontroll på akkurat på samme måte som de som er gjeldsslaver. Alkoholikeren tar noen ekstra øl når det røyner på, mens kredittkortslaven bestiller nye klær, reiser bort eller finner andre måter å bruke penger på. Den «avhengige» bruker akkurat det som gjør situasjonen verre på sikt til å dempe smerten der og da. Det er heller ikke uvanlig med kombinasjoner av både dårlig helse/overvekt, dårlig økonomi og rusmisbruk.

«Ingen innhenter i deg i helga»
Alle koser seg i helga sier den overvektige, det må også jeg gjøre og glefser innpå sjokolade, pizza, sukkerbrus, hamburger eller hva det enn måtte være. Man bruker unnskyldningen over at andre koser seg og på den måten finner en grunn til å ta dårlige valg. Hvordan vet jeg dette? Jeg var best i klassen til å gjøre dette som tjukkas. Jeg fant ALLTID unnskyldninger for å leve usunt.
«Alle» er ute i helga sier alkoholikeren eller rusmisbrukeren, det må også jeg gjøre og tyller innpå alkohol/rusmidler. Andre berusede mennesker på byen legger ikke merke til det før du har gått for langt, og du er et tydelig eksempel på at du er rusmisbruker/alkoholiker. Hos meg som ekstremt overvektig var det ingen tvil om at jeg hadde et stort problem. Det var synlig på lang avstand. En alkoholiker kan skjule det mye lengre.
Det kommer ingen regninger i posten i helga og jeg får ingen telefoner fra kreditorer på lørdag eller søndag sier gjeldsslaven, jeg skal kose meg som alle andre, jeg fortjener det. Det vil ta enda lengre tid hos gjeldsslaven før det er tydelig for de rundt deg. Det skjer ikke før man mister bilen, mister huset eller man må oppsøke nære venner eller familie for å ha det mest nødvendige ting i livet. Det er en stor psykisk belastning å føle det går i utforbakke med helse, rus eller økonomi.
Den store forskjellen er at mandagene slår hardere for de som sliter enn de som ikke gjør det. Folk med kontroll på livet sitt har også mandager selvsagt, men de rister av seg ei helg med overbruk på kort tid og har fortsatt kontroll. De med en avhengighet har forverret situasjonen sin. Den overvektige har blitt tjukkere og fortsetter å spise usunt, rusmisbrukeren ruser seg fortsatt, gjeldslaven har forverret økonomien sin og har enda mindre å leve av framover. Etterdønningene etter høytider er også større for de som sliter med noe. Det er en negativ spiral det er vanskelig og komme ut av. Det kommer nye helger på løpende bånd og høytider og ferier med jevne mellomrom.
Det er en skam i livet å slite med et eller annet, det er slik vi føler det når vi er midt oppi det. For de nære rundt deg er det en selvfølge å hjelpe til om de kan, men det føler kanskje ikke den det gjelder. Den største feilen jeg gjorde i mitt livsstilsprosjekt var å tro at jeg skulle klare alle mine utfordringer alene. Jeg klarte det ei god stund, ja faktisk i 3 år før det snudde igjen. Den dagen jeg var åpen og ærlig til mine nærmeste fikk jeg så mye hjelp som jeg ikke trodde var mulig på forhånd.
Klippe kredittkort
Istedenfor å beskrive mer om at mekanismene rundt avhengighet i livet er ganske så like, vil jeg heller fortelle hvordan jeg har klippet mine «kredittkort» på vegen tilbake til god helse. Jeg måtte selv først erkjenne at jeg hadde et problem. Jeg måtte se meg selv i speilet og erkjenne at jeg var for tjukk, og at helsa var heller begredelig. Uten egen erkjennelse var jeg sjanseløs. Jeg har ikke hatt vanlige kredittkort siden jeg var 23 år. Jeg jobbet en hel vår, sommer og høst 6 dager i uka for å kvitte meg med gammel moro den gang. Siden da har jeg vært opptatt av å ikke overforbruke den delen av livet. Jeg har opplevd mye bra til tross for at helsa ble verre og verre. Det var «helsas kredittkort» som ble min store utfordring.
På samme måte som en gjeldsslave hadde jeg tall å forholde meg til. De første tallene jeg forholdt meg til var antall kalorier. Jeg satte opp et budsjett. Alt kunne ikke gå med til å betale «gammel gjeld» (les overvekt), men det meste måtte faktisk settes av til å faktisk leve der og da. Jeg skjønte at dette ville ta lang tid og det var den viktigste lærdommen av alt. Det hadde tatt mange år å bli «helsegjeldsslave» og det kom til å ta mange år å bli «friskmeldt» igjen. I tillegg hadde jeg selvsagt et økonomisk budsjett jeg måtte ta hensyn til. Det koster også penger å gå ned mange kilo (klær, treningsutstyr, kompetanse etc).
Jeg tok fatt på en lang reise og måtte betale tilbake «gjelden» jeg hadde pådratt meg. Jeg følte meg sakte men sikkert bedre mentalt, men jeg var i begynnelsen egentlig usikker på hvilket kredittkort jeg betalte ned på, eller om jeg betalte ned på alle samtidig. Jeg vet mye mer om dette i dag. Pga at jeg var ærlig fikk jeg refinansiert et par av «lånene» mine slik at jeg slapp unna noen av rentene jeg drev å betalte på. Ei venninne fortalte meg f eks at jeg måtte bruke medisinen jeg var avhengig av og spesielt forebyggende astmamedisin. Det lettet sitasjonen betraktelig ved færre astmaanfall og ikke minst frykten for denne ubehagelige opplevelsen slike anfall ga meg. Kall det gjerne at en kreditor ikke ringer deg når du minst ønsker det. Jo mer du har kontroll på jo sterkere psykisk blir man, og jo større sjanse har man til å lykkes på lang sikt.
Det tok altså 1 år og 9 måneder med hardt fokus med å betale ned «renter og avdrag» på lånene mine før jeg kunne klippe det første store kredittkortet mitt. Jeg hadde vært impotent i 5 1/2 år før jeg våknet en morgen og fant ut at dette holdt på å endre seg. Hvilken fantastisk opplevelse. Rentene og avdragene jeg betalte gikk ut på å gå ut i all slags vær, røre seg, trene og spise sunt, ja også i helgene da «alle andre» koste seg. Det var prisen jeg måtte betale for komme tilbake å ha kontroll på livet igjen.

Jeg måtte gå ned 80 kilo før jeg kunne knyte skoene mine selv, eller at jeg gikk over fra 2 til ett flysete. For hvert nytt kredittkort jeg klippte/innfridde så slapp jeg også unna flere renter og avdrag. Herregud hvor mye energi jeg brukte før for å planlegge alt som var naturlig for normalvektige (dobesøk, fly, taxi, stoler, restaurantbesøk, hygiene etc). Allerede på 200 kilo følte jeg stor endring på diabetes som gjorde at jeg før måtte opp 10 ganger hver natt for å gå på do. Resless legs gradvis bedre, færre og færre pustestans om natta, færre tilpasninger i hverdagen, bedre og bedre humør var konsekvensen av å ta en endring.
Det var selvsagt fordi kroppens «økonomi» var sunnere med godt kosthold og bevegelse. Færre og færre bekymringer i hverdagen lettet hodet mitt litt etter litt. Det handlet bare etter hvert å ha kontroll og ikke aktivisere flere «kredittkort» igjen. Det er der kunsten ligger hos mennesket, nemlig ikke skeie ut for mye når man føler det går godt. Mange «kredittkort» er klippet siste årene. Det er fortsatt noen igjen. Mine løshudoperasjoner er renter for et langt liv i ufornuftighet og avhengighet. Slitasje i hofter og knær likeså, men jeg ser virkelig lys i tunnelen. Knapt et år til så håper jeg det meste på kroppen er fikset (2 løshudoperasjoner samt korrigeringer). Slitasje må jeg leve med, men det skal jeg klare fint så lenge jeg planlegger. Jeg har god trening i å planlegge.
Så må jeg erkjenne at dette har snart tatt 10 år av mitt liv. I over 3 år av disse 10 årene betrakter jeg som «failure». I perioden 2011-14 startet jeg på nytt å aktivisere «kredittkort» igjen. Jeg la på meg i snitt en kilo hver måned i 3 1/2 år. Høsten 2014 strammet jeg ordentlig inn ved å være ærlig ovenfor meg selv og de nære rundt meg. Jeg la en langsiktig plan for å lykkes.
Først etter jeg hadde kontroll på livssituasjonen min skjønte jeg hvilke bekymringer jeg hadde påført mine nærmeste venner og familie. Jeg er evig takknemlig til de som turte å si i fra selv om det ikke hjalp noe før jeg erkjente problemet selv. Hele tiden mens jeg tok dårlige valg med helsa mi visste jeg at det jeg gjorde ikke var bra, men jeg fortrengte det det bare ved å utsette endring, eller det å «ruse meg» på min avhengighet (mat/sukker). Jeg så heller ikke hvor ille det var før jeg satte av nok ressurser og egeninnsats. Det er ikke lett å se hvor ille det er for den det gjelder.
«Så lenge det er luft i lungene er det håp»

Moskusen
Veldig bra skrevet og ikke minst gjennomført?✋
Flott skrevet Rune! 🙂
Knall Rune.Lenge siden jeg har lest på bloggen,men godt og lese igjen nå!